Vis kilden til Leksikon:Ed

'''Ed''' ble i eldre tid hyppig brukt som rettslig bekreftelsesmiddel. Rettsvitenskapen regner gjerne med to hovedgrupper eder: de ''assertoriske eder'', som hadde til hensikt å bekrefte sannheten av et utsagn, og de ''promissoriske eder'', som skulle binde edsavleggeren til å stå ved de forpliktelsene han hadde påtatt seg.

De assertoriske eder var særlig knyttet til rettergangen, hvor de oftest ble brukt i forbindelse med bevisførselen. Disse edene spilte en stor rolle i prosessordningen fra [[middelalderen]] og fram til slutten av [[1600-tallet]] ([[C.5. no. lov]] 1–4). Mest kjent fra den gamle rettergangsordningen er trolig nektelsesed, som bl.a. ble brukt i forbindelse med drapssaker (se ''[[Leksikon:døl|døl]]''), men som ikke fungerte ved trolldomssakene (jf. ''[[Leksikon:gudsdom|gudsdom]]'', som i egenskap av subsidiært bevismiddel fikk en renessanse i forbindelse med hekseprosessene på 1500–1600-tallet).

Promissoriske var blant annet de eder embetsmennene måtte avlegge ved overtakelsen av embetet. C.5. danske lov synes å forutsette at alle embetsmenn var edsfestet. (C. 5. danske lov 1–1–5; Bilag til C.5. no. lov hvor edsformularet for dommerne er inntatt.) Likeledes var det edsfestingen hos lagmannen som gjorde en lekmann til ''[[Leksikon:lagrettemann|lagrettemann]]'' (s.d.), det vil si autoriserte ham til [[lekdommer]]vervet. ([[Landsloven]] I, 3; C.5. no. lov 1–7–2.) Derfor ble lagrettemennene undertiden også kalt «sornemenn» liksom de edsvorne tingskriverne etter hvert ble kalt «sorenskrivere». (C.5. no. lov 1–13–7.)

I det riksrådskonstitusjonalistiske valgmonarkiet (1450–1660) måtte kongene avlegge ed på forfatningen, dvs. ''[[Leksikon:Valghåndfestning|valghåndfestningen|]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:tronfølge|tronfølge]]'') ved innsettelsen i embetet. Denne forfatningseden var promissorisk. Som følge av at kroningen ved utgangen av middelalderen ble omtolket fra å være en rent kirkelig handling til å bli den seremonien hvorved den utvalgte kongen ble overdratt den hele og fulle kongelige myndighet (lovfestet første gang i [[1483]]), fikk kroningseden rollen som forfatningsed (''NglL'' 2.r. III,1., se ellers ''Aarsberetn. G. Arch.'' II; [[C.4. no. lov]] I, 10.) Erkebiskop [[Olav Engelbrektsson]]s kroningsvegring i 1520–30-årene førte dermed til at [[Frederik I]] formelt sett aldri ble mer enn «utvalgt» konge til Norge. (I den gammelnorske arverikeforfatningen var det ikke tale om noen kongsed ved tronskiftet, men ved innsettelsen (''konungstekja'') skulle kongen avgi et løfte («konongs iattan», [[Hirdskråen]] 6). Undersåttenes troskapsed ved tronskifte må også regnes som promissorisk ed. (Landsloven II, 9 12, jf. Hirdskråen 5–10; C.4.no.lov I, 11.) {{sign|S.I.}}

{{nhl}}

[[Kategori:Juridiske termer|{{PAGENAME}}]]
[[Kategori:Monarki|{{PAGENAME}}]]