Båreuttakelse (Klæbu) - Sideversjonshistorikk

Olve Utne: {{bm}}

2021-09-24T10:32:24Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. sep. 2021 kl. 10:32
Linje 10:		Linje 10:
	[[Kategori:Trondheim kommune]]		[[Kategori:Trondheim kommune]]
	[[Kategori: Skikker omkring døden]]		[[Kategori: Skikker omkring døden]]
			{{bm}}

Kallrustad på 3. jan. 2020 kl. 10:00

2020-01-03T10:00:25Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. jan. 2020 kl. 10:00
Linje 7:		Linje 7:
	Hvorfor det heter båre er at det var vanligvis de rikeste og de med de største gårdene som hadde råd til en kiste. Liket ble svøpt inn i et stykke tøy, og lagt på en båre laget for anledningen. De som ble gravlagt i en kiste hadde den fått laget på forhånd, før de ble syke og skrale. Kistene ble laget av lokale snekkere. Det var først rundt andre verdenskrig det ble vanlig med å kjøpe kiste fra håndverkere eller begravelsesbyrå i [[Trondheim]]. Kistene ble pyntet med grønt og var det sommer, ble blomster også brukt som dekor. Dette arbeidet ble utført av ungjentene på gården, plassen. Kjøp av blomster til bårebukett ble vanligere rundt andre verdenskrig.		Hvorfor det heter båre er at det var vanligvis de rikeste og de med de største gårdene som hadde råd til en kiste. Liket ble svøpt inn i et stykke tøy, og lagt på en båre laget for anledningen. De som ble gravlagt i en kiste hadde den fått laget på forhånd, før de ble syke og skrale. Kistene ble laget av lokale snekkere. Det var først rundt andre verdenskrig det ble vanlig med å kjøpe kiste fra håndverkere eller begravelsesbyrå i [[Trondheim]]. Kistene ble pyntet med grønt og var det sommer, ble blomster også brukt som dekor. Dette arbeidet ble utført av ungjentene på gården, plassen. Kjøp av blomster til bårebukett ble vanligere rundt andre verdenskrig.

	[[Kategori: Klæbu kommune]]		[[Kategori:Klæbu]]
			[[Kategori:Trondheim kommune]]
	[[Kategori: Skikker omkring døden]]		[[Kategori: Skikker omkring døden]]

Kallrustad: Båreutakelse flytta til Båreuttakelse (Klæbu): rettskriving + geografisk presisering

2013-06-17T12:43:22Z

Båreutakelse flytta til Båreuttakelse (Klæbu): rettskriving + geografisk presisering

← Eldre sideversjon	Sideversjonen fra 17. jun. 2013 kl. 12:43
(Ingen forskjell)

Kallrustad: formatering + kategorier

2013-06-17T12:42:40Z

formatering + kategorier

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. jun. 2013 kl. 12:42
Linje 1:		Linje 1:
	~~====~~ '''Båreuttakelse''' ~~====~~		'''[[Båreuttakelse (Klæbu)]]'''. I [[Trøndelag]] hadde de en skikk ved begravelse som ble kalt for båreuttakelse. For [[Klæbu]] foregikk dette i de store trekk på denne måten:

	I Trøndelag hadde de en skikk ved begravelse som ble kalt for båreuttakelse. For Klæbu foregikk dette i de store trekk på denne måten:

	Presten kom tidlig på morgenen ved soloppgang til gårds eller på husmannsplassen for å innta et lett måltid før liket skulle synges ut som det hette. Var det vinter og en lang reise hendte det at presten kunne komme dagen i forveien til gården eller på en gård i nærheten av plassen i grenda. Dette var ofte både stor stas, og kunne være en ekstra byrde for mange. Presten skulle ha mat både før båreuttakelsen og etter lik preken ved kista ved graven. Liket var på forhånd klargjort og lik vaka var over. Presten hadde fått et brødmåltid, og gikk inn på rommet der kista stod. Lokket på kista ble høytidelig lagt på og gjort fast. Presten leste en kort andakt ved kista. Så ble liket sunget ut som det het, og selve båreuttakelsen tok til. Kista, eller båra som det å ble kalt ble lagt bak på en vogn med hest/hester foran. Likfølget stilte seg opp bak vogna og turen til kirka kunne ta til. Avhengig av avstanden kunne dette ta sin tid. Det var vanlig at flere og flere sluttet seg til et likfølge etter hvert som man passerte plasser og gårder. Unger som var for små og ennå ikke var konfirmert deltok vanligvis ikke i likfølget uten at de hadde nære relasjoner til den døde. Enkelte slekter skulle man ha tatt i mot nattverd også i tillegg til å være konfirmert for å delta. Disse stod da ved grinder i bygda å så på følget. Eldre på gårder som var for syke og svake til å delta ble satt på stoler og benker slik at de kunne overvære likfølget som det så fint het. Vel framme på kirkegården ble kista eller båra ført til graven. Der ble det holdt lik preken. Følget med presten dro så tilbake til den avdødes heimrom, gård eller plass for å innta et varmt måltid. En slik båreuttakelse kunne derfor ta en hel dag.		Presten kom tidlig på morgenen ved soloppgang til gårds eller på husmannsplassen for å innta et lett måltid før liket skulle synges ut som det hette. Var det vinter og en lang reise hendte det at presten kunne komme dagen i forveien til gården eller på en gård i nærheten av plassen i grenda. Dette var ofte både stor stas, og kunne være en ekstra byrde for mange. Presten skulle ha mat både før båreuttakelsen og etter lik preken ved kista ved graven. Liket var på forhånd klargjort og lik vaka var over. Presten hadde fått et brødmåltid, og gikk inn på rommet der kista stod. Lokket på kista ble høytidelig lagt på og gjort fast. Presten leste en kort andakt ved kista. Så ble liket sunget ut som det het, og selve båreuttakelsen tok til. Kista, eller båra som det å ble kalt ble lagt bak på en vogn med hest/hester foran. Likfølget stilte seg opp bak vogna og turen til kirka kunne ta til. Avhengig av avstanden kunne dette ta sin tid. Det var vanlig at flere og flere sluttet seg til et likfølge etter hvert som man passerte plasser og gårder. Unger som var for små og ennå ikke var konfirmert deltok vanligvis ikke i likfølget uten at de hadde nære relasjoner til den døde. Enkelte slekter skulle man ha tatt i mot nattverd også i tillegg til å være konfirmert for å delta. Disse stod da ved grinder i bygda å så på følget. Eldre på gårder som var for syke og svake til å delta ble satt på stoler og benker slik at de kunne overvære likfølget som det så fint het. Vel framme på kirkegården ble kista eller båra ført til graven. Der ble det holdt lik preken. Følget med presten dro så tilbake til den avdødes heimrom, gård eller plass for å innta et varmt måltid. En slik båreuttakelse kunne derfor ta en hel dag.
Linje 7:		Linje 5:
	I Klæbu ble det spist et enkelt brødmåltid på morgenen. Det bestod av ost og smør, spekeskinke og brød (lefse og/eller flatbrød). Øl og melk som drikke. Var det kaldt i været hendte det at presten og følget tok seg en dram før seremonien tok til. Middagen bestod oftest av kjøttsuppe, med sviskegraut til dessert. Til drikke ble det servert hjemmebrygga øl og saft til ungene. Igjen kunne det bli servert en dram.		I Klæbu ble det spist et enkelt brødmåltid på morgenen. Det bestod av ost og smør, spekeskinke og brød (lefse og/eller flatbrød). Øl og melk som drikke. Var det kaldt i været hendte det at presten og følget tok seg en dram før seremonien tok til. Middagen bestod oftest av kjøttsuppe, med sviskegraut til dessert. Til drikke ble det servert hjemmebrygga øl og saft til ungene. Igjen kunne det bli servert en dram.

	Hvorfor det heter båre er at det var vanligvis de rikeste og de med de største gårdene som hadde råd til en kiste. Liket ble svøpt inn i et stykke tøy, og lagt på en båre laget for anledningen. De som ble gravlagt i en kiste hadde den fått laget på forhånd, før de ble syke og skrale. Kistene ble laget av lokale snekkere. Det var først rundt andre verdenskrig det ble vanlig med å kjøpe kiste fra håndverkere eller begravelsesbyrå i Trondheim. Kistene ble pyntet med grønt og var det sommer, ble blomster også brukt som dekor. Dette arbeidet ble utført av ungjentene på gården, plassen. Kjøp av blomster til bårebukett ble vanligere rundt andre verdenskrig.		Hvorfor det heter båre er at det var vanligvis de rikeste og de med de største gårdene som hadde råd til en kiste. Liket ble svøpt inn i et stykke tøy, og lagt på en båre laget for anledningen. De som ble gravlagt i en kiste hadde den fått laget på forhånd, før de ble syke og skrale. Kistene ble laget av lokale snekkere. Det var først rundt andre verdenskrig det ble vanlig med å kjøpe kiste fra håndverkere eller begravelsesbyrå i [[Trondheim]]. Kistene ble pyntet med grønt og var det sommer, ble blomster også brukt som dekor. Dette arbeidet ble utført av ungjentene på gården, plassen. Kjøp av blomster til bårebukett ble vanligere rundt andre verdenskrig.

	[[Kategori: Klæbu kommune]]		[[Kategori: Klæbu kommune]]
	[[Kategori: ~~Død]]~~		[[Kategori: Skikker omkring døden]]
	~~[[Kategori: Tradisjoner~~]]

Astrid Grendstad på 23. mai 2013 kl. 19:06

2013-05-23T19:06:28Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. mai 2013 kl. 19:06
Linje 7:		Linje 7:
	I Klæbu ble det spist et enkelt brødmåltid på morgenen. Det bestod av ost og smør, spekeskinke og brød (lefse og/eller flatbrød). Øl og melk som drikke. Var det kaldt i været hendte det at presten og følget tok seg en dram før seremonien tok til. Middagen bestod oftest av kjøttsuppe, med sviskegraut til dessert. Til drikke ble det servert hjemmebrygga øl og saft til ungene. Igjen kunne det bli servert en dram.		I Klæbu ble det spist et enkelt brødmåltid på morgenen. Det bestod av ost og smør, spekeskinke og brød (lefse og/eller flatbrød). Øl og melk som drikke. Var det kaldt i været hendte det at presten og følget tok seg en dram før seremonien tok til. Middagen bestod oftest av kjøttsuppe, med sviskegraut til dessert. Til drikke ble det servert hjemmebrygga øl og saft til ungene. Igjen kunne det bli servert en dram.

	Hvorfor det heter båre er at det var vanligvis de rikeste og de med de største gårdene som hadde råd til en kiste. De ~~aller fleste~~		Hvorfor det heter båre er at det var vanligvis de rikeste og de med de største gårdene som hadde råd til en kiste. Liket ble svøpt inn i et stykke tøy, og lagt på en båre laget for anledningen. De som ble gravlagt i en kiste hadde den fått laget på forhånd, før de ble syke og skrale. Kistene ble laget av lokale snekkere. Det var først rundt andre verdenskrig det ble vanlig med å kjøpe kiste fra håndverkere eller begravelsesbyrå i Trondheim. Kistene ble pyntet med grønt og var det sommer, ble blomster også brukt som dekor. Dette arbeidet ble utført av ungjentene på gården, plassen. Kjøp av blomster til bårebukett ble vanligere rundt andre verdenskrig.

			[[Kategori: Klæbu kommune]]
			[[Kategori: Død]]
			[[Kategori: Tradisjoner]]

Astrid Grendstad: Ny side: ==== '''Båreuttakelse''' ==== I Trøndelag hadde de en skikk ved begravelse som ble kalt for båreuttakelse. For Klæbu foregikk dette i de store trekk på denne måten: Presten kom t...

2013-05-18T19:06:24Z

Ny side: ==== '''Båreuttakelse''' ==== I Trøndelag hadde de en skikk ved begravelse som ble kalt for båreuttakelse. For Klæbu foregikk dette i de store trekk på denne måten: Presten kom t...

Ny side

==== '''Båreuttakelse''' ====

I Trøndelag hadde de en skikk ved begravelse som ble kalt for båreuttakelse. For Klæbu foregikk dette i de store trekk på denne måten:

Presten kom tidlig på morgenen ved soloppgang til gårds eller på husmannsplassen for å innta et lett måltid før liket skulle synges ut som det hette. Var det vinter og en lang reise hendte det at presten kunne komme dagen i forveien til gården eller på en gård i nærheten av plassen i grenda. Dette var ofte både stor stas, og kunne være en ekstra byrde for mange. Presten skulle ha mat både før båreuttakelsen og etter lik preken ved kista ved graven. Liket var på forhånd klargjort og lik vaka var over. Presten hadde fått et brødmåltid, og gikk inn på rommet der kista stod. Lokket på kista ble høytidelig lagt på og gjort fast. Presten leste en kort andakt ved kista. Så ble liket sunget ut som det het, og selve båreuttakelsen tok til. Kista, eller båra som det å ble kalt ble lagt bak på en vogn med hest/hester foran. Likfølget stilte seg opp bak vogna og turen til kirka kunne ta til. Avhengig av avstanden kunne dette ta sin tid. Det var vanlig at flere og flere sluttet seg til et likfølge etter hvert som man passerte plasser og gårder. Unger som var for små og ennå ikke var konfirmert deltok vanligvis ikke i likfølget uten at de hadde nære relasjoner til den døde. Enkelte slekter skulle man ha tatt i mot nattverd også i tillegg til å være konfirmert for å delta. Disse stod da ved grinder i bygda å så på følget. Eldre på gårder som var for syke og svake til å delta ble satt på stoler og benker slik at de kunne overvære likfølget som det så fint het. Vel framme på kirkegården ble kista eller båra ført til graven. Der ble det holdt lik preken. Følget med presten dro så tilbake til den avdødes heimrom, gård eller plass for å innta et varmt måltid. En slik båreuttakelse kunne derfor ta en hel dag.

I Klæbu ble det spist et enkelt brødmåltid på morgenen. Det bestod av ost og smør, spekeskinke og brød (lefse og/eller flatbrød). Øl og melk som drikke. Var det kaldt i været hendte det at presten og følget tok seg en dram før seremonien tok til. Middagen bestod oftest av kjøttsuppe, med sviskegraut til dessert. Til drikke ble det servert hjemmebrygga øl og saft til ungene. Igjen kunne det bli servert en dram.

Hvorfor det heter båre er at det var vanligvis de rikeste og de med de største gårdene som hadde råd til en kiste. De aller fleste