Vis kilden til Krigshistorie Hemnes i Nordland/12: Terbovenmjøl og papirbukser

{{TOC right}}
== En hverdag i krig ==
Til tross for krig der ute og okkupasjon her heime - det daglige livet på bygd og i tettsted måtte gå sin gang. Da Norge ble okkupert, hadde man knapt begynt å ane bedre tider etter "de harde tredveåra" med den til da største arbeidsledigheten i norgeshistoria, dårlig med penger og ofte svært trange kår for folk flest.

For mange ble krigstida en overgang fra vondt til verre, nå med rasjonering på livsnødvendige varer. Mjøl og melk var rasjonert, sukker, smør og kjøtt, for å nevne noe. Likedan var det aller meste av klær og skotøy rasjonert.

Store mengder av det Norge produserte gikk i okkupasjonstida til å fø og kle den relativt store styrken som Tyskland hadde forlagt her til lands.

Skikkelig skotøy later til for mange å ha vært et stort savn under krigen. På gardene fikk kommagsmedene hendene fulle med å produsere det praktiske og tradisjonelle fottøyet som sikkert berga mang ei tå fra forfrysning vintrene 1940-45.

==== Varemangel ====
- Ivar Solhaug, som var fullmektig i butikken hos oss, var fleire ganger i Oslo og fikk orda opp, slik at vi fikk kjøpt mange ting derifra. Ellers ville det vært mange varer vi ikke hadde fått tak i. Etterhvert fikk man bare tak i fottøy med tresåler. Gummiartikler som støvler var av en ualminnelig dårlig kvalitet, men vi måtte ta det. Krydderier var erstatning, like ens kaffeerstatning, har kjøpmann Svend Kibsgaard fortalt i et intervju i Radio Korgen.

- I butikken var det kø når vi fikk inn varer. Hvis vi pakka ut varer en kveld, måtte vi dra ned blendingsgardinene, så ingen som gikk forbi fikk se. For da kunne de stille seg opp i kø nær sagt midt på natta.

Vi måtte rasjonere. Vi kunne ikke selge heile sett, men måtte gjøre det slik at folk fikk kjøpe en kopp hver. Den verste køen jeg har sett, var en tobakkskø i 1941 eller 42. Det var jernbanearbeidere, mange av dem ungdommer. De trøkka sånn på at de flytta disken, forteller Hjørdis Johansen Valla. Familien Johansen dreiv butikk på Finneidfjord.

==== Surrogater ====
Viktige husholdningsvarer var rasjonert. Enkelte vareslag var ganske enkelt ikke til å oppdrive. I stedet kom surrogater, erstatningsprodukter i handelen, og heller ikke disse kunne man kjøpe uten kort. Kaffeerstatning, "Terbovenmjøl", papirbukser, trebotninger ble ny-ord med negativ - men også galgenhumoristisk - klang i det norske språket. Ved inngangen til 1940-tallet levde ennå mange på bygdene i ei slags naturalhusholdning, i den forstand at de sjøl produserte mesteparten av den maten de åt og klærne de gikk i.

Sjøl om okkupasjonsmyndigheter og forsyningsnemnd påla bøndene streng leveringsplikt for de viktigste matvarene, er inntrykket at på landsbygda hadde folk stort sett den maten de trengte - krig og rasjonering til tross.
Ernæringseksperter har til overmål hevda at okkupasjonstida med rasjonering på sukker og fettholdige varer egentlig var sunn for folkehelsa: Folk sulta ikke i hjel under krigen, men de åt seg heller ikke til døde på usunn mat, slik man ser eksempler på i etterkrigs-overfloden. 

==== Oppfinnsomhet ====
Rasjonering og vareknapphet satte folks oppfinnsomhet på prøve. Velkjente er historiene om heimefarga fallskjermsilke og omsydde gammel-kåper og loslitte dresser som ble forvandla til de lekreste søndagsplagg.

Gamle matlager-kunster som ellers kanskje ville ha gått i glømmeboka, kom til heder og verdighet. Byggen stod igjen moden på åkrene, så langt til fjells som ved Røsvatnet. I høstmørke kvelder ble vatnet igjen satt på i de gamle bekkekvernene som mol og mol og skaffa kjærkomment mjøl til å blande i det ufyselige "Terboven"-stoffet.

Julebaksten begynte en gjerne med i svært god tid. Det kunne være ondt å få tak i egg, og derfor gjaldt det å være "først til mølla." Når folk fikk fatt i en kjøttbit, var de raske til å salte eller hermetisere den. Slik kunne man samle sammen til en skikkelig kjøttmiddag.Fisk ble mye brukt, og tilgangen var bra, både i fjellvatn og i fjordene. Særlig på Hemnesberget var folk ivrige til å fiske. På stedet var det et par fiskeoppkjøpere, Hans Sjøgård og Harald Mikael Larsen. De kom av og til med fullasta båter med ferskfisk, lever og rogn som de solgte. Dette var kjærkomne tilskudd til matforsyninga.

==== Laga erstatning ====
Himelaga erstatningsprodukter så dagens lys. For godt voksne mennesker som hadde opplevd rasjonering og varemangel under 1. verdenskrig (1914-18), var ikke situasjonen ny. 

Under den forrige krigen hadde mange brukt "brom" som kaffeerstatning. Det var en mjøldeig som de kjevla ut, skar opp i småbiter og brente. Nå ble denne metoden igjen tatt i bruk. Men mer populært var det nok å lage kaffesurrogat av bygg og erter, som ble brent og malt - nøyaktig slik man gjør med kaffebønner. Likedan ble løvetannrot brent til "kaffe". Man brente gjerne i ei gryte som man stadig rørte i med ei skei. Te ble laga av solbærblad, og det smakte visstnok veldig godt. Tyttebærlyng ble også brukt til te, men denne teen hadde den ulempen at koppene ble misfarga av den.

- Noe som ikke smaka godt, var margarinen man fikk kjøpt. Det smaka sild av den, fordi den ble laga av sildolje, minnes Molvin Villmo, som også husker at man tok rede på nettja og alt annet fett fra slakt, som ble smelta og brukt til matfett.

- Terbovenmjølet var trasige greier. Men folk reiste heilt til Verdal med toget for å kjøpe grynmjøl på mølla der, på kort. Det ble reine julebaksten, minnes Hjørdis Valla.

==== Terboven-kamkaker ====
- Jeg bakte en dag ut 1600 kamkaker - av terbovenmjøl. Jeg stod på fra tidlig om morgenen, husker Ragna Brygfjell (født 1903). Hun var gift med Per Brygfjell som var arbeider. De hadde fire barn "i veksaralder" under krigen, født mellom 1927 og 37.

==== Tok vare på gjæra ====
- Vi hadde bare terboven-mjøl, bortsett fra de gangene vi kunne få litt mjøl hos en bonde. Mjølet var brukbart når det tok gjær, og det var slett ikke så verst på smak. Det varierte etter om man hadde råd til å ha ferskmelk i deigen, forteller Ragna Brygfjell. 
 
- Det var vanskelig å få tak i gjær. Men en tok et stykke av deigen, klappa den flat og tørka den. Når man skulle bake, bløtte man denne surdeigen opp, så mye at en fikk gjæring i gang i den nye deigen.

Om somrene kunne vi ikke brygge øl slik vi hadde brukt å gjøre, fordi det ikke var sukker nok å få tak i. I gamle dager ble gjær fra ølbrygginga satt på flasker og brukt i bakinga, forteller hun.

==== Potet-sirup ====
- Vi satte potet, og det var ei fryktelig god bot, forteller Ragna Brygfjell. Hun husker at man kokte sirup av potetmjøl som man tilsatte et stoff man kjøpte på apoteket. Denne prosessen spalta stivelse til sukker. Den heimelaga sirupen ble blant annet brukt til å koke sviskekompott av.

- Til kvelds bruke vi vassgraut, sier Ragna.

- Vi plukka mye bær, både blåbær og molte. Men uten sukker var det begrensa hva man kunne oppbevare av syltetøy.
Jeg husker at vi fikk litt margarin fra fabrikken på Finneidfjord. 

Vi hadde noen sauer, så vi fikk kjøtt, og ku slik at vi fikk melk. Ei stund hadde vi noen høns også, forteller Ragna Brygfjell.

==== Krisejul ====
- På landet hadde man det ikke verst. Julematen på gardene kunne være gomme og rull, som før. Finkake ble det mindre av. Man baka pepperkaker, og den var det mest rug i, sier Ragna.

Hun minnes at juletreet gjerne ble pynta med papirblomster. Julegavene bestod mest av papir. Det var nesten det eneste en fikk som en kunne laga noe av. 

==== Sekk ble kjole ====
- Det var ikke greit med klær, og heller ikke penger. Men vi hadde en fordel: av og til fikk jeg en saltsekk hos en slektning som var på margarinfabrikken på Finneidfjord. Lerretsekkene sydde jeg kjoler av til ungene, kvite kjoler som vi syntes var veldig fine.
Det gikk på heimelaga klær, men det var ikke folk uvant med fra før.

Det var vanlig fra før krigen at man gikk i heimelaga sko. Derfor var ikke fottøyet den største mangelen. Folk laga mye fottøy sjøl, for eksempel lugger og kubellinger, forteller Ragna Brygfjell.

==== Langvarig rasjonering ====
Mange varer var rasjonert i fleire år etter krigen.

- Frukt så vi ikke under krigen og den første tida etterpå. Jeg husker vi var i Umeå i 1952, et heilt billass med folk. Da hadde de fått frukt, sjøl i Nord-Sverige, men her heime var det rasjonering. Vi spiste veldig mye bananer og anna frukt på den turen, husker Ragna.

- Det var sukker-rasjonering ennå. Vi kjørte over grensen med den tillatte kvoten, og lasta det av. Og så kjørte vi tilbake til Sverige etter mer sukker, minnes hun.

==== Bløtkake av potet ====
Potet og potetmjøl fikk utrulig mange anvendelsesformer i krigstida. Ikke minst ble potet brukt for å drøye mjølbakst. Potet bruktes både i brød og flatbrød.

Folk baka småkaker av ulike typer med potetmjøl som basis. Også bløtkaker ble laga av potetmjøl: en piska egg og rørte inn potetmjøl i stedet for kveitemjøl. Det ble også laga potet-vaffelkake som gjerne ble spist med svartsirup på. Fordelen med denne steikemåten var at det krevde mindre mjøl.

==== Potetvafler ====
Mange oppskrifter på "erstatningsbakst" sirkulerte under okkupasjonstida. Esther Olsen har gitt oss denne oppskrifta på potetvafler som ble stekt i Korgen under krigen:

Rå, revne poteter med skall.
:3 ss krisemjøl.
:2 ss tran.
:Salt.

====Kakeoppskrifter====
Man bakte også "fyrstekake":
:250 g mjøl.
:125 smør.
:125 g sukker.
:2 ts bakepulver
:1/2 dl vatn.

:Fyll til fyrstekake:
::300 g poteter.
::Sukker og mandeldråper.

Potetbløtkake
:1/2 kg poteter.
:2 ts sukker.
:5 ss mjøl.
:2 ts bakepulver.
:Vaniljesukker, mandeldråper eller kanelerstatning.
:Jøssingkrem til kaka:
::1/2 liter skummamelk.
::2 ss mjøl.
::2 ss sukker.
::Vaniljesukker.
:Kok eller mos potetene. Ingrediensene røres inn. Kaka steikes i form. Krem: rør mjølet ut i kald melk, kok opp under omrøring, la koke i 5 minutter. Rør inn sukker. Avkjøl, og visp kremen stiv. Dekk kaka med kremen, evt. med syltetøy til.

Fyrstekake<br />
Lidvor Heimstad har tatt vare på ei oppskrift på fyll til krise-fyrstekake: malt, bruna havregryn og sukker blanda med koka poteter og mandeldråper.

==== Heimelaga gjær ====
Noen tok i bruk den gamle metoden med å lage gjær av humle. Oppskrifta på gjær er:
:1 liter vatn.
:25 gram humle.
:4 ss farin.
:Fint rugmjøl.

:Humlen kokes i vatnet i fem minutter og settes i ei krukke. Når det er lunkent, has sukkeret i, slik at det blir ei tynn suppe. Dette settes på et lunt sted til gjæring i to dager. Røres ut i litt lunkent vatn før bruk. Ca. 1 dl gjær til 5 kg mjøl.

:Ei anna oppskrift sier at man skal røre ut mjøl i et krus kokt vatn, til det blir som klister. I løpet av et døgn på varmt sted blir det gjæring.

==== Ikke-gjærbakst ====
Byggmjøl, som en oftest hadde bedre tilgang på enn kveite, mangler gluten, og tar derfor ikke gjæring. Dette første til stor interesse for oppskrifter på bakst som ikke krevde gjær. Blant annet førte dette til at folk i Sør-Rana lærte seg å bake rengakaka, som tradisjonelt reknes for "nasjonalretten" i Nord-Rana. Rengakaka bakes av bygg, og en bruker hjortetakksalt som hevingsmiddel.

==== "HaPå" ====
Av og til var det sukra boksemelk å få på butikkene. Da tok man gjerne og kokte opp innholdet, og brukte det til pålegg. Man mente det ble ganske likt det kjente "HaPå"-pålegg.

=== Såpekoking ===
Den krisesåpa, "B-såpa" som var å få kjøpt under krigen, var av svært dårlig kvalitet. Folk tok derfor opp igjen den gamle metoden med å koke såpe av talg og kaustisk soda. Alt slags fett ble tatt vare på og brukt. Også levertran ble det kokt såpe av. 

=== Papirklær ===
- Det var dårlig med klær. Buksene var vevd av papirtråd, Papirbuksene var åpne og kalde om vinteren. Men vi fikk tak i annet også. Det var elendig med fottøy. Bare trebotninger og klomper var å få tak i. Vi gikk i kommager, kubellinger og skaller. Kommagene var gjeve, når de ble smurt og lappa. Mange laga kommager. Det var plenty lær å få tak i, som de barka på gardene. Vi hadde bare lær-øler på skiene, og da gikk det greit med kommager, forteller Jakob Fagereng. 

=== Krigskonfirmant ===
- Jeg ble konfirmert i 1942. Det var litt av en jobb å få tak i klær. Skjorte var det første jeg fikk tak i. Mor kjøpte ei lyseblå, stripete silkeskjorte. Dress var det ikke enkelt å få tak i. Man hadde ikke merker (rasjoneringsmerker, red. anm.) nok til dress, men det ble ei ordning. Jeg fikk kjøpt tøy hos Tandberg, og jeg fikk Ane Fagerheim til å sy, minnes Per Jakobsen fra Hemnesberget.

- Men det var de som ikke hadde dress. En gutt hadde bare knickers da han ble konfirmert. De skoene man fikk var av dårlig slag. Gummistøvlene til far ble mye brukt. Trebunningene var noen fulinger om vinteren. De klabba. Da vaks man snart! Jeg minnes jeg var i Hestneset etter 50 kilo potet. Det var et bra stykke å bære, blant annet måtte man forsere noen bekker. Men treskoene klabba, og når man gikk med en tung sekk var det ikke tale om å sparke unna snøen som la seg på.

Ellers brukte vi kommager, men det var heller ikke så enkelt å få tak i. Jeg fikk kjøpt et kommagverken, og senetråd fikk jeg hos Sara Toven. Ragnvald Langseth sydde kommagene. Til gjengjeld måtte jeg komme og gjøre våronn for ham. Jeg sydde rågummisåler under kommagene. Rågummi var det mye av, på rek etter en lastebåt som hadde gått ned, forteller Per Jakobsen.
Knappe rasjoner

- Det var knappe mat-rasjoner. Margarin-rasjonen varte omtrent halvparten av tida den var beregna for. Det var ikke sjelden at ungene dro på skolen uten smør på brødskiva. Terboven-brødet var dårlig. Ofte var det bare noe blaut deig i bunnen, og det var åpent under skorpa. Du veit, det der var ikke mat, sier Jakob Fagereng. 

- Men vi hadde to kyr her heime. Vi hadde melk og separator, så vi laga smør sjøl. Om sommeren hadde vi kyrne hos slektninger på Smalsundmoen ved Bleikvatnet. Vi hadde opptil 18 kilo smør til vinteren.

Ellers gikk det mye på fisk og sild. Vi fiska mye i Røssåga, stor, fin fisk, forteller han. 

Klær var det dårlig med, og mat også. En ble ikke kresen, men spiste det en hadde, sier Jakob Fagereng.

- Jeg minnes frøsentades og sur-auar!

Vi hadde ku, og dermed både melk og smør. Jeg trur de fleste her hadde ei ku. Om de ikke hadde det fra før, skaffa de seg ei. Det stod ikke noe gras igjen, minnes Hjalmar Villmones. 

=== Treska og mol ===
Reidar Bleikvassli forteller:

- Vi dyrka korn og treska og mol litt til eget bruk. Det var ikke alle somrene det ble virkelig bra. Det kunne variere mye.

- Vi hadde kjøtt, og sådde litt korn som vi tjuvmol på kverner nede i Leirskaret, sier Ole Tverå.

=== Ingen fare ===
Kåre Sundsli fra Røsvatnet forteller at de hadde bra med mat heime under krigen.

- Vi hadde absolutt ingen fare. Potet avla vi, så det hadde vi rikelig av. 

Og i den tida sådde de åkrene. Byggen trenger ikke så lang sommer når den blir sådd tidlig. Vi hadde bygg og ei vasskvern som vi mol på, både til oss og til andre folk.

De prøvde til og med å male beisa korn, som skal være giftig, men de overlevde det óg.

=== Sjølberga ===
Kåre Sundsli minner om at man i tidligere tider stort sett hadde vært sjølberga på gardene.

- Han Kristian Mikkelsa, stamfaren i Bessedøra, bessfar til Heggmo-karene, hadde de et hermelse etter. Han sa at han aldri noen gang hadde kjøpt brødmjøl.

Da jeg var ung, hadde vi bygg hvert et år. Vi skar og staura på gammeldags-måten. Du veit, i den tida var det naturalhusholdning. Det var om å gjøre å kjøpe minst mulig.

-Under krigen fiska vi mye ved Røsvatnet. Vi hjalp nå andre litt også, så de fikk litt fisk. Vi dreiv litt byttehandel, sier Kåre Sundsli.

- Det ble tatt mye ryper i snare ved Røsvatnet under krigen. Jeg satte mi første snare som sjuåring. Jag hadde tre snarer, og fikk to ryper, sier Gulle Røsvassbukt.

- Jeg trur ikke vi sulta. Vi hadde gard, og derfor hadde vi potet sjøl og kjøtt og smør. Vi fiska i vatnet og salta, forteller Arne Tortenli fra Røsvatnet. 

- Det var verre for de som ingenting hadde. Det var jo mange som hamstra. Det var helst smør og kjøtt de var ute etter. Det var ikke store smør-rasjonen en hadde, minnes Arne Tortenli.

=== Hamstring og tvangslevering ===
- Mange Hemnesværinger for her for å få tak i mat under krigen. De hadde som en "hovedstad" i Sørdalen, men var også mye vad Favnvatnet og Nordvatnet, forteller Gulle Røsvassbukt.

- Jeg skyssa på mange hamstra, hemnesværinger som var ved Favnvatnet og handla en masse: smør og kjøtt. De bytta ikke, men kjøpte for penger, minnes Kåre Sundsli. 

- Vi hjalp mange så de fikk litt. Men det var ikke så enkelt for folk heller. Det var leveringsplikt, så man kunne ikke gi bort til Per og Pål. 

Kåre Sundsli sier at det gikk an å lure unna en kalv, så den ikke kom med i regnskapet.

- De for på telling, men da visste en om det, så en kunne lure noe bort i ei løe, for eksempel.

De for og målte potetbingene også, men heldigvis var det nordmenn, fra forsyningsnemnda, og de orka knapt å gløtte ned i kjellerne, minnes Kåre Sundsli.

=== Var kontrollør ===
- Høsten 1943 var jeg engasjert av Landbruksselskapet som areal-kontrollør i Sør-Rana og en del av Vefsn kommune. Vi kontrollerte 10 prosent av brukene, minnes Molvin Villmo fra Korgen. 

- Under krigen var det nesten ikke gjødsel å få tak i, så avlingene gikk ned til et minimum. Man måtte slå på myrene og over alt for å få fôr. Vi dyrka korn i den tida, både bygg, havre og en del kveite. Det var tvangsdyrking av korn.
Under treskinga skulle det være en kontrollør med. I tillegg var det stikkprøve-kontroller, og i tredje instans kom lensmannen og kontrollerte kontrollørene.

Arealene på gardene, hvor mye som ble brukt til potet, korn og grønnsaker, ble kontrollert. Også villahagene ble det ført statistikk over.

=== Kverna i Korgen ===
De fleste hadde nok noe som de hadde lurt unna tvangsutskrivinga. Lensmannen plomberte bygdakverner. Men det var forskjellige måter å lure seg unna dette på. I Innerdalen hadde de to kverner. Lensmannen fant bare den ene. Den plomberte han, men den andre mol de på under heile krigstida, sier Molvin.

Martin Nerleirmo i Korgen hadde ei elektrisk drevet mølle som han mol på etter avtale med Statens Kornforretning. Det som bøndene hadde leveringsplikt på, kjøpte Martin og solgte til butikkene. Det var mest bygg, men også kveite og havre.

Hjørdis Nerleirmo, datter til Martin, minnes at det meste av mjølet ble malt om natta. 

- Det var så dårlig med strøm at det ikke var lov å bruke mølla om dagen, sier hun.

Det var strenge restriksjoner, men folk lurte unna korn og bytta til seg eller kjøpte "ulovlig" korn. Også dette hjalp Martin Nerleirmo folk med å få malt i dølgsmål.

Etter krigen sa Martin Nerleirmo at hvis han hadde blitt sendt på straff for alt det kornet han mol illegalt, ville det ha tatt lang tid før han kom tilbake til Korgen.

=== Krisekyr på Hemnesberget ===
Forsyninga av melk til Hemnesberget var mangelfull. Dette kan man blant annet lese om i offisielle dokumenter. Den prekære melkeforsyninga var blant annet fleire ganger behandlet som egen sak i "herredstinget".

Men oppfinnsomme hemnesværinger fant sine egne måter til å bøte på melkemangelen.

I 1942 kjøpte Dorthea og Egil Axelsen ei ku ved Favnvatnet, ei god melkeku å ha under rasjoneringa. I den vesle "krisefjøsen" deres på Hemnesberget ble det etterhvert både ku, kalv og gris.

=== "Vedlass" ===
Egil Axelsen hadde en liten lastebil som han brukte flittig til å dra oppover i bygdene på hamstring. Det ble kjøpt kjøtt, smør, ost og andre varer på gardene. Som oftest kjørte de til Røsvassbukta og tok dampbåten "Kolbein" videre til Sørdalen. Derifra gikk de fra Varntresk til Grublia, og ofte videre til Favnvatnet og Favnlia, heilt til Skjellmoen. Andre ganger for de til Varnvatnet. Da rodde de opp Stillelva.

På lasteplanet hadde Axelsen gjerne plassert et "vedlass". Det vil si, det var bare skallet som var laget av ved. Inni var det hulrom, hvor både varer og mennesker kunne fraktes.

Når de kom heim med hamstra varer, måtte kvinnene ta rede på matvarene - hermetisere og salte kjøttet. Det var som regel fleire om disse hamstringsturene, og varene ble fordelt mellom dem.

- Mannfolkene, Henry Gullesen, Arne Arntzen og Egil Axelsen, dro i 1942 på hamstringstur til Anna i Grublia ved Favnvatnet, forteller Dorthea Axelsen.

- De kjøpte tre levende dyr: En storokse, ei kvige og en kalv. De kjøpte også landssmør. Dyra leide de ned til Røsvatnet, og på Tolkmoen ble oksen og kalven slakta.

Egil beholdt kviga, og de kom heim med den og kjøttet. Videre ble kua, sammen med smør og kjøtt, frakta med "Kolbein" til Røsvassbukta. Her ble kviga og matvarene skjult inne i vedlasset, og det bar med lastebil til Hemnesberget.

- Etter en del diskusjon ble det til at vi skulle beholde kua. Den fikk navnet "Stjerna", og Egil laga en liten fjøs nedenfor verkstedet. Svigermor melka kua den første tida. Den ga mye melk, noe som var veldig fint. Vi hadde små unger, og andre her omkring fikk også melk. Vi måtte leie kua rundt omkring for å finne steder hvor det var gras til den. Om sommeren hadde vi den på "unnadraging" på Nyrudsetra i Korgen. Vi kjøpte høy til vinterfôr. I tillegg ga vi den celluloseplater som den åt mye av. Den åt også porøsplater som var spikra på fjøsveggene. Kua fikk kalv. Det ble et heilt gardsbruk her, for vi hadde en gris også.

Da svigermor døde våren 1944, måtte jeg overta fjøsstellet. Fjøsen lå i et område hvor det ikke var noen hus i nærheten. Jeg var redd for å gå dit aleine. Det var jo blending, så en kunne ikke bruke lys eller lommelykt der nede, heller, minnes Dorthea Axelsen.
Hausten 1944 ble Egil Axelsen arrestert, og familien bestemte seg for å kvitte seg med kua. "Stjerna" ble sendt tilbake til Grublia igjen med lastebil og båtskyss.

=== Ei kriseku ===
- Vi hadde ei jente på to-tre år, men fikk ikke tak i fersk melk. Da bestemte vi oss for å prøve å få tak i ei kriseku, forteller Kathinka Pedersen (født 1904) på Hemnesberget.

- Som jordmor reiste jeg jo rundt mange steder. På en gard i Bardal sa de at de hadde ei ku jeg kunne få kjøpe. Ho melka godt og hette Fagerlin. Kua plasserte de i fjøsen på prestegården. Kathinka gikk hver morgen og kveld, alle krigsåra, fram og tilbake til prestegården for å melke krisekua si.

- Høy fikk vi bare av og til. I stedet brukte vi "kulefse", cellulose som kua fikk. Tenk at ho melka på det også! 
Om sommeren måtte vi ha henne ute på marka, men bare på steder hvor folk ikke slo graset. Dette var litt av en jobb. En gang jeg kom lå ho, og jeg trodde ho var død. Da hadde ho fått en knekk i korsryggen, noe ho hadde heilt til vi slakta ho da krigen var slutt. Jeg måtte gå forbi alle tyskerne på Prestjordet når jeg skulle gå for å melke kua. Jeg var mange ganger redd, men de gjorde meg ingen verdens ting. De ville kjøpe egg, melk og smør hos meg, for de trodde jeg hadde en stor gard, forteller Kathinka Pedersen.

=== Våpen eller kjøtt? ===
- Vi fikk nær sagt regelmessig kjøtt fra Bardal. De dreiv for salg, med både melk og kjøtt, forteller Nils Pedersen (født 1901) på Hemnesberget.

- Bardalsværingene frakta kjøttet med motorbåt til Osmoodden, hvor den la seg i skjul for Hemnesberget. Der lasta de kjøttet i robåt og rodde det til Juvika. Fra Juvika dro de det på slede til Hemnes.

Men en gang var de uheldige. I Juvikskogen møtte de en tysk patrulje, og de ble dødsens redde. Når tyskerne så en kasse, trudde de det var våpen. Men da de slo opp disse kassene, så de snart at det var kjøtt. Da flirte bare tyskerne, så bardalsværingene fikk kjøre videre - og vi fikk kjøttet likevel.

- Bøndene heromkring var veldig flinke til å levere varer til hemnesværingene. En haust traff jeg en småbruker. Nærmest i galgenhumor spurte jeg ham etter kjøtt. Jo, han skulle slakte kjøreoksen sin, og den kunne jeg få. Jeg fikk et lår som var over 30 kilo, men betalte bare åtte kroner kiloen. Det var ingen ublu pris, og kjøttet var godt, forteller Nils Pedersen.

=== Om kjøtt og litt til ===
- En gang gikk det galt med noe kjøttønner på Hemnesberget. Det var smuglakjøtt som en av betjentene hos Præsteng dro på ei handvogn, men midt foran butikken falt det av ei tønne. Den gikk i stykker og kjøttbitene lå strødd i gata.

Men da lensmannen kom, var kjøttønnene borte. Det var bare uerstønner som stod igjen, og resten var gjemt bort.

Det var en som pleide å komme til Hemnesberget for å selge kjøtt. Jeg trur han nærmest livnærte seg av denne handelen. Jeg tror noe av varene hans var slikt som hadde kommet fra England, forteller Per Jakobsen.

- Man kunne kjøpe litt av hvert hos ham. Jeg trur ikke han ble tatt noen gang. Jeg rodde fleire ganger til sagkaia, hvor han pleide å ligge for å laste material eller ved. Jeg var om bord og kjøpte sukker og kjøtt og andre slags varer. Sukkeret kosta fem kroner kiloen. Det lå mange hollendere på Hemnesberget med lektere under krigen. De bodde om bord, og frakta forskjellige varer etter tyske ordrer. Etter krigen var en av lekterne full av brennevin. Heimevernet skulle holde vakt over båten og lasten, så ikke noe av dette kom på land. Men hollenderne frakta det andre vegen. De lasta bare over i en båt og rodde i land.

De var rause, og tok ikke bare til seg sjøl. 17. mai 1945 kom de roende over fjorden, til en fest på Hestneset. Hollenderen hadde flasker stående fra ripe til ripe i båten. Han stod og skreik: "Alle norske som ikke har brennevin skal få en flaske hver!"

=== Køkultur ===
Folk fikk venne seg til å stå i kø under krigen.

- Som oftest var det kø i butikken hver morgen. Man stilte seg opp tidlig når man hadde hørt rykter om at det var noen varer å få tak i. Sjelden ble det nok til alle som stod i køen. Det var mye folk som sokna hit og handla på Hemnesberget, fra Bardal, Utskarpen, Elsfjorden, Sjona og delvis fra Straumen. I tillegg var det veldig mye folk som jobba på jernbanen, minnes Per Jakobsen.

- Jeg holdt en gang på "å bli ihjelslått" i køen. Jeg og nabogutten kom dit om morgenen for å få tak i epler. Vi ble enige om å spille de som stod der et puss. Vi spurte: "E det kje nån som har trekt lappa?" for som oftest måtte man trekke nummerlapper. Kjerringene sprang om hverandre for å trekke lapper - inntil de ble klar over at det var ingen lapper å trekke denne gangen. Vi kom først til døra, men fikk en hard medfart!

=== Indigofarging ===
Hjørdis Valla forteller om hvor oppfinnsomme folk var under krigen.

- Det var fargepakker å få tak i, for eksempel indiogofarge som vi kjøpte og farga gamle klær, slik at vi fikk "nyklær". Jeg reiste til Trondheim på handelsskole i 1945, og det var ikke snakk om å få seg noen nye klær. Men jeg fikk ei gammal vinterkåpe som ho mor hadde hatt, og den ble spretta sund, vrengt og skredder Reidar Yttervoll på Hemnes sydde nykåpe av den.

=== Laken-skjorte ===
Folk var veldig hjelpsomme mot hverandre. En familie hadde en gutt som skulle konfirmeres, men han hadde ingen skjorte. Av naboen fikk de et par laken som det ble skjorte av.

Folk måtte være oppfinnsomme, også i matvegen. De som var flinke, fikk til det utroligste. Men det kunne være andre som bare så det ulikt. De hadde det atskillig trasigere.

Vi hadde et stort gode, vi som hadde margarinfabrikken her. Spill-margarin ble tatt vare på, og det fikk folk av. 
I butikken var det ikke enkelt å lure unna noe. De kom og kontrollerte at det som var solgt måtte stemte over ens med merkene, minnes hun.

=== På bygda etter mat ===
- Jeg gikk en gang på ski fra Bjerka til Melandshaugen i Leirskardalen og til Stykkan, for å kjøpe egg og melk, forteller Morits Bystadhagen.

- Der bestemte jeg meg for å dra opp i Melandslia en tur. Der tok jeg meg et par terboven-skiver som jeg hadde med meg. Jeg vassa i snø til langt oppover leggen. På tur nedover datt jeg, ved Kverntjønna. Enten du trur det eller ei: ikke en melkeskvett var kommet ut, og ikke et egg var sundt. 

En gang sykla jeg til Skjeftmoen og gikk opp på setra og kjøpe mysost. Ellers var vi mye i Vekthaugkåra og Målvatnet for å kjøpe mat. Bøndene tok vanligvis ingen overpriser for maten. Men en gang skulle en fange på en gard her og kjøpe seg melk. De tok fem kroner literen, og det var mye, sier Bystadhagen.

=== Forbudte handleturer ===
Handleturer til Sverige er for lengst blitt en hverdagsopplevelse for oss. Handel på tvers av riksgrensen har foregått i hundrevis av år. Heller ikke den tyske okkupasjonen satte en riktig stopper for grensehandelen. Mange fra grensetraktene dro over på handleturer, sjøl om det egentlig var stor risiko forbundet med slike turer under okkupasjonen.

==== Til Mjölkbäcken ====
- Når vi fulgte flyktninger over, hendte det vi gikk til Mjölkbäcken for å handle, forteller Ole Tverå. 

- En gang vi bare var på smuglertur hadde jeg en sammen med meg som hadde dårlig ski og var lite trena. Han ble så avspika at jeg skulle ikke ha fått ham med meg. Vi rente fra Kjensvatnet til Breviken og tilbake igjen. Jeg måtte ta sekken hans også, på magen. Da vi kom til Skarstua ved Kjensvatnet, kokte jeg suppe på tørka frukt som jeg hadde kjøpt i Sverige. Da sa han: "Før eg ska far åt Sverige etter snus, så ska eg gang i kloster! Vi var fleire ganger i Sverige for å handle. Vi overnatta oftest i Högstaby. Vi dro til Mjölkbäcken og handla kaffe, sukker og blandafrukt. Tørka frukt var så mye billigere enn her. Vi kjøpte den i 12-kilos-kasser, forteller han.

Men de ulovlige Sveriges-turene gikk ikke alltid like knirkefritt:

- En gang vi kom inn på butikken i Mjölkbäcken var det en mann som fikk det så travelt med å fare ut. Da sa ei dame at dette var en som brukte å rapportere folk, og ho trudde ikke vi skulle overnatte i Högstaby. Vi måtte bare stikke rett over grensen, og etterpå fikk vi vite at grensevaktene hadde vært og leita etter oss, sier Ole.

==== Svensk sagogryn ====
Olav Heggmo forteller: 

- I 1940 var vi fleire turer i Sverige og handla. En gang fikk vi med oss tre kilo sagogryn, tre kilo risengryn og 10 kilo kveitemjøl. Jeg minnes en gang vi var fem stykker som dro i veg. Vi rodd austover, og da såg vi tyskeran holdt plasking me Steikvasselva. Vi undtrest på om de skulle komme roende etter. Da sa han Jakob Bang: "Nånei, di når oss no kje, vi e no såpass å ro". Tyskerne hadde vakter i Steikvasselva, men det var det ingen som brydde seg noe større om. De for ikke så vidt omkring.

Arthur Stornes husker også illegale handleturer: 

- I Jovatnet hadde de et lager med kveitemjøl og flesk og forskjellige sorter klær. Vi tok med oss heim det vi klarte å bære. Særlig Erlandsen på fjellstua på Krutfjellet var ofte over grensen.
Oddmund Fjeldavli sier at bror hans, Olav, var på handleturer i Sverige, men helst for å kjøpe tobakk og snus.

==== Store bører ====
- Vi var smått og bjura varer i Sverige. Tolleren ved Jovatnet hadde litt som han delte ut til nordmenn. Litt kveitmjøl fikk vi tak i. En gang fikk jeg og bror min, Jakob, både gryn og røykaflesk. Vi hadde store bører da vi for heim, forteller Kåre Sundsli.
 
- Det var så populært å få sukker fra Sverige. Det var de som fikk fire-fem kilo i gangen. Kaffe var svært, men det var ikke så lett å få fatt i kaffe i Sverige heller, for det begynte å bli lite der og.

Vi var fleire ganger over. Vi var store i penger den tida, for vi hadde så mye skinn. Vi bar med oss skinnruller som vi solgte i Sverige, slik at vi fikk svenskpenger for dem. Det var hovedsakelig geitskinn, som det var god avsetning på i Sverige, sier Kåre Sundsli.
 
=== Bytting ===
Bytting av varer var et velkjent fenomen under krigen. Ettersom mange dagligvarer var så vanskelige å få tak i, var det mer interessant å bytte i noe en trengte enn å selge en vare. Man kunne bytte nær sagt hva som helst i hvilken som helst vare, men noen varer var mer ettertrakta byttemidler enn andre.

Det fortelles om blikkenslager Simonsen på Hemnesberget som var flink til å bytte til seg varer. Ei kone spurte ham om han hadde noen spanner å selge.

- Nei, jeg har itt'no spanner! svarte blikkenslageren.

- Men bare ei spann, da?

- Nei, jeg har itt'no spanner!

- Det va synd, før eg ha litt smør eg tenkt å bytt med.

- Ja, da har jeg spanner! svarte Simonsen.

=== Tobakksdyrking ===
Skikkelig røyketobakk, snus og skråtobakk var det vanskelig å få tak i under store deler av okkupasjonstida. Tobakksvarene var rasjonert. Mange prøvde seg på å dyrke tobakksplanter sjøl. Brødrene Lloyd og Molvin Villmo i Korgen dyrka tobakk, med bra resultat.

- Frø fikk vi fra Grimstad Gartneri. Vi dyrka ikke så lite. Det ble god avling. Plantene var i alle fall en meter høge. Virginia ga den fineste kvaliteten. Noe ble kalt Bondetobakk, og den var forferdelig sterk. Den ble helst brukt til å lage snus av, minnes Molvin Villmo fra Korgen.

- Det var mange som kom og ville ha, om det så var bare de grønne tobakksbladene de fikk, for nikotinen var jo der. Bladene hengte vi til tørk på eldhusloftet. Folk kunne innbille seg litt av hvert også. En gang kom det en fra Korgen og ville ha tobakk. Bare mor var heime. Hun tok feil. I stedet for tobakksblad tok hun og ga ham noe grønnkål som også var oppe på loftet. Hun spurte ham en gang siden om hvordan han likte tobakksbladene, og han sa "De var rektig bra!"

==== Fermentering ====
Tobakken var best når den ble fermentert. Da la vi bladene tett sammen i en boks som vi grov ned i hestemøkkerdyngen, hvor det ble varmt. Det ble nærmest som en silo i boksene, brune, fuktige blad, som vi kunne rulle sigarer av. Det smakte også sigarer av dem.

Oslo Tobakksfabrik tok imot blad og laga røyketobakk for hobbydyrkere. Lloyd sendte inn, og fikk tilbake ti esker med fin tobakk.
Noen brukte tobakksstilkene til å lage snus av. Det var nok den reine varggiften. 

Hestehov ble mye brukt til tobakkserstatning. Folk ble oppfinnsomme og lærte av hverandre. Det fantes også brosjyrer med forskjellige oppskrifter i, forteller Molvin Villmo.

{{Krigshistorie Hemnes i Nordland}}

[[Kategori:Andre verdenskrig]]
[[Kategori:Hemnes kommune]]