Vis kilden til Overgangen fra Samkult 1 til Samkult 2 og 3

{{thumb|Karjoler i skyss.jpg|Karjoler i skysstrafikk kan stå som symbol på 1800-tallets samferdsel.|Ukjent/Vegmuseet.}}
{{thumb|Vestbanen 1948.PNG|Tog, skip, bil og buss. Vi lar Vestbanen sett fra Rådhuset 1948 representere samferdselen på 1900-tallet.|Ukjent/Mittet & Co.}}
== Samkults begynnelse ==
{{thumb|Erik Brand Olimb.jpg|Erik Brand Olimb (1930-2010) var med på å starte Samkultarbeidet i 2009. |Ukjent/Teknisk Ukeblad}}Begynnelsen til prosjektet Samkult fant sted i [[2009]] da 3 gamle kolleger og venner med lang fartstid med analyser av samferdsel møttes. Gruppen mente at samfunnet manglet forståelse for de dynamiske sammenhengene mellom samferdsel, kultur og teknologi. Etter overveielser ble de tre enige om å betegne prosjektet Samkult som er et akronym (forkortelse) for SamferdselKulturTeknologi. Disse - til da - lite utforskede sammenhengene ville normalt først gi seg til kjenne i det lange tidsrommet. Derfor ble gruppen enig om å starte analysene da den moderne samferdsel etter gruppens mening, ble født med etableringen av [[Postgangen 1647-1814 i Norge|Postverket]] i [[1647]]. Postverket var fra starten en statlig virksomhet.
{{thumb|Dag Bjørnland, Geir Paulsrud, Nils Skarra.JPG|Dag Bjørnland til venstre og Nils_Skarra til høyre var begge med fra starten av Samkult. Geir_Paulsrud i midten kom til noe senere. Her fra en befaring til Vegmuseet 18.08.2014.|Steinar Bunæs/eget foto}}
Det var stattholder [[Hannibal Sehested]] som hadde ansvaret for etableringen av Postverket. Han var stattholder under kong [[Christian IV]] som regjerte over [[Danmark-Norge]] i hele 60 år mellom [[1588]] og [[1648]]. Kongen har satt dype spor etter seg i Norges historie. Han grunnla [[Christiania]] etter brannen i [[Oslo]] [[1624]], [[Kongsberg]] i [[1624]] etter sølvfunnet og [[Christiansand]] i [[1641]] med et militært strategisk perspektiv. Han var imidlertid også kongen som tapte krig mot fienden [[Sverige]] og måtte avstå [[Jemtland]], [[Herjedalen]] og [[Bohuslen]] til Sverige. 
 
For arbeidsgruppen omfatter begrepet samferdsel forflytning (transport) av gods, personer og tjenester og så mange slags aktiviteter tilknyttet forflytningen som vil være interessante i de problemstillingene som arbeidsgruppen tar opp. Kultur vil normalt være et begrep som kan ha flere tolkninger, men vi vil finne forståelse for begrepet innenfor ord som holdning, sedvane, ferdighet, kunnskap og mange slags fysiske ting. Teknologi omfatter læren om teknikk. Utvikling i samferdsel er helt avhengig av teknikk, for eksempel vil kunnskap om brobyggingsteknikk, være et enkeltstående eksempel på et område med enorm utvikling i kompetanse og kunnskap i de siste 300 årene.

Etableringen av Postverket innvarslet en revolusjon i informasjonsflyten i landet, som den gangen i praksis var en provins under Danmark. Postverket ønsket at posten mest mulig skulle følge landeveien, men da Postverket ble etablert i 1647, fantes knapt 50 kilometer (km) med kjørbar vei. Resten av veinettet var ridevei eller sti. Posten ble ført frem av postførere som måtte benytte alle tilgjengelige transportmåter. De benyttet ferge over elver, sjøer og vann. Langs kysten var det lange værharde strekninger som skulle passeres. Der måtte posten benytte båt. Postførerne red, eller de kunne være nødt til å gå på bena eller bruke ski, slede, truger eller pulk for å komme frem. Utfordringene sto i kø for Postverket, og Postverket ble en drivkraft i utviklingen av de andre delene av samferdsel. 

De tre stifterne, Dag Bjørnland, Erik Brand Olimb og Nils Skarra var enige om å dele analysen i tidsperioder som både ble oppfattet som lange nok for meningsfylte dynamiske analyser, og som arbeidsmessig kunne avsluttes ved en milepæl. Derfor omfatter Samkult 1 tiden under unionstiden med Danmark. Den varte til 1814. Samkult 2 ble unionstiden med Sverige ([[1814]]-[[1905]]). Under arbeidets gang ble det enighet om at tiden etter 1905 burde inndeles i delperioder, og Samkult 3 omfatter derfor tidsrommet fra 1905 til [[1960-tallet]]. Begrunnelsen for avgrensningen til 1960-tallet er gitt senere i artikkelen. Erik Brand Olimb var prosjektleder.

[[2009]] var kulturminneår, og staten hadde bekostet utvikling av et dataprogram for innlegg av artikler relevant for kulturminneåret. Kulturminneløypa ble programmet kjent som. Kulturvernforbundet driftet løypa og programmet, og et sekretariat vurderte artiklene før de ble godtatt og lagt inn i programmet. Samkultgruppens ideer ble vurdert som interessante, og vi ble dermed gitt anledning til å legge inn våre artikler etter hvert som de ble ferdige. Før artiklene var gjort ferdige og kunne aksepteres, måtte de være utformet etter en lest som var laget for formålet.
{{thumb|Postjubileet 1647-1947.jpg|Postverket markerte sine første 300 år med en stor frimerkeserie i 1947.|Steinar Bunæs/Erling Bunæs}}
Arbeidsgruppen har kontorplass hos Tekna (Teknisk-naturvitenskapelig forening), Oslo-avdelingen i Ingeniørenes Hus, og arbeidet blir gjennomført i regi av Tekna som også har gitt arbeidsgruppen finansielt bidrag for å dekke løpende utgifter. Gruppen har lagt inn betydelig egenfinansiering i form av timebruk og rapporterer om fremdrift og resultat til Teknologi-historisk gruppe (THG) i Tekna. Gruppen har i gjennomsnitt hatt møter hver annen måned. 


=== Samkult 1 ===
==== Gjennomføring ====
I [[2010]] var gruppen kommet langt med gjennomføring av de 7 artiklene det var enighet om å lage. Da døde Erik Brand Olimb brått, men Bjørnland og Skarra ble enige om å lage ferdig disse artiklene, selv om det måtte påregnes forsinkelse. Skarra overtok som prosjektleder etter Olimb. Samme året fikk gruppen beskjed av Kulturvernforbundet at forbundet ikke lenger hadde muligheter til å drifte Kulturminneløypa. Rettighetshaverne til artiklene ble henvist til Norsk lokalhistorisk institutt som drifter Lokalhistoriewiki. Kulturvernforbundet hadde vurdert gruppens artikler som så interessante at forbundet ba oss ta kontakt med Norsk lokalhistorisk institutt. Denne wikipedia har strenge vitenskapelige krav til utforming av artikler, dokumentasjon av kilder og krav til bruk av illustrasjoner mv. Bjørnland og Skarra fikk tilbud om hjelp av medarbeidere på Norsk lokalhistorisk institutt for hvordan omleggingen best mulig kunne gjennomføres og valgte å legge de 7 artiklene over i Lokalhistoriewiki. Denne omleggingen tok et års tid, og det var ikke før i 2012 at den reduserte gruppen kunne tenke på Samkult 2. Følgende 7 artikler er dokumentert i Samkult 1: {{thumb|Posttrille ny.jpg|Posten måtte lenge fremføres til fots eller med kløv før den første posttrillen kunne tas i bruk.|Steinar Bunæs/Postmuseet}}
	
#       [[Postgangen 1647-1814 i Norge]] 
# 	[[Postgangen Christiania-København 1647-1814]]
# 	[[Postgangen Christiania-Bergen]]
# 	[[Postgangen Christiania-Stavanger (Vestlandsruten) med bipost til Kongsberg]]
# 	Postgangen Stavanger-Trondhjem (Kystpostruten)
# 	[[Postgangen Christiania-Trondhjem]]
# 	Postgangen Trondhjem-Vardøhus (Nord-Norgeruten)


Artiklene er tilgjengelige både i [[Kulturminneløypa]] og i [[Lokalhistoriewiki]]. I alle artiklene har gruppen lagt vekt på å analysere det dynamiske samspillet mellom samferdsel, kultur og teknologi. Et særtrekk ved artikler som legges ut i Lokalhistoriewiki er at det er mulig for lesere å kommentere direkte på de enkelte artiklene, og dersom leserne har tilgang til relevant passord, kan de også redigere artiklene. Sammendrag av artiklene er publisert i media og i seminar hos Tekna.


=== Sammendrag – Samferdsel ===
{{thumb|Posthorn.JPG|Posthorn av varierende type.|Steinar Bunæs/Postmuseet}}
{{thumb|Postvåpen 1815-.JPG|Postvåpen fra årene etter 1815 - mange ulike typer.|Steinar Bunæs/Postmuseet}}
{{thumb|Postførerutstyr ny.JPG|Alt dette kunne høre med til postførerens utstyr.|Steinar Bunæs/Postmuseet}}


==== Postvesen ====
Sjøfart har lange tradisjoner i Norge, men det skjedde ikke teknisk gjennombrudd i Norge i tidsrommet som behandles i [[Samkult 1]]. Derimot trakk postvesenet med seg utbygging av veinettet. Vi holdt oss derfor i Samkult 1 til analyse av postrutene, og begynner sammendraget med postvesenet.

Myndighetenes organisering av postvesenet var naturligvis tilpasset et bondesamfunn med naturalhusholdning. Postvesenet skulle først og fremst tilgodese myndighetenes behov for informasjon. Med den tiltagende liberaliseringen i næringslivet utover på [[1700-tallet]] ble næringslivets behov for effektiv formidling av informasjon også viktig for postvesenet. Personlig korrespondanse var det nok lite behov for før mot slutten av unionstiden.

Myndighetene utpekte postgårder for å få postsekken ført frem.  Normal avstand mellom postgårdene var omtrent en landmil (11,3 km), Når terrenget ikke var for krevende, kunne en stipulert transporttid på 1-2 timer per landmil være vanlig. 

Ved en forordning i [[1730]] bestemte postmyndighetene i [[København]] at postførerne skulle utrustes med posthorn og postskilt. Posthornet skulle brukes til flere slags signaler, for eksempel til postgård, poståpneri eller postkontor at han nærmet seg med postsekken, men også for å signalisere til møtende trafikk slik at posten ikke ble forsinket. Postføreren skulle bruke de tilgjengelige transportmåtene som fantes på gården. Det fantes steder og tider på året da postføreren måtte gå i postruten. Etter hvert som veinettet ble utbygd, ble det mer vanlig at postføreren benyttet hest og vogn. Postsekken var låst, og bare postmesterne var utstyrt med nøkkel for å ta ut og legge inn post. Poståpneren var normalt ikke utstyrt med nøkkel selv om det fantes unntagelser, men postsekken hadde et ulåst rom som ble kalt klapp. Der kunne poståpneren finne post til seg eller legge inn post. Senere ble postføreren også bevæpnet. For å avskrekke potensielle forbrytere ble tidens brutale straffemetoder anvendt på postrøvere om de ble fakket. Det var vanlig å henrette en postrøver på stedet for overfallet.

Porto varierte både med postens vekt og med transportavstand. Offentlig post skulle sendes portofritt, så det var bare privat post som skulle skaffe Postverket inntekter. Postmesterne fikk en liten godtgjørelse for arbeidet, men arbeidsbyrden var normalt ikke større enn at postmesterne drev virksomheten som bijobb hjemme i eget hus. For kontroll med at posten ikke ble borte, laget postmesteren en liste over brevene som fulgte med postsekken. Listen ble kalt kart og utskriving av listen ble kalt kartering over post som ble sendt fra postkontoret. Når posten var ankommet og sortert, slo postmesteren opp kartet så folk kunne se om de hadde fått post. For en liten godtgjørelse kunne postmesteren sørge for at posten ble sendt hjem til mottageren. Så fylte postmesteren ut listen over post som skulle sendes og la listen i postsekken. Normalt ble posten – unntatt i Nord-Norgeruten – sendt en gang i uken i hver retning. I Nord-Norge var forholdene for krevende og postgrunnlaget for lite til at posten kunne sendes så hyppig. Der avstandene mellom postkontorene ble ansett for lange, ble det opprettet poståpnerier eller postekspedisjoner. 

Ved etableringen av Postverket i [[1647]] ble postkontoret et viktig knutepunkt. Det er ikke kjent hvor mange postkontorer som ble etablert fra starten i 1647, men fra [[1660]] foreligger oversikt som viser at det fantes 13 postkontorer, herav 8 i norske kjøpsteder og 5 i andre tettsteder. De 8 kjøpstedene hadde en befolkningsmengde på omtrent 30 000 innbyggere, som svarte til 7 % av rikets folketall. Det var få byer i Norge, og de var små. 

Frem til [[1719]] hadde Postverket overdratt til privatpersoner å administrere posttjenestene.  Da overtok staten selv driftsansvaret og kongen opprettet et såkalt generalpostamt med en del direktører i spissen i København. Christiania ble navet i postrutesystemet med Christiania-København som hovedrute og med tre rent nasjonale ruter, en til [[Trondhjem]], en til Bergen og en langs kysten (Vestlandsruten) til [[Skien]]. Allerede åpningsåret ble imidlertid Vestlandsruten forlenget til [[Christiansand]] og få år senere til [[Stavanger]]. I siste halvdel av [[1600-tallet]] ble det opprettet postrute til [[Nord-Norge]], først bare til [[Troms]], men etter en del år ble ruten forlenget helt til [[Vardøhus festning]]. I [[1785]] kom postruten Stavanger-Trondhjem (Kystpostruten).

Vanlig brev var lenge den dominerende posttjenesten. På 1700-tallet ble verdibrev (rekommandert post) viktigere spesielt etter at Kurantbanken i København ble opprettet i [[1746]] og fikk tillatelse til å trykke pengesedler. Aviser, tidsskrifter og andre former for informasjonsblader ble også formidlet. Her hadde imidlertid myndighetene kontrollmuligheter ved at de ga gunstig takst til de tjenestene de mente hadde samfunnsgagnlige formål. Pakkepost var også i teorien mulig, men postsekkens kapasitet gjorde pakkepost lite realistisk.
{{thumb|Milestein ny3.JPG|Milestein.|Steinar Bunæs/Vegmuseet}}
Postmengden var i de første hundre år totalt sett meget liten sett med våre øyne. Det ble sendt 0,33 brev per innbygger med posten i [[1714]] og 0,4 brev per innbygger i [[1806]]. Det gir en økning som likevel var noe større enn veksten i folketallet. Postmengden økte fordi det ble mer vanlig å sende brev, flere posttjenester kom i gang, posten ble sendt hyppigere, rutenettet ble utvidet og landets økonomi var i vekst. 

Samkultgruppen har laget tallmessige overslag over postvesenets omfang og størrelse ved utgangen av unionstiden. I [[1660]] fantes 13 postkontorer i det norske rutenettet. Ved utgangen av unionstiden var antall doblet. Veksten i samlet antall postkontorer tilsvarer omtrent befolkningsveksten i perioden. Samkultgruppens gjennomgang av de seks hovedpostrutene gir en samlet rutelengde på 5000 km. Ut fra de innsamlede opplysningene finner samkultgruppen at alt i alt kan nesten 900 personer ha arbeidet for Postverket ved utgangen av unionstiden med Danmark. Postverket var blitt en betydelig organisasjon i samfunnslivet. 


==== Veivesen ====
{{thumb|00037010-hest med stolkjerre-1800-tallet.jpg|Hest med stolkjerre. Vegstandard 1800-tallet.|Ukjent/Vegmuseet}}
{{thumb|Hornekleiva.jpg|Gammel fjellskjæring i Hornskleiva i Land rundt 1930.|Ukjent/Randsfjordmuseene}}

Naturalhusholdning dekket mesteparten av folks behov til livets opphold, noe de stort sett skaffet seg lokalt. Det var derfor lite behov for gods- og persontransport langs vei over lengre avstander. Datidens mennesker bar selv tunge bører, eller de benyttet kløv om de hadde hest på gården. Gårdsarbeidet trengte imidlertid mange slags sleder som kunne anvendes både på rideveiene og utenfor. Sledene laget bøndene selv, kanskje med noe assistanse fra spesielt kyndige folk i bygda. Gjødselslede, høyslede, vedslede, spisslede med seteplass til én person og sluffe med plass til to personer ved siden av hverandre og en skyssgutt bak kunne være vanlig i alle fall på de større gårdene. Vinterføret egnet seg spesielt godt for de litt lengre transportene, og sleden var et utmerket fremkomstmiddel om vinteren når snøen falt og vann frøs til is. Under unionstiden med Danmark ble det for vinterferdsel opparbeidet spesielle vinterveier, både over islagt sjø og vann og over land der forholdene lå til rette. Bøndene var pålagt å merke disse vinterveiene og holde både dem og allfarveiene fremkommelige ved egeninnsats. I lokalsamfunnene ble det laget snøploger etter egen konstruksjon og tilpasset lokale forhold. Myndighetene passet på at bygging av snøploger og snømåking ble gjennomført når det ble behov etter etablert praksis. Det kan se ut til at bare de viktigste allfarveiene ble måkt så sent som på 1700-tallet. 

For å få mer effektivt vedlikehold ble veiene fra slutten av 1600-tallet delt inn i avmerkede stykker, såkalte [[roder]], tilordnet hver enkelt bondegård. Da ble det naturligvis enklere for myndighetene å holde kontroll med at vedlikeholdet ble gjennomført enn da det ble utført som dugnad. Myndighetene førte listen over hvilke bondegårder som hørte til bestemte roder, og bondegårdens plassering innen rodene var avmerket i terrenget. Dette var naturligvis nødvendig for eksempel når snøplogen skulle kjøres. Det måtte ikke herske tvil om hvilken bondegård som hadde ansvaret for en bestemt strekning. Blant bøndene valgte myndighetene personer som fikk lederansvar for gjennomføring av veistellet. De ble kjent som rodemester og sto til ansvar overfor lensmann som hadde sin overordnede i et hierarki av ledere. Han innkalte bøndene til arbeid og fordelte oppgavene. Det var også innenfor rodemesterens ansvar å ta beslutning om når sommerveien skulle stenges og vinterveien åpnes.

Den eldste lengre allfarveien som kunne benyttes med hest og vogn, løp mellom gruvebyen [[Kongsberg]] og [[Hokksund]] ved [[Drammenselva]] og var 2 landmil lang. Den var ferdig i [[1627]] og var beregnet for blant annet transport av sølv fra gruvene i Kongsberg til København. Over Drammenselva ble det etter kongens spesifikasjoner bygd pram som var stor nok til samtidig å kunne ta hest med lass. Fra nordsiden av fergestedet ble det bygd kjørevei til [[Bragernes]]. Den var antagelig ferdig tidlig på [[1630-tallet]]. Hele veistrekningen Kongsberg-Bragernes kan ha vært vel 40 km, og dette kan vi si var hele den kjørbare veistrekningen da Postverket ble etablert i 1647. Videreføringen til Christiania var trolig ferdig på [[1660-tallet]]. Etter hvert kom det fart i veibyggingen, spesielt på 1700-tallet. Det var imidlertid ikke gitt at de gamle rideveiene egnet seg for å bli omgjort til kjørevei. Stedvis var det behov for nye traseer. 
Prinsippene for veibyggingen i Norge på [[1700-tallet]] er kjent som det franske prinsippet. Veiene skulle gå mest mulig rett frem, rett opp og rett ned. Dette passet naturligvis rimelig godt i flatt land, men ikke i det kuperte Norge. Når varemengdene som skulle fremføres var få og små, lot prinsippet seg noenlunde tilpasse til norske forhold. De bratte veiene kjenner vi som kleiver. Mot slutten av 1700-tallet ble det gjennomført veibygging som erstattet bratte kleiver med mer horisontal kurvatur.

Veibygging ble etter hvert så faglig krevende at myndighetene ikke hadde den nødvendige tekniske innsikten for å lede veibygging. I [[Frankrike]] var det utviklet et faglig miljø med tilhørende utdanning, og unionskongen hadde leid inn franske ingeniører. Norske offiserer hadde praktisert under franske ingeniører. Unionskongene begynte derfor fra [[1665]] å utnevne en generalveimester til oppgaven å lede utbygging av veinettet i et [[stift]]. Generalveimesteren hadde imidlertid en vanskelig oppgave, fordi han kunne komme i motsetningsforhold til uvillige bønder og en stiftamtmann som mente generalveimesteren utidig blandet seg i stiftets anliggende. Som regel ble offiserer utnevnt til stillingen, fordi offiserer var de eneste med tilstrekkelig faglig kompetanse. En fordel ved å være offiser var dessuten at de kunne kommandere ut militære mannskaper til veiarbeid når bøndene ikke strakk til. I siste halvdel av 1700-tallet fikk Norge flere handlekraftige og dyktige generalveimestre.


En viktig oppgave i samferdsel er kalt [[Skyssplikt|skyssvesen]]et. Med et moderne ord kan vi kalle skyssvesenet for datidens drosjevirksomhet. Samkultgruppen har regnet ut at det i landet i 1700 fantes færre hester enn antall familier. Det var ikke vanlig at byfolk eide hester, og utlendinger som kom til landet, disponerte normalt ikke egne hester. Når folk skulle på reise, trengte de derfor et system som kunne transportere dem frem. Skyssvesenet sørget for det. Med omtrent én landmils avstand (11,3 km) hadde myndighetene utpekt gårder som hadde forpliktelsen å skaffe hest og egnet kjøretøy til den reisende. En skyssgutt fulgte med på reisen til neste skysskifte for så å ta med hest og kjøretøy tilbake. Dersom skysskafferen selv ikke disponerte hest, måtte han skaffe den fra nærliggende gårder. Når viktige personer var på tjenestereise, hadde de krav på flere hester, og de reiste til overmål gratis. Naturligvis var bøndene misfornøyde med ordningen som gjaldt til Norge kom i union med Sverige. 

<gallery widths=250 heights=250>
SkåkaVindhellaX.jpg|Situasjonsbilde fra Laukebergbakken i Galdane 1845. <small>Johannes Flintoe/Digitalt Museum</small>
Kongevegen2.jpg|Kongevegen Vindhella. <small>Ukjent/Vegmuseet</small>
Kongevegen3.jpg|Kongevegen Vindhella ligger nydelig i terrenget. <small>Ukjent/Vegmuseet</small>
Kongevegen 4.jpg|Kongevegen Vindhella med restaurert steinmur. <small>Ukjent/Vegmuseet</small>
</gallery>

Samkultgruppen har anslått at det ved utgangen av [[1814]] fantes 4500 km med kjørbart hovedveinett. På [[Vestlandet]] og i [[Nord-Norge]] fantes lite med veier. Postveiene til henholdsvis København og til Trondhjem var i løpet av unionstiden blitt kjørbare med hest og vogn, på Vestlandsruten gjensto et parti i [[Vest-Agder]], ruten til [[Bergen]] var kjørbar med hest og vogn mellom Christiania og [[Lærdal]].

=== Sammendrag – Institusjonelle maktforhold ===
{{thumb|Magnus Lagabote.Stavanger domkirke.png|Magnus Lagabøte|Gunleiv Hadland/Stavanger domkirke}}
Kongen ønsket større makt for seg selv og søkte støtte hos borgerskap og [[geistlighet]]. I [[1660]] mente han at tiden var inne til å ta en avgjørende strid for å fravriste [[adel]]en makten, og han lyktes med å få innført kongelig [[enevelde]] i unionen. Deretter styrte unionskongene eneveldig med et kabinett til hjelp resten av unionstiden.

Unionskongene beholdt lenge lovverket til kong [[Magnus Lagabøte]] fra [[1274]] og [[1276]] ubeskåret. Kong [[Christian IV]] utga riktignok i [[1604]] en norsk lov, men den inneholdt få nye bestemmelser i forhold til loven fra 1274. Heller ikke den norske loven som kong [[Christian V]] (konge [[1670]]-[[1699]]) utga i [[1687]], var radikalt forskjellig i forhold til de gamle lovene. Noe betydelig reformarbeid med lovverk skjedde ikke før under unionen med Sverige fra 1814. Dette kan også tolkes som at forholdene ikke hadde forandret seg radikalt.

[[Stattholder]]en var kongens øverste tjenestemann i Norge. Han holdt til i [[Christiania]]. Fra gammelt av hadde Norge administrativt vært delt inn i [[len]]. Ved innføringen av eneveldet ble lenene samlet i noen amter og disse igjen i fire såkalte [[stiftamt]]. Senere gikk [[amt]] over til å hete [[fylke]], og de fire stiftamtene har samkultgruppen bare kalt for stift. Det var politisk ønskelig at stiftamtmannen holdt til i tyngdepunkt for befolkningen, det vil si Christiania, Trondhjem, Bergen og Stavanger. Det var derfor naturlig at disse fire kjøpestedene ble knutepunkter for postvesenet med postkontor. Det var dessuten viktig at postrutene ble lagt innom [[amtmann]]ens gård med postkontor eller [[poståpneri]]. I [[1760]] var landet inndelt i 14 amter og 2 [[grevskap]]er. Med datidens forbindelser kan vi kanskje anta at den [[region]]ale inndelingen ga tilstrekkelig effektiv administrasjon og kontroll.

Gjennomføringen av lokal administrasjon og styre lå hos [[sorenskriver]], [[fogd]] og [[lensmann]]. Stillingene eksisterer ennå, men innholdet har naturligvis forandret seg i tidens løp. Sorenskriveren arbeidet med rettsvesenet, og fogden hadde politimyndighet og ansvar for oppkreving av avgifter, bøter og skatter. Disse oppgavene krevde utdanning av innehaverne. Lensmannen ble utnevnt av amtmannen og var spesielt viktig i lokalsamfunnet. Han hadde ikke noen profesjonell administrasjon til å hjelpe seg, heller ikke noen formell kompetanse for sine oppgaver. Han var avhengig av et godt tillitsforhold til bøndene for å få noe gjennomført. Blant sine oppgaver skulle han lede bøndenes naturalarbeid på veiene. 

Mot slutten av unionstiden fantes 38 fogderier 59 sorenskriverier. Sorenskriver og fogd bodde nok normalt så nær hverandre at de kunne samordne posttjenestene. Det var langt flere prestegårder enn fogdegårder. Presten kunne derfor ikke regne med at postruten nødvendigvis kom til å gå gjennom prestegården. Det kunne heller ikke militære ledere, men de kunne ordne seg med såkalt bipost frem til hovedposten med militære mannskaper som postkarer.

Samkultgruppen har regnet seg frem til at det ved unionstidens utgang i 1814 fantes omtrent 25 postkontorer og 100 [[poståpneri]]er og postekspedisjoner. Poststedenes antall og de administrative knutepunkter for drift og kontroll av landet stemmer rimelig bra overens.

=== Sammendrag – Folketall og samfunnsøkonomi ===
Årlig endring i folketallet mellom [[1665]] og [[1815]] kan anslås til 0,5%. I et slikt langt tidsforløp vil årlige variasjoner normalt bli borte. I denne perioden inntraff mange uår i jordbruket, således i [[1670-årene]] og [[1690-årene]], i flere år omkring [[1740]], i [[1770-årene]], i [[1808]]-[[1809]] og i [[1812]]. I disse årene steg dødeligheten hos befolkningen sterkt, og det varte naturligvis flere år før folketallet igjen vokste. Det er viktig å huske at [[Agder]]fylkene, det meste av [[Vestlandet]], [[Nord-Norge]] og det indre av [[Østlandet]] var vanligvis ikke selvberget med korn, men var avhengig av innførsel. Poteten fikk sitt gjennombrudd i produksjon først under krigsårene [[1807]]-1814. Langs kysten var fiskeriene livsgrunnlaget. Siden folketallet økte i det lange løp, må levestandarden likevel ha blitt bedre i perioden. 
{{thumb|Postcontor ny.JPG|Kongeligt Postcontor i postens tidlige år.|Steinar Bunæs/Postmuseet}}
I 1815 bodde det i Norge 885 000, men bare 87 000 i bykommuner. Den største byen var Bergen med 18 000 innbyggere i [[1801]].  

Vi kan oppfatte befolkningsveksten som en nedre grense for økonomisk verdiskaping, ellers ville sult og nød ha redusert befolkningsmengden. Vi har sett på to indikatorer som støtter antagelsen om at verdiskapingen har vært noe høyere enn veksten i folketallet. Veksten i brevmengden kan være én indikator på utviklingen. Tallene som foreligger for årene [[1714]] og [[1806]], viser en gjennomsnittlig årlig vekst på 0,8% mellom disse to årene. En annen indikator kan være godstransportarbeidet (tonnkm). Mellom [[1700]] og [[1800]] er godstransportarbeidet beregnet å ha økt med 0,7% om året. Vi har på grunnlag av de to indikatorene kommet til at økonomisk verdiskaping kan ha økt med i gjennomsnitt 0,5-1,0% om året på [[1700-tallet]] og frem til [[1814]].

På 1700-tallet begynte en utvikling mot stadig mer bruk av penger. Mynter hadde hele tiden eksistert med sølvdaleren som den viktigste. Den er også blitt betegnet speciedaler eller [[spesidaler]], opprinnelig også kjent som [[riksdaler]]. Den hadde en stabil sølvvekt og dermed også stabil verdi regnet i forhold til sølvets verdi. En sølvdaler var for verdifull og sjelden til at folk flest hadde en slik mynt i lommen til daglig, men den var inndelt i [[skilling]], opprinnelig 96 skilling. Myndighetene preget imidlertid småmyntene med synkende sølvinnhold og de falt derfor i sølvverdi. Vi kan si at myndighetene jukset folket ved å lage mynter med mindre sølvinnhold og større andel med annet metall, og med resultatet at de sank i verdi. Småmyntene som var det normale byttemiddel for folk flest, fikk en regningsmynt som het kurantdaler. Det vil si at mynten fantes ikke i praksis, men ble bare benyttet som regneenhet.  I [[1794]] ble verdiforholdet mellom sølvdaleren og kurantdaleren satt til 5:4. Da måtte en spesidaler betales med 5/4 kurantdaler mynt, det vil si 120 skilling.
På [[1700-tallet]] kom det en nyhet i det dansk-norske pengevesen. I [[1736]] ble Kurantbanken i København opprettet, og den begynte å trykke pengesedler som ble kjent under navnet bancosedler eller riksdaler kurant. Disse pengesedlene fikk etter hvert stor utbredelse og ble i økende grad sendt med posten. En slik pengeseddel har ingen iboende verdi, men representerer verdi bare så lenge folk aksepterer verdien den lyder på eller en annen verdi som etablerer seg i samfunnet. Den er naturligvis et hendig byttemiddel i handel siden den veier lite og kan trykkes med store pålydende verdier. En bestemmelse fra [[1745]] blir antatt som året da verdibrev ble innført som postal tjeneste i Norge. Portoen ble beregnet både etter vekt og verdi på forsendelsen. Det ser ut til at i løpet av 1700-tallet ble pengesedler det mest alminnelige betalingsmiddel i Norge.

Under de allierte maktenes krig mot Napoleon og med [[Danmark-Norge]] på Napoleons side lånte den danske kongen sedler i banken for å finansiere krigsutgifter uten å kunne stille verdifast sikkerhet for lånene. Dermed gikk den dansk-norske staten bankerott, en situasjon vi er godt kjent med i moderne samfunn. Det ble i [[1813]] innført en ny hovedmynt som het riksbankdaler og som ble verdsatt til 0,5 spesidaler. Så forlot Norge unionen med store økonomiske byrder pålagt folk og land uten at de kom til overflaten i jubelåret 1814.

=== Sammendrag – Kulturlivet ===
{{thumb|Nordske Intelligenz-Sedler 1768-02-17.jpg|Nordske Intelligenz-Sedler 1768 nr. 7|Samuel Conrad Schwach/Nettbiblioteket}}
Handelsborgerskapet i de norske byene trengte et velfungerende postvesen både for forretningsvirksomhet og for kjennskap til økonomisk-politiske tanker i tiden. Både handelsborgerskapet og embetsstanden fulgte godt med i viktige tanker og begivenheter ute, som den amerikanske uavhengighetserklæringen i [[1776]], frigjøringskrigen mellom koloniene og [[England]] og den franske revolusjonen i [[1789]]. Det går en linje fra disse begivenhetene til utformingen av den norske grunnloven i 1814. 

Informasjon kunne komme på flere måter. Det var ikke uvanlig at barn av det velstående borgerskapet oppholdt seg flere år i utlandet for å lære og samle inntrykk. Tilreisende kunne gi verdifulle opplysninger, og postvesenet kunne formidle nyttig post. Trolig kom også informasjon når velstående ansatte arkitekter, bergverkskyndige, byggmestere, designere, gartnere mv til sin virksomhet. Samkultgruppen har ikke funnet at Postverket sensurerte private brev. En tilreisende måtte imidlertid ha pass for å kunne reise fritt omkring. 

Normalt vil aviser og tidsskrifter mv kunne gi verdifulle opplysninger. På dette området var imidlertid Norge bare på utviklingsstadiet. Norges første trykte avis kom ikke ut før i [[1763]] og het [[Norske Intelligenz-Sedler]]. Den kom til å begynne med ut én gang i uken og inneholdt stoff som opplyste eller underholdt, eller det kunne være annonser og betalte meddelelser. Fra [[1807]] gikk avisen over til å hete Christiania Intelligenz-Sedler. At det tok så lang tid før en norsk avis ble utgitt, kom av privilegietidens regler. Danske boktrykkere hadde greid å stoppe alle tilløp til utgivelse av norske aviser. Med opplysningstidens ideer om næringsfrihet gikk ikke dette i lengden, men først i [[1805]] fikk de første norske avisene anledning til å bli sendt med brevposten for nedsatt porto. Portofrihet eller portomoderasjon ble gitt av generalpostamtet, og de støttede bladene kunne få ganske vid utbredelse.
{{thumb|Bogstad Stiftelse - no-nb digifoto 20160715 00040 NB MIT FNR 17675.jpg|Bogstad (Oslo). Bildet er hentet fra Nasjonalbibliotekets bildesamling Bogstad,Oslo|Jac Brun/Nasjonalbiblioteket}}
Reiselivets utvikling i Norge i noe omfang fant først sted under unionstiden med Sverige. Omkring århundreskiftet ser vi likevel spiren til utviklingen som for alvor skyter fart på [[1800-tallet]], eksemplifisert med maleren John William Edy som i [[1800]] reiste rundt i Norge og malte mange bilder på oppdrag for en engelsk forlegger. Noen få oppdagelsesreisende kom også, som vitenskapsmannen Robert Malthus som reiste i Norge [[1799]] og Mary Wollstonecraft i [[1795]]. De skrev bøker om sine reiser.  

Det kan være interessant å stille spørsmålet hvordan kunnskap om stilarter i Europa spredde seg til Norge. Fra byplanleggingen kan vi fra siste halvdel av [[1600-tallet]] nevne innslag inspirert av barokk som byplanen for Trondhjem, kvadraturen i Christiansand og Rådhuskvartalet ved [[Akershus festning]] i Christiania. Byens rom skulle utformes med store akser og plasser og innordnes i en arkitektonisk helhet. Hopper vi hundre år frem i tiden til siste halvdel av [[1700-tallet]], kommer vi til opplysningstiden med dens tro på menneskelig tanke, fornuft og erfaring. Tankene ble målbåret av det fremvoksende handelsborgerskap i byene. Et godt eksempel kan være Bogstad gård. Hovedbygningen på Bogstad gård ble bygd i årene mellom 1760 og 1780 og oppført i en byggestil inspirert av gresk og romersk kunst kjent under begrepet klassisisme. Nye stilarter oppsto i Europa og fortrengte de gamle. Etter en tid nådde kjennskapet til stilartene også til Norge, og det må være grunn til å tro at postvesenet medvirket til redusert forsinkelse av kunnskapservervelse. Samferdsel har derfor trolig spilt en rolle for kulturlivets utvikling i Norge.

Vi må heller ikke glemme at Norge som et land i utkanten av unionen hadde norske forfattere og andre av kulturlivets toneangivende som bosatte seg eller oppholdt seg i lengre tid utenfor landets grenser. Vi kan nevne Ludvig Holberg og Johan Herman Wessel.


Samkult 2

== Fortsettelsen ==
=== Samkult 2 ===
Artiklene i [[Samkult 1]] var gjort ferdig i [[2012]], og en første disposisjon for innholdet i Samkult 2 ble laget. Bjørnland og Skarra var enige om at de trengte forsterkninger om de skulle ha håp om å gjennomføre Samkult 2, og de arbeidet gjennom [[2013]] med dette formålet. [[Steinar Bunæs]] og Leif Haaland ble invitert til gruppen og de tok imot tilbudet. Litt senere kom også Geir Paulsrud med i gruppen som dermed var stor nok til at entusiasmen om mulighetene for å lykkes, kom tilbake. Steinar Bunæs hadde bred erfaring med å benytte [[Lokalhistoriewiki]], og overtok prosjektledelsen av arbeidsgruppen. Mot slutten av 2013 kunne produksjonen av artikler starte opp, og den fortsatte for fullt gjennom [[2014]].

Våren [[2015]] inviterte samkultgruppen til et symposium med ressurspersoner for å få synspunkter på de utkastene som forelå. Symposiet ga verdifull tilbakemelding, men fordi samfunnsutviklingen under unionstiden med Sverige både var dynamisk, forgrenet og omfattende, ble gruppen enig om å ta inn ytterligere tre medarbeidere (Bjørn Foss, Erik Hajum og Ivar Erlend Stav) for å styrke kompetansen og å produsere ytterligere artikler. Høsten [[2016]] mente samkultgruppen at målet var nådd og inviterte til et nytt symposium, denne gangen for også å få synspunkter på retning i [[Samkult 3]]. Samkultgruppen fikk verdifull tilbakemelding å ta med i det videre arbeid.  
{{thumb|Afstemningsdagen 13de August 1905 - no-nb digifoto 20140826 00053 NB NS NM 12662.jpg|Universitetsplassen under unionsoppløsningen på avstemningsdagen 13.08.1905|Narve Skarpmoen/Nasjonalbiblioteket}}

I [[Samkult 2]] er det produsert 13 artikler. De er:    
# [[Politikk og økonomi i unionstiden med Sverige (1814 -1905)]]
# [[Samferdselens utvikling i unionen med Sverige (1814-1905)]]
# [[Transportteknologisk gjennombrudd]]
# Samfunn og sjøfart
# [[Kyst- og lokalfart under unionstiden med Sverige]]
# [[Jernbanen Christiania-Trondhjem]] 
# [[Bergensbanen - planlegging, utbygging og tidlig drift]]
# [[Den bergenske postveg etter 1814|Den bergenske postveg]]
# [[Innlandstransport på Østlandet og Sørlandet]]
# [[Posten som nasjonsbyggingsverktøy 1814–1905]] 
# [[Telegraf]]
# [[Telefonhistorien]]
# [[Teknisk utdannelse før NTH - Norges Tekniske Høgskole]].

Artikkelen om posten er skrevet av Helge Sognli, Postmuseet, de andre artiklene er laget av medlemmene i Samkult 2. Stoff fra Samkult 2 er presentert både i media og i tidsskrifter.
{{thumb|Jernbanen 100 år 1954.jpg|Frimerker fra jernbanejubileet 1854-1954.|Ukjent/Postverket}}
{{thumb|Frimerkejubileum1855-1955.jpg|Førstedagsstempel for frimerkejubileet 1855-1955.|Steinar Geir Bunæs/Eget foto}}
{{thumb|Postsortering på toget.JPG|Postsortering i togets postvogn.|Steinar Bunæs/Postmuseet}}
Produksjon av artikler gir normalt ny kunnskap utover de artiklene som blir laget. Denne kunnskapen er blitt vurdert som så verdifull at den har ført til ny bearbeiding av enkelte eldre artikler i Samkult 1. Lokalhistoriewiki er lagt til rette for slik løpende revisjon som dokumenteres ved hver justering. Dette er en verdifull side ved Lokalhistoriewiki.

=== Sammendrag – Samferdsel ===
I løpet av unionstiden med Sverige foregikk en revolusjonerende omveltning i samferdsel. Det var imidlertid ingen særegen utvikling for Norge, men den føyet seg inn i rekken av mer eller mindre parallelle hendelser i de andre skandinaviske landene. I gjennomgangen følger vi strukturen i forrige kapittel og begynner med samferdsel og postvesenet.

== Postvesenet ==

Postvesenet var etablert i [[1647]] og var ingen dyr virksomhet, men komplisert å organisere effektivt. Post var i unionstiden både med Danmark og med Sverige en statlig virksomhet. Etter 1814 fulgte postvirksomheten en tiårs tid tidligere tiders opplegg, men i [[1825]] kom starten på den nye tiden. Tidlig på [[1800-tallet]] kom dampskip i drift i utlandet, og regjeringen mente at dampskip også kunne egne seg for norsk samferdsel. I 1825 kjøpte [[Finansdepartementet]] to dampskip til marinen som lånte ut skipene til Postverket for post- og passasjertransport. Beslutningen om innkjøp hørte inn under [[Stortinget]]s myndighetsområde, og da Stortinget kom sammen i [[1827]] (den gangen møtte Stortinget normalt til en kort samling bare hvert tredje år), ble det besluttet å anlegge sak for [[Riksrett]] mot regjeringen, som utvilsomt hadde gått ut over sine fullmakter. Da saken kom opp på neste Storting ([[1830]]), var imidlertid skipene kommet i drift og blitt meget populære. Stortinget nøyde seg derfor med en mild irettesettelse og ble selv en pådriver for anskaffelse av nye skip til marinen med utlån til Postverket. Etter hvert kjøpte staten 11 slike dampskip i fart langs hele kysten og til utlandet før næringslivet på [[1850-tallet]] ga økonomisk grunnlag for privat dampskipsfart. I [[1857]] besluttet Stortinget derfor å selge alle skipene etter hvert som private rederier kunne overta postføringen mot tilskudd til farten. I [[1870]] ble det siste postskipet solgt. Tidligere hadde pakkeposttjenesten vært en underutviklet tjeneste som med dampskipene fant sin plass blant postvesenets tilbud: brev, verdipost, aviser og tidsskrifter og så pakkepost.

Innovasjon ble gjennomført på mange områder av Postverkets virksomhet under unionstiden med Sverige. Gradvis gikk postfremføring over fra at bøndene ble pålagt fremføringen som deltidsarbeid til å bli profesjonelt arbeid på heltid. Enhetsporto og innføring av [[frimerket]] i [[1855]] la på flere måter grunnlaget for utviklingen. Tidligere måtte postmesteren skrive på brevet og signere at betaling var utført. Det kan kanskje være vanskelig for oss i dag å fatte hvor genial innovasjonen med frimerket var: en gummiert papirlapp med påtrykt porto og som kunne kjøpes på posthuset. Brev med frimerke ble innlevert på posthuset og stemplet eller det ble overskrevet med signatur.  Da postvirksomheten økte i omfang, kunne portoen gradvis bli redusert. Etter hvert som treforedlings- og papirvareindustrien og trykkeriene ble utviklet i siste halvdel av [[1800-tallet]], ble frimerkene stadig mer forseggjorte, og spesiallagede papirblokker, konvolutter og postkort kom i handel. Frimerket la grunnlag for industriprodukter, men folk måtte være i stand til å utnytte dette tilbudet. Alminnelig utdanning nådde imidlertid ut til stadig flere grupper av befolkningen og førte til at posttjenestenes omfang økte sterkt.
Postverket behandlet 77 millioner brev i [[1905]]. Det gir i gjennomsnitt en formidabel årlig vekst på vel 5,5% fra [[1806]]. I dette tidsrommet økte folketallet bare med 1% om året, så det skjedde en voldsom vekst i virksomheten til Postverket. For å kunne greie denne utviklingen måtte Postverket lykkes med vidtrekkende innovasjon. Forenklet kan vi si at under unionstiden med Danmark måtte folket henvende seg til Postverket for å hente eller sende brev, under unionstiden med Sverige kom Postverket til folket.  

{{thumb|Constitutionen 1827-1977.jpg|Førstedagsstempel for norsk kystfart og Constitutionen 1977.|Steinar Bunæs/Steinar Bunæs}}
Det var naturligvis tungvint at folk måtte gå på posthus for å få sendt brev. Postkassene løste dette problemet og antall utplasserte postkasser skjøt fart til 3680 i [[1900]]. Antall poststeder økte også sterkt i unionstiden med Sverige fra 125 i 1814 til 2465 i 1900. Hvert poststed behandlet langt flere brev ved utgangen av unionen enn ved inngangen. Organiseringen av posten må følgelig ha blitt langt mer effektiv med tiden. I 1900 hadde Postverket 2904 ansatte. 

Landpostbudruter var en nyskaping. Landpostbudet kombinerte både postbudets og poståpnerens funksjoner. Landpostbudet både tok imot og utleverte brev og tømte postkassene i ruten. På landet kunne landpostbudet erstatte kostbare bipostruter. Selv i bymessige strøk uten egne poståpnerier kunne slike landpostbudruter være hensiktsmessige. Ved århundreskiftet fantes omtrent 450 landpostbudruter. I byene kom bypostruter. 

Vi har foran nevnt at Postverket tok dampskip inn i ruteopplegget. Da jernbanen kom i siste halvdel av århundret ble også tog trukket inn i Postverkets ruteopplegg. Dampskip og tog gjorde det mulig å øke hyppigheten i postgangen fra én i uken til stadig flere, og mot slutten av unionstiden ble post sendt daglig i hovedrutene. De nye samferdselsgrenene førte til et tettere samliv med Postverket ved at et poståpneri kunne samlokaliseres med jernbanestasjon og dampskipskai.

== Andre samferdselsgrener == 
{{thumb|Rutetider Støren og Grundset 1864-5 Fugelsøy.jpg|Rutetider Støren-Throndhjem og Grundset-Hamar [[1864]] og [[1865]].|Ukjent/Jernbanemuseet}}
Lokomotivjernbane var allerede tatt i utstrakt bruk i utlandet da Stortinget i 1851 etter en intens debatt vedtok å bygge jernbane mellom [[Christiania]] og [[Eidsvoll]]. Problemet for jernbanen var ikke at den var driftsmessig komplisert, men at den var kostbar å anlegge. Vedtaket omfattet ikke et nett, og politikerne så den 68 km lange strekningen som et prosjekt. Banen fikk navnet [[Hovedbanen|Norsk Hoved-Jernbane]]. I [[1854]] hadde politikerne nok med å feire åpningen av banen, men allerede i [[1857]] ble tre nye linjer vedtatt: [[Kongsvingerbanen]] til [[Sverige]] og de to tilsynelatende isolerte strekningene [[Hamar]]-[[Elverum]] og [[Trondhjem]]-[[Støren]]. Allerede i 1880 var det blitt forbindelse mellom Christiania og Trondhjem der disse to strekningene inngikk. Da Norge forlot unionen i [[1905]], var [[Bergensbanen - planlegging, utbygging og tidlig drift|Bergensbanen]] nesten ferdig. Den ble innviet i [[1909]]. Til å begynne med ble ikke togene ført frem om natten, men dette problemet ble ganske raskt overvunnet.
 
Hver jernbane ble organisert i privatrettslige former som aksjeselskap. Både stat, kommune og private eide aksjer, men storparten av aksjekapitalen var på statens hender. Gjennom mange år raste en faglig strid om [[Normalsporet jernbane|normalspor]] (1435 millimeter) mot [[Smalsporet jernbane|smalspor]] (1067 millimeter). Det kunne utvilsomt bli bygd flere km med smalspor sammenlignet med normalsporet, men smalsporet hadde flere ulemper, og til sist seiret tilhengerne av normalspor. Det varte en god stund inn på [[1900-tallet]] før alle smalsporede jernbaner var ombygd. Norge hadde anlagt 3 000 km med jernbane i 1905.

På [[1840-tallet]] ble den elektromagnetiske [[telegraf]]en oppfunnet i USA, og tidlig på [[1850-tallet]] kom myndighetene her hjemme til at den også egnet seg for norske forhold. Det ble antatt at telegrafen ikke hadde et betydelig privat markedsgrunnlag, og Stortinget besluttet i 1854 å bygge ut et statlig telegrafnett, som i 1905 var kommet opp i nesten 20 000 km.

Stortingssamlingene i [[1851]]-[[1857]] var blant de viktigste i Stortingets samferdselshistorie. Stortinget rakk også å beslutte to viktige [[Kanaler|kanalanlegg]] i 1854: Haldenvassdraget ble besluttet kanalisert fra Brekke sluser ovenfor Tistedalsfossen til Rødenessjøen ovenfor Ørje, og Skiensvassdraget fra [[Skien]] til Norsjø og derfra opp [[Heddal]]svatnet (til fremtidige [[Notodden]]). I [[1892]] ble dette anlegget utvidet med sluser fra [[Ulefoss]] til Flåvatn, [[Kviteseid]] og [[Bandak]].

Da [[Storbritannia]] i [[1850]] opphevet sin restriktive sjøfartslov (navigasjonsakten) og slo inn på en liberal handelspolitikk, begynte en eventyrlig utvikling i norsk skipsfart både for damp- og seilskip i så vel rutefart som utenfor rute.  Lenge var fremføring med dampskip ikke mulig vinterstid, men mot slutten av århundret hadde landet mestret de tekniske utfordringene med helårs drift. Hurtigruten som startet sin fart langs kysten i [[1893]], gjennomførte ruten i all slags vær hele året.
{{thumb|Tømmerslep på Øyeren fram til 1985.jpg|Tømmerslep på Øyeren fram til 1985. Største slep besto av 325 000 stokker.|Ukjent/Fetsund Lenser}}
Noenlunde trygg sjøfart langs Norges vanskelige kyst forutsatte storstilet utbygging av farleden med merker og fyr. Det skjedde, og havnene ble tilpasset den nye tiden med stadig større og mer krevende skip, spesielt dampskip.

Mesteparten av godstransportarbeidet (tonnkm) ble utført i [[fløting]] i flere hundre fløtbare vassdrag. Der ble det anlagt mengder av innretninger som skulle holde tømmeret i elven og hindre at det drev på land og satte seg fast eller ble malt i stykker i fossefall. Fløting var en småskala industri organisert i regi av et vassdrags fløtingsforening.

På [[1880]]-tallet kom [[Telefonhistorien|telefon]]en på markedet internasjonalt. Det var neppe mange i Norge som så for seg den store betydningen telefonen med tiden ville få, da det første lokale telefonselskapet ble etablert i Oslo i [[1880]]. Myndighetene ønsket ikke å spille en aktiv rolle i etablering av telefonselskaper, men overlot til markedet å organisere telefonvirksomhet. Etter starten i 1880 ble det etablert flere hundre lokale telefonselskaper rundt om i landet. Staten tok på seg å organisere anlegg og drift av fjerntrafikk, den såkalte rikstelefon. 

Norsk trådløs telegraf fra [[1902]]: Norge var blant de først landene i verden som tok i bruk den trådløse telegrafen i 1902. 

Selvgående trafikkmidler: Fra 1880-tallet foregikk hektisk teknisk utviklingsarbeid i utlandet for å få frem selvgående trafikkmidler for veitransport. Dampdrevne ble utprøvd, men slo ikke gjennom. Det gjorde derimot motorsykler og automobiler. Flere av konstruktørene dannet med tiden globale selskaper, som for eksempel Karl Benz og Gottlieb Daimler i [[Tyskland]] og Henry Ford i [[USA]] med masseproduksjon av biler, som den berømte T-Ford fra [[1908]]. Bilen var på vei til å erobre verden, men så lett skulle det ikke gå i Norge. Artikkelen fins i [[Samkult 3]].
{{thumb|Sarpfossen lindahl 2.jpg|Sarpefossen med Sarpefossen bru.|[[Axel Lindahl]]}}
Da jernbanen var blitt etablert, var det toget som skulle ta seg av fjerntrafikken. Veinettet skulle legge til rette for distribusjon frem til jernbanestasjon. Det ble likevel bygd imponerende hengebroer som broen over [[Sarpsfossen]], innviet i [[1854]], og kleiver ble avløst av nye traseer med svinger som veien over [[Sundvollen]] som på [[1850-tallet]] avløste [[Krokkleiva]]. Det mest imponerende, men kostbare veianlegget var utvilsomt Ljabruchausseen som på 1850-tallet avløste [[Ekeberg]]kleiva som innfartsåre til [[Christiania]].  

Da vi forlot unionen med Sverige i 1905, hadde vi et godt veinett for kjøring med hest og vogn på Østlandet. Et sammenhengende offentlig veinett hadde ikke nådd frem til kyststrøkene og [[Nord-Norge]]. Hovedveinettet hadde økt fra 4 500 km i 1814 til 11 400 km i 1905. Det gir i gjennomsnitt en økning på 1% om året og svarer til befolkningsveksten. I 1905 fantes bare 49 motorkjøretøyer i hele landet fordelt på 11 motorsykler, 31 personbiler og 7 godsbiler. De første rutebilselskapene ble etablert i 1908, og så langt vi har kunnet fastslå, kom de første drosjene også i 1908. Selv om rutefart med dampskip og tog hadde redusert behovet for skysstrafikk, var den fortsatt viktig i mange strekninger.

=== Sammendrag – Institusjonelle maktforhold ===
{{thumb|DF.6255 Dep gården 7.jpg|Den gamle katedralskolen i Dronningens gate 15 var sete for statsadministrasjonen fra 1814 til 1854.|Digitalt Museum}}
Den grunnloven som ble underskrevet [[4. november]] [[1814]], var trolig den mest frisinnede grunnloven i Europa for sin tid. Den ga føringer og rammer for utviklingen. [[Stortinget]] hadde ansvar og myndighet når det gjaldt å pålegge skatter og å gi lover. Kongen utnevnte regjeringen, avsatte dens medlemmer når han fant det riktig og styrte landet gjennom sin regjering. Høyesterett var høyeste dømmende myndighet. Grunnloven anviste arbeids- og maktfordeling mellom regjering og Storting. Dersom Stortinget fant at regjeringen hadde gått ut over sine fullmakter, kunne Stortinget anlegge sak for riksretten. I mange år møtte ikke regjeringens medlemmer i Stortinget for å redegjøre for en sak. Formidlingen foregikk skriftlig. Initiativet til handling lå hos administrasjon og regjering. 

Kongen bodde det meste av tiden i Sverige og hadde en [[visekonge]] eller [[stattholder]] til å representere seg i Norge. Statsministeren og to statsråder oppholdt seg hele tiden hos kongen i Sverige, i Norge var det ingen statsminister, bare en såkalt førsteminister. Det var klare regler for hvor lenge kongen kunne trenere lovvedtak fattet av Stortinget. Reglene for forandringer av grunnloven var annerledes og kunne gi rom for ulike tolkninger. 

Kong [[Karl Johan]] ønsket seg mer myndighet, og det måtte bli på bekostning av Stortinget, men han holdt seg i praktisk handling til de konstitusjonelle spillereglene. Stortinget på sin side voktet på de rettighetene som grunnloven hadde gitt folket. Karl Johan etterfulgte den aldrende svenske kongen Karl XIII da han døde i 1818 og styrte til han selv døde i [[1844]]. I det følgende benytter vi tallene som ble brukt i Sverige. Sønnen [[Oscar I]] styrte til [[1859]], etterfulgt av sønnen [[Karl XV]] som døde i [[1872]]. Da overtok broren kongemakten som [[Oscar II]] og styrte i resten av unionstiden.

Ifølge grunnloven møttes Stortinget bare hvert tredje år og satt sammen inntil tre måneder. Kongen kunne om han fant det nødvendig, forlenge sesjonene og innkalle Stortinget til samling utenom det normale. Første normale år for samling var [[1815]], deretter hvert tredje år til [[1869]]. Fra [[1871]] møtte Stortinget hvert år. Stortingsvalgene fant sted året før.

Kongens administrasjon som lå i hendene på embetsstanden, kunne i kraft av både formell og reell innsikt i styre og stell, sette sitt avgjørende stempel på utviklingen i første halvdel av unionstiden. I annen halvdel av unionstiden ble politikken stadig mer polarisert til konservative og radikale grupperinger som førte til dannelsen av partiene [[Høyre]] og [[Venstre]]. Stortinget rev til seg stadig mer av maktgrunnlaget til regjeringen, og striden kulminerte med riksretten mot regjeringen Selmer i [[1884]]. 

I Samkultartikkelen [[Politikk og økonomi i unionstiden med Sverige (1814 -1905)|Politikk og økonomi i unionstiden med Sverige]] er en rekke viktige lover og hendelser listet opp og behandlet. Nå omtaler vi bare noen få som har betydning for forståelsen av utviklingen i maktens fordeling.
{{thumb høyre| Statue Johan Sverdrup Stortinget 2005.jpg|Statue av Johan Sverdrup på [[Wessels plass]] ved Stortinget i 2005. Senere ble den flyttet til [[Eidsvolls plass]] foran Stortinget.| [[Bruker:Stigrp|Stig Rune Pedersen]] (2005)}}
Selv om regjeringen administrerte landet, var det likevel mange tiltak som med fordel kunne overlates til myndigheter på lavere politisk plan enn det statlige. Lov om formannskap fra 1837 som vi også kan kalle lov om lokalt selvstyre, kan ses i dette lyset. Et lovforslag ble fremlagt i [[1833]], men forkastet av kongen. Forslaget ble fremlagt igjen i [[1836]], men fortsatt forkastet. Et overordentlig Storting ble innkalt av kongen høsten 1836 og loven om lokalt selvstyre ble da vedtatt. Vi kan se viktigheten av loven om lokalt selvstyre i lys av veiloven av [[1824]] og veiloven av [[1851]]. I veiloven av 1824 er det fortsatt regjeringen som styrer med veisakene og Stortinget som bevilger de nødvendige midlene. Veiloven av 1851 beholdt fortsatt ansvaret for gjennomføringen hos regjeringen, men først etter at de nødvendige midlene var blitt bevilget av [[Amt|amtsting]] (fylkesting i vår terminologi) og Storting. 

Ved lov om pengevesenet i [[1875]] forlot Norge sølvstandarden og gikk over til gullstandard, som anført av [[England]] etter hvert ble vanlig i mange land. Det ble samtidig vedtatt en overgangstid på to år. En gullkrone ble verdt fire spesidaler sølv. En like viktig endring ble innføring av det metriske systemet som erstattet de mange, kompliserte og uoversiktlige enhetene for mål og vekt som til da hadde eksistert.

Frem til midten av århundret hadde de økonomiske forholdene vært preget av primærnæringene, administrasjonen var oversiktlig og i hendene på embetsstanden. Bøndene og embetsstanden styrte landet sammen på Stortinget, og stort sett fant de ut av det med hverandre. Etter hvert ble nærings- og samfunnslivet differensiert, og nye sosialklasser begynte å gjøre seg gjeldende. Gammel harmoni ble sprengt, og radikale strømninger fant grobunn. Kongen og regjeringens makt ble truet av en stadig større gruppe radikale stortingsmenn anført av [[Johan Sverdrup]].

Johan Sverdrup ([[1816]]-[[1892]]) var jurist, og viste seg raskt å være en veltalende og slagkraftig representant da han kom til Stortinget i 1851. Han ønsket [[parlamentarisme]]n innført som styresett, men grunnloven og politisk praksis gjorde parlamentarismen til et fjernt mål. Dette gjaldt også målet om alminnelig stemmerett. Den radikale fløyen i Stortinget hadde Johan Sverdrup som naturlig midtpunkt og betegnelsen venstre på gruppen rundt Sverdrup ble mer vanlig etter hvert. Venstre som stortingsgruppe har røtter tilbake til [[1869]]. 
{{thumb|Frederik Stang foto.jpg|Frederik Stang.|Ukjent/Oslo Museum.}}
Mot seg hadde Sverdrup og Venstre en konservativ gruppering omkring [[Frederik Stang]] ([[1808]]-[[1884]]), jurist som Sverdrup. Stang var en glimrende advokat og ble statsråd da [[Indredepartementet]] ble opprettet i [[1846]]. Han var statsråd i det viktige tiåret da så mange vidtrekkende beslutninger om næringsveier og samferdsel ble fattet. Av helsemessige grunner trakk han seg tilbake i 1856, men ble statsråd igjen i [[1861]] og førte forsetet i den norske regjeringen til [[1873]]. Da ble [[stattholder]]posten opphevet og kongen utnevnte Stang til statsminister. Stang utviklet seg i stadig mer konservativ retning og ble nok en ensom mann i sentrum av den konservative fløyen.    

Den avgjørende styrkeprøven mellom Stang og Sverdrup ble [[statsrådssaken]] som dreiet seg om å åpne for statsrådenes adgang til Stortinget. Dette var en grunnlovsak som ble nektet sanksjon av kongen i [[1872]]. På grunn av noen tekstlige endringer i forslaget ble det oppfattet som nytt da det kom opp igjen i 1874 og vedtatt uendret i 1877. Så ble saken koblet til om kongen hadde absolutt veto i grunnlovsaker eller bare utsettende veto. På Stortinget i [[1880]] hadde venstresiden stor majoritet og vedtok statsrådssaken for tredje gang, og kongen nektet igjen sanksjon. Stortinget vedtok så med stort flertall at saken var gjeldende lov. Regjering og Storting sto steilt mot hverandre, og midt oppe i striden gikk Frederik Stang av som statsminister i 1880, svekket i sin helse, trett, skuffet og sjokkert over vedtaket i Stortinget. Kongen utnevnte Christian August Selmer til statsminister.

Stortingsvalget i [[1882]] førte til at venstresiden kom styrket tilbake, og Johan Sverdrup var dens ubestridte leder. Nå var majoriteten så stor at opposisjonen kunne besette tilstrekkelig med plasser i [[Lagtinget]] til å anlegge sak for riksretten og samtidig være sikre på å vinne rettssaken. Sakens innhold ble utformet i 1883, og kjennelsen falt i [[1884]]. De fleste av statsrådene ble dømt til å ha tapt sine embeter. Kongen bøyde seg for dommen, men prøvde å finne ny statsminister som naturlig nok ikke ville få styringsmuligheter mot Stortingets vilje. Kongen ga etter og ba så Johan Sverdrup om selv å danne regjering. En epoke i statsstyringen var over. Statsministeren skulle stå til ansvar for Stortinget. Etter riksrettssaken ble partiet Høyre dannet av konservative grupperinger. 
{{thumb|Stortinget ved kongens edsavleggelse 27.11.1905.PNG|Stortinget ved Kong Haakons edsavleggelse 27.11.1905.|Ukjent/Postkort}}
Mot slutten av århundret tegnet det seg stadig klarere trekk i unionssamlivet som kunne føre til sprengning av unionen. Den utløsende sak ble konsulatsaken. Kongen styrte med utenrikspolitikken, og utenriksministeren var svensk. Norges utenrikshandel ble stadig viktigere for landet, og Stortinget ønsket at det ble utnevnt norske konsuler i mange land. Det ble forhandlet om saken i flere år, kompromisser tegnet seg, men ble forkastet av den ene eller andre parten. I mars 1905 dannet [[Christian Michelsen]] en samlingsregjering og hevdet i sin tiltredelseserklæring at regjeringen ville ”gjennomføre Norges grunnlovsmessige rett til eget norsk konsulatvesen og hevde Norges suverenitet som et fritt og selvstendig rike.” I mai 1905 vedtok [[Odelstinget]] og [[Lagtinget]] i rask rekkefølge lov om konsulatvesen med virkning fra april [[1906]]. Kongen nektet sanksjon, og hele regjeringen innleverte sin avskjedssøknad. Da kongen ikke så noen mulighet for å finne en annen regjering, bifalt han ikke regjeringens avskjedssøknad. Da så Christian Michelsen grunnlaget for en revolusjonær strategi i Stortingets enstemmige beslutning 7. juni 1905.   Kjernen i vedtaket var at kongen sto uten regjering, og kongemakten hadde dermed opphørt å virke. Stortinget ga regjeringen fullmakt til å utøve kongens myndighet siden kongen hadde opphørt å fungere som norsk konge. Etter forhandlinger mellom de to landene godtok Sverige at Norge kunne forlate unionen. Norge var endelig blitt selvstendig etter mange århundrers underordnet samliv i union med nabolandene.

=== Sammendrag – Folketall og samfunnsøkonomi ===
==== Folketall ====
Under unionstiden med Sverige (1814-1905) tok landet spranget fra å være et fattig land basert på primærnæringene fiske, jord- og skogbruk til et industrielt samfunn. Dermed ble det også mulig med en langt kraftigere befolkningsvekst enn under unionstiden med Danmark. Spesielt vokste folketallet i byene sterkt. Norge var fra naturens side begunstiget med mange utnyttbare vassdrag, fossefall, skoger, malmer, mineraler og rike fiskeforekomster, og gjennomløp begynnelsen på en industriell revolusjon. 

Veksling i folketallet er et godt barometer for samfunnsutviklingen. I forhold til unionstiden med Danmark økte folketallet relativt sett dobbelt så raskt under unionstiden med Sverige. Det gjorde også veksten i byenes folketall. Den årlige befolkningsveksten i bygdene gikk systematisk nedover utover i århundret. Det var ikke økonomisk utkomme til den store befolkningsveksten og mange utvandret. I forhold til folketallet var det få land som sendte så stor del av sin befolkning til USA som Norge. 
{{thumb|Innbyggere ved folketellinger.jpg|Stolpediagram som viser endringen i folketall ved landsdekkende folketellinger 1769-2001, oppsatt 14.06.2013|Chris Nyborg/Egen grafikk}}
Mellom [[1664]] og [[1815]] økte folketallet fra 440 000 til 885 000. Det innebærer fordobling på omtrent 150 år i løpet av den tiden som arbeidsgruppen har behandlet i [[Samkult 1]]. Under unionstiden med Sverige økte folketallet til 2,3 millioner, altså vesentlig mer på 90 år enn på de foregående 150 år. Når vi gjør utviklingen om til gjennomsnittlig årlig endring i %, finner vi en årlig vekst på 0,5 % mellom 1664 og 1815 og 1,1 % mellom 1815 og 1905.

Under unionstiden med Danmark var sult og hungersnød aldri langt vekk fra det daglige livet, hygiene og renhold dårlig, trangboddhet og epidemier vanlige. Under unionstiden med Sverige begynte en dramatisk forbedring i forutsetningene for økt levealder. Selv om folk fortsatt kunne lide nød, var det slutt med hungersnød. Utover i århundret begynte kommunene å føre frem ferskvann i rør av jern, håndtering av avfall og kloakk ble bedret, vaksinasjon mot kopper og forebyggende tiltak for helse og hygiene satt ut i livet. Medisinsk innsikt og kompetanse økte. Fortsatt kunne det forekomme epidemier som for eksempel koleraepidemier, men de ble sjeldnere etter hvert.

Selv under unionstiden med Danmark økte folketallet i de fåtallige byene som fantes sterkere enn i bygdene, fra 30 000 i 1664 til 87 000 i 1815, men det var under unionstiden med Sverige at byenes vekst virkelig skjøt fart. Ifølge folketellingen i 1910 bodde det på det tidspunktet nesten 690 000 i byene eller 29 % av rikets folketall. Den gjennomsnittlige årlige veksttakten var 2,2 % eller dobbelt så høy som den generelle veksten for riket. Det var som vi skal se, den økonomiske utviklingen som gjorde den dramatiske byveksten mulig. 

Ifølge folketellingen i [[1910]] var de største byene Christiania, Drammen, Christiansand, Stavanger, Bergen og Trondhjem med 64 % av byenes folketall.  Disse 6 byene hadde nesten samme andel av byenes folketall i [[1801]], nemlig 63 %. Christiania økte sitt folketall fra nærmere 9 000 innbyggere i 1801 til 242 00 i 1910, og det var faktisk betydelig mer enn tilveksten i de øvrige 5 byene til sammen. En dramatisk forskyvning fant således sted i folketallets tyngdepunkt i løpet av unionstiden. I 1801 var Bergen landets overlegent største by med 18 000 innbyggere. Kongsberg hadde vært en større norsk by i 1801 med nærmere 7 000 innbyggere. Den hadde i løpet av unionstiden falt helt ut av listen over større byer. Stavanger hadde på sin side tatt spranget fra en mellomstor by i 1801 til å bli rikets fjerde største by i 1910, etter Christiania, Bergen og Trondhjem. 
{{thumb|Utvandrere Wentzel.jpg|«Utvandrere», malt av [[Gustav Wentzel]] i [[Vågå kommune|Vågå]] i 1903.}}
De demografiske forholdene kan med fordel studeres i lys av flyttinger, spesielt utvandringen. Utvandringen til oversjøiske land hadde vært beskjeden frem til den amerikanske borgerkrigen tok slutt i 1865. Fra 1865 til 1866 økte utvandringen fra 4 000 til 15 000 og holdt seg over 10 000 frem til og med 1873, for så å synke til i underkant av 5 000 om året frem til 1878. Deretter økte utvandringen dramatisk. Det var ikke nok utkomme for de store fødselskullene rundt 1850. En ny utvandringsbølge fant sted i begynnelsen av [[1900-tallet]]. På fem år, fra 1901 til 1905 lå utvandringen på samme nivå som på 1880-tallet.

Flytting og utvandring hadde naturligvis flere grunner, men industrialiseringen i Norge, vekslingene i den økonomiske utviklingen og i de hjemlige levekårene var trolig blant de viktigste forholdene som belyser folketallets utvikling i bygdene. Det var ikke grunnlag for hele den mulige tilvekst i folketallet, og drømmen om det forjettede land USA var sterk. Industrireising førte til dannelse av tettsteder og sterk befolkningsvekst i byer og andre tettsteder. Bygdene ble tappet for arbeidskraft som dro til byene eller utvandret. I økonomisk dårlige tider dro folk videre også fra byene til USA. I forhold til folketallet var det få land som sendte så stor del av sin befolkning til USA som Norge. [[Irland]] toppet listen fulgt av Norge på den neste plassen.

==== Økonomi ====
{{thumb høyre|Bankplassen 3 Oslo 2012.jpg|Bankplassen 3, oppført 1828 for Norges bank av ark. Grosch. {{byline|Stig Rune Pedersen}}}}
{{thumb høyre|Norges Bank Bankplassen 4 1915 OB.Y2104.jpg|Bankplassen 4, oppført for Norges Bank 1900. {{byline|Ukjent}}}}
Blant de viktigste sakene som Storting og regjering måtte løse i 1815, var pengestellet. Innløsningsgarantien som ble gitt på [[Eidsvoll]], ble oppgitt og i nyordningen av pengevesenet hadde myndighetene funnet ut at de kunne greie innløsning av 1 000 riksbanksedler for 100 sølvdaler, men uten å ha noe sølvfond. Erklæringen var derfor bare en papirbestemmelse.

Mange kryssende hensyn, motsetninger og ulike syn måtte i løpet av den korte sesjonen Stortinget satt sammen i 1815, forenes i et kompromiss, som ble loven om pengevesenet. [[Norges Bank]] ble etablert med enerett til å utstede sedler, og det var regnet ut at banken trengte et fond på 2-3 millioner spesidaler i edle metaller. Siden en spesidaler i sølv hadde en viss sølvvekt, var det derfor mulig å omregne fondet til samlet sølvvekt. Banken kunne så utstede sedler for inntil den dobbelte sølvbeholdning. Sølvfondet skulle skaffes til veie ved frivillige innskudd i edle metaller, men fordi dette viste seg utilstrekkelig, ble det utlignet en skatt på formue, den såkalte sølvskatten. 

Det gjensto å få byttet inn riksbanksedlene som var i sirkulasjon. Myndighetene lånte papirpenger i Norges Bank for å innløse disse. Lånet skulle staten innfri ved nok en skatt. Det ville vært umulig for staten å få skatten inndrevet på ett år, derfor ble den utlignet over 13 år. I tillegg til disse skattene påla staten folk også vanlig statsskatt. Det ble naturligvis uro blant folk, og kongen nørte opp under uroen. 

Det var nok mange som mente at det ville vise seg umulig å få inn alle disse skattene, men likevel ble det vedtatt at staten innen 1. juli [[1818]] skulle utrede i alt 4 millioner i sølvverdi av det norske folket. Innløsning av papirpenger i spesidaler sølv skulle kunne skje til pari kurs fra 1. januar [[1819]], besluttet Stortinget. Så reiste stortingsmennene hjem.  

Forholdene ble imidlertid ikke normale, det var krise i trelasthandelen på de gamle markeder, og det ble uår i jordbruket i [[1817]]. Skatterestansene økte, og det ble umulig for staten å skaffe seg statslån i utlandet. Innløsningen til pari kurs ble dermed utsatt på ubestemt tid. På toppen av alle de økonomiske problemene skulle Norge overta en del av den felles dansk-norske statsgjeld. Det ble naturligvis stor strid om dette problemet, men enden på saken ble at staten i 1819 påtok seg å betale Danmark en sum tilsvarende 3 millioner [[spesidaler]] i sølv med avdrag over 10 år. Stortinget godkjente avtalen da det kom sammen i [[1821]].

Alle problemene som tårnet seg opp for den unge staten førte til at papirdaleren fortsatte å synke i kurs, regnet i forhold til dens sølvverdi med [[1822]] som bunn. Da gikk det 2 papirdaler for hver sølvdaler. Noen økonomisk gode år i første halvdel av [[1820-årene]] førte imidlertid til at kursen raskt steg betydelig, men ikke før i [[1842]] ble kursen pari og innløsning kunne begynne. 

Til å begynne med var Norges Bank landets eneste bank. Den var til liten hjelp for næringslivet og ga stort sett bare lån mot pant i fast eiendom. Først da staten opprettet Hypotekbanken i 1852 kunne sentralbanken konsentrere seg om annen og mer vesentlig sentralbankvirksomhet. Etter hvert begynte det i Norge å bli skapt merverdi utover livets nødtørftigste krav, og vi kan se etableringen av banker som et uttrykk for utviklingen. Landets eldste sparebank ble opprettet i [[1822]], deretter økte antallet, til å begynne med langsomt, men fra [[1840-tallet]] voldsomt. I 1905 var det flere sparebanker enn kommuner. I [[1848]] ble landets første aksjebank opprettet. Den unge nasjonen begynte å få kapital som også kunne investeres i samferdselstiltak. Det er verdt å huske på at den største kapitalisten i landet var staten som først og fremst skaffet seg penger fra toll som ble lagt både på innførsel og utførsel.

Vi har beregnet den økonomiske merverdi som ble skapt under unionstiden ved å benytte et begrep som heter bruttonasjonalproduktet (BNP) målt i faste priser. Beregningene viser at BNP regnet i faste priser økte med i gjennomsnitt 2 % om året mellom 1815 og 1905. Sammenlignet med vår antagelse om unionstiden med Danmark, se foran, kan vi fastslå at veksttakten var minst dobbelt så høy for BNP i unionstiden med Sverige. Verdiskapingen økte ikke jevnt på 1800-tallet med vekslet med internasjonale og nasjonale forhold. 1850-tallet peker seg ut som gylne år, men også første delen av 1870-tallet var økonomisk sett gode år. På slutten av 1870-tallet og under det meste av 1880-tallet var de økonomiske tidene trykkende. Første halvdel av 1890-årene og årene 1900-1905 var også økonomisk sett vanskelige år.

=== Sammendrag – Kulturlivet ===
Samferdsel som omfatter transport og kommunikasjon, påvirker sammen med flere andre forhold kulturlivet. Når et lands innbyggere tar spranget fra isolert tilværelse til samkvem med omverden, kan samferdsel lette overgangen. Kanskje kan vi også hevde at samferdsel ble en nødvendig forutsetning for kulturlivets oppblomstring. Under unionstiden med Danmark var samferdsel lite utviklet og standarden på den dårlig, myndighetene kontrollerte dessuten informasjonen som ble formidlet gjennom Postverket. Det var nødvendig med pass når man beveget seg utenfor nærmiljøet.
{{thumb|44 Keiser Wilhelm og Kongen kjører til Stiftsgaarden - no-nb digifoto 20160209 00322 bldsa PK15409.jpg|Keiser Wilhelm og Kongen kjører til Stiftsgaarden 1906|Ukjent/Nasjonalbiblioteket}}
I løpet av unionstiden har vi vist hvor revolusjonerende samferdselsutviklingen ble. Et attraktivt reiseliv forutsetter også attraktive reisemål og gode overnattingsmuligheter. Naturlige og attraktive reisemål var Norge godt utrustet med, og i løpet av unionstiden ble det investert i gode hoteller både nær attraksjoner og i byer. Mot slutten av unionstiden var derfor Norge et attraktivt reisemål både for turister og de som reiste for andre formål. Statistikken over innreiste utlendinger viser for 1906 at englendere dominerte med 37%, tett fulgt av dansker og svensker med 34%. De skandinaviske nasjonene var omtrent jevnbyrdige. Deretter fulgte tyskere med 22%. I tillegg til tog og ruteskip var turistskip blitt en viktig kategori. Velkjent er de mange besøkene som keiser Wilhelm II av Tyskland foretok med flåte-eskadre til norske fjorder. Englenderne var skriveglade, og det er utgitt noen tusen reiseberetninger fra turer til Norge.

Historiker, geograf og etnograf Yngvar Nielsen (1843-1916) traff nok tidens oppfatning ganske godt da han ved århundreskiftet skrev:
” Veie, Jernbaner, Dampskibe, Telegrafer og Telefoner har skaffet os et nyt Norge og har åpnet landet paa en måde, der ved begyndelsen av det nu henrundne aarhundre maate forekomme utænkelig, og endnu er ikke denne udvikling afsluttet.” Sitert i Dag Bjørnland  Fra dampmaskin til jetfly. En reise gjennom vår innenlandske samferdsel. (1982)

I trebinds verket ''Dette er Norge 1814-1964'' har Francis Bull skrevet en artikkel ''Norsk diktning i de siste halvannet hundre år''. Der skriver han følgende på side 226: ”… men blant dem som rager opp over miljøet og bærer geniets stempel, har det – både i litteratur, musikk og teater, malerkunst og skulptur – vært flere nordmenn enn man skulle vente etter folketallet.” Til støtte for påstanden siterer han Selma Lagerlöf og gjengir et hylningsdikt av den finske dikter Emil Zilliacus. Vi skal sitere første og siste vers i hylningsdiktet:
 
”Fria vidder, stora drag
Bergmassiv av dorisk kynne,
Kraft och kärvhet är din lag.
Landet formar folkets lynne.

….

Stålblå dagrar dagen lång.
Men när det begynner kvällas
Smältar hårda toners tvång.
Hell dig land, som liknar Hellas!”

Francis Bull er en autoritet som samkultgruppen kan ta til inntekt for sitt syn om at kulturlivets utvikling var spesiell under unionstiden. Det nasjonale gjennombruddet fant også sted da.

Det var naturlig at mange i Norge i begeistringens rus over land og folk ønsket å finne tilbake til røtter. Vi ser det tydelig i malerkunsten hos malerne som satte sitt preg på kunsten etter 1814. Det kunne være naturbilder som hos Dahl, eller bilder med motiv fra landets historie som hos Tidemand. En søking etter språkets røtter var også nærliggende, og [[Ivar Aasen]] (1813-1896) norsk målgransker og dikter tok mål av seg til å ”reise et selvstendigt og nasjonalt sprog.” For å greie dette måtte han reise omkring i landet og samle dialekter. I [[1848]] utga han ”Det norske folkesprogs grammatikk” og i 1850 ”Ordbog over det norske folkesprog”.  Omreisende måtte også den være som samlet inn folkeeventyr og folkesagn slik som [[Peter Christen Asbjørnsen]] (1812-1885). Han samarbeidet med teologen [[Jørgen Moe]] (1813-1882) som samlet inn og gjenfortalte folkeeventyr. Peter Christen Asbjørnsen, Jørgen Moe og Ivar Aasen innledet det nasjonale gjennombruddet i Norge.

{{thumb|Samkultgruppen 2016.jpeg|Samkultgruppen under Symposiet 2016. Fra v. Bjørn Foss, Nils Skarra, Ivar Erlend Stav, Erik Hajum, Dag Bjørnland og Steinar Bunæs. Geir Paulsrud var ikke til stede.|Svein O. Arnesen/eget foto}}
{{thumb|Samkultbefaring 04.09.17 ny.JPG|	
Samkultbefaringen til Vegmuseet 2017. Fra venstre Geir Paulsrud, Sidsel Sandelien, Lars Roede, Dag Bjørnland, Ivar Erlend Stav, Bo Wingård og Bjørn Foss.|Steinar Bunæs/eget foto}}

== Samkult 3 ==
=== Videreføringen ===
Etter symposiet høsten 2016 ble samkultgruppen enig om at Samkult 3 ikke burde gå lenger enn til omkring [[1960-tallet]]. Begrunnelsen er at omkring 1960 skjedde vidtrekkende forandringer i betingelsene for virksomheten i de fleste samferdselsgrenene. Vi kan betegne forandringene som paradigmeskifte. Personbilrasjoneringen ble opphevd fra høsten 1960 og veiplanleggingen skulle moderniseres, jetflyet hadde gjort sin entré og utbygging av en rekke småflyplasser skulle snart komme i gang. Diskusjonen om hovedflyplass var begynt, innføring av ny teknologi i sjøfart ble diskutert og Hurtigrutens fremtid sto på den politiske dagsorden, den politiske interessen for jernbanens fremtid var laber og kjøp av telefon var behovsprøvd. Samfunnet sto på terskelen til dataalderen. Mye skulle komme til å bli forandret i løpet av 1960-årene.

Samkultgruppen har derfor benyttet 2017 både til å få et omforent syn på perioden og begynne produksjon av artikler innenfor den valgte horisont: 1960-årene. To av gruppens medarbeidere valgte å gi seg, men to nye medarbeidere er kommet til. [[Steinar Bunæs]] er fortsatt prosjektleder, og de øvrige 7 er Dag Bjørnland, Bjørn Foss, Geir Paulsrud, Lars Roede, Sidsel Sandelien, Nils Skarra og Ivar Erlend Stav. Gruppen har bred faglig bakgrunn med arbeidserfaring fra planlegging i samtlige samferdselsgrener og de tre elementene i Samkult: samferdsel, kultur og teknologi.

==== Artiklene ====
Denne delen kan ikke skrives før vi er blitt enige om artiklene.

[[Kategori:Samferdsel, kultur og teknologi]]