Vis kilden til Politikk og økonomi i unionstiden med Sverige (1814 -1905)

<onlyinclude>{{thumb|DF.6255 Dep gården 7.jpg|Den gamle katedralskolen i Dronningens gate 15 var sete for statsadministrasjonen fra 1814 til 1854.|Digitalt Museum}}
'''Politikk og økonomi i unionstiden med Sverige''' ble kjennetegnet av at Norge da tok spranget fra å være et fattig land, basert på primærnæringene fiske, jord- og skogbruk, til et industrielt samfunn. Dermed ble det også mulig med en langt kraftigere befolkningsvekst enn under unionstiden med Danmark. Spesielt vokste folketallet i byene sterkt. Norge var fra naturens side begunstiget med mange utnyttbare vassdrag, fossefall, skoger, malmer, mineraler og rike fiskeforekomster, og gjennomløp begynnelsen på en industriell revolusjon. Samferdsel, kultur og teknologi var en viktig forutsetning både for revolusjonen og for konsekvensene av den, og disse emnene analyserer arbeidsgruppen i [[Samkult 2]].</onlyinclude> 

{{innhold høyre}}

Den politikken som ble meislet ut under unionstiden med Sverige ble avgjørende for de spillereglene som kom til å gjelde da landet ble uavhengig i [[1905]] både lokalt og nasjonalt. Derfor gjennomgås i artikkelen viktige lover for forhold som behandles i Samkult 2 og begivenheter som la grunnlaget for landets politiske praksis som følge av parlamentarismens gjennombrudd på [[1880]]-tallet. 

Vekslinger i folketallet er et godt barometer for samfunnsutviklingen. I forhold til unionstiden med Danmark økte folketallet relativt sett dobbelt så raskt under unionstiden med Sverige. Det gjorde også veksten i byenes folketall. Den årlige befolkningsveksten i bygdene gikk systematisk nedover utover i århundret. Det var ikke økonomisk utkomme til den store befolkningsveksten, og mange utvandret. I forhold til folketallet var det få land som sendte så stor del av sin befolkning til USA som Norge. 

Vi har beregnet den økonomiske merverdi som ble skapt under unionstiden ved å benytte et begrep som heter bruttonasjonalproduktet (BNP) målt i faste priser. Vi finner at denne merverdien må ha økt dobbelt så sterkt under unionstiden med Sverige sammenlignet med unionstiden med Danmark. Verdiskapingen økte ikke jevnt på 1800-tallet, men vekslet med internasjonale og nasjonale forhold. 1850-tallet peker seg ut som gylne år, men også første delen av [[1870]]-tallet var økonomisk sett gode år. På slutten av 1870-tallet og under det meste av 1880-tallet var de økonomiske tidene trykkende. Første halvdel av 1890-årene og 1900-1905 var også økonomisk sett vanskelige år. 

På grunn av vekslingene i BNP vekslet også utviklingen i folks levestandard. I gjennomsnitt økte folks levestandard med 1 % om året, men det inntraff år med fall i levestandard, som på slutten av 1870- årene og begynnelsen av 1900-tallet. Dermed ble tilskyndelsen til å emigrere sterkere.

Koblingen mellom samferdsel, kultur og teknologi er et gjennomgående tema i artiklene i Samkult 2. Sammenheng mellom samferdsel og kultur blir i denne artikkelen forsøksvis sett i lys av viktige samfunnsmessige forløp under unionstiden i et avsluttende kapittel i artikkelen. <br />

== Fra Samkult 1 til Samkult 2 ==
=== Starten ===
I 2009 møttes tre gamle kolleger og venner med felles fortid fra samferdsel og delte et ønske om å analysere den sammenkoblede utviklingen i samferdsel, kultur og teknologi i et arbeid med en langsiktig historisk dimensjon. For å ha et gjennomgående tema for analysen, ble gruppen enig om å følge Postverkets utvikling fra etableringen i [[1647]]. For en fornuftig tidsdisponering av prosjektarbeidet valgte gruppen først å studere tidsperioden 1647-1814, det vil si unionstiden med Danmark. Resultatet av analysen, i alt 7 artikler, ble betegnet [[Samkult 1]]. 

Samkult er et akronym (forkortelse) for Samferdsel, Kultur og Teknologi og springer ut fra arbeidsgruppens overbevisning om at samferdsel, kultur og teknologi henger uløselig sammen. For arbeidsgruppen omfatter begrepet samferdsel forflytning (transport) av gods, personer og tjenester og så mange slags aktiviteter tilknyttet forflytningen som vil være interessante i de problemstillingene som arbeidsgruppen tar opp. Kultur vil normalt være et begrep som kan ha flere tolkninger, men vi vil finne forståelse for begrepet innenfor ord som holdning, sedvane, ferdighet, kunnskap og mange slags fysiske ting. Et moderne samferdselsbegrep som fanger opp mange av ordene vi har listet opp, kan være trafikkultur. Teknologi omfatter læren om teknikk. Utvikling i samferdsel er helt avhengig av teknikk, for eksempel vil kunnskap om brubyggingsteknikk, være et enkeltstående eksempel på et område med enorm utvikling i kompetanse og kunnskap i de siste 300 årene. 

{{thumb|Postkart vinter 1838 Schou.jpg|Offentlige brevpostforbindelser i Norges 4 sydligste Stifter for vintermånedene 1838.}}
Samkultgruppen hevder at moderne samferdsel begynte da regulær postgang i Norge ble opprettet i 1647. Etableringen av Postverket innvarslet en revolusjon i informasjonsflyten i landet, som den gangen var en provins under Danmark. Postverket ønsket at posten mest mulig skulle følge landeveien, men da Postverket ble etablert i 1647, var det kun blitt anlagt noen få kilometer (km) med kjørbar vei. Resten av veinettet var ridevei eller sti. Posten ble ført frem av postførere som måtte benytte alle tilgjengelige transportmåter. De benyttet ferge over elver, sjøer og vann. Langs kysten var det lange værharde strekninger som skulle passeres. Der måtte posten benytte båt. Postførerne red, eller de kunne være nødt til å gå på bena eller bruke ski, slede, truger eller pulk for å komme frem. <br />

{{thumb|Postfører med hest og karjol.jpg|Postfører med hest og karjol|Illustrasjon i Boken Kongevei og fantesti av Mentz Schulerud}}
=== Utfordringene sto i kø for Postverket === 
Norge er fra naturens side et vanskelig, tidkrevende og dyrt land for samferdsel og for regulær posttransport. Postverket drev mot slutten av unionstiden med Danmark seks postruter med en samlet rutelengde på 5 000 km, omfattet 650 postgårder, postekspedisjoner/poståpnerier/postkontorer og beskjeftiget i underkant av 1 000 personer. Ved starten var rutenettet vesentlig kortere, men ble utvidet etter hvert. Den siste store utvidelsen kom i [[1785]] med etablering av Kystpostruten mellom Stavanger, Bergen og Trondhjem. Postverket var blitt landets største samferdselsbedrift. 
Arbeidsgruppen har også gitt et bidrag til innsikt i hvordan landets kjørbare nett av hovedveier vokste frem fra nesten intet i 1647 til 4 500 km i 1814. I overslaget over det kjørbare hovedveinettet er ikke medregnet de mange km med såkalte vinterveier, som ble opparbeidet når is og snø hadde lagt seg. Etter hvert som det kjørbare veinettet vokste frem og kunnskapen om vognkonstruksjon ble tilstrekkelig, kunne postførerne benytte hest og vogn og som før slede om vinteren. Posttransport var derfor blitt vesentlig mer effektiv, pålitelig og rask mot slutten av unionstiden enn den var i 1647.
Så langt gruppen har kunnet finne ut, er det ingen andre, verken nasjonalt eller internasjonalt, som har prøvd på en liknende ærgjerrig utfordring. For mer innsikt i oppstarten av Samkult viser vi til [[Samkult 1]] og artikkelen [[Samkults tilblivelse]]. 
<br />

=== Samkult 2 ===
Gruppens medlem Erik Brand Olimb døde brått i mai 2010, og arbeidet med Samkult1 ble gjort ferdig av Dag Bjørnland og Nils Skarra. Deretter begynte arbeidet med Samkult 2 som omfatter unionstiden med Sverige (1814-1905). Den store arbeidsutfordringen har ført til at gruppen nå er betydelig utvidet og omfatter en kjernegruppe på 4: [[Steinar Bunæs]] (leder), Dag Bjørnland, Leif Haaland og Geir Paulsrud og en ytre gruppe på 4 med artikkelansvar: Bjørn Foss (kystfart), Erik Hajum (jernbane), Nils Skarra (teknologi) og Helge Sognli (posttjenester).

Arbeidsgruppen har kontorplass hos Tekna (Teknisk-naturvitenskapelig forening), Osloavdelingen i Ingeniørenes Hus, og arbeidet blir gjennomført i regi av Tekna, som også har gitt arbeidsgruppen finansielt bidrag for å dekke løpende utgifter. Gruppen har lagt inn betydelig egenfinansiering i form av timebruk og rapporterer om fremdrift og resultat til Teknologihistorisk gruppe (THG) i Tekna. <br />

=== Kort om utviklingen under unionen med Sverige ===
Kongen av Danmark-Norge ble tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige ved freden i Kiel [[14. januar]] 1814. Stattholderen [[Christian Frederik]] stilte seg i spissen for en selvstendighetsbevegelse, sammenkalte en grunnlovgivende forsamling på [[Eidsvoll]], og erklært seg som Norges regent. [[17. mai]] vedtok Riksforsamlingen Norges Grunnlov og valgte Christian Frederik til konge. En kortvarig krig mellom Norge og Sverige sommeren 1814 endte med våpenhvile i [[Moss]] [[14. august]]. Kongen forpliktet seg til å abdisere etter å ha sammenkalt et overordentlig Storting som skulle endre Grunnloven for å gjøre en personalunion med Sverige mulig. Han vende hjem til sitt fedreland Danmark 10. oktober. Stortinget vedtok den reviderte Grunnloven og valgte kongen av Sverige til Norges konge [[4. november]] 1814. Norge kom da i union med Sverige under felles konge, men med det meste av 17. mai-grunnloven i behold. Landet var en selvstendig stat (Grunnlovens § 1) med egen regjering og egne institusjoner, men med utenrikstjenesten underlagt kongen og det svenske utenriksdepartement. Det tok tid før forholdene ble normale, men arbeidsgruppen har valgt å vise utviklingen fra og med 1815 til Norge ble uavhengig i 1905, nitti år senere. De artiklene som er produsert, finnes opplistet og nærmere omtalt under [[Samkult 2]].

I de nitti årene unionen med Sverige varte, gjennomgikk Norge en dramatisk overgang fra et fattig land basert på primærnæringene fiske, jord- og skogbruk til et industrielt samfunn. Dermed ble det også mulig med en langt kraftigere befolkningsvekst enn under unionstiden med Danmark. Spesielt vokste folketallet i byene sterkt. Mot slutten av 1800-tallet ble det mulig å utnytte elektrisitet industrielt, innsikt i kjemi og industrielle prosesser økte sterkt, og eksplosjonsmotoren ble utviklet. Norge med mange vassdrag og fossefall, skoger, malmer og mineraler gjennomløp begynnelsen på en industriell revolusjon. Produksjonen i fiskeri og jordbruk begynte å bli tilpasset kapitalintensive metoder. Næringslivets og folketallets vekst krevde transport som ikke kunne dekkes av mulighetene som fantes under unionstiden med Danmark. Heldigvis ble det i utlandet utviklet teknologi og produsert tekniske hjelpemidler som gjorde det mulig for Norge å utvikle industrien og forsyne den og de større byene med egnede trafikkmidler, elektrisk kraft og rent vann. På sett og vis kan vi hevde at befolkningen i siste halvdel av unionstiden bokstavelig talt fikk se lyset. En av artiklene i Samkult 2 behandler denne utviklingen, se Leif Haaland [[Samfunn og sjøfart etter 1814]].

Mot slutten av unionstiden med Danmark foregikk posttransport mellom omtrent 125 knutepunkter (postkontor/postekspedisjon/[[poståpneri]]). For å motta eller sende post måtte den enkelte bruker av posttjenester henvende seg i disse knutepunktene. I unionstiden med Sverige ble posttransport ført mye nærmere den enkelte avsender og mottager av post. Vi kan sammenligne med kroppens blodårer som omfatter noen hovedårer og en mengde finere forgrenede blodårer. Under unionstiden med Danmark hadde myndighetene tilrettelagt postvirksomheten bare for hovedårer. Under unionstiden med Sverige kom de nye samferdselsmidlene (dampskip og tog) til å ta seg av hovedårene, mens veitransport (hest og vogn) kom til å ta seg av det som med et fagord blir kalt tilbringertransport.

En både differensiert og likevel sammenkoblet utvikling av produksjons- og samfunnsfunksjoner krevde stadig mer omfattende informasjon. [[Telegraf]], og senere [[Telefonhistorien|telefon]] gjorde dette mulig. Ved århundreskiftet ble også trådløs telegrafi tatt i bruk. Institusjonelle og politiske forutsetninger samvirket med landets utvikling mot et industrisamfunn. Samkultgruppen ønsker å analysere hvordan samferdsel, kultur og teknologi (teknikk) muliggjorde overgangen til en annen samfunnsform. 
{{thumb|Postveien ut av Bergen.jpg|Rytter på Trondhjemske postvei ut av Bergen|Kolorert litografi fra 1840-årene/Kulturhistorisk vegbok Hordaland 1993}}

Samferdselsbegrepet omfatter, slik vi har omtalt det ovenfor, også tjenester. Under unionstiden med Danmark la arbeidsgruppen vekt på å få frem postvesenets viktige rolle i å effektivisere formidling av informasjon. Under unionstiden med Sverige utvides begrepet, slik at arbeidsgruppen i større grad benytter begrepet '''kommunikasjon'''. Postverket hadde under unionstiden med Danmark profesjonelt ansvar og monopol på praksis med å formidle post, men arbeidsgruppen er også opptatt av hvordan telegraf og telefon kom til å påvirke postvesenet under unionstiden med Sverige. 

I denne artikkelen om unionstiden med Sverige, blir viktige politiske og økonomiske forutsetninger for og konsekvenser av utviklingen analysert. I artikkelen behandles også fellestrekk for etterfølgende artikler. Dermed slipper arbeidsgruppen å gjenta disse fellestrekkene i hver etterfølgende artikkel, men kan henvise leseren til denne oversiktsartikkelen. 

Samkultgruppen har ikke som mål å skrive samferdselsgrenenes historie. Det har i tidens løp mange allerede gjort. Gruppen ønsker å bidra til forståelsen for samferdselsgrenenes integrasjon i samfunnet og kommunikasjonsutviklingens betydning. 

I [[Samkult 2]] analyserer arbeidsgruppen både lokale, nasjonale og internasjonale forhold og deres betydning for landets utvikling. For å forstå utviklingen mener arbeidsgruppen at det er nødvendig med innsikt på alle disse nivåene fordi de er kjedet sammen. Derfor mener arbeidsgruppen at stoffet i Samkult 2 i særlig grad finner sin naturlige plass i lokalhistoriewiki.  <br />

=== Navneformer ===
Samkultgruppen har valgt å benytte de navnene som var vanlige i hver periode etter at Postverket ble opprettet i 1647. I unionstiden med Danmark fikk Oslo navnet [[Christiania]], og dette navnet er benyttet i [[Samkult 1]]. Mot slutten av 1870-tallet ble navnet endret til [[Kristiania]], men samkultgruppen har beholdt navnet Christiania. Gruppen har også beholdt navnene [[Christiansand]] og [[Christiansund]]. [[Trondhjem]] var det vanlige navnet under unionstiden med Danmark og ikke Trondheim som i dag, og det er også beholdt under unionstiden med Sverige. Ellers er geografiske navn vanligvis dem som benyttes i dag, for eksempel navnene på fylkene (amtene). Derfor skriver vi [[Østfold fylke]] og ikke [[Smaalenenes amt]].

== Politikk for et selvstendig Norge ==
=== Starten ===
Emnet er omfattende, og i større fremstillinger av Norges historie, som for eksempel den bokserien som er lagt til grunn for dette kapitlet, er perioden behandlet i tre bind og på omtrent 1500 sider. Samkultgruppen har det mer beskjedne formålet å analysere, innenfor rammen av én artikkel, viktige emner som innvirker på sammenhenger mellom samferdsel, kultur og teknologi.

Den grunnloven som ble underskrevet [[4. november]] [[1814]], var trolig den mest frisinnede grunnloven i Europa for sin tid. Den ga føringer og rammer for utviklingen, men ingen kunne i 1814 forutse at grunnloven også rommet forutsetningene for sprengningen av unionen i 1905. Stortinget hadde ansvar og myndighet når det gjaldt å pålegge skatter og gi lover. Kongen utnevnte regjeringen, avsatte dens medlemmer når han fant det riktig og styrte landet gjennom sin regjering. Grunnloven anviste arbeids- og maktfordeling mellom regjering og Storting. Dersom [[Stortinget]] fant at regjeringen hadde gått ut over sine fullmakter, kunne Stortinget anlegge sak for riksretten. I mange år møtte ikke regjeringens medlemmer i Stortinget for å redegjøre for en sak. Formidlingen foregikk skriftlig. Initiativet til handling lå hos administrasjon og regjering. 

Kongen bodde det meste av tiden i Sverige og hadde en visekonge eller [[stattholder]] til å representere seg i Norge. Statsministeren og to statsråder oppholdt seg hele tiden hos kongen i Sverige, i Norge var det ingen statsminister, bare en såkalt førsteminister. Det var klare regler for hvor lenge kongen kunne trenere lovvedtak fattet av Stortinget. Reglene for forandringer av grunnloven var annerledes og kunne gi rom for ulike tolkninger. 

Kong [[Karl Johan]] ønsket seg mer myndighet, og det måtte bli på bekostning av Stortinget, men han holdt seg i praktisk handling til de konstitusjonelle spillereglene og gjennomførte ikke statskupp, selv om det hendte i begynnelsen av samlivet at han «raslet med sablene». Stortinget på sin side voktet på de rettigheter som grunnloven hadde gitt folket. Karl Johan etterfulgte den aldrende svenske kongen Karl XIII da han døde i [[1818]] og styrte til han selv døde i [[1844]]. I det følgende benytter vi tallene som ble brukt både i Sverige og Norge. Sønnen [[Oscar I]] styrte til [[1859]], etterfulgt av sønnen [[Karl XV]] som døde i [[1872]]. Da overtok broren kongemakten som [[Oscar II]] og styrte i resten av unionstiden.<br />

{{thumb|DF.6255 Dep gården 3.jpg|Departementsgårdens møtesal i det tidligere auditoriet.|Oslo Byantikvar/Digitalt museum.}}

=== Utviklingen ===
Hovedstaden hadde ingen [[Regjeringen|regjering]]sbygning, parlamentsbygning eller [[Høyesterett|høyesterett]]sbygning stående klar. Da det ekstraordinære [[stortinget]] høsten 1814 skulle samles for å utarbeide en ny konstitusjon tilpasset unionen med Sverige, fant man at [[Oslo Katedralskole|Katedralskolen]] i [[Dronningens gate]] 15 var det best egnede lokalet i [[Christiania]]. Sammen med naboeiendommen, Generalitetsgården på hjørnet av Dronningens gate og Prinsens gate, utgjorde dette regjeringskontorene etter 1814. Eiendommene ble etter hvert slått sammen til én adresse og gikk senere under fellesbetegnelsen [[Departementsgården]]. Departementsgården var statsmaktenes første bygning i 1814, og den var i bruk fram til 1854. Den nye [[stortingsbygningen]] ble foreslått allerede i [[1836]], men etter en lang og kronglete prosess sto den endelig klar til innvielse først i [[1866]].

Ifølge [[grunnloven]] møttes Stortinget bare hvert tredje år og satt sammen inntil tre måneder. Kongen kunne, om han fant det nødvendig, forlenge sesjonene og innkalle Stortinget til samling utenom det normale. Første normale år for samling var [[1815]], deretter fulgte [[1818]], [[1821]], [[1824]], [[1827]], [[1830]], [[1833]], [[1836]], [[1839]], [[1842]], [[1845]], [[1848]], [[1851]], [[1854]], [[1857]] [[1860]], [[1863]], [[1866]] og [[1869]]. Fra [[1871]] møtte Stortinget hvert år. Stortingsvalgene fant sted det foregående år.
{{thumb|Karl Johan Bernadotte 1763-1844.jpg|Karl Johan Bernadotte 1763-1844.}}
Kongens administrasjon som lå i hendene på embetsstanden, kunne i kraft av både formell og reell innsikt i styre og stell, sette sitt avgjørende stempel på utviklingen i første halvdel av [[unionstiden]]. I annen halvdel av unionstiden ble politikken stadig mer polarisert til konservative og radikale grupperinger som førte til dannelsen av partiene [[Høyre]] og [[Venstre]]. Stortinget rev til seg stadig mer av maktgrunnlaget til regjeringen, og striden kulminerte med riksrettssaken mot regjeringen [[Selmer]] i [[1884]]. Deretter kom regjeringen til å stå til ansvar for Stortinget. Den begivenheten kan sees som en nødvendig forutsetning for løsrivelsen fra Sverige i [[1905]], men var ingen tilstrekkelig forutsetning.

Den økonomiske utviklingen førte til at arbeids- og næringslivet ble stadig mer differensiert og forgrenet, nye sosiale grupper vokste frem, og motsetninger i samfunnet ble mer fremtredende. Alminnelig stemmerett for voksne menn ble innført i [[1898]]. Unionstiden og stridighetene med Sverige ga Norge både mer intellektuell, kunstnerisk og politisk utfoldelse enn unionstiden med Danmark. 

Blant mange lover og hendelser har vi plukket ut noen som gir forståelse for temaene vi behandler i [[Samkult 2]], se etterfølgende tidslinje. Vi har samlet begivenhetene innenfor 10-års perioder. Oversikten får frem at i noen tiår skjedde mange viktige begivenheter, i andre tiår var det roligere.

{{thumb|Postkort flagg 1905.jpg|Postkort fra 1905 ved folkeavstemningen om unionsoppløsningen.}}
{| class="wikitable"
|+ Tidslinje for viktige lover og institusjonelle hendelser under unionstiden med Sverige 1815-1905
! År !! Område !! Periode
|-
| 1815 || [[Riksakten]] || 1815-1824
|-
| 1816 || Lov om pengevesenet || 1815-1824
|-
| 1824|| Lov om toll|| 1815-1824
|-
| 1827 || Riksrett mot finansminister Jonas Collett || 1825-1834
|-
| 1837 || Lov om formannskap|| 1835-1844
|-
| 1839 || Lov om håndverk|| 1835-1844
|-
| 1845 || Lov om bygningsvesen|| 1845-1854
|-
| 1850 || England opphever navigasjonsakten|| 1845-1854
|-
| - || Liberalisering: håndverk, handel, næringsvirksomhet kulminerte på 1870-tallet|| 1865-1874
|-
| 1869 || Årlige Storting vedtas, innføres fra 1871 || 1865-1874
|-
| 1873|| Stattholderposten oppheves og regjeringen får statsminister i Norge|| 1865-1874
|-
| 1875 || Overgang fra sølvstandard (daler) til gullstandard (kroner). Metrisk system innføres|| 1875-1884
|-
| 1884 || Riksrett mot regjeringen Selmer|| 1875-1884
|-
| 1905 || Stortingets 7. junivedtak|| 1895-1905
|-
|}

=== Riksakten ===
{{thumb|Seksten Riksbank-Skilling, midlertidig, 1814 - NB bldsa OTO0862 A.jpg|Norges midlertidige Rigsbank utstedte i 1814 denne Sexten Rigsbank-Skilling-seddelen.|Ole Tobias Olsen/Nasjonalbiblioteket }}
I [[1815]] ble riksakten vedtatt. Den avtalen regulerte forholdet mellom to selvstendige stater som hadde gått i union under felles konge. Dermed kan vi si at forholdet var lagt til rette for at Norge skulle begynne på normal arbeidsdag etter de utarmende årene [[1807]]-[[1814]] med Napoleonskriger, avsperring fra fastlandet og hungersnød. Flere nasjonalt store handelshus hadde gått overende eller formuene hadde skrumpet inn. Statens finanser var naturlig nok i uorden. I tillegg måtte Norge etter Sveriges avtale med Danmark overta en del av den felles dansk-norske statsgjeld. Det er et under at Norge kom gjennom de første årene uten verken å gå politisk eller økonomisk til grunne som selvstendig nasjon. 

Norge kom seg ut av et eneveldig styre under unionstiden med Danmark og skulle legge grunnlaget for et utstrakt indre selvstyre under unionstiden med Sverige. Det ville bety at [[Stortinget]] skulle vedta lover for en ny tid uten å ha nyttig erfaring å bygge på. Vi kan derfor hevde at lovverket i betydelig grad måtte bli proaktivt, det vil si legge grunnlag for ny praksis og ikke slik at det tilpasset seg eksisterende praksis eller med et annet begrep være reaktivt. Kongen hadde bare utsettende veto om han ikke likte Stortingets lover. Etter tredje gangs veto ble loven likevel vedtatt. Ved endringer i grunnloven gjaldt andre regler. Aller først måtte landet få orden på pengevesenet, og lov om pengevesenet fra [[1816]] skulle legge grunnlaget for det. 
{{thumb|Norges Bank aksje 1819.jpg|Aksjebrev fra Norges Bank utferdiget til handelshuset Konow & Co, Bergen i 1819.}}

=== Langsomt kom det orden i et kaotisk pengevesen ===
Et lands pengevesen bygger naturligvis på en historisk utvikling, og det selvstendige Norge hadde arvet en lang og ulykksalig fortid fra en eneveldig kongemakt. I 1736 ble det opprettet en privateid institusjon, ''Kurantbanken'' i København, med kongelig tillatelse til å utstede pengesedler. Det var første gang pengesedler kom i sirkulasjon. Banken garanterte at den som disponerte en seddel på for eksempel en kurantdaler kunne bytte seddelen mot 20,63 gram (g) sølv. Pengeenheten bygget derfor på sølv, og så lenge banken hadde sølv nok til innveksling, ville papirpengenes verdi normalt svare til sølvverdien.
 
Danske hensyn sto naturligvis i sentrum for unionens bankpolitikk. I praksis betød det at når for eksempel handelsmenn i Norge trengte å låne penger, hadde danske hensyn fortrinn hos banken. Norske ønsker om å etablere en bank i Norge tilsvarende Kurantbanken fant ikke gehør hos kongemakten.

Kongen misbrukte banken ved å ta opp lån for å finansiere sitt militærvesen eller andre kongelige behov utover sølvmengden i banken. Normalt resulterer det i synkende tiltro til pengesedlene som synker i verdi regnet i forhold til sølvverdien. Kongen opphevet derfor allerede i 1757 bankens plikt til å innløse sedler mot sølv og ga sedlene status som tvungent ''betalingsmiddel'' i samfunnet. Dette førte til at papirsedlene som var i omløp sank i verdi regnet i forhold til den opprinnelige sølvmengden. I 1773 tok kongen ansvar for sin maktarroganse ved å nasjonalisere Kurantbanken.
<gallery>
Fil:1515 Trondhjem, Stiftsgaarden - no-nb digifoto 20150622 00288 bldsa PK19133b.jpg|[[Norges Bank]] ble grunnlagt den [[14. juni]] [[1816]] med hovedsete i [[Trondhjem]] og filialer i [[Christiania]], [[Bergen]] og Christianssand. Fra 1816 til [[1819]] lå hovedkontoret i [[Stiftsgården (Trondheim)|Stiftsgården]], Trondhjem.
Fil: Norges Bank Trondheim.jpeg|Norges Banks hovedsete i Trondheim fra oppførelsen i 1833 til 1897. Etter at hovedsetet flyttet til Kristiania i 1897 ble filialen i Trondheim sterkt ombygget. Foto: Axel Lindahl 1890.
Fil:Norges Bank Ålesund 1904.jpg|Norges Bank i Ålesund, kort før bybrannen i 1904.
Fil:Norges Banks avdeling Hamar, 1902.jpg|Norges Banks avdeling Hamar, 1902.
Fil:Norges Bank Bankplassen 3.jpg|Norges Banks første bygning i Oslo, Bankplassen 3 i Oslo.
Fil:Norges Bank Bankplassen 4 1915 OB.Y2104.jpg|Norges Banks andre bygning i Oslo, Bankplassen 4 i Oslo.
</gallery>
I 1791 ble ''Den dansk-norske speciebank'' opprettet som privateid aksjebank. I henhold til konsesjonsbrevet lovet den eneveldige kongen at kongemakten ikke skulle gripe inn i bankens affærer i en periode på 40 år. Banken kunne utstede sedler pålydende ''speciedaler'' inntil 1,9 ganger bankens sølvbeholdning, og en speciedaler fikk pålydende verdi 25,28 g sølv. Samtidig med opprettelsen av den nye banken skulle Kurantbanken lukkes for nye utlån og den sirkulerende seddelmasse inndras over 20 år.

I 1799 inntraff en internasjonal handelskrise, og næringslivets fikk akutt behov for penger. Problemene ble løst ved at loven om Kurantbanken ble satt til side og banken fikk igjen anledning til å låne ut penger som altså ikke hadde garantert verdi i sølv. Kongen lånte penger til sine krigsutgifter av Kurantbanken, og da napoleonskrigen fra 1807 skyllet inn over unionen, økte de finansielle problemene voldsomt. Ved utløpet av 1812 var kurantdalerens verdi redusert til under halvannet gram sølv eller til bare 7 % av sin opprinnelige verdi. 

I januar 1813 gjorde kongemakten et forsøk på å rette på elendigheten ved å opprette ''Riksbanken'' med ''riksbankdaler'' som pengeenhet forankret til 12,64 g sølv, men uten å ha et sølvfond. En del av pengebeholdningen skulle benyttes til å innløse kurantbanksedler som fortsatt sirkulerte til en gitt lav innløsningskurs, men mye av pengene lånte staten til å dekke statsutgifter. Dette skapte voldsomme negative reaksjoner i unionen. Riksbanken fikk tre hovedavdelinger, hvorav en i Christiania. Riksbanken hadde ved starten i 1813 ingen sølvbeholdning, og samtiden ga hele reformen uttrykket ''statsbankerott''.

Så inntraff de politiske omveltningene i 1813/1814, og Norge skulle manøvrere gjennom et pengepolitisk kaos og en arv som Danmark hadde ansvaret for. Riksforsamlingen på Eidsvoll bestemte i Grunnloven § 75 at Stortinget skulle føre tilsyn med pengevesenet, men det ble ikke flertall for å opprette en permanent bank. Man nøyde seg med å vedta at Christiania avdelingen av Riksbanken skulle fortsette som Norges midlertidige riksbank. Riksforsamlingen ga imidlertid kongen og hans regjering fullmakt til å trykke riksbanksedler inntil Stortinget kunne komme sammen. Alle sirkulerende kurantsedler skulle byttes inn mot riksbanksedler innen utgangen av 1814. For å skape ro omkring pengevesenet garanterte Riksforsamlingen at en norsk riksbankdaler papir skulle være verdt 6,75 g sølv, eller 53 % av løftet fra året før. Et løst overslag over hva konge og regjering trengte til driften av riket inntil Stortinget skulle komme sammen i 1815 lød på 14 mill riksbankdaler. Lenger ville ikke riksforsamlingen heller gå når det kom til stykket.

Riksforsamlingen oppnevnte en komité som skulle legge frem for Stortinget forslag til en permanent bank for Norge. Verdien av en riksbankdaler papir fortsatte å synke, men da Stortinget kom sammen i 1815, hadde myndighetene funnet ut at de likevel kunne greie innløsning av 10 riksbankdaler i papir for 1 sølvdaler (12,64 g), men fortsatt uten å ha noe sølvfond. Frem til Stortinget kom sammen sommeren 1815 fortsatte kursen på en riksbankdaler derfor å synke.

Stortingets saksbehandling ble svært komplisert, og det var mange ulike syn og motsetninger som skulle forenes i de nødvendige vedtakene. Prinsippene ble til slutt først vedtatt i februar 1816 og lovutkastet godkjent av kongen i juni 1816. Gjennom salg av aksjer skulle Norges Bank få et sølvfond på minst to millioner spesiedaler. Banken skulle få enerett til å utstede pengesedler for en sum som lød på det dobbelte av sølvfondet. Landets pengeenhet, spesiedaleren, skulle være på 25,28 gram sølv og være delt inn i 120 skilling.

Dersom salget av aksjer viste seg utilstrekkelig, skulle det skrives ut tvangsaksjekjøp ved ligning på formue. Det viste seg nødvendig. Riksbanksedlene som sirkulerte ble dels inndratt, men de aller fleste ble kjøpt opp av staten. Det skjedde ved at staten lånte papirspesiedaler hos Norges bank for å løse inn riksbanksedlene hos Riksbanken. Lånet skulle staten innfri ved nok en skatt. Det ville vært umulig for staten å få skatten inndrevet på ett år, derfor ble den utlignet over 13 år. I tillegg til disse skattene påla staten folk også vanlig statsskatt. Det ble naturligvis uro blant folk, og kongen nørte opp under uroen. 

Det var nok mange som mente at det ville vise seg umulig å få inn alle disse skattene, men likevel ble det vedtatt at staten innen 1. juli 1818 skulle utrede i alt 4 millioner i sølvverdi av det norske folket. Innløsning av papirpenger i spesiedaler sølv skulle kunne skje til pari kurs fra 1. januar 1819, besluttet Stortinget. Så reiste stortingsmennene hjem.  

Forholdene ble imidlertid ikke normale, det var krise i trelasthandelen på de gamle markeder, og det ble uår i jordbruket i 1817. Skatterestansene økte, og det ble umulig for staten å skaffe seg statslån i utlandet. Innløsningen til pari kurs ble dermed utsatt på ubestemt tid. På toppen av alle de økonomiske problemene skulle Norge overta en del av den felles dansk-norske statsgjeld. Det ble naturligvis stor strid om dette problemet, men enden på saken ble at staten i 1819 påtok seg å betale Danmark en sum tilsvarende 3 millioner spesiedaler i sølv med avdrag over 10 år. Stortinget godkjente avtalen da det kom sammen i 1821.

Alle problemene som tårnet seg opp for den unge staten, førte til at papirdaleren fortsatte å synke i kurs regnet i forhold til dens sølvverdi med 1822 som bunn. Da gikk det 2 papirdaler for hver sølvdaler. Noen økonomisk gode år i første halvdel av 1820-årene førte imidlertid til at kursen raskt steg betydelig, men ikke før i 1842 ble kursen pari og innløsning kunne begynne. ''Dermed var forholdene lagt til rette for at staten kunne begynne å satse stort på f. eks. infrastruktur i samferdsel.''

=== Lov om toll ===  
Den gangen skaffet staten seg mye av statsinntekten fra toll, og toll var lagt både på innførsel og utførsel. Toll ble også lagt på varer som kom fra innlandet og skulle selges i en by. Folks daglige livsførsel ble til å begynne med ikke tillagt avgjørende vekt ved utforming av tolltariffen. Lov om toll kom i 1824. Internasjonalt, men også i Norge, gikk utviklingen i retning av stadig mer frihandel, som forutsatte at tollen ble avskaffet. Tolltariffkommisjonen av 1858 slo fast frihandel som endelig mål, men så langt ville ikke myndighetene gå. Tollen ble imidlertid etter hvert omlagt fra såkalte nødvendighetsvarer i forbruk og produksjon, til mer luksusbetonte varer i forbruk. Høydepunktet i utviklingen mot frihandel kom i begynnelsen av 1870-årene. Lønnsadelen blant de offentlige tilsatte var tollerne som hadde provisjon av inntekten som tollen ga. 

{{thumb|Constitutionen.jpg|«Constitutionen» i Langesundskreppa, 1827.|Ukjent / Norsk Maritimt Museum via Arkivverket}}

=== Saken om riksrett mot finansministeren ===
I [[1827]] opplevde landet et eksempel på at Stortinget mente at regjeringen hadde gått ut over sine fullmakter. I 1825 hadde regjeringen bevilget penger av overskudd i statskassen til å kjøpe de to dampskipene '''Constitutionen''' og '''Prinds Carl'''. Landets to første dampskip ble eid av marinen, men lånt ut til postvesenet. Den ansvarlige statsråd finansminister Jonas Collett hadde utvilsomt gått ut over sine fullmakter, siden slik beslutning hørte hjemme hos Stortinget. Da Stortinget så kom sammen i 1827, ble det besluttet å anlegge sak for riksretten mot finansministeren. Regnskapet for anskaffelsen var på det tidspunktet ikke revidert, og da saken kom opp ved neste stortingssamling i [[1830]], var de to dampskipene i full drift og meget populære. Det var da rimelig klart at slike fartøyer ville vise seg meget anvendelige i Norge. Stortinget nøyde seg derfor med en mild irettesettelse og antok at noe liknende ikke ville gjenta seg. Stortinget ble selv pådriver for anskaffelse av statlige dampskip i postvesenets tjeneste til det i [[1857]] var innkjøpt 11 skip som drev posttransport langs hele kysten og til utlandet. I regi av [[Samkult 2]] har Bjørn Foss skrevet artikkel om kystfarten gjennom unionstiden. 

=== Lov om formannskap ===
Under unionstiden med Danmark var det kongen som eneveldig styrte både med pålegg av skattene og med anvendelsen av dem. I unionstiden med Sverige har vi foran sett at Storting og regjering hadde overtatt rollen til den eneveldige kongen. Det var likevel mange tiltak som med fordel kunne overlates til myndigheter på lavere politisk plan enn det statlige. Lov om formannskap fra [[1837]] som vi også kan kalle lov om lokalt selvstyre, kan ses i dette lyset. Et lovforslag ble fremlagt i 1833, men forkastet av kongen. Forslaget ble fremlagt igjen i 1836, men fortsatt forkastet. Et overordentlig Storting ble innkalt av kongen høsten 1836 og loven om lokalt selvstyre ble da vedtatt. Saken om det lokale selvstyret hadde vært gjenstand for opphisset debatt både innenfor og utenfor Stortinget i et tiår, og grunnen for at loven ble vedtatt i 1836, har fascinert mange. 

{{thumb|Hjuldamperen Prinds Carl fra 1827.jpg|Hjuldamperen Prinds Carl fra 1827 var bygd i eik.|«Innenlands samferdsel i Norge siden 1800»}}

=== Næringsfrihet ===
Under unionstiden med Danmark ble retten til å drive næringsvirksomhet gitt av kongen som privilegium til dem han ønsket å favorisere og retten kunne tilbakekalles av ham. Merkantilismen er et begrep som karakteriserer denne tiden. Under unionstiden med Sverige ble den økonomiske liberalismen grunnleggende styringsidé anført av [[Storbritannia]] fra midten av århundret. Storbritannia hadde innført sterke handelsrestriksjoner mot Norge etter napoleonskrigene, men senere i århundret ble landet en pådriver for frihandel, som er en viktig side ved den økonomiske liberalismen. Opphevelsen av navigasjonsakten fra [[1850]] er kanskje det mest kjente eksemplet for Norge. Tidligere hadde britene forbeholdt landets innførsel og utførsel for britiske skuter eller skuter fra handelslandet. Fra 1850 ble sjøfarten en fri næring, og det la grunnlaget for Norges raskt sterke stilling i internasjonal sjøfart, se Leif Haaland [[Samfunn og sjøfart etter 1814]]. Storbritannia hadde også opphevd restriksjoner og toll ved eksport av maskiner. Det bidro til å legge et grunnlag for industriell utvikling i Norge.   

Det kom mange viktige lovvedtak om friere næringsvirksomhet i løpet av første halvdel av [[1800-tallet]]. Vi skal ta med noen av dem. For å drive håndverk måtte man være medlem av et [[laug]] som naturligvis begrenset tilgangen etter medlemmenes behov og ikke etter samfunnets. Slike laug fantes i byene. I [[1839]] ble lov om håndverk vedtatt etter lang tids strid og prinsippet om avvikling av laug vedtatt. Det var neppe vanskelig å ane at håndverkerne kunne ende opp som industriproletarer. Det gikk smått med opphevelsen av laugene i praksis, men en ny lov i [[1866]] feide bort de hindringene som fortsatt fantes.
Handel hadde vært i hendene på byborgere. Rundt omkring i landet fantes riktignok i [[1830]] 20 markedsplasser åpne noen ganger og dager i året, og der bøndene kunne omsette egne varer. Markedsplassene var godkjent av staten. [[Landhandel]] ble frigitt i [[1840]], men gjort avhengig av bevilling. Byborgernes monopol på handel i en viss omkrets rundt byen ble opprettholdt helt til [[1869]]. Ut gjennom 1850- og 1860-årene ble de gjenværende innskrenkningene i næringsfrihet stort sett avskaffet. Det kan i denne sammenhengen være grunn til å nevne liberaliseringen av sagbruksdriften. Den falt sammen med innføring av dampmaskinen som drivkraft i sagbruket. Dermed ble det etablert store trelastbruk ved munningen av elver, og de viste seg mer konkurransedyktige enn sagbruk som lå lenger inne i landet, men var avhengige av fossefall. I noen tilfelle kunne etablering av [[jernbane]] i siste halvdel av 1800-tallet kompensere noe for redusert konkurransekraft.

=== Bygningslovgivning ===
Den gamle bebyggelsen i byene besto i hovedsak av trehus, og byene hadde med mellomrom blitt hjemsøkt av ildebrann.  Etter hvert som byene este ut på grunn av befolkningspresset, ble det behov for bygningsmessig regulering av byene. I [[1845]] ble lov om bygningsvesenet vedtatt for kjøp- og ladesteder (byer). [[Christiania]], [[Bergen]] og [[Trondhjem]] hadde allerede egne bygningslover.

For å hindre ildebrann ble det vedtatt brede gater, åpne i begge ender med gitt kvartalslengde og maksimale areal på kvartalet. I hovedsak skulle loven fastlegge et gatemønster, og loven ga adgang til at kommunen kunne ekspropriere grunn. Byggemateriale ble mer mur. Loven sto ved lag ut unionstiden. 

Gjennomgangen har vist at lovverk og praksis i stor grad var kommet på plass innen midten av århundret. Produksjon, handel og forbruk økte. Forholdene var økonomisk lagt til rette for et krafttak i samferdsel. I resten av dette kapitlet har vi plukket ut noen få begivenheter som hver på sin måte er betydningsfulle for [[Samkult 2]].

=== Årlige Storting ===
Så lenge samferdsel ikke ga noen lette forbindelser mellom folk, var det trolig et rimelig argument at Stortinget bare møttes hvert tredje år. Argumentet fikk mindre og mindre vekt ettersom dampskipsruter og [[jernbane]]nett begynt å bre seg ut over Norge. Saksmengden økte også etter hvert. I 1869 ble årlige Storting vedtatt og innført fra [[1871]]. 
{{thumb|Severin Løvenskiold 1836 58995.jpg|[[Severin Løvenskiold (1777–1856)|Severin Løvenskiold]] malt i 1836 av Fredrik Westin, i kopi fra 1896 av Carl Chr. Andersen. Løvenskiold var stattholder fra 1841-1856. Da originalen ble malt var han statsminister.|Oslo Museum}}

=== Norge fikk statsminister ===
Siden Norge kom i union med Sverige under felles konge, hadde enkelte medlemmer av den norske regjeringen holdt til i [[Stockholm]]. Lederen for den norske gruppen hadde tittelen statsminister. Det hadde vært en torn i øyet på nordmenn at kongen hadde en stattholder i Norge for å holde øye med hva de foretok seg. Så i [[1873]] inndro kongen [[stattholder]]posten og lot en statsminister lede også regjeringen i Norge. Det roet de nasjonale gemyttene for en stund.

=== Reformering av samfunnsforhold ===
Ved lov om pengevesenet i [[1875]] forlot Norge sølvstandarden og gikk over til gullstandard, som etter hvert ble vanlig i mange land, med Storbritannia som foregangsland. Det ble samtidig vedtatt en overgangstid på to år. En gullkrone ble verdsatt til fire spesiedaler sølv. En like viktig endring ble innføringen av det metriske system, som erstattet de mange kompliserte og uoversiktlige enhetene for mål og vekt som til da hadde eksistert.

=== Striden om parlamentarismen ===
{{utdypende artikkel|Parlamentarisme}}
{{thumb|Johan Sverdrup statue ved Stortinget 2017.jpg|Minnesmerket over [[Johan Sverdrup]] står i dag ved [[Eidsvolls plass]] foran Stortinget, men sto tidligere ved [[Wessels plass]], ved Stortingets sørøstre hjørne.| [[Bruker:Stigrp|Stig Rune Pedersen]] (2017)}}

Frem til midten av århundret hadde de økonomiske forholdene vært preget av primærnæringene, administrasjonen var oversiktlig og i hendene på embetsstanden. Bøndene og embetsstanden styrte landet sammen på Stortinget, og stort sett fant de ut av det med hverandre. Etter hvert ble nærings- og samfunnslivet differensiert, og nye sosialklasser begynte å gjøre seg gjeldende. Gammel harmoni ble sprengt, og radikale strømninger fant grobunn. Kongen og regjeringens makt ble truet av en stadig større gruppe radikale stortingsmenn anført av Johan Sverdrup.

[[Johan Sverdrup]] ([[1816]]-[[1892]]) var jurist, og viste seg raskt å være en veltalende og slagkraftig representant da han kom til Stortinget i [[1851]]. Han ønsket parlamentarismen innført som styresett, men grunnloven og politisk praksis gjorde parlamentarismen til et fjernt mål. Dette gjaldt også målet om alminnelig stemmerett. Den radikale fløyen i Stortinget hadde Johan Sverdrup som naturlig midtpunkt og betegnelsen venstre på gruppen rundt Sverdrup ble mer vanlig etter hvert. Venstre som stortingsgruppe har røtter tilbake til [[1869]]. 

Mot seg hadde Sverdrup og Venstre en konservativ gruppering omkring [[Frederik Stang]] ([[1808]]-[[1884]]), jurist som Sverdrup. Stang var en glimrende advokat og ble statsråd da [[Indredepartementet]] ble opprettet i [[1846]]. Han var statsråd i det viktige tiåret da så mange vidtrekkende beslutninger om næringsveier og samferdsel ble fattet. Av helsemessige grunner trakk han seg tilbake i 1856, men ble statsråd igjen i 1861 og førte forsetet i den norske regjeringen til 1873. Da ble stattholderposten opphevet og kongen utnevnte Stang til statsminister. Stang utviklet seg i stadig mer konservativ retning og ble nok en ensom mann i sentrum av den konservative fløyen.

{{thumb|Frederik Stang foto.jpg|Frederik Stang.|Ukjent/Oslo Museum.}}
Den avgjørende styrkeprøven mellom Stang og Sverdrup ble [[statsrådssaken]] som dreiet seg om å åpne for statsrådenes adgang til Stortinget. Dette var en grunnlovssak som ble nektet sanksjon av kongen i 1872. På grunn av noen tekstlige endringer i forslaget ble det oppfattet som nytt da det kom opp igjen i 1874 og vedtatt uendret i [[1877]]. Så ble saken koblet til om kongen hadde absolutt veto i grunnlovssaker eller bare utsettende veto. På Stortinget i 1880 hadde venstresiden stor majoritet og vedtok statsrådssaken for tredje gang, og kongen nektet igjen sanksjon. Stortinget vedtok så med stort flertall at saken var gjeldende lov. Regjering og Storting sto steilt mot hverandre, og midt oppe i striden gikk Frederik Stang av som statsminister i 1880, svekket i sin helse, trett, skuffet og sjokkert over vedtaket i Stortinget. Kongen utnevnte Christian August Selmer til statsminister.

Stortingsvalget i 1882 førte til at venstresiden kom styrket tilbake, og Johan Sverdrup var dens ubestridte leder. Nå var majoriteten så stor at opposisjonen kunne besette tilstrekkelig med plasser i [[Lagtinget]] til å anlegge sak for riksretten og samtidig være sikre på vinne rettssaken. Sakens innhold ble utformet i 1883, og kjennelsen falt i 1884. De fleste av statsrådene ble dømt til å ha tapt sine embeter. Kongen bøyde seg for dommen, men prøvde å finne ny statsminister som naturlig nok ikke ville få styringsmuligheter mot Stortingets vilje. Kongen ga etter og bad så Johan Sverdrup om selv å danne regjering. En epoke i statsstyringen var over. Statsministeren skulle stå til ansvar for Stortinget.
Etter riksrettsaken ble partiet Høyre dannet av konservative grupperinger.

=== Sprengning av unionen ===
Mot slutten av århundret tegnet det seg stadig klarere trekk i unionssamlivet som kunne føre til sprengning av unionen. Den utløsende sak ble konsulatsaken. Kongen styrte med utenrikspolitikken, og utenriksministeren var svensk. Norges utenrikshandel ble stadig viktigere for landet, og Stortinget ønsket at det ble utnevnt norske konsuler i mange land. Det ble forhandlet om saken i flere år, kompromisser tegnet seg, men ble forkastet av den ene eller andre parten. I mars [[1905]] dannet Christian Michelsen en samlingsregjering og hevdet i sin tiltredelseserklæring at den ville ”gjennomføre Norges grunnlovsmessige rett til eget norsk konsulatvesen og hevde Norges suverenitet som et fritt og selvstendig rike.” I mai vedtok [[Odelstinget|Odelsting]] og Lagting i rask rekkefølge lov om konsulatvesen med virkning fra april [[1906]]. Kongen nektet sanksjon, og hele regjeringen innleverte sin avskjedssøknad. Da kongen ikke så noen mulighet for å finne en annen regjering, bifalt han ikke regjeringens avskjedssøknad. Da så Christian Michelsen grunnlaget for en revolusjonær strategi i Stortingets enstemmige beslutning [[7. juni]] [[1905]].   Kjernen i vedtaket var at kongen sto uten regjering, og kongemakten hadde dermed opphørt å virke. Stortinget ga regjeringen fullmakt til å utøve kongens myndighet siden kongen hadde opphørt å fungere som norsk konge. 

Det kan diskuteres hvor mye konstitusjonell skilsmisse eller revolusjonær handling det lå i beslutningen. Sluttresultatet ble imidlertid at Sverige etter forhandlinger med Norge godtok Stortingets beslutning og lot oss forlate unionen. Norge var endelig blitt selvstendig etter mange århundrers underordnet samliv i union med nabolandene.

== Befolkningspress ==
 
=== Fra unionstiden med Danmark til unionstiden med Sverige ===
I perioden [[1664]]-[[1815]] økte folketallet fra 440 000 til 885 000. Det innebærer fordobling på omtrent 150 år i løpet av den tiden som arbeidsgruppen har behandlet i [[Samkult 1]]. Under unionstiden med Sverige økte folketallet til 2,3 millioner, altså vesentlig mer på 90 år enn på de foregående 150 år. Når vi gjør utviklingen om til gjennomsnittlig årlig endring i %, finner vi en gjennomsnittlig årlig vekst på 0,5 % mellom 1664 og 1815 og 1,1 % mellom [[1815]] og [[1905]]

Under unionstiden med Danmark var sult og hungersnød aldri langt vekk fra det daglige livet, hygiene og renhold var dårlig, trangboddhet og epidemier vanlig. Under unionstiden med Sverige begynte en dramatisk forbedring i forutsetningene for økt levealder. Selv om folk fortsatt kunne lide nød, var det slutt med hungersnød. Utover i århundret begynte kommunene å føre frem ferskvann i rør av jern, håndtering av avfall og kloakk ble bedret, vaksinasjon mot kopper og forebyggende tiltak for helse og hygiene satt ut i livet. Medisinsk innsikt og kompetanse økte. Fortsatt kunne det forekomme epidemier som for eksempel koleraepidemier, men de ble sjeldnere etter hvert.

Selv under unionstiden med Danmark økte folketallet i de fåtallige byene som fantes sterkere enn i bygdene, fra 30 000 i 1664 til 87 000 i 1815, men det var under unionstiden med Sverige at byenes vekst virkelig skjøt fart. Ifølge folketellingen i [[1910]] bodde det på det tidspunktet nesten 690 000 i byene eller 29 % av rikets folketall. Den gjennomsnittlige årlige veksttakten var 2,2 % eller dobbelt så høy som den generelle veksten for riket. Det var som vi skal se, den økonomiske utviklingen som gjorde den dramatiske byveksten mulig. 
{{thumb|Bergseminaret Kongsberg september 2013.jpg|Kongsberg ble grunnlagt på grunn av sølvfunnet i [[1623]], og var lenge en av landets ledende bysamfunn. På 1800-tallet var det andre byer som overtok hegemoniet. Her Bergseminarets bygning fra [[1786]].|Stig Rune Pedersen|2013}}

=== Dramatisk byvekst ===
Ifølge folketellingen i 1910 var de største byene [[Christiania]], [[Drammen]], [[Christiansand]], [[Stavanger]], [[Bergen]] og [[Trondhjem]] med 64 % av byenes folketall.  Disse 6 byene hadde nesten samme andel av byenes folketall i [[1801]], nemlig 63 %. Det var byveksten i Christiania som ga dette resultatet. Byen økte sitt folketall fra nærmere 9 000 innbyggere i 1801 til 242 00 i 1910, og det var faktisk betydelig mer enn tilveksten i de øvrige 5 byene til sammen. ''En dramatisk forskyvning fant således sted i folketallets tyngdepunkt i løpet av unionstiden''. I 1801 var Bergen landets overlegent største by med 18 000 innbyggere. [[Kongsberg]] hadde vært en større norsk by i 1801 med nærmere 7 000 innbyggere. Den hadde i løpet av unionstiden falt helt ut av listen over større byer. Stavanger hadde på sin side tatt spranget fra en mellomstor by i 1801 til å bli rikets fjerde største by i 1910, etter Christiania, Bergen og Trondhjem. 
 
Når vi bryter endringer i folketallet ned på periodene mellom folketellingene, finner vi at utviklingen ikke har vært jevn fra periode til periode, det må ha skjedd noe viktig med forutsetningene. Tre demografiske forhold kaster lys over dette: fødte, døde og utvandring.

=== Demografiske særtrekk ===
Tallet på levende fødte økte utover i unionstiden fra 27 000 i 1815, passerte 30 000 allerede året etter, 40 000 i 1845, 50 000 i 1857 og 60 000 i 1879. På dette nivået holdt fødselstallet seg ut unionstiden med Sverige. Årene mellom [[1845]] og [[1857]] peker seg ut som år med stort tilskudd til folketallet. Tallet på døde lå i 1815 på 18 000 etter å ha vært på 32 000 i 1809, året med hungersnød. I 1828 passerte tallet på døde 20 000, videre 25 000 i 1847 og lå forbausende stabilt omkring 30-35 000 utover i unionstiden. Store vekslinger i folketallets tilvekst må følgelig søkes i utvandring. Utvandringen til oversjøiske land hadde vært beskjeden frem til den amerikanske borgerkrigen tok slutt i [[1865]]. Fra 1865 til 1866 økte utvandringen fra 4 000 til 15 000 og holdt seg over 10 000 frem til og med 1873, for så å synke til i underkant av 5 000 om året frem til 1878. Deretter økte utvandringen dramatisk i mange år. På 10 år fra 1880 til 1889 utvandret 196 000 til oversjøiske land. Det var altså ikke nok utkomme for de store fødselskullene rundt 1850. En ny utvandringsbølge fant sted i begynnelsen av 1900-tallet. På fem år, fra 1901 til 1905 utvandret 103 000, en tilsvarende årlig avgang som på 1880-tallet.

Flytting og utvandring hadde naturligvis flere grunner, men industrialiseringen i Norge, vekslingene i den økonomiske utviklingen og i de hjemlige levekårene var trolig blant de viktigste forholdene som belyser folketallets utvikling i bygdene. Det var ikke grunnlag for hele den mulige tilvekst i folketallet, og drømmen om det forjettede land USA var sterk. Industrireising førte til dannelse av tettsteder og sterk befolkningsvekst i byer og andre tettsteder. Bygdene ble tappet for arbeidskraft som dro til byene eller utvandret. I økonomisk dårlige tider dro folk videre også fra byene til USA. Fordeler vi endringen i folketallet under unionstiden på to perioder: 1815-1865 og 1865-1905, finner vi klare forskjeller. Mellom 1815 og 1865 økte folketallet med i gjennomsnitt 1,3 % om året, men tilveksten sank deretter til 0,8 % om året frem til 1905.

Det var få land som sendte så stor del av sin befolkning til USA som Norge. [[Irland]] toppet listen fulgt av Norge på den neste plassen.
En statistisk oppsummering er vist i den etterfølgende oversikten. Veksten i bygdenes folketall faller dramatisk fra og med 1865 og holder seg lavt ut resten av unionstiden. I byene var veksttakten påfallende lav mellom 1825 og 1835 og etter 1900, men svært høy mellom 1875 og 1890. Den lave veksttakten mellom 1825 og 1835 kan muligvis tilskrives beskjeden tilvekst i økonomisk aktivitet i perioden. I årene 1900-1905 var de økonomiske tidene trykkende, og fristelsen til å utvandre må ha vært sterk.

{{thumb høyre|Bankplassen 3 Oslo 2012.jpg|Bankplassen 3, oppført 1828 for Norges bank av ark. Grosch. {{byline|Stig Rune Pedersen}}}}

{| class="wikitable"
|+ Endring i hjemmehørende folkemengde mellom folketellinger 1815-1910. 
Inngang til en periode er satt til 100

! Tidsperiode !! Norge i alt !! I byene !! Bygdeområder
|-
| 1815-1825 || 118,7 || 131,9 || 117,3
|-
| 1825-1835 || 113,7 || 113,0 || 113,7
|-
| 1835-1845 || 111,2 || 125,5 || 109,5
|-
| 1845-1855 || 112,2 || 122,2 || 110,8
|-
| 1855-1865 || 114,2 || 134,6 || 111,1
|-
| 1865-1875 || 106,6 || 124,8 || 103,2
|-
| 1875-1890 || 110,4 || 142,6 || 103,1
|-
| 1890-1900 || 112,0 || 132,4 || 105,6
|-
| 1900-1910 || 106,8 || 109,8 || 105,6
|-
|}

== Økonomi == 
=== Oversikt ===
Vi har foran beregnet gjennomsnittlig årlig vekst i folketallet mellom 1664 og 1815 til 0,5 %. Dette kan vi trolig oppfatte som en nedre grense for økonomisk utvikling for ellers ville folk ha sultet i hjel. Hvor mye høyere den økonomiske merverdien kan ha vært, vet vi ikke, men i et samfunn som bygget på naturalhusholdning hos de aller fleste, og hvor kampen for det daglige brødet var en realitet, kan den neppe ha vært så mye høyere.  Samkultgruppen har anslått den økonomiske merverdien til å ha økt med i gjennomsnitt 0,5-1,0 % om året. Som mål for økonomisk merverdi benytter samkultgruppen begrepet brutto nasjonalprodukt (BNP) regnet i faste priser. 

Til å begynne med var [[Norges Bank]] landets eneste bank. Den var til liten hjelp for næringslivet og ga stort sett bare lån mot pant i fast eiendom. Først da staten opprettet Hypotekbanken i [[1852]] kunne sentralbanken konsentrere seg om annen og mer vesentlig sentralbankvirksomhet. Etter hvert begynte det i Norge å bli skapt merverdi utover livets nødtørftigste krav, og vi kan se etableringen av banker som et uttrykk for utviklingen. Landets eldste sparebank ble opprettet i [[1822]], deretter økte antallet, til å begynne med langsomt, men fra 1840-tallet voldsomt. I [[1848]] ble landets første aksjebank opprettet. Den unge nasjonen begynte å få kapital som også kunne investeres i samferdselstiltak. Det er verdt å huske på at den største kapitalisten i landet var staten som først og fremst skaffet seg penger fra toll som ble lagt både på innførsel og utførsel.

Lov om formannskap i [[1837]] la grunnlaget for opprettelse av kommunalt selvstyre og det ble opprettet 392 kommuner i landet. Til å begynne med ga kun kommunene i de større byene økonomisk grunnlag for etablering av aksje- og sparebanker, men fra 1890-tallet fantes flere aksje- og sparebanker enn kommuner i Norge. Overgangen til pengehusholdning fant sted under unionstiden med Sverige. 

{{thumb|No-nb digibok 2008040204031 0140 1.jpg|"Een Specie". <br />
Enspeciedaler-Seddel utstedt af Norges Bank i 1818. |Nasjonalbiblioteket}}
=== Økonomisk vekst og produktivitet vekslet i unionstiden === 
I publikasjonen Historical Monetary Statistics for Norway 1819-2003 (Øyvind Eitrheim, Jan T. Klovland og Jan F. Qvigstad, 2004) er nasjonalregnskapets hovedkomponenter presentert fra og med 1830 både i faste og i løpende priser år for år. I artikkelen er vi hovedsakelig opptatt av BNP, og vi trenger et overslag over BNP regnet i faste priser tilbake til 1815. Det gjør vi på analytisk grunnlag. Vi har beregnet hvordan innenlandske tonnkm og BNP har variert sammen både på 1800- og 1900-tallet. De to begrepene varierte sammen omtrent på samme måte både på 1800- og 1900-tallet. Vi har derfor antatt at denne sammenhengen også gjelder mellom [[1815]] og [[1830]]. Dermed finner vi at BNP regnet i faste priser har økt med i gjennomsnitt 2 % om året mellom 1815 og 1905, det vil si i unionstiden med Sverige. Sammenlignet med vår antagelse om unionstiden med Danmark, se ovenfor, kan vi fastslå at veksttakten var minst dobbelt så høy for BNP i unionstiden med Sverige. Veksttakten mellom 1815 og 1830 var noe lavere enn i resten av unionstiden. 

I den etterfølgende tabellen har vi også tatt med utførselen regnet i faste priser. Det er for å vise at landets velstandsutvikling var påvirket av utenrikshandelen. Mellom 1830 og 1905 økte utførselen i gjennomsnitt med 3,4 % om året mens BNP økte med 2,1 % om året. Vi har betegnet BNP regnet i faste priser som et uttrykk for den merverdi som ble skapt i landet. BNP regnet i faste priser og per innbygger ser vi som et mål på produktivitet.  Det var liten økning i produktivitet mellom 1815 og 1830, men den tok seg opp på 1830-tallet. I 1840 økte produktiviteten med i underkant av 10 % fra året før, for igjen å holde seg konstant i flere år før et fall satte inn i 1848. De gylne [[1850-årene]] førte til betydelig økt BNP regnet per innbygger, i 1857 lå produktiviteten 14 % over nivået i 1848. I flere år vekslet endringene noe fra år til år innenfor en stigende trend, og BNP regnet per innbygger lå i 1877 50 % høyere enn i 1857, 20 år tidligere. I 1877 satte en langvarig nedgangstid inn, og først i 1888 passerte BNP regnet per innbygger nivået i 1877. Deretter hevet tallet seg noe, men både første halvdel av 1890-årene og 1900-1905 var økonomisk sett vanskelige år. 

{| class="wikitable"
|+ Endring i bruttonasjonalproduktet og utførselen, begge målt i faste priser 1815-1905, fordelt på delperioder. Inngang til en periode er satt til 100
! Tidsperiode !! Bruttonasjonalproduktet (BNP)  !! Utførsel
|-
| 1815-1830 || 127,6 || Mangler
|-
| 1830-1835 || 111,6 || 118,9
|-
| 1835-1842 || 116,0 || 120,2
|-
| 1842-1849 || 106,0 || 122,4
|-
| 1849-1856 || 128,8|| 169,2
|-
| 1856-1863 || 119,1 || 133,1
|-
| 1863-1870 || 119,5 || 133,9
|-
| 1870-1877|| 122,8 || 118,9
|-
| 1877-1884 || 102,7 || 116,6
|-
| 1884-1891 || 115,9 || 123,9
|-
| 1891-1898 || 116,3 || 107,9
|-
| 1898-1905 || 109,0 || 128,3
|-
|}

=== Den nye næringsvirksomheten ===
{{thumb|0231-096 0002 Strømmens Værksted Perspektivtegning.jpg|[[Nils Claus Ihlen]] grunnla i [[1902]] [[Strømmen Staal]] som det første stålstøperiet i landet. I bakgrunnen [[Strømmens Værksted]] fra [[1873]] med jernbanevognverksted og jernstøperi.}}

For å gi et bilde av tilkomsten av industribransjer skal vi summarisk vise sammensetningen av den nye produksjonsvirksomheten mot slutten av unionstiden. En slik innsikt kan være interessant i seg selv, men også i forhold til de ulike transportkrav industribransjene hadde.
	
* Gruvedrift og malmsmelting (kopperkis og svovelkis)
* 	Jern- og stålvareproduksjon
* 	Tekstil- og bekledningsindustri
* 	Elektrokjemisk industri (kunstgjødsel, kalsiumkarbid, ferrolegeringer)
* 	Elektrometallurgisk industri (aluminium)
* 	Treforedlingsindustri (tremasse, cellulose, papir)
* 	Verfts- og mekanisk verkstedindustri
* 	Hermetikk (maskinell og hermetisk holdbar falsing av lokk på esker)
* 	Meieridrift mot større og færre enheter for betjening av større markeder
* 	Jordbruk som betjente raskt voksende bybefolkning med kjøtt- og melkeprodukter
* 	Bybefolkningens behov for mel som ble dekket ved korninnførsel og av valsemøller
* 	Sterk økning i fiskeri på grunn av oljemotor og snurpenot
* 	Pelagisk hvalfangst (fangst i åpent hav)

Industrireisingen foregikk over en bred vifte av bransjer og i betydelig grad med utgangspunkt i landets egne råstoffer. For å kunne realisere den økonomiske virksomheten trengte næringslivet en helt ny og annen samferdsel enn den som fantes mot slutten av unionstiden med Danmark. Det tar samkultgruppen opp i de øvrige  artiklene under [[Samkult 2|Samkult 2.]]

=== Levestandarden ===
Vi skal avslutte kapitlet med noen betraktninger om levestandarden. Merverdien som ble skapt ble ikke fordelt jevnt. Noen tjente mye, men de aller fleste tjente lite, noen så lite at de fant det mer tillokkende å emigrere. Dividerer vi et begrep som heter privat forbruk regnet i faste priser med tallet for folkemengden, får vi et uttrykk for den økonomiske velstanden i gjennomsnitt hos folk. Den tilgjengelige tallserien for privat forbruk går tilbake til [[1830]], og vi finner at økonomisk velstand regnet per innbygger økte med i gjennomsnitt 1 % om året mellom 1830 og 1905. Folk fikk det altså økonomisk sett bedre i det lange tidsforløpet og betraktelig bedre enn under unionstiden med Danmark. At noen fikk det veldig mye bedre og andre sank ned i armod er en annen sak som gjennomsnittstall ikke avslører. Gjennomsnittstallene avslører likevel at i noen år, som mot slutten av 1870-tallet og begynnelsen av 1900-tallet sank levestandarden. I disse årene var utvandringen stor.  

{{thumb|Aasmund Olavsson Vinje.jpg|Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870).}}
== Samferdselen i kulturlivets tjeneste ==
=== Samferdsel gjør utvikling mulig ===
Samferdsel som omfatter transport og kommunikasjon, påvirker sammen med flere andre forhold kulturlivet. Når et lands innbyggere tar spranget fra isolert tilværelse til samkvem med omverden, kan samferdsel lette overgangen. Kanskje kan vi også hevde at samferdsel er en nødvendig forutsetning for kulturlivets oppblomstring. Under unionstiden med Danmark var samferdsel lite utviklet og standarden på den dårlig, myndighetene kontrollerte dessuten informasjonen som ble formidlet gjennom Postverket. Det var nødvendig med pass når man beveget seg utenfor nærmiljøet. 

Samferdselen ble et frigjørende element i befolkningens utvikling i unionstiden med Sverige. Dette viser samkultgruppen i sine artikler. I dette kapitlet skal vi innledningsvis ta med noen sitater.

Den svenske dikter og kulturhistoriker Viktor Rydberg (1828-1895) skrev etter en reise i Norge i [[1858]]: 
''«Ja, vad är en resa till Amerika, till Australien, till Japan i våra dager? Ångkraften mördar avstanden. … Vad vil man då begära? Vår planet börjar bli för trång för sublima känslor hos en resande».'' Sitert i Dag Bjørnland ''Fra dampmaskin til jetfly. En reise gjennom vår innenlandske samferdsel.'' ([[1982]]) Den norske dikteren [[Aasmund Olavsson Vinje]] (1818-1870) skriver i sin bok ''Ferdaminne frå sumaren 1860'' om jernbanen [[Christiania]]-[[Eidsvoll]] på 68 km: ''«Og Eidsvoll vart liksom ikkje Eidsvoll før denne vegen kom. Fridomen gagnar lite i armodsdomen.»''

Da Rydberg og Vinje skrev dette, hadde Norge bare innviet jernbanen Christiania-Eidsvoll. Jernbanen ga imidlertid bud om en mulig transportrevolusjon. Den korte jernbanestumpen ble tilbakelagt på 2 timer og 45 minutter, mens reisen var en vanlig dagsetappe med hest og karjol.

Da Rydberg og Vinje skrev, hadde skip allerede lenge blitt drevet med dampkraft, i Norge siden 1827. Nettet til statens postdampskip dekket hele den lange norske kyst, og utlandet var også forbundet med ruter slik at den reisende ut i Europa kunne reise med dampskip for eksempel til Kiel i [[Tyskland]] og deretter benytte tog videre.  

I siste halvdel av [[1800-tallet]] foregikk en storstilet utbygging av jernbanenettet i utlandet, men også i Norge. Ved utgangen av unionstiden var det blitt anlagt 3 000 km med jernbaner i Norge. Historiker, geograf og etnograf Yngvar Nielsen (1843-1916) traff nok tidens oppfatning ganske godt da han ved århundreskiftet skrev:
''«Veie, Jernbaner, Dampskibe, Telegrafer og Telefoner har skaffet os et nyt Norge og har åpnet landet paa en måde, der ved begyndelsen av nu det henrundne aarhundre maate forekomme utænkelig, og endnu er ikke denne udvikling afsluttet.»'' Sitert i Dag Bjørnland  ''Fra dampmaskin til jetfly. En reise gjennom vår innenlandske samferdsel.'' (1982)

I forbindelse med kultur er betegnelsen geni mer vanlig enn betegnelsen ener som normalt blir anvendt i samferdsel.  Vi har foran i artikkelen omtalt [[Frederik Stang]] og [[Johan Sverdrup]]. De kan kalles enere i politikk. I [[Samkult 2]]-artikkelen [[Samferdselens utvikling i unionen med Sverige (1814-1905)]] har vi på tilsvarende grunnlag omtalt flere andre som har satt betydelige spor etter seg. Disse kan vi også kalle enere i samferdsel. Det finnes naturligvis flere samfunnsmessige forhold ut over transport og kommunikasjon (samferdsel) som i en gitt tidsperiode fortjener å bli kalt nødvendige forutsetninger for kulturlivet. De faller imidlertid utenfor de forhold vi beskjeftiger oss med i [[Samkult]]. 
{{thumb|Hans Fredrik Gude Ei jekt fraa Sogn.jpg|Maritime motiv ble viktig for maleren Hans Fredrik Gude fra omkring 1860. Her ei [[jekt]] fra Sogn, malt 1866.}}

Først skal vi reflektere litt over hva som fikk Norge til å frembringe så mange enere i kulturlivet under unionstiden med Sverige, og kanskje i lys av sitatene ovenfor, tro at samferdsel har bidratt noe til den kulturelle oppblomstringen. I trebinds verket ''Dette er Norge 1814-1964'' har Francis Bull skrevet en artikkel ''Norsk diktning i de siste halvannet hundre år''. Der skriver han følgende på side 226: ''« … men blant dem som rager opp over miljøet og bærer geniets stempel, har det – både i litteratur, musikk og teater, malerkunst og skulptur – vært flere nordmenn enn man skulle vente etter folketallet.»'' Til støtte for påstanden siterer han Selma Lagerlöf og gjengir et hylningsdikt av den finske dikter Emil Zilliacus. Vi skal sitere første og siste vers i hylningsdiktet: 

«Fria vidder, stora drag
Bergmassiv av dorisk kynne,
Kraft och kärvhet är din lag.
Landet formar folkets lynne.
…
Stålblå dagrar dagen lång.
Men när det begynner kvällas
Smältar hårda toners tvång.
Hell dig land, som liknar Hellas!»

Norges nasjonalsang «[[Ja, vi elsker]]», skrevet av [[Bjørnstjerne Bjørnson]], har den samme patos over seg, så disse få henvisninger til lynne og karakter får greie seg. Blant forhold som kan være med og kaste lys over den nasjonale utfoldelsen i unionstiden med Sverige, skal vi heller ikke glemme at Sverige var en fremmed makt. Dette faktum var også egnet til å stimulere til nasjonal motstandskraft.  

{{thumb|Frogner Manor by I C Dahl for Benjamin Wegner.jpg|Frogner hovedgård, Oslo. Malt 1842 av I. C. Dahl for Benjamin Wegner.}}

=== Reisevirksomheten i kulturens tjeneste ===
Spesielt i malerkunsten kommer betydningen av god og effektiv samferdsel til sin rett. Vi skal gi noen få eksempler og tar også med noen andre grener av kulturlivet.

Maleren Johan Christian Clausen Dahl (1788-1857) regnes som grunnleggeren av nyere norsk malerkunst. Etter flere reiser for å samle inspirasjon og kunnskap slo han seg i [[1818]] ned i Dresden hvor han ble resten av sitt liv. I 1824 ble han professor der. I de etterfølgende årene foretok han mange studiereiser til Norge for å lage skisser til alle de bildene han er blitt så kjent for. En annen fremtredende maler fra den tiden er Adolph Tidemand (1814-1876). I 1845 bosatte han seg i Düsseldorf og ble stort sett boende der resten av livet. Som Dahl foretok også Tidemand tallrike studiereiser med skisseblokken til Norge. En tredje fremtredende maler i samtiden var [[Hans Fredrik Gude]] (1825-1903). Som de to andre bosatte han seg i Tyskland der han virket som professor til han døde i [[Berlin]]. Gude foretok mange studiereiser til Norge og besøkte også andre europeiske land for å samle inn sine motiver. Maleren Peder Balke (1804-1887) bosatte seg ikke fast i utlandet, men bodde i kortere eller lenger tid av gangen ute i Europa. Han vendte hjem for godt i 1850. Christian Krohg (1852-1925) var både maler og forfatter. Han studerte både hjemme og ute og på 1880-tallet tilbrakte han flere somre i Skagen i [[Danmark]] i samvær med flere andre kjente malere (Skagenkretsen). Selv om han stort sett bodde hjemme i Norge var han ofte på reiser. Landets internasjonalt mest kjente maler Edvard Munch (1863-1944) bodde fra 1889 for det meste i utlandet, riktignok på forskjellige steder til han etter et halvt års klinikkopphold i København 1908-1909 vendte hjem til Norge for godt. 

{{thumb|SkåkaVindhellaX.jpg|Situasjonsbilde fra Laukebergbakken i Galdane. <small>Tegning av Johannes Flintoe</small>}}
Før fotografiet hadde overtatt som kilde til bilder, var det populært for boktrykkerier å engasjere malere og tegnere til å lage bilder fra reiselivet. Vi skal gi noen eksempler. Maleren [[Johannes Flintoe]] (1786-1870) arbeidet etter endt utdanning i mange år som lærer ved Tegneskolen i Christiania. Flintoe er mest kjent som landskapsmaler og han foretok i flere år studiereiser omkring i Norge for å samle inntrykk og motiver. En rekke litograferte tegninger ble i 1838-1840 utgitt under tittelen ”Scener af reiselivet i Norge” med tekst av [[Mauritz Hansen]]. Maleren Joachim Christian Geelmuyden Gyldenkrantz Frich (1810-1858) slo seg ned i Norge etter endt malerutdanning i utlandet. Som Flintoe var han lærer ved Tegneskolen i Christiania og kjent som landskapsmaler. Til Chr. Tønsbergs ”Norge fremstillet i tegninger” (1846-1848) leverte Frich nesten tredjeparten av motivene. Fyrdirektør Carl Frederik Diriks (1814-1895) var en habil tegner og festet på tegneblokken både fornøyelige og instruktive tegninger fra folkelivet på sine mange reiser. En del av disse er samlet i ''Skisser af Reiselivet i Norge'' og kom ut fra 1860-årene. Vi skal heller ikke glemme at postkortet som kom ut fra 1872, har bidratt til å gi mange opplysninger om land og folk.

De fleste norske malerne bodde i hjemlandet, men foretok hyppig studiereiser til miljøene ute. Vi skal ellers huske på at malerne måtte tjene til livets opphold ved sin kunst og derfor være representert på utstillinger både hjemme og i Europa, deres bilder måtte finne kjøpere, for eksempel gallerier, museer, velstående personer mv. Dette krevde nok tilstedeværelse. På sett og vis var malerne vandringsmenn. Da var det godt at standarden i samferdsel stadig ble bedre. 

Det hendte faktisk at utenlandske malere dro på studietur til Norge. Den kjente franske impresjonistiske maleren [[Claude Monet]] kom vinteren 1895 til Norge og malte blant annet den nå fredede broen over Sandvikselven i [[Bærum]]. Det var snødekte landskap som trakk ham til Norge. Samferdselsmotiv kunne faktisk være tiltrekkende på datidens malere, for eksempel hektisk liv på jernbanestasjon, skuter i storm, skipsforlis, bratte veier, liv på skysstasjoner mv. Vi skal heller ikke glemme at samferdsel ga betydelige oppdrag til arkitekter ved anlegg av jernbanestasjoner. 
{{thumb|Peter Christen Asbjørnsen seddel.JPG| Asbjørnsen prydet den forrige norske 50 kroner-seddelen (gyldig 1997-2019). {{byline|Stig Rune Pedersen}}}}

Vi skal nevne ytterligere noen eksempler på reiser hos fremtredende kulturpersoner. 
Fiolinvirtuosen og komponisten Ole Bull (1810-1880) hadde hele verden som sin arena og var en av [[1800-tallet]]s mest berømte fiolinister. Selv om han turnerte verden rundt, tilbrakte han som oftest somrene i sin villa på Lysøya ved [[Bergen]], hvor han døde. Landets ubestridt største komponist [[Edvard Grieg]] (1843-1907) studerte i utlandet, og selv om han oppholdt seg mye hjemme i Norge, holdt han konserter både som dirigent og pianist av egne komposisjoner omkring i Europa. 
Det var vel naturlig at mange i Norge ønsket å finne tilbake til røttene for land og folk. Vi ser det tydelig i malerkunsten hos malerne som satte sitt preg på kunsten etter 1814. Det kunne være naturbilder som hos Dahl, eller bilder med motiv fra landets historie som hos Tidemand. En søking etter språkets røtter var også nærliggende, og [[Ivar Aasen]] (1813-1896), norsk målgransker, og dikter tok mål av seg til ”å reise et selvstendigt og nasjonalt sprog.” For å greie dette måtte han reise omkring i landet og samle dialekter. I 1848 utga han ”Det norske folkesprogs grammatikk” og i 1850 ”Ordbog over det norske folkesprog”.  Omreisende måtte også den være som samlet inn folkeeventyr og folkesagn slik som [[Peter Christen Asbjørnsen]] (1812-1885). Han samarbeidet med teologen [[Jørgen Moe]] (1813-1882) som samlet inn og gjenfortalte folkeeventyr. Peter Christen Asbjørnsen, Jørgen Moe og Ivar Aasen innledet det nasjonale gjennombruddet i Norge.  

=== Litteratur ===
* Bull, Francis (1963), Norsk diktning i de siste halvannet hundre år. Artikkel på sidene 225-298 i boken Dette er Norge 1814-1964, bind 3.
* Bjørnland, Dag (1982), Fra dampmaskin til jetfly. En reise gjennom vår innenlandske samferdsel. NKS-Forlaget. (ISBN 82-508-0180-6).
* Eitrheim, Øyvind, Jan T. Klovland og Jan F. Qvigstad (2004) Historical monetary statistics for Norway 1819-2003. Norges Banks skriftserie no 35. (ISBN 82-7553-251-5).
* Hodne, Fritz (1981), Norges økonomiske historie 1815-1970. J. W. Cappelens Forlag as. (ISBN 82-02-04685-8).
* Lie, Einar, Jan Thomas Kobberrød, Eivind Thomassen og Gjermund Forfang Rongved (2016), Norges Bank 1816-2016. (ISBN 978-82-450-1929-2). 
* Norges historie, bind 10 Francis Sejersted (1978), Den vanskelige frihet 1814-1851. Redaktør Knut Mykland, J. W. Cappelens forlag as. (ISBN 82-02-03441-8).
* Norges historie, bind 11 Hans Try (1979), To kulturer. En stat 1851-1884. Redaktør Knut Mykland, J. W. Cappelens forlag as. (ISBN 82-02-03443-4).
* Norges historie, bind 12 Per Fuglum (1978), Norge i støpeskjeen 1884-1920. Redaktør Knut Mykland, J. W. Cappelens forlag as. (ISBN 82-02-03445-0).
* Norges historie, bind 15 (1980), Historisk atlas. Oversikter, årstall, tabeller. Redaktør Knut Mykland, J. W. Cappelens forlag as. (ISBN 82-02-03451-5).
* Samkult
* Samkults tilblivelse
* Samkult 1
* Samkult 2
* Samkult 2: Alle artiklene
* Sanstøl, Jorunn (2004), Christiania-bilder. Hovedstadens billedkunst gjennom 350 år. Valdisholm forlag. (ISBN 82-7412-063-9). 
* Statistisk sentralbyrå (1948), Statistiske oversikter.
* Transportøkonomisk institutt (1977), Innenlands samferdsel siden 1800. Del 1: Demring (1800-1850-tallet).
* Vinje, Aasmund Olavsson (1861), Ferdaminne frå sumaren 1860.

{{Samkult}}

[[Kategori:Skyssvesen]]
[[Kategori:Kanaler]]
[[Kategori:Jernbane]]
[[Kategori:Telegraf]]
[[Kategori:Telefon]]
[[Kategori:Sjøfart]]
[[Kategori:Postvesen]]
[[Kategori:Veg]]
[[Kategori:Politikk]]

{{bm}}