Vis kilden til Leksikon:Borgermester

'''Borgermester''', betegnelse på byrådets, senere ''[[Leksikon:Magistrat|magistratens]]'' (se dette), formann. Etter tysk forbilde ble det etablert borgermesterstillinger i de større norske byene på [[1400-tallet|1400–]][[1500-tallet]], først [[Leksikon:sønnafjelske Norge|sønnafjells]], hvor det omtales borgermester i [[Oslo]] ([[1439]]) og [[Tønsberg]] ([[1444]]), [[Marstrand]] ([[1485]]), [[Sarpsborg]] (1489), [[Oddeval]] ([[1508]]), dernest [[Leksikon:Nordafjelske Norge|nordafjells]] med [[Bergen]] ([[1528]] eller [[1536]]) og [[Trondheim]] ([[1549]]) og [[Stavanger]] [[1558]] (S. Grieg ''KLNM'' II sp. 162f.). Selve året for innføringen av borgermesterstillingene kjenner vi ikke. Det var vanligvis to borgermestere i byens råd, men det kunne også forekomme bare en om gangen.

Framveksten av borgermesterstillingene gjenspeiler byenes stadig sterkere preg av kommuner etter midten av [[1300-tallet]], da byrådet overtok mer og mer av byens indre styre til fortrengsel for kongelige tjenestemenn. Men til forskjell fra mange tyske byer som oppnådde stor grad av autonomi i forhold til fyrstemakten, bevarte de norske byrådene båndet til kongemakten. Knut Helle hevder således at «... den kongelige kontrollen (kommer særlig klart til uttrykk) ...i at byrådet i Bergen aldri i [[middelalderen]] fikk borgermestre som ledere. Det var kongens tjenestemenn, i første rekke lagmannen, som fungerte som rådsformenn.» (''Bergen Bys Historie'' I s. 343.) Det var trolig kongen eller kongens representant (lensherren) som i kongens navn utnevnte rådmenn og godkjente borgermestervalg. Vi vet ellers ikke mye om borgermestertilsettingene før [[1550]].

Liksom bygdekommunen var den norske bykommunen kjennetegnet ved sitt relativt nære forhold til kongemakten, og inntil et stykke ut på 1500-tallet ser det ut til at det sosiale rekrutteringsgrunnlaget for de ledende posisjoner i by- og bygdekommunen også har vært mye den samme, nemlig et elitesjikt av bygdekakser/lavadel med sterke innbyrdes slektsbånd (se ''[[Leksikon:adel|adel]]''). (Men enkelte utenlandske navn forekommer også blant borgermestere og rådmenn i [[middelalderen|senmiddelalderen]].) Fra dette sosiale sjiktet kom også de fleste lagmennene, og før reformasjonen medlemmene av ''[[Leksikon:domkapitel|domkapitlene]]'', samt flere biskoper.

Borgermesteren var i den første tiden å betrakte som en borgerlig tillitsmann, og var kanskje, som Arnved Nedkvitne hevder, mye av en ærestittel for de best ansette medlemmene av byrådet (''Oslo bys historie'' I s. 252). Men borgermesterstillingen fikk stadig større administrativ betydning utover 1500-tallet. Eldste borgermester har vanligvis ført tilsyn med byadministrasjonen, utstedt offentlige dokumenter på byens vegne, utnevnt ''[[Leksikon:lagrettemenn|lagrettemenn]]'' og registrert nykommere i byen. Mot slutten av 1500-tallet økte kongemaktens kontroll med bykommunen og ved innlemmelsen av byrådet i det kgl. embetsverk etter 1660 ble borgermesteren kgl. embetsmann. I flere av de mindre norske byene kom magistratsforretningene til å bli administrert av en borgermester, mens det i de større byene var et kollegium av borgermestere. Fra [[1665]] ble den eldste borgermester i [[Stiftsbyer|stiftsbyene]], en tid også i [[Gamlebyen i Fredrikstad|Fredrikstad]] og [[Skien]], kalt for ''[[Leksikon:president|president]]'' (se dette). Med [[formannskapsloven]] av [[1837]] ble magistratens, og dermed borgermesterens, enestående stilling som byøvrighet betydelig svekket. Forholdet mellom statens og kommunens organer i byene forble imidlertid lenge noe uklare. Borgermesterstillingen ble omgjort til en rent kommunal stilling i 1921–22, da det også ble åpnet for å tilsette borgermester i de større landkommunene. I [[1938]] ble borgermesternavnet erstattet med ''[[Leksikon:rådmann|rådmann]]''. {{sign|S.I.}}

{{nhl}}

[[Kategori:Verdslige embeter|{{PAGENAME}}]]
{{Klasserommet}}