Den Norske Turistforenings fjellførere - Sideversjonshistorikk

Olve Utne: {{bm}}

2019-12-06T01:56:01Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. des. 2019 kl. 01:56
Linje 132:		Linje 132:
	[[Kategori:Turisme]]		[[Kategori:Turisme]]
	[[Kategori:Den Norske Turistforening]]		[[Kategori:Den Norske Turistforening]]
			{{bm}}

Marianne Wiig på 22. feb. 2018 kl. 21:17

2018-02-22T21:17:03Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. feb. 2018 kl. 21:17
Linje 131:		Linje 131:

	[[Kategori:Turisme]]		[[Kategori:Turisme]]
	[[Kategori: Den Norske Turistforening]]		[[Kategori:Den Norske Turistforening]]

	~~{{DEFAULTSORT:Turistforeningen}}~~

Marianne Wiig: Sort.

2018-02-22T21:12:12Z

Sort.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. feb. 2018 kl. 21:12
Linje 132:		Linje 132:
	[[Kategori:Turisme]]		[[Kategori:Turisme]]
	[[Kategori: Den Norske Turistforening]]		[[Kategori: Den Norske Turistforening]]

			{{DEFAULTSORT:Turistforeningen}}

Marianne Wiig: Marianne Wiig flyttet siden Den norske Turistforenings fjellførere til Den Norske Turistforenings fjellførere: Stor bokstav

2018-02-22T21:07:58Z

Marianne Wiig flyttet siden Den norske Turistforenings fjellførere til Den Norske Turistforenings fjellførere: Stor bokstav

← Eldre sideversjon	Sideversjonen fra 22. feb. 2018 kl. 21:07
(Ingen forskjell)

Marianne Wiig: Korr.

2018-02-22T21:07:27Z

Korr.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. feb. 2018 kl. 21:07
Linje 131:		Linje 131:

	[[Kategori:Turisme]]		[[Kategori:Turisme]]
	[[Kategori: Den ~~norske~~ Turistforening]]		[[Kategori: Den Norske Turistforening]]

Marianne Wiig: Kat.fiks

2018-02-22T21:05:51Z

Kat.fiks

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. feb. 2018 kl. 21:05
Linje 131:		Linje 131:

	[[Kategori:Turisme]]		[[Kategori:Turisme]]
			[[Kategori: Den norske Turistforening]]

Marianne Wiig: Klipper ut innledning (med i hovedartikkel om DNT)

2018-02-22T21:02:58Z

Klipper ut innledning (med i hovedartikkel om DNT)

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. feb. 2018 kl. 21:02
Linje 1:		Linje 1:
	{{Under samarbeid}}		{{Under samarbeid}}
	Bak, eller helst foran, de tidlige fotturistene sto det ofte lokalkjente fjellførere. Dette var gjerne bønder som mot betaling tok på seg å lede mer eller mindre erfarne turister gjennom vill natur med eller uten hest. Turistene forventet at de også på andre måter la forholdene til rette, og frakt av sekkene deres på egen eller hestens rygg var en del av pakken. I de første årbøkene til [[Den norske Turistforening]] finner vi mye informasjon om strekninger som kunne kreve guiding, om hvor en kunne få tak i fjellførere og hva de kostet. Ofte ga artikkelforfatterne også konkrete anbefalinger om navngitte førere og frarådet bruk av andre.

	Fram til 1870 var fjellføring en lite organisert tjeneste, men fra dette året innførte Den norske Turistforening faste takster for førere på flere fjelloverganger i Jotunheimen. På Gjendebu var oppsynsmannen forpliktet til å "holde” folk som kunne stå parat til å lede turister mot fastsatt betaling. Den første av disse skal i følge Turistforeningens 50-årsberetning ha vært Hans Halvorsen Flaate ved Espedalsvann.

	I årene som fulgte fikk DNT avtaler med flere hotelleiere og andre turistverter om å skaffe førere ”til rimelige takster”. Flere av turbeskrivelsene i de tidlige årbøkene tyder likevel på at det ikke alltid var lett å få leid seg en fører. I årboken for 1882 skriver for eksempel Hans Th. Knudtzon, i kjølvannet av en alpekongress i Salzburg, at det i Norge beror på "rent tilfælde" om en får fører og at man sjelden har noen garanti for om han er dyktig. I en artikkel i årboken for 1885 gir Carl Hall flere førere og hele fjellområder det glatte lag, men roser samtidig andre, deriblant flere av de senere patentførerne.

	Turistene hadde altså behov for "kvalitetssikrede" og tilgjengelige førere på utsatte strekninger. På turistforeningens generalforsamling i 1889 la direksjonsmedlem og senere formann J. Andersen-Aars fram et konkret forslag til en fastere organisering av førervesenet etter forbilde av Sveits. Året etter ble forslaget vedtatt av direksjonen sammen med en instruks for førernes ansvar og plikter.

	DNT utstedte fra samme år, 1890, patenter gjeldende for ett år av gangen til førere som hadde passert nåløyet. Disse ble utstyrt med kart, kompass og - der det trengtes - isøks og tau. Deres egnethet ble undersøkt gjennom lensmenn og lokalkjente folk, og hvert år måtte førerne sende inn loggbøkene sine til DNT for ettersyn.

	Allerede første året fikk 18 førere utstedt patentførerbevis av Turistforeningen. Deretter steg antallet jevnt og nådde i 1912 en topp med 34 patentførere, for så å synke. I mange år holdt ordningen seg uendret, og en ny instruks som ble vedtatt i 1911 bygde i stor grad på den gamle.


	{\| class="sortable wikitable"		{\| class="sortable wikitable"

Kallrustad: lenke, foreløpig kategori

2017-10-26T06:53:26Z

lenke, foreløpig kategori

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. okt. 2017 kl. 06:53
Linje 1:		Linje 1:
	{{Under samarbeid}}		{{Under samarbeid}}
	Bak, eller helst foran, de tidlige fotturistene sto det ofte lokalkjente fjellførere. Dette var gjerne bønder som mot betaling tok på seg å lede mer eller mindre erfarne turister gjennom vill natur med eller uten hest. Turistene forventet at de også på andre måter la forholdene til rette, og frakt av sekkene deres på egen eller hestens rygg var en del av pakken. I de første årbøkene til Den norske Turistforening finner vi mye informasjon om strekninger som kunne kreve guiding, om hvor en kunne få tak i fjellførere og hva de kostet. Ofte ga artikkelforfatterne også konkrete anbefalinger om navngitte førere og frarådet bruk av andre.		Bak, eller helst foran, de tidlige fotturistene sto det ofte lokalkjente fjellførere. Dette var gjerne bønder som mot betaling tok på seg å lede mer eller mindre erfarne turister gjennom vill natur med eller uten hest. Turistene forventet at de også på andre måter la forholdene til rette, og frakt av sekkene deres på egen eller hestens rygg var en del av pakken. I de første årbøkene til [[Den norske Turistforening]] finner vi mye informasjon om strekninger som kunne kreve guiding, om hvor en kunne få tak i fjellførere og hva de kostet. Ofte ga artikkelforfatterne også konkrete anbefalinger om navngitte førere og frarådet bruk av andre.

	Fram til 1870 var fjellføring en lite organisert tjeneste, men fra dette året innførte Den norske Turistforening faste takster for førere på flere fjelloverganger i Jotunheimen. På Gjendebu var oppsynsmannen forpliktet til å "holde” folk som kunne stå parat til å lede turister mot fastsatt betaling. Den første av disse skal i følge Turistforeningens 50-årsberetning ha vært Hans Halvorsen Flaate ved Espedalsvann.		Fram til 1870 var fjellføring en lite organisert tjeneste, men fra dette året innførte Den norske Turistforening faste takster for førere på flere fjelloverganger i Jotunheimen. På Gjendebu var oppsynsmannen forpliktet til å "holde” folk som kunne stå parat til å lede turister mot fastsatt betaling. Den første av disse skal i følge Turistforeningens 50-årsberetning ha vært Hans Halvorsen Flaate ved Espedalsvann.
Linje 139:		Linje 139:
	\|}		\|}

	Kilde: DNTs årbøker 1890-1923 (minus 1917 som mangler liste)		== Kilde ==
			*DNTs årbøker 1890-1923 (minus 1917 som mangler liste)

			[[Kategori:Turisme]]

Marianne Wiig: under samarbeid

2017-10-23T13:47:36Z

under samarbeid

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. okt. 2017 kl. 13:47
Linje 1:		Linje 1:
			{{Under samarbeid}}
	Bak, eller helst foran, de tidlige fotturistene sto det ofte lokalkjente fjellførere. Dette var gjerne bønder som mot betaling tok på seg å lede mer eller mindre erfarne turister gjennom vill natur med eller uten hest. Turistene forventet at de også på andre måter la forholdene til rette, og frakt av sekkene deres på egen eller hestens rygg var en del av pakken. I de første årbøkene til Den norske Turistforening finner vi mye informasjon om strekninger som kunne kreve guiding, om hvor en kunne få tak i fjellførere og hva de kostet. Ofte ga artikkelforfatterne også konkrete anbefalinger om navngitte førere og frarådet bruk av andre.		Bak, eller helst foran, de tidlige fotturistene sto det ofte lokalkjente fjellførere. Dette var gjerne bønder som mot betaling tok på seg å lede mer eller mindre erfarne turister gjennom vill natur med eller uten hest. Turistene forventet at de også på andre måter la forholdene til rette, og frakt av sekkene deres på egen eller hestens rygg var en del av pakken. I de første årbøkene til Den norske Turistforening finner vi mye informasjon om strekninger som kunne kreve guiding, om hvor en kunne få tak i fjellførere og hva de kostet. Ofte ga artikkelforfatterne også konkrete anbefalinger om navngitte førere og frarådet bruk av andre.

Marianne Wiig: Marianne Wiig flyttet siden Bruker:Marianne Wiig/Fjellførere til Den norske Turistforenings fjellførere uten å etterlate en omdirigering: flytting fra kladdeside

2017-10-23T13:46:55Z

Marianne Wiig flyttet siden Bruker:Marianne Wiig/Fjellførere til Den norske Turistforenings fjellførere uten å etterlate en omdirigering: flytting fra kladdeside

← Eldre sideversjon	Sideversjonen fra 23. okt. 2017 kl. 13:46
(Ingen forskjell)