Drammen blir en sjøfartsby - Sideversjonshistorikk

Kallrustad: Omdirigerte siden til Drammen

2021-04-12T12:07:01Z

Omdirigerte siden til Drammen

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. apr. 2021 kl. 12:07
Linje 1:		Linje 1:
	'''Siste halvdel av 1600-tallet''' var en periode med sterk vekst i trelasthandelen, og det førte også til at de små handelsstedene ved Drammensfjorden, Bragernes og Strømsø, vokste kraftig. Folketallet vokste fra 2000 innbyggere i 1650 til 5000 i år 1700.		#OMDIRIGERING [[Drammen]]

	[[~~Fil:Drammen09034.jpg\|rammeløs\|venstre\|~~Drammen etter bybrannen i 1866. Bildet er tatt av Per Adolf Thorén (1830-1909), en av Norges pionerer innen landskapsfotografering. Skipet til venstre i bakgrunnen er "Constitusjonen", som ble brukt som sykehusbåt i Drammen etter at byens sykehus gikk med i bybrannen 1866. Constitusjonen var det første dampdrevne fartøyet i Norge og var originalt bygget som postskip i England, 1826. Det gikk da i rute mellom Christiania og Christiansand under navnet "Dampfartøyet No. 1". ]]

	Det betydde at Drammen var i ferd med å bli større enn mange av landets byer, og derfor er det ikke så rart at borgerne der søkte om å få kjøpstadsprivilegier. Det fikk de bare delvis. Bragernes skulle fortsatt være underlagt borgermesteren i Christiania, men fikk sin egen byfogd og magistrat (byråd). Men viktigst av alt var det nok de nye bestemmelsene som ga borgerne enerett til å drive handel. "Trelasthandelen skal hos borgerskapet alene forblive", skrev kongen. Med det mente han at bøndene ikke lenger hadde lov til å handle direkte med utenlandske kjøpmenn, men var nødt til å selge både tømmer og trelast til kjøpmennene på Bragernes, som deretter solgte dem videre. Dermed hadde borgerskapet vunnet den langvarige kampen om trelasthandelen.


	Noen år etter fikk trelasthandlerene i Drammen for alvor nytte av disse privilegiene. I 1666 brant nemlig London, og det gikk med enorme mengder tømmer til gjenreisningen av denne storbyen. Trelasteksporten nådde nye høyder, og det fantes ikke nok skip til å frakte alt. Dermed begynte drammenserne selv å bygge skip. Det første ble sjøsatt i 1671 og fikk navnet "Maria". Det var Drammens første skritt mot å bli en sjøfartsby. Fortsatt var det nok engelske og hollandske skuter som dominerte, men tallet på norske skip vokste stadig. I 1695 var det 20 skip som hørte hjemme i Drammen, og eierne var de største trelasthandlerne i byen.


	Bestemmelsen om at bare borgerskapet skulle få drive trelasthandel, skyldtes nok at det var dem som eide de fleste sagbrukene. Staten var opptatt av at mest mulig av tømmeret skulle skjæres til planker og bord på norske sager, for på den måten fikk både landet og Kronen størst inntekter. Men på 1600-tallet økte også etterspørselen etter bjelker, altså hele tømmerstokker. Det var spesielt nederlenderne som ønsket å kjøpe dette for å skjære dem på sine egne vindmøller, og mange bønder solgte nok bjelker til dem, for de tjente bedre på det enn på å selge sagtømmer til borgernes sager. Dette ble det altså slutt på i 1662. Samtidig ble det innført tiende på eksporten av bjelker, slik at det heller ikke skulle lønne seg for borgerne å drive med bjelkehandel. Noen år seinere gikk en enda lenger, da det ble det innført forbud mot bjelkehogst nord og vest for Modum. Unntaket var mastetømmer til den kongelige flåte, som kongen hadde forkjøpsrett til.


	~~''Kilde'':~~
	* historieboka.no med råtekst av Bent Ek
	* Foto fra Drammen Kommune

	~~{{Historieboka.no}}~~
	~~{{Historieboka oppfølging}}~~

Kallrustad: Kan bli et avsnitt i hovedartikkelen om Drammen

2021-04-12T08:26:10Z

Kan bli et avsnitt i hovedartikkelen om Drammen

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. apr. 2021 kl. 08:26
Linje 15:		Linje 15:
	* historieboka.no med råtekst av Bent Ek		* historieboka.no med råtekst av Bent Ek
	* Foto fra Drammen Kommune		* Foto fra Drammen Kommune

			{{Historieboka.no}}
			{{Historieboka oppfølging}}

Egil Øygard: Ny artikkel fra historieboka.no

2021-04-08T14:44:49Z

Ny artikkel fra historieboka.no

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. apr. 2021 kl. 14:44
Linje 1:		Linje 1:
	Siste halvdel av 1600-tallet var en periode med sterk vekst i trelasthandelen, og det førte også til at de små handelsstedene ved Drammensfjorden, Bragernes og Strømsø, vokste kraftig. Folketallet vokste fra 2000 innbyggere i 1650 til 5000 i år 1700.		'''Siste halvdel av 1600-tallet''' var en periode med sterk vekst i trelasthandelen, og det førte også til at de små handelsstedene ved Drammensfjorden, Bragernes og Strømsø, vokste kraftig. Folketallet vokste fra 2000 innbyggere i 1650 til 5000 i år 1700.

			[[Fil:Drammen09034.jpg\|rammeløs\|venstre\|Drammen etter bybrannen i 1866. Bildet er tatt av Per Adolf Thorén (1830-1909), en av Norges pionerer innen landskapsfotografering. Skipet til venstre i bakgrunnen er "Constitusjonen", som ble brukt som sykehusbåt i Drammen etter at byens sykehus gikk med i bybrannen 1866. Constitusjonen var det første dampdrevne fartøyet i Norge og var originalt bygget som postskip i England, 1826. Det gikk da i rute mellom Christiania og Christiansand under navnet "Dampfartøyet No. 1". ]]

	Det betydde at Drammen var i ferd med å bli større enn mange av landets byer, og derfor er det ikke så rart at borgerne der søkte om å få kjøpstadsprivilegier. Det fikk de bare delvis. Bragernes skulle fortsatt være underlagt borgermesteren i Christiania, men fikk sin egen byfogd og magistrat (byråd). Men viktigst av alt var det nok de nye bestemmelsene som ga borgerne enerett til å drive handel. "Trelasthandelen skal hos borgerskapet alene forblive", skrev kongen. Med det mente han at bøndene ikke lenger hadde lov til å handle direkte med utenlandske kjøpmenn, men var nødt til å selge både tømmer og trelast til kjøpmennene på Bragernes, som deretter solgte dem videre. Dermed hadde borgerskapet vunnet den langvarige kampen om trelasthandelen.		Det betydde at Drammen var i ferd med å bli større enn mange av landets byer, og derfor er det ikke så rart at borgerne der søkte om å få kjøpstadsprivilegier. Det fikk de bare delvis. Bragernes skulle fortsatt være underlagt borgermesteren i Christiania, men fikk sin egen byfogd og magistrat (byråd). Men viktigst av alt var det nok de nye bestemmelsene som ga borgerne enerett til å drive handel. "Trelasthandelen skal hos borgerskapet alene forblive", skrev kongen. Med det mente han at bøndene ikke lenger hadde lov til å handle direkte med utenlandske kjøpmenn, men var nødt til å selge både tømmer og trelast til kjøpmennene på Bragernes, som deretter solgte dem videre. Dermed hadde borgerskapet vunnet den langvarige kampen om trelasthandelen.

	Noen år etter fikk trelasthandlerene i Drammen for alvor nytte av disse privilegiene. I 1666 brant nemlig London, og det gikk med enorme mengder tømmer til gjenreisningen av denne storbyen. Trelasteksporten nådde nye høyder, og det fantes ikke nok skip til å frakte alt. Dermed begynte drammenserne selv å bygge skip. Det første ble sjøsatt i 1671 og fikk navnet "Maria". Det var Drammens første skritt mot å bli en sjøfartsby. Fortsatt var det nok engelske og hollandske skuter som dominerte, men tallet på norske skip vokste stadig. I 1695 var det 20 skip som hørte hjemme i Drammen, og eierne var de største ~~trelasthandlerene~~ i byen.
			Noen år etter fikk trelasthandlerene i Drammen for alvor nytte av disse privilegiene. I 1666 brant nemlig London, og det gikk med enorme mengder tømmer til gjenreisningen av denne storbyen. Trelasteksporten nådde nye høyder, og det fantes ikke nok skip til å frakte alt. Dermed begynte drammenserne selv å bygge skip. Det første ble sjøsatt i 1671 og fikk navnet "Maria". Det var Drammens første skritt mot å bli en sjøfartsby. Fortsatt var det nok engelske og hollandske skuter som dominerte, men tallet på norske skip vokste stadig. I 1695 var det 20 skip som hørte hjemme i Drammen, og eierne var de største trelasthandlerne i byen.


	Bestemmelsen om at bare borgerskapet skulle få drive trelasthandel, skyldtes nok at det var dem som eide de fleste sagbrukene. Staten var opptatt av at mest mulig av tømmeret skulle skjæres til planker og bord på norske sager, for på den måten fikk både landet og Kronen størst inntekter. Men på 1600-tallet økte også etterspørselen etter bjelker, altså hele tømmerstokker. Det var spesielt nederlenderne som ønsket å kjøpe dette for å skjære dem på sine egne vindmøller, og mange bønder solgte nok bjelker til dem, for de tjente bedre på det enn på å selge sagtømmer til borgernes sager. Dette ble det altså slutt på i 1662. Samtidig ble det innført tiende på eksporten av bjelker, slik at det heller ikke skulle lønne seg for borgerne å drive med bjelkehandel. Noen år seinere gikk en enda lenger, da det ble det innført forbud mot bjelkehogst nord og vest for Modum. Unntaket var mastetømmer til den kongelige flåte, som kongen hadde forkjøpsrett til.		Bestemmelsen om at bare borgerskapet skulle få drive trelasthandel, skyldtes nok at det var dem som eide de fleste sagbrukene. Staten var opptatt av at mest mulig av tømmeret skulle skjæres til planker og bord på norske sager, for på den måten fikk både landet og Kronen størst inntekter. Men på 1600-tallet økte også etterspørselen etter bjelker, altså hele tømmerstokker. Det var spesielt nederlenderne som ønsket å kjøpe dette for å skjære dem på sine egne vindmøller, og mange bønder solgte nok bjelker til dem, for de tjente bedre på det enn på å selge sagtømmer til borgernes sager. Dette ble det altså slutt på i 1662. Samtidig ble det innført tiende på eksporten av bjelker, slik at det heller ikke skulle lønne seg for borgerne å drive med bjelkehandel. Noen år seinere gikk en enda lenger, da det ble det innført forbud mot bjelkehogst nord og vest for Modum. Unntaket var mastetømmer til den kongelige flåte, som kongen hadde forkjøpsrett til.


			''Kilde'':
			* historieboka.no med råtekst av Bent Ek
			* Foto fra Drammen Kommune

Egil Øygard: Testlagring

2021-04-08T14:29:54Z

Testlagring

Ny side

Siste halvdel av 1600-tallet var en periode med sterk vekst i trelasthandelen, og det førte også til at de små handelsstedene ved Drammensfjorden, Bragernes og Strømsø, vokste kraftig. Folketallet vokste fra 2000 innbyggere i 1650 til 5000 i år 1700.

Det betydde at Drammen var i ferd med å bli større enn mange av landets byer, og derfor er det ikke så rart at borgerne der søkte om å få kjøpstadsprivilegier. Det fikk de bare delvis. Bragernes skulle fortsatt være underlagt borgermesteren i Christiania, men fikk sin egen byfogd og magistrat (byråd). Men viktigst av alt var det nok de nye bestemmelsene som ga borgerne enerett til å drive handel. "Trelasthandelen skal hos borgerskapet alene forblive", skrev kongen. Med det mente han at bøndene ikke lenger hadde lov til å handle direkte med utenlandske kjøpmenn, men var nødt til å selge både tømmer og trelast til kjøpmennene på Bragernes, som deretter solgte dem videre. Dermed hadde borgerskapet vunnet den langvarige kampen om trelasthandelen.

Noen år etter fikk trelasthandlerene i Drammen for alvor nytte av disse privilegiene. I 1666 brant nemlig London, og det gikk med enorme mengder tømmer til gjenreisningen av denne storbyen. Trelasteksporten nådde nye høyder, og det fantes ikke nok skip til å frakte alt. Dermed begynte drammenserne selv å bygge skip. Det første ble sjøsatt i 1671 og fikk navnet "Maria". Det var Drammens første skritt mot å bli en sjøfartsby. Fortsatt var det nok engelske og hollandske skuter som dominerte, men tallet på norske skip vokste stadig. I 1695 var det 20 skip som hørte hjemme i Drammen, og eierne var de største trelasthandlerene i byen.

Bestemmelsen om at bare borgerskapet skulle få drive trelasthandel, skyldtes nok at det var dem som eide de fleste sagbrukene. Staten var opptatt av at mest mulig av tømmeret skulle skjæres til planker og bord på norske sager, for på den måten fikk både landet og Kronen størst inntekter. Men på 1600-tallet økte også etterspørselen etter bjelker, altså hele tømmerstokker. Det var spesielt nederlenderne som ønsket å kjøpe dette for å skjære dem på sine egne vindmøller, og mange bønder solgte nok bjelker til dem, for de tjente bedre på det enn på å selge sagtømmer til borgernes sager. Dette ble det altså slutt på i 1662. Samtidig ble det innført tiende på eksporten av bjelker, slik at det heller ikke skulle lønne seg for borgerne å drive med bjelkehandel. Noen år seinere gikk en enda lenger, da det ble det innført forbud mot bjelkehogst nord og vest for Modum. Unntaket var mastetømmer til den kongelige flåte, som kongen hadde forkjøpsrett til.