Vis kilden til Kjeldearkiv:På leiting etter en kvinnelig varaordfører (Sápmi 1910)

Hadde  den samiske kommunen [[Guovdageaidnu]] ([[Kautokeino kommune|Kautokeino]]) '''[[Sápmi 1910: På leiting etter en kvinnelig varaordfører|den aller første kvinnelige varaordføreren i Norge?]]''' Ble virkelig [[Karen Marie Aarseth|Karen Marie Olsen]], seinere gift Aarseth, gitt slik tillit allerede ved [[kommunevalget 1910|kommunevalgene i 1910]]? 

Sporene etter Karen Marie Olsen går til de to eldste arkivene ved [[Sámi Arkiiva]]; skolesjef Alfred Larsens arkiv og Kautokeino kommunes arkiv samt Kautokeino sanitetsforenings arkiv. Her figurerer  navnet hennes i ulike versjoner; Karen Olsen, fru Aarseth og Karen Aarseth. For Karen Marie var skuvlarivgu av profesjon. Det er en gammel samisk yrkestittel på kvinnelige lærere i grunnskolen. I ''Kautokeinoslekter'' , slektsboka for kommunen, opplyses det at Karen Marie var internatstyrer og en tid varaordfører i Kautokeino. Hun levde der i tretti år, fra 1904 til 1934.

Kvinner fikk tilkjent fulle politiske borgerrettigheter på linje med menn i [[1913]]. En kvinnelig borger av Norge kunne nå formelt sett velges som medlem av landets høyeste parlamentariske forsamling. Hun kunne selv avgi stemme ved valget, og delta i å bestemme sammensetningen av parlamentet. Formuende kvinner hadde da hatt disse politiske rettighetene i seks år, siden 1907. På lavere nivå, ved kommunevalgene, hadde kvinnelige formuende borgere allerede fra 1901 av fått innrømmet retten til deltakelse. I 1910 ble denne utvidet til å bli en alminnelig stemmeett. Så da Karen Marie Olsen ble valgt inn til kommunestyret i 1910, var det første gang at kvinner kunne delta i politisk styre og stell på kommunenivå i kraft av å inneha en alminnelig politisk rettighet. 

Hvem var Karen Marie Olsen, født [[14. august]] [[1882]] på [[Kastnes]] i [[Dyrøy kommune]] i Sør-Troms?

Hun sto til konfirmasjon i [[Sørreisa]] i 1898 og var da 15 år gammel. Tre år seinere er ferden hennes gått videre til Tromsø. Karen Marie var nå atten år og seminarist, dvs. elev ved byens lærerskole. Hun hadde losji i sentrum i et hus med fem leiligheter - på adressen Nedre Skolegade 677A. I [[folketellinga for 1900]] finnes det opplysninger om at Karen Marie da var ugift og forsørget av foreldrene Ole Mikal Olsen og Anna Mathea Olsdatter fra Dyrøy i Troms. 

Tjuetoårige Karen Marie Olsen la ut på reisen til Guovdageaidnu (Kautokeino) i 1904. Lærerutdanninga var fullført, og hun hadde søkt på en ledig lærerpost ved landsfolkeskolen der. Skolen var bygd på selve kirkestedet, et skole- og handelssenter for de reinnomadiserende- og gårdsbrukende familiene som bodde i området. Derfor fikk skolen etterhvert bygd et flunkende nytt internatbygg i nærheten. Men stedet som Karen Marie nå var på vei til var likevel uten vei og telefon, og skyssen gikk med elvebåt eller reinraid. Postforbindelsen tok relativt lang tid, og innbyggerne i området snakket samisk. Lærerposten skulle Karen Marie likevel komme til å ha sammenhengende i tretti år, og  - hun skulle lære seg samisk. Det skriver Edel Hætta Eriksen i minneordet om henne i Norsk skoleblad fra 1968. 

Året 1910: Seks år har Karen Marie vært skuvlarivgu; lærerinne i Guovdageaidnu. I dette første kommunevalget der kvinner kunne delta på linje med menn, ble altså 28-årige, ugifte Karen Marie Olsen valgt inn i Kautokeino kommunestyre. I samme år ble Karen Marie Olsen også tilsatt som internatstyrer ved det nybygde Kautokeino skoleinternat. Hun hadde hatt mannlig konkurranse om stillingen, men skoledirektør Bernt Thomassen hadde støttet henne og vist henne tillit. Og i 1911 oppnådde hun godkjenning som lærer i landfolkeskolens såkalte 2. Avdeling. Dét var det uvanlig for ei kvinne å oppnå på den tida, skriver skoledirektør Lydolf  Lind Meløy i klassikeren Internatliv i Finnmark (Meløy 1980:73). 
I 1910 var Karen Marie Olsen noe såpass sjeldent som en yrkesaktiv kvinne med egen inntekt, lærerinne og internatbestyrer. Kanskje var det ikke så merkelig at hun i dette første valget som åpnet for alminnelig kvinnelig politisk deltakelse også  fikk tillit som kommunestyremedlem og – varaordfører. 

[[Folketellinga av 1910]] viser at Skoleinternatet var det registrerte bosted også for fire andre kvinner. Ei 41-årig enke fra Alta med tittelen husbestyrerinde holdt husholdet på skoleinternatet og var 13 år eldre enn Karen Marie. Enka hadde sin farløse datter Hjørdis på sju år med seg. En 22-åring fra Lebesby var titulert lærerinne, ugift og losjerende på Skoleinternatet. Folketellinga oppgir hennes etnisitet som n, dvs. «norsk», i likhet med Karen Maries, mens mor og datters er registrert med b, «blandet». 

Karen Marie Olsen var altså ugift da hun ble valgt inn i kommunestyret og også var varaordfører i en periode. Hennes yrkesaktive karriere hadde vart i nesten 10 år da hun inngikk giftemål med fire år yngre [[Lyder Aarseth]] fra Sunnfjord. I 1913 ble Lyder tilsatt i en lærerpost ved skolen i Guovdageaidnu. Det var faktisk Karen Olsen selv som i sin tid hadde introduserte Lyder Aarseth for skoledirektør Thomassen, erindrer Lind Meløy i boka ''Internatliv i Finnmark''. Vielsen sto i Dyrøy kirke den 6. juni i 1914 og ble behørig registrert også i kirkeboka for Kautokeino (Guovdageaidnu).   Samme året som Karen Marie giftet, seg sa hun fra seg stillingen som internatbestyrer og ektemannen tiltrådte den. Nå kom en periode på ellve år der Karen Marie fødte fem barn. Det første fikk hun 33 år gammel; Karen i 1915. Så kom Ola i 1916, Ellen i 1918 og Nils i 1923. I 1926 fødte Karen Marie sitt siste barn Bjørn, da var hun blitt 44 år.

Dokumentasjon fra arkivene viser at Karen Marie fortsatte som yrkeskvinne etter at hun fikk barn. Egentlig var dette nokså uvanlig for gifte kvinner på denne tida dersom ektemannens inntekt strakk til. Edel Hætta Eriksen skriver i minneordet fra ''Norsk skoleblad'' i 1968 at Karen Aarseth som hun nå het, ryddet og pløyde jord sammen med mannen, og at hun deltok aktivt i samfunnslivet. Som trebarnsmor i 1919 deltok hun i stiftelsen av Kautokeino sanitetsforening. I 1934 flyttet Karen Marie Aarseth til Vadsø med familien. Som enke bosatte hun seg på nytt i Guovdageaidnu og døde der i [[1968]].

[[Kategori:Kautokeino kommune]]
[[Kategori:Lokalpolitikk]]
[[Kategori:Kvinnesak]]
{{Kvinner i lokalhistoria}}