Den midlertidige kirkeledelse - Sideversjonshistorikk

PaulVIF på 23. jan. 2019 kl. 14:00

2019-01-23T14:00:55Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. jan. 2019 kl. 14:00
Linje 4:		Linje 4:
	Allerede fra [[Operasjon Weserübung\|invasjonen]] i [[1940]] hadde Den norske kirke ført en kamp mot okkupasjonsmyndigheter og Nasjonal Samling. NS forsøkte å [[sensur]]ere prester, som på sin side brukte prekestolene til å markere motstand mot overgrep. Det ble blant annet flere ganger lest opp [[hyrdebrev]] med brodd mot nazismen fra [[biskop]]ene i landets kirker. Da domprost [[Arne Fjellbu]] den [[1. februar]] 1942 ble nektet å holde gudstjeneste i [[Nidarosdomen]] kom en kraftig reaksjon fra biskopene; i løpet av den neste uken la samtlige av dem ned sine statlige embeter. De fortsatte likevel som biskoper, og skrev erklæringen ''[[Kirkens Grunn]]''. Erklæringen ble lest opp i kirkene 1. påskedag. Den førte til at hele 92 % av prestene også la ned sine statlige embeter, men fortsatte i prestetjenesten. [[Eivind Berggrav]], som var hovedforfatter av erklæringen, ble arrestert og de andre biskopene fikk meldeplikt.</onlyinclude>		Allerede fra [[Operasjon Weserübung\|invasjonen]] i [[1940]] hadde Den norske kirke ført en kamp mot okkupasjonsmyndigheter og Nasjonal Samling. NS forsøkte å [[sensur]]ere prester, som på sin side brukte prekestolene til å markere motstand mot overgrep. Det ble blant annet flere ganger lest opp [[hyrdebrev]] med brodd mot nazismen fra [[biskop]]ene i landets kirker. Da domprost [[Arne Fjellbu]] den [[1. februar]] 1942 ble nektet å holde gudstjeneste i [[Nidarosdomen]] kom en kraftig reaksjon fra biskopene; i løpet av den neste uken la samtlige av dem ned sine statlige embeter. De fortsatte likevel som biskoper, og skrev erklæringen ''[[Kirkens Grunn]]''. Erklæringen ble lest opp i kirkene 1. påskedag. Den førte til at hele 92 % av prestene også la ned sine statlige embeter, men fortsatte i prestetjenesten. [[Eivind Berggrav]], som var hovedforfatter av erklæringen, ble arrestert og de andre biskopene fikk meldeplikt.</onlyinclude>

	Biskopene svarte så med å opprette Den midlertidige kirkeledelse som øverste organ for kirken. Den virksomheten hadde sitt tilhold i et hemmelig rom i galleriet til [[Frogner kirke (Oslo)\|Frogner kirke]] i Oslo). Planene for en slik struktur hadde blitt utarbeidet over lang tid. Allerede i 1940 hadde Berggrav begynt et samarbeid med [[Ole Hallesby]] i [[Indremisjonen]] og [[Ludvig Hope]] i [[Kinamisjonsforbundet]]. Berggravs teologiske ståsted var langt fra Hallesby og Hopes, men motstanden mot nazismen hadde forent dem i [[Kristent samråd for den norske kirke]]. Den [[26. juli]] 1942 ble opprettelsen av Den midlertidige kirkeledelse annonsert fra landets prekestoler.		Biskopene svarte så med å opprette Den midlertidige kirkeledelse som øverste organ for kirken. Den virksomheten hadde sitt tilhold i et hemmelig rom i galleriet til [[Frogner kirke (Oslo)\|Frogner kirke]] i Oslo. Planene for en slik struktur hadde blitt utarbeidet over lang tid. Allerede i 1940 hadde Berggrav begynt et samarbeid med [[Ole Hallesby]] i [[Indremisjonen]] og [[Ludvig Hope]] i [[Kinamisjonsforbundet]]. Berggravs teologiske ståsted var langt fra Hallesby og Hopes, men motstanden mot nazismen hadde forent dem i [[Kristent samråd for den norske kirke]]. Den [[26. juli]] 1942 ble opprettelsen av Den midlertidige kirkeledelse annonsert fra landets prekestoler.

	Da kirkeledelsen sendte ut hyrdebrev mot [[deportasjonen av jødene]] og [[arbeidstjenesten]], som ble lest opp i kirkene, førte dette til at lederen for Den midlertidige kirkeledelse, Ole Hallesby, ble arrestert. Mange prester ble også utestengt fra sine kirker, og måtte leve i et indre eksil. Omkring hundre ble arrestert. Etter dette ble Den midlertidige kirkeledelse erstattet med [[Den hemmelige kirkeledelse]].		Da kirkeledelsen sendte ut hyrdebrev mot [[deportasjonen av jødene]] og [[arbeidstjenesten]], som ble lest opp i kirkene, førte dette til at lederen for Den midlertidige kirkeledelse, Ole Hallesby, ble arrestert. Mange prester ble også utestengt fra sine kirker, og måtte leve i et indre eksil. Omkring hundre ble arrestert. Etter dette ble Den midlertidige kirkeledelse erstattet med [[Den hemmelige kirkeledelse]].

PaulVIF på 23. jan. 2019 kl. 14:00

2019-01-23T14:00:44Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. jan. 2019 kl. 14:00
Linje 4:		Linje 4:
	Allerede fra [[Operasjon Weserübung\|invasjonen]] i [[1940]] hadde Den norske kirke ført en kamp mot okkupasjonsmyndigheter og Nasjonal Samling. NS forsøkte å [[sensur]]ere prester, som på sin side brukte prekestolene til å markere motstand mot overgrep. Det ble blant annet flere ganger lest opp [[hyrdebrev]] med brodd mot nazismen fra [[biskop]]ene i landets kirker. Da domprost [[Arne Fjellbu]] den [[1. februar]] 1942 ble nektet å holde gudstjeneste i [[Nidarosdomen]] kom en kraftig reaksjon fra biskopene; i løpet av den neste uken la samtlige av dem ned sine statlige embeter. De fortsatte likevel som biskoper, og skrev erklæringen ''[[Kirkens Grunn]]''. Erklæringen ble lest opp i kirkene 1. påskedag. Den førte til at hele 92 % av prestene også la ned sine statlige embeter, men fortsatte i prestetjenesten. [[Eivind Berggrav]], som var hovedforfatter av erklæringen, ble arrestert og de andre biskopene fikk meldeplikt.</onlyinclude>		Allerede fra [[Operasjon Weserübung\|invasjonen]] i [[1940]] hadde Den norske kirke ført en kamp mot okkupasjonsmyndigheter og Nasjonal Samling. NS forsøkte å [[sensur]]ere prester, som på sin side brukte prekestolene til å markere motstand mot overgrep. Det ble blant annet flere ganger lest opp [[hyrdebrev]] med brodd mot nazismen fra [[biskop]]ene i landets kirker. Da domprost [[Arne Fjellbu]] den [[1. februar]] 1942 ble nektet å holde gudstjeneste i [[Nidarosdomen]] kom en kraftig reaksjon fra biskopene; i løpet av den neste uken la samtlige av dem ned sine statlige embeter. De fortsatte likevel som biskoper, og skrev erklæringen ''[[Kirkens Grunn]]''. Erklæringen ble lest opp i kirkene 1. påskedag. Den førte til at hele 92 % av prestene også la ned sine statlige embeter, men fortsatte i prestetjenesten. [[Eivind Berggrav]], som var hovedforfatter av erklæringen, ble arrestert og de andre biskopene fikk meldeplikt.</onlyinclude>

	Biskopene svarte så med å opprette Den midlertidige kirkeledelse som øverste organ for kirken. Planene for en slik struktur hadde blitt utarbeidet over lang tid. Allerede i 1940 hadde Berggrav begynt et samarbeid med [[Ole Hallesby]] i [[Indremisjonen]] og [[Ludvig Hope]] i [[Kinamisjonsforbundet]]. Berggravs teologiske ståsted var langt fra Hallesby og Hopes, men motstanden mot nazismen hadde forent dem i [[Kristent samråd for den norske kirke]]. Den [[26. juli]] 1942 ble opprettelsen av Den midlertidige kirkeledelse annonsert fra landets prekestoler.		Biskopene svarte så med å opprette Den midlertidige kirkeledelse som øverste organ for kirken. Den virksomheten hadde sitt tilhold i et hemmelig rom i galleriet til [[Frogner kirke (Oslo)\|Frogner kirke]] i Oslo). Planene for en slik struktur hadde blitt utarbeidet over lang tid. Allerede i 1940 hadde Berggrav begynt et samarbeid med [[Ole Hallesby]] i [[Indremisjonen]] og [[Ludvig Hope]] i [[Kinamisjonsforbundet]]. Berggravs teologiske ståsted var langt fra Hallesby og Hopes, men motstanden mot nazismen hadde forent dem i [[Kristent samråd for den norske kirke]]. Den [[26. juli]] 1942 ble opprettelsen av Den midlertidige kirkeledelse annonsert fra landets prekestoler.

	Da kirkeledelsen sendte ut hyrdebrev mot [[deportasjonen av jødene]] og [[arbeidstjenesten]], som ble lest opp i kirkene, førte dette til at lederen for Den midlertidige kirkeledelse, Ole Hallesby, ble arrestert. Mange prester ble også utestengt fra sine kirker, og måtte leve i et indre eksil. Omkring hundre ble arrestert. Etter dette ble Den midlertidige kirkeledelse erstattet med [[Den hemmelige kirkeledelse]].		Da kirkeledelsen sendte ut hyrdebrev mot [[deportasjonen av jødene]] og [[arbeidstjenesten]], som ble lest opp i kirkene, førte dette til at lederen for Den midlertidige kirkeledelse, Ole Hallesby, ble arrestert. Mange prester ble også utestengt fra sine kirker, og måtte leve i et indre eksil. Omkring hundre ble arrestert. Etter dette ble Den midlertidige kirkeledelse erstattet med [[Den hemmelige kirkeledelse]].

Cnyborg på 21. apr. 2015 kl. 13:04

2015-04-21T13:04:30Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. apr. 2015 kl. 13:04
Linje 10:		Linje 10:
	[[Kategori:Den norske kirke]]		[[Kategori:Den norske kirke]]
	[[Kategori:Andre verdenskrig]]		[[Kategori:Andre verdenskrig]]
			{{ikke koord}}
	{{Q1}}		{{Q1}}

Cnyborg: bilde

2014-03-13T13:59:45Z

bilde

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. mar. 2014 kl. 13:59
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>'''[[Den midlertidige kirkeledelse]]''' var ledelsen i [[Den norske kirke]] etter at det hadde kommet til åpent brudd med [[Nasjonal Samling]]s kirkedepartement i [[1942]]. Kirkeledelsen var en viktig gruppering i [[holdningskampen]] mot okkupasjonsmakten.		<onlyinclude>{{thumb\|Eivind Berggrav på Vestfjorden.JPG\|Biskop Eivind Berggrav var en av initiativtagerne til Den midlertidige kirkeledelse. Her fotografert under visitasreise i 1936.\|Ukjent}}
			'''[[Den midlertidige kirkeledelse]]''' var ledelsen i [[Den norske kirke]] etter at det hadde kommet til åpent brudd med [[Nasjonal Samling]]s kirkedepartement i [[1942]]. Kirkeledelsen var en viktig gruppering i [[holdningskampen]] mot okkupasjonsmakten.

	Allerede fra [[Operasjon Weserübung\|invasjonen]] i [[1940]] hadde Den norske kirke ført en kamp mot okkupasjonsmyndigheter og Nasjonal Samling. NS forsøkte å [[sensur]]ere prester, som på sin side brukte prekestolene til å markere motstand mot overgrep. Det ble blant annet flere ganger lest opp [[hyrdebrev]] med brodd mot nazismen fra [[biskop]]ene i landets kirker. Da domprost [[Arne Fjellbu]] den [[1. februar]] 1942 ble nektet å holde gudstjeneste i [[Nidarosdomen]] kom en kraftig reaksjon fra biskopene; i løpet av den neste uken la samtlige av dem ned sine statlige embeter. De fortsatte likevel som biskoper, og skrev erklæringen ''[[Kirkens Grunn]]''. Erklæringen ble lest opp i kirkene 1. påskedag. Den førte til at hele 92 % av prestene også la ned sine statlige embeter, men fortsatte i prestetjenesten. [[Eivind Berggrav]], som var hovedforfatter av erklæringen, ble arrestert og de andre biskopene fikk meldeplikt.</onlyinclude>		Allerede fra [[Operasjon Weserübung\|invasjonen]] i [[1940]] hadde Den norske kirke ført en kamp mot okkupasjonsmyndigheter og Nasjonal Samling. NS forsøkte å [[sensur]]ere prester, som på sin side brukte prekestolene til å markere motstand mot overgrep. Det ble blant annet flere ganger lest opp [[hyrdebrev]] med brodd mot nazismen fra [[biskop]]ene i landets kirker. Da domprost [[Arne Fjellbu]] den [[1. februar]] 1942 ble nektet å holde gudstjeneste i [[Nidarosdomen]] kom en kraftig reaksjon fra biskopene; i løpet av den neste uken la samtlige av dem ned sine statlige embeter. De fortsatte likevel som biskoper, og skrev erklæringen ''[[Kirkens Grunn]]''. Erklæringen ble lest opp i kirkene 1. påskedag. Den førte til at hele 92 % av prestene også la ned sine statlige embeter, men fortsatte i prestetjenesten. [[Eivind Berggrav]], som var hovedforfatter av erklæringen, ble arrestert og de andre biskopene fikk meldeplikt.</onlyinclude>

Marthe Glad: oppslagsord

2008-12-15T11:59:09Z

oppslagsord

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 15. des. 2008 kl. 11:59
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>'''Den midlertidige kirkeledelse''' var ledelsen i [[Den norske kirke]] etter at det hadde kommet til åpent brudd med [[Nasjonal Samling]]s kirkedepartement i [[1942]]. Kirkeledelsen var en viktig gruppering i [[holdningskampen]] mot okkupasjonsmakten.		<onlyinclude>'''[[Den midlertidige kirkeledelse]]''' var ledelsen i [[Den norske kirke]] etter at det hadde kommet til åpent brudd med [[Nasjonal Samling]]s kirkedepartement i [[1942]]. Kirkeledelsen var en viktig gruppering i [[holdningskampen]] mot okkupasjonsmakten.

	Allerede fra [[Operasjon Weserübung\|invasjonen]] i [[1940]] hadde Den norske kirke ført en kamp mot okkupasjonsmyndigheter og Nasjonal Samling. NS forsøkte å [[sensur]]ere prester, som på sin side brukte prekestolene til å markere motstand mot overgrep. Det ble blant annet flere ganger lest opp [[hyrdebrev]] med brodd mot nazismen fra [[biskop]]ene i landets kirker. Da domprost [[Arne Fjellbu]] den [[1. februar]] 1942 ble nektet å holde gudstjeneste i [[Nidarosdomen]] kom en kraftig reaksjon fra biskopene; i løpet av den neste uken la samtlige av dem ned sine statlige embeter. De fortsatte likevel som biskoper, og skrev erklæringen ''[[Kirkens Grunn]]''. Erklæringen ble lest opp i kirkene 1. påskedag. Den førte til at hele 92 % av prestene også la ned sine statlige embeter, men fortsatte i prestetjenesten. [[Eivind Berggrav]], som var hovedforfatter av erklæringen, ble arrestert og de andre biskopene fikk meldeplikt.</onlyinclude>		Allerede fra [[Operasjon Weserübung\|invasjonen]] i [[1940]] hadde Den norske kirke ført en kamp mot okkupasjonsmyndigheter og Nasjonal Samling. NS forsøkte å [[sensur]]ere prester, som på sin side brukte prekestolene til å markere motstand mot overgrep. Det ble blant annet flere ganger lest opp [[hyrdebrev]] med brodd mot nazismen fra [[biskop]]ene i landets kirker. Da domprost [[Arne Fjellbu]] den [[1. februar]] 1942 ble nektet å holde gudstjeneste i [[Nidarosdomen]] kom en kraftig reaksjon fra biskopene; i løpet av den neste uken la samtlige av dem ned sine statlige embeter. De fortsatte likevel som biskoper, og skrev erklæringen ''[[Kirkens Grunn]]''. Erklæringen ble lest opp i kirkene 1. påskedag. Den førte til at hele 92 % av prestene også la ned sine statlige embeter, men fortsatte i prestetjenesten. [[Eivind Berggrav]], som var hovedforfatter av erklæringen, ble arrestert og de andre biskopene fikk meldeplikt.</onlyinclude>

Siri J: språkpirk

2008-11-08T09:45:14Z

språkpirk

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. nov. 2008 kl. 09:45
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>'''Den midlertidige kirkeledelse''' var ledelsen i [[Den norske kirke]] etter at det hadde kommet til åpent brudd med [[Nasjonal Samling]]s kirkedepartement i [[1942]]. Kirkeledelsen var en viktig gruppering i [[holdningskampen]] mot okkupasjonsmakten.		<onlyinclude>'''Den midlertidige kirkeledelse''' var ledelsen i [[Den norske kirke]] etter at det hadde kommet til åpent brudd med [[Nasjonal Samling]]s kirkedepartement i [[1942]]. Kirkeledelsen var en viktig gruppering i [[holdningskampen]] mot okkupasjonsmakten.

	Allerede fra [[Operasjon Weserübung\|invasjonen]] i [[1940]] hadde Den norske kirke ført en kamp mot okkupasjonsmyndigheter og Nasjonal Samling. NS forsøkte å [[sensur]]ere prester, som på sin side brukte prekestolene til å markere motstand mot overgrep. Det ble blant annet flere ganger lest opp [[hyrdebrev]] med brodd mot nazismen fra [[biskop]]ene i landets kirker. Da domprost [[Arne Fjellbu]] den [[1. februar]] 1942 ble nektet å holde gudstjeneste i [[Nidarosdomen]] kom en kraftig reaksjon fra biskopene i løpet av den neste uken la samtlige av dem ned sine statlige embeter. De fortsatte likevel som biskoper, og skrev erklæringen ''[[Kirkens Grunn]]''. Erklæringen ble lest opp i kirkene 1. påskedag. Den førte til at hele 92 % av prestene også la ned sine statlige embeter, men fortsatte i prestetjenesten. [[Eivind Berggrav]], som var hovedforfatter av erklæringen, ble arrestert og de andre biskopene fikk meldeplikt.</onlyinclude>		Allerede fra [[Operasjon Weserübung\|invasjonen]] i [[1940]] hadde Den norske kirke ført en kamp mot okkupasjonsmyndigheter og Nasjonal Samling. NS forsøkte å [[sensur]]ere prester, som på sin side brukte prekestolene til å markere motstand mot overgrep. Det ble blant annet flere ganger lest opp [[hyrdebrev]] med brodd mot nazismen fra [[biskop]]ene i landets kirker. Da domprost [[Arne Fjellbu]] den [[1. februar]] 1942 ble nektet å holde gudstjeneste i [[Nidarosdomen]] kom en kraftig reaksjon fra biskopene; i løpet av den neste uken la samtlige av dem ned sine statlige embeter. De fortsatte likevel som biskoper, og skrev erklæringen ''[[Kirkens Grunn]]''. Erklæringen ble lest opp i kirkene 1. påskedag. Den førte til at hele 92 % av prestene også la ned sine statlige embeter, men fortsatte i prestetjenesten. [[Eivind Berggrav]], som var hovedforfatter av erklæringen, ble arrestert og de andre biskopene fikk meldeplikt.</onlyinclude>

	Biskopene svarte så med å opprette Den midlertidige kirkeledelse som øverste organ for kirken. Planene for en slik struktur hadde blitt utarbeidet over lang tid. Allerede i 1940 hadde Berggrav begynt et samarbeid med [[Ole Hallesby]] i [[Indremisjonen]] og [[Ludvig Hope]] i [[Kinamisjonsforbundet]]. Berggravs teologiske ståsted var langt fra Hallesby og Hopes, men motstanden mot nazismen hadde forent dem i [[Kristent samråd for den norske kirke]]. Den [[26. juli]] 1942 ble opprettelsen av Den midlertidige kirkeledelse annonsert fra landets prekestoler.		Biskopene svarte så med å opprette Den midlertidige kirkeledelse som øverste organ for kirken. Planene for en slik struktur hadde blitt utarbeidet over lang tid. Allerede i 1940 hadde Berggrav begynt et samarbeid med [[Ole Hallesby]] i [[Indremisjonen]] og [[Ludvig Hope]] i [[Kinamisjonsforbundet]]. Berggravs teologiske ståsted var langt fra Hallesby og Hopes, men motstanden mot nazismen hadde forent dem i [[Kristent samråd for den norske kirke]]. Den [[26. juli]] 1942 ble opprettelsen av Den midlertidige kirkeledelse annonsert fra landets prekestoler.

	Da kirkeledelsen sendte ut hyrdebrev mot [[deportasjonen av jødene]] og [[arbeidstjenesten]], som ble lest opp i kirkene~~. Dette~~ førte til at ~~Hallesby, som var leder~~ for Den midlertidige kirkeledelse, ble arrestert. Mange prester ble også utestengt fra sine kirker, og måtte leve i et indre eksil. Omkring hundre ble arrestert. Etter dette ble Den midlertidige kirkeledelse erstattet med [[Den hemmelige kirkeledelse]].		Da kirkeledelsen sendte ut hyrdebrev mot [[deportasjonen av jødene]] og [[arbeidstjenesten]], som ble lest opp i kirkene, førte dette til at lederen for Den midlertidige kirkeledelse, Ole Hallesby, ble arrestert. Mange prester ble også utestengt fra sine kirker, og måtte leve i et indre eksil. Omkring hundre ble arrestert. Etter dette ble Den midlertidige kirkeledelse erstattet med [[Den hemmelige kirkeledelse]].

	[[Kategori:Den norske kirke]]		[[Kategori:Den norske kirke]]

Cnyborg på 20. apr. 2008 kl. 21:24

2008-04-20T21:24:00Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. apr. 2008 kl. 21:24
Linje 1:		Linje 1:
	'''Den midlertidige kirkeledelse''' var ledelsen i [[Den norske kirke]] etter at det hadde kommet til åpent brudd med [[Nasjonal Samling]]s kirkedepartement i [[1942]]. Kirkeledelsen var en viktig gruppering i [[holdningskampen]] mot okkupasjonsmakten.		<onlyinclude>'''Den midlertidige kirkeledelse''' var ledelsen i [[Den norske kirke]] etter at det hadde kommet til åpent brudd med [[Nasjonal Samling]]s kirkedepartement i [[1942]]. Kirkeledelsen var en viktig gruppering i [[holdningskampen]] mot okkupasjonsmakten.

	Allerede fra [[Operasjon Weserübung\|invasjonen]] i [[1940]] hadde Den norske kirke ført en kamp mot okkupasjonsmyndigheter og Nasjonal Samling. NS forsøkte å [[sensur]]ere prester, som på sin side brukte prekestolene til å markere motstand mot overgrep. Det ble blant annet flere ganger lest opp [[hyrdebrev]] med brodd mot nazismen fra [[biskop]]ene i landets kirker. Da domprost [[Arne Fjellbu]] den [[1. februar]] 1942 ble nektet å holde gudstjeneste i [[Nidarosdomen]] kom en kraftig reaksjon fra biskopene i løpet av den neste uken la samtlige av dem ned sine statlige embeter. De fortsatte likevel som biskoper, og skrev erklæringen ''[[Kirkens Grunn]]''. Erklæringen ble lest opp i kirkene 1. påskedag. Den førte til at hele 92 % av prestene også la ned sine statlige embeter, men fortsatte i prestetjenesten. [[Eivind Berggrav]], som var hovedforfatter av erklæringen, ble arrestert og de andre biskopene fikk meldeplikt.		Allerede fra [[Operasjon Weserübung\|invasjonen]] i [[1940]] hadde Den norske kirke ført en kamp mot okkupasjonsmyndigheter og Nasjonal Samling. NS forsøkte å [[sensur]]ere prester, som på sin side brukte prekestolene til å markere motstand mot overgrep. Det ble blant annet flere ganger lest opp [[hyrdebrev]] med brodd mot nazismen fra [[biskop]]ene i landets kirker. Da domprost [[Arne Fjellbu]] den [[1. februar]] 1942 ble nektet å holde gudstjeneste i [[Nidarosdomen]] kom en kraftig reaksjon fra biskopene i løpet av den neste uken la samtlige av dem ned sine statlige embeter. De fortsatte likevel som biskoper, og skrev erklæringen ''[[Kirkens Grunn]]''. Erklæringen ble lest opp i kirkene 1. påskedag. Den førte til at hele 92 % av prestene også la ned sine statlige embeter, men fortsatte i prestetjenesten. [[Eivind Berggrav]], som var hovedforfatter av erklæringen, ble arrestert og de andre biskopene fikk meldeplikt.</onlyinclude>

	Biskopene svarte så med å opprette Den midlertidige kirkeledelse som øverste organ for kirken. Planene for en slik struktur hadde blitt utarbeidet over lang tid. Allerede i 1940 hadde Berggrav begynt et samarbeid med [[Ole Hallesby]] i [[Indremisjonen]] og [[Ludvig Hope]] i [[Kinamisjonsforbundet]]. Berggravs teologiske ståsted var langt fra Hallesby og Hopes, men motstanden mot nazismen hadde forent dem i [[Kristent samråd for den norske kirke]]. Den [[26. juli]] 1942 ble opprettelsen av Den midlertidige kirkeledelse annonsert fra landets prekestoler.		Biskopene svarte så med å opprette Den midlertidige kirkeledelse som øverste organ for kirken. Planene for en slik struktur hadde blitt utarbeidet over lang tid. Allerede i 1940 hadde Berggrav begynt et samarbeid med [[Ole Hallesby]] i [[Indremisjonen]] og [[Ludvig Hope]] i [[Kinamisjonsforbundet]]. Berggravs teologiske ståsted var langt fra Hallesby og Hopes, men motstanden mot nazismen hadde forent dem i [[Kristent samråd for den norske kirke]]. Den [[26. juli]] 1942 ble opprettelsen av Den midlertidige kirkeledelse annonsert fra landets prekestoler.
Linje 9:		Linje 9:
	[[Kategori:Den norske kirke]]		[[Kategori:Den norske kirke]]
	[[Kategori:Andre verdenskrig]]		[[Kategori:Andre verdenskrig]]

			{{Q1}}

Cnyborg: Ny side: '''Den midlertidige kirkeledelse''' var ledelsen i Den norske kirke etter at det hadde kommet til åpent brudd med Nasjonal Samlings kirkedepartement i 1942. Kirkeledelsen var e...

2008-04-12T16:36:18Z

Ny side: '''Den midlertidige kirkeledelse''' var ledelsen i Den norske kirke etter at det hadde kommet til åpent brudd med Nasjonal Samlings kirkedepartement i 1942. Kirkeledelsen var e...

Ny side

'''Den midlertidige kirkeledelse''' var ledelsen i [[Den norske kirke]] etter at det hadde kommet til åpent brudd med [[Nasjonal Samling]]s kirkedepartement i [[1942]]. Kirkeledelsen var en viktig gruppering i [[holdningskampen]] mot okkupasjonsmakten.

Allerede fra [[Operasjon Weserübung|invasjonen]] i [[1940]] hadde Den norske kirke ført en kamp mot okkupasjonsmyndigheter og Nasjonal Samling. NS forsøkte å [[sensur]]ere prester, som på sin side brukte prekestolene til å markere motstand mot overgrep. Det ble blant annet flere ganger lest opp [[hyrdebrev]] med brodd mot nazismen fra [[biskop]]ene i landets kirker. Da domprost [[Arne Fjellbu]] den [[1. februar]] 1942 ble nektet å holde gudstjeneste i [[Nidarosdomen]] kom en kraftig reaksjon fra biskopene i løpet av den neste uken la samtlige av dem ned sine statlige embeter. De fortsatte likevel som biskoper, og skrev erklæringen ''[[Kirkens Grunn]]''. Erklæringen ble lest opp i kirkene 1. påskedag. Den førte til at hele 92 % av prestene også la ned sine statlige embeter, men fortsatte i prestetjenesten. [[Eivind Berggrav]], som var hovedforfatter av erklæringen, ble arrestert og de andre biskopene fikk meldeplikt.

Biskopene svarte så med å opprette Den midlertidige kirkeledelse som øverste organ for kirken. Planene for en slik struktur hadde blitt utarbeidet over lang tid. Allerede i 1940 hadde Berggrav begynt et samarbeid med [[Ole Hallesby]] i [[Indremisjonen]] og [[Ludvig Hope]] i [[Kinamisjonsforbundet]]. Berggravs teologiske ståsted var langt fra Hallesby og Hopes, men motstanden mot nazismen hadde forent dem i [[Kristent samråd for den norske kirke]]. Den [[26. juli]] 1942 ble opprettelsen av Den midlertidige kirkeledelse annonsert fra landets prekestoler.

Da kirkeledelsen sendte ut hyrdebrev mot [[deportasjonen av jødene]] og [[arbeidstjenesten]], som ble lest opp i kirkene. Dette førte til at Hallesby, som var leder for Den midlertidige kirkeledelse, ble arrestert. Mange prester ble også utestengt fra sine kirker, og måtte leve i et indre eksil. Omkring hundre ble arrestert. Etter dette ble Den midlertidige kirkeledelse erstattet med [[Den hemmelige kirkeledelse]].

[[Kategori:Den norske kirke]]
[[Kategori:Andre verdenskrig]]