Vis kilden til Kjeldearkiv:Dagliglivet på Stalsberg ved århundreskiftet 1800-1900 (Skedsmo)

{{Infoboks minne
| bgfarge       = 
| tittel        = Dagliglivet på Stalsberg ved århundreskiftet 1800-1900

| bilde         = 
| bildestr      = 
| bildetekst    = 
| navn  	= [[Marie Holmsen|Anne Marie Holmsen]]
| født          = 1885
| død           = 
| tema          = 
| sted          = [[Strømmen]]
| dato          = Århundreskiftet 1800-1900
| nedtegnet     = 1971
| metode        = 
| nedtegnet av   = Historien er skrevet av Dag Helge Eid. Den er basert på et intervju med Anne Marie Holmsen i 1971.
| ekstern       = 
| beskrivelse   = Dagliglivet på [[Stalsberg (Skedsmo)|Stalsberg gård]] omkring 1900.
}}

''Dag Helge Eid skrev i 1971 en særoppgave om [[Stalsberg (Skedsmo)|Stalsberg gård]] mens han gikk på [[Lillestrøm videregående skole|Lillestrøm gymnas]]. Oppgaven inneholdt blant annet et intervju med [[Marie Holmsen|Anne Marie Holmsen]] (1885-1973) som bodde på gården. Vi gjengir intervjuet med henne med intervjuerens og familiens tillatelse.''

Dagliglivet på en gård av Stalsbergs størrelse var ved århundreskiftet svært forskjellige fra det det er i dag. På denne tida var det en bordsetning på ca. 25 personer ved hvert måltid.

Fr. Holmsen forteller at det var stor forskjell mellom tjenestefolket og herskapet, og det var utenkelig at de skulle sitte til bords sammen. Huset hadde fast tjenerstab, men i onnetidene måtte de tilkalle mer hjelp, og bordsetningen ble enda større.
På gården var det kokke, stuepike og guvernante. Kokka hadde til oppgave å tilberede og lage maten. Stuepiken skulle holde orden i huset. Hun dekket og stelte med bordene, og passet på at det var fyr i ovnene. Guvernanten skulle ta seg av barna, kle på dem, hjelpe dem ved bordet, leke med dem og lære dem dannelse. Den kjente forfatterinnen Ragnhild Jølsen fra Enebakk var i en tid guvernante for Anne Marie Holmsen. Hun var kusine til barna på Stalsberg, og foreldrene hennes giftet seg på den gården i 1859. Festen var samtidig innvielsesfest for den nye hovedbygningen på Nordre Stalsberg.

Ragnhild Jølsen var en stor original, men samtidig snill og flink. Hun lærte barna mye, både av livets lykke og tidens dannelse, og alle barna var svært glad i henne. Dette var selvfølgelig før hun fikk sitt gjennombrudd som forfatterinne.

På mitt spørsmål om hva fritiden ble brukt til, får jeg et smil og en liten latter til svar. Fritid var et nesten ukjent begrep på den tida. Ei kokke på Stalsberg skal engang ha sagt: «Den eneste fritid jeg har, er begravelse og gudstjenester.»

Barna hadde selvsagt sin fritid til de nådde den alder at livet begynte å stille krav til dem. Frk. Holmsen forteller at de til stadighet fikk høre at de skulle gjøre nytte for seg og ikke bare leke. De fikk også snart sine plikter. Anne Marie Holmsen begynte med veving, og hun ble meget dyktig. På veggen henger et diplom som er tildelt henne for førsteplass i en vevekonkurranse.

Når julen nærmet seg, begynte en hektisk tid på gården. Slaktinga tok til, og kjøttet ble saltet ned og lagret for juleselskapene og vintermånedene. Dette var gavmildhetens tid, og alle husmennene og tjenerne fikk sitt.

Siden var det baking, og kjøkkenet ble forvandlet til et eneste stort bakeri. Foruten brød og forskjellige julekakesorter, ble det også bakt lefse og flatbrød. Flatbrødet ble lagt i store stabler på stabburet, og det varte til langt ut på våren.

Til jula hørte også ølbrygging, og det ble brygget flere svære tønner med øl som gikk med i de svære selskapene. På julaften begynte julefeiringa. Da var som regel familiene samlet hver for seg. Første juledags morgen samlet folk seg til ottesang i kirken klokka åtte. Alle hadde sin faste plass, og på de fremste plassene satt gårdeierne og andre fremtredende personer i bygda. Husmenn og tjenere satt bakerst, og på den tida satt alltid menn og kvinner på hver sin side. Folket på Stalsberg reiste til Lørenskog kirke, og turen dit kunne være bitende kald en juledags morgen.

Annen juledag begynte juleselskapene, og alle gårdene hadde sin omgang. Når gjestene kom til gårds, var det en stemning og et skue uten like. Oppkjørselen var kantet med fakler som kastet sitt flakkende skjær over den hvite snøen, og dombjellene og hestehovenes slag mot den harde isen hørtes på lang lei. Så svingte sledene inn oppkjørselen, og gjestene ble hilst velkommen av vertskapet. I sledene satt alle innpakket i svære pelser og fotposer, og tøyet ble lagt utover golvet i gangen for at det skulle holde seg varmt til gjestene skulle hjem. I stuene ble det spist, drukket og danset, og ute i drengestua satt kjørekarene. De fikk traktement som ble bragt ut til dem, for det var som for nevnt, utenkelig at herskap og tjenere kunne være sammen i festlig lag.

Rundt nyttår var det julebukkenes tid. Disse julebukkene var gjerne barn av husmenn eller fra familier som bodde på gårdene. Når julebukkene kom til gårds, skulle man gjette hvem det egentlig var. Dette var til stor moro både for voksne og barn. Når maskene falt, fikk julebukkene sin belønning i form av kaker og annet godt. Så bar det i vei til neste gård! På nyttårsaften hadde man selvsagt også gudstjeneste. I motsetning til ottesangen første juledag, ble denne gudstjenesten holdt midt på natta når det nye året ble ringt inn.
Det var også fester på gårdene utenom julefeiringa. Vi har tidligere hørt om bryllupet til Ragnhild Jølsens foreldre på Stalsberg. I slike selskaper ble det ikke spart på noe, og det ble slaktet og bakt lang tid i forveien.

Da barna vokste opp og kom i konfirmasjonsalderen, begynte de å gå for presten. "Den gang var det alvor", presiserer frk. Holmsen. "Det var slett ikke alle som var sikre på om de ble konfirmert. Hvis de ikke kunne katekismen til overhøringen, så ble det ingen konfirmasjon".
En storgård på den tiden kunne ikke drives uten husmenn. De hadde sin lille plass under storgården hvor de kunne dyrke sin egen jordlapp. Til gjengjeld måtte husmennene hjelpe til på gården på bestemte dager i uka. I onnetidene var de på gården hver eneste dag. Da ble det holdt bordsetning til alle husmennene, gårdsguttene og annen leid hjelp.

Mange navn i Strømmen stammer fra husmannsplasser som lå under Stalsberg, Guldal, Vassøyholtet, Stalsberghagen, Gislebakken, Frydenlund og Kastellet for å nevne noen.

På stallen stod det fem hester som ble brukt flittig. Husbonden hadde også sin egen ridehest.

Anne Marie Holmsen forteller at hun kan huske husmennene som var satt til å frakte produkter til byen. De lesset på til seint på kveld og kjørte fram og tilbake på natta med hest. Det var mest høy som ble fraktet på denne måten, og Akershus festning og byens grosserere var de største avtagere av høyet.

Utover på 1900-tallet begynte husmennene å minke i antall. Etter 1920 var det praktisk talt ingen igjen. De kjøpte plassene sine og ble selvstendige bønder.

Slekten Holmsen kommer fra Ekeberg i Enebakk hvor Ragnhild Jølsen vokste opp. Det er i dag 7. generasjon som sitter på Nordre Stalsberg, Anne Marie Holmsens bestefar, Holm Holmsen, som var født i 1805, eide en tid Lørenskog kirke. Han ble kalt for kirkepave, og det fulgte visse plikter med dette. Blant annet skulle han sørge for at det var brød og vin til altergangen. Derfor ble det stekt alterbrød på Stalsberg som ble bragt ut til kirken på lørdag før gudstjenesten. Kommunen overtok både Skedsmo og Lørenskog kirker i 1856.

På Stalsberg henger det et jern som ble brukt til stekingen av alterbrødet. Det er merket 1760 og ligner et gammelt krumkakejern.
Det er mange gamle og fine gjenstander på gården, men det er også noen merkelige sagn som er knyttet til Stalsberg. Frk. Holmsen blir alvorlig når hun forteller om dette. Hennes bror, Johan Holmsen, har flere ganger sett et ektepar sittende på altanen på Stalsberg, lenge etter at de begge var døde. Ekteparet vanket mye på gården, og det virker som de har likt seg godt der! Johan Holmsen skal også ha sett sin egen far gå igjen, og han var kledd i sine arbeidskIær.

I dag ligger Stalsberg-gårdene omringet av to store slangeblokker, men de har en gang vært storgårder, noe som går fram av dette intervjuet. Stalsbergs historie er nøye knyttet til Strømmens historie, og det er viktig at vi kjenner til dette kulturminnet.

{{Mal: Sørheim}}

[[Kategori:Personlige minner]]
[[Kategori:Lillestrøm kommune]]
[[Kategori:Skedsmo]]
[[Kategori:Strømmen]]