Vis kilden til Båtmotorer

{{thumb|O Nesting Fabrik totaktsmotor.JPG|Totaktsmotor fra O. Nesting-Fabrik i Kristiania.|Chris Nyborg|2014}}
'''[[Båtmotorer]]''' var en innovasjon som endra mye for hvordan folk ferdes på sjøen. I begynnelsen var det ikke så mye det at topphastigheten gikk opp, kanskje heller tvert imot. Viktigere var det at livet ble mer forutsigbart, fordi man ikke lenger var like avhengig av vind og vær. Rutebåter kunne klare å holde ruta, og frakteskuter kunne levere i tide. Etter hvert bidro også motoriseringa av fiskeflåten til nye bosetningsmønstre langs kysten, fordi man ikke lenger trengte å bo på utsatte fiskevær, men kunne legge til i roligere havner og allikevel greit komme seg til fiskebankene. 

==Dampmaskiner==

Det første fartøyet med dampmaskin i Norge var [[«Constitutionen»]], en trebåt som ble satt i drift i kystrute i 1827. De første dampmaskinene hadde god drivkraft, men særlig høy fart ble det ikke. Forutsigbarheten gjorde det allikevel mulig å opprette dampskipsruter langs hele kysten.

I begynnelsen ble dampmaskinene ble plassert i ombygde seglbåter. Dette er ikke så enkelt som man kanskje kan forestille seg, for seglskipenes skrog er konstruert for å tåle visse belastninger, mens de ikke trives like godt med propelldrift. Særlig akterenden en kritisk; den var konstruert for å slippe vannet på best mulig måte, og dette fungerte ikke godt når propellen virvla opp sjøen. Vekta av maskinen og kullet førte også til at man ofte måtte forsterke skroget, og vektfordelinga ble dermed ikke like godt som den hadde vært. Etter hvert utvikla man derfor andre skrogtyper. De ble tyngre og sterkere for å tåle vekta og vibrasjonene, og fikk gjerne bredere hekk. 

En del fiskefartøy fikk også montert dampmaskin, men segl fortsatte å være viktig inntil neste nyvinning kom.

==Semidiesel==

{{utdypende artikkel|Semidiesel}}

{{thumb|Volda 2 takt ukjent HK AMUf-2027 0003.JPG|Volda totakts semidiesel.}}
En [[semidiesel]]motor sprøyter inn diesel i et hulrom på toppen av sylinderen, der drivstoffet antennes av ei glødekule, og etter hvert av ei tennkule. Den skiller seg dermed fra en vanlig dieselmotor, som har høy nok kompresjon til at drivstoffet antenner spontant. For å få start på slike motorer brukte man ofte ei blåselampe inntil glødekula var varm nok til å gjøre jobben. På de første modellene kunne kula bli så varm at motoren sprakk, så man måtte montere vannkjøling. Senere løste man dette ved å sprøyte drivstoffet rett inn i sylinderen når den var varm nok, slik at den gikk mer eller mindre som en vanlig dieselmotor etter oppvarming. De var opprinnelig [[totaktsmotor]]er, det vil si at de har ett arbeidsslag for hver omdreining av veivakselen. Totaktere er uten ventiler, noe som gjør dem mye billigere og enklere å bygge enn firetaktere. Etter hvert kom det også firetakts semidieselmotorer, som kunne være mer effektive, men som også krevde enda mer vedlikehold.

Slike motorer ble produsert fra 1880-åra, og i Norge begynte man å lage dem fra 1900-åra. [[Nils N. Finnøy]] på [[Finnøya (Romsdal)|Finnøya]] i [[Romsdal]] lagde en ensylindra motor i 1902, og [[Martines Haldorsen]] på [[Rubbestadneset]] på øya [[Bømlo]] i [[Hordaland]] lagde en tilsvarende i 1903. Sistnevntes motor fikk navnet [[Wichmann]], og dette ble et av de mest utbredte merkene her i landet. 

Motorene var store og tunge. Vekta betydde stort sett bare at man førte mindre [[ballast]]; rett nok måtte man passe godt på balansen når man monterte den. Plassen den tok var det verre med, for mye av lastekapasiteten kunne forsvinne. Ellers er motortypen svært effektiv og pålitelig, men den krevde mye vedlikehold og kyndige mekanikere. Et uerfarent mannskap kunne lett ødelegge motoren. For eksempel kunne de godt holde seg i gang med et turtall på helt ned i 30 omdreininger i minuttet, men da ble gjerne drivstoffet sprøyta inn mens stempelet var for nær dødpunktet. Da blir det en enorm påkjenning på veivlageret, med motorhavari som konsekvens. Maksimalt turtall var også lavt, sjelden mer enn 300 til 350 omdreininger i minuttet. Til sammenlikning har en moderne båtmotor gjerne mellom 800 og 1000 omdreininger i minuttet på tomgang, og et betydelig høyere maksimaltall. 

Med semidieselmotorer ble en betydelig større del av fiskeflåten motorisert, og utfasinga av seglflåten begynte for fullt. [[Redningsselskapet]] fikk i 1930 levert [[RS 36 «Andreas Aarø»]], ei seglskøyte med motor. Denne, og flere andre av de første forsøkene på motoriserte redningsskøyter, var ikke helt vellykka. Først med [[RS 44 «Idun» (1937)|RS 44 «Idun»]] fra 1937 fikk man ei skøyte som var fullt tilpassa motordrift, selv om også den hadde segl. 

Krafta fra motoren ble sendt rett til propellakselen. I og med at turtallet var lavt gikk det greit, men det krevde store propeller. I begynnelsen kunne det være vanskelig å manøvrere, for man kunne ikke slå bakk direkte, og selv på tomgang gikk propellen rundt med nok kraft til at båten seg framover. For å slå bakk måtte man stoppe motoren med stempelet i rett stilling, og så reversere den. Løsningen på dette ble ikke å bygge om motoren eller innføre ei girkasse, men å få vridbare propellblader. Ved å sette dem i nullstilling hadde man nøytral framdrift, og dreide man forbi nullpunktet slo man bakk.

==Bensinmotorer==

Bensinmotorene ble populære i mindre fartøy. De er lite egna for fiske- og fraktefartøy, fordi de sluker drivstoff og dermed får liten rekkevidde. Men i snekkene var de et billigere alternativ, med en enklere teknologi som ikke krevde en utdanna maskinist ombord. Motorene er ofte av samme type som i biler, men de er «marinisert». Det vil i hovedsak si at de får montert en egen type vannkjøling, ofte med både fersk- og saltvannskjøling.

==Påhengsmotorer==

{{thumb|Knurr påhengsmotor 1.jpg|Knurr påhengsmotor fra Karl Hantsch Mek. Verksted i Oslo. Dette eksemplaret ble trolig produsert mellom 1955 og 1957.|Hadeland Folkemuseum}}
Påhengsmotorer, eller utenbordsmotorer, er som navnet antyder ikke montert ''i'' båten, men henger i stedet på hekken. I noen tilfeller må den settes på et eget motorfeste eller i en motorbrønn, særlig på [[spissgatter]]e som ikke har noe naturlig festepunkt. De finnes i mange størrelser, fra noen få hestekrefter til å drive små, åpne båter til motorer med flere hundre hestekrefter på speedbåter. Små påhengsmotorer brukes også ofte som hjelpemotor på seilbåter. 

Den første påhengsmotoren ble laget av en nordmann, [[Ole Evinrude]] fra [[Hunndalen]] i [[Vardal]]. Han konstruerte den i 1905, da han bodde i [[USA]]. Før han forlot Norge hadde han eksperimentert med en automatisk romaskin, som han så videreutvikla. Fire år senere starta han [[Evinrude|Evinrude Company]] i Milwaukee. Navnet Evinrude kommer faktisk fra [[Evenrudstua (Vardal)|Evenrudstua]] i Hunndalen. En annen artig side ved historien er at Ole Evinrude ikke begynte med dette arbeidet for å bli rik og berømt, men for å komme seg fortere over sjøen til jenta han hadde et godt øye til. 

Benindrevne totaktsmotorer har vært det vanligste. Disse er billige i produksjon og innkjøp, men de er også mer forurensende og krever mer drivstoff enn firetaktere. Nyere miljøkrav har til at det nå er firetaktsmotor som gjelder. Det finnes dieseldrevne påhengsmotorer, men disse er svært dyre og tunge og de er derfor sjeldne. En kan også få elektriske påhengsmotorer. Disse er nokså svake, og har liten batterikapasitet, men særlig i innlandet er de populære. For sportsfiskere på innsjøer gir de mulighet til å komme seg nesten lydløst dit fisken står, og de er også svært miljøvennlige sammenlignet med forbrenningsmotorer.

==Kilder==

* {{Winge 2012}}
* {{WP-lenke|Utenbordsmotor|nb}}

[[Kategori:Båtmotorer]]
{{bm}}