Ansiktshår - Sideversjonshistorikk

Cnyborg på 9. apr. 2019 kl. 09:30

2019-04-09T09:30:28Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. apr. 2019 kl. 09:30
Linje 57:		Linje 57:

	[[Kategori:Hår]]		[[Kategori:Hår]]
	{{F1}}		{{F1}}{{bm}}{{ikke koord}}

Aslak Kittelsen: litt mer, bl.a. om monarker

2015-07-22T11:06:39Z

litt mer, bl.a. om monarker

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. jul. 2015 kl. 11:06
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb\|Thomas Johannessen Heftye portrett.jpg\|I andre halvdel av 1800-tallet var motebildet i Europa og Norge preget av stor variasjon innen bart, helskjegg og kinnskjegg. Her ser vi [[Thomas Johannessen Heftye]] (1822-1886) med kinnskjegg.\|''Szacinski'' (ca. 1885).}}		<onlyinclude>{{thumb\|Thomas Johannessen Heftye portrett.jpg\|I andre halvdel av 1800-tallet var motebildet i Europa og Norge preget av stor variasjon innen bart, helskjegg og kinnskjegg. Her ser vi [[Thomas Johannessen Heftye]] (1822-1886) med kinnskjegg.\|''Szacinski'' (ca. 1885).}}</onlyinclude>
	{{thumb\|Sikhisme prosesjon på Karl Johans gate 2007-04.14 OMu.D1225.jpg\|Sikher feirer Vaisakhi på [[Karl Johans gate (Oslo)\|Karl Johans gate]] i Oslo 14. april 2007. Ett av fem kjennetegn på mannlige sikher er uklipt skjegg og hår, der håret settes opp i en turban.\|Anders Bettum (2007)}}		{{thumb\|Sikhisme prosesjon på Karl Johans gate 2007-04.14 OMu.D1225.jpg\|Sikher feirer Vaisakhi på [[Karl Johans gate (Oslo)\|Karl Johans gate]] i Oslo 14. april 2007. Ett av fem kjennetegn på mannlige sikher er uklipt skjegg og hår, der håret settes opp i en turban.\|Anders Bettum (2007)}}
	'''[[Ansiktshår]]''' er hårvekst i ansiktet, hovedsakelig hos menn. Ordet ''skjegg'' kan betegne hårveksta på haken, kinna og overleppa, mens ordet ''bart'' beskriver hårvekst bare på overleppa, særlig når dette er frittstående. Gjennom historia har det ulike steder til ulike tider vært på moten for menn å barberte bort ansiktshår, mens det i andre perioder har vært mest populært med en eller annen form for skjegg eller bart. Skjegg er for mange et symbol på autoritet, og gudeskikkelser som Zevs, Odin og Jahve har som regel blitt avbildet med det. I noen samfunn har det vært typisk at herskeren har hatt skjegg, mens undersåttene har barbert seg – for eksempel i oldtidas Egypt.		<onlyinclude>'''[[Ansiktshår]]''' er hårvekst i ansiktet, hovedsakelig hos menn. Ordet ''skjegg'' kan betegne hårveksta på haken, kinna og overleppa, mens ordet ''bart'' beskriver hårvekst bare på overleppa, særlig når dette er frittstående. Gjennom historia har det ulike steder til ulike tider vært på moten for menn å barberte bort ansiktshår, mens det i andre perioder har vært mest populært med en eller annen form for skjegg eller bart. Skjegg er for mange et symbol på autoritet, og gudeskikkelser som Zevs, Odin og Jahve har som regel blitt avbildet med det. I noen samfunn har det vært typisk at herskeren har hatt skjegg, mens undersåttene har barbert seg – for eksempel i oldtidas Egypt. </onlyinclude>

	I noen religioner er det påbudt for menn å la skjegget gro. Tydeligst er dette i [[sikhisme\|sikhismen]], men også innen [[islam]] og [[jødedom]]men finnes det retninger som påbyr dette. I [[buddhisme\|buddhismen]] er det derimot påbudt for munker å barbere hele hodet, inkludert ansiktet. Innen [[kristendommen]] er det større variasjon: Mens katolske geistlige tradisjonelt har vært glattbarberte, har protestantiske og særlig ortodokse geistlige gjerne hatt skjegg.		<onlyinclude>I noen religioner er det påbudt for menn å la skjegget gro. Tydeligst er dette i [[sikhisme\|sikhismen]], men også innen [[islam]] og [[jødedom]]men finnes det retninger som påbyr dette. I [[buddhisme\|buddhismen]] er det derimot påbudt for munker å barbere hele hodet, inkludert ansiktet. Innen [[kristendommen]] er det større variasjon: Mens katolske geistlige tradisjonelt har vært glattbarberte, har protestantiske og særlig ortodokse geistlige gjerne hatt skjegg.</onlyinclude>

	== Oldtid ==		== Oldtid ==
Linje 15:		Linje 15:
	Hos geistligheta gikk katolske prester og munker glattbarbert, til og med de fleste paver: Uttrykket «å diskutere pavens skjegg» betyr å diskutere noe uvesentlig. Dette sto i sterk kontrast til den ortodokse kirka, der geistlige stort sett bar skjegg.		Hos geistligheta gikk katolske prester og munker glattbarbert, til og med de fleste paver: Uttrykket «å diskutere pavens skjegg» betyr å diskutere noe uvesentlig. Dette sto i sterk kontrast til den ortodokse kirka, der geistlige stort sett bar skjegg.

	== ~~Tidlig nytid~~ ==		== Renessanse og reformasjon ==
	{{thumb\|Christian III.jpg\|[[Christian III]] (konge 1536-1559) var en tidstypisk representant for den skjeggprydete fyrsten i reformasjonstida.}}		{{thumb\|Christian III.jpg\|[[Christian III]] (konge 1536-1559) var en tidstypisk representant for den skjeggprydete fyrsten i reformasjonstida.}}
	Under [[renessansen]] var brynjene blitt erstattet av platerustninger, og da kruttvåpnene spredte seg gikk rustningene ut av bruk. I dette klimaet ble det vanligere med skjegg, og særlig i kjølvannet av reformasjonen: Reformatorer, protestantiske fyrster og protestantiske prester anla skjegg i opprør mot paven og den glattbarberte katolske geistligheta. Blant annet [[Christian III]] av Danmark-Norge og [[Gustav I Wasa]] av Sverige anla skjegg, og også [[Henrik VIII]] av England gjorde det samme etter å ha innført protestantismen. I første halvdel av 1500-tallet var det helskjegget som var på moten, men etter 1550 ble hakeskjegget stusset i spiss til fippskjegg etter spansk mote. I første halvdel av 1600-tallet var det vanlig med fippskjegg og bart.		Under [[renessansen]] var brynjene blitt erstattet av platerustninger, og da kruttvåpnene spredte seg gikk rustningene ut av bruk. I dette klimaet ble det vanligere med skjegg, og særlig i kjølvannet av reformasjonen: Reformatorer, protestantiske fyrster og protestantiske prester anla skjegg i opprør mot paven og den glattbarberte katolske geistligheta. Blant annet [[Christian III]] av Danmark-Norge og [[Gustav I Wasa]] av Sverige anla skjegg, og også [[Henrik VIII]] av England gjorde det samme etter å ha innført protestantismen. I første halvdel av 1500-tallet var det helskjegget som var på moten, men etter 1550 ble hakeskjegget stusset i spiss til fippskjegg etter spansk mote. I første halvdel av 1600-tallet var det vanlig med fippskjegg og bart.

	Utpå 1600-tallet spredte ~~parykken~~ seg i motebildet, særlig for menn. Da den passet dårlig sammen med skjegg, kom barbering igjen på moten. Allerede generalmajor [[Georg Reichwein (1593-1667)\|Georg Reichwein]] (1593-1667) ser ut til å ha skilt seg ut med sin mustasje: I et lystig lag hos stattholder [[Ulrik Frederik Gyldenløve]], stattholder fra 1664, utspilte følgende episode seg:		== Barokk og rokokko ==
			Utpå 1600-tallet spredte [[parykk]]en seg i motebildet, særlig for menn. Da den passet dårlig sammen med skjegg, kom barbering igjen på moten. Dette ser vi en pekepinn på hos kongene av [[Danmark-Norge]] i hundreåret: [[Christian IV]] (konge 1588-1648) er som regel avbildet med fippskjegg og bart, [[Frederik III]] (1648-1670) bare med bart, [[Christian V]] (1670-1699) glattbarbert, og endelig [[Frederik IV]] (1699-1730) glattbarbert med parykk. Allerede generalmajor [[Georg Reichwein (1593-1667)\|Georg Reichwein]] (1593-1667) ser ut til å ha skilt seg ut med sin mustasje: I et lystig lag hos stattholder [[Ulrik Frederik Gyldenløve]], stattholder fra 1664, utspilte følgende episode seg:
	{{sitat\|Generalmajor Reichwein brugte Mustacher, hvilke Gyldenløve gjerne vilde skille ham af med; Statholderen fandt derfor paa, at alle skulle lade sig barbere, men da det kom til Reichwein, satte han sig ned, tog sin Kaarde ud og sagde til Feltskjæreren: Begynd kun og rag mit Skjæg, men dersom Du rører et Haar af mine Knebelsbarter, skal denne (Kaarden) sidde i Dig. Barbereren forrettede det skjælvende og turde ikke fuldføre den ham givne Ordre, ei heller blev der talt mere derom af Gyldenløve, thi Reichwein var ikke at spøge med.<ref>Carl Deichmanns memoarer, sitert i Daae 1871, side 127.</ref>}}		{{sitat\|Generalmajor Reichwein brugte Mustacher, hvilke Gyldenløve gjerne vilde skille ham af med; Statholderen fandt derfor paa, at alle skulle lade sig barbere, men da det kom til Reichwein, satte han sig ned, tog sin Kaarde ud og sagde til Feltskjæreren: Begynd kun og rag mit Skjæg, men dersom Du rører et Haar af mine Knebelsbarter, skal denne (Kaarden) sidde i Dig. Barbereren forrettede det skjælvende og turde ikke fuldføre den ham givne Ordre, ei heller blev der talt mere derom af Gyldenløve, thi Reichwein var ikke at spøge med.<ref>Carl Deichmanns memoarer, sitert i Daae 1871, side 127.</ref>}}

Linje 31:		Linje 32:
	{{sitat\|Mån manfolk måste raka af skägget hwar weka, hur ondt dett giör. Sista styfwern måste till fältskärn för skägget, där med Gud giort mannen alena, som och distinct från qwinnan; nu är en dygd wara qwinnolik.<ref>Sitert i Rue, side 37.</ref>}}		{{sitat\|Mån manfolk måste raka af skägget hwar weka, hur ondt dett giör. Sista styfwern måste till fältskärn för skägget, där med Gud giort mannen alena, som och distinct från qwinnan; nu är en dygd wara qwinnolik.<ref>Sitert i Rue, side 37.</ref>}}

	== ~~Nyere tid~~ ==		== 1800-tallet ==
	{{thumb\|Hieronymus Heyerdahl (Eidsvollsmannen).jpg\|Eidsvollsmannen og presten [[Hieronymus Heyerdahl (1773–1847)\|Hieronymus Heyerdahl]] (1773–1847) med kinnskjegg etter tidas mote.}}		{{thumb\|Hieronymus Heyerdahl (Eidsvollsmannen).jpg\|Eidsvollsmannen og presten [[Hieronymus Heyerdahl (1773–1847)\|Hieronymus Heyerdahl]] (1773–1847) med kinnskjegg etter tidas mote.}}
	Som under reformasjonen, fikk skjegget på nytt en revolusjonær effekt fra slutten av 1700-tallet. I kjølvannet av den franske revolusjonen i 1789 kom naturlig hår og kinnskjegg på moten. Utover 1800-tallet ble hår og skjegg stadig lengre: I 1830 brakte julirevolusjonen løs i Frankrike, og denne revolusjonen førte til at barten for alvor kom på moten. Bart var akseptert i militæret, men herskerne så det som et opprørstegn når også sivile anla bart: Både i [[Bayern]] (1838) og [[Preussen]] (1846) ble barten forbudt ved lov.		Som under reformasjonen, fikk skjegget på nytt en revolusjonær effekt fra slutten av 1700-tallet. I kjølvannet av den franske revolusjonen i 1789 kom naturlig hår og kinnskjegg på moten. Utover 1800-tallet ble hår og skjegg stadig lengre: I 1830 brakte julirevolusjonen løs i Frankrike, og denne revolusjonen førte til at barten for alvor kom på moten. Bart var akseptert i militæret, men herskerne så det som et opprørstegn når også sivile anla bart: Både i [[Bayern]] (1838) og [[Preussen]] (1846) ble barten forbudt ved lov.

	I 1848 ble det revolusjon over hele Europa, og mange revolusjonære anla helskjegg, for eksempel Giuseppe Garibaldi og Mikhael Bakunin. Herskere forsøkte også å forby skjegg ved flere anledninger, men etter hvert ble skjegget så utbredt at det mistet den revolusjonære betydningen det hadde hatt i utgangspunktet: Andre halvdel av 1800-tallet var preget av stor variasjon innen barter, helskjegg og kinnskjegg.		I 1848 ble det revolusjon over hele Europa, og mange revolusjonære anla helskjegg, for eksempel Giuseppe Garibaldi og Mikhael Bakunin. Herskere forsøkte også å forby skjegg ved flere anledninger, men etter hvert ble skjegget så utbredt at det mistet den revolusjonære betydningen det hadde hatt i utgangspunktet: Andre halvdel av 1800-tallet var preget av stor variasjon innen barter, helskjegg og kinnskjegg.

			== 1900-tallet ==
	Under første verdenskrig ble giftgass utbredt i krigshandlingene, og soldatene fikk utdelt gassmasker. Da skjegg hindret disse i å holde seg tette, ble soldatene beordret til å barbere seg. Under andre verdenskrig gjentok dette seg, trass i at ingen av partene brukte gass ved fronten i noen særlig grad. I mellomkrigstida var det særlig diktatorer som Francisco Franco, Vladimir Lenin og Josef Stalin som brukte ansiktshår som autoritetssymbol, og Adolf Hitler utviklet sin karakteristiske bart som følge av hensynet til bruk av gassmaske under første verdenskrig.		Under første verdenskrig ble giftgass utbredt i krigshandlingene, og soldatene fikk utdelt gassmasker. Da skjegg hindret disse i å holde seg tette, ble soldatene beordret til å barbere seg. Under andre verdenskrig gjentok dette seg, trass i at ingen av partene brukte gass ved fronten i noen særlig grad. I mellomkrigstida var det særlig diktatorer som Francisco Franco, Vladimir Lenin og Josef Stalin som brukte ansiktshår som autoritetssymbol, og Adolf Hitler utviklet sin karakteristiske bart som følge av hensynet til bruk av gassmaske under første verdenskrig.

	I etterkrigstida var den glattbarberte moten veletablert, delvis som følge av den påbudte barberinga blant soldatene, og delvis fordi ansiktshår ble forbundet med diktatorer som Hitler og Stalin. I den motkulturelle perioden i andre halvdel av 1960-åra løste dette seg opp, og ansiktshår ble vanligere.		I etterkrigstida var den glattbarberte moten veletablert, delvis som følge av den påbudte barberinga blant soldatene, og delvis fordi ansiktshår ble forbundet med diktatorer som Hitler og Stalin. I den motkulturelle perioden i andre halvdel av 1960-åra løste dette seg opp, og ansiktshår ble vanligere.

			== Se også ==
			* [[:Kategori:Ansiktshår (tagg)]], et utvalg fotografier av menn med ansiktshår.

	== Fotnoter ==		== Fotnoter ==
Linje 51:		Linje 57:

	[[Kategori:Hår]]		[[Kategori:Hår]]
			{{F1}}

Aslak Kittelsen: spesifisering

2015-07-21T22:27:02Z

spesifisering

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. jul. 2015 kl. 22:27
Linje 25:		Linje 25:
	{{sitat\|Det samme kand siges om Skiæg, som tilforn holdtes for en Mands Zirath og Ære, helst blant geistlige Folk, hvilke saaledes havde forelsket sig derudi, at da en Siællands Biskop udi Christiani 5 Tiid arbeydede paa Skiæggenes Afskaffelse, og at sløife Præsternes Hager, blev hans Foretagende anseet som en Heterodoxie, og foraarsagede det stor Bevægelse: Nu derimod vilde det blive lige saa vanskeligt at fornye den Mode igen, saasom den allevegne er kommen af Brug, og man seer ingen Skiægge uden hos endeel gamle Norske Bønder og Gedebukke.<ref>Holberg 1868, side 313. Delvis sitert i Rue, side 37.</ref>}}		{{sitat\|Det samme kand siges om Skiæg, som tilforn holdtes for en Mands Zirath og Ære, helst blant geistlige Folk, hvilke saaledes havde forelsket sig derudi, at da en Siællands Biskop udi Christiani 5 Tiid arbeydede paa Skiæggenes Afskaffelse, og at sløife Præsternes Hager, blev hans Foretagende anseet som en Heterodoxie, og foraarsagede det stor Bevægelse: Nu derimod vilde det blive lige saa vanskeligt at fornye den Mode igen, saasom den allevegne er kommen af Brug, og man seer ingen Skiægge uden hos endeel gamle Norske Bønder og Gedebukke.<ref>Holberg 1868, side 313. Delvis sitert i Rue, side 37.</ref>}}

	Holberg viste neppe til Henrik Bornemann, biskop av Sjælland 1693-1710. Det heter om Bornemann at han		Holberg nevnte ikke biskopens navn, men han viste neppe til Henrik Bornemann, biskop av Sjælland 1693-1710. Det heter om Bornemann at han
	{{sitat\|var for lange Tider den sidste sjællandske Biskop, der bar Skjæg. Han plejede sit lange hvide Hageskjæg med særlig Omhu, og naar han rejste, bar han det i en sort eller rød Fløjels Pung. Men i hans sidste Aar vakte den danske Gejstlighed hans Forargelse ved at optage en Mode, der allerede i Christian V’s Tid havde udbredt sig i de højere Samfundsklasser: man ragede sit Skjæg af og bar Allongeparyk.<ref>Gjellerup, side 535-536.</ref>}}		{{sitat\|var for lange Tider den sidste sjællandske Biskop, der bar Skjæg. Han plejede sit lange hvide Hageskjæg med særlig Omhu, og naar han rejste, bar han det i en sort eller rød Fløjels Pung. Men i hans sidste Aar vakte den danske Gejstlighed hans Forargelse ved at optage en Mode, der allerede i Christian V’s Tid havde udbredt sig i de højere Samfundsklasser: man ragede sit Skjæg af og bar Allongeparyk.<ref>Gjellerup, side 535-536.</ref>}}

Aslak Kittelsen: DBL-sitat

2015-07-21T22:26:27Z

DBL-sitat

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. jul. 2015 kl. 22:26
Linje 24:		Linje 24:
	I Norden forble ansiktshår ennå vanlig en periode hos prester og bønder. En biskop på Sjælland under [[Christian V]] arbeidet for å få prestene til å barbere seg, men det lyktes ikke i første omgang. Da [[Ludvig Holberg]] i sin epistel nr. 174 (utgitt 1748) raljerte over de samtidige motene, hadde ting imidlertid endret seg:		I Norden forble ansiktshår ennå vanlig en periode hos prester og bønder. En biskop på Sjælland under [[Christian V]] arbeidet for å få prestene til å barbere seg, men det lyktes ikke i første omgang. Da [[Ludvig Holberg]] i sin epistel nr. 174 (utgitt 1748) raljerte over de samtidige motene, hadde ting imidlertid endret seg:
	{{sitat\|Det samme kand siges om Skiæg, som tilforn holdtes for en Mands Zirath og Ære, helst blant geistlige Folk, hvilke saaledes havde forelsket sig derudi, at da en Siællands Biskop udi Christiani 5 Tiid arbeydede paa Skiæggenes Afskaffelse, og at sløife Præsternes Hager, blev hans Foretagende anseet som en Heterodoxie, og foraarsagede det stor Bevægelse: Nu derimod vilde det blive lige saa vanskeligt at fornye den Mode igen, saasom den allevegne er kommen af Brug, og man seer ingen Skiægge uden hos endeel gamle Norske Bønder og Gedebukke.<ref>Holberg 1868, side 313. Delvis sitert i Rue, side 37.</ref>}}		{{sitat\|Det samme kand siges om Skiæg, som tilforn holdtes for en Mands Zirath og Ære, helst blant geistlige Folk, hvilke saaledes havde forelsket sig derudi, at da en Siællands Biskop udi Christiani 5 Tiid arbeydede paa Skiæggenes Afskaffelse, og at sløife Præsternes Hager, blev hans Foretagende anseet som en Heterodoxie, og foraarsagede det stor Bevægelse: Nu derimod vilde det blive lige saa vanskeligt at fornye den Mode igen, saasom den allevegne er kommen af Brug, og man seer ingen Skiægge uden hos endeel gamle Norske Bønder og Gedebukke.<ref>Holberg 1868, side 313. Delvis sitert i Rue, side 37.</ref>}}

			Holberg viste neppe til Henrik Bornemann, biskop av Sjælland 1693-1710. Det heter om Bornemann at han
			{{sitat\|var for lange Tider den sidste sjællandske Biskop, der bar Skjæg. Han plejede sit lange hvide Hageskjæg med særlig Omhu, og naar han rejste, bar han det i en sort eller rød Fløjels Pung. Men i hans sidste Aar vakte den danske Gejstlighed hans Forargelse ved at optage en Mode, der allerede i Christian V’s Tid havde udbredt sig i de højere Samfundsklasser: man ragede sit Skjæg af og bar Allongeparyk.<ref>Gjellerup, side 535-536.</ref>}}

	Den svenske teologen Jacob Boethius (1647-1718) skrev kampskriftet ''Om den onödige skägg-rakningen'', der han oppfordret svenske prester til ikke å barbere seg. Også Carl von Linné var kritisk, og skrev i Diaeta naturalis 1733 at		Den svenske teologen Jacob Boethius (1647-1718) skrev kampskriftet ''Om den onödige skägg-rakningen'', der han oppfordret svenske prester til ikke å barbere seg. Også Carl von Linné var kritisk, og skrev i Diaeta naturalis 1733 at
Linje 42:		Linje 45:
	== Litteratur ==		== Litteratur ==
	* Ludvig Daae. ''Det gamle Christiania: (1624-1814)''. Christiania, Cappelen, 1871. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2006082200032}}.		* Ludvig Daae. ''Det gamle Christiania: (1624-1814)''. Christiania, Cappelen, 1871. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2006082200032}}.
			* Sophus Michael Gjellerup. «Bornemann, Henrik», biografi i ''II Bind'' av ''Dansk biografisk Lexikon''. Kjøbenhavn, Gyldendalske Boghandels Forlag (F. Hegel & Søn), Græbes Bogtrykkeri, 1888. [http://runeberg.org/dbl/2/ Digital utgave] på runeberg.org.
	* Ludvig Holberg. ''Ludvig Holbergs Epistler. B. 2''. Kjøbenhavn, Samfundet til den danske Literaturs Fremme, 1868. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2013012824006}}.		* Ludvig Holberg. ''Ludvig Holbergs Epistler. B. 2''. Kjøbenhavn, Samfundet til den danske Literaturs Fremme, 1868. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2013012824006}}.
	* Anders Kvåle Rue. ''Skjegg – En kulturhistorie''. Chr. Schibsteds Forlag AS, Oslo, 2003.		* Anders Kvåle Rue. ''Skjegg – En kulturhistorie''. Chr. Schibsteds Forlag AS, Oslo, 2003.

Aslak Kittelsen: litt mer

2015-07-21T16:23:55Z

litt mer

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. jul. 2015 kl. 16:23
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb\|Thomas Johannessen Heftye portrett.jpg\|I andre halvdel av 1800-tallet var motebildet i Europa og Norge preget av stor variasjon innen bart, helskjegg og kinnskjegg. Her ser vi [[Thomas Johannessen Heftye]] (1822-1886) med kinnskjegg.\|''Szacinski'' (ca. 1885).}}		{{thumb\|Thomas Johannessen Heftye portrett.jpg\|I andre halvdel av 1800-tallet var motebildet i Europa og Norge preget av stor variasjon innen bart, helskjegg og kinnskjegg. Her ser vi [[Thomas Johannessen Heftye]] (1822-1886) med kinnskjegg.\|''Szacinski'' (ca. 1885).}}
			{{thumb\|Sikhisme prosesjon på Karl Johans gate 2007-04.14 OMu.D1225.jpg\|Sikher feirer Vaisakhi på [[Karl Johans gate (Oslo)\|Karl Johans gate]] i Oslo 14. april 2007. Ett av fem kjennetegn på mannlige sikher er uklipt skjegg og hår, der håret settes opp i en turban.\|Anders Bettum (2007)}}
	'''[[Ansiktshår]]''' er hårvekst i ansiktet, hovedsakelig hos menn. Ordet ''skjegg'' kan betegne hårveksta på haken, kinna og overleppa, mens ordet ''bart'' beskriver hårvekst bare på overleppa, særlig når dette er frittstående. Gjennom historia har det ulike steder til ulike tider vært på moten for menn å barberte bort ansiktshår, mens det i andre perioder har vært mest populært med en eller annen form for skjegg eller bart. Skjegg er for mange et symbol på autoritet, og gudeskikkelser som Zevs, Odin og Jahve har som regel blitt avbildet med det. I noen samfunn har det vært typisk at herskeren har hatt skjegg, mens undersåttene har barbert seg – for eksempel i oldtidas Egypt.		'''[[Ansiktshår]]''' er hårvekst i ansiktet, hovedsakelig hos menn. Ordet ''skjegg'' kan betegne hårveksta på haken, kinna og overleppa, mens ordet ''bart'' beskriver hårvekst bare på overleppa, særlig når dette er frittstående. Gjennom historia har det ulike steder til ulike tider vært på moten for menn å barberte bort ansiktshår, mens det i andre perioder har vært mest populært med en eller annen form for skjegg eller bart. Skjegg er for mange et symbol på autoritet, og gudeskikkelser som Zevs, Odin og Jahve har som regel blitt avbildet med det. I noen samfunn har det vært typisk at herskeren har hatt skjegg, mens undersåttene har barbert seg – for eksempel i oldtidas Egypt.

Linje 10:		Linje 11:

	== Middelalder ==		== Middelalder ==
	I middelalderen var den europeiske moten stort sett skjeggløs. En av årsakene til dette var at normannerne utviklet heldekkende ringbrynjer, og krigerne barberte både ansiktet og baksida av hodet for å unngå at brynjene lugget. Fra de normanniske hoffene spredte dette seg videre fra begynnelsen av 1300-tallet, men i Norden var skjegg vanligere enn i resten av Europa.		I middelalderen var den europeiske moten stort sett skjeggløs. En av årsakene til dette var at normannerne utviklet heldekkende ringbrynjer, og krigerne barberte både ansiktet og baksida av hodet for å unngå at brynjene lugget. Fra de normanniske hoffene spredte dette seg videre fra begynnelsen av 1300-tallet, men i Norden var skjegg vanligere enn i resten av Europa. Like fullt var det herskere i middelalderen som var velkjente for sine skjegg, som Friedrich Barbarossa («Rødskjegg»), Wilhelm Erobreren og Richard Løvehjerte, samt Saladin i den muslimske verden.

	Hos geistligheta gikk katolske prester og munker glattbarbert, til og med de fleste paver: Uttrykket «å diskutere pavens skjegg» betyr å diskutere noe uvesentlig. Dette sto i sterk kontrast til den ortodokse kirka, der geistlige stort sett bar skjegg.		Hos geistligheta gikk katolske prester og munker glattbarbert, til og med de fleste paver: Uttrykket «å diskutere pavens skjegg» betyr å diskutere noe uvesentlig. Dette sto i sterk kontrast til den ortodokse kirka, der geistlige stort sett bar skjegg.

Aslak Kittelsen: spesifisering

2015-07-21T16:17:30Z

spesifisering

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. jul. 2015 kl. 16:17
Linje 18:		Linje 18:
	Under [[renessansen]] var brynjene blitt erstattet av platerustninger, og da kruttvåpnene spredte seg gikk rustningene ut av bruk. I dette klimaet ble det vanligere med skjegg, og særlig i kjølvannet av reformasjonen: Reformatorer, protestantiske fyrster og protestantiske prester anla skjegg i opprør mot paven og den glattbarberte katolske geistligheta. Blant annet [[Christian III]] av Danmark-Norge og [[Gustav I Wasa]] av Sverige anla skjegg, og også [[Henrik VIII]] av England gjorde det samme etter å ha innført protestantismen. I første halvdel av 1500-tallet var det helskjegget som var på moten, men etter 1550 ble hakeskjegget stusset i spiss til fippskjegg etter spansk mote. I første halvdel av 1600-tallet var det vanlig med fippskjegg og bart.		Under [[renessansen]] var brynjene blitt erstattet av platerustninger, og da kruttvåpnene spredte seg gikk rustningene ut av bruk. I dette klimaet ble det vanligere med skjegg, og særlig i kjølvannet av reformasjonen: Reformatorer, protestantiske fyrster og protestantiske prester anla skjegg i opprør mot paven og den glattbarberte katolske geistligheta. Blant annet [[Christian III]] av Danmark-Norge og [[Gustav I Wasa]] av Sverige anla skjegg, og også [[Henrik VIII]] av England gjorde det samme etter å ha innført protestantismen. I første halvdel av 1500-tallet var det helskjegget som var på moten, men etter 1550 ble hakeskjegget stusset i spiss til fippskjegg etter spansk mote. I første halvdel av 1600-tallet var det vanlig med fippskjegg og bart.

	Utpå 1600-tallet spredte parykken seg i motebildet, særlig for menn. Da den passet dårlig sammen med skjegg, kom barbering igjen på moten. Allerede generalmajor [[Georg Reichwein (1593-1667)\|Georg Reichwein]] (1593-1667) ser ut til å ha skilt seg ut med ~~sine ansiktshår~~: I et lystig lag hos stattholder [[Ulrik Frederik Gyldenløve]], stattholder fra 1664, utspilte følgende episode seg:		Utpå 1600-tallet spredte parykken seg i motebildet, særlig for menn. Da den passet dårlig sammen med skjegg, kom barbering igjen på moten. Allerede generalmajor [[Georg Reichwein (1593-1667)\|Georg Reichwein]] (1593-1667) ser ut til å ha skilt seg ut med sin mustasje: I et lystig lag hos stattholder [[Ulrik Frederik Gyldenløve]], stattholder fra 1664, utspilte følgende episode seg:
	{{sitat\|Generalmajor Reichwein brugte Mustacher, hvilke Gyldenløve gjerne vilde skille ham af med; Statholderen fandt derfor paa, at alle skulle lade sig barbere, men da det kom til Reichwein, satte han sig ned, tog sin Kaarde ud og sagde til Feltskjæreren: Begynd kun og rag mit Skjæg, men dersom Du rører et Haar af mine Knebelsbarter, skal denne (Kaarden) sidde i Dig. Barbereren forrettede det skjælvende og turde ikke fuldføre den ham givne Ordre, ei heller blev der talt mere derom af Gyldenløve, thi Reichwein var ikke at spøge med.<ref>Carl Deichmanns memoarer, sitert i Daae 1871, side 127.</ref>}}		{{sitat\|Generalmajor Reichwein brugte Mustacher, hvilke Gyldenløve gjerne vilde skille ham af med; Statholderen fandt derfor paa, at alle skulle lade sig barbere, men da det kom til Reichwein, satte han sig ned, tog sin Kaarde ud og sagde til Feltskjæreren: Begynd kun og rag mit Skjæg, men dersom Du rører et Haar af mine Knebelsbarter, skal denne (Kaarden) sidde i Dig. Barbereren forrettede det skjælvende og turde ikke fuldføre den ham givne Ordre, ei heller blev der talt mere derom af Gyldenløve, thi Reichwein var ikke at spøge med.<ref>Carl Deichmanns memoarer, sitert i Daae 1871, side 127.</ref>}}

Aslak Kittelsen: Ludvig Daae

2015-07-21T16:16:35Z

Ludvig Daae

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. jul. 2015 kl. 16:16
Linje 40:		Linje 40:

	== Litteratur ==		== Litteratur ==
			* Ludvig Daae. ''Det gamle Christiania: (1624-1814)''. Christiania, Cappelen, 1871. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2006082200032}}.
	* Ludvig Holberg. ''Ludvig Holbergs Epistler. B. 2''. Kjøbenhavn, Samfundet til den danske Literaturs Fremme, 1868. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2013012824006}}.		* Ludvig Holberg. ''Ludvig Holbergs Epistler. B. 2''. Kjøbenhavn, Samfundet til den danske Literaturs Fremme, 1868. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2013012824006}}.
	* Anders Kvåle Rue. ''Skjegg – En kulturhistorie''. Chr. Schibsteds Forlag AS, Oslo, 2003.		* Anders Kvåle Rue. ''Skjegg – En kulturhistorie''. Chr. Schibsteds Forlag AS, Oslo, 2003.

Aslak Kittelsen: sitat om Georg Reichwein

2015-07-21T16:15:23Z

sitat om Georg Reichwein

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. jul. 2015 kl. 16:15
Linje 18:		Linje 18:
	Under [[renessansen]] var brynjene blitt erstattet av platerustninger, og da kruttvåpnene spredte seg gikk rustningene ut av bruk. I dette klimaet ble det vanligere med skjegg, og særlig i kjølvannet av reformasjonen: Reformatorer, protestantiske fyrster og protestantiske prester anla skjegg i opprør mot paven og den glattbarberte katolske geistligheta. Blant annet [[Christian III]] av Danmark-Norge og [[Gustav I Wasa]] av Sverige anla skjegg, og også [[Henrik VIII]] av England gjorde det samme etter å ha innført protestantismen. I første halvdel av 1500-tallet var det helskjegget som var på moten, men etter 1550 ble hakeskjegget stusset i spiss til fippskjegg etter spansk mote. I første halvdel av 1600-tallet var det vanlig med fippskjegg og bart.		Under [[renessansen]] var brynjene blitt erstattet av platerustninger, og da kruttvåpnene spredte seg gikk rustningene ut av bruk. I dette klimaet ble det vanligere med skjegg, og særlig i kjølvannet av reformasjonen: Reformatorer, protestantiske fyrster og protestantiske prester anla skjegg i opprør mot paven og den glattbarberte katolske geistligheta. Blant annet [[Christian III]] av Danmark-Norge og [[Gustav I Wasa]] av Sverige anla skjegg, og også [[Henrik VIII]] av England gjorde det samme etter å ha innført protestantismen. I første halvdel av 1500-tallet var det helskjegget som var på moten, men etter 1550 ble hakeskjegget stusset i spiss til fippskjegg etter spansk mote. I første halvdel av 1600-tallet var det vanlig med fippskjegg og bart.

	Utpå 1600-tallet spredte parykken seg i motebildet, særlig for menn. Da den passet dårlig sammen med skjegg, kom barbering igjen på moten. I Norden forble ~~det~~ ennå vanlig en periode hos prester og bønder. En biskop på Sjælland under [[Christian V]] arbeidet for å få prestene til å barbere seg, men det lyktes ikke i første omgang. Da [[Ludvig Holberg]] i sin epistel nr. 174 (utgitt 1748) raljerte over de samtidige motene, hadde ting imidlertid endret seg:		Utpå 1600-tallet spredte parykken seg i motebildet, særlig for menn. Da den passet dårlig sammen med skjegg, kom barbering igjen på moten. Allerede generalmajor [[Georg Reichwein (1593-1667)\|Georg Reichwein]] (1593-1667) ser ut til å ha skilt seg ut med sine ansiktshår: I et lystig lag hos stattholder [[Ulrik Frederik Gyldenløve]], stattholder fra 1664, utspilte følgende episode seg:
			{{sitat\|Generalmajor Reichwein brugte Mustacher, hvilke Gyldenløve gjerne vilde skille ham af med; Statholderen fandt derfor paa, at alle skulle lade sig barbere, men da det kom til Reichwein, satte han sig ned, tog sin Kaarde ud og sagde til Feltskjæreren: Begynd kun og rag mit Skjæg, men dersom Du rører et Haar af mine Knebelsbarter, skal denne (Kaarden) sidde i Dig. Barbereren forrettede det skjælvende og turde ikke fuldføre den ham givne Ordre, ei heller blev der talt mere derom af Gyldenløve, thi Reichwein var ikke at spøge med.<ref>Carl Deichmanns memoarer, sitert i Daae 1871, side 127.</ref>}}

			I Norden forble ansiktshår ennå vanlig en periode hos prester og bønder. En biskop på Sjælland under [[Christian V]] arbeidet for å få prestene til å barbere seg, men det lyktes ikke i første omgang. Da [[Ludvig Holberg]] i sin epistel nr. 174 (utgitt 1748) raljerte over de samtidige motene, hadde ting imidlertid endret seg:
	{{sitat\|Det samme kand siges om Skiæg, som tilforn holdtes for en Mands Zirath og Ære, helst blant geistlige Folk, hvilke saaledes havde forelsket sig derudi, at da en Siællands Biskop udi Christiani 5 Tiid arbeydede paa Skiæggenes Afskaffelse, og at sløife Præsternes Hager, blev hans Foretagende anseet som en Heterodoxie, og foraarsagede det stor Bevægelse: Nu derimod vilde det blive lige saa vanskeligt at fornye den Mode igen, saasom den allevegne er kommen af Brug, og man seer ingen Skiægge uden hos endeel gamle Norske Bønder og Gedebukke.<ref>Holberg 1868, side 313. Delvis sitert i Rue, side 37.</ref>}}		{{sitat\|Det samme kand siges om Skiæg, som tilforn holdtes for en Mands Zirath og Ære, helst blant geistlige Folk, hvilke saaledes havde forelsket sig derudi, at da en Siællands Biskop udi Christiani 5 Tiid arbeydede paa Skiæggenes Afskaffelse, og at sløife Præsternes Hager, blev hans Foretagende anseet som en Heterodoxie, og foraarsagede det stor Bevægelse: Nu derimod vilde det blive lige saa vanskeligt at fornye den Mode igen, saasom den allevegne er kommen af Brug, og man seer ingen Skiægge uden hos endeel gamle Norske Bønder og Gedebukke.<ref>Holberg 1868, side 313. Delvis sitert i Rue, side 37.</ref>}}

Aslak Kittelsen: korr.

2015-07-20T10:28:17Z

korr.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. jul. 2015 kl. 10:28
Linje 7:		Linje 7:
	I Europa dukket barbering først opp i hellenistisk tid med Aleksander den store (356-323 f. Kr.). I klassisk tid lot grekerne stort sett skjegget gro, men Aleksander beordret soldatene sine til å barbere seg av praktiske grunner: Fienden kunne ta tak i skjegget for å holde soldaten fast, og denne muligheta forsvant hvis man glattbarberte seg. I 296 f. Kr. kom greske barberere til Roma, og den barberte moten spredte seg der også. Også romerske legionærer ble etter hvert beordret til å barbere seg, og til slutt ble barbering for romerne et symbol på sivilisasjon og orden, i kontrast til skjeggete folkeslag lenger nord.		I Europa dukket barbering først opp i hellenistisk tid med Aleksander den store (356-323 f. Kr.). I klassisk tid lot grekerne stort sett skjegget gro, men Aleksander beordret soldatene sine til å barbere seg av praktiske grunner: Fienden kunne ta tak i skjegget for å holde soldaten fast, og denne muligheta forsvant hvis man glattbarberte seg. I 296 f. Kr. kom greske barberere til Roma, og den barberte moten spredte seg der også. Også romerske legionærer ble etter hvert beordret til å barbere seg, og til slutt ble barbering for romerne et symbol på sivilisasjon og orden, i kontrast til skjeggete folkeslag lenger nord.

	Både keltere og germanere lot skjegget gro – ei av folkegruppene fra folkevandringstida var sågar kalt ~~Langobardene~~, etter sine lange skjegg. Ikke minst i Norden hadde menn skjegg, og jo lengre eller kraftigere skjegget var, jo bedre. I sagalitteraturen finnes skikkelser som Torgny Lagmann, som hadde et kjempeskjegg som rakk nedenfor beltet, men også Njål i Njåls saga, som ble spottet fordi han var skjeggløs.		Både keltere og germanere lot skjegget gro – ei av folkegruppene fra folkevandringstida var sågar kalt ''langobardene'', etter sine lange skjegg. Ikke minst i Norden hadde menn skjegg, og jo lengre eller kraftigere skjegget var, jo bedre. I sagalitteraturen finnes skikkelser som Torgny Lagmann, som hadde et kjempeskjegg som rakk nedenfor beltet, men også Njål i Njåls saga, som ble spottet fordi han var skjeggløs.

	== Middelalder ==		== Middelalder ==

Aslak Kittelsen: skjegg i religion

2015-07-20T10:22:51Z

skjegg i religion

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. jul. 2015 kl. 10:22
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb\|Thomas Johannessen Heftye portrett.jpg\|I andre halvdel av 1800-tallet var motebildet i Europa og Norge preget av stor variasjon innen bart, helskjegg og kinnskjegg. Her ser vi [[Thomas Johannessen Heftye]] (1822-1886) med kinnskjegg.\|''Szacinski'' (ca. 1885).}}		{{thumb\|Thomas Johannessen Heftye portrett.jpg\|I andre halvdel av 1800-tallet var motebildet i Europa og Norge preget av stor variasjon innen bart, helskjegg og kinnskjegg. Her ser vi [[Thomas Johannessen Heftye]] (1822-1886) med kinnskjegg.\|''Szacinski'' (ca. 1885).}}
	'''[[Ansiktshår]]''' er hårvekst i ansiktet, hovedsakelig hos menn. Ordet ''skjegg'' kan betegne hårveksta på haken, kinna og overleppa, mens ordet ''bart'' beskriver hårvekst bare på overleppa, særlig når dette er frittstående. Gjennom historia har det ulike steder til ulike tider vært på moten for menn å barberte bort ansiktshår, mens det i andre perioder har vært mest populært med en eller annen form for skjegg eller bart. Skjegg er for mange et symbol på autoritet, og gudeskikkelser som Zevs, Odin og Jahve har som regel blitt avbildet med det. I noen samfunn har det vært typisk at herskeren har hatt skjegg, mens undersåttene har barbert seg – for eksempel i oldtidas Egypt.		'''[[Ansiktshår]]''' er hårvekst i ansiktet, hovedsakelig hos menn. Ordet ''skjegg'' kan betegne hårveksta på haken, kinna og overleppa, mens ordet ''bart'' beskriver hårvekst bare på overleppa, særlig når dette er frittstående. Gjennom historia har det ulike steder til ulike tider vært på moten for menn å barberte bort ansiktshår, mens det i andre perioder har vært mest populært med en eller annen form for skjegg eller bart. Skjegg er for mange et symbol på autoritet, og gudeskikkelser som Zevs, Odin og Jahve har som regel blitt avbildet med det. I noen samfunn har det vært typisk at herskeren har hatt skjegg, mens undersåttene har barbert seg – for eksempel i oldtidas Egypt.

			I noen religioner er det påbudt for menn å la skjegget gro. Tydeligst er dette i [[sikhisme\|sikhismen]], men også innen [[islam]] og [[jødedom]]men finnes det retninger som påbyr dette. I [[buddhisme\|buddhismen]] er det derimot påbudt for munker å barbere hele hodet, inkludert ansiktet. Innen [[kristendommen]] er det større variasjon: Mens katolske geistlige tradisjonelt har vært glattbarberte, har protestantiske og særlig ortodokse geistlige gjerne hatt skjegg.

	== Oldtid ==		== Oldtid ==