Bruker:Rolfen - Sideversjonshistorikk

Rolfen: Strøket noe om sykdom og lagt til min utmeldelse av Kirken

2016-05-20T20:07:41Z

Strøket noe om sykdom og lagt til min utmeldelse av Kirken

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. mai 2016 kl. 20:07
Linje 241:		Linje 241:
	Slik gikk det bra til 2006. På en rutinekontroll så fastlegen, Audun Dyrdal, at jeg hadde en blodblemme mellom to tær. Han mente den kunne bli ubehagelig og foreslo å fjerne den. Da sa jeg at jeg hadde en føflekk på låret som jeg syntes var mer risikabel. Så kikket Dyrdal på den og deretter bestilte han time på Ullevål. Dette var i desember og allerede i januar kom jeg inn og fikk den ondartede føflekken fjernet.		Slik gikk det bra til 2006. På en rutinekontroll så fastlegen, Audun Dyrdal, at jeg hadde en blodblemme mellom to tær. Han mente den kunne bli ubehagelig og foreslo å fjerne den. Da sa jeg at jeg hadde en føflekk på låret som jeg syntes var mer risikabel. Så kikket Dyrdal på den og deretter bestilte han time på Ullevål. Dette var i desember og allerede i januar kom jeg inn og fikk den ondartede føflekken fjernet.

	~~Så gikk det bra igjen til 2009. Da var det en reklamekampanje for Omega 3. Det var piller som skulle redde menneskeheten. Jeg kjøpte en eske og spiste et par piller~~. Om natta begynte jeg å blø skikkelig både fra nese og munn. Jeg satte meg til på badet og holdt for nesen med bøyd hode. Etter tre kvarter ringte jeg 113. Damen som svarte, spurte om jeg brukte Marevan. Da jeg bekreftet det, sa hun jeg skulle holde meg for nesen en halvtime. Og da jeg sa jeg hadde sittet slik lenger enn det, sa hun de ~~skulle sende en ambulanse. Imens kledde~~ jeg meg ~~og gikk~~ ut for å vente. Bilen kom ganske snart med en sjåfør rundt 50 og en ung gutt. Sjåføren sa jeg skulle sette meg bak i billen, men jeg måtte ikke søle blod på den. Da jeg svarte at det ikke var mulig ettersom jeg måtte holde meg for nesen og var så ustø at jeg måtte ha hjelp, la han et par aviser på gulvet og hjalp meg inn. Der satt jeg på en taburett eller benk mens jeg ble skranglet til Rikshospitalet. Der ble jeg tatt imot med en rullestol, fraktet til en sykestue, påkledd sykehusklær og lagt til sengs, hele tiden mens jeg blødde. Jeg ~~må ha duppet av, for~~ det neste jeg husker var at det sto to unge leger og tre sykepleiere rundt senga. Blodet hadde da sluttet å renne og jeg fikk blodoverføring. Så ble jeg fraktet til en annen sal for nærmere undersøkelse. Der fant de noe uregelmessig som de forklarte de to unge legene. Disse ringte i sin tur en eldre lege. Han kom og sløste ikke med ~~tiden med å hilse eller sånt. Han stilte noen presise spørsmål til legene. Deretter sa han~~ at ~~han skulle konferere med kolleger og gi beskjed. Det viste seg at jeg~~ hadde ~~atrieflimmer. Siden har~~ jeg ~~gått~~ med ~~tabletter for det.~~		Den 10.de mai 2016 meldte jeg meg ut av Kirken. Jeg begrunnet det med at så lenge vi hadde Statskirke så jeg den på linje med Postverket. Da var det ikke grunn til å melde seg ut. Nå retter Kirken seg mot spesielt interesserte slik f. eks. idrettslag gjør. Da passer ikke Kirken meg.

	~~Etter tre nye år, i august 2014, var jeg til rutinekontroll hos fastlegen. Dyrdal var syk og hadde en ung vikar. Han tok en avføringsprøve som han sendte videre til analyse~~. Da ~~det viste seg at prøven inneholdt blod, ble jeg innkalt til Ullevål. Koloskopi viste at jeg hadde kreft i tykktarmen. Det~~ var ~~22. august. Så var jeg hjemme til 19. september da jeg ble lagt inn for operasjon. Den skulle skje samme kveld, men da~~ det ~~kom inn hastepasienter, måtte operasjonen utsettes~~ til ~~neste dag. Da ble jeg operert av Ole Sjo. Med en kikkhulloperasjon fjernet han det meste av svulsten. Da han ikke hadde fått med alt, ble det~~ å sprette opp. Heller ikke nå var resultatet tilfredsstillende. Jeg hadde fått koldbrann i tynntarmen. Det meste av den ble fjernet og resten lagt ut til stomipose. Sjo har utført hundrevis av tykktarmoperasjoner, men det er eneste gangen det har blitt koldbrann. Han kunne tenke seg ~~to teorier: enten hadde han gjort en feil eller så hadde jeg unormalt tynt blod. Så ble jeg skrevet~~ ut 8. oktober og sendt til en korttidsavdeling i Utmarkveien 2. Jeg fikk kopi av et skriv fra Ullevål til bydel Østensjø der det sto at jeg hadde stomi som måtte stelles og at jeg var avhengig av intravenøs ernæring. ~~«Stomiutstyr for 1. måned leveres Østensjø korttidsleiligheter» sto det. I Utmarkveien der jeg kom var det fem pasienter. To damer som hadde hatt brukket lårhals og en døvstum kar. De greide~~ seg ~~alle på egenhånd~~. ~~For meg hadde de verken stomiutstyr eller apparat for intravenøs ernæring~~. Avdelingen min ble bestyrt av en tidligere spansk politimann som lagde mat til oss i en microovn. Han antok at det ville komme noen for å hjelpe meg, noe det ikke gjorde. Det var ikke mulig å tilkalle betjening viss det da var noen ut over politimannen. Jeg måtte uten rullator komme meg til badet for å tømme stomiposen. Utpå kvelden så jeg at en gløttet på døra uten å komme inn. Jeg ropte, men ble ikke hørt. Det var en alarm som førte til en alarmsentral. Da ~~jeg utpå natten~~ ikke greide å åpne stomiposen på badet, aktiviserte jeg alarmen. Damen som svarte, lovte å skaffe hjelp. Det kom bare ikke noen før på morgenkvisten da det kom en omreisende nattevakt for bydelen. Hun hadde stomipose som hun skiftet og skrapte opp det som hadde rent ut. Så gikk dagen med mat fra microovnen. Om kvelden kom det endelig en sykepleier. Da jeg forklarte henne situasjonen, ringte hun et sted. Kort etter kom det en ambulanse som fraktet meg tilbake til Ullevål. Der var jeg til jeg ble skrevet ut 24. november til Abilsø sykehjem. Der var jeg til jeg kunne reise hjem 8. desember. Der har hjemmetjenesten tatt vel hånd om meg~~. Jeg kan bare lovprise helsevesenet, men det samme gjelder ikke administrasjonen i bydel Østensjø~~.

Rolfen: Byttet ut et ord

2016-05-01T10:28:26Z

Byttet ut et ord

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. mai 2016 kl. 10:28
Linje 36:		Linje 36:
	På Mårud satte de i gang bridgekvelder i annen etasje på et uthus. Alle kunne være med og det var ganske mange som meldte seg. Så en gang var det to som hadde med seg boksehansker. De foreslo å danne en bokseklubb åpen for alle. Interessen for å bokse sent på kvelden etter at bridgen var avsluttet var laber. Men noen ivrige meldte seg. Det bare innvidde visste den gangen, var at det var slik Heimefrontkara holdt sine møter.		På Mårud satte de i gang bridgekvelder i annen etasje på et uthus. Alle kunne være med og det var ganske mange som meldte seg. Så en gang var det to som hadde med seg boksehansker. De foreslo å danne en bokseklubb åpen for alle. Interessen for å bokse sent på kvelden etter at bridgen var avsluttet var laber. Men noen ivrige meldte seg. Det bare innvidde visste den gangen, var at det var slik Heimefrontkara holdt sine møter.

	Thomas Stang var i USA ~~midt~~ på 30-tallet. Der smakte han potetchips og bestemte seg for å begynne produksjon i den gamle garasjen ved tennisbanen. Navnet ble «potetgull». Flak som ikke holdt mål til å bli lagt i pose, ble lagt i et stort trau. Der kunne vi ungene spise så mye vi ville.		Thomas Stang var i USA først på 30-tallet. Der smakte han potetchips og bestemte seg for å begynne produksjon i den gamle garasjen ved tennisbanen. Navnet ble «potetgull». Flak som ikke holdt mål til å bli lagt i pose, ble lagt i et stort trau. Der kunne vi ungene spise så mye vi ville.

	En tid drev Lill-Am, Kåre og jeg gutteklubben Lyn. Jeg tror det var Norsk Ukeblad som var arrangør. Meldte en seg på, fikk en tilsendt et klubbmerke. Jeg tror Allers hadde noe tilsvarende. Iallfall hadde Gunnar Lisborg og kameratene hans også en klubb. Lyn hadde bygd en plankehytte i skogen ovenfor Eie. Det var også på Eie vi fant planker. En dag vi skulle på hytta fant vi at den var revet ned. Hvem som var synder var opplagt, og det skulle hevnes Den andre klubben hadde en hytte ved jernbanen ned for Grushøle. Den var mer forseggjort enn vår med doble vegger av tynne trær og foret med mose mellom. Hytta hadde også innlagt lys. Nede ved fossen hadde det gått en kabel over Glomma der de fraktet melasse over til jernbanen. Anlegget var ikke lenger i bruk, så den rivaliserende klubben hadde "lånt" en sikringskasse og tatt den i bruk ved hytta. Amund Lange hadde en tjone oppe i skogen der det ble oppbevart dynamitt. Der lånte vi i Lyn fire gubber med tilhørende fenghetter og lunte. Opplegget var å plassere en gubbe under hvert hjørne av hytta og sprenge den. Men da vi en ettermiddag kom for å gjennomføre forsettet, var den hytta også revet. Baneformann Arnesen hadde villet slukke tørsten i bekken som rant under veien. Da hadde han fått elektrisk støt av to ståltråder som førte under veien. Han hadde fulgt trådene via trærne ned til hytta og der hadde han revet den. Lyn ble snytt for en hevnaksjon, men når alt kommer til alt, var det kanskje heldig for oss at det var Arnesen som gjorde jobben.		En tid drev Lill-Am, Kåre og jeg gutteklubben Lyn. Jeg tror det var Norsk Ukeblad som var arrangør. Meldte en seg på, fikk en tilsendt et klubbmerke. Jeg tror Allers hadde noe tilsvarende. Iallfall hadde Gunnar Lisborg og kameratene hans også en klubb. Lyn hadde bygd en plankehytte i skogen ovenfor Eie. Det var også på Eie vi fant planker. En dag vi skulle på hytta fant vi at den var revet ned. Hvem som var synder var opplagt, og det skulle hevnes Den andre klubben hadde en hytte ved jernbanen ned for Grushøle. Den var mer forseggjort enn vår med doble vegger av tynne trær og foret med mose mellom. Hytta hadde også innlagt lys. Nede ved fossen hadde det gått en kabel over Glomma der de fraktet melasse over til jernbanen. Anlegget var ikke lenger i bruk, så den rivaliserende klubben hadde "lånt" en sikringskasse og tatt den i bruk ved hytta. Amund Lange hadde en tjone oppe i skogen der det ble oppbevart dynamitt. Der lånte vi i Lyn fire gubber med tilhørende fenghetter og lunte. Opplegget var å plassere en gubbe under hvert hjørne av hytta og sprenge den. Men da vi en ettermiddag kom for å gjennomføre forsettet, var den hytta også revet. Baneformann Arnesen hadde villet slukke tørsten i bekken som rant under veien. Da hadde han fått elektrisk støt av to ståltråder som førte under veien. Han hadde fulgt trådene via trærne ned til hytta og der hadde han revet den. Lyn ble snytt for en hevnaksjon, men når alt kommer til alt, var det kanskje heldig for oss at det var Arnesen som gjorde jobben.

Rolfen: Lagt til litt tekst

2016-05-01T10:26:13Z

Lagt til litt tekst

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. mai 2016 kl. 10:26
Linje 93:		Linje 93:
	Senere under krigen sto det 3 eller 4 ryggsekker med mat og klær på en hylle oppunder taket på Sommerfjøset. Opplegget var at om nødvendig skulle Ulf lose sine 3 søsken gjennom skogen til Vestmarka. Det gikk sti over Finnholt og videre over Børli. Fra Vestmarka skulle onkel Olaf sørge for at vi kom videre til Sverige med voksenfølge.		Senere under krigen sto det 3 eller 4 ryggsekker med mat og klær på en hylle oppunder taket på Sommerfjøset. Opplegget var at om nødvendig skulle Ulf lose sine 3 søsken gjennom skogen til Vestmarka. Det gikk sti over Finnholt og videre over Børli. Fra Vestmarka skulle onkel Olaf sørge for at vi kom videre til Sverige med voksenfølge.

	Som tiåring var jeg gammel nok til å begynne i speider’n, men jeg fikk ikke lov av mor. Hun var redd nazistene skulle ta hånd om organisasjonen. For alt jeg vet, prøvde de også på det. Men høsten 1941 ble organisasjonen tvangsoppløst og uniformer og andre speidereffekter skulle innleveres. Først i 1945 kunne jeg bli aspirant, og etter en tid avga jeg speiderløftet. Jeg mislikte at de blandet inn Gud og fedrelandet, men må man, så må man. Året etter startet jeg opp Elgpatruljen på Seterstøa med 8 medlemmer i starten. Møtene holdt vi i Hytta på Jordet. Som patruljefører ledet jeg også sangen. En gang begynte Odd Molden som aspirant. Han sang skjærende falskt, men av høflighet bemerket jeg det ikke. Etter noen tid innså jeg at det var meg han parodierte. Da sa jeg: «Du synger så høyt og pent Odd. Kan ikke du lede sangen i stedet for meg?» Det gjorde han gjerne og han sang helt rent så vidt jeg skjønte. Selv sluttet jeg å synge. Det har siden plaget meg at jeg ikke har kunnet synge og spille. Jeg kjøpte meg et trekkspill for iallfall kunne spille og trente iherdig i ukevis etter å ha lært meg noter. En gang lånte Bjørn trekkspillet. I løpet av en time spilte han langt bedre enn meg uten noter. Særlig ille var det at jeg ikke kunne synge som surrogatlærer på Kvitnes. I storskolen gikk det bra for en jente sang ypperlig og var forsanger. Hun var nabo til skolen så jeg fikk henne til å lede sangen også i sangtimene i småskolen så det gikk tålelig bra. Selv syntes hun det var morsomt. Like morsomt var det ikke for meg da jeg skulle søke lærerskolen. Jeg måtte legge ved attest for sangstemme, men siden jeg ville ha fakta på bordet oppsøkte jeg en logoped som jeg fant i telefonkatalogen. Han testet meg med hjelp av et piano og skrev en vurdering som jeg dessverre ikke sparte kopi av før jeg sendte den til Hamar lærerskole. Jeg tviler på om attesten ble lest av noen. I allfall kom jeg inn. I den første sangtimen ble jeg også prøvd for Amundsen som også ledet skolekoret ville vite hva slags stemme jeg hadde. Jeg ble bedt om å synge en selvvalgt sang. Jeg valgte «Blant alle lande i øst og vest – « og sang etter beste evne. Ferdig tidde Amundsen en stund. Så sa han: «Jaaa – jeg tror nok De kan bli fritatt for sang». Men jeg sto på og sang også i skolekoret. Jeg sto mellom Jon og Kjell som begge var flinke tenorer. Nesten hele koret var godt så på slutten av det andre året skulle det være opptak som skulle sendes i NRK. Jeg hadde selvsagt ikke tenkt å synge med. Men da Amundsen skulle gjøre et prøveopptak spurte han om noen kunne betjene magnetofonen. Jeg går ut fra at han da så på meg. Iallfall meldte jeg meg til tjeneste. Som pedlærer senere var det heldigvis ikke nødvendig å synge. Men en sommer besøkte jeg mine kolleger Ketil Vea og Sverre Mogård Larsen på Vestby folkehøyskole der de drev et sommerkurs. Ketil testet meg da med en amerikansk musikalitetstest. Da han hadde sett resultatet sa han: «Det er slett ikke verst. Du kan jo begynne i Arvika mannskor – de har ikke opptaksprøve.»		Som tiåring var jeg gammel nok til å begynne i speider’n, men jeg fikk ikke lov av mor. Hun var redd nazistene skulle ta hånd om organisasjonen. For alt jeg vet, prøvde de også på det. Men høsten 1941 ble organisasjonen tvangsoppløst og uniformer og andre speidereffekter skulle innleveres. Først i 1945 kunne jeg bli aspirant, og etter en tid avga jeg speiderløftet. Jeg mislikte at de blandet inn Gud og fedrelandet, men må man, så må man. Året etter startet jeg opp Elgpatruljen på Seterstøa med 8 medlemmer i starten. Møtene holdt vi i Hytta på Jordet. Som patruljefører ledet jeg også sangen. En gang begynte Odd Molden som aspirant. Han sang skjærende falskt, men av høflighet bemerket jeg det ikke. Etter noen tid innså jeg at det var meg han parodierte. Da sa jeg: «Du synger så høyt og pent Odd. Kan ikke du lede sangen i stedet for meg?» Det gjorde han gjerne og han sang helt rent så vidt jeg skjønte. Selv sluttet jeg å synge. Det har siden plaget meg at jeg ikke har kunnet synge og spille. Jeg kjøpte meg et trekkspill for iallfall kunne spille og trente iherdig i ukevis etter å ha lært meg noter. En gang lånte Bjørn trekkspillet. I løpet av en time spilte han langt bedre enn meg uten noter. Særlig ille var det at jeg ikke kunne synge som surrogatlærer på Kvitnes. I storskolen gikk det bra for en jente sang ypperlig og var forsanger. Hun var nabo til skolen så jeg fikk henne til å lede sangen også i sangtimene i småskolen så det gikk tålelig bra. Selv syntes hun det var morsomt. Like morsomt var det ikke for meg da jeg skulle søke lærerskolen. Jeg måtte legge ved attest for sangstemme, men siden jeg ville ha fakta på bordet, oppsøkte jeg en logoped som jeg fant i telefonkatalogen. Han testet meg med hjelp av et piano og skrev en vurdering som jeg dessverre ikke sparte kopi av før jeg sendte den til Hamar lærerskole. Jeg tviler på om attesten ble lest av noen. I allfall kom jeg inn. I den første sangtimen ble jeg også prøvd for Amundsen som også ledet skolekoret ville vite hva slags stemme jeg hadde. Jeg ble bedt om å synge en selvvalgt sang. Jeg valgte «Blant alle lande i øst og vest – « og sang etter beste evne. Ferdig tidde Amundsen en stund. Så sa han: «Jaaa – jeg tror nok De kan bli fritatt for sang». Men jeg sto på og sang også i skolekoret. Jeg sto mellom Jon og Kjell som begge var flinke tenorer. Nesten hele koret var godt så på slutten av det andre året skulle det være opptak som skulle sendes i NRK. Jeg hadde selvsagt ikke tenkt å synge med. Men da Amundsen skulle gjøre et prøveopptak spurte han om noen kunne betjene magnetofonen. Jeg går ut fra at han da så på meg. Iallfall meldte jeg meg til tjeneste. Som pedlærer senere var det heldigvis ikke nødvendig å synge. Men en sommer besøkte jeg mine kolleger Ketil Vea og Sverre Mogård Larsen på Vestby folkehøyskole der de drev et sommerkurs. Ketil testet meg da med en amerikansk musikalitetstest. Da han hadde sett resultatet sa han: «Det er slett ikke verst. Du kan jo begynne i Arvika mannskor – de har ikke opptaksprøve.»

	På tiden da stasjonen ble anlagt, var Seterstøa og Årnes omtrent jevnstore. Begge stedene utviklet seg raskt, men Seterstøa bare i en avgrenset periode. Ved Seterstøa stasjon var det dobbeltspor slik at motgående tog kunne krysse. Samtidig etablerte Ole Andreas Munkelien seg der som handelsmann. Ovenfor Overgangen bygde han en hovedbygning med forretningslokale og stor kjeller der «Vælvet» i midtpartiet var frostfritt. Da krigen begynte 9. april 1940, tjente Vælvet som tilfluktsrom. Det var lagt ned madrasser og sengetøy i tilfelle det skulle bli kamper i nærheten. Og så var det jo dør inn til matkjelleren. Det ble ingen kamper på østsiden. Tyskerne rykket fram på begge sider av Glomma, men de store kjøretøyene kom ikke gjennom den trange jernbaneundergangen ved Haga. Det passerte bare en motorsykkel med to soldater utstyrt med geværer og radiosender. De tok Mårudveien mot Disenå der den ene ble skutt og den andre tatt til fange. Einar Hansen og far gikk døgnvakt. Begge hadde Kragh-Jørgensen rifler. Far hadde vært aktiv skytter. Oppe på Varden lagde de en lang stige som de reiste mot et høyt furutre. Derfra hadde de utsyn over Nes og omliggende landskap. Til Øvre Munkelien hørte også låve med fjøs og stall, stabbur, drengestue, sommerfjøs og Gommerud, et hus for utleie. Til Gommerud hørte tinglyst rett til å gå over jernbanesporene for å hente vann i Glomma. Dessuten lå Veslebygningen på motsatt side av Årnesveien. Der var det meieri med et høyt lagerhus nede i Dompa mot jernbanen der Mjølkerampen var og en kunne lesse av varer fra og på toget. Oppe på veggen mot Overgangen var det en dør oppe på veggen. Der stakk det en jernbaneskinne ut mot veien. Med en trinse kunne en trekke varer inn i lageret. Varene ble fraktet dit med hest. På motsatt side av Overgangen var det også en lasterampe der en lesset planker, tømmer og annen trelast på toget.		På lærerskolen kjente jeg igjen pedagogikken til lærer Østerud med sterk tro på elevenes ønske og vilje til å lære. Så jeg stortrivdes på lærerskolen slik jeg hadde gjort det på folkeskolen. Dette i skarp motsetning til den høgre skolen med strikt pensum, leksegiing og leksehøring. Jeg mistrivdes med det og der og da bestemte jeg meg for å bli pedagogikklærer i lærerskolen og følge opp den pedagogikken jeg trivdes med.
			På tiden da stasjonen ble anlagt, var Seterstøa og [[Årnes]] omtrent jevnstore. Begge stedene utviklet seg raskt, men Seterstøa bare i en avgrenset periode. Ved Seterstøa stasjon var det dobbeltspor slik at motgående tog kunne krysse. Samtidig etablerte Ole Andreas Munkelien seg der som handelsmann. Ovenfor Overgangen bygde han en hovedbygning med forretningslokale og stor kjeller der «Vælvet» i midtpartiet var frostfritt. Da krigen begynte 9. april 1940, tjente Vælvet som tilfluktsrom. Det var lagt ned madrasser og sengetøy i tilfelle det skulle bli kamper i nærheten. Og så var det jo dør inn til matkjelleren. Det ble ingen kamper på østsiden. Tyskerne rykket fram på begge sider av Glomma, men de store kjøretøyene kom ikke gjennom den trange jernbaneundergangen ved Haga. Det passerte bare en motorsykkel med to soldater utstyrt med geværer og radiosender. De tok Mårudveien mot Disenå der den ene ble skutt og den andre tatt til fange. Einar Hansen og far gikk døgnvakt. Begge hadde Kragh-Jørgensen rifler. Far hadde vært aktiv skytter. Oppe på Varden lagde de en lang stige som de reiste mot et høyt furutre. Derfra hadde de utsyn over Nes og omliggende landskap. Til Øvre Munkelien hørte også låve med fjøs og stall, stabbur, drengestue, sommerfjøs og Gommerud, et hus for utleie. Til Gommerud hørte tinglyst rett til å gå over jernbanesporene for å hente vann i Glomma. Dessuten lå Veslebygningen på motsatt side av Årnesveien. Der var det meieri med et høyt lagerhus nede i Dompa mot jernbanen der Mjølkerampen var og en kunne lesse av varer fra og på toget. Oppe på veggen mot Overgangen var det en dør oppe på veggen. Der stakk det en jernbaneskinne ut mot veien. Med en trinse kunne en trekke varer inn i lageret. Varene ble fraktet dit med hest. På motsatt side av Overgangen var det også en lasterampe der en lesset planker, tømmer og annen trelast på toget.
	Stasjonen lå omtrent 1 km nord for Funnefossen der det var tresliperi på Vestsida. Tremassen ble fraktet over til jernbanen med taubane. Nær Fossen hadde Peder Olsen Eie butikk. Selv ble han kalt «P.O.» Elevene på Seterstøa gikk på Smedsrud skole. Det gjorde også elevene fra Mårud og andre gårder som lå i Odalen. Fra Seterstøa gikk det daglig ut 3 postruter. Posten gikk til å begynne med ut fra stasjonen, men senere ble det opprettet eget postkontor med Kåre Ringnes som poståpner. I 1996 ble Seterstøa jernbanestasjon fredet.		Stasjonen lå omtrent 1 km nord for Funnefossen der det var tresliperi på Vestsida. Tremassen ble fraktet over til jernbanen med taubane. Nær Fossen hadde Peder Olsen Eie butikk. Selv ble han kalt «P.O.» Elevene på Seterstøa gikk på Smedsrud skole. Det gjorde også elevene fra Mårud og andre gårder som lå i Odalen. Fra Seterstøa gikk det daglig ut 3 postruter. Posten gikk til å begynne med ut fra stasjonen, men senere ble det opprettet eget postkontor med Kåre Ringnes som poståpner. I 1996 ble Seterstøa jernbanestasjon fredet.
	Under krigen var det plassert ryggsekker med klær og niste oppunder taket i sommerfjøset. Opplegget var at om nødvendig skulle Ulf lose sine tre søsken over til Vestmarka. Det gikk sti over Børli. På Vestmarka skulle onkelen Olaf ta over og lose videre til Sverige.		Under krigen var det plassert ryggsekker med klær og niste oppunder taket i sommerfjøset. Opplegget var at om nødvendig skulle Ulf lose sine tre søsken over til Vestmarka. Det gikk sti over Børli. På Vestmarka skulle onkelen Olaf ta over og lose videre til Sverige.
Linje 125:		Linje 126:

	Jeg hadde ingen bestemte planer etter skolen bortsett fra at jeg skulle lese jus, men først gjøre unna militærtjenesten. Jeg ble skrevet ut til garden på sesjonen. Men så fikk jeg høre av min klassekamerat Helge Bolneset hadde fått lærerjobb på Sørøya i Finnmark. Det syntes jeg var spennende så jeg lette frem en annonse i Norsk Skoleblad og søkte på jobb ved Kvitnes skole i Balsfjord. Søknaden var vel knapt kommet frem før formannen i skolestyret ringte og sa jeg hadde fått stillingen og kunne begynne umiddelbart. Så da var det bare å pakke. Jeg tok toget til Trondheim og hurtigruta videre til Tromsø. Der måtte jeg overnatte for å komme videre med lokalbåten.		Jeg hadde ingen bestemte planer etter skolen bortsett fra at jeg skulle lese jus, men først gjøre unna militærtjenesten. Jeg ble skrevet ut til garden på sesjonen. Men så fikk jeg høre av min klassekamerat Helge Bolneset hadde fått lærerjobb på Sørøya i Finnmark. Det syntes jeg var spennende så jeg lette frem en annonse i Norsk Skoleblad og søkte på jobb ved Kvitnes skole i Balsfjord. Søknaden var vel knapt kommet frem før formannen i skolestyret ringte og sa jeg hadde fått stillingen og kunne begynne umiddelbart. Så da var det bare å pakke. Jeg tok toget til Trondheim og hurtigruta videre til Tromsø. Der måtte jeg overnatte for å komme videre med lokalbåten.


	I 1947 var Bjørn på speiderjamboree i Frankrike. Noen venninner av speidervennene hans ville korrespondere med norske gutter. Slik ble jeg brevvenn med Denise Mandard fra Pithivier. Noe sør for Paris. Da jeg var i Tysklandsbrigaden hadde vi en gang ti dagers langperm. Da besøkte jeg Denise. Vi hadde gratis reise på første klasse på tog i Tyskland, så jeg tok toget til Basel. Derfra tok jeg lokaltog til nærmeste litt større stasjon i Tyskland. Derfra tenkte jeg å haike til Paris. Men det var søndag og ingen trafikk. Langt om lenge kom det en melkebil i feil retning. Så da haiket jeg med den tilbake til stasjonen. Og så ble det tog til Paris der Denise og kusinene Moniqe tok imot meg. Så var vi et par dager hos Moniqe før Denise og jeg dro videre til Pithivier.		I 1947 var Bjørn på speiderjamboree i Frankrike. Noen venninner av speidervennene hans ville korrespondere med norske gutter. Slik ble jeg brevvenn med Denise Mandard fra Pithivier. Noe sør for Paris. Da jeg var i Tysklandsbrigaden hadde vi en gang ti dagers langperm. Da besøkte jeg Denise. Vi hadde gratis reise på første klasse på tog i Tyskland, så jeg tok toget til Basel. Derfra tok jeg lokaltog til nærmeste litt større stasjon i Tyskland. Derfra tenkte jeg å haike til Paris. Men det var søndag og ingen trafikk. Langt om lenge kom det en melkebil i feil retning. Så da haiket jeg med den tilbake til stasjonen. Og så ble det tog til Paris der Denise og kusinene Moniqe tok imot meg. Så var vi et par dager hos Moniqe før Denise og jeg dro videre til Pithivier.

Rolfen: Lagt til 2 lenker

2016-04-30T11:14:23Z

Lagt til 2 lenker

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. apr. 2016 kl. 11:14
Linje 5:		Linje 5:
	Jeg vil begynne med mitt første minne, men hva er nå det? Eller jeg skal kanskje først si hvem jeg er ?		Jeg vil begynne med mitt første minne, men hva er nå det? Eller jeg skal kanskje først si hvem jeg er ?
	Jeg er døpt Rolf Einar Jerpseth, men bruker bare Rolf. Faren min var døpt Alf Einar Jerpset, men brukte bare Einar.		Jeg er døpt Rolf Einar Jerpseth, men bruker bare Rolf. Faren min var døpt Alf Einar Jerpset, men brukte bare Einar.
	Einar var som sine søsken døpt Jerpset, men i 1923 kom det en navnelov som slo fast at alle familier skulle ha et familienavn. Det var jo vanlig at ungene fikk farens fornavn tillagt -sen eller -datter. Brødrene, antagelig flere, ble da enige om at gårdsnavnet fortsatt skulle skrives Jerpset, mens de som tok gårdsnavnet som familienavn, skulle legge til en h bak, foran eller begge deler. For Einars del ble det Alf Einar Hansen Jerpseth. Ifølge kirkeboka ble han født 27.12.1892, men ifølge mora Netta ringte kirkeklokka nyttår inn like etter at Einar så dagens lys. Einar ble telegrafist ved jernbanen. Han tjenestegjorde blant annet ved Såner stasjon i Østfold. Han kjøpte seg en Harley - Davidson motorsykkel. Med den besøkte han familien på Vestmarka, blant andre sin bror Olaf som hadde etablert seg som skredder ved Harstadsjøen rett ned for kirka. Eiendommen hadde felles gjerde med Kommunehuset der Anna Ryen bodde og var jordmor. Dagny, kona til Olaf, og Anna var omtrent jevngamle og ble venninner. Slik ble Anna og Einar kjente. Ikke bare kjente, men ringforlovet. Einar tjenestegjorde på den tiden på Kirkenær stasjon. Anna flyttet dit og så vidt jeg vet, bodde hun hos Elida Bruserød og gikk på et husstell kurs mens hun bodde der. Dette er usikkert. Jeg tror mor en slags hjelp i huset. De to ble iallfall gode venninner og mor hadde senere et fotografi av Elida på veggen. Etter at hun giftet seg flyttet hun over til leiligheten som Einar leidde. Der ble sønnen Ulf født 04.12.1924. Det har ikke vårt mulig å finne ut hvor de giftet seg. Ulf hadde blant gamle papirer oppbevart vielsesattesten, men den har ikke vært å finne igjen. Viss hukommelsen ikke spiller meg et puss, giftet de seg i juni 1924. Som dreven jordmor kunne muligens Anna korte ned tiden hun gikk med barn.		Einar var som sine søsken døpt [[Jerpset]] , men i 1923 kom det en navnelov som slo fast at alle familier skulle ha et familienavn. Det var jo vanlig at ungene fikk farens fornavn tillagt -sen eller -datter. Brødrene, antagelig flere, ble da enige om at gårdsnavnet fortsatt skulle skrives Jerpset, mens de som tok gårdsnavnet som familienavn, skulle legge til en h bak, foran eller begge deler. For Einars del ble det Alf Einar Hansen Jerpseth. Ifølge kirkeboka ble han født 27.12.1892, men ifølge mora Netta ringte kirkeklokka nyttår inn like etter at Einar så dagens lys. Einar ble telegrafist ved jernbanen. Han tjenestegjorde blant annet ved Såner stasjon i Østfold. Han kjøpte seg en Harley - Davidson motorsykkel. Med den besøkte han familien på Vestmarka, blant andre sin bror Olaf som hadde etablert seg som skredder ved Harstadsjøen rett ned for kirka. Eiendommen hadde felles gjerde med Kommunehuset der Anna Ryen bodde og var jordmor. Dagny, kona til Olaf, og Anna var omtrent jevngamle og ble venninner. Slik ble Anna og Einar kjente. Ikke bare kjente, men ringforlovet. Einar tjenestegjorde på den tiden på Kirkenær stasjon. Anna flyttet dit og så vidt jeg vet, bodde hun hos Elida Bruserød og gikk på et husstell kurs mens hun bodde der. Dette er usikkert. Jeg tror mor en slags hjelp i huset. De to ble iallfall gode venninner og mor hadde senere et fotografi av Elida på veggen. Etter at hun giftet seg flyttet hun over til leiligheten som Einar leidde. Der ble sønnen Ulf født 04.12.1924. Det har ikke vårt mulig å finne ut hvor de giftet seg. Ulf hadde blant gamle papirer oppbevart vielsesattesten, men den har ikke vært å finne igjen. Viss hukommelsen ikke spiller meg et puss, giftet de seg i juni 1924. Som dreven jordmor kunne muligens Anna korte ned tiden hun gikk med barn.

	Mitt første minne?		Mitt første minne?
Linje 69:		Linje 69:
	Etter krigen ble Østerud stilt for retten på Herredshuset på Årnes. Jeg ble innkalt som forsvarsvitne og eksaminert av Østerud. Det han ville ha frem var at hadde vært saklig i undervisningen uten å fremholde nazisme positivt, skjønte jeg. Saken endte med at Østerud ble frakjent retten til å være lærer i Nes. Det var nok smertelig for ham, men verre for Nes kommune som mistet en dyktig lærer. At Østerud hadde vært helt objektiv i undervisningen kan for øvrig diskuteres. I en time spurte han om vi hadde hørt siste rykte? Jo, på Grand hotell på Kongsvinger hadde nazister torturert en mann slik at han hadde hoppet ut av vinduet og drept seg. «Tror dere en nordmann vil gjøre noe sånt mot sin egen landsmann?» spurte han retorisk. Så at Østerud var naiv var nok sant. På skolen lærte vi å skrive «mig, dig og sig. Det ble omgjort med nazirettskrivingen av 1941. Til gjengjeld skulle vi skrive «no» i stedet for «nå».		Etter krigen ble Østerud stilt for retten på Herredshuset på Årnes. Jeg ble innkalt som forsvarsvitne og eksaminert av Østerud. Det han ville ha frem var at hadde vært saklig i undervisningen uten å fremholde nazisme positivt, skjønte jeg. Saken endte med at Østerud ble frakjent retten til å være lærer i Nes. Det var nok smertelig for ham, men verre for Nes kommune som mistet en dyktig lærer. At Østerud hadde vært helt objektiv i undervisningen kan for øvrig diskuteres. I en time spurte han om vi hadde hørt siste rykte? Jo, på Grand hotell på Kongsvinger hadde nazister torturert en mann slik at han hadde hoppet ut av vinduet og drept seg. «Tror dere en nordmann vil gjøre noe sånt mot sin egen landsmann?» spurte han retorisk. Så at Østerud var naiv var nok sant. På skolen lærte vi å skrive «mig, dig og sig. Det ble omgjort med nazirettskrivingen av 1941. Til gjengjeld skulle vi skrive «no» i stedet for «nå».

	Jeg bodde like ved Seterstøa stasjon som ble anlagt samtidig med at Kongsvingerbanen ble åpnet, i 1863 tror jeg. Det var halvannen kilometer til Smedsrud skole. Vi gikk eller syklet til skolen. Om vinteren gikk vi på ski. Eiendommen vår hette Øvre Munkelien. Her feller jeg inn noe jeg har skrevet om Øvre Munkelien i en annen sammenheng.		Jeg bodde like ved Seterstøa stasjon som ble anlagt samtidig med at Kongsvingerbanen ble åpnet, i 1863 tror jeg. Det var halvannen kilometer til Smedsrud skole. Vi gikk eller syklet til skolen. Om vinteren gikk vi på ski. Eiendommen vår hette [[Øvre Munkelien]]. Her feller jeg inn noe jeg har skrevet om Øvre Munkelien i en annen sammenheng.
	«I annen etasje var 2 rom og kjøkken leid bort med		«I annen etasje var 2 rom og kjøkken leid bort med
	inngang ved siden av vår kjøkkeninngang. De hadde som oss utedo i et tilbygg til låven, til venstre deres, til høyre mot hagen vår. Er ikke sikker på om jeg husker eller er blitt fortalt at der bodde da jeg var helt liten Johan Opsahl med familie. Opsahl var stortingsmann. De hadde en sønn Ole Bjarne og en datter Kari, kanskje flere. De hadde kjøkken over vårt kjøkken, stue mot syd og ellers Salen som var det største rommet i huset. Senere bodde den tyske familien Reincke der, det var før krigen. De flyttet til Oppakermoen. Deretter overtok familien til slakter Markussen. Markussen hadde en datter Ruth, ingen andre barn, og muligens var hun stedatter, født ca 1918 – 1920. Markussen hadde slakteri i kjelleren til Veslebygningen. I Veslebygningen ble Aud født i 1927, og jeg i 1930, samme året som far kjøpte hovedbygningen og vi flyttet dit. Trodde lenge at jeg ble født i Hovedbygningen, men den ble restaurert om sommeren slik at vi flyttet over først mot høsten. Også i 1ste etasje var 2 rom leid bort + gang og et lite rom i tilbygg mot vegen. Tilbygget ble senere revet ettersom vegen skulle utvides. I 1930 hadde Konrad Sandaker butikk der med kontor i Bakrommet. Han ble sinnsyk. Konrad med kona Alma bodde med familien ved Sandaker. Eldste sønnen Arne var ett år eller to eldre enn meg. Ruth og jeg var like gamle og gikk i samme klasse på Smedsrud folkeskole.		inngang ved siden av vår kjøkkeninngang. De hadde som oss utedo i et tilbygg til låven, til venstre deres, til høyre mot hagen vår. Er ikke sikker på om jeg husker eller er blitt fortalt at der bodde da jeg var helt liten Johan Opsahl med familie. Opsahl var stortingsmann. De hadde en sønn Ole Bjarne og en datter Kari, kanskje flere. De hadde kjøkken over vårt kjøkken, stue mot syd og ellers Salen som var det største rommet i huset. Senere bodde den tyske familien Reincke der, det var før krigen. De flyttet til Oppakermoen. Deretter overtok familien til slakter Markussen. Markussen hadde en datter Ruth, ingen andre barn, og muligens var hun stedatter, født ca 1918 – 1920. Markussen hadde slakteri i kjelleren til Veslebygningen. I Veslebygningen ble Aud født i 1927, og jeg i 1930, samme året som far kjøpte hovedbygningen og vi flyttet dit. Trodde lenge at jeg ble født i Hovedbygningen, men den ble restaurert om sommeren slik at vi flyttet over først mot høsten. Også i 1ste etasje var 2 rom leid bort + gang og et lite rom i tilbygg mot vegen. Tilbygget ble senere revet ettersom vegen skulle utvides. I 1930 hadde Konrad Sandaker butikk der med kontor i Bakrommet. Han ble sinnsyk. Konrad med kona Alma bodde med familien ved Sandaker. Eldste sønnen Arne var ett år eller to eldre enn meg. Ruth og jeg var like gamle og gikk i samme klasse på Smedsrud folkeskole.

Rolfen: Fjernet noe dobbeltekst

2016-04-28T20:39:30Z

Fjernet noe dobbeltekst

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. apr. 2016 kl. 20:39
Linje 244:		Linje 244:

	Etter tre nye år, i august 2014, var jeg til rutinekontroll hos fastlegen. Dyrdal var syk og hadde en ung vikar. Han tok en avføringsprøve som han sendte videre til analyse. Da det viste seg at prøven inneholdt blod, ble jeg innkalt til Ullevål. Koloskopi viste at jeg hadde kreft i tykktarmen. Det var 22. august. Så var jeg hjemme til 19. september da jeg ble lagt inn for operasjon. Den skulle skje samme kveld, men da det kom inn hastepasienter, måtte operasjonen utsettes til neste dag. Da ble jeg operert av Ole Sjo. Med en kikkhulloperasjon fjernet han det meste av svulsten. Da han ikke hadde fått med alt, ble det å sprette opp. Heller ikke nå var resultatet tilfredsstillende. Jeg hadde fått koldbrann i tynntarmen. Det meste av den ble fjernet og resten lagt ut til stomipose. Sjo har utført hundrevis av tykktarmoperasjoner, men det er eneste gangen det har blitt koldbrann. Han kunne tenke seg to teorier: enten hadde han gjort en feil eller så hadde jeg unormalt tynt blod. Så ble jeg skrevet ut 8. oktober og sendt til en korttidsavdeling i Utmarkveien 2. Jeg fikk kopi av et skriv fra Ullevål til bydel Østensjø der det sto at jeg hadde stomi som måtte stelles og at jeg var avhengig av intravenøs ernæring. «Stomiutstyr for 1. måned leveres Østensjø korttidsleiligheter» sto det. I Utmarkveien der jeg kom var det fem pasienter. To damer som hadde hatt brukket lårhals og en døvstum kar. De greide seg alle på egenhånd. For meg hadde de verken stomiutstyr eller apparat for intravenøs ernæring. Avdelingen min ble bestyrt av en tidligere spansk politimann som lagde mat til oss i en microovn. Han antok at det ville komme noen for å hjelpe meg, noe det ikke gjorde. Det var ikke mulig å tilkalle betjening viss det da var noen ut over politimannen. Jeg måtte uten rullator komme meg til badet for å tømme stomiposen. Utpå kvelden så jeg at en gløttet på døra uten å komme inn. Jeg ropte, men ble ikke hørt. Det var en alarm som førte til en alarmsentral. Da jeg utpå natten ikke greide å åpne stomiposen på badet, aktiviserte jeg alarmen. Damen som svarte, lovte å skaffe hjelp. Det kom bare ikke noen før på morgenkvisten da det kom en omreisende nattevakt for bydelen. Hun hadde stomipose som hun skiftet og skrapte opp det som hadde rent ut. Så gikk dagen med mat fra microovnen. Om kvelden kom det endelig en sykepleier. Da jeg forklarte henne situasjonen, ringte hun et sted. Kort etter kom det en ambulanse som fraktet meg tilbake til Ullevål. Der var jeg til jeg ble skrevet ut 24. november til Abilsø sykehjem. Der var jeg til jeg kunne reise hjem 8. desember. Der har hjemmetjenesten tatt vel hånd om meg. Jeg kan bare lovprise helsevesenet, men det samme gjelder ikke administrasjonen i bydel Østensjø.		Etter tre nye år, i august 2014, var jeg til rutinekontroll hos fastlegen. Dyrdal var syk og hadde en ung vikar. Han tok en avføringsprøve som han sendte videre til analyse. Da det viste seg at prøven inneholdt blod, ble jeg innkalt til Ullevål. Koloskopi viste at jeg hadde kreft i tykktarmen. Det var 22. august. Så var jeg hjemme til 19. september da jeg ble lagt inn for operasjon. Den skulle skje samme kveld, men da det kom inn hastepasienter, måtte operasjonen utsettes til neste dag. Da ble jeg operert av Ole Sjo. Med en kikkhulloperasjon fjernet han det meste av svulsten. Da han ikke hadde fått med alt, ble det å sprette opp. Heller ikke nå var resultatet tilfredsstillende. Jeg hadde fått koldbrann i tynntarmen. Det meste av den ble fjernet og resten lagt ut til stomipose. Sjo har utført hundrevis av tykktarmoperasjoner, men det er eneste gangen det har blitt koldbrann. Han kunne tenke seg to teorier: enten hadde han gjort en feil eller så hadde jeg unormalt tynt blod. Så ble jeg skrevet ut 8. oktober og sendt til en korttidsavdeling i Utmarkveien 2. Jeg fikk kopi av et skriv fra Ullevål til bydel Østensjø der det sto at jeg hadde stomi som måtte stelles og at jeg var avhengig av intravenøs ernæring. «Stomiutstyr for 1. måned leveres Østensjø korttidsleiligheter» sto det. I Utmarkveien der jeg kom var det fem pasienter. To damer som hadde hatt brukket lårhals og en døvstum kar. De greide seg alle på egenhånd. For meg hadde de verken stomiutstyr eller apparat for intravenøs ernæring. Avdelingen min ble bestyrt av en tidligere spansk politimann som lagde mat til oss i en microovn. Han antok at det ville komme noen for å hjelpe meg, noe det ikke gjorde. Det var ikke mulig å tilkalle betjening viss det da var noen ut over politimannen. Jeg måtte uten rullator komme meg til badet for å tømme stomiposen. Utpå kvelden så jeg at en gløttet på døra uten å komme inn. Jeg ropte, men ble ikke hørt. Det var en alarm som førte til en alarmsentral. Da jeg utpå natten ikke greide å åpne stomiposen på badet, aktiviserte jeg alarmen. Damen som svarte, lovte å skaffe hjelp. Det kom bare ikke noen før på morgenkvisten da det kom en omreisende nattevakt for bydelen. Hun hadde stomipose som hun skiftet og skrapte opp det som hadde rent ut. Så gikk dagen med mat fra microovnen. Om kvelden kom det endelig en sykepleier. Da jeg forklarte henne situasjonen, ringte hun et sted. Kort etter kom det en ambulanse som fraktet meg tilbake til Ullevål. Der var jeg til jeg ble skrevet ut 24. november til Abilsø sykehjem. Der var jeg til jeg kunne reise hjem 8. desember. Der har hjemmetjenesten tatt vel hånd om meg. Jeg kan bare lovprise helsevesenet, men det samme gjelder ikke administrasjonen i bydel Østensjø.


	~~Mitt første minne?~~
	Det er flere fra før jeg fylte 4 år. En gang var jeg nok sint på faren min, for jeg kalte ham "møkkahund". Det var det verste og kanskje det eneste skjellsordet jeg kunne. Det gikk ikke så bra. Han følte seg vel ærekrenket. Iallfall fikk jeg juling, eller ris som det het når man trakterte et ris på baken. Utfor stuedøra lå det granbar til å tørke av føttene på. Grenene der var tørre og en sånn fant far var et egnet redskap. Han tok meg på knærne og dasket meg med kvisten, skjønt uten å dra ned buksa. Kan ikke huske om jeg skrek eller gråt. Det hadde vært det korrekte. Men det hele holdt til å gi meg et varig minne. Jeg har ikke kalt faren min møkkahund siden. Iallfall ikke høyt. Hadde far levd nå, kunne jeg ha anmeldt ham for barnemishandling!
	En annen gang gikk jeg på jernbanen mellom plattformene og nynnet. Jeg pleide det som barn. Far sto nede ved veiovergangen og hadde satt opp det grønne flagget. Da hørte jeg toget tute et godt stykke bak meg. Det var nok til at jeg ble skremt så jeg krøp raskt under den ene plattformen. Senere hadde jeg fortalt mor hvordan noe hadde gått rundt og noe fram og tilbake under lokomotivet. Far hadde på sin side grudd seg til å se oppover jernbanelinjen, men var nok ganske lettet da jeg kom krypende frem igjen.
	Jeg holder meg til stasjonen. Av og til fikk vi "polkagriser" av konduktørene når toget fra Charlottenberg kom. Litt store sukkertøy, hvite med røde striper. Jeg hadde fått et og sto og sugde på det da konduktøren ville jeg skulle takke, noe jeg ikke ville. Han tok meg da i nakken for å tvinge hodet i bøy. Resultatet var at jeg spyttet polkagrisen ut og bestemte meg for aldri mer å bukke, et løfte jeg ikke har holdt.

	Et par uker etter at jeg fylte 4 kan jeg huske at min fosterbror Bjørn ankom. Det var lærer Østerud som hentet ham i Oslo med sin kasseformede personbil. Han var formann i en kommunal nemnd. Moren til Bjørn hadde fått en svangerskapspsykose eller hva det nå heter. Datteren Laila var med. Det var veldig kaldt og Laila har fortalt at de stoppet ved et vilkårlig hus på veien der de fikk varmet tåteflaska. Østerud spurte mor om Bjørn kunne være hos henne et par uker til de fikk ordnet pleie- eller adopsjonsforeldre. Men så ble det til at Bjørn vokste opp som en av familien.

	Ettersom jeg nevner lærer Østerud. Sommeren 1937 ferierte vi i Brakka ved utløpet av Kjærsebærsjøn eller Kirkebergsjøen som det skrives i kirkebøkene. Nedenfor demningen var det det en liten dam med ørekyte. Vi brukte å fange dem med en øse for så å slippe dem uti igjen. Foran brakkevinduet var det lemmer. Om dagen pleide det å henge flaggermus etter bena på innsiden. En dag var vi på besøk hos besteforeldrene mine i Rya. Der var også Østerud på besøk. Mor spurte ham om vi kunne være et par dager ekstra etter at skolen begynte etter sommerferien. Og det var greit!

	Før det hadde Lillemor Lange en gang spurt mor om ikke Lill-Am g jeg kunne være venner ettersom Lill-Am savnet en venn. Det ble til at jeg nå og da ble med til Eie da de var for å hente posten. Og etterpå ble jeg bilt hjem. En gang fikk jeg se en helt ny og innpakket guttesykkel på pakkhuset. Jeg spurte far hvem den skulle til og fikk vite at den skulle Lill-Am få til 6-årsdagen. Jeg måtte love å ikke røpe det, noe jeg da ikke gjorde.

	Vi bodde «ved stasjonen» og de nærmere skolen «ved Sandaker». De som bodde bortenfor der igjen bodde «ved Smedsrud». Grensen gikk ved Smedsrud skole. Den lå ved Sandaker. Det hendte at vi brevvekslet med hverandre. Brevarkene brettet vi sammen og skrev navn utenpå. Så la vi dem i en kasse under den store grana i Haget mellom Munkelien og Sørlibråtan. Og ventet spent på svar.

	Om høsten var Glomma gjerne tilfrosset og uten snø i en periode. Da gikk vi gjerne på skøyter. Nedenfor stasjonen hadde vi etter at det mørknet en karbidlykt. Det hadde også ungene ved Sandaker. Så i mørket var det greit å finne fram. På skøyter hendte det at romantikken blomstret. En byjente – tror det var en datter fra første ekteskap til Tormod Langes kone – og jeg gikk og holdt hverandre i hendene eller i det samme skøytefutteralet. Det var spennende. Skjønt utgangspunktet var prosaisk: hun hadde vansker med å holde seg på bena uten støtte.

	Og så var det juletrefester på skolen. Da gikk gjerne Eli og jeg og holdt hverandre i hendene rundt juletreet. Men jeg hadde rivaler. Stadig brøt noen seg inn i ringen akkurat der hvor Eli gikk. Men så langt jeg vet, var det bare meg hun forlovet seg med på den tiden. Hun var vel 11 og jeg 13. Forlovelsesringen hun ga meg, var av gull og jern. Min ring som hun bar, hadde et dødningehode. Vi mente ikke å gifte oss. Det holdt å være forlovet.

	Det hendte vi besøkte Brasilianeren. Han hogg ved for Tormod Lange og bodde i en barhytte oppe ved Varden. Han serverte oss buljong når vi var på besøk. Navnet kom av at han hadde bodd mange år i Brasil. Fast bopel var i Veslebygningen og der var hans borgerlige navn Abrahamsen.

	Vi hadde minnebøker. På innsiden av permen var det noen spørsmål som skulle besvares, slik som «Har du kysset noen?» eller «Er du nazist?». Det siste ble gjerne besvart med NEI med strek under. Lærer Østerud skrev: «Jeg er nasjonalsosialist».

	En gang holdt Yngvar og Kåre på å kysse Annie og Åse bak garasjen til lærern. Der ble de oppdaget av andre og ertet så jentene begynte å gråte. Det la Østerud merke til da han ringte inn til neste time. Han hadde en kubjelle som han brukte til det formålet. Jentene tilsto hvorfor de gråt. Vi gikk inn og satte oss, men det varte og rakk før lærern kom. Vi skjønte at nå var det alvor. Da Østerud endelig kom, satte han seg ikke ved bordet sitt som han pleide, men besteg kateteret. "Yngvar og Kåre" sa han "Jeg hører dere kysser jentene bak garasjen. Han ga seg god tid. «Jeg skal gi dere et råd gutter: Vent med det til det blir mørkt». Da brakte latteren løs.

	En annen gang lærern besteg kateteret, var da fly hadde sluppet hundrevis av sedler med bilde av Kong Haakon og et opprop til folket. Vi elevene hadde vært ute på jordet og hentet noen vi hadde til tørk ved ovnen. Da timen begynte og Østerud hadde satt seg ved bordet, gikk jeg fram og ga ham en seddel. Han leste den og satt en stund før han besteg kateteret. "Rolf" sa han "er du klar over hvor alvorlig det er å dele ut slikt materiale? Er du klar over at foreldrene dine kan bli arresterte?". Jeg skyndte meg med å forklare at det ikke var materiale som jeg delte ut. Det lå spredd ut over jordene. Dermed gled det over.

	Etter skoletid pleide vi om sommeren å bade i Nedgardsevja der Branderudåa rant ut i Glomma. Gutter og jenter badet sammen. Vi brukte ikke badedrakt, men holdt en hånd for skrittet når vi gikk uti. Men vi moret oss også med å kaste våte sandballer på jentene slik at de slapp hånda når de tok seg for. En gang utbrøt Reidun: "Je får ståfitte ta detta je". Det er eneste gangen jeg har hørt glosen anvendt, men antar at den var dekkende for saksforholdet.

	PÅ Mårud satte de i gang bridgekvelder i annen etasje på et uthus. Alle kunne være med og det var ganske mange som meldte seg. Så en gang var det to som hadde med seg boksehansker. De foreslo å danne en bokseklubb åpen for alle. Interessen for å bokse sent på kvelden etter at bridgen var avsluttet var laber. Men noen ivrige meldte seg. Det bare innvidde visste den gangen var at det var slik Heimefrontkara holdt sine møter.

	Thomas Stang var i USA midt på 30-tallet. Der smakte han potetchips og bestemte seg for å begynne produksjon i den gamle garasjen ved tennisbanen. Navnet ble «potetgull». Flak som ikke holdt mål til å bli lagt i pose, ble lagt i et stort trau. Der kunne vi ungene spise så mye vi ville.

Rolfen: Fylt lite tomrom

2016-04-28T20:35:47Z

Fylt lite tomrom

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. apr. 2016 kl. 20:35
Linje 226:		Linje 226:
	9. mai tok jeg som vanlig toget til skolen. På Årnes så jeg noen russiske fanger som skiftet fra uniform til sivile klær i en plankestabel. De gjorde seg klar for å bli med toget videre til Oslo. Men noen russere ble tilbake på Årnes. De var pent kledd i battledresser. To av dem var flere ganger på besøk hjemme. De het Jacob og Peter. Jacob var skolelærer og Peter sønn av en politiker. Begge lovte å skrive når de kom hjem til Russland, men vi hørte ikke fra dem. Regner med at de kanskje ble sendt til Sibir.		9. mai tok jeg som vanlig toget til skolen. På Årnes så jeg noen russiske fanger som skiftet fra uniform til sivile klær i en plankestabel. De gjorde seg klar for å bli med toget videre til Oslo. Men noen russere ble tilbake på Årnes. De var pent kledd i battledresser. To av dem var flere ganger på besøk hjemme. De het Jacob og Peter. Jacob var skolelærer og Peter sønn av en politiker. Begge lovte å skrive når de kom hjem til Russland, men vi hørte ikke fra dem. Regner med at de kanskje ble sendt til Sibir.

	Da skolen sluttet i juni, dro Anton og jeg på en uketur innover vidda. Foruten fiskeutstyr hadde vi med sovepose og mat: brød og hermetikk og kaffe. Det var oppholdsvær og sol hele døgnet uka igjennom. Etter en passende økt stoppet vi ved et vann og fisket stekeørret. Det var rikelig å ta av. Om natten bøyde vi kvister i bjerkekjerr og la oss i soveposen med ansiktet mot sola. Så tidlig på sommeren var ikke myggen plagsom. Slik gikk vi omkring på vidda en hel uke uten å høre stemmer. Først da vi kom til gamma ved Vesterelvvatn traff vi på folk. Det var Helge og en kollega som holdt til der.		Da skolen sluttet i juni, dro Anton og jeg på en uketur innover vidda. Foruten fiskeutstyr hadde vi med sovepose og mat: brød og hermetikk og kaffe. Det var oppholdsvær og sol hele døgnet uka igjennom. Etter en passende økt stoppet vi ved et vann og fisket stekeørret. Det var rikelig å ta av. Om natten bøyde vi kvister i bjerkekjerr og la oss i soveposen med ansiktet mot sola. Så tidlig på sommeren var ikke myggen plagsom. Slik gikk vi omkring på vidda en hel uke uten å høre stemmer. Først da vi kom til gamma ved Vesterelvvatn traff vi på folk. Det var Helge og en kollega som holdt til der.

	Sørpå hadde Anton og jeg tilbrakt flere påsker på hytta til Helges familie på Synnfjell. En påske hadde Helges søster med en venninne, Åse Bugge. Anton og jeg skrev dagbok i hytteboka. Etter en hendelse en dag skrev vi : «Den natta sov Åse alene». Da Åse så det, sa hun: «Dere må ikke skrive det – hva vil folk tro?» Så neste dag skrev vi et PS: «Åse protesterer på at vi har fortalt at hun sov alene. Derfor dementerer vi det». På dagtid gikk vi gjerne på ski til toppen av Synnfjell. Der holdt en militær lyttepost til og de ga oss noe varmt å drikke.		Sørpå hadde Anton og jeg tilbrakt flere påsker på hytta til Helges familie på Synnfjell. En påske hadde Helges søster med en venninne, Åse Bugge. Anton og jeg skrev dagbok i hytteboka. Etter en hendelse en dag skrev vi : «Den natta sov Åse alene». Da Åse så det, sa hun: «Dere må ikke skrive det – hva vil folk tro?» Så neste dag skrev vi et PS: «Åse protesterer på at vi har fortalt at hun sov alene. Derfor dementerer vi det». På dagtid gikk vi gjerne på ski til toppen av Synnfjell. Der holdt en militær lyttepost til og de ga oss noe varmt å drikke.

Rolfen: Lagt til noe tekst

2016-04-28T14:08:49Z

Lagt til noe tekst

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. apr. 2016 kl. 14:08
Linje 103:		Linje 103:
	På Mårud arbeidet under krigen russiske fanger med å høste poteter. Potetene ble vasket og lagt i store trekasser som fangene snekret. Vi ungene smuglet matpakker til fangene. Til gjengjeld fikk vi gjenstander som fangene hadde lagd. De fleste var skåret ut av tre, men femøringer av kobber eller jern var også materialer. En tysk soldat med gevær hadde oppsyn med fangene. Vaktene var klar over hva vi ungene holdt på med, men de holdt seg hensynsfullt på avstand. Potetene ble stivfrosset om vinteren. Det var svært kalde vintre under krigen. Om våren ble potetkassene lastet fra Sagrampen inn på jernbanevogner for å bli sendt gjennom Sverige mot Østfronten. En gang ble en tysk offiser stasjonert ved rampen for å påse at fangene ikke saboterte arbeidet. Jeg pratet en del med ham. En dag skrev han "Ich hasse dich" på en tømmerstokk og ba meg lese det høyt. Det gjorde jeg. Så spurte han om jeg visste hva det betydde. Det bekreftet jeg. Så spurte han: "Ist es wahr?". Han ble tydelig meget lei seg da jeg ikke svarte på spørsmålet. Å svare var heller ikke enkelt. Jeg hatet jo ikke ham som person, men jeg hatet krigen, og den representerte han.		På Mårud arbeidet under krigen russiske fanger med å høste poteter. Potetene ble vasket og lagt i store trekasser som fangene snekret. Vi ungene smuglet matpakker til fangene. Til gjengjeld fikk vi gjenstander som fangene hadde lagd. De fleste var skåret ut av tre, men femøringer av kobber eller jern var også materialer. En tysk soldat med gevær hadde oppsyn med fangene. Vaktene var klar over hva vi ungene holdt på med, men de holdt seg hensynsfullt på avstand. Potetene ble stivfrosset om vinteren. Det var svært kalde vintre under krigen. Om våren ble potetkassene lastet fra Sagrampen inn på jernbanevogner for å bli sendt gjennom Sverige mot Østfronten. En gang ble en tysk offiser stasjonert ved rampen for å påse at fangene ikke saboterte arbeidet. Jeg pratet en del med ham. En dag skrev han "Ich hasse dich" på en tømmerstokk og ba meg lese det høyt. Det gjorde jeg. Så spurte han om jeg visste hva det betydde. Det bekreftet jeg. Så spurte han: "Ist es wahr?". Han ble tydelig meget lei seg da jeg ikke svarte på spørsmålet. Å svare var heller ikke enkelt. Jeg hatet jo ikke ham som person, men jeg hatet krigen, og den representerte han.
	Nærmere slutten på krigen ble det oppdaget en syk og forkommen tysk soldat like ovenfor Slemdal der hvor flyktningeruten fra Herbergåsen fortsatte på østsiden av Glomma. Han kunne ikke greie seg på egenhånd. Det kan tenkes at ham var etterlatt av en flyktningelos. Han kan også ha tatt seg dit på egenhånd. Ikke umulig at det var en provokatør. Iallfall ble funnet rapportert til tyskerleiren på Årnes slik at han ble hentet av sine egne og da kan hende også skutt av sine egne. På funnplassen lå det igjen en båtlue med nummer og navn skrevet inni. Jeg forestiller meg navnet som omtrent Hans Vollendt, men det låter som et situasjonsbetinget minne. Jeg angrer på at jeg ikke tok vare på lua, noe en annen muligens kan ha gjort.		Nærmere slutten på krigen ble det oppdaget en syk og forkommen tysk soldat like ovenfor Slemdal der hvor flyktningeruten fra Herbergåsen fortsatte på østsiden av Glomma. Han kunne ikke greie seg på egenhånd. Det kan tenkes at ham var etterlatt av en flyktningelos. Han kan også ha tatt seg dit på egenhånd. Ikke umulig at det var en provokatør. Iallfall ble funnet rapportert til tyskerleiren på Årnes slik at han ble hentet av sine egne og da kan hende også skutt av sine egne. På funnplassen lå det igjen en båtlue med nummer og navn skrevet inni. Jeg forestiller meg navnet som omtrent Hans Vollendt, men det låter som et situasjonsbetinget minne. Jeg angrer på at jeg ikke tok vare på lua, noe en annen muligens kan ha gjort.


	Blant det første jeg husker, var også begravelsen etter onkel Ludvig. Det var i 1934. Dvs: husker ikke selve begravelsen og var heller ikke der, men mor og jeg var hjemme hos tante Sina senere Det var veldig kaldt og Sina var omsorgsfull. Hun hentet en stråleovn og satte meg på en krakk ved siden av slik at jeg kunne varme føttene. Jeg syntes hun var veldig snill.		Blant det første jeg husker, var også begravelsen etter onkel Ludvig. Det var i 1934. Dvs: husker ikke selve begravelsen og var heller ikke der, men mor og jeg var hjemme hos tante Sina senere Det var veldig kaldt og Sina var omsorgsfull. Hun hentet en stråleovn og satte meg på en krakk ved siden av slik at jeg kunne varme føttene. Jeg syntes hun var veldig snill.
Linje 118:		Linje 117:

	Etter å ha gått to år på realskolen, var det opptak på Kongsvinger høyere kommunale allmenskole. Der var det ikke opptaksprøve. Vi konkurrerte ut fra eksamensresultatene. Både på Årnes og Kongsvinger var det skolepenger. Jeg har vel skrevet et annet sted om Vivi som sto øverst i trappa?		Etter å ha gått to år på realskolen, var det opptak på Kongsvinger høyere kommunale allmenskole. Der var det ikke opptaksprøve. Vi konkurrerte ut fra eksamensresultatene. Både på Årnes og Kongsvinger var det skolepenger. Jeg har vel skrevet et annet sted om Vivi som sto øverst i trappa?

			I september 1945 var det pengeseddelinnveksling. Myndighetene ville ha kontroll med pengemengden. En behøvde ikke å veksle inn enkronesedler, «uslinger» eller tokronesedler, «quislinger». (Det gikk to uslinger på en quisling). Det var visst sedler opp til 100 en kunne beholde. Noe av det overskytende ble utbetalt og resten satt på sperret konto. Ikke minst ville en vite hvem som hadde lagt seg opp formue under krigen. Amund Lange hadde tjent gode penger på knottproduksjon og salg av trevirke. Før pengeinnvekslingen overlot han 2000 kr til far mot at pengene skulle gå til Amunds sønns og min utdannelse. Pengene vekslet far inn. Et par år etterpå ba Amund om å få dem tilbake ettersom sønnen hadde avbrutt gymnaset. Også broren Tormod som var vår nabo på Skogheim, hadde økonomisk sans. Far fikk en gang brev fra ham der han ba om erstatning fordi våre sauer hadde brutt seg gjennom gjerdet og spist av hans kornsneis. Far skrev tilbake og minnet Tormod om at han en gang hadde lånt fire fiskegarn av ham. Disse hadde han fått igjen mer eller mindre spjæret. Far foreslo at de to sakene skulle gå opp i opp. Det er slike saker som ellers ikke ble nevnt gode naboer mellom, skrev far. Og hørte ikke mer om saken. Siden jeg først sladrer: På Skogheim var det en gammel og elendig låve som var fullverdiforsikret. Den brant en natt etter at Tormod hadde vært på ukesluttbesøk. Det ble bygd en ny flott låve. Naboer gjorde seg tanker om hva som hadde skjedd og snakket også. Jeg kan ikke huske at foreldrene mine noen gang kommenterte det.

			Etter krigen var kjøpmann Hansen lite populær. Det ble påstått at han utstrakt hadde brukt rasjonerte varer til byttehandel, ikke minst med Amund Lange som var medlem av NS. Selv fant jeg en gang to skoesker med avklipte rasjoneringsmerker i jernbaneskråningen ved Gommerud. En eske med sukkermerker, den andre hvitt hvetemel. (Hvetemelet en kjøpte var ikke hvitt den tiden). Det hadde vel vært razzia på toget slik at de ble kastet ut av vinduet. Mor leverte merkene til Hansen mot at de skulle få hver sin halvpart av varene. Men dette var jo ikke det samme som å bruke rasjonerte varer til byttehandel. Som hevn for at Hansen var upopulær, tok noen initiativ til at Seterstøa samvirkelag ble opprettet i 1945. For formålet ble det holdt en basar på skolen. Mor hadde skrevet en sketsj slik hun av og til gjorde, men det er den eneste gangen jeg kan huske at hun selv opptrådte. Veslebygningen ble leid til forretningslokale. Dermed var det tre butikker på Seterstøa, fire viss vi regner med butikken på Mårud.

			Men jeg gikk altså på Nes kommunale realskole. De to første årene var som de to første årene på gymnaset, så etter to år sluttet Bjørn, Lill-Am og jeg. Lill-Am begynte i Oslo og Bjørn og jeg på Kongsvinger kommunale høyere almenskole (KKHA). Vi sto oppover trappa og ventet på at noen skulle åpne. På det øverste trinnet sto en jente som jeg umiddelbart forelsket meg i. Det var min første sådanne og jeg skjønte først da hva forelskelse var. Jeg forhørte meg om hva hun het og hvilken pult hun satt på – hun gikk på engelsklinjen. Hun het Wenche. For et vakkert navn. Men etter en tid fikk jeg vite at det var feil. Hun het Vivi og satt på en annen pult. Det navnet var enda vakrere. Men jeg måtte på ettermiddagene nyte å sitte på en annen enn jeg hadde gjort. Vivi, Wencke, Bjørn og jeg akte kjelke fra festningen og ned. Het den Storgata helt der opp? I allfall hadde jeg ikke noe imot å holde Vivi rundt livet. Først i russetida fortalte vi at vi hadde vært forelsket i hverandre, men det hadde vi ikke turt å si. Noen søndager gikk vi på skiturer.

			Jeg hadde ingen bestemte planer etter skolen bortsett fra at jeg skulle lese jus, men først gjøre unna militærtjenesten. Jeg ble skrevet ut til garden på sesjonen. Men så fikk jeg høre av min klassekamerat Helge Bolneset hadde fått lærerjobb på Sørøya i Finnmark. Det syntes jeg var spennende så jeg lette frem en annonse i Norsk Skoleblad og søkte på jobb ved Kvitnes skole i Balsfjord. Søknaden var vel knapt kommet frem før formannen i skolestyret ringte og sa jeg hadde fått stillingen og kunne begynne umiddelbart. Så da var det bare å pakke. Jeg tok toget til Trondheim og hurtigruta videre til Tromsø. Der måtte jeg overnatte for å komme videre med lokalbåten.


	I 1947 var Bjørn på speiderjamboree i Frankrike. Noen venninner av speidervennene hans ville korrespondere med norske gutter. Slik ble jeg brevvenn med Denise Mandard fra Pithivier. Noe sør for Paris. Da jeg var i Tysklandsbrigaden hadde vi en gang ti dagers langperm. Da besøkte jeg Denise. Vi hadde gratis reise på første klasse på tog i Tyskland, så jeg tok toget til Basel. Derfra tok jeg lokaltog til nærmeste litt større stasjon i Tyskland. Derfra tenkte jeg å haike til Paris. Men det var søndag og ingen trafikk. Langt om lenge kom det en melkebil i feil retning. Så da haiket jeg med den tilbake til stasjonen. Og så ble det tog til Paris der Denise og kusinene Moniqe tok imot meg. Så var vi et par dager hos Moniqe før Denise og jeg dro videre til Pithivier.		I 1947 var Bjørn på speiderjamboree i Frankrike. Noen venninner av speidervennene hans ville korrespondere med norske gutter. Slik ble jeg brevvenn med Denise Mandard fra Pithivier. Noe sør for Paris. Da jeg var i Tysklandsbrigaden hadde vi en gang ti dagers langperm. Da besøkte jeg Denise. Vi hadde gratis reise på første klasse på tog i Tyskland, så jeg tok toget til Basel. Derfra tok jeg lokaltog til nærmeste litt større stasjon i Tyskland. Derfra tenkte jeg å haike til Paris. Men det var søndag og ingen trafikk. Langt om lenge kom det en melkebil i feil retning. Så da haiket jeg med den tilbake til stasjonen. Og så ble det tog til Paris der Denise og kusinene Moniqe tok imot meg. Så var vi et par dager hos Moniqe før Denise og jeg dro videre til Pithivier.

Rolfen på 26. apr. 2016 kl. 15:21

2016-04-26T15:21:19Z

Vis endringer

Rolfen på 26. apr. 2016 kl. 14:32

2016-04-26T14:32:42Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. apr. 2016 kl. 14:32
Linje 51:		Linje 51:
	Så tilbake til skolen. En annen gang lærern besteg kateteret, var da et fly hadde sluppet hundrevis av sedler med bilde av Kong Haakon og et opprop til folket rundt omkring. Vi elevene hadde vært ute på jordet og hentet noen vi hadde til tørk ved ovnen. Da timen begynte og Østerud hadde satt seg ved bordet sitt, gikk jeg fram og ga ham en seddel. Han leste den og satt en stund før han besteg kateteret. "Rolf" sa han "er du klar over hvor alvorlig det er å dele ut slikt materiale? Er du klar over at foreldrene dine kan bli arresterte?". Jeg skyndte meg med å forklare at det ikke var materiale som jeg delte ut. Det lå spredd ut over jordene. Dermed gled det over.		Så tilbake til skolen. En annen gang lærern besteg kateteret, var da et fly hadde sluppet hundrevis av sedler med bilde av Kong Haakon og et opprop til folket rundt omkring. Vi elevene hadde vært ute på jordet og hentet noen vi hadde til tørk ved ovnen. Da timen begynte og Østerud hadde satt seg ved bordet sitt, gikk jeg fram og ga ham en seddel. Han leste den og satt en stund før han besteg kateteret. "Rolf" sa han "er du klar over hvor alvorlig det er å dele ut slikt materiale? Er du klar over at foreldrene dine kan bli arresterte?". Jeg skyndte meg med å forklare at det ikke var materiale som jeg delte ut. Det lå spredd ut over jordene. Dermed gled det over.

	PÅ Mårud satte de i gang bridgekvelder i annen etasje på et uthus. Alle kunne være med og det var ganske mange som meldte seg. Så en gang var det to som hadde med seg boksehansker. De foreslo å danne en bokseklubb åpen for alle. Interessen for å bokse sent på kvelden etter at bridgen var avsluttet var laber. Men noen ivrige meldte seg. Det bare innvidde visste den gangen, var at det var slik Heimefrontkara holdt hemmelige møter.		På Mårud satte de i gang bridgekvelder i annen etasje på et uthus. Alle kunne være med og det var ganske mange som meldte seg. Så en gang var det to som hadde med seg boksehansker. De foreslo å danne en bokseklubb åpen for alle. Interessen for å bokse sent på kvelden etter at bridgen var avsluttet var laber. Men noen ivrige meldte seg. Det bare innvidde visste den gangen, var at det var slik Heimefrontkara holdt hemmelige møter.

	Jeg er faktisk kry over å ha beriket det norske språket med et ord, nemlig "lærerstudent". Jeg har skrevet om det i boka "Sagene lærerskole 1945 - 1992".		Jeg er faktisk kry over å ha beriket det norske språket med et ord, nemlig "lærerstudent". Jeg har skrevet om det i boka "Sagene lærerskole 1945 - 1992".

Rolfen: Rettet feil og endret noe tekst

2016-04-26T12:27:15Z

Rettet feil og endret noe tekst