Ronald Nygård

[[Fil:Melhus i Bardu.jpeg|miniatyr|Melhusgården i Bardu. Melhusstua er et tømret midtgangshus fra 1830-årene. Sørdalen bondekvinnelag har restaurert og samlet mange gjenstander her. ''Foto Margrethe Melhus.'' |alt=]]

== '''Gårdene Melhus i Gauldalen og Melhus i Bardudalen. Hvilken sammenheng er det mellom dem?''' ==
                               
I Bardu i Troms ligger gården Melhus. Gården med den nyrestaurerte og flotte Melhusstua ligger i en sidedal til Bardudalen, Sørdalen. I dette området finner vi også navn som Melhussetra, Melhusdalen, Melhuselva, Melhuskletten og Melhusskaret. Alle har tilknytning til gården Melhus i Gauldalen. Hvordan henger dette sammen? 
For å finne svaret, må vi tilbake til slutten av 1700-tallet. En marsdag i 1791 tok Jon Simonsen Kalbækken og kona Sigrid Olsdatter og deres barn farvel med slekt og venner på Tynset og begav seg ut på det som skulle bli en lang og strevsom ferd nordover i landet. Ole Olsen Brandvoll og Kari Halvorsdatter Storstrøm fra Alvdal med sine barn slo følge. Etter hvert fulgte flere av deres sambygdinger. Lasse Olsen og sønnen Ole Lassenes fra Øyer i Gudbrandsdalen var reist nordover noen år før. En omfattende folkevandring var i gang. Resten av historien, om hvordan de ubebygde, men frodige bygdene i Målselv- og Bardudalen i Indre Troms etter hvert ble kolonisert av folk fra Tynset, Alvdal, Stor-Elvdal, Folldal og bygdene i midtre Gudbrandsdalen og Trøndelag, er kjent for de fleste.   

30 år etter at Jon og Ole med sine familier kom til Bardu, kom 49 år gamle Ole Olsen Utgård fra Tynset med sin hustru Mali og deres tre barn til Bardudalen. I 1821. I sin beretning om gårdens historie forteller Odd Agnar Melhus at Ole Olsen Utgård etter militærtjenesten hadde tatt over en stor gård på Tynset. Denne delte han i to og ga den ene halvparten til søstera Mille. Så skjer det noe interessant – og tragisk. Mille giftet seg med en Mats Wessel, sønn til presten på Tynset som var bror til sjøhelten Peter Wessel. Muligens hadde Ole kausjonert for et lån til sin svoger, noe som medførte at begge gårdene ble slått konkurs.
Sammen med fire andre familier fra Tynset, hadde Ole og Mali latt seg lokke av fogd Jens Holmboe sine lovnader om jomfruelige nydyrkningsmuligheter i Indre Troms  . Med hest og vogn hadde de tatt seg fram til Trondheim. Derfra bar det videre med båt til Ibestad i Troms. Så lesset de på seg kopper og kar, slegger og spett, sag og øks og tok beina fatt inn til Bardudalen. Ved stedet som kalles Furumoen deles hoveddalføret i Sørdalen som strekker seg til riksgrensen mot Sverige og Østerdalen som går i sørøstlig retning til Altevatnet. Ole og Mali satte kursen oppover den ubebodde Sørdalen. Der, ved bredden av Sørdalselva med frodig vegetasjon, fant de seg en plass som egnet seg ypperlig for jordbruk. De slo seg ned og kalte gården for Melhus. 
Da de fem tynsetfamiliene kom til Sørdalen, møtte de ikke bare urskog og villmark, hvor kun bjørn, ulv og jerv regjerte, men også samer fra svensk side. I Sørdalen hadde samene lengre opphold på sine faste leirplasser. 
[[Fil:Sørdalen i Bardu.jpeg|miniatyr|Sørdalen i Bardu. ''Dronebilde av Robert Nygår''d]]
Og i dag finner vi altså foruten gården Melhus, flere navn på setrer og landskaper med tilknytning til gården Melhus (Medalhus) i Gauldalen. 
Margrethe Melhus, som har tilknytning til Melhusgården i Bardu gjennom sin bestefar, gir følgende forklaring: «Ole Olsen Utgård fra Tynset var før han ble innkalt til krigstjeneste i 1812 og deretter ordonnans for en høyere offiser som bla medførte at han havnet i København, ferdselskjører og tjente på storgården Sluppen ved Trondheim. På sine turer med lass mellom Trondheim og Røros, brukte han å holde rast på gården Melhus i Gauldalen. På denne skysstasjonen fikk han så god forpleining at for å hedre vertsfolket sitt der, kalte han rydningsplassen sin i Sørdalen for Melhus. Av historia må man anta at Mali var gravid med sitt fjerde barn da, for det fortelles at det første huset som de bodde i var ei torvgamme som de fikk lagt så mye tregolv i at det ble plass til vogga. Da gråt Mali av glede fortelles det. I 1822 fikk de et barn til, og innen 1824 hadde de også åpnet hjemmet sitt for 4 fosterbarn.» Ole og Mali var Margrethe Melhus sine tippoldeforeldre. 
Ifølge lokalhistorikeren Odd Bjørklund, fikk Ole god hjelp til husbyggingen av broren til Mali som også hadde slått seg ned i Sørdalen og var byggmester. Også andre av naboene hjalp til. Mali var av Kjærengslekten på Tynset og flere fra denne slekten kom nordover til Målselv og Bardu.                                     
Fram til i dag har innbyggerne i Bardu og Målselv beholdt mye av sin egenart, sin dialekt, sine mattradisjoner og byggeskikker. Den gamle Tynsetdialekten har etter manges mening holdt seg bedre i Bardu enn på Tynset. Den er nærmest blitt hermetisert. I en hovedoppgave ved Universitetet i Tromsø om dølene i Troms av Vibeke Bårdsdatter Bårnes i 2007, skriver hun: »..det synes å være en koloni i egentlig forstand som på mange måter kan sammenliknes med de norske innvandringskoloniene som etablerte seg i Nord-Amerika utover 1800-tallet. Her som der var det nybyggersamfunn som hadde dratt med seg hele sin livsform og tradisjoner med alt det dette innebar. Språk, stedsnavn, seder og skikker, driftsformer, byggemåter, klesdrakter og matvaner ble direkte overført fra de traktene nybyggerne kommer fra. Da Bardu kirke ble bygd i 1829 ble den utført som en tro kopi av Tynset kirke, og han som sto ansvarlig for utførelsen av kirkebygget drog selv til Tynset for å tegne modellen. Også kirkeklokka ble hentet sørfra. På den måten kan vi si at alle disse nyetableringene både i Bardu og Målselv kom til å utgjøre en forlengelse eller forflytning av et opprinnelig samfunn i tid og rom.» 
[[Fil:008BFE75-249F-474A-9B78-F8FC6559F6F4.jpeg|miniatyr|Bardu kirke er en kopi av Tynset kirke.]] 

'''Melhus/Medalhus i Gauldalen'''
Melhus, eller Medalhus, er et kjent navn i norsk historie. Melhusgården har gitt navn til både bygd og prestegjeld og har vært en av de mest sentrale og dominerende gårdene i Gauldalen i yngre jernalder. Gården lå nede på sletten nedenfor de historisk kjente gårdene Gimsan og Rimol, på østsiden av Gaula og rett nord for dagens kirke. Gården møter vi i Håkon den godes saga som heimgården til Asbjørn fra Medalhus, som blir fremstilt som en av Trøndelags 8 mektigste menn. Han hadde ansvar for blotinga og rett til å tale på vegne av bøndene på tinget. Da kong Håkon møtte på Frostating for å overtale bøndene til å la seg døpe, var det Asbjørn som på vegne av bøndene talte kongen imot og krevde retten til å beholde sin tro. I middelalderen ble Melhus et krongods, og fylkeskirken, en steinkirke fra første halvdel av 1200-tallet ble bygd her. Gården hadde også en høy landskyld. 
Høvdingene på̊ Melhus tapte maktkampen mot gimsebøndene som støttet kongen og statsdannelsen. Vitenskapsmuseet i Trondheim har utført omfattende arkeologiske undersøkelser ved gården Melhus. I tillegg er det gjort mange arkeologiske Iøsfunn herfra, både våpen og smykker. John Melhus fant i 1972 et sverd fra yngre jernalder under pløying like nord for husene på gården. I tillegg har man Iøsfunn som jernøks og skålspenne fra vikingtid, et enegget sverd fra eldre jernalder og en stor ryggknappspenne.
[[Fil:Melhus-kirke.jpg|miniatyr|Litografi over Melhus kirke og Melhusgården.]]

Ifølge skriftlige kilder var det før mange synlige kulturminner på̊ gården. Gerhard Schøning registrerte på sin reise gjennom Melhus på 1770-tallet flere gravhauger på̊ gården Melhus: Paa den flade Mark, neden eller norden for Melhuus, ligge tvende runde Kiæmpe-Haue, under den Elve-Mæl, paa hvilken Kirken staaer; men neden for bemeldte Flade, Iænger hen mod Vest eller Nord, ligge adskillige andre, baade runde og aflange Haue. Desse viise, at paa Melhuus maae i fordum Dage have boet store og anseelige Mænd eller familier, og dette er overensstemmende med Historien, som oppnævner os en del av dem, som der har boet og regnes blant de mægtigste Høvdinger og anseeligste Mænd i Thrøndelagen. 
Også̊ Kluwer beskrev mange hauger på gården, men allerede da han reiste rundt i Sør-Trøndelag på begynnelsen av 1800-tallet, var de i ferd med å forsvinne på̊ grunn av dyrking. Senere flateavdekking har avdekket nedgravinger som stolpehull, kokegroper, veggrøfter m.m. Ifølge arkeologene Brynja Bjørk Birgisdottir og Lene Strøm ved Institutt for arkeologi og kulturhistorie, Vitenskapsmuseet, NTNU, inneholdt en av gravhaugene store mengder brente beinfragmenter, jerngjenstander og store konsentrasjoner av trekull, et tveegget jernsverd, en spydspiss og en jernkniv. Både sverdet og spydspissen var forseggjort med mønstersmiing. 


Det at gården Melhus dukker opp i ulike sammenhenger og sagaer, taler klart for at gården har vært sentral både innad i bygda og utad i viktige politiske begivenheter som fant sted i regionen. Det var også til Medalhus at Håkon jarl en vårdag i 995 kom på veitsle og sendte bud etter den vakre Lundesola. Som kjent endte det hele med det mye omtalte dramaet i grisebingen på Rimol, hvor trellen Kark skar hodet av Håkon jarl og bragte det inn til Nidaros og Olav Tryggvasson. 
Bardustua siden 1791 - er det autentiske symbolet på de første innflytterne som kom til Bardu fra Tynset og 
Gårdens sentrale beliggenhet ved vegen mellom det sønnafjelske og Nidaros, gjorde at det tidlig ble opprettet et gjestgiveri her. Først i prestegarden, presten Lauritz Paasche klaget omkring 1575 - 77 over alle utgiftene dette medførte for han. Senere ble gjestgiveriet flyttet til det som ble kalt Melhus-garden eller bare Garden. Den gamle kongsvegen har antakelig gått mellom vestre og østre bruk. Rundt 1800 ble de to eierne Jon Rolfsen og Israel Ivarsen kjent som stordrivere og pengekarer «Som det ikke fantes maken til her i dalen», som det ble sagt. Det fortelle også at Jon Rolfsen kom til vintertinget i 1798 med skinnene av tre bjørner han hadde skutt. 

I årene fra 1807 til 1836 var det Nils Jensen og Randi Jonsdatter Melhus som satt som brukere på Melhus-garden. Det var altså disse som var vertsfolk da Ole Olsen Utgård fra Tynset på sine turer med lass mellom Trondheim og Røros, holdt rast på gården. Og hvor han fikk så god forpleining at for å hedre vertsfolket sitt, kalte rydningsplassen sin i Sørdalen for Melhus. Det autentiske symbolet på de første innflytterne som kom til Bardu fra Tynset o
I forbindelse med innvandrerjubileet til Bardu i 1991 arrangerte Gauldal historielag tur til Bardu og Målselv og var innom Melhusgården i Sørdalen. Med på turen var daværende vertsfolk på Melhusgården, som fikk møte vertsfolket i Sørdalen. Et artig møte som ble behørig omtalt i lokalavisen Melhusbladet (nå Trønderbladet).

  
Kilder og litteratur
* Margrethe Melhus, Oppvokst i Sørdalen og tilknytning til Melhusgården i Bardu gjennom sin bestefar.
* Odd Agnar Melhus, Beretning om gårdens historie. 
* Ole Petter Melhus, Nåværende driver av Melhusgården i Sørdalen i Bardu. 
* Odd Bjørklund, Lokalhistoriker Bardu. Minner om de første rydningsmenn i Sørdalen. Nye Troms 20.20.1984.
* Merethe Røskaft NTNU, Storgårder og maktkonstellasjoner i sagatidas Melhus, Gauldalsminne 1995.
* Vibeke Bårdsdatter Bårnes, Hovedoppgave ved Universitetet i Tromsø om dølene i Troms, 2007.
* Snorre Sturlasson, Heimskringla.
* Torill Skillingsaas Nygård, Makt og landskap. Hovedoppgave ved Universitetet i Trondheim NTNU. 
* Ronald Nygård, Lokalhistorisk kortversjon.