Egil Reichborn-Kjennerud - Sideversjonshistorikk

PaulVIF: /* Rettsoppgjøret */

2023-01-26T11:53:10Z

Rettsoppgjøret

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. jan. 2023 kl. 11:53
Linje 45:		Linje 45:

	===Rettsoppgjøret ===		===Rettsoppgjøret ===
	{{thumb\|Rettsoppgjøret.jpg\|Landsviktiltalte i varetekt som er satt inn i liktransporten fra [[Trandumskogen]] i juni 1945. Fra venstre: [[Orvar Sæther]], [[Thorstein Fretheim]], [[Gulbrand Bergsjø]], Egil Reichborn-Kjennerud, ~~politimester på Romerike~~ Solbjør og [[Sverre Riisnæs]].\|''[[Arbeiderbladet]]''/[[Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek]]\|1945}}		{{thumb\|Rettsoppgjøret.jpg\|Landsviktiltalte i varetekt som er satt inn i liktransporten fra [[Trandumskogen]] i juni 1945. Fra venstre: [[Orvar Sæther]], [[Thorstein Fretheim]], [[Gulbrand Bergsjø]], Egil Reichborn-Kjennerud, [[Ørger Marius Solbjør]] og [[Sverre Riisnæs]].\|''[[Arbeiderbladet]]''/[[Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek]]\|1945}}
	Egil Reichborn-Kjennerud overga seg, og ble varetektsfengsla den 19. mai 1945. Han var en periode etter arrestasjonen innlagt på [[Dikemark sykehus]] og hans psykiske tilstand gjorde at det tok tid før saken mot ham kom opp til rettsbehandling.		Egil Reichborn-Kjennerud overga seg, og ble varetektsfengsla den 19. mai 1945. Han var en periode etter arrestasjonen innlagt på [[Dikemark sykehus]] og hans psykiske tilstand gjorde at det tok tid før saken mot ham kom opp til rettsbehandling.

PaulVIF: /* Litteratur og kilder */

2023-01-25T16:32:55Z

Litteratur og kilder

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. jan. 2023 kl. 16:32
Linje 75:		Linje 75:
	==Litteratur og kilder==		==Litteratur og kilder==
	* ''Studentene fra 1921'', s. 265. Utg. Bokkomiteen for studentene 1921. 1949. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2014091006017\|side=267}}.		* ''Studentene fra 1921'', s. 265. Utg. Bokkomiteen for studentene 1921. 1949. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2014091006017\|side=267}}.
	''Norsk krigsleksikon 1940-45'', s. 346. Utg. Cappelen. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2010113005006\|side=350}}.		* ''Norsk krigsleksikon 1940-45'', s. 346. Utg. Cappelen. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2010113005006\|side=350}}.
	* Mangset, Stine Eriksen: ''En kamp om verdier : likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer''. Masteroppgave i historie. Universitetet i Oslo, våren 2015. [https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/45143/Mangset-Master.pdf?sequence=1 Elektronisk versjon på Duo].		* Mangset, Stine Eriksen: ''En kamp om verdier : likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer''. Masteroppgave i historie. Universitetet i Oslo, våren 2015. [https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/45143/Mangset-Master.pdf?sequence=1 Elektronisk versjon på Duo].
	* Hans Petter Graver: [https://juridika.no/innsikt/jussens-helter-helten-som-ogsa-var-skurk Helten som også var skurk], Juridika		* Hans Petter Graver: [https://juridika.no/innsikt/jussens-helter-helten-som-ogsa-var-skurk Helten som også var skurk], Juridika

PaulVIF: /* Litteratur og kilder */

2023-01-25T16:32:42Z

Litteratur og kilder

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. jan. 2023 kl. 16:32
Linje 75:		Linje 75:
	==Litteratur og kilder==		==Litteratur og kilder==
	* ''Studentene fra 1921'', s. 265. Utg. Bokkomiteen for studentene 1921. 1949. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2014091006017\|side=267}}.		* ''Studentene fra 1921'', s. 265. Utg. Bokkomiteen for studentene 1921. 1949. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2014091006017\|side=267}}.
			''Norsk krigsleksikon 1940-45'', s. 346. Utg. Cappelen. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2010113005006\|side=350}}.
	* Mangset, Stine Eriksen: ''En kamp om verdier : likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer''. Masteroppgave i historie. Universitetet i Oslo, våren 2015. [https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/45143/Mangset-Master.pdf?sequence=1 Elektronisk versjon på Duo].		* Mangset, Stine Eriksen: ''En kamp om verdier : likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer''. Masteroppgave i historie. Universitetet i Oslo, våren 2015. [https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/45143/Mangset-Master.pdf?sequence=1 Elektronisk versjon på Duo].
	* Hans Petter Graver: [https://juridika.no/innsikt/jussens-helter-helten-som-ogsa-var-skurk Helten som også var skurk], Juridika		* Hans Petter Graver: [https://juridika.no/innsikt/jussens-helter-helten-som-ogsa-var-skurk Helten som også var skurk], Juridika

PaulVIF: /* Virke før krigen */

2023-01-25T15:48:40Z

Virke før krigen

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. jan. 2023 kl. 15:48
Linje 14:		Linje 14:
	Året etter starta han egen praksis som sakfører i Oslo sammen med sin forlovede. I 1936 ble han høyesterettsadvokat.		Året etter starta han egen praksis som sakfører i Oslo sammen med sin forlovede. I 1936 ble han høyesterettsadvokat.

	Han stemte på [[Arbeiderpartiet]] i valgene før krigen.		Han stemte «som sterkt sosialt engasjert» på [[Arbeiderpartiet]] i valgene før krigen.

	=== Idrettmann ===		=== Idrettmann ===

PaulVIF: /* Eilifsensaken */

2023-01-25T15:41:12Z

Eilifsensaken

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. jan. 2023 kl. 15:41
Linje 23:		Linje 23:

	==== Eilifsensaken ====		==== Eilifsensaken ====
			{{utdypende artikkel\|Politiets særdomstol}}
	I 1943 ble han leder og dommer i [[Politiets særdomstol]], ble opprettet med hjemmel i midlertidig lov av 14. august 1943 ''om tiltak til opprettholdelse av ro og orden i krigstid'' for å behandle saken mot politifullmektig [[Gunnar Eilifsen]] på grunn av hans ordrenekt 9. august. De andre dommerne var [[Karl Marthinsen]] og [[Egil Olbjørn]]. Reichborn-Kjennerud stemte mot dødsstraff for Eilifsen, men de to andre stemte for.		I 1943 ble han leder og dommer i [[Politiets særdomstol]], ble opprettet med hjemmel i midlertidig lov av 14. august 1943 ''om tiltak til opprettholdelse av ro og orden i krigstid'' for å behandle saken mot politifullmektig [[Gunnar Eilifsen]] på grunn av hans ordrenekt 9. august. De andre dommerne var [[Karl Marthinsen]] og [[Egil Olbjørn]]. Reichborn-Kjennerud stemte mot dødsstraff for Eilifsen, men de to andre stemte for.

PaulVIF: /* Eilifsensaken */

2023-01-25T12:13:45Z

Eilifsensaken

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. jan. 2023 kl. 12:13
Linje 23:		Linje 23:

	==== Eilifsensaken ====		==== Eilifsensaken ====
	I 1943 ble han leder og dommer i [[Politiets særdomstol]], ble opprettet med hjemmel i midlertidig lov av 14. august 1943 om tiltak til opprettholdelse av ro og orden i krigstid for å behandle saken mot politifullmektig [[Gunnar Eilifsen]] på grunn av hans ordrenekt 9. august. De andre dommerne var [[Karl Marthinsen]] og [[Egil Olbjørn]]. Reichborn-Kjennerud stemte mot dødsstraff for Eilifsen, men de to andre stemte for.		I 1943 ble han leder og dommer i [[Politiets særdomstol]], ble opprettet med hjemmel i midlertidig lov av 14. august 1943 ''om tiltak til opprettholdelse av ro og orden i krigstid'' for å behandle saken mot politifullmektig [[Gunnar Eilifsen]] på grunn av hans ordrenekt 9. august. De andre dommerne var [[Karl Marthinsen]] og [[Egil Olbjørn]]. Reichborn-Kjennerud stemte mot dødsstraff for Eilifsen, men de to andre stemte for.

	Reichborn-Kjennerud stemte imot dødstraff da dette var etter nevnte lov av 14. august, skrevet av [[Sverre Riisnæs]] og ekspedisjonssjef [[Søren Georg Daniel de Fine von Krogh Hasle\|Georg Hasle]], og som hadde fått tilbakevirkende kraft og etter hans oppfatning holdt i tillegg ikke bevisene mot Eilifsen. Domstolen fikk dessuten ikke en fri behandling av saken som var lovet på forhånd, men hadde et bundet mandat og ble satt under press av politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)\|Jonas Lie]] og justisminister [[Sverre Riisnæs]], også under selve domstolsbehandlingen. Da han måtte stå skolerett for Lie og Riisnæs fordi han ikke ville avsi en fellende dom, sa Reichborn-Kjennerud at dersom Norges frihet avhang av et justismord fikk det heller være med friheten, og så fikk han heller selv bli henrettet.		Reichborn-Kjennerud stemte imot dødstraff da dette var etter nevnte lov av 14. august, skrevet av [[Sverre Riisnæs]] og ekspedisjonssjef [[Søren Georg Daniel de Fine von Krogh Hasle\|Georg Hasle]], og som hadde fått tilbakevirkende kraft og etter hans oppfatning holdt i tillegg ikke bevisene mot Eilifsen. Domstolen fikk dessuten ikke en fri behandling av saken som var lovet på forhånd, men hadde et bundet mandat og ble satt under press av politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)\|Jonas Lie]] og justisminister [[Sverre Riisnæs]], også under selve domstolsbehandlingen. Da han måtte stå skolerett for Lie og Riisnæs fordi han ikke ville avsi en fellende dom, sa Reichborn-Kjennerud at dersom Norges frihet avhang av et justismord fikk det heller være med friheten, og så fikk han heller selv bli henrettet.

PaulVIF: /* Eilifsensaken */

2023-01-25T11:35:42Z

Eilifsensaken

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. jan. 2023 kl. 11:35
Linje 25:		Linje 25:
	I 1943 ble han leder og dommer i [[Politiets særdomstol]], ble opprettet med hjemmel i midlertidig lov av 14. august 1943 om tiltak til opprettholdelse av ro og orden i krigstid for å behandle saken mot politifullmektig [[Gunnar Eilifsen]] på grunn av hans ordrenekt 9. august. De andre dommerne var [[Karl Marthinsen]] og [[Egil Olbjørn]]. Reichborn-Kjennerud stemte mot dødsstraff for Eilifsen, men de to andre stemte for.		I 1943 ble han leder og dommer i [[Politiets særdomstol]], ble opprettet med hjemmel i midlertidig lov av 14. august 1943 om tiltak til opprettholdelse av ro og orden i krigstid for å behandle saken mot politifullmektig [[Gunnar Eilifsen]] på grunn av hans ordrenekt 9. august. De andre dommerne var [[Karl Marthinsen]] og [[Egil Olbjørn]]. Reichborn-Kjennerud stemte mot dødsstraff for Eilifsen, men de to andre stemte for.

	Reichborn-Kjennerud stemte imot dødstraff da dette var etter nevnte lov av 14. august, skrevet av [[Sverre Riisnæs]] og ekspedisjonssjef [[Søren Georg Daniel de Fine von Krogh Hasle\|Georg Hasle]], og som hadde fått tilbakevirkende kraft og etter hans oppfatning holdt i tillegg ikke bevisene mot Eilifsen. Domstolen fikk dessuten ikke en fri behandling av saken som var lovet på ~~forhåbd~~, men hadde et bundet mandat og ble satt under press av politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)\|Jonas Lie]] og justisminister [[Sverre Riisnæs]], også under selve domstolsbehandlingen. Da han måtte stå skolerett for Lie og Riisnæs fordi han ikke ville avsi en fellende dom, sa Reichborn-Kjennerud at dersom Norges frihet avhang av et justismord fikk det heller være med friheten, og så fikk han heller selv bli henrettet.		Reichborn-Kjennerud stemte imot dødstraff da dette var etter nevnte lov av 14. august, skrevet av [[Sverre Riisnæs]] og ekspedisjonssjef [[Søren Georg Daniel de Fine von Krogh Hasle\|Georg Hasle]], og som hadde fått tilbakevirkende kraft og etter hans oppfatning holdt i tillegg ikke bevisene mot Eilifsen. Domstolen fikk dessuten ikke en fri behandling av saken som var lovet på forhånd, men hadde et bundet mandat og ble satt under press av politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)\|Jonas Lie]] og justisminister [[Sverre Riisnæs]], også under selve domstolsbehandlingen. Da han måtte stå skolerett for Lie og Riisnæs fordi han ikke ville avsi en fellende dom, sa Reichborn-Kjennerud at dersom Norges frihet avhang av et justismord fikk det heller være med friheten, og så fikk han heller selv bli henrettet.

	Behandlingen av Eilifsensaken var under krigen underlagt sterk taushetsplikt, og utad ble Reichborn-Kjennerud oppfattet som en av Eilifsens mordere. Dette gjorde at han var redd for å likvidert av Hjemmefronten, og fikk etter hvert psykiske problemer som følge av det press han var under. Han hadde flere nervøse sammenbrudd i årene 1943 og 1944 og han misbrukte sovemidler, medikamenter og alkohol.		Behandlingen av Eilifsensaken var under krigen underlagt sterk taushetsplikt, og utad ble Reichborn-Kjennerud oppfattet som en av Eilifsens mordere. Dette gjorde at han var redd for å likvidert av Hjemmefronten, og fikk etter hvert psykiske problemer som følge av det press han var under. Han hadde flere nervøse sammenbrudd i årene 1943 og 1944 og han misbrukte sovemidler, medikamenter og alkohol.

PaulVIF: /* Likvidasjonsstyret */

2023-01-25T11:20:51Z

Likvidasjonsstyret

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. jan. 2023 kl. 11:20
Linje 33:		Linje 33:

	==== Likvidasjonsstyret ====		==== Likvidasjonsstyret ====
	{{thumb\|Skallum 1945.jpg\|Fra venstre: [[Sverre Riisnæs]], [[Jonas Lie (1899–1945)\|Jonas Lie]] og [[Henrik Rogstad]] utenfor hovedbygniingen på [[Skallum (Bærum gnr 16)\|Skallum]]\|Hans K. Aamodt/[[Bærum bibliotek]]\|1945}}		{{thumb\|Skallum 1945.jpg\|Fra venstre: [[Sverre Riisnæs]], [[Jonas Lie (1899–1945)\|Jonas Lie]] og [[Henrik Rogstad]] utenfor hovedbygniingen på [[Skallum (Bærum gnr 16)\|Skallum]] i maidagene 1945.\|Hans K. Aamodt/[[Bærum bibliotek]]\|1945}}
	I november 1942 ble Reichborn-Kjennerud utnevnt til formann for Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer, fra juli 1943 Likvidasjonsstyret for inndratte formuer. Det var finansminister [[Frederik Prytz (1878–1945)\|Frederik Prytz]] som sto bak denne utnevnelsen.		I november 1942 ble Reichborn-Kjennerud utnevnt til formann for Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer, fra juli 1943 Likvidasjonsstyret for inndratte formuer. Det var finansminister [[Frederik Prytz (1878–1945)\|Frederik Prytz]] som sto bak denne utnevnelsen.

PaulVIF: /* Eilifsensaken */

2023-01-23T15:51:44Z

Eilifsensaken

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. jan. 2023 kl. 15:51
Linje 23:		Linje 23:

	==== Eilifsensaken ====		==== Eilifsensaken ====
	I 1943 ble han leder og dommer i [[Politiets særdomstol]], ble opprettet med hjemmel i midlertidig lov av 14. august 1943 om tiltak til opprettholdelse av ro og orden i krigstid for å behandle saken mot politifullmektig [[Gunnar Eilifsen]] på grunn av hans ordrenekt. De andre dommerne var [[Karl Marthinsen]] og [[Egil Olbjørn]]. Reichborn-Kjennerud stemte mot dødsstraff for Eilifsen, men de to andre stemte for.		I 1943 ble han leder og dommer i [[Politiets særdomstol]], ble opprettet med hjemmel i midlertidig lov av 14. august 1943 om tiltak til opprettholdelse av ro og orden i krigstid for å behandle saken mot politifullmektig [[Gunnar Eilifsen]] på grunn av hans ordrenekt 9. august. De andre dommerne var [[Karl Marthinsen]] og [[Egil Olbjørn]]. Reichborn-Kjennerud stemte mot dødsstraff for Eilifsen, men de to andre stemte for.

	Reichborn-Kjennerud stemte imot dødstraff da dette var etter en lov, skrevet av [[Sverre Riisnæs]] og ekspedisjonssjef [[Søren Georg Daniel de Fine von Krogh Hasle\|Georg Hasle]], og som hadde fått tilbakevirkende kraft og etter hans oppfatning holdt i tillegg ikke bevisene mot Eilifsen. Domstolen fikk dessuten ikke en fri behandling av saken som var lovet på forhåbd, men hadde et bundet mandat og ble satt under press av politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)\|Jonas Lie]] og justisminister [[Sverre Riisnæs]], også under selve domstolsbehandlingen. Da han måtte stå skolerett for Lie og Riisnæs fordi han ikke ville avsi en fellende dom, sa Reichborn-Kjennerud at dersom Norges frihet avhang av et justismord fikk det heller være med friheten, og så fikk han heller selv bli henrettet.		Reichborn-Kjennerud stemte imot dødstraff da dette var etter nevnte lov av 14. august, skrevet av [[Sverre Riisnæs]] og ekspedisjonssjef [[Søren Georg Daniel de Fine von Krogh Hasle\|Georg Hasle]], og som hadde fått tilbakevirkende kraft og etter hans oppfatning holdt i tillegg ikke bevisene mot Eilifsen. Domstolen fikk dessuten ikke en fri behandling av saken som var lovet på forhåbd, men hadde et bundet mandat og ble satt under press av politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)\|Jonas Lie]] og justisminister [[Sverre Riisnæs]], også under selve domstolsbehandlingen. Da han måtte stå skolerett for Lie og Riisnæs fordi han ikke ville avsi en fellende dom, sa Reichborn-Kjennerud at dersom Norges frihet avhang av et justismord fikk det heller være med friheten, og så fikk han heller selv bli henrettet.

	Behandlingen av Eilifsensaken var under krigen underlagt sterk taushetsplikt, og utad ble Reichborn-Kjennerud oppfattet som en av Eilifsens mordere. Dette gjorde at han var redd for å likvidert av Hjemmefronten, og fikk etter hvert psykiske problemer som følge av det press han var under. Han hadde flere nervøse sammenbrudd i årene 1943 og 1944 og han misbrukte sovemidler, medikamenter og alkohol.		Behandlingen av Eilifsensaken var under krigen underlagt sterk taushetsplikt, og utad ble Reichborn-Kjennerud oppfattet som en av Eilifsens mordere. Dette gjorde at han var redd for å likvidert av Hjemmefronten, og fikk etter hvert psykiske problemer som følge av det press han var under. Han hadde flere nervøse sammenbrudd i årene 1943 og 1944 og han misbrukte sovemidler, medikamenter og alkohol.

PaulVIF: /* Eilifsensaken */

2023-01-23T13:43:26Z

Eilifsensaken

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. jan. 2023 kl. 13:43
Linje 25:		Linje 25:
	I 1943 ble han leder og dommer i [[Politiets særdomstol]], ble opprettet med hjemmel i midlertidig lov av 14. august 1943 om tiltak til opprettholdelse av ro og orden i krigstid for å behandle saken mot politifullmektig [[Gunnar Eilifsen]] på grunn av hans ordrenekt. De andre dommerne var [[Karl Marthinsen]] og [[Egil Olbjørn]]. Reichborn-Kjennerud stemte mot dødsstraff for Eilifsen, men de to andre stemte for.		I 1943 ble han leder og dommer i [[Politiets særdomstol]], ble opprettet med hjemmel i midlertidig lov av 14. august 1943 om tiltak til opprettholdelse av ro og orden i krigstid for å behandle saken mot politifullmektig [[Gunnar Eilifsen]] på grunn av hans ordrenekt. De andre dommerne var [[Karl Marthinsen]] og [[Egil Olbjørn]]. Reichborn-Kjennerud stemte mot dødsstraff for Eilifsen, men de to andre stemte for.

	Reichborn-Kjennerud stemte imot dødstraff da dette var etter en lov som hadde fått tilbakevirkende kraft og etter hans oppfatning holdt i tillegg ikke bevisene mot Eilifsen. Domstolen fikk dessuten ikke en fri behandling av saken som var lovet på forhåbd, men hadde et bundet mandat og ble satt under press av politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)\|Jonas Lie]] og justisminister [[Sverre Riisnæs]], også under selve domstolsbehandlingen. Da han måtte stå skolerett for Lie og Riisnæs fordi han ikke ville avsi en fellende dom, sa Reichborn-Kjennerud at dersom Norges frihet avhang av et justismord fikk det heller være med friheten, og så fikk han heller selv bli henrettet.		Reichborn-Kjennerud stemte imot dødstraff da dette var etter en lov, skrevet av [[Sverre Riisnæs]] og ekspedisjonssjef [[Søren Georg Daniel de Fine von Krogh Hasle\|Georg Hasle]], og som hadde fått tilbakevirkende kraft og etter hans oppfatning holdt i tillegg ikke bevisene mot Eilifsen. Domstolen fikk dessuten ikke en fri behandling av saken som var lovet på forhåbd, men hadde et bundet mandat og ble satt under press av politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)\|Jonas Lie]] og justisminister [[Sverre Riisnæs]], også under selve domstolsbehandlingen. Da han måtte stå skolerett for Lie og Riisnæs fordi han ikke ville avsi en fellende dom, sa Reichborn-Kjennerud at dersom Norges frihet avhang av et justismord fikk det heller være med friheten, og så fikk han heller selv bli henrettet.

	Behandlingen av Eilifsensaken var under krigen underlagt sterk taushetsplikt, og utad ble Reichborn-Kjennerud oppfattet som en av Eilifsens mordere. Dette gjorde at han var redd for å likvidert av Hjemmefronten, og fikk etter hvert psykiske problemer som følge av det press han var under. Han hadde flere nervøse sammenbrudd i årene 1943 og 1944 og han misbrukte sovemidler, medikamenter og alkohol.		Behandlingen av Eilifsensaken var under krigen underlagt sterk taushetsplikt, og utad ble Reichborn-Kjennerud oppfattet som en av Eilifsens mordere. Dette gjorde at han var redd for å likvidert av Hjemmefronten, og fikk etter hvert psykiske problemer som følge av det press han var under. Han hadde flere nervøse sammenbrudd i årene 1943 og 1944 og han misbrukte sovemidler, medikamenter og alkohol.