Elias Grande - Sideversjonshistorikk

Cnyborg: familie, korr fødseldato, HBR

2020-12-15T08:57:27Z

familie, korr fødseldato, HBR

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 15. des. 2020 kl. 08:57
Linje 1:		Linje 1:

	{{thumb høyre\|Elias Grande.jpg\|Elias Grande\|Leksvik fotoarkiv (Kulturkontoret)}}		{{thumb høyre\|Elias Grande.jpg\|Elias Grande\|Leksvik fotoarkiv (Kulturkontoret)}}
	'''[[Elias Grande]]''' (født i [[Leksvik kommune\|Leksvik]], [[Nord-Trøndelag]], 6. ~~januar~~ 1908, død 2. november 1976) var gardbruker, bankmann og politiker. Han var ordfører i Leksvik i en årrekke. Elias Grande kan beskrives som bonden og bygdehøvdingen fra Leksvik som satte i gang industrireisning i den tidligere så fattige bygda, og som måtte i fengsel for det.		'''[[Elias Grande]]''' (født i [[Leksvik kommune\|Leksvik]], [[Nord-Trøndelag]], 6. juli 1908, død 2. november 1976) var gardbruker, bankmann og politiker. Han var ordfører i Leksvik i en årrekke. Elias Grande kan beskrives som bonden og bygdehøvdingen fra Leksvik som satte i gang industrireisning i den tidligere så fattige bygda, og som måtte i fengsel for det.

			Han var sønn av [[Edvard E. Grande (f. 1875)\|Edvard E. Grande]] (f. 1875) og [[Beret K. Grande (f. 1878)\|Beret K. Grande]] (f. 1878), og ble gift med [[Ingrid Anette Grande (f. 1908)\|Ingrid Anette Strand]].

	Elias Grande var utdannet fra landbruksskole og hadde kurser i regnskapsførsel. I de unge år var han aktiv i ungdomsorganisasjonene og i lokalpolitikken, hvor Andreas Olsen Hølaas var hans store forbilde. Han overtok og drev hjemgården Grande, Mettistu, fra 1935 sammen med sin fru Ingrid (Strand). Han var medlem av styret for [[Leksvik Sparebank]] fra 1943, fra 1945 også bankens kasserer (som den gang kunne sidestilles med dagens tittel banksjef). 1. juli 1945 ble han bemyndiget som lensmannsbetjent i bygda, en stilling han sa fra seg etter et halvt år. Fra 1946 ble Elias Grande valgt inn i kommunestyret, og fra 1952 til 1960 var han ordfører i Leksvik kommune.		Elias Grande var utdannet fra landbruksskole og hadde kurser i regnskapsførsel. I de unge år var han aktiv i ungdomsorganisasjonene og i lokalpolitikken, hvor Andreas Olsen Hølaas var hans store forbilde. Han overtok og drev hjemgården Grande, Mettistu, fra 1935 sammen med sin fru Ingrid (Strand). Han var medlem av styret for [[Leksvik Sparebank]] fra 1943, fra 1945 også bankens kasserer (som den gang kunne sidestilles med dagens tittel banksjef). 1. juli 1945 ble han bemyndiget som lensmannsbetjent i bygda, en stilling han sa fra seg etter et halvt år. Fra 1946 ble Elias Grande valgt inn i kommunestyret, og fra 1952 til 1960 var han ordfører i Leksvik kommune.
Linje 12:		Linje 14:

	== Kilder og litteratur ==		== Kilder og litteratur ==
			*{{Hbr1-1\|pf01074199001530\|Elias Grande}}
	*[[Vanebo, Odd H.]] : ''Men ikke fradømt æren'', [[Embla Forlag]] AS, 2009.		*[[Vanebo, Odd H.]] : ''Men ikke fradømt æren'', [[Embla Forlag]] AS, 2009.

Olve Utne: {{bm}}

2020-04-23T12:04:44Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. apr. 2020 kl. 12:04
Linje 26:		Linje 26:
	[[Kategori:Fødsler i 1908]]		[[Kategori:Fødsler i 1908]]
	[[Kategori:Dødsfall i 1976]]		[[Kategori:Dødsfall i 1976]]
			{{bm}}

Gunnar E. Kristiansen: Lenker

2019-10-24T18:30:23Z

Lenker

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. okt. 2019 kl. 18:30
Linje 3:		Linje 3:
	'''[[Elias Grande]]''' (født i [[Leksvik kommune\|Leksvik]], [[Nord-Trøndelag]], 6. januar 1908, død 2. november 1976) var gardbruker, bankmann og politiker. Han var ordfører i Leksvik i en årrekke. Elias Grande kan beskrives som bonden og bygdehøvdingen fra Leksvik som satte i gang industrireisning i den tidligere så fattige bygda, og som måtte i fengsel for det.		'''[[Elias Grande]]''' (født i [[Leksvik kommune\|Leksvik]], [[Nord-Trøndelag]], 6. januar 1908, død 2. november 1976) var gardbruker, bankmann og politiker. Han var ordfører i Leksvik i en årrekke. Elias Grande kan beskrives som bonden og bygdehøvdingen fra Leksvik som satte i gang industrireisning i den tidligere så fattige bygda, og som måtte i fengsel for det.

	Elias Grande var utdannet fra landbruksskole og hadde kurser i regnskapsførsel. I de unge år var han aktiv i ungdomsorganisasjonene og i lokalpolitikken, hvor Andreas Olsen Hølaas var hans store forbilde. Han overtok og drev hjemgården Grande, Mettistu, fra 1935 sammen med sin fru Ingrid (Strand). Han var medlem av styret for Leksvik Sparebank fra 1943, fra 1945 også bankens kasserer (som den gang kunne sidestilles med dagens tittel banksjef). 1. juli 1945 ble han bemyndiget som lensmannsbetjent i bygda, en stilling han sa fra seg etter et halvt år. Fra 1946 ble Elias Grande valgt inn i kommunestyret, og fra 1952 til 1960 var han ordfører i Leksvik kommune.		Elias Grande var utdannet fra landbruksskole og hadde kurser i regnskapsførsel. I de unge år var han aktiv i ungdomsorganisasjonene og i lokalpolitikken, hvor Andreas Olsen Hølaas var hans store forbilde. Han overtok og drev hjemgården Grande, Mettistu, fra 1935 sammen med sin fru Ingrid (Strand). Han var medlem av styret for [[Leksvik Sparebank]] fra 1943, fra 1945 også bankens kasserer (som den gang kunne sidestilles med dagens tittel banksjef). 1. juli 1945 ble han bemyndiget som lensmannsbetjent i bygda, en stilling han sa fra seg etter et halvt år. Fra 1946 ble Elias Grande valgt inn i kommunestyret, og fra 1952 til 1960 var han ordfører i Leksvik kommune.

	Leksvik kunne på den tiden med rette kalles en fattig kommune, som tross sin nærhet til [[Trondheim]] ikke hadde landverts forbindelse med resten av verden. All forbindelse gikk sjøveien, med dampskipsruten mellom Steinkjer og Trondheim som regelmessig anløp Leksvik et antall dager i uka. I 1951 var det imidlertid satt i gang et større veiprosjekt ([[Frivilligveien]]) som skulle skaffe bygda veiutløsning mot Vanvikan og Trondheim. Likeledes fikk bygda sikker strømforsyning fra høsten 1957. Kommunestyret, med ordføreren i spissen, satte seg da fore å skaffe kommunen en større industribedrift, slik at den kunne få et sterkere økonomisk fundament. Derfor ble det i 1957 nedsatt en arbeids- og tiltaksnemnd med formål å utarbeide planer for industrireisning. Nemnda bestod av ordfører Grande, [[Bjørn Lyng]] og Andreas Graven. Etter nøye overveielser kom nemnda fram til et forslag om å reise en fabrikk for produksjon av sanitærarmatur.		Leksvik kunne på den tiden med rette kalles en fattig kommune, som tross sin nærhet til [[Trondheim]] ikke hadde landverts forbindelse med resten av verden. All forbindelse gikk sjøveien, med dampskipsruten mellom [[Steinkjer]] og Trondheim som regelmessig anløp Leksvik et antall dager i uka. I 1951 var det imidlertid satt i gang et større veiprosjekt ([[Frivilligveien]]) som skulle skaffe bygda veiutløsning mot [[Vanvikan]] og Trondheim. Likeledes fikk bygda sikker strømforsyning fra høsten 1957. Kommunestyret, med ordføreren i spissen, satte seg da fore å skaffe kommunen en større industribedrift, slik at den kunne få et sterkere økonomisk fundament. Derfor ble det i 1957 nedsatt en arbeids- og tiltaksnemnd med formål å utarbeide planer for industrireisning. Nemnda bestod av ordfører Grande, [[Bjørn Lyng]] og [[Andreas Graven]]. Etter nøye overveielser kom nemnda fram til et forslag om å reise en fabrikk for produksjon av sanitærarmatur.

	Bedriften fikk navnet [[Leksvik Edelmetall AS]]. Aksjekapitalen på 300 000 kr ble skaffet til veie ved salg av aksjebrev pålydende 1000 kr. Byggingen og innkjøringen av bedriften ble imidlertid langt mer økonomisk krevende enn det de oppsatte budsjettene tok høyde for. Som den krumtappen Elias Grande var i kommunen, som både ordfører, banksjef og styreformann i Leksvik Edelmetall, var det lett å havne i et uføre. Hovedsakelig på grunn av et lån på 1 250 000 kr som banksjefen hadde forskuttert fra bankens foliokonto, og som senere ikke ble innvilget som avtalt med långivende bank, samt en hel rekke andre uregelmessigheter i regnskapsførselen, førte til at han ble siktet og senere dømt til 3 års fengsel. Banken og Leksvik Edelmetall ble slått konkurs, men konkursboet ble kjøpt opp av gründeren Bjørn Lyng, og bedriften gjenoppsto som AS Leksvikarmatur (i dag Oras AS, med finske eiere).		Bedriften fikk navnet [[Leksvik Edelmetall AS]]. Aksjekapitalen på 300 000 kr ble skaffet til veie ved salg av aksjebrev pålydende 1000 kr. Byggingen og innkjøringen av bedriften ble imidlertid langt mer økonomisk krevende enn det de oppsatte budsjettene tok høyde for. Som den krumtappen Elias Grande var i kommunen, som både ordfører, banksjef og styreformann i Leksvik Edelmetall, var det lett å havne i et uføre. Hovedsakelig på grunn av et lån på 1 250 000 kr som banksjefen hadde forskuttert fra bankens foliokonto, og som senere ikke ble innvilget som avtalt med långivende bank, samt en hel rekke andre uregelmessigheter i regnskapsførselen, førte til at han ble siktet og senere dømt til 3 års fengsel. Banken og Leksvik Edelmetall ble slått konkurs, men konkursboet ble kjøpt opp av gründeren [[Bjørn Lyng]], og bedriften gjenoppsto som AS Leksvikarmatur (i dag [[Oras]] AS, med finske eiere).

	Uansett den ublide skjebne Elias Grande måtte lide; det er uvisst om Leksvik noen gang ville blitt den blomstrende industribygda den er i dag uten den dristige og fremsynte bygdehøvdingen Elias Grande.		Uansett den ublide skjebne Elias Grande måtte lide; det er uvisst om Leksvik noen gang ville blitt den blomstrende industribygda den er i dag uten den dristige og fremsynte bygdehøvdingen Elias Grande.

	== Kilder og litteratur ==		== Kilder og litteratur ==
	*Vanebo, Odd H. : ''Men ikke fradømt æren'', Embla Forlag AS, 2009.		*[[Vanebo, Odd H.]] : ''Men ikke fradømt æren'', [[Embla Forlag]] AS, 2009.

	{{DEFAULTSORT:Grande, Elias}}		{{DEFAULTSORT:Grande, Elias}}

Marthe Glad: kat

2018-09-06T11:51:45Z

kat

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. sep. 2018 kl. 11:51
Linje 22:		Linje 22:
	[[Kategori:Bankansatte]]		[[Kategori:Bankansatte]]
	[[Kategori:Avholdsfolk]]		[[Kategori:Avholdsfolk]]
	[[Kategori:~~Polititjenestemenn~~]]		[[Kategori:Politifolk]]
	[[Kategori:Det Norske Totalavholdsselskap]]		[[Kategori:Det Norske Totalavholdsselskap]]
	[[Kategori:Fødsler i 1908]]		[[Kategori:Fødsler i 1908]]
	[[Kategori:Dødsfall i 1976]]		[[Kategori:Dødsfall i 1976]]

Olve Utne på 28. des. 2017 kl. 13:50

2017-12-28T13:50:46Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. des. 2017 kl. 13:50
Linje 22:		Linje 22:
	[[Kategori:Bankansatte]]		[[Kategori:Bankansatte]]
	[[Kategori:Avholdsfolk]]		[[Kategori:Avholdsfolk]]
	~~[[Kategori:Leksvik kommune]]~~
	[[Kategori:Polititjenestemenn]]		[[Kategori:Polititjenestemenn]]
	[[Kategori:Det Norske Totalavholdsselskap]]		[[Kategori:Det Norske Totalavholdsselskap]]
	[[Kategori:Fødsler i 1908]]		[[Kategori:Fødsler i 1908]]
	[[Kategori:Dødsfall i 1976]]		[[Kategori:Dødsfall i 1976]]

Olve Utne på 28. des. 2017 kl. 13:50

2017-12-28T13:50:22Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. des. 2017 kl. 13:50
Linje 15:		Linje 15:

	{{DEFAULTSORT:Grande, Elias}}		{{DEFAULTSORT:Grande, Elias}}
	[[~~Kategori~~:Leksvik kommune]]		[[kategori:Leksvik]]
			[[kategori:Indre Fosen kommune]]
	[[Kategori:Personer]]		[[Kategori:Personer]]
	[[Kategori:Ordførere]]		[[Kategori:Ordførere]]

Gunnar E. Kristiansen: /* Kilder og litteratur */

2015-01-06T20:19:27Z

Kilder og litteratur

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. jan. 2015 kl. 20:19
Linje 12:		Linje 12:

	== Kilder og litteratur ==		== Kilder og litteratur ==
	*Odd H. ~~Vanebo~~: ''Men ikke fradømt æren'', Embla Forlag AS, 2009.		*Vanebo, Odd H. : ''Men ikke fradømt æren'', Embla Forlag AS, 2009.

	{{DEFAULTSORT:Grande, Elias}}		{{DEFAULTSORT:Grande, Elias}}

Gunnar E. Kristiansen: Satt inn bilde + flere kategorier

2014-11-24T09:53:38Z

Satt inn bilde + flere kategorier

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. nov. 2014 kl. 09:53
Linje 1:		Linje 1:

			{{thumb høyre\|Elias Grande.jpg\|Elias Grande\|Leksvik fotoarkiv (Kulturkontoret)}}
	'''[[Elias Grande]]''' (født i [[Leksvik kommune\|Leksvik]], [[Nord-Trøndelag]], 6. januar 1908, død 2. november 1976) var gardbruker, bankmann og politiker. Han var ordfører i Leksvik i en årrekke. Elias Grande kan beskrives som bonden og bygdehøvdingen fra Leksvik som satte i gang industrireisning i den tidligere så fattige bygda, og som måtte i fengsel for det.		'''[[Elias Grande]]''' (født i [[Leksvik kommune\|Leksvik]], [[Nord-Trøndelag]], 6. januar 1908, død 2. november 1976) var gardbruker, bankmann og politiker. Han var ordfører i Leksvik i en årrekke. Elias Grande kan beskrives som bonden og bygdehøvdingen fra Leksvik som satte i gang industrireisning i den tidligere så fattige bygda, og som måtte i fengsel for det.

Linje 18:		Linje 20:
	[[Kategori:Gardbrukere]]		[[Kategori:Gardbrukere]]
	[[Kategori:Bankansatte]]		[[Kategori:Bankansatte]]
			[[Kategori:Avholdsfolk]]
			[[Kategori:Leksvik kommune]]
			[[Kategori:Polititjenestemenn]]
			[[Kategori:Det Norske Totalavholdsselskap]]
	[[Kategori:Fødsler i 1908]]		[[Kategori:Fødsler i 1908]]
	[[Kategori:Dødsfall i 1976]]		[[Kategori:Dødsfall i 1976]]

Kallrustad: /* Kilder og litteratur */

2014-11-24T07:47:51Z

Kilder og litteratur

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. nov. 2014 kl. 07:47
Linje 10:		Linje 10:

	== Kilder og litteratur ==		== Kilder og litteratur ==
	Odd H. Vanebo: ''Men ikke fradømt æren'', Embla Forlag AS, 2009		*Odd H. Vanebo: ''Men ikke fradømt æren'', Embla Forlag AS, 2009.

	{{DEFAULTSORT:Grande, Elias}}		{{DEFAULTSORT:Grande, Elias}}
Linje 16:		Linje 16:
	[[Kategori:Personer]]		[[Kategori:Personer]]
	[[Kategori:Ordførere]]		[[Kategori:Ordførere]]
			[[Kategori:Gardbrukere]]
	[[Kategori:Bankansatte]]		[[Kategori:Bankansatte]]
	[[Kategori:Fødsler i 1908]]		[[Kategori:Fødsler i 1908]]
	[[Kategori:Dødsfall i 1976]]		[[Kategori:Dødsfall i 1976]]

Hans P. Hosar: Wikiformatering

2014-11-24T07:39:34Z

Wikiformatering

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. nov. 2014 kl. 07:39
Linje 1:		Linje 1:
	Elias Grande ~~var~~ født i [~~https://snl.no/~~Leksvik Leksvik], Nord-Trøndelag, 6. januar 1908, død 2. november 1976. Elias Grande kan ~~kort~~ beskrives som bonden og bygdehøvdingen fra Leksvik som satte i gang industrireisning i den tidligere så fattige bygda, og som måtte i fengsel for det.		'''[[Elias Grande]]''' (født i [[Leksvik kommune\|Leksvik]], [[Nord-Trøndelag]], 6. januar 1908, død 2. november 1976) var gardbruker, bankmann og politiker. Han var ordfører i Leksvik i en årrekke. Elias Grande kan beskrives som bonden og bygdehøvdingen fra Leksvik som satte i gang industrireisning i den tidligere så fattige bygda, og som måtte i fengsel for det.

	Elias Grande var utdannet fra landbruksskole og hadde kurser i regnskapsførsel. I de unge år var han aktiv i ungdomsorganisasjonene og i lokalpolitikken, hvor Andreas Olsen Hølaas var hans store forbilde. Han overtok og drev hjemgården Grande, Mettistu, fra 1935 sammen med sin fru Ingrid (Strand). Han var medlem av styret for Leksvik Sparebank fra 1943, fra 1945 også bankens kasserer (som den gang kunne sidestilles med dagens tittel banksjef). 1. juli 1945 ble han bemyndiget som lensmannsbetjent i bygda, en stilling han sa fra seg etter et halvt år. Fra 1946 ble Elias Grande valgt inn i kommunestyret, og fra 1952 til 1960 var han ordfører i Leksvik kommune.		Elias Grande var utdannet fra landbruksskole og hadde kurser i regnskapsførsel. I de unge år var han aktiv i ungdomsorganisasjonene og i lokalpolitikken, hvor Andreas Olsen Hølaas var hans store forbilde. Han overtok og drev hjemgården Grande, Mettistu, fra 1935 sammen med sin fru Ingrid (Strand). Han var medlem av styret for Leksvik Sparebank fra 1943, fra 1945 også bankens kasserer (som den gang kunne sidestilles med dagens tittel banksjef). 1. juli 1945 ble han bemyndiget som lensmannsbetjent i bygda, en stilling han sa fra seg etter et halvt år. Fra 1946 ble Elias Grande valgt inn i kommunestyret, og fra 1952 til 1960 var han ordfører i Leksvik kommune.

	Leksvik kunne på den tiden med rette kalles en fattig kommune, som tross sin nærhet til Trondheim ikke hadde landverts forbindelse med resten av verden. All forbindelse gikk sjøveien, med dampskipsruten mellom Steinkjer og Trondheim som regelmessig anløp Leksvik et antall dager i uka. I 1951 var det imidlertid satt i gang et større veiprosjekt (Frivilligveien) som skulle skaffe bygda veiutløsning mot Vanvikan og Trondheim. Likeledes fikk bygda sikker strømforsyning fra høsten 1957. Kommunestyret, med ordføreren i spissen, satte seg da fore å skaffe kommunen en større industribedrift, slik at den kunne få et sterkere økonomisk fundament. Derfor ble det i 1957 nedsatt en arbeids- og tiltaksnemnd med formål å utarbeide planer for industrireisning. Nemnda bestod av ordfører Grande, Bjørn Lyng og Andreas Graven. Etter nøye overveielser kom nemnda fram til et forslag om å reise en fabrikk for produksjon av sanitærarmatur.		Leksvik kunne på den tiden med rette kalles en fattig kommune, som tross sin nærhet til [[Trondheim]] ikke hadde landverts forbindelse med resten av verden. All forbindelse gikk sjøveien, med dampskipsruten mellom Steinkjer og Trondheim som regelmessig anløp Leksvik et antall dager i uka. I 1951 var det imidlertid satt i gang et større veiprosjekt ([[Frivilligveien]]) som skulle skaffe bygda veiutløsning mot Vanvikan og Trondheim. Likeledes fikk bygda sikker strømforsyning fra høsten 1957. Kommunestyret, med ordføreren i spissen, satte seg da fore å skaffe kommunen en større industribedrift, slik at den kunne få et sterkere økonomisk fundament. Derfor ble det i 1957 nedsatt en arbeids- og tiltaksnemnd med formål å utarbeide planer for industrireisning. Nemnda bestod av ordfører Grande, [[Bjørn Lyng]] og Andreas Graven. Etter nøye overveielser kom nemnda fram til et forslag om å reise en fabrikk for produksjon av sanitærarmatur.

	Bedriften fikk navnet Leksvik Edelmetall AS. Aksjekapitalen på 300 000 kr ble skaffet til veie ved salg av aksjebrev pålydende 1000 kr. Byggingen og innkjøringen av bedriften ble imidlertid langt mer økonomisk krevende enn det de oppsatte budsjettene tok høyde for. Som den krumtappen Elias Grande var i kommunen, som både ordfører, banksjef og styreformann i Leksvik Edelmetall, var det lett å havne i et uføre. Hovedsakelig på grunn av et lån på 1 250 000 kr som banksjefen hadde forskuttert fra bankens foliokonto, og som senere ikke ble innvilget som avtalt med långivende bank, samt en hel rekke andre uregelmessigheter i regnskapsførselen, førte til at han ble siktet og senere dømt til 3 års fengsel. Banken og Leksvik Edelmetall ble slått konkurs, men konkursboet ble kjøpt opp av gründeren Bjørn Lyng, og bedriften gjenoppsto som AS Leksvikarmatur (i dag Oras AS, med finske eiere).		Bedriften fikk navnet [[Leksvik Edelmetall AS]]. Aksjekapitalen på 300 000 kr ble skaffet til veie ved salg av aksjebrev pålydende 1000 kr. Byggingen og innkjøringen av bedriften ble imidlertid langt mer økonomisk krevende enn det de oppsatte budsjettene tok høyde for. Som den krumtappen Elias Grande var i kommunen, som både ordfører, banksjef og styreformann i Leksvik Edelmetall, var det lett å havne i et uføre. Hovedsakelig på grunn av et lån på 1 250 000 kr som banksjefen hadde forskuttert fra bankens foliokonto, og som senere ikke ble innvilget som avtalt med långivende bank, samt en hel rekke andre uregelmessigheter i regnskapsførselen, førte til at han ble siktet og senere dømt til 3 års fengsel. Banken og Leksvik Edelmetall ble slått konkurs, men konkursboet ble kjøpt opp av gründeren Bjørn Lyng, og bedriften gjenoppsto som AS Leksvikarmatur (i dag Oras AS, med finske eiere).

	Uansett den ublide skjebne Elias Grande måtte lide; det er uvisst om Leksvik noen gang ville blitt den blomstrende industribygda den er i dag uten den dristige og fremsynte bygdehøvdingen Elias Grande.		Uansett den ublide skjebne Elias Grande måtte lide; det er uvisst om Leksvik noen gang ville blitt den blomstrende industribygda den er i dag uten den dristige og fremsynte bygdehøvdingen Elias Grande.

	~~Anbefalt~~ litteratur		== Kilder og litteratur ==
	Odd H. Vanebo: Men ikke fradømt æren, Embla Forlag AS, 2009		Odd H. Vanebo: ''Men ikke fradømt æren'', Embla Forlag AS, 2009

			{{DEFAULTSORT:Grande, Elias}}
			[[Kategori:Leksvik kommune]]
			[[Kategori:Personer]]
			[[Kategori:Ordførere]]
			[[Kategori:Bankansatte]]
			[[Kategori:Fødsler i 1908]]
			[[Kategori:Dødsfall i 1976]]