Emil Stang (1834–1912) - Sideversjonshistorikk

Kallrustad: /* Liv */

2023-05-08T08:36:17Z

Liv

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. mai 2023 kl. 08:36
Linje 14:		Linje 14:
	Emil Stang avla [[examen artium]] i 1853 og begynte på jusstudier. I 1860 ble han formann i [[Det Norske Studentersamfund]]; faren hadde blitt det i 1829. Den juridiske embetseksamenen avla han i 1858, og han begynte så å jobbe som fullmektig og etter hvert overrettssakfører i [[C.J. Michelets sakførerforretning]]. Da han fikk bevilling som høyesterettsadvoka i 1862 overtok han forretningen.		Emil Stang avla [[examen artium]] i 1853 og begynte på jusstudier. I 1860 ble han formann i [[Det Norske Studentersamfund]]; faren hadde blitt det i 1829. Den juridiske embetseksamenen avla han i 1858, og han begynte så å jobbe som fullmektig og etter hvert overrettssakfører i [[C.J. Michelets sakførerforretning]]. Da han fikk bevilling som høyesterettsadvoka i 1862 overtok han forretningen.

	Han holdt seg utafor rikspolitikken så lenge faren var aktiv, det vil si fram til Frederik Stang trakk seg som statsminister i 1880, men allerede som ung gutt begynte han å snakke om politikk med faren. Han ble etter hvert		Han holdt seg utafor rikspolitikken så lenge faren var aktiv, det vil si fram til Frederik Stang trakk seg som statsminister i 1880, men allerede som ung gutt begynte han å snakke om politikk med faren. Han ble etter hvert Frederik Stangs fortrolige samtalepartner, og fikk dermed grundig opplæring som politiker. Han begynte så smått lokal i 1870-åra, som medlem av Christiania bystyre 1877–1889. Han ble etter hvert også medlem av havnelovkommisjonen, direksjonene for [[Hovedbanen]], [[Kongsvingerbanen]] og [[Østfoldbanen\|Smaalensbanen]], tilsynskomiteen for forsørgelsesskoler, skipsregisterkomiteen og aksjelovkommisjonen. I 1860-åra hadde han også kommet inn som medredaktør for ''[[Ugeblad for Lovkyndighed]]''. Da det ble fusjonert med ''[[Norsk Retstidende]]'' i 1871 ble han eneredaktør, noe han var helt fram til 1907.
	Frederik Stangs fortrolige samtalepartner, og fikk dermed grundig opplæring som politiker. Han begynte så smått lokal i 1870-åra, som medlem av Christiania bystyre 1877–1889. Han ble etter hvert også medlem av havnelovkommisjonen, direksjonene for [[Hovedbanen]], [[Kongsvingerbanen]] og [[Østfoldbanen\|Smaalensbanen]], tilsynskomiteen for forsørgelsesskoler, skipsregisterkomiteen og aksjelovkommisjonen. I 1860-åra hadde han også kommet inn som medredaktør for ''[[Ugeblad for Lovkyndighed]]''. Da det ble fusjonert med ''[[Norsk Retstidende]]'' i 1871 ble han eneredaktør, noe han var helt fram til 1907.

	Stortingskarrieren begynte i 1882, da han ble valgt inn for Christiania. Det var strid om godkjennelsen av valget av Stang, men det gikk gjennom. Hans jomfrutale i riksforsamlinga ble holdt i anledning fullmaktsdebatten, og han var da blitt høyregruppas ubestridte leder. Da [[Christian Selmers ministerium]] måtte gå av etter [[riksrett]]sdommene i 1884 lå det an til at Stang skulle ta over som statsminister. Men høyresida frykta at de ville miste sin sterkeste mann på Stortinget. Dermed ble det i stedet [[Schweigaard/Løvenskiold-ministeriet]] som tok over etter Stang. [[Christian Schweigaard]] var en av Stangs venner og nære medarbeidere. Dette ministeriet kom det ikke mye ut av; det ble sittende snaut to måneder og er kjent som «aprilministeriet».		Stortingskarrieren begynte i 1882, da han ble valgt inn for Christiania. Det var strid om godkjennelsen av valget av Stang, men det gikk gjennom. Hans jomfrutale i riksforsamlinga ble holdt i anledning fullmaktsdebatten, og han var da blitt høyregruppas ubestridte leder. Da [[Christian Selmers ministerium]] måtte gå av etter [[riksrett]]sdommene i 1884 lå det an til at Stang skulle ta over som statsminister. Men høyresida frykta at de ville miste sin sterkeste mann på Stortinget. Dermed ble det i stedet [[Schweigaard/Løvenskiold-ministeriet]] som tok over etter Stang. [[Christian Schweigaard]] var en av Stangs venner og nære medarbeidere. Dette ministeriet kom det ikke mye ut av; det ble sittende snaut to måneder og er kjent som «aprilministeriet».

Kallrustad: Teksterstatting – «etterhvert» til «etter hvert »

2023-05-08T08:33:27Z

Teksterstatting – «etterhvert» til «etter hvert »

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. mai 2023 kl. 08:33
Linje 14:		Linje 14:
	Emil Stang avla [[examen artium]] i 1853 og begynte på jusstudier. I 1860 ble han formann i [[Det Norske Studentersamfund]]; faren hadde blitt det i 1829. Den juridiske embetseksamenen avla han i 1858, og han begynte så å jobbe som fullmektig og etter hvert overrettssakfører i [[C.J. Michelets sakførerforretning]]. Da han fikk bevilling som høyesterettsadvoka i 1862 overtok han forretningen.		Emil Stang avla [[examen artium]] i 1853 og begynte på jusstudier. I 1860 ble han formann i [[Det Norske Studentersamfund]]; faren hadde blitt det i 1829. Den juridiske embetseksamenen avla han i 1858, og han begynte så å jobbe som fullmektig og etter hvert overrettssakfører i [[C.J. Michelets sakførerforretning]]. Da han fikk bevilling som høyesterettsadvoka i 1862 overtok han forretningen.

	Han holdt seg utafor rikspolitikken så lenge faren var aktiv, det vil si fram til Frederik Stang trakk seg som statsminister i 1880, men allerede som ung gutt begynte han å snakke om politikk med faren. Han ble ~~etterhvert~~ Frederik Stangs fortrolige samtalepartner, og fikk dermed grundig opplæring som politiker. Han begynte så smått lokal i 1870-åra, som medlem av Christiania bystyre 1877–1889. Han ble etter hvert også medlem av havnelovkommisjonen, direksjonene for [[Hovedbanen]], [[Kongsvingerbanen]] og [[Østfoldbanen\|Smaalensbanen]], tilsynskomiteen for forsørgelsesskoler, skipsregisterkomiteen og aksjelovkommisjonen. I 1860-åra hadde han også kommet inn som medredaktør for ''[[Ugeblad for Lovkyndighed]]''. Da det ble fusjonert med ''[[Norsk Retstidende]]'' i 1871 ble han eneredaktør, noe han var helt fram til 1907.		Han holdt seg utafor rikspolitikken så lenge faren var aktiv, det vil si fram til Frederik Stang trakk seg som statsminister i 1880, men allerede som ung gutt begynte han å snakke om politikk med faren. Han ble etter hvert
			Frederik Stangs fortrolige samtalepartner, og fikk dermed grundig opplæring som politiker. Han begynte så smått lokal i 1870-åra, som medlem av Christiania bystyre 1877–1889. Han ble etter hvert også medlem av havnelovkommisjonen, direksjonene for [[Hovedbanen]], [[Kongsvingerbanen]] og [[Østfoldbanen\|Smaalensbanen]], tilsynskomiteen for forsørgelsesskoler, skipsregisterkomiteen og aksjelovkommisjonen. I 1860-åra hadde han også kommet inn som medredaktør for ''[[Ugeblad for Lovkyndighed]]''. Da det ble fusjonert med ''[[Norsk Retstidende]]'' i 1871 ble han eneredaktør, noe han var helt fram til 1907.

	Stortingskarrieren begynte i 1882, da han ble valgt inn for Christiania. Det var strid om godkjennelsen av valget av Stang, men det gikk gjennom. Hans jomfrutale i riksforsamlinga ble holdt i anledning fullmaktsdebatten, og han var da blitt høyregruppas ubestridte leder. Da [[Christian Selmers ministerium]] måtte gå av etter [[riksrett]]sdommene i 1884 lå det an til at Stang skulle ta over som statsminister. Men høyresida frykta at de ville miste sin sterkeste mann på Stortinget. Dermed ble det i stedet [[Schweigaard/Løvenskiold-ministeriet]] som tok over etter Stang. [[Christian Schweigaard]] var en av Stangs venner og nære medarbeidere. Dette ministeriet kom det ikke mye ut av; det ble sittende snaut to måneder og er kjent som «aprilministeriet».		Stortingskarrieren begynte i 1882, da han ble valgt inn for Christiania. Det var strid om godkjennelsen av valget av Stang, men det gikk gjennom. Hans jomfrutale i riksforsamlinga ble holdt i anledning fullmaktsdebatten, og han var da blitt høyregruppas ubestridte leder. Da [[Christian Selmers ministerium]] måtte gå av etter [[riksrett]]sdommene i 1884 lå det an til at Stang skulle ta over som statsminister. Men høyresida frykta at de ville miste sin sterkeste mann på Stortinget. Dermed ble det i stedet [[Schweigaard/Løvenskiold-ministeriet]] som tok over etter Stang. [[Christian Schweigaard]] var en av Stangs venner og nære medarbeidere. Dette ministeriet kom det ikke mye ut av; det ble sittende snaut to måneder og er kjent som «aprilministeriet».

PaulVIF: /* Liv */

2022-03-28T18:48:22Z

Liv

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. mar. 2022 kl. 18:48
Linje 26:		Linje 26:
	Stang fikk også ordninga for utenrikssaker i fanget. Sverdrup hadde gått med på at utenrikssaker skulle behandles i ministerielt statsråd bestående av tre norske og tre svenske statsråder, herunder utenriksministeren. Slik dette var formulert var det klart at utenriksministeren måtte være en av de svenske statsrådene, noe Sverdrup hadde fått mye kritikk for i Norge. Stang klarte å få på plass en tilsvarende ordning der det ikke lenger ble presisert hvilken nasjonalitet utenriksministeren skulle ha. Problemet for regjeringa Stang var at saken allerede var for betent. Det kom ikke noen tydelig uttalelse på plass om utenriksministerens nasjonalitet, man bare viste til Norges likeberettigelse. Dette førte til at [[Carl Berner (1841–1918)\|Carl Berner]] la fram et forslag som måtte oppfattes som en start på å oppheve unionsfellesskapet i utenrikssaker. Stang fremma kabinettspørsmål, og da de moderate i Venstre stemte for Berners forslag tapte han og måtte gå av i mars 1891.		Stang fikk også ordninga for utenrikssaker i fanget. Sverdrup hadde gått med på at utenrikssaker skulle behandles i ministerielt statsråd bestående av tre norske og tre svenske statsråder, herunder utenriksministeren. Slik dette var formulert var det klart at utenriksministeren måtte være en av de svenske statsrådene, noe Sverdrup hadde fått mye kritikk for i Norge. Stang klarte å få på plass en tilsvarende ordning der det ikke lenger ble presisert hvilken nasjonalitet utenriksministeren skulle ha. Problemet for regjeringa Stang var at saken allerede var for betent. Det kom ikke noen tydelig uttalelse på plass om utenriksministerens nasjonalitet, man bare viste til Norges likeberettigelse. Dette førte til at [[Carl Berner (1841–1918)\|Carl Berner]] la fram et forslag som måtte oppfattes som en start på å oppheve unionsfellesskapet i utenrikssaker. Stang fremma kabinettspørsmål, og da de moderate i Venstre stemte for Berners forslag tapte han og måtte gå av i mars 1891.

	[[Johannes Steen]] tok over som statsminister. Det var valgår, og i [[stortingsvalget 1891]] fikk Venstre bare 700 stemmer mer enn Høyre og ~~de moderate~~ på landsbasis. På grunn av valgordninga med enkeltmannskretser fikk de 25 mandater mer, og dermed rent flertall. I stedet for å forfølge spørsmålet om utenriksministerens nasjonalitet, gikk de løs på [[konsulatsaken]]. Konstitusjonskomiteen hadde enstemmig anbefalt utredning av et norsk konsulatvesen, men det skulle da behandles som et unionsspørsmål. Steen la fram forslag om at det i stedet skulle behandles som et rent norsk anliggende. Dette fikk han ikke sanksjon for fra kongen, og dermed måtte [[Johannes Steens regjering~~\|regjeringa Steen~~]] søke avskjed i juni 1892.		[[Johannes Steen]] tok over som statsminister. Det var valgår, og i [[stortingsvalget 1891]] fikk Venstre bare 700 stemmer mer enn Høyre og Moderate Venstre på landsbasis. På grunn av valgordninga med enkeltmannskretser fikk de 25 mandater mer, og dermed rent flertall. I stedet for å forfølge spørsmålet om utenriksministerens nasjonalitet, gikk de løs på [[konsulatsaken]]. Konstitusjonskomiteen hadde enstemmig anbefalt utredning av et norsk konsulatvesen, men det skulle da behandles som et unionsspørsmål. Steen la fram forslag om at det i stedet skulle behandles som et rent norsk anliggende. Dette fikk han ikke sanksjon for fra kongen, og dermed måtte [[Johannes Steens første regjering]] søke avskjed i juni 1892.

	Steens avgang utløste en langvarig regjeringskrise. Kongen forsøkte å få Stang til å ta over. Emil Stang mente at Norge hadde all rett til å ha et eget konsulatvesen, men at dette måtte avgjøres i forhandlinger med Sverige. Han mente at forslaget fra regjeringa Steen egentlig kunne brukes, for selv om det definerte konsulatspørsmålet som et norsk anliggende, lå det i korta at det måtte forhandles om det ettersom man ville komme inn på utenrikspolitikken og diplomatiet ellers. I tillegg ville ikke Stang ta beslastninga ved å stille seg bak kongens sanksjonsnekt. I Høyre ble dette ikke godt tatt imot, og mange kritiserte Stang og mente han var ettergivende og svak. Det var ingen andre statsministerkandidater i Høyre, og dermed fikk Steen beskjed om å trekke avskjedssøknaden.		Steens avgang utløste en langvarig regjeringskrise. Kongen forsøkte å få Stang til å ta over. Emil Stang mente at Norge hadde all rett til å ha et eget konsulatvesen, men at dette måtte avgjøres i forhandlinger med Sverige. Han mente at forslaget fra regjeringa Steen egentlig kunne brukes, for selv om det definerte konsulatspørsmålet som et norsk anliggende, lå det i korta at det måtte forhandles om det ettersom man ville komme inn på utenrikspolitikken og diplomatiet ellers. I tillegg ville ikke Stang ta beslastninga ved å stille seg bak kongens sanksjonsnekt. I Høyre ble dette ikke godt tatt imot, og mange kritiserte Stang og mente han var ettergivende og svak. Det var ingen andre statsministerkandidater i Høyre, og dermed fikk Steen beskjed om å trekke avskjedssøknaden.

PaulVIF: /* Liv */

2022-03-28T18:45:57Z

Liv

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. mar. 2022 kl. 18:45
Linje 34:		Linje 34:
	Som følge av valget leverte Stang avskjeddsøknad i januar 1895. Kongen nekta å utnevne en ny regjering utgått fra Venstre på grunn av deres program. Dermed ble Stang sittende inntil videre. Kongen henstilte til ham om å trekke avskjedsøknaden, noe Stang var villig til å gjøre. Men han møtte motstand i egne rekker. Samtidig ble svenske stadig mer norskfiendtlige, med pålegg til den svenske regjeringa om å si opp mellomriksloven, å forhøye krigskreditivene og å revidere hele unionen. Venstre så at det lå et stort problem i at Norge ikke hatt et forsvar som kunne stå imot Sverige dersom konflikten skulle tilspisse seg.		Som følge av valget leverte Stang avskjeddsøknad i januar 1895. Kongen nekta å utnevne en ny regjering utgått fra Venstre på grunn av deres program. Dermed ble Stang sittende inntil videre. Kongen henstilte til ham om å trekke avskjedsøknaden, noe Stang var villig til å gjøre. Men han møtte motstand i egne rekker. Samtidig ble svenske stadig mer norskfiendtlige, med pålegg til den svenske regjeringa om å si opp mellomriksloven, å forhøye krigskreditivene og å revidere hele unionen. Venstre så at det lå et stort problem i at Norge ikke hatt et forsvar som kunne stå imot Sverige dersom konflikten skulle tilspisse seg.

	I juni 1895 vedtok Storting en dagsorden med stort flertall der det ble sagt at burde søkes innleda forhandlnger mellom rikene om konsulatvesen og utenriksstyre. Man forsøkte å danne koalisjonsregjering på dette grunnlaget, uten å lykkes. ~~Lørningen~~ kom fra den norske statsministeren i Stockholm, [[Gregers Winther Wulfsberg Gram (1846–1929)\|Gregers Winther Wulfsberg Gram]]. Han fikk tilslutning fra [[Francis Hagerup]] til sitt arbeid med å sette sammen et regjeringskollegium med representanter for Høyre, Venstre og moderate som kongen kunne godkjenne. Stang fikk under en middag hjemme hos seg selv en melding i hånda om arbeidet som hadde foregått bak kulissene, og at en ny regjering var klar. Den 14. oktober 1895 ble regjeringa Stang formelt meddelt avskjed.		I juni 1895 vedtok Storting en dagsorden med stort flertall der det ble sagt at burde søkes innleda forhandlnger mellom rikene om konsulatvesen og utenriksstyre. Man forsøkte å danne koalisjonsregjering på dette grunnlaget, uten å lykkes. Løsningen kom fra den norske statsministeren i Stockholm, [[Gregers Winther Wulfsberg Gram (1846–1929)\|Gregers Winther Wulfsberg Gram]]. Han fikk tilslutning fra [[Francis Hagerup]] til sitt arbeid med å sette sammen et regjeringskollegium med representanter for Høyre, Venstre og moderate som kongen kunne godkjenne. Stang fikk under en middag hjemme hos seg selv en melding i hånda om arbeidet som hadde foregått bak kulissene, og at en ny regjering var klar. Den 14. oktober 1895 ble regjeringa Stang formelt meddelt avskjed.

	I 1894 hadde ikke Stang vært valgbar til Stortinget ettersom han satt som statsminister. Han ble utnevnt til [[lagmann]] i [[Borgarting lagmannsrett\|Borgarting]] og [[Agder lagmannsrett\|Agder]]. I 1896 ble han så ekstraordinær [[assessor]] i [[Høyesterett]], og fra 1901 ble han fast assessor der. Han ble valgt inn på Stortinget igjen i 1898, og var parlamentarisk leder og partiformann. I 1900 frasa han seg gjenvalg, og han var senere ikke aktiv i politikken. I 1904 gikk han av som høyesterettsassessor av helsemessige årsaker.		I 1894 hadde ikke Stang vært valgbar til Stortinget ettersom han satt som statsminister. Han ble utnevnt til [[lagmann]] i [[Borgarting lagmannsrett\|Borgarting]] og [[Agder lagmannsrett\|Agder]]. I 1896 ble han så ekstraordinær [[assessor]] i [[Høyesterett]], og fra 1901 ble han fast assessor der. Han ble valgt inn på Stortinget igjen i 1898, og var parlamentarisk leder og partiformann. I 1900 frasa han seg gjenvalg, og han var senere ikke aktiv i politikken. I 1904 gikk han av som høyesterettsassessor av helsemessige årsaker.

Kallrustad: /* Liv */

2021-08-24T07:40:44Z

Liv

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. aug. 2021 kl. 07:40
Linje 12:		Linje 12:
	==Liv==		==Liv==

	Emil Stang avla [[examen artium]] i 1853 og ~~begynt~~ på jusstudier. I 1860 ble han formann i [[Det Norske Studentersamfund]]; faren hadde blitt det i 1829. Den juridiske embetseksamenen avla han i 1858, og han begynte så å jobbe som fullmektig og etter hvert overrettssakfører i [[C.J. Michelets sakførerforretning]]. Da han fikk bevilling som høyesterettsadvoka i 1862 overtok han forretningen.		Emil Stang avla [[examen artium]] i 1853 og begynte på jusstudier. I 1860 ble han formann i [[Det Norske Studentersamfund]]; faren hadde blitt det i 1829. Den juridiske embetseksamenen avla han i 1858, og han begynte så å jobbe som fullmektig og etter hvert overrettssakfører i [[C.J. Michelets sakførerforretning]]. Da han fikk bevilling som høyesterettsadvoka i 1862 overtok han forretningen.

	Han holdt seg utafor rikspolitikken så lenge faren var aktiv, det vil si fram til Frederik Stang trakk seg som statsminister i 1880, men allerede som ung gutt begynte han å snakke om politikk med faren. Han ble etterhvert Frederik Stangs fortrolige samtalepartner, og fikk dermed grundig opplæring som politiker. Han begynte så smått lokal i 1870-åra, som medlem av Christiania bystyre 1877–1889. Han ble etter hvert også medlem av havnelovkommisjonen, direksjonene for [[Hovedbanen]], [[Kongsvingerbanen]] og [[Østfoldbanen\|Smaalensbanen]], tilsynskomiteen for forsørgelsesskoler, skipsregisterkomiteen og aksjelovkommisjonen. I 1860-åra hadde han også kommet inn som medredaktør for ''[[Ugeblad for Lovkyndighed]]''. Da det ble fusjonert med ''[[Norsk Retstidende]]'' i 1871 ble han eneredaktør, noe han var helt fram til 1907.		Han holdt seg utafor rikspolitikken så lenge faren var aktiv, det vil si fram til Frederik Stang trakk seg som statsminister i 1880, men allerede som ung gutt begynte han å snakke om politikk med faren. Han ble etterhvert Frederik Stangs fortrolige samtalepartner, og fikk dermed grundig opplæring som politiker. Han begynte så smått lokal i 1870-åra, som medlem av Christiania bystyre 1877–1889. Han ble etter hvert også medlem av havnelovkommisjonen, direksjonene for [[Hovedbanen]], [[Kongsvingerbanen]] og [[Østfoldbanen\|Smaalensbanen]], tilsynskomiteen for forsørgelsesskoler, skipsregisterkomiteen og aksjelovkommisjonen. I 1860-åra hadde han også kommet inn som medredaktør for ''[[Ugeblad for Lovkyndighed]]''. Da det ble fusjonert med ''[[Norsk Retstidende]]'' i 1871 ble han eneredaktør, noe han var helt fram til 1907.

Stigrp: pirk

2020-05-05T00:29:39Z

pirk

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. mai 2020 kl. 00:29
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb\|Emil Stang d.e..jpg\|Emil Stangs gravminne på Vår ~~Frelses~~ gravlund i Oslo.\|Stig Rune Pedersen\|2012}}		{{thumb\|Emil Stang d.e..jpg\|Emil Stangs gravminne på Vår Frelsers gravlund i Oslo.\|Stig Rune Pedersen\|2012}}
	'''[[Emil Stang (1834–1912)\|Emil Stang]]''' (født [[14. juni]] [[1834]] i [[Oslo\|Christiania]], død [[4. juli]] [[1912]] samme sted) var grunnlegger av partiet [[Høyre]], og satt som [[statsminister]] to ganger.		'''[[Emil Stang (1834–1912)\|Emil Stang]]''' (født [[14. juni]] [[1834]] i [[Oslo\|Christiania]], død [[4. juli]] [[1912]] samme sted) var grunnlegger av partiet [[Høyre]], og satt som [[statsminister]] to ganger.

PaulVIF på 16. aug. 2019 kl. 17:25

2019-08-16T17:25:18Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. aug. 2019 kl. 17:25
Linje 38:		Linje 38:
	I 1894 hadde ikke Stang vært valgbar til Stortinget ettersom han satt som statsminister. Han ble utnevnt til [[lagmann]] i [[Borgarting lagmannsrett\|Borgarting]] og [[Agder lagmannsrett\|Agder]]. I 1896 ble han så ekstraordinær [[assessor]] i [[Høyesterett]], og fra 1901 ble han fast assessor der. Han ble valgt inn på Stortinget igjen i 1898, og var parlamentarisk leder og partiformann. I 1900 frasa han seg gjenvalg, og han var senere ikke aktiv i politikken. I 1904 gikk han av som høyesterettsassessor av helsemessige årsaker.		I 1894 hadde ikke Stang vært valgbar til Stortinget ettersom han satt som statsminister. Han ble utnevnt til [[lagmann]] i [[Borgarting lagmannsrett\|Borgarting]] og [[Agder lagmannsrett\|Agder]]. I 1896 ble han så ekstraordinær [[assessor]] i [[Høyesterett]], og fra 1901 ble han fast assessor der. Han ble valgt inn på Stortinget igjen i 1898, og var parlamentarisk leder og partiformann. I 1900 frasa han seg gjenvalg, og han var senere ikke aktiv i politikken. I 1904 gikk han av som høyesterettsassessor av helsemessige årsaker.

	Emil Stang ble i 1889 ridder av ~~1889~~, og samme år ble han kommandør av 1. klasse av samme orden. I 1890 mottok han storkorset. Han hadde også den svenske [[Nordstjerneordenen]] og den prøyssiske Røde Ørns orden.		Emil Stang ble i 1889 ridder av [[St. Olavs Orden]], og samme år ble han kommandør av 1. klasse av samme orden. I 1890 mottok han storkorset. Han hadde også den svenske [[Nordstjerneordenen]] og den prøyssiske Røde Ørns orden.

	Stang er gravlagt på [[Vår Frelsers gravlund]] i Oslo. Han ble [[Begravelse på statens bekostning\|gravlagt på statens bekostning]].		Stang er gravlagt på [[Vår Frelsers gravlund]] i Oslo. Han ble [[Begravelse på statens bekostning\|gravlagt på statens bekostning]].
Linje 53:		Linje 53:
	[[Kategori:Stortingsrepresentanter]]		[[Kategori:Stortingsrepresentanter]]
	[[Kategori:Høyrepolitikere]]		[[Kategori:Høyrepolitikere]]
			[[Kategori:St. Olavs Orden]]
			[[Kategori:Nordstjerneordenen]]
	[[Kategori:Dommere]]		[[Kategori:Dommere]]
	[[Kategori:Oslo kommune]]		[[Kategori:Oslo kommune]]
	[[Kategori:Fødsler i 1834]]		[[Kategori:Fødsler i 1834]]
	[[Kategori:Dødsfall i 1912]]		[[Kategori:Dødsfall i 1912]]
			{{bm}}

Kallrustad: lenke

2019-04-01T09:18:58Z

lenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. apr. 2019 kl. 09:18
Linje 22:		Linje 22:
	Den første parlamentariske [[Johan Sverdrups regjering\|regjeringa ble leda av Johan Sverdrup]]. Stang så av [[Venstre]] raskt gikk mot dypere splittelser, og lot ting gå sin gang. Han gikk sammen med «rene Venstre» om å påføre regjeringa nederlag i Stortinget, men samtidig sto han sammen med de moderate i Venstre om å sikre at regjeringa ikke måtte gå av. På den måten fikk man ei regjering som hadde lite autoritet, og som når man var klar for det raskt kunne presses til å gå av. Ved [[stortingsvalget 1888]] hadde Høyre stor framgang, og i juni 1889 la Stang fram et mistillitsforslag mot regjeringa. Sverdrups regjering var da så svekka at de tok forslaget til følge uten behandling i Stortinget. Det ble gjort et forsøk på å samle de forskjellige fløyene i Venstre for å stable ei ny Venstreregjering på beina, men dette fikk man ikke til. Den 12. juli 1889 ble derfor [[Emil Stangs første regjering]] utnevnt. De kunne regne med støtte fra moderate Venstrerepresentanter, og hadde dermed et snaut flertall. For å sikre denne støtten plukka Stang ut moderate Høyrefolk som statsråder. Han sørga også for å gjøre plass for representanter for Motzfeldt-fløyen, de som hadde blitt skjøvet til side til fordel for Frederik Stang, og som i 1889 hadde overført sin motvilje mot Frederik Stang til sønnen.		Den første parlamentariske [[Johan Sverdrups regjering\|regjeringa ble leda av Johan Sverdrup]]. Stang så av [[Venstre]] raskt gikk mot dypere splittelser, og lot ting gå sin gang. Han gikk sammen med «rene Venstre» om å påføre regjeringa nederlag i Stortinget, men samtidig sto han sammen med de moderate i Venstre om å sikre at regjeringa ikke måtte gå av. På den måten fikk man ei regjering som hadde lite autoritet, og som når man var klar for det raskt kunne presses til å gå av. Ved [[stortingsvalget 1888]] hadde Høyre stor framgang, og i juni 1889 la Stang fram et mistillitsforslag mot regjeringa. Sverdrups regjering var da så svekka at de tok forslaget til følge uten behandling i Stortinget. Det ble gjort et forsøk på å samle de forskjellige fløyene i Venstre for å stable ei ny Venstreregjering på beina, men dette fikk man ikke til. Den 12. juli 1889 ble derfor [[Emil Stangs første regjering]] utnevnt. De kunne regne med støtte fra moderate Venstrerepresentanter, og hadde dermed et snaut flertall. For å sikre denne støtten plukka Stang ut moderate Høyrefolk som statsråder. Han sørga også for å gjøre plass for representanter for Motzfeldt-fløyen, de som hadde blitt skjøvet til side til fordel for Frederik Stang, og som i 1889 hadde overført sin motvilje mot Frederik Stang til sønnen.

	Regjeringa tok først og fremst tak i store oppgaver som lå og venta, som det var grunn til å tro at de kunne få gjennom. Blant sakene var gjennomføring av juryloven, ny skolelov, gjentopptakelse av jernbanebygginga, nedsetting av tollavgifter og forslag om en fabrikktilsynslov. En utfordring var mellomriksloven, som var gunstig for norsk handel. Den var trua av sterke proteksjonistiske interesser i Sverige. Stang klarte å bevare den uten å måtte gi for store innrømmelser.		Regjeringa tok først og fremst tak i store oppgaver som lå og venta, som det var grunn til å tro at de kunne få gjennom. Blant sakene var gjennomføring av juryloven, ny skolelov, gjentopptakelse av jernbanebygginga, nedsetting av tollavgifter og forslag om en fabrikktilsynslov. En utfordring var [[mellomriksloven]], som var gunstig for norsk handel. Den var trua av sterke proteksjonistiske interesser i Sverige. Stang klarte å bevare den uten å måtte gi for store innrømmelser.

	Stang fikk også ordninga for utenrikssaker i fanget. Sverdrup hadde gått med på at utenrikssaker skulle behandles i ministerielt statsråd bestående av tre norske og tre svenske statsråder, herunder utenriksministeren. Slik dette var formulert var det klart at utenriksministeren måtte være en av de svenske statsrådene, noe Sverdrup hadde fått mye kritikk for i Norge. Stang klarte å få på plass en tilsvarende ordning der det ikke lenger ble presisert hvilken nasjonalitet utenriksministeren skulle ha. Problemet for regjeringa Stang var at saken allerede var for betent. Det kom ikke noen tydelig uttalelse på plass om utenriksministerens nasjonalitet, man bare viste til Norges likeberettigelse. Dette førte til at [[Carl Berner (1841–1918)\|Carl Berner]] la fram et forslag som måtte oppfattes som en start på å oppheve unionsfellesskapet i utenrikssaker. Stang fremma kabinettspørsmål, og da de moderate i Venstre stemte for Berners forslag tapte han og måtte gå av i mars 1891.		Stang fikk også ordninga for utenrikssaker i fanget. Sverdrup hadde gått med på at utenrikssaker skulle behandles i ministerielt statsråd bestående av tre norske og tre svenske statsråder, herunder utenriksministeren. Slik dette var formulert var det klart at utenriksministeren måtte være en av de svenske statsrådene, noe Sverdrup hadde fått mye kritikk for i Norge. Stang klarte å få på plass en tilsvarende ordning der det ikke lenger ble presisert hvilken nasjonalitet utenriksministeren skulle ha. Problemet for regjeringa Stang var at saken allerede var for betent. Det kom ikke noen tydelig uttalelse på plass om utenriksministerens nasjonalitet, man bare viste til Norges likeberettigelse. Dette førte til at [[Carl Berner (1841–1918)\|Carl Berner]] la fram et forslag som måtte oppfattes som en start på å oppheve unionsfellesskapet i utenrikssaker. Stang fremma kabinettspørsmål, og da de moderate i Venstre stemte for Berners forslag tapte han og måtte gå av i mars 1891.

PaulVIF på 21. mai 2018 kl. 15:07

2018-05-21T15:07:53Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. mai 2018 kl. 15:07
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb\|Emil Stang d.e..jpg\|Emil Stangs gravminne på Vår Frelses gravlund i Oslo.\|Stig Rune Pedersen\|2012}}		{{thumb\|Emil Stang d.e..jpg\|Emil Stangs gravminne på Vår Frelses gravlund i Oslo.\|Stig Rune Pedersen\|2012}}
	'''[[Emil Stang (1834–1912)\|Emil Stang]]''' (født [[14. juni]] [[1834]] i [[Oslo\|Christiania]], død [[4. juli]] [[1912]] samme sted) var grunnlegger av partiet [[Høyre]], og satt som statsminister to ganger.		'''[[Emil Stang (1834–1912)\|Emil Stang]]''' (født [[14. juni]] [[1834]] i [[Oslo\|Christiania]], død [[4. juli]] [[1912]] samme sted) var grunnlegger av partiet [[Høyre]], og satt som [[statsminister]] to ganger.

	==Slekt og familie==		==Slekt og familie==

PaulVIF: /* Liv */

2017-09-20T14:02:16Z

Liv

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. sep. 2017 kl. 14:02
Linje 20:		Linje 20:
	Som sin far hadde Emil Stang en konservativ forståelse av [[Grunnloven]]s maktfordelingsprinsipp. Han ville ha en sterk konge, men det var samtidig klart at han med det ikke mente en konge med personlig makt, men en sterk regjering som styrte på kongens vegne. Dermed var hans fløy på Stortinget stadig i konflikt både med Bernadottene og med de på ytterste høyre fløy som ønske en sterkere personlig kongemakt. Ut fra dette kan man plassere Emil Stang i en den liberalkonservative fløyen på Stortinget. En ting som skilte ham fra andre i denne gruppa, hans far inkludert, var at han ikke delte deres skepsis mot partidannelser. Tvert imot mente han at man måtte skape et parti som kunne sikre folkelig oppslutning gjennom valg. Det hadde blitt oppretta mange konservative foreninger rundt om i Norge, og selv om mange i bevegelsen mente at partier førte til meningstvang, klarte han å samle sammen mange av foreningene til en felles organisasjon med et sentralstyre. Deretter organiserte han et parti med et moderat program. Stang ble formann både i den konservative organisasjonen og i partiet.		Som sin far hadde Emil Stang en konservativ forståelse av [[Grunnloven]]s maktfordelingsprinsipp. Han ville ha en sterk konge, men det var samtidig klart at han med det ikke mente en konge med personlig makt, men en sterk regjering som styrte på kongens vegne. Dermed var hans fløy på Stortinget stadig i konflikt både med Bernadottene og med de på ytterste høyre fløy som ønske en sterkere personlig kongemakt. Ut fra dette kan man plassere Emil Stang i en den liberalkonservative fløyen på Stortinget. En ting som skilte ham fra andre i denne gruppa, hans far inkludert, var at han ikke delte deres skepsis mot partidannelser. Tvert imot mente han at man måtte skape et parti som kunne sikre folkelig oppslutning gjennom valg. Det hadde blitt oppretta mange konservative foreninger rundt om i Norge, og selv om mange i bevegelsen mente at partier førte til meningstvang, klarte han å samle sammen mange av foreningene til en felles organisasjon med et sentralstyre. Deretter organiserte han et parti med et moderat program. Stang ble formann både i den konservative organisasjonen og i partiet.

	Den første parlamentariske regjeringa ble leda av [[Johan Sverdrup]]. Stang så av [[Venstre]] raskt gikk mot dypere splittelser, og lot ting gå sin gang. Han gikk sammen med «rene Venstre» om å påføre regjeringa nederlag i Stortinget, men samtidig sto han sammen med de moderate i Venstre om å sikre at regjeringa ikke måtte gå av. På den måten fikk man ei regjering som hadde lite autoritet, og som når man var klar for det raskt kunne presses til å gå av. Ved [[stortingsvalget 1888]] hadde Høyre stor framgang, og i juni 1889 la Stang fram et mistillitsforslag mot regjeringa. Sverdrups regjering var da så svekka at de tok forslaget til følge uten behandling i Stortinget. Det ble gjort et forsøk på å samle de forskjellige fløyene i Venstre for å stable ei ny Venstreregjering på beina, men dette fikk man ikke til. Den 12. juli 1889 ble derfor [[Emil Stangs første ~~rejgering~~]] utnevnt. De kunne regne med støtte fra moderate Venstrerepresentanter, og hadde dermed et snaut flertall. For å sikre denne støtten plukka Stang ut moderate Høyrefolk som statsråder. Han sørga også for å gjøre plass for representanter for Motzfeldt-fløyen, de som hadde blitt skjøvet til side til fordel for Frederik Stang, og som i 1889 hadde overført sin motvilje mot Frederik Stang til sønnen.		Den første parlamentariske [[Johan Sverdrups regjering\|regjeringa ble leda av Johan Sverdrup]]. Stang så av [[Venstre]] raskt gikk mot dypere splittelser, og lot ting gå sin gang. Han gikk sammen med «rene Venstre» om å påføre regjeringa nederlag i Stortinget, men samtidig sto han sammen med de moderate i Venstre om å sikre at regjeringa ikke måtte gå av. På den måten fikk man ei regjering som hadde lite autoritet, og som når man var klar for det raskt kunne presses til å gå av. Ved [[stortingsvalget 1888]] hadde Høyre stor framgang, og i juni 1889 la Stang fram et mistillitsforslag mot regjeringa. Sverdrups regjering var da så svekka at de tok forslaget til følge uten behandling i Stortinget. Det ble gjort et forsøk på å samle de forskjellige fløyene i Venstre for å stable ei ny Venstreregjering på beina, men dette fikk man ikke til. Den 12. juli 1889 ble derfor [[Emil Stangs første regjering]] utnevnt. De kunne regne med støtte fra moderate Venstrerepresentanter, og hadde dermed et snaut flertall. For å sikre denne støtten plukka Stang ut moderate Høyrefolk som statsråder. Han sørga også for å gjøre plass for representanter for Motzfeldt-fløyen, de som hadde blitt skjøvet til side til fordel for Frederik Stang, og som i 1889 hadde overført sin motvilje mot Frederik Stang til sønnen.

	Regjeringa tok først og fremst tak i store oppgaver som lå og venta, som det var grunn til å tro at de kunne få gjennom. Blant sakene var gjennomføring av juryloven, ny skolelov, gjentopptakelse av jernbanebygginga, nedsetting av tollavgifter og forslag om en fabrikktilsynslov. En utfordring var mellomriksloven, som var gunstig for norsk handel. Den var trua av sterke proteksjonistiske interesser i Sverige. Stang klarte å bevare den uten å måtte gi for store innrømmelser.		Regjeringa tok først og fremst tak i store oppgaver som lå og venta, som det var grunn til å tro at de kunne få gjennom. Blant sakene var gjennomføring av juryloven, ny skolelov, gjentopptakelse av jernbanebygginga, nedsetting av tollavgifter og forslag om en fabrikktilsynslov. En utfordring var mellomriksloven, som var gunstig for norsk handel. Den var trua av sterke proteksjonistiske interesser i Sverige. Stang klarte å bevare den uten å måtte gi for store innrømmelser.