Vis kilden til Vallø saltverk

{{thumb høyre|Jacob Lerche miniature.jpg|Saltforvalter Jacob Lerche}}
{{thumb høyre| Vallø kirke Tønsberg kommune 2013.jpg|Vallø kirke i dagens Tønsberg kommune ble anlagt som verkskirke for Vallø saltverk i 1782.||Stig Rune Pedersen  (2013)}}
'''[[Vallø saltverk]]''' (offisielt '''Det kongelige norske saltverk''') var en bedrift for utvinning av salt fra sjøvann ved [[saltkoking]], beliggende på halvøya [[Valløy]] i nåværende [[Tønsberg kommune]]. Saltverket ble opprettet i 1739 og nedlagt i 1861.

Tyskeren [[Joachim Fridrich von Beust]] fikk den [[30. april]] [[1739]] kontrakt på å anlegge et nytt saltverk på Valløy til erstatning for et lite anlegg på [[Narverød]]. Det offisielle navnet var "Det kongelige norske saltverk", men det alminnelige ble Vallø Saltverk. Tyskeren [[Jørgen Eliassen Steen]], som hadde vært saltmester på Narverud, fulgte med til det nye verket sammen med utstyret som hadde vært i bruk der. Hvilken stilling han hadde på Vallø er usikker, men lønnen hans gikk opp til 5 rdl pr uke, så det er sannsynlig at han kan ha vært saltmester på Vallø også. Han døde der i 1753. Det var et stort byggeprosjekt, og for å få teglstein nok ble det anlagt et teglverk på [[Heimdal (Tønsberg)|Heimdal]]. Det ble bygget to store graderhus, hvert av dem var ca. 600 meter langt og 10 meter høyt. Det første gradérhuset kom i drift i 1744, og begge var i full drift fra 1751. I bygningsmassen inngikk også forvalterbolig, bokholdergård og kirke. Innen 1820 var det oppført over 70 bygninger, inkludert boliger.

Von Beust var direktør for saltverket fra etableringen og frem til 1758. Den første saltforvalteren var [[Christian Gottlieb Crell]] fra [[Eisenach]], men etter overbergamtets inspeksjon i 1761 ble han avsatt grunnet manko i saltbeholdningen og saltverkets dårlige forfatning. Kruttmaler [[Johan Michael Preuss]] fra [[Kongsberg]] ble ansatt som ny forvalter, men i 1776 ble også han avsatt.  Hans etterfølger ble [[Jacob Lerche]], og med ham inntrådte en stor forandring i verkets drift. Under hans ledelse ble produksjonen mangedoblet.

Valløsaltet var i de første tretti år for svakt til salting av fisk, men det var godt egnet til smørsalting. Bøndene i Norge ville ikke kjøpe annet enn spansk og fransk salt, og det største markedet for saltet var i [[Sverige|Sør-Sverige]] og i [[Danmark]]. Omsetningen innenlands bedret seg etter at saltets styrke ble forbedret gjennom tilsetting av engelsk steinsalt i 1770-årene.

Ved etableringen av verket var hensikten å danne et interesseselskap med private investorer. Det var imidlertid ikke mulig å få dette i stand. Innskyterne ble innløst, og verket tilhørte deretter i sin helhet kongen. Kong [[Fredrik V]] besøkte Vallø saltverk i 1749. I 1813 ble Vallø saltverk pantsatt til den danske auditør [[Steen Andersen Bille]] som samme år overdro sitt pant til [[Peter Wilhelm Berg]] i [[Göteborg]]. Den norske stat overtok driften av verket etter freden i 1814. Etter realisasjon av konkursboet etter Berg, fikk saltverket lokalt eierskap i 1819 ved kjøpmennene [[Carl Stoltenberg (1770–1830)|Carl Stoltenberg]] og [[Niels Otto Bull]] og apoteker [[Nils Jørgen Conradi (1776–1835)|Nils Jørgen Conradi]] i Tønsberg.

1820-årene var vanskelige tider for saltverket, blant annet fordi innførselstollen på engelsk og lüneburgsk salt ble kraftig redusert. I 1831 forlangte staten, som den største kreditor, auksjon over saltverket. De nye eiere ble det sveitsiske handelshuset [[Blumer & Tschudy]] i [[Kristiania]]. Saltverket ble satt i gang igjen med tre kontorbetjenter, åtte saltmestere, 101 faste arbeidere og en del dagarbeidere.

Saltproduksjonen ved verket var betydelig frem til 1840, men senere gikk den sterkt tilbake. I 1849 ble det ene gradérhus revet ned og i 1853 opphørte saltproduksjonen helt. Blumer & Tschudy oppga sitt bo 1861.

I årene [[1874]] til lokalene brant [[29. mai]] [[1889]] drev [[Eduard Fett]] en takpapp- og tapetfabrikk i lokalene til det tidligere saltverket.