Vis kilden til Do-aksjonen

{{thumb|Renovasjonsarbeider.jpg|Renovasjonsarbeider som tømmer en dobinge i Oslo.[[Oslo byarkiv]]}}
'''[[Do-aksjonen]]''' var et tiltak fra [[Oslo Byfornyelse A/S]], som tok sikte på at alle Oslos [[utedo]]er, [[klaskedo]]er og [[bøttedo]]er skulle skiftes ut med [[vannklosett]]. Målet var ambisiøst: At 5000 boliger med bøtte- og bingesystem skulle få innlagt toalett før inngangen av 1985. Sammen med [[Operasjon Kald Vinter]], som fokuserte på boligisolering, skulle do-aksjonen bøte på de aller verste boforholdene i Oslo sentrum uten å måtte vente på den mer omfattende [[Byfornyelse|byfornyelsen]]. 

Da aksjonen satt i gang i 18. desember 1979 var 14% av byens bosteder fremdeles uten vannklosett. Verst var forholdene på nedre [[Tøyen]] og [[Grønland (Oslo)|Grønland]], hvor bare 1/4 av boligene hadde innlagt bad, og hvor enda færre hadde vannklosett. 

Opprinnelig var 740 bygårder med i opplegget, og 160 av disse var kommunale. Selv om de kommunale gårdene opprinnelig var blant de mest forsømte, var det for disse at opprustingsprogrammet først kom i gang. Det drøyde lenger med å få på plass utbedringsprogram for private gårder. Ved inngangen til 1982, do-aksjonens tredje år, ble det satt til side midler til premiepenger, slik at gårdeierne fikk mellom 5&nbsp;000 og 10&nbsp;000 kroner i datidens kronekurs for hvert installerte vannklosett, forutsatt at de samtidig utbedra huset etter kommunens minstestandard.     

I løpet av do-aksjonens tre første år, ble antallet utedoer og priveter redusert fra 5000 til 3300, og i 1985 ble det rapportert at byens siste klaskedo endelig var trådt ut av tjeneste. På dette tidspunktet var det fortsatt 690 boliger i Oslo sentrum med bøtte- eller utedo. Do-aksjonen ble avvikla ved årsskiftet 1987-88.

I 1991 ble det igjen sparka liv i do-aksjonen. Det var fortsatt ca. 500 husstander med utedo i Oslo, og arbeiderpartiets [[Ole Jacob Frich]] ville fullføre arbeidet som var begynt på 1980-tallet. Premien for toalettopprustning ble økt fra 10&nbsp;000 til 20&nbsp;000 kroner. Resultatene av dette arbeidet ble bare sporadisk rapportert i pressen, slik som da [[Arendalsgata]] 18 på Sagene endelig fikk vannklosetter i 1992, og om en beboer i [[Toftes gate]] 55 på [[Grunerløkka]], som frykta husleieoppgang når den rivningsdømte bygården hun bodde i skulle rustes opp. 

I 1991 hadde privetavdelinga i Oslo kommune fortsatt åtte ansatte. I 2000 var det bare to kommunale dotømmere igjen. Samtidig rapporterte Oslo kommune at antallet utedoer hadde holdt seg stabilt de siste fem åra. I 2002 var antallet nede 157 helårsdoer, på dette tidspunktet hadde kommunen bare én ansatt dotømmer. Både antallet doer og renovatører holdt seg stabilt i det kommende tiåret.<ref>"[https://www.aftenposten.no/osloby/i/86xyr/Byens-eneste-dotommer Byens eneste dotømmer]" i ''Aftenposten'', 23. september 2010.</ref>