Carlo Jon Rafaello Santi - Sideversjonshistorikk

KjellG på 2. mai 2020 kl. 22:18

2020-05-02T22:18:38Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. mai 2020 kl. 22:18
Linje 13:		Linje 13:
	Santi ble dømt til døden av en krigsrett i Trondheim den 9. juli 1940. Rettens formann var Oberkriegsgerichtsrat dr. Ernst, mens en major fra luftvernartilleriet og en kaptein fra [[Luftwaffe]] var meddommere. Oberkriegsgerichtsrat Schreiner og Kriegsgerichtsrat Splett var aktorer i saken. I tillegg var det kalt inn to tyske sakkyndige og legen som hadde obdusert den drepte. Forsvarerne var folkerettseksperten [[Harald Holthe]] og overrettssakfører [[Johan Mjøsund]]. De hadde også kalt inn ekspertvitner, nemlig overlege Rian og dr. Schnitler. Prosessen gikk rolig for seg; senere skulle tyske krigsrettssaker ofte preges av slikt som utskjelling av tiltalte fra dommerbordet. Dr. Ernst gjorde Santi oppmerksom på at han etter tysk lov kunne fjerne medlemmer av retten dersom han mente de var inhabile, hvorpå Santi godtok rettens sammensetning. En av de tyske sakkyndige tilla alkohol en stor betydning for det som hadde skjedd. Som nevnt skal Santi ha forsøkt å skjenke tyskeren, og hadde kanskje sett vel dypt i flaska selv også. Ut fra tysk rettsforståelse førte dette til at drapet ikke ble ansett som overlagt, men som en «kortslutningshandling».		Santi ble dømt til døden av en krigsrett i Trondheim den 9. juli 1940. Rettens formann var Oberkriegsgerichtsrat dr. Ernst, mens en major fra luftvernartilleriet og en kaptein fra [[Luftwaffe]] var meddommere. Oberkriegsgerichtsrat Schreiner og Kriegsgerichtsrat Splett var aktorer i saken. I tillegg var det kalt inn to tyske sakkyndige og legen som hadde obdusert den drepte. Forsvarerne var folkerettseksperten [[Harald Holthe]] og overrettssakfører [[Johan Mjøsund]]. De hadde også kalt inn ekspertvitner, nemlig overlege Rian og dr. Schnitler. Prosessen gikk rolig for seg; senere skulle tyske krigsrettssaker ofte preges av slikt som utskjelling av tiltalte fra dommerbordet. Dr. Ernst gjorde Santi oppmerksom på at han etter tysk lov kunne fjerne medlemmer av retten dersom han mente de var inhabile, hvorpå Santi godtok rettens sammensetning. En av de tyske sakkyndige tilla alkohol en stor betydning for det som hadde skjedd. Som nevnt skal Santi ha forsøkt å skjenke tyskeren, og hadde kanskje sett vel dypt i flaska selv også. Ut fra tysk rettsforståelse førte dette til at drapet ikke ble ansett som overlagt, men som en «kortslutningshandling».

	Forsvarerne mente at det etter Haagkonvensjonen var tvilsomt om det var riktig å føre saken for en krigsrett. Han viste også til at Norge hadde kapitulert, og at det dermed måtte være mulig å mildne forholdet mellom okkupant og okkupert. Ut fra denne tankegangen burde Santi vært stilt for en norsk rett – hvilket hadde betydd at dødsstraff ikke var aktuelt. Forøvrig takket forsvarerne for at alt skriftlig materiell hadde blitt stilt til deres rådighet, og det ser ut til at de fikk tale helt fritt i retten. Like fullt endte saken altså med dødsdom. En benådingssøknad ble adressert til Herman Göring, ~~og denne~~ ble avslått.		Forsvarerne mente at det etter Haagkonvensjonen var tvilsomt om det var riktig å føre saken for en krigsrett. Han viste også til at Norge hadde kapitulert, og at det dermed måtte være mulig å mildne forholdet mellom okkupant og okkupert. Ut fra denne tankegangen burde Santi vært stilt for en norsk rett – hvilket hadde betydd at dødsstraff ikke var aktuelt. Forøvrig takket forsvarerne for at alt skriftlig materiell hadde blitt stilt til deres rådighet, og det ser ut til at de fikk tale helt fritt i retten. Like fullt endte saken altså med dødsdom. En benådingssøknad ble adressert til Herman Göring, men den ble avslått.

	Henrettelsen ble utført ved skyting kl 04.30 den 19. august 1940. Det er usikkert nøyaktig hvor han ble henretta. [[Stein Ørnhøi]] skriver at det skjedde på elvemælen inne på [[Øysand (Trondheim)\|Øysand]].<ref>Ørnhøi 2000: 49.</ref> Dette virker rimelig, ettersom det er dokumentert at stedet senere ble brukt som gravsted for henretta personer og til enkelte henrettelser. Han er gravlagt i Trondheim.		Henrettelsen ble utført ved skyting kl 04.30 den 19. august 1940. Det er usikkert nøyaktig hvor han ble henretta. [[Stein Ørnhøi]] skriver at det skjedde på elvemælen inne på [[Øysand (Trondheim)\|Øysand]].<ref>Ørnhøi 2000: 49.</ref> Dette virker rimelig, ettersom det er dokumentert at stedet senere ble brukt som gravsted for henretta personer og til enkelte henrettelser. Han er gravlagt i Trondheim.

KjellG på 2. mai 2020 kl. 22:17

2020-05-02T22:17:06Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. mai 2020 kl. 22:17
Linje 13:		Linje 13:
	Santi ble dømt til døden av en krigsrett i Trondheim den 9. juli 1940. Rettens formann var Oberkriegsgerichtsrat dr. Ernst, mens en major fra luftvernartilleriet og en kaptein fra [[Luftwaffe]] var meddommere. Oberkriegsgerichtsrat Schreiner og Kriegsgerichtsrat Splett var aktorer i saken. I tillegg var det kalt inn to tyske sakkyndige og legen som hadde obdusert den drepte. Forsvarerne var folkerettseksperten [[Harald Holthe]] og overrettssakfører [[Johan Mjøsund]]. De hadde også kalt inn ekspertvitner, nemlig overlege Rian og dr. Schnitler. Prosessen gikk rolig for seg; senere skulle tyske krigsrettssaker ofte preges av slikt som utskjelling av tiltalte fra dommerbordet. Dr. Ernst gjorde Santi oppmerksom på at han etter tysk lov kunne fjerne medlemmer av retten dersom han mente de var inhabile, hvorpå Santi godtok rettens sammensetning. En av de tyske sakkyndige tilla alkohol en stor betydning for det som hadde skjedd. Som nevnt skal Santi ha forsøkt å skjenke tyskeren, og hadde kanskje sett vel dypt i flaska selv også. Ut fra tysk rettsforståelse førte dette til at drapet ikke ble ansett som overlagt, men som en «kortslutningshandling».		Santi ble dømt til døden av en krigsrett i Trondheim den 9. juli 1940. Rettens formann var Oberkriegsgerichtsrat dr. Ernst, mens en major fra luftvernartilleriet og en kaptein fra [[Luftwaffe]] var meddommere. Oberkriegsgerichtsrat Schreiner og Kriegsgerichtsrat Splett var aktorer i saken. I tillegg var det kalt inn to tyske sakkyndige og legen som hadde obdusert den drepte. Forsvarerne var folkerettseksperten [[Harald Holthe]] og overrettssakfører [[Johan Mjøsund]]. De hadde også kalt inn ekspertvitner, nemlig overlege Rian og dr. Schnitler. Prosessen gikk rolig for seg; senere skulle tyske krigsrettssaker ofte preges av slikt som utskjelling av tiltalte fra dommerbordet. Dr. Ernst gjorde Santi oppmerksom på at han etter tysk lov kunne fjerne medlemmer av retten dersom han mente de var inhabile, hvorpå Santi godtok rettens sammensetning. En av de tyske sakkyndige tilla alkohol en stor betydning for det som hadde skjedd. Som nevnt skal Santi ha forsøkt å skjenke tyskeren, og hadde kanskje sett vel dypt i flaska selv også. Ut fra tysk rettsforståelse førte dette til at drapet ikke ble ansett som overlagt, men som en «kortslutningshandling».

	Forsvarerne mente at det etter Haagkonvensjonen var tvilsomt om det var riktig å føre saken for en krigsrett. Han viste også til at Norge hadde kapitulert, og at det dermed måtte være mulig å mildne forholdet mellom okkupant og okkupert. Ut fra denne tankegangen burde Santi vært stilt for en norsk rett – hvilket hadde betydd at dødsstraff ikke var aktuelt. Forøvrig takket forsvarerne for at alt skriftlig materiell hadde blitt stilt til deres rådighet, og det ser ut til at de fikk tale helt fritt i retten. ~~Lik~~ fullt endte saken altså med dødsdom. En benådingssøknad ble adressert til Herman Göring, og denne ble avslått.		Forsvarerne mente at det etter Haagkonvensjonen var tvilsomt om det var riktig å føre saken for en krigsrett. Han viste også til at Norge hadde kapitulert, og at det dermed måtte være mulig å mildne forholdet mellom okkupant og okkupert. Ut fra denne tankegangen burde Santi vært stilt for en norsk rett – hvilket hadde betydd at dødsstraff ikke var aktuelt. Forøvrig takket forsvarerne for at alt skriftlig materiell hadde blitt stilt til deres rådighet, og det ser ut til at de fikk tale helt fritt i retten. Like fullt endte saken altså med dødsdom. En benådingssøknad ble adressert til Herman Göring, og denne ble avslått.

	Henrettelsen ble utført ved skyting kl 04.30 den 19. august 1940. Det er usikkert nøyaktig hvor han ble henretta. [[Stein Ørnhøi]] skriver at det skjedde på elvemælen inne på [[Øysand (Trondheim)\|Øysand]].<ref>Ørnhøi 2000: 49.</ref> Dette virker rimelig, ettersom det er dokumentert at stedet senere ble brukt som gravsted for henretta personer og til enkelte henrettelser. Han er gravlagt i Trondheim.		Henrettelsen ble utført ved skyting kl 04.30 den 19. august 1940. Det er usikkert nøyaktig hvor han ble henretta. [[Stein Ørnhøi]] skriver at det skjedde på elvemælen inne på [[Øysand (Trondheim)\|Øysand]].<ref>Ørnhøi 2000: 49.</ref> Dette virker rimelig, ettersom det er dokumentert at stedet senere ble brukt som gravsted for henretta personer og til enkelte henrettelser. Han er gravlagt i Trondheim.

KjellG på 2. mai 2020 kl. 22:15

2020-05-02T22:15:44Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. mai 2020 kl. 22:15
Linje 11:		Linje 11:
	Rettssaken ble utstatt fordi man ikke klarte å finne hovedvitnet, som var en flyoffiser ved navn Krauss. Rei Sandberg kunne fortelle Santi at han kom de ikke til å finne. Han var nemlig en av dem som var tatt til fange og sendt til britisk krigsfangenskap, men som hadde omkommet i en flystyrt over Nordsjøen.		Rettssaken ble utstatt fordi man ikke klarte å finne hovedvitnet, som var en flyoffiser ved navn Krauss. Rei Sandberg kunne fortelle Santi at han kom de ikke til å finne. Han var nemlig en av dem som var tatt til fange og sendt til britisk krigsfangenskap, men som hadde omkommet i en flystyrt over Nordsjøen.

	Santi ble dømt til døden av en krigsrett i Trondheim den 9. juli 1940. Rettens formann var Oberkriegsgerichtsrat dr. Ernst, mens en major fra luftvernartilleriet og en kaptein fra [[Luftwaffe]] var meddommere. Oberkriegsgerichtsrat Schreiner og Kriegsgerichtsrat Splett var aktorer i saken. I tillegg var det kalt inn to tyske sakkyndige og legen som hadde obdusert den drepte. Forsvarerne var folkerettseksperten [[Harald Holthe]] og overrettssakfører [[Johan Mjøsund]]. De hadde også kalt inn ekspertvitner, nemlig overlege Rian og dr. Schnitler. Prosessen gikk rolig for seg; senere skulle tyske krigsrettssaker ofte preges av slikt som utskjelling av tiltalte fra dommerbordet. Dr. Ernst gjorde Santi oppmerksom på at han etter tysk lov kunne fjerne medlemmer av retten dersom han mente de var inhabile, hvorpå Santi godtok rettens sammensetning. En av de tyske sakkyndige tilla alkohol en stor betydning for det som hadde skjedd. Som nevnt skal Santi ha forsøkt å ~~skjenkke~~ tyskeren, og hadde kanskje sett vel dypt i flaska selv også. Ut fra tysk rettsforståelse førte dette til at drapet ikke ble ansett som overlagt, men som en «kortslutningshandling».		Santi ble dømt til døden av en krigsrett i Trondheim den 9. juli 1940. Rettens formann var Oberkriegsgerichtsrat dr. Ernst, mens en major fra luftvernartilleriet og en kaptein fra [[Luftwaffe]] var meddommere. Oberkriegsgerichtsrat Schreiner og Kriegsgerichtsrat Splett var aktorer i saken. I tillegg var det kalt inn to tyske sakkyndige og legen som hadde obdusert den drepte. Forsvarerne var folkerettseksperten [[Harald Holthe]] og overrettssakfører [[Johan Mjøsund]]. De hadde også kalt inn ekspertvitner, nemlig overlege Rian og dr. Schnitler. Prosessen gikk rolig for seg; senere skulle tyske krigsrettssaker ofte preges av slikt som utskjelling av tiltalte fra dommerbordet. Dr. Ernst gjorde Santi oppmerksom på at han etter tysk lov kunne fjerne medlemmer av retten dersom han mente de var inhabile, hvorpå Santi godtok rettens sammensetning. En av de tyske sakkyndige tilla alkohol en stor betydning for det som hadde skjedd. Som nevnt skal Santi ha forsøkt å skjenke tyskeren, og hadde kanskje sett vel dypt i flaska selv også. Ut fra tysk rettsforståelse førte dette til at drapet ikke ble ansett som overlagt, men som en «kortslutningshandling».

	Forsvarerne mente at det etter Haagkonvensjonen var tvilsomt om det var riktig å føre saken for en krigsrett. Han viste også til at Norge hadde kapitulert, og at det dermed måtte være mulig å mildne forholdet mellom okkupant og okkupert. Ut fra denne tankegangen burde Santi vært stilt for en norsk rett – hvilket hadde betydd at dødsstraff ikke var aktuelt. Forøvrig takket forsvarerne for at alt skriftlig materiell hadde blitt stilt til deres rådighet, og det ser ut til at de fikk tale helt fritt i retten. Lik fullt endte saken altså med dødsdom. En benådingssøknad ble adressert til Herman Göring, og denne ble avslått.		Forsvarerne mente at det etter Haagkonvensjonen var tvilsomt om det var riktig å føre saken for en krigsrett. Han viste også til at Norge hadde kapitulert, og at det dermed måtte være mulig å mildne forholdet mellom okkupant og okkupert. Ut fra denne tankegangen burde Santi vært stilt for en norsk rett – hvilket hadde betydd at dødsstraff ikke var aktuelt. Forøvrig takket forsvarerne for at alt skriftlig materiell hadde blitt stilt til deres rådighet, og det ser ut til at de fikk tale helt fritt i retten. Lik fullt endte saken altså med dødsdom. En benådingssøknad ble adressert til Herman Göring, og denne ble avslått.

KjellG: «Han» peker på en tysk soldat

2020-05-02T22:14:05Z

«Han» peker på en tysk soldat

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. mai 2020 kl. 22:14
Linje 11:		Linje 11:
	Rettssaken ble utstatt fordi man ikke klarte å finne hovedvitnet, som var en flyoffiser ved navn Krauss. Rei Sandberg kunne fortelle Santi at han kom de ikke til å finne. Han var nemlig en av dem som var tatt til fange og sendt til britisk krigsfangenskap, men som hadde omkommet i en flystyrt over Nordsjøen.		Rettssaken ble utstatt fordi man ikke klarte å finne hovedvitnet, som var en flyoffiser ved navn Krauss. Rei Sandberg kunne fortelle Santi at han kom de ikke til å finne. Han var nemlig en av dem som var tatt til fange og sendt til britisk krigsfangenskap, men som hadde omkommet i en flystyrt over Nordsjøen.

	~~Han~~ ble dømt til døden av en krigsrett i Trondheim den 9. juli 1940. Rettens formann var Oberkriegsgerichtsrat dr. Ernst, mens en major fra luftvernartilleriet og en kaptein fra [[Luftwaffe]] var meddommere. Oberkriegsgerichtsrat Schreiner og Kriegsgerichtsrat Splett var aktorer i saken. I tillegg var det kalt inn to tyske sakkyndige og legen som hadde obdusert den drepte. Forsvarerne var folkerettseksperten [[Harald Holthe]] og overrettssakfører [[Johan Mjøsund]]. De hadde også kalt inn ekspertvitner, nemlig overlege Rian og dr. Schnitler. Prosessen gikk rolig for seg; senere skulle tyske krigsrettssaker ofte preges av slikt som utskjelling av tiltalte fra dommerbordet. Dr. Ernst gjorde Santi oppmerksom på at han etter tysk lov kunne fjerne medlemmer av retten dersom han mente de var inhabile, hvorpå Santi godtok rettens sammensetning. En av de tyske sakkyndige tilla alkohol en stor betydning for det som hadde skjedd. Som nevnt skal Santi ha forsøkt å skjenkke tyskeren, og hadde kanskje sett vel dypt i flaska selv også. Ut fra tysk rettsforståelse førte dette til at drapet ikke ble ansett som overlagt, men som en «kortslutningshandling».		Santi ble dømt til døden av en krigsrett i Trondheim den 9. juli 1940. Rettens formann var Oberkriegsgerichtsrat dr. Ernst, mens en major fra luftvernartilleriet og en kaptein fra [[Luftwaffe]] var meddommere. Oberkriegsgerichtsrat Schreiner og Kriegsgerichtsrat Splett var aktorer i saken. I tillegg var det kalt inn to tyske sakkyndige og legen som hadde obdusert den drepte. Forsvarerne var folkerettseksperten [[Harald Holthe]] og overrettssakfører [[Johan Mjøsund]]. De hadde også kalt inn ekspertvitner, nemlig overlege Rian og dr. Schnitler. Prosessen gikk rolig for seg; senere skulle tyske krigsrettssaker ofte preges av slikt som utskjelling av tiltalte fra dommerbordet. Dr. Ernst gjorde Santi oppmerksom på at han etter tysk lov kunne fjerne medlemmer av retten dersom han mente de var inhabile, hvorpå Santi godtok rettens sammensetning. En av de tyske sakkyndige tilla alkohol en stor betydning for det som hadde skjedd. Som nevnt skal Santi ha forsøkt å skjenkke tyskeren, og hadde kanskje sett vel dypt i flaska selv også. Ut fra tysk rettsforståelse førte dette til at drapet ikke ble ansett som overlagt, men som en «kortslutningshandling».

	Forsvarerne mente at det etter Haagkonvensjonen var tvilsomt om det var riktig å føre saken for en krigsrett. Han viste også til at Norge hadde kapitulert, og at det dermed måtte være mulig å mildne forholdet mellom okkupant og okkupert. Ut fra denne tankegangen burde Santi vært stilt for en norsk rett – hvilket hadde betydd at dødsstraff ikke var aktuelt. Forøvrig takket forsvarerne for at alt skriftlig materiell hadde blitt stilt til deres rådighet, og det ser ut til at de fikk tale helt fritt i retten. Lik fullt endte saken altså med dødsdom. En benådingssøknad ble adressert til Herman Göring, og denne ble avslått.		Forsvarerne mente at det etter Haagkonvensjonen var tvilsomt om det var riktig å føre saken for en krigsrett. Han viste også til at Norge hadde kapitulert, og at det dermed måtte være mulig å mildne forholdet mellom okkupant og okkupert. Ut fra denne tankegangen burde Santi vært stilt for en norsk rett – hvilket hadde betydd at dødsstraff ikke var aktuelt. Forøvrig takket forsvarerne for at alt skriftlig materiell hadde blitt stilt til deres rådighet, og det ser ut til at de fikk tale helt fritt i retten. Lik fullt endte saken altså med dødsdom. En benådingssøknad ble adressert til Herman Göring, og denne ble avslått.

KjellG på 2. mai 2020 kl. 22:11

2020-05-02T22:11:36Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. mai 2020 kl. 22:11
Linje 9:		Linje 9:
	Mens han satt i arrest var han i kontakt med en annen fange, [[Rei Sandberg]], som rett etter krigen ga ut boka ''Vi ville slåss''. Der forteller han at Santi ble svært strengt bevokta, ogdet gikk et rykte om at han hadde skutt en underoffiser fordi denne hadde hatt et forhold til hans kone. Sandberg trodde ikke på dette, for Santi fikk jevnlig besøk fra kona, og forholdet mellom dem var godt. Etter en tid fikk de snakka sammen, og Sandberg innså at drapet var en del av motstanden. I Santis forklaring til Sandberg kommer det fram at han hadde skjenka tyskeren full for å kunne ta lista, men at han allikevel ble oppdaga da han forsøkte å ta den. Dermed måtte han trekke våpen og skyte underoffiseren. Dette ville Santi ikke fortelle til tyskerne, fordi de da ville legge mer press på ham for å få navn på andre motstandsfolk. Til tross for at historien om lista ble gjort kjent blant annet i ''[[Våre falne]]'', er det flere senere omtaler av saken som omtaler det som et sjalusidrap.<ref>Jf. f.eks. Blindheim, Svein: ''Den lange reisen : et oppgjør med krigen'', Utg. Pax. Oslo. 2006: s. 35. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2013012306137}}.</ref> En annen versjon ble publisert av [[NTB]]; der het det seg at tyskeren hadde snakka nedsettende om Norge og nordmenn, og at Santi derfor hadde skutt ham.<ref>Nøkleby 1985: 82.</ref>		Mens han satt i arrest var han i kontakt med en annen fange, [[Rei Sandberg]], som rett etter krigen ga ut boka ''Vi ville slåss''. Der forteller han at Santi ble svært strengt bevokta, ogdet gikk et rykte om at han hadde skutt en underoffiser fordi denne hadde hatt et forhold til hans kone. Sandberg trodde ikke på dette, for Santi fikk jevnlig besøk fra kona, og forholdet mellom dem var godt. Etter en tid fikk de snakka sammen, og Sandberg innså at drapet var en del av motstanden. I Santis forklaring til Sandberg kommer det fram at han hadde skjenka tyskeren full for å kunne ta lista, men at han allikevel ble oppdaga da han forsøkte å ta den. Dermed måtte han trekke våpen og skyte underoffiseren. Dette ville Santi ikke fortelle til tyskerne, fordi de da ville legge mer press på ham for å få navn på andre motstandsfolk. Til tross for at historien om lista ble gjort kjent blant annet i ''[[Våre falne]]'', er det flere senere omtaler av saken som omtaler det som et sjalusidrap.<ref>Jf. f.eks. Blindheim, Svein: ''Den lange reisen : et oppgjør med krigen'', Utg. Pax. Oslo. 2006: s. 35. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2013012306137}}.</ref> En annen versjon ble publisert av [[NTB]]; der het det seg at tyskeren hadde snakka nedsettende om Norge og nordmenn, og at Santi derfor hadde skutt ham.<ref>Nøkleby 1985: 82.</ref>

	Rettssaken ble utstatt fordi man ikke klarte å finne hovedvitnet, som var en flyoffiser ved navn Krauss. Rei Sandberg kunne fortelle Santi at han kom de ikke til å finne. Han var nemlig en av de som var tatt til fange og sendt til britisk krigsfangenskap, men som hadde omkommet i en flystyrt over Nordsjøen.		Rettssaken ble utstatt fordi man ikke klarte å finne hovedvitnet, som var en flyoffiser ved navn Krauss. Rei Sandberg kunne fortelle Santi at han kom de ikke til å finne. Han var nemlig en av dem som var tatt til fange og sendt til britisk krigsfangenskap, men som hadde omkommet i en flystyrt over Nordsjøen.

	Han ble dømt til døden av en krigsrett i Trondheim den 9. juli 1940. Rettens formann var Oberkriegsgerichtsrat dr. Ernst, mens en major fra luftvernartilleriet og en kaptein fra [[Luftwaffe]] var meddommere. Oberkriegsgerichtsrat Schreiner og Kriegsgerichtsrat Splett var aktorer i saken. I tillegg var det kalt inn to tyske sakkyndige og legen som hadde obdusert den drepte. Forsvarerne var folkerettseksperten [[Harald Holthe]] og overrettssakfører [[Johan Mjøsund]]. De hadde også kalt inn ekspertvitner, nemlig overlege Rian og dr. Schnitler. Prosessen gikk rolig for seg; senere skulle tyske krigsrettssaker ofte preges av slikt som utskjelling av tiltalte fra dommerbordet. Dr. Ernst gjorde Santi oppmerksom på at han etter tysk lov kunne fjerne medlemmer av retten dersom han mente de var inhabile, hvorpå Santi godtok rettens sammensetning. En av de tyske sakkyndige tilla alkohol en stor betydning for det som hadde skjedd. Som nevnt skal Santi ha forsøkt å skjenkke tyskeren, og hadde kanskje sett vel dypt i flaska selv også. Ut fra tysk rettsforståelse førte dette til at drapet ikke ble ansett som overlagt, men som en «kortslutningshandling».		Han ble dømt til døden av en krigsrett i Trondheim den 9. juli 1940. Rettens formann var Oberkriegsgerichtsrat dr. Ernst, mens en major fra luftvernartilleriet og en kaptein fra [[Luftwaffe]] var meddommere. Oberkriegsgerichtsrat Schreiner og Kriegsgerichtsrat Splett var aktorer i saken. I tillegg var det kalt inn to tyske sakkyndige og legen som hadde obdusert den drepte. Forsvarerne var folkerettseksperten [[Harald Holthe]] og overrettssakfører [[Johan Mjøsund]]. De hadde også kalt inn ekspertvitner, nemlig overlege Rian og dr. Schnitler. Prosessen gikk rolig for seg; senere skulle tyske krigsrettssaker ofte preges av slikt som utskjelling av tiltalte fra dommerbordet. Dr. Ernst gjorde Santi oppmerksom på at han etter tysk lov kunne fjerne medlemmer av retten dersom han mente de var inhabile, hvorpå Santi godtok rettens sammensetning. En av de tyske sakkyndige tilla alkohol en stor betydning for det som hadde skjedd. Som nevnt skal Santi ha forsøkt å skjenkke tyskeren, og hadde kanskje sett vel dypt i flaska selv også. Ut fra tysk rettsforståelse førte dette til at drapet ikke ble ansett som overlagt, men som en «kortslutningshandling».

Cnyborg på 21. jun. 2018 kl. 13:57

2018-06-21T13:57:35Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. jun. 2018 kl. 13:57
Linje 3:		Linje 3:
	'''[[Carlo Jon Rafaello Santi]]''' (født [[31. juli]] [[1911]] i [[Trondheim]], død [[19. august]] [[1940]] samme sted) var den første nordmannen som ble idømt dødsstraff av en domstol og henretta av tyskerne under [[andre verdenskrig]]. Fram til krigsutbruddet var han overrettssakfører.		'''[[Carlo Jon Rafaello Santi]]''' (født [[31. juli]] [[1911]] i [[Trondheim]], død [[19. august]] [[1940]] samme sted) var den første nordmannen som ble idømt dødsstraff av en domstol og henretta av tyskerne under [[andre verdenskrig]]. Fram til krigsutbruddet var han overrettssakfører.

	Han var sønn av [[Rudolfo S. Santi]] (f. 1879) og [[Alfa Santi]] f. Hojem (f. 1881). Bestefaren [[Carlo Santi (1845–1910)\|Carlo Santi]] hadde kommet til Trondheim fra Italia på slutten av 1800-tallet for å jobbe som steinhogger på [[Nidarosdomen]]. I 1939 ble han gift i Trondheim med [[Dagny Kristine Draghi]] (f. 1919) fra [[Vefsn kommune\|Vefsn]].		Han var sønn av [[Rudolfo Severino Santi]] (f. 1879) og [[Alfa Magdalene Santi]] f. Hojem (f. 1881). Bestefaren [[Carlo Luigi Santi (1845–1910)\|Carlo Santi]] hadde kommet til Trondheim fra Italia på slutten av 1800-tallet for å jobbe som steinhogger på [[Nidarosdomen]]. I 1939 ble han gift i Trondheim med [[Dagny Kristine Draghi]] (f. 1919) fra [[Vefsn kommune\|Vefsn]].

	Santi engasjerte seg i motstandsarbeid kort tid etter krigsutbruddet i 1940. Da han fikk vite at en tysk sersjant (Feldwebel) ved navn Pomplum hadde ei liste med navn på folk i ei motstandsgruppe i Trondheim, inviterte han mannen hjem. For å få fatt i lista skjøt og drepte han tyskeren. Dette skjedde omkring 27. april; den kvelden gikk ordføreren i Trondheim ut med en melding på radio der han manet til ro, noe som skal ha vært direkte knytta til drapet.<ref>Grut 1997: 36.</ref> Han flykta så til Nord-Norge, der han var med som frivillig i kampene inntil kapitulasjonen. Han kom seg til [[Tromsø]] og var i ferd med å reise til [[England]] da han fikk vite at kona var arrestert som gissel. For å spare henne meldte han seg for tyskerne. Hun skal ha blitt løslatt 30. juni 1940.		Santi engasjerte seg i motstandsarbeid kort tid etter krigsutbruddet i 1940. Da han fikk vite at en tysk sersjant (Feldwebel) ved navn Pomplum hadde ei liste med navn på folk i ei motstandsgruppe i Trondheim, inviterte han mannen hjem. For å få fatt i lista skjøt og drepte han tyskeren. Dette skjedde omkring 27. april; den kvelden gikk ordføreren i Trondheim ut med en melding på radio der han manet til ro, noe som skal ha vært direkte knytta til drapet.<ref>Grut 1997: 36.</ref> Han flykta så til Nord-Norge, der han var med som frivillig i kampene inntil kapitulasjonen. Han kom seg til [[Tromsø]] og var i ferd med å reise til [[England]] da han fikk vite at kona var arrestert som gissel. For å spare henne meldte han seg for tyskerne. Hun skal ha blitt løslatt 30. juni 1940.

Cnyborg på 21. jun. 2018 kl. 13:50

2018-06-21T13:50:07Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. jun. 2018 kl. 13:50
Linje 3:		Linje 3:
	'''[[Carlo Jon Rafaello Santi]]''' (født [[31. juli]] [[1911]] i [[Trondheim]], død [[19. august]] [[1940]] samme sted) var den første nordmannen som ble idømt dødsstraff av en domstol og henretta av tyskerne under [[andre verdenskrig]]. Fram til krigsutbruddet var han overrettssakfører.		'''[[Carlo Jon Rafaello Santi]]''' (født [[31. juli]] [[1911]] i [[Trondheim]], død [[19. august]] [[1940]] samme sted) var den første nordmannen som ble idømt dødsstraff av en domstol og henretta av tyskerne under [[andre verdenskrig]]. Fram til krigsutbruddet var han overrettssakfører.

	Han var sønn av [[Rudolfo S. Santi]] (f. 1879) og [[Alfa Santi]] f. Hojem (f. 1881). Bestefaren [[Carlo Santi ~~d.e.~~\|Carlo Santi]] hadde kommet til Trondheim fra Italia på slutten av 1800-tallet for å jobbe som steinhogger på [[Nidarosdomen]]. I 1939 ble han gift i Trondheim med [[Dagny Kristine Draghi]] (f. 1919) fra [[Vefsn kommune\|Vefsn]].		Han var sønn av [[Rudolfo S. Santi]] (f. 1879) og [[Alfa Santi]] f. Hojem (f. 1881). Bestefaren [[Carlo Santi (1845–1910)\|Carlo Santi]] hadde kommet til Trondheim fra Italia på slutten av 1800-tallet for å jobbe som steinhogger på [[Nidarosdomen]]. I 1939 ble han gift i Trondheim med [[Dagny Kristine Draghi]] (f. 1919) fra [[Vefsn kommune\|Vefsn]].

	Santi engasjerte seg i motstandsarbeid kort tid etter krigsutbruddet i 1940. Da han fikk vite at en tysk sersjant (Feldwebel) ved navn Pomplum hadde ei liste med navn på folk i ei motstandsgruppe i Trondheim, inviterte han mannen hjem. For å få fatt i lista skjøt og drepte han tyskeren. Dette skjedde omkring 27. april; den kvelden gikk ordføreren i Trondheim ut med en melding på radio der han manet til ro, noe som skal ha vært direkte knytta til drapet.<ref>Grut 1997: 36.</ref> Han flykta så til Nord-Norge, der han var med som frivillig i kampene inntil kapitulasjonen. Han kom seg til [[Tromsø]] og var i ferd med å reise til [[England]] da han fikk vite at kona var arrestert som gissel. For å spare henne meldte han seg for tyskerne. Hun skal ha blitt løslatt 30. juni 1940.		Santi engasjerte seg i motstandsarbeid kort tid etter krigsutbruddet i 1940. Da han fikk vite at en tysk sersjant (Feldwebel) ved navn Pomplum hadde ei liste med navn på folk i ei motstandsgruppe i Trondheim, inviterte han mannen hjem. For å få fatt i lista skjøt og drepte han tyskeren. Dette skjedde omkring 27. april; den kvelden gikk ordføreren i Trondheim ut med en melding på radio der han manet til ro, noe som skal ha vært direkte knytta til drapet.<ref>Grut 1997: 36.</ref> Han flykta så til Nord-Norge, der han var med som frivillig i kampene inntil kapitulasjonen. Han kom seg til [[Tromsø]] og var i ferd med å reise til [[England]] da han fikk vite at kona var arrestert som gissel. For å spare henne meldte han seg for tyskerne. Hun skal ha blitt løslatt 30. juni 1940.

Cnyborg: Ny side: {{thumb|Carlo Jon Raffaello Santi Våre falne.JPG|Carlo Jon Rafaello Santi, fra ''Våre falne''.}} {{thumb|Carlo Santi Sunnhordland 1940-07-16.JPG|Notis om dødsdommen i avisa ''Sunnhord...

2018-06-21T13:49:13Z

Ny side: {{thumb|Carlo Jon Raffaello Santi Våre falne.JPG|Carlo Jon Rafaello Santi, fra ''Våre falne''.}} {{thumb|Carlo Santi Sunnhordland 1940-07-16.JPG|Notis om dødsdommen i avisa ''Sunnhord...

Ny side

{{thumb|Carlo Jon Raffaello Santi Våre falne.JPG|Carlo Jon Rafaello Santi, fra ''Våre falne''.}}
{{thumb|Carlo Santi Sunnhordland 1940-07-16.JPG|Notis om dødsdommen i avisa ''Sunnhordland'' 16. juli 1940.}}
'''[[Carlo Jon Rafaello Santi]]''' (født [[31. juli]] [[1911]] i [[Trondheim]], død [[19. august]] [[1940]] samme sted) var den første nordmannen som ble idømt dødsstraff av en domstol og henretta av tyskerne under [[andre verdenskrig]]. Fram til krigsutbruddet var han overrettssakfører.

Han var sønn av [[Rudolfo S. Santi]] (f. 1879) og [[Alfa Santi]] f. Hojem (f. 1881). Bestefaren [[Carlo Santi d.e.|Carlo Santi]] hadde kommet til Trondheim fra Italia på slutten av 1800-tallet for å jobbe som steinhogger på [[Nidarosdomen]]. I 1939 ble han gift i Trondheim med [[Dagny Kristine Draghi]] (f. 1919) fra [[Vefsn kommune|Vefsn]].

Santi engasjerte seg i motstandsarbeid kort tid etter krigsutbruddet i 1940. Da han fikk vite at en tysk sersjant (Feldwebel) ved navn Pomplum hadde ei liste med navn på folk i ei motstandsgruppe i Trondheim, inviterte han mannen hjem. For å få fatt i lista skjøt og drepte han tyskeren. Dette skjedde omkring 27. april; den kvelden gikk ordføreren i Trondheim ut med en melding på radio der han manet til ro, noe som skal ha vært direkte knytta til drapet.<ref>Grut 1997: 36.</ref> Han flykta så til Nord-Norge, der han var med som frivillig i kampene inntil kapitulasjonen. Han kom seg til [[Tromsø]] og var i ferd med å reise til [[England]] da han fikk vite at kona var arrestert som gissel. For å spare henne meldte han seg for tyskerne. Hun skal ha blitt løslatt 30. juni 1940.

Mens han satt i arrest var han i kontakt med en annen fange, [[Rei Sandberg]], som rett etter krigen ga ut boka ''Vi ville slåss''. Der forteller han at Santi ble svært strengt bevokta, ogdet gikk et rykte om at han hadde skutt en underoffiser fordi denne hadde hatt et forhold til hans kone. Sandberg trodde ikke på dette, for Santi fikk jevnlig besøk fra kona, og forholdet mellom dem var godt. Etter en tid fikk de snakka sammen, og Sandberg innså at drapet var en del av motstanden. I Santis forklaring til Sandberg kommer det fram at han hadde skjenka tyskeren full for å kunne ta lista, men at han allikevel ble oppdaga da han forsøkte å ta den. Dermed måtte han trekke våpen og skyte underoffiseren. Dette ville Santi ikke fortelle til tyskerne, fordi de da ville legge mer press på ham for å få navn på andre motstandsfolk. Til tross for at historien om lista ble gjort kjent blant annet i ''[[Våre falne]]'', er det flere senere omtaler av saken som omtaler det som et sjalusidrap.<ref>Jf. f.eks. Blindheim, Svein: ''Den lange reisen : et oppgjør med krigen'', Utg. Pax. Oslo. 2006: s. 35. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2013012306137}}.</ref> En annen versjon ble publisert av [[NTB]]; der het det seg at tyskeren hadde snakka nedsettende om Norge og nordmenn, og at Santi derfor hadde skutt ham.<ref>Nøkleby 1985: 82.</ref>

Rettssaken ble utstatt fordi man ikke klarte å finne hovedvitnet, som var en flyoffiser ved navn Krauss. Rei Sandberg kunne fortelle Santi at han kom de ikke til å finne. Han var nemlig en av de som var tatt til fange og sendt til britisk krigsfangenskap, men som hadde omkommet i en flystyrt over Nordsjøen.

Han ble dømt til døden av en krigsrett i Trondheim den 9. juli 1940. Rettens formann var Oberkriegsgerichtsrat dr. Ernst, mens en major fra luftvernartilleriet og en kaptein fra [[Luftwaffe]] var meddommere. Oberkriegsgerichtsrat Schreiner og Kriegsgerichtsrat Splett var aktorer i saken. I tillegg var det kalt inn to tyske sakkyndige og legen som hadde obdusert den drepte. Forsvarerne var folkerettseksperten [[Harald Holthe]] og overrettssakfører [[Johan Mjøsund]]. De hadde også kalt inn ekspertvitner, nemlig overlege Rian og dr. Schnitler. Prosessen gikk rolig for seg; senere skulle tyske krigsrettssaker ofte preges av slikt som utskjelling av tiltalte fra dommerbordet. Dr. Ernst gjorde Santi oppmerksom på at han etter tysk lov kunne fjerne medlemmer av retten dersom han mente de var inhabile, hvorpå Santi godtok rettens sammensetning. En av de tyske sakkyndige tilla alkohol en stor betydning for det som hadde skjedd. Som nevnt skal Santi ha forsøkt å skjenkke tyskeren, og hadde kanskje sett vel dypt i flaska selv også. Ut fra tysk rettsforståelse førte dette til at drapet ikke ble ansett som overlagt, men som en «kortslutningshandling».

Forsvarerne mente at det etter Haagkonvensjonen var tvilsomt om det var riktig å føre saken for en krigsrett. Han viste også til at Norge hadde kapitulert, og at det dermed måtte være mulig å mildne forholdet mellom okkupant og okkupert. Ut fra denne tankegangen burde Santi vært stilt for en norsk rett – hvilket hadde betydd at dødsstraff ikke var aktuelt. Forøvrig takket forsvarerne for at alt skriftlig materiell hadde blitt stilt til deres rådighet, og det ser ut til at de fikk tale helt fritt i retten. Lik fullt endte saken altså med dødsdom. En benådingssøknad ble adressert til Herman Göring, og denne ble avslått.

Henrettelsen ble utført ved skyting kl 04.30 den 19. august 1940. Det er usikkert nøyaktig hvor han ble henretta. [[Stein Ørnhøi]] skriver at det skjedde på elvemælen inne på [[Øysand (Trondheim)|Øysand]].<ref>Ørnhøi 2000: 49.</ref> Dette virker rimelig, ettersom det er dokumentert at stedet senere ble brukt som gravsted for henretta personer og til enkelte henrettelser. Han er gravlagt i Trondheim.

==Referanser==

<references/>

==Litteratur og kilder==

* {{hbr1-1|pf01063300029732|Carlo Jon Rafaello Santi}}.
* Grut, Arnulf: ''Lyd på lufta, liv i kulissene : glimt fra Trøndelags radiohistorie 1926-1960''. 1997. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2017082148028}}.
* Nøkleby, Berit: ''Nyordning''. Utg. Aschehoug. 1985. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2011060108036}}.
* {{Nøkleby 1996}}.
* Sandberg, Rei: ''Vi ville slåss''. Utg. Gyldendal. Oslo. 1945. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2007011200090}}.
* {{Våre falne 4}}.
* Ørnhøi, Stein: ''Gutten og krigen''. Utg. Pax. 2000. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2011031606098}}.

{{DEFAULTSORT:Santi, Carlo Jon Rafaello}}
[[Kategori:Personer]]
[[Kategori:Advokater]]
[[Kategori:Motstandsfolk]]
[[Kategori:Falne under andre verdenskrig]]
[[Kategori:Trondheim kommune]]
[[Kategori:Fødsler i 1911]]
[[Kategori:Dødsfall i 1940]]
{{bm}}