Vis kilden til Asfaltveiene i Lier

{{thumb|Asfaltarbeid 1927.jpeg|Merket på tønnene viser at det var firmaet Sig. Hesselberg som sto for arbeidet og ikke De Nordiske Destillasjonsverker, som på den tiden ble etablert på [[Gilhus]] i Lier, og som senere ble ganske enerådende på asfaltlegging i distriktet, under navnet Nodest. De to første personene fra høyre er ukjente, nr. 3 er Sigurd Martinsen, nr. 4 er Bent Martinsen, nr. 5 er Lars Stabæk og nr. 8 er Øyvind Olsen.|[[Lier historielag|Lier Historielags]] fotosamling.|Trolig fra 1934.}}
'''[[Asfaltveiene i Lier|Asfaltveiene]]''' i [[Lier kommune|Lier]] ble lagt allerede i 1930, tre år etter at den første norsk asfaltveien så dagens lys. Mens hesten og de jernskodde vognhjulene ville fortrukket de gamle grusveiene, krevde [[Bilhistorie|bilene]] hard og slett veibane. Utover på 1920-tallet økte biltrafikken sterkt på landeveiene, og hesten ble etter hvert et sjeldent syn. Sørlandske hovedvei, som var en av landets mest trafikkerte veistrekninger, gikk gjennom Lierbygda. Det var [[Lierstranda]] som først fikk asfalt. Året etter ble det asfaltert videre utover Husebysletta. 

I 1932 ble det et opphold i asfaltprogrammet til [[Statens vegvesen|Veivesenet]], da de la betongdekke på [[Lierskogen]]. Hensikten var nok å utprøve forskjellige typer dekke. En veifarende på Sørlandske gjennom Lier på denne tiden fikk prøve både betong, grus, brostein og asfalt på turen fra [[Asker kommune|Askerdelet]] ved [[Ulvenvannet]] til [[Drammen kommune|Drammensdelet]] på [[Brakerøya]]. Brosteinen ble, underlig nok, lagt i de verste svingene fra ovenfor Jutillen til nedenfor Utsikten, håndlagt og håndhuggen [[Iddefjordsgranitt]].

I årene 1933 og 1934 ble det lagt til sammen 5,2 kilometer asfalt i Lierbakkene. I Vegvesenets rapport het det ikke asfalt, men «tjærepukkdekke». Bildet (høyre) av asfaltleggere foran en lastebil er ganske sikkert fra 1934 og tatt ved Brastad, rett ovenfor vanningstroa. Det viser et fullstendig produksjonsapparat for legging av «tjærepukkdekke». Lastebilen, en 1930-modell Chevrolet, er trekkraft for en Flapper-spreder. Skorsteinen røper at det ble fyrt med ved eller kull. Den seigtflytende tjæra ble hurtigoppvarmet, slik at den ble tyntflytende nok til å flyte utover veilegemet. Spredevalsen var lastet med den andre komponenten i tjærepukkdekket: grusen. Et spredesystem foran kastet grusen utover tjærelaget og maskinen valset massene sammen.