Vis kilden til Leksikon:Fadder

'''Fadder''', vitne ved ''[[Leksikon:dåp|dåp]]'' (s.d.). I [[middelalderen]] tenktes fadderskap å gi et åndelig slektskap mellom den døpte og fadder samt fadderne imellom. Dette ble oppfattet på linje med fysisk slektskap som hinder for ekteskap. Faddernes plikter var i tillegg til å bevitne dåpshandlingen å påta seg et særlig ansvar for den døpte dersom foreldrene døde. Ved reformasjonen bortfalt reglene om åndelig slektskap, men de sterke sosiale bånd mellom fadder og dåpsbarn besto. 

Før reformasjonen ser det ut til at man gjerne brukte to–tre faddere. En rekke bestemmelser fra 1500- og 1600-tallet tyder på at det mange steder var vanlig å velge svært mange faddere og gjerne noen med høy byrd; som følge av dette kunne faddergavene være rike. Faddergaver ble forbudt ved forordning 13/3 [[1683]], men forbudet fikk ikke fullt gjennomslag. Den norske [[kirkeordinansen 1607]] fastsatte høyeste tillatte antall faddere til fem; dette gjentas i [[Kirkeritualet 1685]] og [[C.5. no. lov]] 1687 (2-5-5) og innskjerpes på [[1700-tallet]] (reskr. 24/10 [[1739]]). Faddere skulle være «ærlige og uberyktede» (C.5.no.lov 2-5-5), mens bannsatte (2-9-12) og ikke-lutheranere (reskr. 6/9 [[1690]], opphevet senest ved skr. 22/10 [[1880]]) ikke var tillatt som faddere. 

Den av fadderne som bar barnet, var fra gammelt av helst en kvinne, gudmoren, og det var hun som ved dåpshandlingen besvarte forsakelses- og trosspørsmålene på vegne av barnet. Gudmoren ledet etter dåpen en prosesjon rundt alteret, der hun og de øvrige faddere ofret til presten. Fadderofring var ifølge C.5.no.lov (2-5-4) ikke tillatt ved dåp av barn født utenfor ekteskap, men denne bestemmelsen ble opphevet ved forordning 13/6 [[1771]]. 

I folketradisjonen beholdt man forestillingen om at barnet ville ligne sine faddere. {{sign|A.B.A.}}

{{nhl}}

[[Kategori:Kristendom|{{PAGENAME}}]]
[[Kategori:Folketru|{{PAGENAME}}]]