Skjomenhistorie

Fra Istid til bosetting i skjomen

Etter at det kaledonske  fjellplatået  var  delvis endevendt av jordskorpas forkskyvninger , noe som tydelig vises i veiskjæringene  langs hele skjomenveien,
begynte en rekke istider  ,vær og vann å slipe ned bergrunnen til det dal og fjordlandskapet som vi kjenner.
Disse prosessene har foregått over millioner av  år ,lenge før de første menneskelige spor ble satt .
Ut fra funn i Finland kan vi anta at det har vært besøk av mennesker her
før den siste Istiden (Vargrotten), men naturlig nok er det ikke funnet noen spor
fra disse da  siste istid gjorde et grundig arbeide med å slipe og polere fjellsidene.
I alle fall måtte disse ha forlatt landet før og under siste store  istid.

For 8-9 tusen år siden vil vi anta at hele Skjomen var isfritt,  Frostisen, Storsteinbreen og de andre av dagens breer  eksisterte  ikke, disse kom først rundt bronsealderen.
Mellom siste Istid og bronsealderen har det vært riktig godt og varmt ,og med et havnivå 70-90 m over dagens må Skjomen den gang stort sett ha vært en lang fjord, sannsynligvis rakk den helt opp til Fjellbu, det vil derfor være usannsynlig at vi finner spor av bosetting andre plasser enn opp i liene på begge sider av dalen fra denne perioden.
Under bronsealderen ble det gradvis kaldere og mer av vannet ble bunnet i fast is etter som nye isbreer begynte å vokse fram, havnivået sank gradvis og etterlot seg en sjø fra haugbakken til Fjellbu ,mens elva fraktet bort mye av den sanden som breene hadde levnet i dalen og begynte å erstatte noe av denne med slipemateriale fra de nye isbreene som hadde kommet.
I  liene og fjellsidene rundt fjorden var skogen vel etablert relativt tidlig etter istiden, mens i dalbunnen måtte vi vente helt til tiden rundt bronsealderen før 
Furua gjorde sitt inntog .Funn av gammel trestubbe ved skjomen skole datert 4200 år gammel sammenfaller  med denne tiden.





Bildet over   Furustokk fra elvegard

Hellerissingene fra Forskjelv og de arkeologiske utgravningene foretatt  av NVE i 1969 og 1970 gir oss de første sikre spor av mennesker i Skjomen.  Her er  noe av de funnene som ble gjort.
Utdrag fra undersøkelsene:
Det er utført arkeologiske undersøkelser i 1969-71 rundt Batsvatn, Gautelis-vannene og
Vannaks, både i form av registreringer og utgravninger. Det ble dokumentert flere lokaliteter
fra steinbrukende tid samt samiske boplasser med åttetallsformede ildsteder og teltringer.
Innsjøene ble demmet opp i 1973 til et stort magasin. Det gikk tapt mange kulturminner, til
tross for undersøkelsene (Helskog 1976:44-45).
Det er flere kulturminner ved Skjomenfjorden. Et særegent funn er et helleristningsfelt. Det
har vært kjent siden 1929 og er publisert av Gutorm Gjessing (1931,1932) og Gustaf
Hallstrøm (1938). Feltet ligger ved Forselv på vestsiden av fjorden, på et isskurt svaberg av
sandstein. Det er et innholdsrikt felt bestående av dyr som rein, elg og bjørn, båter,
menneskefigurer, hunder, fisk, fugl, slange, ornamentale/geografiske figurer, kveiter
hengende i snøre med fiskesøkk med mer. Ikke langt unna er det funnet avslag av flint og
kvartsitt samt en skiferpil. Det er flere lokaliteter fra yngre steinalder med skiferredskaper,
samt et felt med to gravrøyser og en steinlegning langs fjorden. Funnområdene fortsetter
lenger vest. Langs Skjomenvatnet er det gammetufter og to lokaliteter med innslag av
neolittisk materiale, som slipt skifer. Langs Elvegårdselva lenger sør er det en gammetuft. Et
løsfunn av en pil/spydspiss av jern fra mellom 800-1500 e.Kr. er funnet i nærheten av
Blåisen i Skjomen (Helskog 1980:267).
I 1969 ble den første lokaliteten fra steinbrukende tid, Lille Gautelis I, kartlagt på nordsiden
av innsjøen (Myhre 1969). Det var den første lokaliteten som til da var kjent i fjellområdene i
indre Nordland. Majoriteten av alle forhistoriske lokaliteter i både Finnmark og Troms var
påvist i lavereliggende skogsområder (Helskog 1980:217). Det ble innsamlet avslag av
bergkrystall under registreringen i 1969. Lokaliteten ble ansett for å være liten. Videre
undersøkelser fant sted i 1970. Lokaliteten viste seg å være mye større enn antatt. Det ble i
tillegg funnet ytterligere tre lokaliteter langs innsjøen, samt en lokalitet ved Store Guatelis og
en lokalitet ved Vannaks. Undersøkelsene fortsatte derfor i 1971. Råstoffsammensetningen
var hovedsakelig bergkrystall, samt noe kvartsitt og flint. Det ble avdekket flere ildsteder,
groper, kullkonsentrasjoner, en steinkonsentrasjon samt funnkonsentrasjoner med littisk

materiale. En funnkonsentrasjon inneholdt 7444 artefakter, hvorav 99 % besto av
bergkrystall. Det var to artefakter av bronse. Den ene gjenstanden var en syl eller en pren,
det andre et ubestemt fragment. Det ble utført fire 14C-dateringer. Dateringene indikerer,
sammen med det littiske materialet, i det minste fire perioder; 1) 4000 f.Kr. representert ved
en 14C-datering og antagelig deler av bergkrystallen, 2) 1800-500 f.Kr. representert ved en
flateretusjert lansettformet spiss, et emne og et avslag av kvartsitt, muligens også deler av
bergkrystallen, 3) 1200-1600/1700 e.Kr. representert ved majoriteten av bergkrystallen og
alle strukturene og 4) 1600/1700 - 1800 e.Kr. representert ved en jernkniv.
På en nærliggende lokalitet, Lille Guatelis II, ble det avdekket åtte strukturer. Seks av
strukturene inneholdt store konsentrasjoner med artefakter av bergkrystall. Det er tolket som
produksjonsområder. Samtlige artefakter, i alt 10 671, var av bergkrystall. Det er et
tilsvarende råstoffmønster som på Lille Guatelis I.
Lokalitetene Lille Guatelis III, IV og Store Gautelis I ved innsjøen Store Gautelis inneholdt
samiske ildsteder av nyere dato, samt artefakter som krittpipefragmenter og et fragment av
et jernhengsel (Helskog 1980:253-258).


Det er ulike teorier hvor disse kom fra, sannsynligvis har de innvandret både fra  øst og sør Europa, de fleste teoriene går ut fra at de kommer fra Ukraina og området rundt Svartehavet.

Dette er en teori som Thor Heyerdal forsøkte å bevise ut fra den norrøne gudelære hvor Odin angivelig skulle komme ha kommet herfra.
Moderne gen registreringer  bekrefter langt på vei denne teorien.

Også andre  fortellinger og myter rundt om i verden har et sammenfall her.

Sitat:
Bibelens fortelling om Noa og den store flommen Gud lot slippe løs over menneskene kan inneholde en historisk kjerne. Og sporene peker – kanskje – i retning Svartehavet.
Fortellingen om Noa er en av Bibelens aller mest dramatiske og velkjente historier, noe som ikke er så merkelig. Det er et spektakulært drama verdig de største Hollywoodproduksjoner: En vanlig dødlig får varsel fra Gud om at alt liv vil bli utryddet i en stor flom, med ditto beskjed om å bygge seg en ark han kan seile unna katastrofen i. Men fortellingen om Noa er slett ikke den eneste historien om en mektig, altødeleggende flom i urtiden. 
I det omtrent 4000 år gamle mesopotamiske Gilgamesj-eposet fortelles det blant annet om Utnapishtim. En av gudene, Ea, advarte Utnapishtim om at de ville la menneskene drukne i en stor flom, men Utnapishtim skulle få tid på seg til å bygge en båt. I den kunne han og hans familie unnslippe vannmassene.
Mange versjoner
Det finnes også en sumerisk versjon av historien som er eldre enn Gilgamesj-eposet. Arkeologene har kun funnet fragmenter av fortellingen, ganske enkelt kalt “Flommen”. Her bærer helten navnet Ziusudra. Og som ikke det var nok: I de indiske Rigvedaskriftene fortelles det om Manu. Også han blir advart om at en flom skal sluke alle skapninger, og at han må bygge et skip som skal føre ham til “det nordlige fjellet”. Men den aller eldste versjonen av dette scenariet er likevel Atrahasis-eposet, som er minst 300 år eldre enn fortellingen om Gilgamesj.
Et viktig poeng med alle disse fortellingene er ikke bare hvor like de er, men også at de er blitt skrevet ned på bakgrunn av en meget gammel muntlig tradisjon. Det skulle innebære at fortellingen om Den Store Flommen ikke bare har vært en svært velkjent historie, særlig i Mesopotamia, men at den også er betraktelig eldre enn de skriftlige kildene arkeologene har gravd fram.
Skriftspråket ble etter hva vi kjenner til introdusert i Sumer (Mesopotamia) for drøye 5000 år siden. Rundt 1000 år senere ble så altså den versjonen vi kjenner av Gilgamesj-eposet bli skrevet ned. Historien har garantert blitt lettere modifisert og stilisert gjennom århundrer med muntlig overlevering, men basisen i historien er sannsynligvis av svært gammelt opphav.
Det disse fortellingene har til felles er at de alle beskriver en urhelt som overlever en gigantisk naturkatastrofe iverksatt av gudene, og denne flommen utgjør startpunktet for den eksisterende verdens historie. Myten om Flommen har inntatt en sentral plass i mytologien hos sumererne, babylonierne og selvfølgelig jødene. Er det bare fordi historien er medrivende? Eller skjuler myten noe mer?
Lett på feil sted?
I årenes løp har det vært lagt fram flere forsøk på å forklare flommyten. En gjenganger har vært de stadige oversvømmelsene i Mesopotamia når Eufrat og Tigris går over sine bredder. Denne teorien hevder at flommyten er basert på en usedvanlig stor flom der en gang i tiden. Svakheten ved denne forklaringen er at man aldri har funnet sedimentære rester etter en virkelig gigantisk flom i Mesopotamia. Tilgangen på vann fra fjellene i Lilleasia har aldri vært tilstrekkelige til å drukne store områder permanent. Men kanskje man har lett på feil sted?
Ifølge Bibelen landet Noa til slutt på fjellet Ararat i Kaukasus. Om vi ikke tar den opplysningen helt bokstavelig, men konsenterer oss om hvilken region vi da befinner oss i, vil nærheten til Svartehavet være slående. Og det harmonerer også bra med Gilgamesj-eposet. For hovedpersonen, Gilgamesj, må dra langt for å treffe Utnapishtim: Nordover fra Mesopotamia, over store fjell og gjennom mørke skoger, før han kommer til “Dødens hav”. Først etter å ha krysset det finner han Utnapishtim, som forteller ham om Den Store Flommen.
Det er her, ved og i Svartehavet, vi må lete, mener de to amerikanske oseanografene William Ryan og Walter Pitman. De to herrene er seniorforskere ved Columbia University i New York, og har begge mottatt the Shepard Medal for eksemplarisk virke innen marin geologi. Tilfeldighetene ville det slik at de oppdaget ting i Svartehavet og Middelhavets geologiske historie som fikk hårene til å reise seg på hodet hos de ellers sindige forskerne.
Kort fortalt har Ryan og Pitman, i samarbeid med bulgarske, russiske og andre europeiske forskere fra flere fagdisipliner funnet bevis for at det faktisk har funnet sted en gigantisk flom. Stedet er Svartehavet, og tidspunktet for katastrofen passer skummelt godt i tid med de gamle mytene.
200 ganger Niagara
Cirka 5600 f.Kr. inntraff det som senere skulle bli husket som Den Store Flommen: Etter å ha bygd seg opp over lang tid, brøt Middelhavet gjennom den naturlige demningen ved Bosporusstredet. Med hele Atlanterhavet i ryggen flommet så kaskader av vann gjennom åpningen. Og det var snakk om enorme mengder. Ryan og Pitman har regnet ut at antall kubikkmeter vann må ha vært i størrelsesordenen 200 ganger Niagaras vannføring.
Der Svartehavet ligger idag, lå da en mindre ferskvannsjø forskerne har døpt New Euxine Lake. Da vannmassene fra Middelhavet flommet inn i sjøen steg nivået raskt; 15,2 centimeter om dagen. Konsekvensen for de fastboende bøndene langs bredden av New Euxine Lake ble at de måtte rømme opptil 1,6 kilometer hver dag, mens de samtidig skulle skaffe seg mat. Og slik fortsatte det, dag etter dag, uke etter uke. I nesten 2 år fortsatte vannet å stige i dette tempoet, ifølge beregningene til Ryan og Pitman.
Som om ikke dette var nok, var vannet blitt salt. Fisken døde, avlingene lå under vann og folk hadde plutselig dårlig tilgang på drikkevann. Enkelte hadde båter, som de kan ha ført husdyr og matforråd opp i. På denne måten fikk de en bedre mulighet til å klare seg. Men ferden på den gamle innsjøen ble raskt til en ferd inn i det ukjente. De kunne aldri mer vende tilbake til sine gamle bosettinger. Deres verden var ganske enkelt druknet.
Vi kan knapt forestille oss skrekken disse menneskene må ha følt. For dem måtte det virke som om alle guders raseri var sluppet løs på en og samme tid. Og for de som bodde nærmest Bosporus måtte brølet fra vannmassene – og alle partiklene som ble virvlet opp i luften og skjulte sollyset – ha vært tegn på verdens undergang. Og for den gamle Svartehavskulturen var det også det. Mange må ha omkommet i katastrofen, og hele livsgrunnlaget til de overlevende var forsvunnet.
Nye kulturer
De overlevende spredte seg deretter i alle himmelretninger: Vestover til Europa, nordover til Russland, østover inn i Sentral-Asia og sørover til Lilleasia og Midt-Østen. Med seg brakte de ikke bare datidens mest utviklete redskaper og avanserte ferdigheter, men også kunnskapen om hvordan man driver intensivt jordbruk. I løpet av kort tid erstattet deres levesett steinalderkulturene som hadde vært der før dem.
Dette er tydeligst i Europa, hvor en helt ny kultur brått dukker opp både på Balkan (Vinca-kulturen) og i Sentral-Europa (Linearbandkeramik-kulturen) cirka 5500 f.Kr. Men også i Lilleasia og Midt-Østen er det mange spor etter økt immigrasjon og krigersk aktivitet på samme tid. Nye folk, med mer avanserte jordbruksteknikker, melder sin ankomst også her.
En slik katastrofe med et påfølgende exodus ville naturligvis fått en sentral plass i utvandrernes myter. Vi vet at muntlig fortellertradisjon kan ta vare på historier i generasjon etter generasjon hvis de bare blir tilpasset et fortellermessig mønster som gjør fortellingene mulige å huske. Når det gjelder Den Store Flommen finner vi følgende grunnriss: “Gudenes dom”, “varsler”, “en utvalgt som skal få leve”, “selve flommen” og til slutt “den utvalgte finner nytt land og blir stamfar for nåtidens mennesker”.
En slik historie er mektig fascinerende. Den vil, selv om den blir stilisert og lettere omformulert gjennom århundrene, fremdeles inneholde de sentrale elementene og rekkefølgen i handlingen. Helt til skriftspråket oppstår og den gjeldende, “autorative” versjonen nedtegnes.
Kritikk av teorien
Grunnen til at det nettopp var sumererne som best klarte å ta vare på fortellingen kan ha med klimatiske forhold å gjøre. De uregulære, men hyppige flommene i Mesopotamia må jevnlig ha minnet folket om Den Store Flommen, og når elvene gikk over sine bredder var det den perfekte anledningen til å innvie den oppvoksende generasjonen i myten.
I 2002 fant den berømte marinarkeologen Robert Ballard spor på bunnen av Svartehavet som kan tyde på at det virkelig fantes eldgamle bosetninger langs bredden av New Euxine Lake. Men det er kritikere som betviler selve de geologiske bevisene Ryan og Pitman har presentert. De tyngste motargumentene er kommet fra den ukrainske geologen Valentina Yanko-Hombach, som har publisert funn som peker i retning av at vannføringen gjennom Bosporos ved flere geologiske tidspunkt er blitt reversert, noe som skaper problemer for amerikanernes teori. Den akademiske debatten om Flommen fortsetter, selv om det i skrivende stund kan se ut som om kritikerne av Ryan og Pitman er på offensiven.
En annen type kritikk som er blitt reist mot dem, er rettet mot det svakeste leddet i teorien: Det er ikke bevis for at dette er akkurat den flommen Bibelen omtaler. Den delen av teorien er ren fortolkning eller projisering, påpekes det.
Men Ryan og Pitmans teori forblir en besnærende forklaring. Fremdeles er det mye som tyder på at det virkelig var en gigantisk flom inn i New Euxine Lake for cirka 7500 år siden. At det bodde mennesker rundt sjøen er sikkert. Og hvem vet, kanskje en av dem het Noa, Utnapishtim, Manu, Ziusudra , Atrahasis eller Odin
(En annen versjon av denne teksten har vært publisert i det svenske magasinet Populär Historia)

At det kan være noe hold i denne teorien er klart i samsvar med iskjerneboringer på Grønland og Carbon14 dateringer som er gjort på Nordkalotten..


 Etter siste istid har vi hatt følgende klimaendreinger.

Preboreal tid 
11500 år siden var hele scandinavia dekket av is og det ble innledet en kraftig varmeperiode.
Boreal tid
9500 år siden   Det var fortsatt varmt  bjørkeskoger dominerte landskapet  .
		De førtse or og furuskoger begynte å etablere seg
Atlantisk tid
9000  år siden	Isbreene minker  kraftig  og tregrensen blir stadig høyere og høyere
		Samtidig som havnivået stiger. Rike furu og bjørkeskoger nesten helt til høyeste topper.
8560 år siden  Ukjent vulkan har utbrudd  Vintrene blir kaldere men somrene er fortsatt varme ,Skoggrensen er fortsatt høg
7600 år siden	Sansynligvis  når vi varmemaksimum et sted  mellom 7600 og 6000
		År siden.
		Det skjer en markant klimaendring  for 7010 år siden og de  første
		Isbreene etablerer seg i fjellet på grunn av at somrene blir kjøligere og  vi får store nedbørmengder.
		Furuskogen i fjellet er fortsatt på sin  maksimale utbredelse.
6325  år siden  En ukjent vulkan har utbrudd
		Isbreene vokser .
5125  år siden	Ny ukjent vulkan har utbrudd isbreene vokser fortsatt

Sub atlantisk tid
4000 år siden	Det blir kjøligere vulkaner  i middelhavet har utbrudd (st Helena ?)
		For 3690 år siden  Thera 3590  år siden  og hekla på Island 3120 år siden. Nå har havnivået sunket  flere titals meter så mye av tidligere
		Havbunn fra Elvegard til Haugbakken er tørt land.
		Hvorvidt  Haugbakken Rovi  fortsatt  holder på en innsjø i resten av 
		Dalen er jeg usikker på.- I alle fall begynte furuskogen å etablere seg i 		dalbunnen noe som gav grunnlag for menneskelig utkomme, noe 			forselvrisningene er synlig bevis på.
		Tregrensen i fjellet går ned til dagens nivå.

Denne tidslinjen er bra i overensstemmelse med både Teorien om Svartehavskulturens
Spredning  og de arkeologiske utgravningene  Statkraft gjennomførte  runt Gautelis og Vannaks før  Skjomenutbyggingen,

De første skriftlige kilder om det nordskandinaviske folket får vi ikke før rundt år 0 altså 1000 år før vikingtiden og da er det skridfinner  som er beskrevet.
98 e. Kr., Tacitus
Muligens omtales samene av den romerske historieskriveren Tacitus allerede rundt 100 e. Kr. Han skriver nemlig om fenni, som levde av jakt og bruker piler med spisser av ben. De kler seg i skinn og sover på bakken

550 e.Kr., Jordanes og Prokopios
Munken Jordanes skriver om en stor øy i nord som heter scandza (Skandinavia). Her bor et folk som heter scerefennae (skridfinner). De lever av kjøttet til ville dyr og fugleegg som finnes i store mengder.




Bildet over  Forselvrissingene
Forselv, Skjomenn, Ankenes, Narvik bykommune 
Bergkunst fra veidekultur. Feltet ligger på vestsiden av Skjomenfjorden like ved husene på Forselv og består av 40 figurer som er hugget inn på et isskurt svaberg ikke langt fra sjøen. Figurene varierer en del i stil, størrelse og motiver. Mest dominerende er en reinflokk som består av 10 dyr utformet naturalistisk og i streng kontur. Dessuten finnes en del fiskebilder, en stor hodeløs mannsfigur og to båter. Det er også en del geometriske mønstre. Den største figuren er en 1,80 m lang rein. Figurene er stort sett godt bevart og er vel verdt et besøk, men en kan bare komme til Forselv med båt. Høyden over havet er ca. 35 m. 
Litt.: G. Gjessing 1932, G. Hallström 1938, P. Simonsen, Fortidsminner 1970

Disse hellerissingene viser oss at  skjomens urinnbyggere kjente båtbyggerkunsten allerede den gangen  og bevart den helt fram til 1700 tallet.
Sigurd Slembe som strandet i Vesterålen  rundt år 1138 har dette å si om båtbyggingen i Ofoten Kanskje det er Skjomen han hentyder til i dette sitatet?


Disse to tidlige skriftlige kildene stemmer godt med det som er avbildet på forselvrissingene , så vi kan anta at i mer enn 4000 år har denne kulturen stort sett vært  uforandret her i skjomen


Sigurd Slembe og ”furua fra Hålogaland”


Den tidligste og mest kjente historia finner vi i Kongesagaene til Snorre. Kongsemnet Sigurd Slembe er på flukt. Han søkker båtene sine i Øksfjord og overvintrer i Gljuvrafjord med mannskapet og soldatene sine. Dette skjer i 1138-39 og det er borgerkrig i landet. Samene i området bygger to skip for han: 



Den vinteren, fortel dei, lét Sigurd finnane bygge to skuter åt seg inni fjordane, som var ihopbundne med sener forutan saum og vidjor i staden for kne, og det rodde tolv mann på kvar side. (…) Desse skutone var so snare at inkje skip tok dei på vatnet. 
Deretter følger et dikt:
Få kan følgje
furua frå Hålogaland
sen-bundne skip
svipar under seglet2

Sigurd Slembe må ha fått hjelp fra stormennene i området til å finne gode båtbyggere. De henvendte seg til samene. Det er ikke umulig at samene var de eneste båtbyggerne i området. Skipet var så stort at det rodde tolv mann på hver side. Skipene ble bygd ”inne i fjordene”. Det gir mange muligheter. 

Her inspiserer Sigurd Slembe bygginga av de to skipene han trengte, illustrert av 
tegneren Atle Paulsen fra Sortlanad. Snorre skriver at samene bygde "furuene 
fra Nordland" "inne i fjordene". Det er flere fjorder som er aktuelle: Herjangen, 
Skjomen, Efjord, Tysfjord, Grovfjord, Gullesfjord. 
Illustrasjonen er fra boka Et samisk samfunn på Hinnøya. Samisk bosetting i 
Harstadområdet fra vikingtida til 1900 av Tore Einar Johansen og Kjell Erland Pedersen.

At det var samene som behersket båtbyggerkunnskapen  i nord er det utallige mange skrifter som bekrefter.
Det vil  komme  egen artikkel om Båtbygginga i Skjomen senere.

Mer utfyllende besrivelser  finner du i  Professor Ragnar Dahls Artikke om oldtidsfunnene ved Reintindbreen (artikkelen ligger i bildebasen)  og i Fillip Dahls
(sønn Av Ragnar) sin Særoppgave .Begge ariklene har vi fått tillatelse til å bruke.
<blockquote>

== Kommunikasjonshistorie ==

</blockquote>
[[Bilde:Eksempel.jpg|thumb|bildetekst (fotograf)]]