Vis kilden til Fjordfolket i Kvænangen

<onlyinclude>{{thumb|Fjordfolket i Kvænangen.PNG|Tittelbladet på bygdeboka om Kvænangen av Ivar Bjørklund. Boka ble publisert ved juletider 1984.|Nasjonalbiblioteket}}'''''[[Fjordfolket i Kvænangen]]''''', med undertittelen ''fra samisk samfunn til norsk utkant 1550-1980'', er et bygdehistorisk verk skrevet av sosialantropologen [[Ivar Bjørklund]]. Boka – som er på 455 sider – var bestilt og finansiert av [[Kvænangen kommune]], og ble som ett av ganske få bygdebokverk utgitt av Universitetsforlaget. I den lokalhistoriske [[Historiografi|historiografien]] er Bjørklunds verk ofte beskrevet som epokegjørende i to betydninger av ordet; for det første fordi den representerte en enestående historisk [[syntese]], det vil si en framstilling basert på en helhetsteori om utviklingen av samfunnet i Kvænangen gjennom mer enn 400 år; for det andre fordi den gjorde etniske prosesser og relasjoner til «den akse nesten alt i framstillingen dreier seg om.»<ref>Niemi 1989: s. 202.</ref> Begge deler ble gjenstand for heftig diskusjon, både i faglige fora, blant oppdragsgiverne i Kvænangen kommune og i lokalbefolkningen. I ettertid er verket blitt stående som et gjennombruddsprosjekt for etniske perspektiver i lokalhistoria, og boka har hatt en betydelig virkningshistorie.</onlyinclude>

== Bokas bakgrunn og forfatterens prosjekt: etnofaglig og etnopolitisk mobilisering ==

De gamle etniske minoritetene i [[Nord-Norge]] – samene og kvenene – var nesten ikke synlige i lokalhistoria på begynnelsen av 1970-tallet.<ref>Niemi 1989: s. 201.</ref> Fra midten av tiåret skjedde imidlertid «en radikal endring», som ikke minst hadde sammenheng med opprettelsen av historieseksjonen ved Institutt for samfunnsvitenskap, [[Universitetet i Tromsø]] (UiT) i 1972. Seksjonens plassering innenfor en breiere samfunnsvitenskapelig ramme skapte et potensial for fruktbart tverrfaglig samarbeid. Og på et tidlig tidspunkt ble det etablert kontakt mellom det tverrfaglige miljøet ved Institutt for samfunnsvitenskap og de lokalhistoriske miljøene i Nord-Norge.<ref>Niemi 1989: s. 200.</ref> Ett av de sentrale faglige kontaktpunktene mellom historikere, samfunnsvitere og lokal spisskompetanse i historielagsmiljøene var nettopp samisk historie. Og i 1979 arrangerte historieseksjonen seminaret «Samisk historie i bygdebokarbeidet» for å belyse situasjonen og gi råd om framtidas bygdebokarbeid.<ref>«I søkelyset...»1980: s. 465.</ref> En av hovedinnlederne var Ivar Bjørklund, som var engasjert av Kvænangen kommune for å skrive bygdebok for lokalsamfunnet. I foredraget hevdet Bjørklund at det i hovedsak hadde vært tre tilnærminger til samisk historie i den lokalhistoriske litteraturen. Den ene løsningen hadde bestått i gå utenom hele problematikken, påsto Bjørklund, noe som ble legitimert på følgende måte i en bygdebok:

{{Sitat|Årsaken til at Nord-Troms ikke finnes omtalt i historien, er ganske enkelt at landet så langt nord ikke var bebodd. I hvertfall ikke av en norsk befolkning. Dermed var det heller ingen til å skape historie.<ref>Sitert etter Bjørklund 1980: s. 467.</ref>}}

Denne unnvikelsesstrategien innebar at selv i bygdesamfunn som kunne beskrives som samiske og kvenske kjerneområder til langt inn på 1900-tallet og «hvor nordmenn var i suverent mindretall», så ble den etniske dimensjonen underkommunisert eller ikke nevnt i det hele tatt. Den andre strategien for behandling av etniske forskjeller innebar at forfatteren valgte sitt eget kulturspesifikke ståsted som perspektiv og betraktet andre etnisiteter som nærmest fremmede objekter fra en annen verden: «Det er som ''nordmann'' og ikke som historiker han gir til kjenne sitt syn på samer og kvæner. For også forfattere har som kjent en etnisk tilhørighet og den utstyrer vedkommende med et høyst bestemt sett av verdier og oppfatninger.»<ref>Bjørklund 1980: s. 468.</ref>

I tillegg til unnvikelsesstrategien og den etnosentriske tilnærmingen fantes det også en etnologisk tilnærming i bygdebøkene, hevdet Bjørklund, en strategi som lå tett opp til de generelle folkelivsskildringene, der samene ble stilisert og idealisert som «et innvandret mongolsk folkeslag», kledd i pesk, utstyrt med pulk og rein og alltid klar for neste vandring. Denne eksotiske nomaden var både en historisk karikatur og en skikkelse som ingen nåtidig samisk fiskerbonde kunne speile seg selv i eller identifisere seg med. I stedet for disse strategiene argumenterte Bjørklund for en metode som la vekt på samhandlingsmønstrene mellom de etniske gruppene, og på det asymmetriske maktforholdet mellom nordmenn på den ene siden og samer og kvener på den andre. Assimilering var et nøkkelord i denne sammenheng, og assimileringens mest konkrete historiske uttrykk var fornorsking: 

{{Sitat|Med assimilering tenker vi på hvordan for eksempel kvænske og/eller samiske kulturtrekk går ut av bruk og blir erstattet med tilsvarende norske […] Den form for assimilering som har vært og er – svært vanlig i nordnorske bygdesamfunn, er det vi gjerne kaller ''fornorskning''. Vi har med andre ord her å gjøre med overgangen fra kulturell mangfold til kulturell ensartethet. Rent empirisk har assimilering tatt mange former i Nord-Norge. De aller fleste bygdebøker fra landsdelen refererer på en eller annen måte kilder som gir indikasjoner på hvordan same og kvæn svekkes som etniske kategorier til fordel for en stadig mer omfattende norsk befolkningsgruppe.<ref>Bjørklund 1980: s. </ref>}}

Å studere denne prosessen historisk gjennom et tidsrom på mer enn fire hundreår var Bjørklunds faglige prosjekt, men han hadde også en mer etnopolitisk ambisjon. Gjennom intervjuer med lokalbefolkningen erfarte han at befolkningen oppfattet seg selv som historieløs. «Her i fjorden finnes ingen historie», var en vanlig kommentar. Bygdebokforfatteren tolket dette som en konsekvens av assimilerings- og fornorskingspolitikken; den samiske historien var fortrengt undertrykket og underkommunisert. Forfatteren satte seg som mål å «gi» folket historien tilbake. Ved å framstille disse prosessene konkret, nært og lokalt tenkte Bjørklund at han ville gi folket i Kvænangen «en spore til oppvurdering og organisering omkring en felles samisk eller kvænsk bakgrunn.» Men han innså også at mange kunne bli provosert, og fra lokalbefolkningen manglet det ikke på advarsler:

{{Sitat|''Enten'' hopper du bukk over alt dette med etnisitet og fornorskning, og lar ligge det som negravd er. Da får du ei bok som folk vil kjøpe. ''Eller'' du kan skrive side opp og side ned om assimilering av samer og kvæner og du får ei bok som ingen vil kjøpe. Det er kanskje ei god historiebok, men det er ei dårlig bygdebok.<ref>Bjørklund 1980: s. 472.</ref>}}

== Verkets oppbygging – fem deler, én hovedlinje ==

Bjørklund fulgte ikke rådet. Tvert imot gjorde han assimilasjon og fornorsking til fortellingens hovedlinje. Boka er delt inn i fem kronologiske hoveddeler, som alle har referanse til hovedlinjene. Den første delen har tittelen «Selvstendighet» og drøfter områdets posisjon før fornorskingen startet på 1600-tallet. Del to heter «Avhengighet» og behandler 1700-tallets historie, da dansk lovgivning og byråkrati, og handelsborgerskapet sørfra, begynte å feste grepet om stedet og regionen. Tredje del omhandler hundreårsperioden fra ca. 1830 til 1930, da den nye norsk-svenske staten for alvor festet grepet om kultur og samfunn og skapte «en ny livssituasjon», en sterkere og dypere «Integrasjon», som Bjørklund betegner det. Den fjerde delen forteller historien om hvordan «fjordfolket» samlet seg til «Opposisjon» mot sentralmaktens assimilasjonspolitikk, både gjennom lekmannsbevegelse og arbeiderbevegelse. Og femte og siste del handler om velferdsstaten framvekst og fornorskingens sluttpunkt – som også inneholder en åpning den etniske identitetens gjenkomst eller renessanse.<ref>Bjørklund 1985.</ref> 

== Mottakelsen ==

=== På lokalplanet… ===
Boka kom ut til jul 1984. Den fikk en sprikende mottakelse – for å si det mildt. Oppdragsgiveren var nærmest entydig negativ. Formannen i kulturstyret uttalte til Dagbladet at framstillingen av lokalsamfunnets historie var politisk tendensiøs og etnisk ensidig: «Boka er til de grader venstrevridd og legger ensidig vekt på den samiske befolkning. De fleste er litt flau over boka», la hun til, «den er for mye et partsinnlegg. Og folk blir påtvunget en fortid de ikke har.»<ref>''Dagbladet'' 04.02.1985.</ref> Andre la vekt på at boka ikke hadde egentlig stedstilknytning. Den kunne like gjerne handle om hvilket som helst annet nordnorsk lokalsamfunn. En tidligere ordfører framholdt at befolkningen hadde ventet seg «ei bygdebok for Kvænangen. Et produkt har vi fått, men det er [ikke] ei bygdebok spesielt om befolkningen i Kvænangen. Forfatteren kaller boka «Fjordfolket i Kvænangen», men den kunne vært om hvilken som helst fjord i landsdelen. Forfatteren har også vært veldig opptatt av ei bestemt folkegruppe […] Flere representanter i kommunestyret så boka i sammenheng med den såkalte Alta-saken (1968-1982), hvor samiske interesser og miljøverninteresser hadde stått sammen mot vannkraftutbygging i Indre Finnmark. Kommunestyret sluttet opp om disse oppfatningene. Det var planlagt tre bind bygdebok. Lokalpolitikerne endte opp med å sette strek etter det første. Noen ganske få stemmer opponerte mot det negative helhetsbildet. Sterkest inntrykk gjorde Kystpartiets representant Walter Karlsen: 

{{Sitat|Boka er muligens ikke den vi ba om, men den er kanskje ei bygdebok vi trenger.<ref>''Nordlys'' 11.01.1985.</ref>}}

=== …og blant anmelderne ===
Medieomtalene var langt mer positive. Karsten Alnæs ga i en kronikk i Arbeiderbladet «blomster til Ivar Bjørklund og bygdeboknemnda i Kvænangen for et innsiktsfullt og skjellsettende arbeid.»<ref>Alnæs 1985.</ref> I Klassekampen fulgte forfatteren John Gustavsen opp med å slå fast at «I dag framstår Bjørklunds bok som et lys i et tungt mørke [...] For dette er langt mer enn en bygdebok. Det er en nasjonal beretning om underkuing av samefolket ved Ishavet».<ref>Gustavsen 1985.</ref> Og Ottar Brox toppet det hele i Nordlandsposten der han konkluderte at forfatteren hadde gjennomført «et arbeid som kommer til å få varig betydning for lokalsamfunnet», og dessuten representerte «en utfordring til det nasjonale forskerfellesskapet.»<ref>Brox 1985.</ref> 

Pressen nærmet seg euforiske høyder. De historiefaglige anmelderne var mer kritiske, men reiste interessante debatter. En hovedhensikt i Einar-Arne Drivenes’ omtale av boka i Historisk tidsskrift var «å diskutere ''forskjeller'' mellom samfunnsviterens og historikerens måte å skrive minoritetshistorie.»<ref>Drivenes 1985: s. 275.</ref> Drivenes sammenlignet samfunnsviteren Bjørklunds bok om Kvænangen med historikeren Anders Ole Hauglids bygdebok for Balsfjord og Malangen. Drivenes framholdt at historikeren Hauglid hadde et langt bedre grep på de materielle vilkårene for etniske spenninger og integreringspolitikk, mens sosialantropologen Bjørklund hadde et mye bedre grep på de kulturelle og verdimessige konfliktene. I Balsfjordboka var integreringen av det samiske veidesamfunnet «blitt en kamp om jord» framholdt Drivenes, «mens den i Kvænangsboka også har blitt en kamp om sinnet […]»<ref>Drivenes 1985: s. 280.</ref> Drivenes argumenterte for at de to fagfeltene hadde mye å lære av hverandre på dette punktet. Han var imidlertid mer kritisk til bokas konsekvente hovedlinje, altså den sterke vekt på assimilasjon og fornorsking. Riktignok gjorde dette perspektivet at boka fikk et klart driv og klar disposisjon – «Den er spennende å lese», medga Drivenes, «men det er også irriterende å se hvor lett forfatteren får den ene brikken etter den andre til å falle på plass i det puslespillet som historia om fjordfolket i Kvænangen sin vei inn i det norske samfunn i virkeligheten er».<ref>Samme sted.</ref> Aanund Olsnes tok opp tråden fra Drivenes’ innlegg, men brukte sterkere ord i sin konklusjon i anmeldelsen i Heimen noen år seinere, selv om han valgte å legge en tynn pute av dempende ord på det hele før han tok sats: 

{{Sitat|Vi har her å gjere med ei modig og engasjert, spennande, lærerik og ikkje minst tankevekkjande bygdebok. Ho er vidare heilt uvanleg klårt og stringent oppbygd. Dette, som i utgangspunktet er ein styrke, blir ein veikskap i høve då krava til straumlineforming blir hardare en det materialet tola. Her må ein vel trygt kunne tala om «modellenes tyranni»?<ref>Olsnes 1985.</ref>}}

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==

* Alnæs, Karsten: «Den store smeltedigel», Mandagskronikken i ''Arbeiderbladet'' 11.03.1985.
* Bjørklund, Ivar: «Etnisk mangfold, et problem i bygdeboka», i ''Heimen'' 1980, b. XVIII.
* Bjørklund, Ivar: ''Fjordfolket i Kvænangen''. Fra samisk samfunn til norsk utkant 1550-1980. Universitetsforlaget 1985.{{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_20120917380}}.
* Brox, Ottar: «Røtter mange ikke vil vedkjenne seg», i ''Nordlandsposten'' 26.03.1985.
* ''Dagbladet''.
* Drivenes, Einar Arne: «Vil samfunnsviteren og historikeren skrive den samme minoritetshistoria?» i ''Historisk tidsskrift'', b. 64, Oslo 1985.
* Gustavsen, John: «'Folkemordet' i Kvænangen», i ''Klassekampen'' 11.03.1985.
* Hauglid, Ole Anders: ''Balsfjorden og Malangens historie fram til 1830-åra''. Fra veidesamfunn til jordbruksbygd. Balsfjord kommune 1981.
* «I søkelyset: Samene i lokalhistorien», i ''Heimen'' 1980, b. XVIII.
* Niemi, Einar: «Norsk lokalhistorie på 1970- og 80-tallet - paradigmeskifte eller kontinuitet», i ''Heimen'', b. XXVI, 1989.
* ''Nordlys''.
* Olsnes, Aanund: «Samebygd i norsk tvangstrøye», anmeldelse i ''Heimen'', nr.2/1988.

[[Kategori:Bygdebøker]]
[[Kategori:Kvænangen kommune]]
{{bm}}