Vis kilden til Edvard Bull den eldre

<onlyinclude>{{thumb|Edvard Bull .jpg|Professor Edvard Bull.}}
'''[[Edvard Bull den eldre]]''' (født [[4. desember]] [[1881]] i [[Kristiania]], død [[1932]]) var historiker og politiker. Bull var professor i historie ved [[Universitetet i Oslo|universitetet i Kristiania/Oslo]] i 15 år og gjorde betydningsfull forskning på Norges eldre historie. Bull var også aktiv i Arbeiderpartiet. Han satt som nestformann i partiet fra [[1923]] til sin død, og i [[1928]] hadde han stillingen som utenriksminister i den kortvarige [[Hornsrudregjeringen]] .</onlyinclude>

Som privilegert sønn av en velstående og akademisk kristianiafamilie ble Bull tidlig interessert i historie og viste vitenskapelige evner. Han fullførte examen artium i [[1899]]. Deretter studerte han klassisk filologi, historie og geografi og ble cand. mag. i [[1906]]. Hans historiske hovedinteresser var på denne tiden eldre norsk historie, middelalderens katolisisme og den franske revolusjon. Etter en periode som universitetsstipendiat og undervisningsstillinger i den høyere skole, ble Bull dosent i historie ved universitetet i Kristiania i [[1913]]. I [[1917]] ble han utnevnt til professor samme sted.

Både Bulls faglige og politiske arbeid tok utgangspunkt i [[marxisme|marxismens]] oppfatning av samfunnet og historien, der økonomiske og sosiale forhold var det avgjørende. For å kunne gjøre et nærstudium av dette vendte Bull seg blant annet til [[lokalhistorie]]n, slik sett gled han rett inn i det som var datidens trend innenfor denne delen av den historiske forskningen. Bull bidro med verk om [[Aker herred|Aker]] og Kristianias historie. Sammen med [[A. W. Brøgger]] grunnla han i [[1915]] tidsskriftet ''[[St. Hallvard]]'', et lokalhistorisk tidsskrift for Oslo. Han skrev en rekke enkeltkapitler til [[bygdebok|bygdehistorier]] og utarbeidet en håndbok for bygdehistorie (se nedenfor). 

Bulls entré som lokalhistoriker regnes som en viktig hendelse for dette fagfeltet. I forordet til det første nummeret av ''St. Hallvard'' skrev han: «Den lokalhistoriske forskning her i Norge er en frugt av det siste halve snes aar … jubilæumsaaret har gjort det tydelig for alle hvor sterk denne bevægelsen er blit … Den er sikkert ikke nogen jubilæumstilfeldighet, men hænger sammen med andre dyptgaaende bevægelser i det tyvende aarhundredes Norge». Bull tok så tak i mye av det han mente var galt med norsk lokalhistorisk forskning; litteraturen lå på et for lavt vitenskapelig nivå; den manglet historisk kunnskap og utsyn. En studiereise til Tyskland og Frankrike i [[1906]] hadde gjort ham godt orientert i de vitenskapelige nyvinningene som ble gjort på kontinentet. Bull viste særlig til tyske forbilder innenfor feltet (f.eks. Werner Sombart og Karl Lamprecht), med et personlig ønske om å løfte den historiske granskningen opp på et høyere vitenskapelig plan og skape rom for mer utsyn. Som rikshistoriker la Bull også vekt på at lokalhistorien burde skrives slik at den ble relevant for [[rikshistorie|rikshistorien]]. Disse ambisjonene ga seg utslag i hans verk om Aker og Kristiania, som begge satte en ny standard for lokalhistorisk forskning. Samtidig holdt Bull foredrag om temaet på tre kurs i [[Bergen]], [[Kristiansand]] og [[Hamar]] i perioden [[1918]] – [[1919]], som fikk en ytterligere innvirkning på hvordan lokal- og bygdehistorie ble skrevet. Disse ble kort tid etter utgitt av [[Vestlandske Historielags Fællesforening]]som en 50-siders veiledningshefte med tittelen ''Indledning til bygdehistorisk studium''. Foredragene åpnet han alltid med å gjøre det klart at «det bygdehistoriske arbeidet har to store oppgaver, av omtrent samme vekt: en som vender innover mot bygden selv, og en som vender utover mot hele rikets historie». Dette er også åpningslinjene i heftet. Bull argumenterte imot det han så på som en navlebeskuende tendens i lokalhistorien, men understreket allikevel «hvor meget vor almindelige historiske videnskap har å lære av bygdehistorien, hvor nødvendig en videnskapelig underbygget bygdehistorisk forskning er for studiet av vort folks og vort lands historie».

Det er en nær sammenheng mellom Bulls lokalhistoriske engasjement og hans orientering mot internasjonal og tverrvitenskapelig komparasjon innen kultur- og sosialhistorie. Han stod sentralt i den kretsen av vitenskapsmenn som lyktes i å få opprettet [[Institutt for sammenlignende kulturforskning]] (IFSK) i 1922. Han var initiativtaker til instituttets etter hvert svært omfattende bondesamfunnsstudier, som ble besluttet satt i gang fra 1927, og som med [[Ottar Dahl]]s ord (1999) «kom til å gi utgangspunktet for den sterke agrarhistoriske forskningsretning i historiefaget i Norge i den følgende generasjonen». Bull utformet prosjektets grunnleggende retningslinjer i ''Sammenlignende studier over bondesamfundets kulturforhold. Et arbeidsprogram'', fra 1929.