Vis kilden til Middelalderen

<onlyinclude>{{thumb|Sakshaug.JPG|Middelalderen har etterlatt seg mange spor. Sakshaug gamle kirke er en av steinkirkene som minner oss om at middelalderen var tida da kristendommen slo rot i Norge.|Dag Bertelsen|2009}}
'''[[Middelalderen]]''' ([[bokmål]]) eller '''mellomalderen''' [[nynorsk]] ([[latin]]: ''medium ævum'' eller ''media ætas'') er i streng forstand i norsk historie perioden fra [[vikingtiden]]s slutt til [[reformasjonen]] i [[1536]]. Perioden kjennetegnes blant av at kirkens posisjon ble styrket, ofte på bekostning av [[Leksikon:Adel|adelens]] og kongens makt; framveksten av et [[borger]]skap i byene samt en oppløsning av det gamle norske samfunnet og tap av norsk selvstendighet. En konsekvens av kristninga av Norge var at landet ble en del av et vest-europeisk fellesskap. Dette var ikke bare et religiøst fellesskap, det handler også om blant annet politikk, kultur og kunnskap. Et nytt skriftspråk, basert på det latinske alfabetet, førte også til økt bruk av skrift - og dermed en overgang fra forhistorisk til historisk tid. 

Starten på perioden er vanskelig å plassere eksakt. Ofte velger man [[1066]], da [[Harald Hardråde]] falt ved Stamford Bridge, men også [[1030]] ([[slaget ved Stiklestad]] og [[Olav den hellige]]s død) nevnes ofte og det finnes også andre muligheter. Ofte er dateringene man bruker basert på temaet man jobber med, slik at vi kan ha en demografisk definisjon, en arkeologisk og så videre. Det mest hensiktsmessige i en allmennhistorisk sammenheng ser ut til å være å se det som en glidende overgang i perioden 1030&ndash;1070, og [[1050]] settes da ofte som startår for middelalderen. Med en slik definisjon faller vikingtiden utenfor, og den regnes da også gjerne med til [[jernalderen]] og [[forhistorisk tid]]. Samtidig er det gode grunner til å se på vikingtiden og tidlig middelalder under ett, fordi mye av utviklinga som leder fram mot høymiddelalderen finner sted i tida fra omkring 750/800 til 1050.</onlyinclude>

==Periodisering==

Inndeling av [[historiske perioder]] varierer fra område til område. På det europeiske kontinentet og i Storbritannia setter man gjerne middelalderens begynnelse til omkring år 500, etter Romerrikets kollaps. Årsaken til at dette settes som grense varierer. I det romerske kjerneområde markerer det et tydelig brudd med en tidligere periode, mens andre steder markerer det økt bruk av skrift og innføring av kristendommen og dermed kirken som maktfaktor.

I nordisk sammenheng passer ikke denne inndelinga like godt. Romerrikets fall påvirker indirekte, gjennom folkevandringene og nye handelsmønstre, men det var først et halvt årtusen senere at kirken fikk fotfeste og at skriftkulturen tar skrittet fra korte innskrifter til lengre tekster. Mens vikingtida i europeisk og britisk historieskriving regnes som en del av middelalderen, regnes den i Norge som sen jernalder, og som den siste av de arkeologiske periodene i forhistorisk tid. Selv om det finnes kilder til vikingtidas historie utafor Norden, er det først etter årtusenskiftet at vi får nok egne skriftlige kilder til å kunne si at skrittet over i historisk tid var tatt. Ser vi på slutten av perioden er den også svært tydlig tilpassa en norsk-dansk virkelighet, med reformasjons- og unionsåret 1536 som grense. I mange andre land har man ikke et like klart skille, og setter ofte rundt 1500 som grense.

Middelalderen kan deles inn i tre underperioder, med omtrent disse dateringene:

* '''Tidlig middelalder''' (ca. 1050-1130).
* '''Høymiddelalder''' (1130- 1319/omkr. 1350).
* '''Senmiddelalder''' (1319/omkr. 1350-1536).

Et alternativ er å dele inn i kun to underperioder:

* '''Høymiddelalder''' (1050–omkr. 1350).
* '''Senmiddelalder''' (omkr. 1350–1536).

Med todeling hopper man altså over begrepet tidlig middelalder, og går rett inn i høymiddelalderen.

Et tredje alternativ er å se vikingtida som en periode som både er arkeologisk og historisk, slik blant annet [[Jón Viðar Sigurðsson]] gjorde i ''Norsk historie 800–1300''. Man kan da operere med begrepet «tidlig norsk middelalder», som ikke er identisk med tidlig middelalder andre steder, og som er en periode der både arkeologer og historikere naturlig har tilhold – ikke helt en historisk periode fordi de skriftlige kildene fortsatt står svakt, men samtidig ikke en ren arkeologisk periode fordi skriftlige kilder fra andre land og de få brokkene vi har fra Norden kaster en god del lys over perioden. Man får da denne inndelinga:

* '''Tidlig norsk middelalder''' (omkr. 750/800–1130).
* '''Høymiddelalder''' (1130–1319/omkr. 1350).
* '''Senmiddelalder''' (1319/omkr. 1350–1536).

==Tidlig middelalder==

Som nevnt i innledninga er det ikke noe klart skille mellom vikingtid og middelalder. Noen av hendelsene som regnes som markører for denne overgangen er allerede nevnt. Det kan være hensiktsmessig å se nærmere på noen av dem, for gjennom å kjenne til disse hendelsene blir det gjerne mindre viktig å forsøke å feste overgangen til et bestemt år ettersom man kan se mønstrene i utviklinga bedre. 

Vi ser i denne sammenheng bort fra perioden fra omkring 750/800 til 1030, som i stedet beskrives i artikkelen om vikingtida.

===Begynnelsen på tidlig middelalder===

{{thumb|Olavs fall antemensale01.jpg|Olav den helliges død på Stiklestad. Antemensale fra Trøndelag.}}
År 1000, omtrent da [[slaget ved Svolder]] sto, har blitt nevnt som datering av overgangen. Dette er etter de flestes mening for tidlig, for det man ser etter ved en slik overgang er et brudd som markerer slutten på en ting og begynnelsen på noe annet. Noe slikt brudd finner vi ikke ved [[Olav Tryggvasson]]s død. Det en ser på denne tida er begynnelsen på slutten for vikingtida, med introduksjonen av [[kristendom]]men som en viktig faktor. 

[[Olav den hellige]]s død i 1030 er lettere å knytte til et brudd. Nokså kort tid etter hans død ble han oppfatta som en helgen; det var ikke lenger om å gjøre at kongen kom til vikingenes Valhall, nå skulle han til Paradis. Kristendommen hadde fått langt større utbredelse gjennom Olavs tid som konge, og i årene etter hans død konsoliderte kirken sin stilling. 

At [[Harald Hardråde]]s død i 1066 også nevnes skyldes at dette markerer en avslutning av vikingtoktene. Riktignok falt også [[Magnus Berrføtt]] i kamp i 1103, men i hans tid som konge ser vi en utvikling av statsapparatet som tyder på at bruddet allerede har funnet sted.

Åra omkring 1050 blir som nevnt ofte stående som kompromisset mellom disse mulige dateringene av overgangen. I og med at det ikke er snakk om et skarpt brudd, men mer hvilke strømninger det er som dominerer, virker det også fornuftig å forholde seg til en datering omkring 1050, uten å feste det til et bestemt år. En praktisk konsekvens av dette er at det sammenfaller med en vanlig datering av overgangen fra tidlig middelalder til høymiddelalder i europeisk sammenheng. På kontinentet og på [[de britiske øyer]] regner man nemlig middelalderens begynnelse til rundt år 500. 

Arkeologer trekker noen ganger vikingtida fram til omkring 1100, basert på funn fra perioden. Dette er hensiktsmessig når man skal behandle funnene, ettersom det i materialet er vanskelig å se noe brudd før denne tida. Men for historikere er det en noe sen datering, for de politiske og samfunnsmessige endringene har allerede kommet et godt stykke innen 1100.

===Samfunnsutvikling===

Befolkningsveksten man hadde hatt i vikingtida fortsatte i tidlig middelalder. En kjenner mer enn fire tusen [[gårdsnavndatering|rud-gårder]], hvorav mange ble rydda i denne perioden. De er ofte plassert i utkanten av de dyrkbare områdene. En finner også tiltagende deling av gårder i denne perioden. [[Leilending]]ene gjør sitt inntog; tidligere hadde bønder normalt vært sjøleiere, men i middelalderen var det en økende andel som leide jord av bønder. denne utviklinga begynte i tidllig middelalder, men skjøt virkelig fart i høymiddelalderen. [[Trell]]ene forsvant i samme periode, og en del av dem ble faktisk leilendinger. Dette kan ha en sammenheng med at frie jordbrukere som betaler leie er mer lønnsomt enn treller som driver jorda. Leilendingene betalte normalt rundt en sjettedel av produksjonen som leie, og det var derfor i deres interesse å få så god avkastning fra jorda som mulig. Om dette er noe bøndene var klar over eller ikke er usikkert, men trolig har man etter hvert sett et mønster med økt produksjon på leilendingsjord.

At vikingferdene tok slutt førte til at befolkningsveksten ble forsterka. En reiste ikke lenger ut for å erobre land, men vendte seg innover og forsøkte å utnytte ressursene i Norge bedre. [[Trøndelag]] ble et svært viktig område i denne perioden, ettersom det der er mye godt jordbruksland. [[Vestlandet]] fortsatte å være et tyngdepunkt for handel, mens [[Østlandet]] først i høymiddelalderen virkelig begynte å markere seg blant annet gjennom samkvemet med Sverige og Danmark. 

Kongens makt var begrensa i tidlig middelalder, og ved flere tilfeller var det flere som delte makta. De lokale stormennene hadde mye makt. Utbygginga av sentralstaten var i gang, men det gjensto en del før man hadde utvikla en sterk kongemakt. 

Innføringa av kristendommen hadde mye å si for utviklinga i denne perioden. Formelt ble det gjort et vedtak om å innføre den nye religionen på [[Mostertinget]] i 1024, men det var etter Olav den helliges død at Norge faktisk ble kristna. I tidlig middelalder hadde også kirken en svak sentralmakt. Landet ble delt inn i [[bispedømme]]r, og [[biskop]]ene fikk dermed formelt sett råderett over konkrete områder i motsetning til de tidligere, omreisende biskopene. Men de fleste kirkene ble bygd av privatpersoner, og kirkeeieren hadde mye makt. Blant annet var det vanlig at det var han som tilsatte prest, ikke biskopen.

===Slutten på tidlig middelalder=== 

En setter gjerne slutten på tidlig middelalder til 1130. Det året døde [[Sigurd Jorsalfar]], og [[borgerkrigstida]] begynte. Alternativt har overgangen vært lagt til 1184, da [[Sverre Sigurdsson]] ble krona. Dette markerer også en form for overgang, men det virker mer hensiktsmessig å legge overgangen til 1130 da man går fra en periode som hadde vært relativt fredelig til en periode med langvarig strid. Her er det ikke bare striden i seg sjøl som spiller inn, men også hensikten med den. Kongemakta tillegges større vekt, og kampen om den tilspisses derfor. Det blir tydeligere at man ikke lenger ønsker samkonger som strides innbyrdes, men en enekonge med større makt og gjennomføringskraft.

==Høymiddelalderen==

Høymiddelalderen begynnelse regnes som nevnt over fra omkring 1130, da [[Sigurd Jorsalfar]] døde og [[borgerkrigstida]] begynte. Perioden preges blant annet av enda sterkere befolkningsvekst, konsolidering av kirke og statsmakt og framveksten av byer. Slutten på perioden har ofte vært lagt til 1319, da [[Håkon V Magnusson]] døde og de første unionskongene kom på tronen. Men i nyere tid har man gjerne lagt overgangen til rundt 1350, det vil si i tida rett etter at [[svartedauden]] ramma Norge. Det er få hendelser som har satt et så tydelig preg på landets historie som denne pandemien, og ingen del av samfunnet var urørt etter dens herjinger.

===Utvikling av kirkens og kongens makt===

Synet på kongemaktas utvikling har variert over tid. I eldre historieskriving vektla man kongen som person, og tok for seg to sentrale konflikter. Den ene var konge mot kirke, den andre konge mot aristokrati. Begge disse konflikter endte med seier for kongedømmet. Bøndene ble regna som kongens støttespillere, selv om de rett nok fikk mindre politisk innflytelse i takt med at kongens makt økte. Senere historikere, med en materialistisk tilnærming, så mer på utviklinga som en strid mellom kongedømme, aristokrati og kirke på den ene sida og bondesamfunnet på den andre. Teorien vektlegger i liten grad kongedømmets positive funksjon for bøndene, og har også blitt kritisert for manglende empirisk belegg. 

Både kongedømmet og kirken hadde tjenester å tilby til befolkninga. Som motytelse krevde de lojalitet, lydighet og finansiering gjennom skatter og avgifter. Fra kongemaktas side var det særlig rettutøvelsen som var viktig. Kongen kom nå inn som garantist for fred og rettferdighet. Fra kirkens side var det religiøse aspektet selvsagt svært viktig; håpet om frelse var av stor betydning, og veien dit gikk gjennom kirken. Men kirken ble også en tilbyder av helse- og kunnskapstjenester, og en stabiliserende faktor. Samvirket mellom konge og kirke var derfor av betydningen, selv om de kunne være i bitter strid med hverandre.

Kongens makt kunne under borgerkrigstida være begrensa. Med kroninga av Sverre Sigurdsson i 1184 kom en periode med noe fredeligere forhold, men så snart han var død blussa striden opp igjen, og riket ble delt. 

Bispedømmene ble oppretta i tidlig middelalder, men på lokalplanet var kirken fortsatt i stor grad på private hender. I 1152/53 ble [[Nidaros bispedømme|Nidaros]] erkesete, og kirken i Norge ble dermed en selvstendig enhet. I kjølvannet av dette fulgte en strammere organisasjon, først på toppen og etter hvert nedover i hierarkiet.

Opprettelsen av erkesetet gjorde kirken til en viktigere en maktfaktor på det rikspolitiske planet. Da [[Erling Skakke]] skulle sette sin sønn [[Magnus Erlingsson]] på tronen, nøyde han seg ikke med å bare få ham hylla som konge på tinget. Han gikk også til erkebiskop [[Eystein Erlendsson]], som gjennomførte den første kroninga i Norden i [[Bergen]] i 1163 eller 1164. Som motytelse avla kongen lydighetsed overfor paven og erkesetet. I forbindelse med kroninga kom også den første skrevne tronfølgeloven. Den ble aldri tatt i bruk, men påvirka senere lovgivning. 

Da kong Sverre kom til makta i 1184 krevde han at kirken skulle underordne seg kongen. Dette førte til [[bannlysing]], og biskopene organiserte motstand mot Sverre. Borgerkrigene gikk dermed inn i en ny fase, der konge og kirke sto mot hverandre, representert ved [[baglere]] og [[birkebeinere]]. Ved Sverres død i 1201 ble det lettere å forhandle om et kompromiss, men det var ikke før i 1217 at de to partene ble enige om en felles konge. Sverre kunne innkassere en form for seier, ''post mortem'', da hans sønnesønn [[Håkon IV Håkonsson]] ble krona i 1217.

Håkon ble sittende på tronen til sin død i 1263, og i denne fredelige perioden ble det gjennomført en rekke viktig endringer. Tronfølgeloven kom på plass i 1260, og Norge ble dermed et rent arverike. En klar tronfølgeordning førte til mer stabile forhold; det ble langt vanskeligere for andre enn den rette arving å la seg hylle som konge. Håkon begynte å bygge ut kongedømmet til en sterk institusjon, og vi en egentlig sentralmakt begynte å ta form. Hans sønn [[Magnus Lagabøte]] fortsatte dette arbeidet. Ikke minst er [[Landsloven]] fra 1274 viktig; nå fikk hele riket én felles lov med kongen som garantist. 

{{thumb|Kolorert tegning av Haakon Vs Akershus år 1300. Rekonstruksjon av 09.11.1925 - no-nb digimanus 165357-1.jpg|Akersus festning slik Håkon bygde den rundt 1300. Tegning av 
Holger Sinding-Larsen.}}
Magnus Lagabøtes eldste sønn [[Eirik Magnusson]] kom på tronen i 1280, og var da mindreårig. Dette førte til at man fikk et aristokratisk formynderstyre. Kirkens innflytelse ble da svekka, ettersom aristorkratiet fikk sterk interesse av å styrke kongemakta. Denne tilstanden holdt seg i stor grad etter at Eirik ble myndig. Hans bror, [[Håkon V Magnusson|Håkon]], ble utnevnt til [[hertug]] og styrte deler av Sør-Norge og [[Færøyene]] som [[len]]. Han fikk dermed god erfaring med å styre før han sjøl kom på tronen i 1299. Som konge ser det til til at han gikk inn for å begrense aristokratiets makt. Han ønska også å effektivisere forvaltninga, og et av tiltakene var å bygge flere festninger: [[Akershus festning|Akershus]], [[Båhus festning|Båhus]] og [[Vardøhus festning|Vardøhus]], samt utbygging av [[Tunsberghus festning|Tunsberghus]]. Særlig de tre sønnafjeldske festningene ble viktige under Håkon. Han hadde sin maktbase på Østlandet, hvor han hadde vært hertug, og nå begynte tyngdepunktet å flytte seg fra Vestlandet til Østlandet, eller mer konkret fra [[Bergen]] til [[middelalderens Oslo|Oslo]]. I 1314 bestemte Håkon at prosten i [[Mariakirken (Oslo)|Mariakirken]] skulle være [[Norges rikes kansler]], noe mange regner som en erklæring om at Oslo var rikets hovedstad. 

Som nevnt tidligere har man ofte regna Håkons død i 1319 som slutten på høymiddelalderen. Hans etterfølger var dattersønnen [[Magnus VII Eiriksson]], og han ble også valgt til konge i Sverige. Dermed begynner en tid med unionskonger, noe som ble befesta gjennom [[Kalmarunionen]] i 1397. Selv om kongen var norsk, ser man her begynnelsen på selvstendighetstapet. I senere tid har man derimot ikke villet sette skillet her, men heller rundt tida for svartedauden. Dermed trekker vi høymiddelalderens historie noe lenger. 

Magnus prøvde å holde sine to riker adskilt, men norske stormenn hadde allikevel en oppfatning av at han drev en offensiv utenrikspolitikk som svensk konge, og at han ikke samarbeida godt med stormennene her i landet. Dette førte til to opprør i 1330-åra. Mot slutten av dette tiåret kom det som syntes å være en løsning på problemet. Magnus fikk nemlig to sønner, Erik og Håkon, som ble født tett på hverandre. Dermed så man muligheter til å skille rikene fra hverandre igjen. Yngstemann [[Håkon VI Magnusson|Håkon]] ble født i 1340, og var rundt et år yngre enn broren. Han ble hylla som norsk konge i 1343/44, mens Erik ble hylla som tronfølger i Sverige og Skåne. Tanken var at Håkon skulle dele riket med faren når han ble myndig. 

Det er enighet om en ting blant historikere, uansett hvordan man tolker forholdet mellom kirke, stat, aristokrati og bondestand: Framgangen for kirke og kongemakt i høymiddelalderen betydde at de to overtok mange viktige funksjoner i samfunnet. Tidligere hadde bondestanden sjøl stått for rettsutøvelsen, men den ble overtatt av kongen - og av kirken i spørsmål som berørte [[kirkerett]]en. Dette førte til en umyndiggjørelse av bondestanden, med bedre stabilitet og rettssikkerhet som motytelse fra makthaverne.

===Utenriks- og handelspolitikk===

[[Norgesveldet]] var på sitt største i høymiddelalderen, nærmere bestemt ved [[Håkon IV Håkonsson]]s død i 1263. Fra 1100-tallet hadde [[Færøyene]], [[Orknøyene]], [[Shetland]] (Hjaltland), [[Hebridene]] (Sudrøyene) og [[Isle of Man]] vært knytta til Norge. [[Jarl]]er ble innsatt av kongen, og det ble krevd inn skatt til den norske kongen. 

Under Håkon Håkonsson kom det også et ekspansjonsforsøk retta sørover. Han forsøkte å ta kontroll over [[Halland]], og hadde planer om å utvide dette til [[Skåne]]. En slik erobring ville styrka handelen med [[hansaforbundet|hansabyene]] i Nord-Tyskland. Det ble ingen varige resultater av dette forsøket. 

Nordover ble riksstyret styrka under Håkon Håkonsson. Med økt bosetning nord for [[Malangen]] kunne kongen oppføre kirke og festning på [[Tromsøya]], og dette ble kimen til dagens [[Tromsø]]. [[Vardøhus festning|Vardøhus]] festning ble også en tydelig markering av norsk kongemakt på Nordkalotten. Den [[samer|samiske]] befolkninga ble likevel ikke fullt underlagt norsk styre. De betalte skatt, men mer i form av en tributt enn en egentlig skattlegging. Først mot slutten av senmiddelalderen ble samene norske undersåtter på linje med den norskspråklige befolkninga i nord. I 1326 kom det på plass en avtale mellom Norge og Novgorod som regulerte handelen blant samene. 

Det var allikevel fortsatt mot vest at man hadde den største innsatsen. [[Grønland]] anerkjente Håkon Håkonsson som konge i 1261, og [[Island]] gjorde det samme i 1262–1264. Etter Håkons død begynte Norgesveldet gradvis å rakne. [[Magnus Lagabøte]] gjorde en handel med den skotske kongen, som i 1266 fikk Hebridene og Man mot at det norske herredømmet over Orknøyene og Shetland ble anerkjent. Det ble også fastslått en årlig avgift som skottene skulle betale, men denne ble bare innbetalt i noen få år.

Under Magnussønnene ble forbindelsene med Skottland og England opprettholdt for å motvirke den tyske dominansen. Men etterhvert vendte norsk handels- og utenrikspolitikk seg stadig mer mot de nordtyske byene. Eirik Magnusson forsøkte å begrense hansaens rettigheter, og ble møtt med handelsblokade. Han måtte gi etter, og de tyske handelsmennene fikk flere innrømmelser. 

Eirik forsøkte seg også sørover igjen. [[Varberg festning]] ble anlagt i Halland, og Norge hadde en periode kontroll over dette område. Dette førte til at Danmark ble en hovedmotstander. Gjennom flere strategiske ekteskap fikk både den svenske og den norske kronen større interesser i Danmark. På grunn av en indre strid om makta i Sverige fikk en to allianser, en dansk-svensk og en norsk-svensk, som kjempa om dominans i Norden. En direkte følge av dette var kongefellesskapet mellom Norge og Sverige i 1319.

===Aristokratiet===

Det verdslige aristokratiet i Norge var i vikingtida og tidlig middelalder et ættearistokrati. Det ble i høymiddelalderen erstatta av det som gjerne kalles et tjenestearistokrati, der tjenesten for kongen var sentralt for standens politiske, økonomiske og sosiale interesser. De gamle stormannsslektene beholdt i stor grad sin status, men de fikk følge av nye aristokrater. Disse ble for det meste henta fra [[birkebeinerne]]s rekker. Tilknytningen til kongen ble betydelig sterkere enn båndet mellom kongen og stormennene hadde vært tidligere. 

Riksaristokratiet var gjennom hele 1200-tallet organisert i en [[hird]]. Denne skilte seg markant fra den tidligere kongshirden, i det den første og fremst var en riksomfattende organisasjon for det verdslige aristokratiet. Den eldre hirden hadde oppholdt seg sammen med kongen og vært hans private hærfølge. I høymiddelalderen ble det slik at de fleste hirdmedlemmene satt rundt om i landet som kongens ombud eller drev annen virksomhet som støtta opp om kongemakta. Forholdet mellom konge og hirdmedlem ble nå et vasallforhold slik man hadde det på kontinentet. Det fantes også rester av det eldre aristokratiet som ikke formelt var knytta til kongen, men som allikevel utøvde lokal myndighet.

De flytende grensene aristokratiet hadde mot resten av befolkninga gjorde sosial mobilitet mulig. Personer som utmerka seg kunne bli tatt opp som medlemmer av hirden.

Mot slutten av 1200-tallet lå det an til en ny endring i hirdorganisasjonen. I 1277 bestemte [[Magnus Lagabøte]] at de to øverste gruppene i hirden, [[lendmann|lendmenn]] og [[skutilsvein]]er, skulle ha herretittel. Lendmennene fikk også, i tråd med engelsk praksis, tittelen [[baron]], mens skutilsveinene ble [[ridder]]e. Hirdmenn av lavere rang ble titulert [[væpner]]. Med dette var det riddervesenet vi kjenner fra England og kontinentet innført i Norge, om enn i en langt mer beskjeden grad. Adelsmennene fikk på 1300-tallet skattefritak for [[setegård]]en, men ikke for sine andre eiendommer - i Sverige og Danmark innførte man rundt samme tid skattefritak for all adelig eiendom, også den adelsmennene ikke drev sjøl. Som motytelse for skattefritaket skulle adelsmennene utføre militærtjeneste. 

Trolig har det at adelen i Norge fikk et mindre omfattende skattefritak enn i de andre skandinaviske landene en praktisk årsak. Norge hadde mindre dyrkbar jord, og kronen måtte beskytte sine inntekter fra jorda. For adelen førte denne ordninga til at de ikke i samme grad som i andre land søkte å øke størrelsen på sine gods, ettersom de gårdene som ble drevet av leilendinger måtte svare skatt. Det førte også til at inntektene fra kongstjeneste ble svært viktig for det norske aristokratiet. 

Det bør i forbindelse med ovenstående bemerkes at ordet 'adel' er i norsk middelaldersammenheng noe [[anakronisme|anakronistisk]]. Første gang det brukes i norsk sammenheng er i 1513, helt mot slutten av senmiddelalderen. Det er allikevel vanlig å bruke 'adel' som beskrivelse på det verdslige aristokratiet også før 1500, i hvert fall fra det tidspunktet hvor adelstitler ble tatt i bruk på 1200-tallet. Gjennom senmiddelalderen endra også aristokratiet natur i form av at fødselsaristokratiet oppsto, noe som var vanlig i et kontinentalt adelssystem, men som det ikke hadde vært noen automatikk i i det gamle aristokratiet i Norge. 

Det har tidligere vært hevda at hirdorganisasjonen gikk i oppløsning som følge av kongefellesskapet med Sverige fra 1319. Det stemmer at hirden ble oppløst omtrent på den tida, men det var som følge av en prosess som hadde begynt lenge før 1319 da hirden gikk fra å være et hærfølge til å bli nærmest en orden for verdslig aristokrati.

===Bondesamfunnet===

Utviklinga fra et samfunn der praktisk talt alle bønder var sjøleiere til et hvor en betydelig andel var [[leilending]]er førte til store endringer for bondesamfunnet. Stormennene, som tidligere i stor grad hadde vært fremst blant likemenn, fikk nå en markant høyere status enn mange andre jordbrukere. Mange hadde blitt leilendinger alt i tidlig middelalder, men det ser ut til at det var på 1100- og 1200-tallet at denne utviklinga var sterkest. Jordeiere kunne dermed leve av [[landskyld]] fra leilendinger. Et skille mellom Norge og resten av Europa er at leilendingene rettslig sett var frie. Praktiske forhold bandt dem ofte til gården de brukte, men om de fikk mulighet kunne de fritt flytte over til en annen gård med en annen eier. Selv om bondesamfunnet ikke i samme grad som før var sjøleiende, hadde jordbrukerne fortsatt en nokså høy status i samfunnet. 

Landbruket var basert dels på dyrking og dels på husdyrbruk. Korndrift ser ut til å ha økt sterkt i høymiddelalderen. Folkeallet steg kraftig i perioden. Rundt år 1300 antar man at det bodde mellom 300&nbsp;000 og 500&nbsp;000 mennesker i Norge, og de fleste historikere legger seg nærmest det høyeste av tallene i sine anslag. Jordbruksproduksjonen klarte ikke å holde tritt med dette, og økende priser på jord styrka tendensen om å gå fra sjøleiende drift til jordleie. 

Eiendomsforholdene mot slutten av høymiddelalderen er naturlig nok uklare; det finnes ingen samla oversikt over jordeiendom. En kan imidlertid gjøre noen overslag ved å se på landskylda. En har antatt at kirken eide omkring 40 prosent av jordeiendommene, kronen omkring sju prosent og det verdslige aristokratiet omkring 20 prosent. Det gjenstår da omkring en tredjedel av jorda, som var i bondeeie. Byborgerne har nok også eid noe av denne tredjedelen, men trolig en liten andel. Antagelig må de fleste jordeiende borgere regnes med blant bondegodseierne; de eide gårder på landsbygda, og bodde sjøl i byen. Nyere forskning har antuda at kronen kanskje eide opp mot 10 prosent, og at forholdet mellom kirke og aristokrati var motsatt av det man tidligere har trodd, med kirkens eierandel på mellom 20 og 40 prosent og aristokratiets på 50 til 70 prosent. Ved slutten av senmiddelalderen er det noe tydligere hvem som eida hva, og da antar man at kirke og aristokrati sto omtrent likt med henholdsvis 47 og 45 prosent av jorda, mens kronen eide åtte prosent. Som en ser av dette er det mye usikkerhet rundt eiendomsforholdene, men det som kommer klart fram i alle overslag er at bøndene eide langt mindre enn tidligere.

===Byene===

{{thumb|Oslo tidlig på 1300-tallet 0001.jpg|Middelalderens Oslo omkring 1300. Middelalderbyene var små, men deres økonomiske og politiske betydning økte i denne perioden.}}
De norske byene var små i middelalderen. [[Bergen]] var den største av dem, og kan ha hatt omkring 7000 innbyggere ved slutten av høymiddelalderen. [[Nidaros]] og [[Middelalderens Oslo|Oslo]] regnes som jevnstore, med rundt 3000 innbyggere. [[Tønsberg]] hadde rundt 1500 innbyggere og var landets fjerde største by. Men selv om folketallet var lavt, ble byenes rolle som administrative sentra langt viktigere enn tidligere. Kongen hadde fortsatt ikke noe klart sete, men flytta seg mellom byene. Allikevel ser man at det ble svært viktig for ham å sikre kontrollen over byene, noe som blant annet illustreres av festningsbygging i høymiddelalderen.

Den kirkelige administrasjonen ble også lagt til byene. Nidaros ble mindre viktig som kongelig residensby i høymiddelalderen; Bergen, og i noe mindre grad Oslo og Tønsberg, var viktigere i så måte. Men med opprettelsen av [[Nidaros bispedømme|erkesetet]] på midten av 1100-tallet ble Nidaros den viktigste byen for kirken.

Bergen var den viktigste kongsbyen gjennom 1200-tallet, men ut på 1300-tallet kom et skifte over mot Østlandet. Kongen oppholdt seg stadig oftere i Oslo eller Tønsberg, og i 1314 ble prosten i [[Mariakirken (Oslo)|Mariakirken]] [[Norges rikes kansler|kansler]]. 

Byene hadde mye av sine inntekter fra landdistriktene. Skatter og avgifter, både kongelige og kirkelige, ble trukket inn til byene. De ble stort sett betalt i varer, hvorav en del gikk til forbruk og resten til handel. Eksporten skjøt fart, særlig av trelast og [[tørrfisk]]. Det ble også mer import, særlig av korn, mel, malt og klede.

===Samene===

[[Samer|Samene]] må også nevnes kort i denne sammenheng, fordi de faller utafor det samfunnet som så langt er beskrevet. Mens Norge i hovedsak var et jordbrukssamfunn, levde samene av fiske, jakt, fangst og reindrift. Det nomadiske livet genererte i liten grad noe overskudd som kunne skattlegges. Reindrifta var på dette tidspunktet lite utvikla, og holdt knapt til sjølforsyning. Samene eide heller ikke eiendom som kunne skattlegges. 

Fordi samene ikke hadde noen skriftkultur har de heller ikke etterlatt seg kilder. Arkeologi og stedsnavnforskning har bidratt til å belyse flere sider ved det samiske samfunnet i middelalderen, men enn så lenge har det blitt skrevet lite om temaet.

===Overgang til senmiddelalder===

En har ofte satt 1319 som skille mellom høy- og senmiddelalder. I det året fikk Norge og Sverige felles konge, noe som markerer begynnelsen på unionstida og et gradvis tap av selvstendighet for Norge. En slik datering har mye for seg dersom man primært tar for seg politisk historie, men i allmenn- og lokalhistorie er det oftest mer hensiktsmessig å se på [[svartedauden]] og konsekvensene av den som skillet. Vi daterer da overgangen til omkring 1350.

==Senmiddelalderen==

Inngangen til senmiddelalderen markeres av [[svartedauden]], pandemien som herja i Norge i 1349. Denne katastrofen førte med seg en rekke endringer i samfunnet. Eldre forskning har gjerne sett den som slutten på det norske middelalderkongedømmet, men nyere forskning kommer til at det først er på slutten av 1300-tallet at kongemakta i Norge virkelig kollapser. 

===Kongemakta===

Nyere forskning tyder som nevnt på at kongemakta i Norge ikke kollapsa umiddelbart etter svartedauden. [[Magnus VII Eiriksson]] overlevde pandemien, og styrte både Norge og Sverige. Sønnen [[Håkon VI Magnusson]], ble myndig i 1355 og tok da over som norsk konge, men Magnus beholdt kontrollen over området på begge sider av [[Oslofjorden]] og [[Båhuslen]]. Han hadde dermed festningene [[Tunsberghus festning|Tunsberghus]] og [[Båhus festning|Båhus]]. Kildene tyder på at Norge fungerte som et selvstendig rike gjennom nesten hele 1300-tallet, riktignok med sterke bånd til Sverige. 

Magnus Eriksson fortsatte å regjere over deler av Norge etter at sønnen, Håkon 6., tok over som myndig norsk konge i 1355, i tillegg til å regjere Sverige. Magnus beholdt blant annet kontrollen over området på begge sider av Oslofjorden, inkludert Båhuslen, med borgene Tunsberghus og Båhus.

I 1343/1344 kom en avtale som skulle sikre oppløsning av kongefellesskapet. Men denne avtalen brøt sammen da [[Eirik Magnusson]] døde av pest i 1359, ettersom det nå ikke fantes to arvinger som kunne ta hvert sitt rike. Det kom også til åpen strid mellom Magnus Eiriksson og store deler av det svenske aristokratiet i 1361/1362. Håkon Magnusson ble valgt til svensk konge i 1362, noe som førte til et brudd med faren. De ble forlikt nokså raskt, og gikk tilbake til ordninga der Håkon styrte det meste av Norge, mens Magnus styrte Sverige og de nevnte områder ved Oslofjorden. Det var dermed igjen et kongefellesskap, rett nok utøvd av to konger som var far og sønn. 

Både Magnus og Håkon slet med det svenske aristokratiet, og så til Danmark for støtte. Håkon ble i 1359 forlova med [[Margrete Valdemarsdatter]], datter av [[Valdemar Atterdag]], for å besegle en allianse med danskekongen. Den danske kongemakta hadde blitt kraftig svekka i 1330-åra, men Valdemar var på god vei til å bygge den opp igjen. I 1360/1361 gjenvant han Skåne og Gotland fra svenskene, og markerte seg som en sterk maktfaktor i Skandinavia. I 1363 ble alliansen fornya, og Håkon og Margrete gifta seg. Flertallet i den svenske adelen reagerte med å avsette både Magnus og Håkon, og henta i stedet inn [[Albrekt av Mecklenburg]] som svensk konge. I Vest-Sverige styrte fortsatt Magnus Eiriksson.

Mecklenburgernes maktbase økte raskt, og det var en reell sjanse for at de ville kunne ta over Danmark ved Valdemars død. Han døde i 1375, og året etter klarte Håkon og Margrete å sikre at deres sønn [[Olav IV Håkonsson|Olav Håkonsson]] ble valgt til dansk konge. I 1380 ble han også norsk konge, og Norge og Danmark hadde fått kongefellesskap. Dette fellesskapet ble stående helt til 1814, rett nok med et annet innhold etter inngåelsen av Kalmarunionen i 1397 og erklæringa om at Norge skulle være et dansk lydrike i 1536.

Olav Håkonsson døde ung i 1387. Både i Danmark og Norge ble Margrete valgt til rikenes «mektige frue og rette husbond». Mecklenburgerne ble igjen holdt utafor, og i Sverige hadde de nå fått aristokratiet mot seg. En adelig opposisjon i Sverige valgte Margrete som «mektig frue og husbond» også der i 1388, og i 1389 ble Albrekt avsatt og fengsla.

I og med at Olav Håkonsson var død var den nærmeste arvingen til Margrete [[Erik av Pommern]]. Han var dattersønn av hennes søster, og i alle de tre rikene ble han utpekt som tronfølger. I 1389 ble han også hylla som norsk konge på [[Øyrating]]. Det norske [[riksrådet]] fastslo da at Margretes regentskap i Norge skulle opphøre når han ble myndig. Noen år senere, i 1396, ble han hylla som konge også i Danmark og Sverige. 

I 1397 ble så Erik av Pommern krona som konge over alle de tre rikene, og det ble avtalt et evig kongefellesskap. Det var denne avtalen som ble kjent som [[Kalmarunionen]]. 

===Kalmarunionen===

{{thumb|Dokument pt Kalmarunionen.jpeg|Unionsbrevet fra 1397.}}
Selv om Kalmarunionen er helt sentral for den politiske utviklinga i senmiddelalderen, er det vanskelig å vite hva den egentlig skulle innebære. Avtaleteksten er ikke klar nok til at en enkelt kan lese ut av den hva intensjonen var. Det vi kan si noe mer sikkert om er hvordan unionen faktisk fungerte. 

Margrete, som fungerte som statsoverhode inntil sin død i 1412, og hennes etterfølger Erik forsøkte å samle makta hos monarken og dennes nærmeste rådgivere. De politiske organer, som [[riksråd]]ene og [[riksembete]]ne, ble holdt utafor styret å så stor grad man kunne, og enkeltpersoner ble i stedet trukket inn. Riktignok ser man allerede i denne perioden at de danske riksembetene utover en del makt, og at de i økende grad utøvde makt også i Norge. Årsaken til dette er at unionsmonarken for det meste oppholdt seg i Danmark, og det var dermed de danske riksembetene man rådførte seg med. 

Over hele unionen var [[len]]svesenet grunnleggende i forvaltninga. Innafor lenet hadde lensherren ansvar for rettsforvaltning, [[oppebørsel]] og militærvesen. Lenene ble tildelt av kongen, som krevde tjenester som motytelse. Militære tjenester var det viktigste, men også økonomiske ytelser og annet fikk stor betydning. På 1400-tallet var det omkring 50 len i Norge. Viktigst var slottslenene, med slottshøvedsmenn som satt på [[Båhus festning|Båhus]], [[Akershus festning|Akershus]], [[Bergenhus festning|Bergenhus]] og fram til 1503 på [[Tunsberghus festning|Tunsberghus]]. Slottslenene fikk i økende grad ansvar for oppebørsel fra underliggende len. 

En forsøkte i Norge, som i de andre to rikene, å forbeholde forvaltningspostene for landets egne menn. Det norske aristokratiet fikk beholde de fleste lenene i senmiddelalderen, men slottslenene ble tildelt personer som monarken stolte fullstendig på. I og med at monarken oppholdt seg i Danmark, ble det oftest dansker som fikk disse svært viktige postene. For monarken hadde dette også den fordel at slottshøvedsmennene fordi de ikke hadde slektsbakgrunn i Norge, og sjelden noe særlig eiendom her, forble lojale mot monarken. Deres embeter var helt avhengig av monarkens gunst, de kunne ikke hvile seg på noen sterk posisjon i det norske samfunnet. Over tid ble effekten av dette mindre gjennom ekteskap med kvinner fra norske stormannsslekter og økende grad av felles politiske interesser ettersom de fikk mer eiendom i Norge. De danske embetsmennene som ble i Norge over lengre tid ble gradvis naturalisert.

Det norske aristokratiet var tallmessig nokså omfattende. En har tidligere sett på dette som en liten gruppe, men nyere forskning viser at nettverket av riksrådsaristokrater og deres klienter var stort. For monarken var høyaristokratiet, de som satt i riksrådet, den gruppa som var vanskeligst å forholde seg til. For å beholde deres lojalitet måtte også nordmenn kunne nå toppen, men samtidig trengte monarken å ha lojale dansker der. Om nordmennene i stedet kunne nå toppen i kirken løste dette langt på vei problemet, og kirken ble derfor en viktig institusjon for norske politiske og sosiale karrierer. 

Mens man i Danmark fikk en sterk og tydelig sentralmakt, var ikke dette like merkbart i Norge og Sverige. Margrete og Eriks sentralisering fungerte dermed dårlig i de to sistnevnte rikene, og i 1434 brøt det ut opprør i Sverige. Dette spredde seg til både Norge og Danmark, og fikk støtte fra både bondestanden og aristokratiet. Erik av Pommern ble fordrevet fra alle de tre rikene, og [[Christoffer av Bayern]] ble valgt som unionskonge. Han ble valgt og krona separat i alle tre riker, et signal om at unionen skulle være noe løsere enn det den hadde vært under Margrete og Erik. For Sveriges del var opprøret begynnelsen på slutten, for riket ble etter dette aldri en stabil part av unionen. Sverige forble i unionen til 1523, da Gustav Vasa tok makta, men i tida mellom 1434 og 1523 ble det stadig tydeligere at en hadde Danmark som hovedrike, Norge som en lojal unionsfelle og Sverige som et løst vedheng til unionen. 

Det første tegnet til at unionen kunne sprekke kom i 1448. Christoffer døde barnløs, og i Sverige ble [[Karl Knutsson Bonde]] valgt til konge. Samtidig valgte danskene oldenburgeren [[Christian I]]. I striden som oppsto mellom de to søkte Christian å gjenopprette Kalmarunionen, mens Karl forsøkte å konsoldiere sitt styre i Sverige og på sikt å få en union mellom Sverige og Norge. I Norge var det en del som ønska en egen norsk konge, men det reelle valget sto mellom Karl og Christian. Kirken og flertallet i både aristokratiet og befolkninga ellers helte mot Karl, mens flere av riksrådsmedlemmene ønska Christian som norsk konge. Bakgrunnen for å ville Karl som norsk konge var nok i hovedsak at man dermed kunne bryte den danske dominansen, og at Norge ville kunne bli en mer jevnbyrdig partner i en union mellom bare Norge og Sverige. For bøndene spilte nok også et ønske om fred mellom Norge og Sverige inn; dersom man gikk for Christian ville det kunne føre til en langvarig strid med svenskene.

Norge var på den tida et arverike, mens Danmark og Sverige var valgriker. Både Christian og Karl utstedte norske [[håndfestning]]er, noe som er en del av valgrikeordninga. For den norske eliten ville en håndfestning bety mer makt. Karl ble krona til norsk konge i [[Nidarosdomen]] i 1449, og saken syntes å være avgjort. Men allerede året etter mista Karl sin støtte for en svensk-norsk union i Sverige, og han måtte oppgi Norge for å kunne holde på Sverige. I august 1450 var det dermed Christian Is tur til å reise til Nidaros. Det ble i forbindelse med kroninga inngått en norsk-dansk unionsavtale i Bergen, kjent som [[Bergenstraktaten]]. Det skulle være en evig [[personalunion]] mellom to likestilte riker. Riksrådene skulle være garantister for det enkelte rikes suverenitet. Christian fulgte opp dette med å sikre seg en lojal norsk sentraladministrasjon, og besøkte sjelden Norge sjøl. Først i 1457 ble Christian konge i Sverige, og han ble avsatt der i 1464. 

Bondestanden var tjent med et forvaltningsapparat der det hovedsakelig var nordmenn som fikk embetene, men samtidig ønska de ikke et sterkt utbygd statsapparat - det ville føre til høyere skatter. Ettersom kongen var nokså passiv i Norge trengte heller ikke aristokratiet å bygge ut sentraladministasjonen, og det var liten vilje til å ha en riksforstander. 

Selv om det meste tilsynelatende hadde gått greit i Norge under Christian, viste det seg da han døde i 1481 at det var mye misnøya som ulma under overflaten. Riksrådet satte opp ei liste over brudd på håndfestninga. Der ble blant annet pantsettinga av [[Orknøyene]] og [[Shetland]] i 1468/1469 nevnt; dette hadde skjedd uten riksrådets samtykke. En stilte spørsmål ved om unionen egentlig var så bra for Norges del. Under forhandlingene om håndfestninga til etterfølgeren [[Hans av Brandenburg|Hans]] allierte svensker og nordmenn seg med hverandre. Først i 1483 kunne man endelig velge Hans til norsk og dansk konge. Hans håndfestning, kjent som [[Halmstadrecessen]], var den strengeste en unionsmonark hadde måttet gi så langt. Flere av de 51 paragrafene inneholdt særnorske krav, og skulle sikre en strengt avgrensa personalunion. Riksrådene skulle ha en sentral plass i styret av rikene, mens monarkens makt ble avgrensa. 

Å passe på at kongen ikke brøt håndfestninga var ikke enkelt for riksrådet. Kongen kom fortsatt sjelden til Norge. Noe som svekka riksrådet i denne tida var at flere av de som var sentrale i perioden 1481 til 1483, da riksrådet styrte under et ''interregnum'', døde kort tid senere. Flere fra høyaristokratiet døde også uten arvinger. Det ble dermed vanskelig å fylle riksrådet med dyktige og erfarne aristokrater. Det hjalp heller ikke at en voksende andel av jordeiendommene i Norge ble overtatt av dansker eller av nordmenn med sterke interesser i Danmark. Antallet norske aristokrater, og spesielt høyaristokrater, sank betydelig på slutten av 1400-tallet. Kirken som arena for politisk og sosial makt ble dermed enda viktigere i Norge. Erkebiskopen utstedte adelsbrev, men dette kunne ikke stoppe utviklinga.

Kongen knytta samtidig til seg folk utafor de gamle aristokratiske slektene. Etter [[Knut Alvsson]]s [[opprøret 1501–1502|opprør]] i 1501–1502 ble dette særlig viktig for kongen. Dette opprøret, som fant sted både i Norge og Sverige, var en direkte utfordring mot Hans' styre. Han hadde tatt makta i Sverige så sent som i 1497, og etter opprøret mista han det riket igjen. Å beholde Norge var svært viktig for ham, og han så at Norge kunne komme til å bryte ut av unionen og i stedet alliere seg med Sverige. De danske høvedsmennene i slottslenene ble svært viktig for Hans, og i tillegg forsøkte han å få kontroll over kirken. [[Erik Valkendorf]] ble innsatt som erkebiskop, og han hadde vært i kongens tjeneste. Dette viste seg å være en feiltakelse, for erkebiskop Erik var mer lojal mot kirken enn mot kongen. 

I 1506 ble tronfølgeren, senere [[Christian II]], innsatt som visekonge i Norge. Dermed fikk kongen en permanent representant i Norge. Høyaristokratiet ble ytterligere svekka, og kirken fikk mindre innflytelse i verdslige spørsmål. Da Christian ble konge i 1513 videreførte han denne politikken. 

I 1523 ble Christian II fordrevet av sin onkel [[Frederik I]]. Det norske riksrådet forsøkte å sikre norsk sjølstyre ved å kreve egen norsk håndfestning fra Frederik. Problemet var at det ikke fantes noe samla norsk verdslig aristokrati som kunne sikre at den ble fulgt. Kirken ble igjen viktigere, og erkebiskop [[Olav Engelbrektsson]] ble den ledende politiske personligheten i Norge. 

Da det ble klart at unionskongen var tilhenger av [[reformasjonen]] ble trusselen mot Norge enda sterkere. I og med at kirken var eneste garantist for norsk sjølstendighet innafor unionen, ville en overgang til lutherdommen være katastrofal. Frederik valgte å ikke presse gjennom noen reformasjon i rikene, men nøyde seg med å sette inn lojale menn som slottshøvedsmenn. 

Frederiks sønn [[Christian III]] ble konge av Danmark i 1534. Han var overbevist lutheraner, og etter seieren i [[Grevefeiden]] kunne han gjennomføre reformasjonen i Danmark. Ved å gjennomføre den også i Norge kunne han fjerne kirken som maktfaktor, og dermed sikre seg full kontroll over Norge. Ved hjelp av lokale slottshøvedsmenn gjorde han dette i 1536/1537. Den eneste motstanden var den som kom fra Olav Engelbrektsson, som til slutt måtte rømme landet. Dermed går vi i den politiske historien over til [[dansketida]], der Norge ikke lenger var et selvstendig rike i personalunion, men et dansk lydrike.

===Befolkning og økonomi===

Økonomisk opplevde man vanskelige tider i Norge i senmiddelalderen. [[Svartedauden]] kan ha redusert folketallet med 30 til 45 prosent, noe som åpenbart påvirker skatteinntektene. Dette ble forsterka av flere [[pest]]epidemier gjennom senmiddelalderen. Totalt kan mer enn 60 prosent av gårdsbrukene ha blitt lagt øde mellom 1350 og 1500. Jordprisene og jordleieavgiftene sank også sterkt. Først utpå 1500-tallet begynte man å merke økonomisk vekst igjen, og først på midten av 1600-tallet hadde man et folketall på nivå med det som var i høymiddelalderen. 

Mens eldre forskning gjerne har knytta befolkningsnedgangen direkte til kongemaktas kollaps og behovet for union, ser man nå at den norske kongemakta beholdt sin sjølstendighet gjennom 1300-tallet. En ser også at det ble henta ut store skatteinntekter fra Norge på 1500-tallet. Dette viser at man i senmiddelalderen ikke utnytta potensialet fullt ut, og at mangelen på økonomisk vekst dermed ikke bare kan knyttes til befolkningsnedgangen, men også til forvaltningsapparatet og til politiske hensyn.

Kirkens eierandel i norske jordeiendommer økte betydelig i senmiddelalderen. Mye av eiendommen kom som testamentariske gaver, og etter svartedauden var det mange som hadde jord til overs. Selv om leieinntektene fra denne jorda hadde gått ned fikk kirken et godt økonomisk grunnlag. Lokalt ble kirkens organisasjon bygd ned. Det var trolig tidlig i senmiddelalderen at [[prestegjeld]] ble innført som organisasjonsnivå; det var ikke nok prester og nok folk til å forsvare å beholde [[sokn]]et som grunnivå. Det foregikk samtidig en sentralisering i kirken, og økonomisk betydde dette at bispedømmene og [[domkapittel|domkapitlene]] styrka seg i forhold til sokn og [[prestebord]]. Kirkeledere fikk også len av kongen, noe som ga både økonomisk styrke og politisk makt. 

I aristokratiet gikk den økonomiske krisa hardest ut over den minst ressurssterke delen. De levde av jordleie, og havna i en situasjon hvor leia gikk ned og mye av jorda ble liggende øde. Løsningen var å gå i tjeneste hos de rikere aristokratene. Dermed ble høyaristokratiet styrka, mens resten av det verdslige aristokratiet i økende grad havna i klientforhold. For høyaristokratiet var det også mulig å sikre seg kongelige embeter. Selv om også kongen hadde mindre inntekter, og det var et begrensa antall embeter, kunne en del av dem komme seg godt gjennom krisetida.

En annen faktor som spilte inn i økonomien var klimaforverringa som kom i perioden. Den har vært brukt som begrunnelse for den svake veksten i befolkninga, og dermed at det tok så lang tid å gjenvinne jordbruksmark. Trolig spilte dette en beskjeden rolle. Den første nok til dårligere avlinger og flere år med misvekst, men virkningen av dette var trolig ikke så stor som det endringene i driftsform var. For eksempel gikk mange over til fedrift, som var mer lønnsomt. Dette førte til at ødegårder ble brukt som beitemark, og det var da ikke så aktuelt å gjenrydde dem. Godseierne, som gjerne hadde litt eiendom her og litt der i et land hvor det kunne være vanskelig å reise mellom dalførene, hadde heller ikke makt til å presse gjennom gjenrydding.

== Når slutter middelalderen? ==
Det er vanlig i norsk historieskriving å sette middelalderens slutt til 1537. Det er åpenbart gode grunner til å gjøre det. Selv om Norge lenge hadde vært i personalunion med nabolandene, var selvstendighetstapet i 1537 av et annet kaliber. Norge var ikke lenger et eget rike med felles konge, men et lydrike eller en dansk provins. Det religiøse bruddet med den katolske kirke setter også tilsynelatende et tydelig punktum. 

Men verken det politiske og det religiøse skillet er fullt så absolutte som det kan synes ved første øyekast. Det er derfor ofte fornuftig å se på tida etter 1537 når man skal forstå og analysere middelalderens slutt. Ofte kan kilder fra tida etter belyse forskjellige spørsmål på en måte som det mer fragmentariske materialet fra før omveltninga ikke kan. I kildeavsnittet under er [[Jens Nilssøns visitasbøker]] nevnt spesielt, fordi de selv på slutten av 1500-tallet beskriver middelalderlandskapet i Norge. Ändre kilder kan kaste lys over hvordan omveltningene fortonte seg for folk i senmiddelalderen, fordi verken den politiske endringa eller reformasjonen ble gjennomført på et blunk. Først på begynnelsen av 1600-tallet har den lutherske ortodoksi virkelig fått overtaket i Norge. Og middelalderens styresett, der kongen var avhengig av adelens aksept og måtte gi en [[håndfestning]] for å kunne styre, endte ikke før i 1660 da [[Enevelde|eneveldet]] ble innført. Når vi skal forsøke å fylle hullene i kildematerialet, kan senere kilder ofte gi nødvendig innsikt i mentalitet og beveggrunner.

==Kilder til middelalderhistorie==

{{thumb|Jordeboken01.jpg|En side fra biskop Eysteins jordebok.}}
Inngangen til middelalderen markerer også inngangen til [[historisk tid]]. De eldste norske, skriftlige kildene kommer fra denne tida, og omfanget av kildene vokser gjennom middelalderen. 

[[Sagalitteratur]]en er en av de viktigste kildene til den politiske historien. Mens [[Snorre Sturlasson|Snorres]] verk om vikingtida og tidlig middelalder baserer seg på overlevert materiale, er sagaene om perioden fra omkring 1130 i stor grad basert på førstehåndsopplysninger. Særlig ''[[Sverres saga]]'' og ''[[Håkon Håkonssons saga]]'' er viktige kilder. De har til dels form av propagandaskrift, og må derfor leses med omhu, men dette fører samtidig til at man også kan lese en del motiver og intensjoner ut av dem. 

En begynner også å finne andre kilder i denne perioden. ''En tale mot biskopene'' fra [[borgerkrigstida]] forteller mye om striden mellom konge og kirke på Sverres tid. ''[[Kongespeilet]]'' fra 1200-tallet forteller om samfunnseliten. Fra [[Magnus Lagabøte]]s tid har vi ''[[Landsloven]]'', ''[[Magnus Lagabøtes bylov|Byloven]]'' og ''[[Hirdskråen]]''; lovtekster som forteller mye om samfunnet ut over rene påbud og forbud.

Ut over 1300-tallet begynner det også å dukke opp flere enkeltkilder i form av [[Skipan|kongelige forordninger]] og [[diplom]]. Vi finner fra denne perioden også mer om vanlige folk, ettersom det er bevart testamenter og skjøter som omhandler blant annet slektsforhold, eiendom og tvistemål. 

I senmiddelalderen kommer de første [[jordebok|jordebøkene]], og fra disse er det mulig å hente ut mange opplysninger om eiendomsforhold. Det er de kirkelige jordebøkene som er best bevart, men det finnes også deler av andre jordebøker. Vi vet at denne typen kilder egentlig går lenger tilbake, for det eldste fragmentet vi kjenner er et blad fra det som trolig var jordeboka for [[Munkeliv kloster]], nedskrevet rundt 1175. 

Det første skattemanntallet vi kjenner er fra 1514 til 1528, det vil si helt mot slutten av senmiddelalderen.

Det finnes også kilder som er produsert etter middelalderens slutt, men som allikevel er primærkilder til forhold i middelalderen. Det skjer når en kilde omtaler forhold som er uendra, eller nær sagt uendra, siden middelalderen. Et eksempel er [[Jens Nilssøns visitasbøker|Jens Nilssøns visitasberetninger]] fra slutten av 1500-tallet, der han forteller om middelalderkirker som fortsatt eksisterte, om middelalderveier og om annet som han selv kunne observere og som hørte middelalderen til.

== Litteratur ==
* {{Bagge 2005}}
* {{Grunntrekk 1991}}
* {{Helle 1974}}
* {{Holmsen 1971}}

[[Kategori:Middelalderen| ]]