Frantz Vogelius (1699–1755) - Sideversjonshistorikk

Cnyborg: /* Liv */

2022-05-11T11:26:30Z

Liv

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. mai 2022 kl. 11:26
Linje 17:		Linje 17:
	Beskyttelsen fra Deichman var god å ha i 1729, men i 1730 var det ikke like greit å stå biskopen nær. Han ble da beskyldt for [[simoni]], og Vogelius ble innkalt som vitne etter at biskopen var blitt suspendert. Da Vogelius ble ordinert i 1725 hadde biskopen fått 20 riksdaler. Samtidig hadde biskopen fritatt ham fra kravet om minstealder på 25 år. Nå var Vogelius gammel nok, men han klarte ikke å bevise det. Da han i 1729 reiste til Moss måtte Vogelius betale 50 riksdaler til biskopen for sin [[kollats]]. Ut over dette hadde han gitt et mindre beløpet, maksimalt 10 riksdaler, til biskopens kjøkken. Betalingene var noe uregelmessige, men saken ble henlagt for Vogelius sin del, og biskopen døde før saken var endelig avgjort.		Beskyttelsen fra Deichman var god å ha i 1729, men i 1730 var det ikke like greit å stå biskopen nær. Han ble da beskyldt for [[simoni]], og Vogelius ble innkalt som vitne etter at biskopen var blitt suspendert. Da Vogelius ble ordinert i 1725 hadde biskopen fått 20 riksdaler. Samtidig hadde biskopen fritatt ham fra kravet om minstealder på 25 år. Nå var Vogelius gammel nok, men han klarte ikke å bevise det. Da han i 1729 reiste til Moss måtte Vogelius betale 50 riksdaler til biskopen for sin [[kollats]]. Ut over dette hadde han gitt et mindre beløpet, maksimalt 10 riksdaler, til biskopens kjøkken. Betalingene var noe uregelmessige, men saken ble henlagt for Vogelius sin del, og biskopen døde før saken var endelig avgjort.

	Vogelius var et skrivende menneske. I 1735 lot han trykke et dikt på 28 firelinjers vers til ære for [[Christian VI]] i anledning kongens 35-årsdag. Han ~~oversatt~~ [[Tormod Torfæus]]' ''Series dynastarum et regnum Daniæ'' til dansk, men fikk ikke trykt oversettelsen. I 1738 skrev han et dikt til minne om oberstløytnant [[Peder Colbjørnsen]], Haldens forsvarer i 1716. Vi finner også hans skrivearbeid i [[de 43 spørsmål]], som sokneprestene måtte besvare i 1743.		Vogelius var et skrivende menneske. I 1735 lot han trykke et dikt på 28 firelinjers vers til ære for [[Christian VI]] i anledning kongens 35-årsdag. Han oversatte [[Tormod Torfæus]]' ''Series dynastarum et regnum Daniæ'' til dansk, men fikk ikke trykt oversettelsen. I 1738 skrev han et dikt til minne om oberstløytnant [[Peder Colbjørnsen]], Haldens forsvarer i 1716. Vi finner også hans skrivearbeid i [[de 43 spørsmål]], som sokneprestene måtte besvare i 1743.

	Hans viktigste litterære arbeid var nok en oversettelse av et verk av franskmannen Charles Drelincourt. Den ble utgitt i 1739, med tittelen ''En troende Sjæls Trøst imod Dødens Skræk''. Boka ble godt mottatt, og kom i ny utgave i 1766. Voeglius dediserte oversettelsen til biskop [[Peder Hersleb]]. Det franske originalverket var en [[Den katolske kirke\|katolsk]] bok, så ikke alt i den var egna for utgivelse i det lutherske [[Danmark-Norge]]. På tittelsida går det fram at den er «efter Troens Regel på sine Steder forandret» av oversetteren. Den er et [[pietisme\|pietistisk]] verk, og dette ble enda tydligere i Vogelius' oversettelse. Kirkas forhold til pietismen var på dette tidspunkt komplisert. På den ene side var Christian VI, kirkas overhode, pietistisk anlagt. På den annen side fikk man i 1741 [[konventikkelplakaten]] for å bekjempe den radikale pietismen som var på vei fra kontinentet, og som kunne true maktforholda i riket.		Hans viktigste litterære arbeid var nok en oversettelse av et verk av franskmannen Charles Drelincourt. Den ble utgitt i 1739, med tittelen ''En troende Sjæls Trøst imod Dødens Skræk''. Boka ble godt mottatt, og kom i ny utgave i 1766. Voeglius dediserte oversettelsen til biskop [[Peder Hersleb]]. Det franske originalverket var en [[Den katolske kirke\|katolsk]] bok, så ikke alt i den var egna for utgivelse i det lutherske [[Danmark-Norge]]. På tittelsida går det fram at den er «efter Troens Regel på sine Steder forandret» av oversetteren. Den er et [[pietisme\|pietistisk]] verk, og dette ble enda tydligere i Vogelius' oversettelse. Kirkas forhold til pietismen var på dette tidspunkt komplisert. På den ene side var Christian VI, kirkas overhode, pietistisk anlagt. På den annen side fikk man i 1741 [[konventikkelplakaten]] for å bekjempe den radikale pietismen som var på vei fra kontinentet, og som kunne true maktforholda i riket.

PaulVIF: bm

2020-10-29T11:17:42Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. okt. 2020 kl. 11:17
Linje 53:		Linje 53:
	[[Kategori:Fødsler i 1699]]		[[Kategori:Fødsler i 1699]]
	[[Kategori:Dødsfall i 1755]]		[[Kategori:Dødsfall i 1755]]
			{{bm}}

Cnyborg: Teksterstatting – «Kategori:Rygge kommune» til «[[Kategori:Moss kommune [[Kategori:Rygge»

2020-01-02T10:29:49Z

Teksterstatting – «[[Kategori:Rygge kommune» til «Kategori:Moss kommune [[Kategori:Rygge»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. jan. 2020 kl. 10:29
Linje 46:		Linje 46:
	[[Kategori:Tønsberg kommune]]		[[Kategori:Tønsberg kommune]]
	[[Kategori:Moss kommune]]		[[Kategori:Moss kommune]]
	[[Kategori:Rygge ~~kommune~~]]		[[Kategori:Moss kommune]]
			[[Kategori:Rygge]]
	[[Kategori:Halden kommune]]		[[Kategori:Halden kommune]]
	[[Kategori:Asker kommune]]		[[Kategori:Asker kommune]]

PaulVIF på 15. aug. 2018 kl. 07:18

2018-08-15T07:18:20Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 15. aug. 2018 kl. 07:18
Linje 21:		Linje 21:
	Hans viktigste litterære arbeid var nok en oversettelse av et verk av franskmannen Charles Drelincourt. Den ble utgitt i 1739, med tittelen ''En troende Sjæls Trøst imod Dødens Skræk''. Boka ble godt mottatt, og kom i ny utgave i 1766. Voeglius dediserte oversettelsen til biskop [[Peder Hersleb]]. Det franske originalverket var en [[Den katolske kirke\|katolsk]] bok, så ikke alt i den var egna for utgivelse i det lutherske [[Danmark-Norge]]. På tittelsida går det fram at den er «efter Troens Regel på sine Steder forandret» av oversetteren. Den er et [[pietisme\|pietistisk]] verk, og dette ble enda tydligere i Vogelius' oversettelse. Kirkas forhold til pietismen var på dette tidspunkt komplisert. På den ene side var Christian VI, kirkas overhode, pietistisk anlagt. På den annen side fikk man i 1741 [[konventikkelplakaten]] for å bekjempe den radikale pietismen som var på vei fra kontinentet, og som kunne true maktforholda i riket.		Hans viktigste litterære arbeid var nok en oversettelse av et verk av franskmannen Charles Drelincourt. Den ble utgitt i 1739, med tittelen ''En troende Sjæls Trøst imod Dødens Skræk''. Boka ble godt mottatt, og kom i ny utgave i 1766. Voeglius dediserte oversettelsen til biskop [[Peder Hersleb]]. Det franske originalverket var en [[Den katolske kirke\|katolsk]] bok, så ikke alt i den var egna for utgivelse i det lutherske [[Danmark-Norge]]. På tittelsida går det fram at den er «efter Troens Regel på sine Steder forandret» av oversetteren. Den er et [[pietisme\|pietistisk]] verk, og dette ble enda tydligere i Vogelius' oversettelse. Kirkas forhold til pietismen var på dette tidspunkt komplisert. På den ene side var Christian VI, kirkas overhode, pietistisk anlagt. På den annen side fikk man i 1741 [[konventikkelplakaten]] for å bekjempe den radikale pietismen som var på vei fra kontinentet, og som kunne true maktforholda i riket.

	En representant for de radikale pietistene kom nettopp til Askerområdet. Den danske studenten [[Søren Bølle]] kom i 1740, samme år som Vogelius tiltrådte i Asker, til [[Drammen]]. Han reiste rundt i Drammen, Asker og [[Lier kommune\|Lier]] og talte om pietismen. Ut fra hans forkynnelse oppsto ei gruppe som kalte seg [[Zionittene\|zionitter]], og som ble den første frikirkelige bevegelsen i Norge. De hadde blant annet en stor dåpsseremoni i [[Drammenselva]] den 7. juni 1743. Her ble voksne som hadde blitt døpt som barn gjendøpt, noe som var i skarp strid med den lutherske lære om barnedåpen. Sju av de som lot seg døpe var fra Asker, og Vogelius ble dermed trukket direkte inn i det som skjedde. Biskop [[Nils Dorph]] reagerte skarpt, og innkalte lederne for bevegelsen til et møte på [[Asker prestegård]]. Der formante han dem, men etter et par uker skrev Vogelius at advarselen fra biskopen hadde ført til at bevegelsen hadde gått enda lenger. Da det omkring en måneds tid etter dåpsseremonien skulle avholdes en militær mønstring ved [[Asker gamle kirke\|Asker kirke]] var flere av zionittene med blant soldatene som var innkalt. Etter mønstringa ble soldatene kommandert inn i kirken, men flere av zionittene nekta å gå inn. Etter Vogelius' preken kom en av dem inn og begynte å rope høyt under [[nattverd]]en. Blant de 36 zionitter man kjenner fra Asker var de fleste av lavere stand, mens man fra bondestanden bare kjenner lensmannssønnen [[Erland Blakstad]] og hans søster [[Dorthe Blakstad]]. Den rundt 20 år gamle Erland Blakstad ble arrestert og satt på [[Christiania tukthus]] på oppfordring fra foreldrene og sokneprest Vogelius. Dorthe Blakstad måtte gå til presten, og etter å ha jobbet med henne en tid begynte hun igjen å gå til nattverd i soknekirka. Omkring tjue av zionittene i Asker reiste i mai 1744 til Altona sammen med andre medlemmer av bevegelsen. Etter tre års tid kom de fleste tilbake, og da gikk de i soknekirka igjen. Som en følge av problemene i området var det hyppige visitaser. Prosten var i Asker i 1741, 1744 og 1746, og biskopen i 1742, 1745 og 1752. Begge var fornøyd med Vogelius' innsats.		En representant for de radikale pietistene kom nettopp til Askerområdet. Den danske studenten [[Søren Bølle]] kom i 1740, samme år som Vogelius tiltrådte i Asker, til [[Drammen]]. Han reiste rundt i Drammen, Asker og [[Lier kommune\|Lier]] og talte om pietismen. Ut fra hans forkynnelse oppsto ei gruppe som kalte seg [[Zionittene\|zionitter]], og som ble den første frikirkelige bevegelsen i Norge. De hadde blant annet en stor dåpsseremoni i [[Drammenselva]] den 7. juni 1743. Her ble voksne som hadde blitt døpt som barn gjendøpt, noe som var i skarp strid med den lutherske lære om barnedåpen. Sju av de som lot seg døpe var fra Asker, og Vogelius ble dermed trukket direkte inn i det som skjedde. Biskop [[Nils Dorph]] reagerte skarpt, og innkalte lederne for bevegelsen til et møte på [[Asker prestegård]]. Der formante han dem, men etter et par uker skrev Vogelius at advarselen fra biskopen hadde ført til at bevegelsen hadde gått enda lenger. Da det omkring en måneds tid etter dåpsseremonien skulle avholdes en militær mønstring ved [[Asker gamle kirke\|Asker kirke]] var flere av zionittene med blant soldatene som var innkalt. Etter mønstringa ble soldatene kommandert inn i kirken, men flere av zionittene nekta å gå inn. Etter Vogelius' preken kom en av dem inn og begynte å rope høyt under [[nattverd]]en. Blant de 36 zionitter man kjenner fra Asker var de fleste av lavere stand, mens man fra bondestanden bare kjenner lensmannssønnen [[Erland Blakstad]] og hans søster [[Dorthe Blakstad]]. Den rundt 20 år gamle Erland Blakstad ble arrestert og satt på [[Christiania tukthus]] på oppfordring fra foreldrene og sokneprest Vogelius. Dorthe Blakstad måtte gå til presten, og etter å ha jobbet med henne en tid begynte hun igjen å gå til nattverd i soknekirka. Omkring tjue av zionittene i Asker reiste i mai 1744 til [[Altona]] sammen med andre medlemmer av bevegelsen. Etter tre års tid kom de fleste tilbake, og da gikk de i soknekirka igjen. Som en følge av problemene i området var det hyppige visitaser. Prosten var i Asker i 1741, 1744 og 1746, og biskopen i 1742, 1745 og 1752. Begge var fornøyd med Vogelius' innsats.

	I 1741 ble den første skoleforordningen for Asker ført i pennen, og det ser ut til at det var Vogelius som hadde forfatta den.		I 1741 ble den første skoleforordningen for Asker ført i pennen, og det ser ut til at det var Vogelius som hadde forfatta den.

Cnyborg: /* Liv */ korr

2016-08-29T10:43:19Z

Liv: korr

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. aug. 2016 kl. 10:43
Linje 13:		Linje 13:
	Etter å ha hatt privat skolegang hos faren ble han immatrikulert ved [[Københavns Universitet]] i 1720, med [[Ludvig Holberg]] som privatpreceptor. I 1723 avla han teologisk embetseksamen.		Etter å ha hatt privat skolegang hos faren ble han immatrikulert ved [[Københavns Universitet]] i 1720, med [[Ludvig Holberg]] som privatpreceptor. I 1723 avla han teologisk embetseksamen.

	Rett er at han var uteksaminert reiste han til Norge, hvor han ble privatlærer hos kjøpmann [[Nils Bruun (kjøpmann)\|Nils Bruun]] i [[Tønsberg]]. Året etter ble han så [[personell kapellan]] hos [[Nils Kraft (prest)\|Nils Kraft]] i Tønsberg, og i 1725 ble han ordinert. I Tønsberg ble han til 1729, da han ble [[residerende kapellan]] i Moss og Rygge. Tida i Moss var ikke bare enkel. Vogelius kom i konflikt med soknepresten, og endte med å bli stilt for prosteretten der han ble dømt til å betale bot på 24 riksdaler til prostiets enkekasse og 20 riksdaler i saksomkostninger. Saken var noe komplisert, men dreide seg først og fremst om at Vogelius hadde opptrådt upassende og egenmektig overfor soknepresten. Hans motpart var [[Ole Wessel (1687–1748)\|Ole Wessel]], senere sokneprest til [[Vestby prestegjeld\|Vestby]] og bror til [[Peter Wessel Tordenskjold]]. Et av stridspunktene det sto om var at Vogelius skal ha ønska en mer hensiktsmessig kirketjeneste i prestegjeldet. Om han hadde rett i dette betyr lite, det problematiske var måten han argumenterte overfor soknepresten på. Vogelius ble redda av sin beskytter biskop [[Bartholomæus Deichman]], som ikke ville stadfeste dommen fra prosteretten, ~~som~~ som innkalte til forliksmøte. Det ble der utarbeida et nytt reglement som sokneprest Wessel undertegna, men som han så nekta å sette sitt segl under. Enden på visa var at Vogelius den 23. november 1731 ble utnevnt til kapellan i Fredrikshald, der han var inntil han den 28. august 1740 ble utnevnt til sokneprest til Asker.		Rett er at han var uteksaminert reiste han til Norge, hvor han ble privatlærer hos kjøpmann [[Nils Bruun (kjøpmann)\|Nils Bruun]] i [[Tønsberg]]. Året etter ble han så [[personell kapellan]] hos [[Nils Kraft (prest)\|Nils Kraft]] i Tønsberg, og i 1725 ble han ordinert. I Tønsberg ble han til 1729, da han ble [[residerende kapellan]] i Moss og Rygge. Tida i Moss var ikke bare enkel. Vogelius kom i konflikt med soknepresten, og endte med å bli stilt for prosteretten der han ble dømt til å betale bot på 24 riksdaler til prostiets enkekasse og 20 riksdaler i saksomkostninger. Saken var noe komplisert, men dreide seg først og fremst om at Vogelius hadde opptrådt upassende og egenmektig overfor soknepresten. Hans motpart var [[Ole Wessel (1687–1748)\|Ole Wessel]], senere sokneprest til [[Vestby prestegjeld\|Vestby]] og bror til [[Peter Wessel Tordenskjold]]. Et av stridspunktene det sto om var at Vogelius skal ha ønska en mer hensiktsmessig kirketjeneste i prestegjeldet. Om han hadde rett i dette betyr lite, det problematiske var måten han argumenterte overfor soknepresten på. Vogelius ble redda av sin beskytter biskop [[Bartholomæus Deichman]], som ikke ville stadfeste dommen fra prosteretten, og som innkalte til forliksmøte. Det ble der utarbeida et nytt reglement som sokneprest Wessel undertegna, men som han så nekta å sette sitt segl under. Enden på visa var at Vogelius den 23. november 1731 ble utnevnt til kapellan i Fredrikshald, der han var inntil han den 28. august 1740 ble utnevnt til sokneprest til Asker.

	Beskyttelsen fra Deichman var god å ha i 1729, men i 1730 var det ikke like greit å stå biskopen nær. Han ble da beskyldt for [[simoni]], og Vogelius ble innkalt som vitne etter at biskopen var blitt suspendert. Da Vogelius ble ordinert i 1725 hadde biskopen fått 20 riksdaler. Samtidig hadde biskopen fritatt ham fra kravet om minstealder på 25 år. Nå var Vogelius gammel nok, men han klarte ikke å bevise det. Da han i 1729 reiste til Moss måtte Vogelius betale 50 riksdaler til biskopen for sin [[kollats]]. Ut over dette hadde han gitt et mindre beløpet, maksimalt 10 riksdaler, til biskopens kjøkken. Betalingene var noe uregelmessige, men saken ble henlagt for Vogelius sin del, og biskopen døde før saken var endelig avgjort.		Beskyttelsen fra Deichman var god å ha i 1729, men i 1730 var det ikke like greit å stå biskopen nær. Han ble da beskyldt for [[simoni]], og Vogelius ble innkalt som vitne etter at biskopen var blitt suspendert. Da Vogelius ble ordinert i 1725 hadde biskopen fått 20 riksdaler. Samtidig hadde biskopen fritatt ham fra kravet om minstealder på 25 år. Nå var Vogelius gammel nok, men han klarte ikke å bevise det. Da han i 1729 reiste til Moss måtte Vogelius betale 50 riksdaler til biskopen for sin [[kollats]]. Ut over dette hadde han gitt et mindre beløpet, maksimalt 10 riksdaler, til biskopens kjøkken. Betalingene var noe uregelmessige, men saken ble henlagt for Vogelius sin del, og biskopen døde før saken var endelig avgjort.

Cnyborg: korr

2016-07-01T12:34:22Z

korr

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. jul. 2016 kl. 12:34
Linje 17:		Linje 17:
	Beskyttelsen fra Deichman var god å ha i 1729, men i 1730 var det ikke like greit å stå biskopen nær. Han ble da beskyldt for [[simoni]], og Vogelius ble innkalt som vitne etter at biskopen var blitt suspendert. Da Vogelius ble ordinert i 1725 hadde biskopen fått 20 riksdaler. Samtidig hadde biskopen fritatt ham fra kravet om minstealder på 25 år. Nå var Vogelius gammel nok, men han klarte ikke å bevise det. Da han i 1729 reiste til Moss måtte Vogelius betale 50 riksdaler til biskopen for sin [[kollats]]. Ut over dette hadde han gitt et mindre beløpet, maksimalt 10 riksdaler, til biskopens kjøkken. Betalingene var noe uregelmessige, men saken ble henlagt for Vogelius sin del, og biskopen døde før saken var endelig avgjort.		Beskyttelsen fra Deichman var god å ha i 1729, men i 1730 var det ikke like greit å stå biskopen nær. Han ble da beskyldt for [[simoni]], og Vogelius ble innkalt som vitne etter at biskopen var blitt suspendert. Da Vogelius ble ordinert i 1725 hadde biskopen fått 20 riksdaler. Samtidig hadde biskopen fritatt ham fra kravet om minstealder på 25 år. Nå var Vogelius gammel nok, men han klarte ikke å bevise det. Da han i 1729 reiste til Moss måtte Vogelius betale 50 riksdaler til biskopen for sin [[kollats]]. Ut over dette hadde han gitt et mindre beløpet, maksimalt 10 riksdaler, til biskopens kjøkken. Betalingene var noe uregelmessige, men saken ble henlagt for Vogelius sin del, og biskopen døde før saken var endelig avgjort.

	Vogelius var et skrivende menneske. I 1735 lot han trykke et dikt på 28 firelinjers vers til ære for [[Christian VI]] i anledning kongens 35-årsdag. Han oversatt [[Tormod Torfæus]]' ''Series dynastarum et regnum Daniæ'' til dansk, men fikk ikke trykt oversettelsen. I 1738 skrev han et dikt til minne om oberstløytnant [[Peder Colbjørnsen]], Haldens forsvarer i 1716. Vi finner også hans skrivearbeid i [[de 42 spørsmål]], som sokneprestene måtte besvare i ~~1742~~.		Vogelius var et skrivende menneske. I 1735 lot han trykke et dikt på 28 firelinjers vers til ære for [[Christian VI]] i anledning kongens 35-årsdag. Han oversatt [[Tormod Torfæus]]' ''Series dynastarum et regnum Daniæ'' til dansk, men fikk ikke trykt oversettelsen. I 1738 skrev han et dikt til minne om oberstløytnant [[Peder Colbjørnsen]], Haldens forsvarer i 1716. Vi finner også hans skrivearbeid i [[de 43 spørsmål]], som sokneprestene måtte besvare i 1743.

	Hans viktigste litterære arbeid var nok en oversettelse av et verk av franskmannen Charles Drelincourt. Den ble utgitt i 1739, med tittelen ''En troende Sjæls Trøst imod Dødens Skræk''. Boka ble godt mottatt, og kom i ny utgave i 1766. Voeglius dediserte oversettelsen til biskop [[Peder Hersleb]]. Det franske originalverket var en [[Den katolske kirke\|katolsk]] bok, så ikke alt i den var egna for utgivelse i det lutherske [[Danmark-Norge]]. På tittelsida går det fram at den er «efter Troens Regel på sine Steder forandret» av oversetteren. Den er et [[pietisme\|pietistisk]] verk, og dette ble enda tydligere i Vogelius' oversettelse. Kirkas forhold til pietismen var på dette tidspunkt komplisert. På den ene side var Christian VI, kirkas overhode, pietistisk anlagt. På den annen side fikk man i 1741 [[konventikkelplakaten]] for å bekjempe den radikale pietismen som var på vei fra kontinentet, og som kunne true maktforholda i riket.		Hans viktigste litterære arbeid var nok en oversettelse av et verk av franskmannen Charles Drelincourt. Den ble utgitt i 1739, med tittelen ''En troende Sjæls Trøst imod Dødens Skræk''. Boka ble godt mottatt, og kom i ny utgave i 1766. Voeglius dediserte oversettelsen til biskop [[Peder Hersleb]]. Det franske originalverket var en [[Den katolske kirke\|katolsk]] bok, så ikke alt i den var egna for utgivelse i det lutherske [[Danmark-Norge]]. På tittelsida går det fram at den er «efter Troens Regel på sine Steder forandret» av oversetteren. Den er et [[pietisme\|pietistisk]] verk, og dette ble enda tydligere i Vogelius' oversettelse. Kirkas forhold til pietismen var på dette tidspunkt komplisert. På den ene side var Christian VI, kirkas overhode, pietistisk anlagt. På den annen side fikk man i 1741 [[konventikkelplakaten]] for å bekjempe den radikale pietismen som var på vei fra kontinentet, og som kunne true maktforholda i riket.

Cnyborg på 1. jul. 2016 kl. 09:23

2016-07-01T09:23:36Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. jul. 2016 kl. 09:23
Linje 25:		Linje 25:
	I 1741 ble den første skoleforordningen for Asker ført i pennen, og det ser ut til at det var Vogelius som hadde forfatta den.		I 1741 ble den første skoleforordningen for Asker ført i pennen, og det ser ut til at det var Vogelius som hadde forfatta den.

	I 1742 fikk Asker prestegjeld en [[residerende kapellan]]. Tidligere hadde man bare hatt personell kapellaner, men nå skulle det etter [[kongelig reskript]] av 2. mars 1742 alle steder hvor det hadde vært en personell kapellan fra «[[Arilds tid]]» opprettes residerende kapellanier ved første vakanse. I Asker prestegjeld hadde Vogelius overtatt [[Even Nielsen Vold]] som personell kapellan etter sin forgjenger. Han fikk også utnevnt sin sønn [[Johan Christopher Vogelius (1728–1799)\|Johan Christopher Vogelius]] til personell kapellan den 23. april 1751.		I 1742 fikk Asker prestegjeld en [[residerende kapellan]]. Tidligere hadde man bare hatt personell kapellaner, men nå skulle det etter [[kongelig reskript]] av 2. mars 1742 alle steder hvor det hadde vært en personell kapellan fra «[[Arilds tid]]» opprettes residerende kapellanier ved første vakanse. I Asker prestegjeld hadde Vogelius overtatt [[Even Nielsen Vold (1709–1759)\|Even Nielsen Vold]] som personell kapellan etter sin forgjenger. Han fikk også utnevnt sin sønn [[Johan Christopher Vogelius (1728–1799)\|Johan Christopher Vogelius]] til personell kapellan den 23. april 1751.

	Den 10. november 1752 fikk Johan Christopher Vogelius kallsbrev til Asker, slik at han kunne ta over for sin far som var plaga av sykdom. Han fikk dispensasjon fra kravet om 25 års alder, ettersom han mangla noen måneder på det. Faren beholdt sakramentsforvaltninga. Årsaken til Frantz Voeglius' sykdom var et fall under reise til en av annekskirkene noen år tidligere. Soknepresten hadde brukket armen og fått flere andre skader, og slet mye med smertene etter dette.		Den 10. november 1752 fikk Johan Christopher Vogelius kallsbrev til Asker, slik at han kunne ta over for sin far som var plaga av sykdom. Han fikk dispensasjon fra kravet om 25 års alder, ettersom han mangla noen måneder på det. Faren beholdt sakramentsforvaltninga. Årsaken til Frantz Voeglius' sykdom var et fall under reise til en av annekskirkene noen år tidligere. Soknepresten hadde brukket armen og fått flere andre skader, og slet mye med smertene etter dette.

Cnyborg på 30. jun. 2016 kl. 11:46

2016-06-30T11:46:00Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. jun. 2016 kl. 11:46
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Frantz Vogelius (1699–1755)\|Frantz Vogelius]]''' (født [[22. oktober]] [[1699]] i Øsløs, død [[14. mars]] [[1755]] i [[Asker kommune\|Asker]]) var kapellan i [[Tønsberg prestegjeld\|Tønsberg]] [[Rygge prestegjeld\|Rygge]], [[Moss prestegjeld\|Moss]] og [[Halden prestegjeld\|Fredrikshald]], og sokneprest til [[Asker prestegjeld]] fra 1740 til 1752.		'''[[Frantz Vogelius (1699–1755)\|Frantz Vogelius]]''' (født [[22. oktober]] [[1699]] i Øsløs, død [[14. mars]] [[1755]] i [[Asker kommune\|Asker]]) var kapellan i [[Tønsberg prestegjeld\|Tønsberg]], [[Rygge prestegjeld\|Rygge]], [[Moss prestegjeld\|Moss]] og [[Halden prestegjeld\|Fredrikshald]], og sokneprest til [[Asker prestegjeld]] fra 1740 til 1752.

	==Slekt og familie==		==Slekt og familie==

Cnyborg på 30. jun. 2016 kl. 11:40

2016-06-30T11:40:26Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. jun. 2016 kl. 11:40
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Frantz Vogelius (1699–1755)\|Frantz Vogelius]]''' (født [22. oktober]] [[1699]] i Øsløs, død [[14. mars]] [[1755]] i [[Asker kommune\|Asker]]) var kapellan i [[Tønsberg prestegjeld\|Tønsberg]] [[Rygge prestegjeld\|Rygge]], [[Moss prestegjeld\|Moss]] og [[Halden prestegjeld\|Fredrikshald]], og sokneprest til [[Asker prestegjeld]] fra 1740 til 1752.		'''[[Frantz Vogelius (1699–1755)\|Frantz Vogelius]]''' (født [[22. oktober]] [[1699]] i Øsløs, død [[14. mars]] [[1755]] i [[Asker kommune\|Asker]]) var kapellan i [[Tønsberg prestegjeld\|Tønsberg]] [[Rygge prestegjeld\|Rygge]], [[Moss prestegjeld\|Moss]] og [[Halden prestegjeld\|Fredrikshald]], og sokneprest til [[Asker prestegjeld]] fra 1740 til 1752.

	==Slekt og familie==		==Slekt og familie==

Cnyborg: Ny side: '''Frantz Vogelius''' (født [22. oktober]] 1699 i Øsløs, død 14. mars 1755 i Asker) var kapellan i Tønsberg presteg...

2016-06-30T11:39:43Z

Ny side: '''Frantz Vogelius''' (født [22. oktober]] 1699 i Øsløs, død 14. mars 1755 i Asker) var kapellan i Tønsberg presteg...

Ny side

'''[[Frantz Vogelius (1699–1755)|Frantz Vogelius]]''' (født [22. oktober]] [[1699]] i Øsløs, død [[14. mars]] [[1755]] i [[Asker kommune|Asker]]) var kapellan i [[Tønsberg prestegjeld|Tønsberg]] [[Rygge prestegjeld|Rygge]], [[Moss prestegjeld|Moss]] og [[Halden prestegjeld|Fredrikshald]], og sokneprest til [[Asker prestegjeld]] fra 1740 til 1752.

==Slekt og familie==

Han var eldste sønn av sokneprest Michael Frantzen Vogelius (1671–1731) og Magdalene Nilsdatter Stenstrup, og ble født i Øsløs i Vestre Hahns herred i Ålborg stift.

Han ble den 12. juni 1725 gift i Tønsberg med [[Maren Trustrup (d. 1783)|Maren Trustrup]] (d. 1783), som var datter av byfogden i Tønsberg.

Sønnen [[Johan Christopher Vogelius (1728–1799)|Johan Christopher Vogelius]] (1728–1799) etterfulgte Frantz Vogelius som sokneprest i Asker.

==Liv==

Etter å ha hatt privat skolegang hos faren ble han immatrikulert ved [[Københavns Universitet]] i 1720, med [[Ludvig Holberg]] som privatpreceptor. I 1723 avla han teologisk embetseksamen.

Rett er at han var uteksaminert reiste han til Norge, hvor han ble privatlærer hos kjøpmann [[Nils Bruun (kjøpmann)|Nils Bruun]] i [[Tønsberg]]. Året etter ble han så [[personell kapellan]] hos [[Nils Kraft (prest)|Nils Kraft]] i Tønsberg, og i 1725 ble han ordinert. I Tønsberg ble han til 1729, da han ble [[residerende kapellan]] i Moss og Rygge. Tida i Moss var ikke bare enkel. Vogelius kom i konflikt med soknepresten, og endte med å bli stilt for prosteretten der han ble dømt til å betale bot på 24 riksdaler til prostiets enkekasse og 20 riksdaler i saksomkostninger. Saken var noe komplisert, men dreide seg først og fremst om at Vogelius hadde opptrådt upassende og egenmektig overfor soknepresten. Hans motpart var [[Ole Wessel (1687–1748)|Ole Wessel]], senere sokneprest til [[Vestby prestegjeld|Vestby]] og bror til [[Peter Wessel Tordenskjold]]. Et av stridspunktene det sto om var at Vogelius skal ha ønska en mer hensiktsmessig kirketjeneste i prestegjeldet. Om han hadde rett i dette betyr lite, det problematiske var måten han argumenterte overfor soknepresten på. Vogelius ble redda av sin beskytter biskop [[Bartholomæus Deichman]], som ikke ville stadfeste dommen fra prosteretten, som som innkalte til forliksmøte. Det ble der utarbeida et nytt reglement som sokneprest Wessel undertegna, men som han så nekta å sette sitt segl under. Enden på visa var at Vogelius den 23. november 1731 ble utnevnt til kapellan i Fredrikshald, der han var inntil han den 28. august 1740 ble utnevnt til sokneprest til Asker.

Beskyttelsen fra Deichman var god å ha i 1729, men i 1730 var det ikke like greit å stå biskopen nær. Han ble da beskyldt for [[simoni]], og Vogelius ble innkalt som vitne etter at biskopen var blitt suspendert. Da Vogelius ble ordinert i 1725 hadde biskopen fått 20 riksdaler. Samtidig hadde biskopen fritatt ham fra kravet om minstealder på 25 år. Nå var Vogelius gammel nok, men han klarte ikke å bevise det. Da han i 1729 reiste til Moss måtte Vogelius betale 50 riksdaler til biskopen for sin [[kollats]]. Ut over dette hadde han gitt et mindre beløpet, maksimalt 10 riksdaler, til biskopens kjøkken. Betalingene var noe uregelmessige, men saken ble henlagt for Vogelius sin del, og biskopen døde før saken var endelig avgjort.

Vogelius var et skrivende menneske. I 1735 lot han trykke et dikt på 28 firelinjers vers til ære for [[Christian VI]] i anledning kongens 35-årsdag. Han oversatt [[Tormod Torfæus]]' ''Series dynastarum et regnum Daniæ'' til dansk, men fikk ikke trykt oversettelsen. I 1738 skrev han et dikt til minne om oberstløytnant [[Peder Colbjørnsen]], Haldens forsvarer i 1716. Vi finner også hans skrivearbeid i [[de 42 spørsmål]], som sokneprestene måtte besvare i 1742.

Hans viktigste litterære arbeid var nok en oversettelse av et verk av franskmannen Charles Drelincourt. Den ble utgitt i 1739, med tittelen ''En troende Sjæls Trøst imod Dødens Skræk''. Boka ble godt mottatt, og kom i ny utgave i 1766. Voeglius dediserte oversettelsen til biskop [[Peder Hersleb]]. Det franske originalverket var en [[Den katolske kirke|katolsk]] bok, så ikke alt i den var egna for utgivelse i det lutherske [[Danmark-Norge]]. På tittelsida går det fram at den er «efter Troens Regel på sine Steder forandret» av oversetteren. Den er et [[pietisme|pietistisk]] verk, og dette ble enda tydligere i Vogelius' oversettelse. Kirkas forhold til pietismen var på dette tidspunkt komplisert. På den ene side var Christian VI, kirkas overhode, pietistisk anlagt. På den annen side fikk man i 1741 [[konventikkelplakaten]] for å bekjempe den radikale pietismen som var på vei fra kontinentet, og som kunne true maktforholda i riket.

En representant for de radikale pietistene kom nettopp til Askerområdet. Den danske studenten [[Søren Bølle]] kom i 1740, samme år som Vogelius tiltrådte i Asker, til [[Drammen]]. Han reiste rundt i Drammen, Asker og [[Lier kommune|Lier]] og talte om pietismen. Ut fra hans forkynnelse oppsto ei gruppe som kalte seg [[Zionittene|zionitter]], og som ble den første frikirkelige bevegelsen i Norge. De hadde blant annet en stor dåpsseremoni i [[Drammenselva]] den 7. juni 1743. Her ble voksne som hadde blitt døpt som barn gjendøpt, noe som var i skarp strid med den lutherske lære om barnedåpen. Sju av de som lot seg døpe var fra Asker, og Vogelius ble dermed trukket direkte inn i det som skjedde. Biskop [[Nils Dorph]] reagerte skarpt, og innkalte lederne for bevegelsen til et møte på [[Asker prestegård]]. Der formante han dem, men etter et par uker skrev Vogelius at advarselen fra biskopen hadde ført til at bevegelsen hadde gått enda lenger. Da det omkring en måneds tid etter dåpsseremonien skulle avholdes en militær mønstring ved [[Asker gamle kirke|Asker kirke]] var flere av zionittene med blant soldatene som var innkalt. Etter mønstringa ble soldatene kommandert inn i kirken, men flere av zionittene nekta å gå inn. Etter Vogelius' preken kom en av dem inn og begynte å rope høyt under [[nattverd]]en. Blant de 36 zionitter man kjenner fra Asker var de fleste av lavere stand, mens man fra bondestanden bare kjenner lensmannssønnen [[Erland Blakstad]] og hans søster [[Dorthe Blakstad]]. Den rundt 20 år gamle Erland Blakstad ble arrestert og satt på [[Christiania tukthus]] på oppfordring fra foreldrene og sokneprest Vogelius. Dorthe Blakstad måtte gå til presten, og etter å ha jobbet med henne en tid begynte hun igjen å gå til nattverd i soknekirka. Omkring tjue av zionittene i Asker reiste i mai 1744 til Altona sammen med andre medlemmer av bevegelsen. Etter tre års tid kom de fleste tilbake, og da gikk de i soknekirka igjen. Som en følge av problemene i området var det hyppige visitaser. Prosten var i Asker i 1741, 1744 og 1746, og biskopen i 1742, 1745 og 1752. Begge var fornøyd med Vogelius' innsats.

I 1741 ble den første skoleforordningen for Asker ført i pennen, og det ser ut til at det var Vogelius som hadde forfatta den.

I 1742 fikk Asker prestegjeld en [[residerende kapellan]]. Tidligere hadde man bare hatt personell kapellaner, men nå skulle det etter [[kongelig reskript]] av 2. mars 1742 alle steder hvor det hadde vært en personell kapellan fra «[[Arilds tid]]» opprettes residerende kapellanier ved første vakanse. I Asker prestegjeld hadde Vogelius overtatt [[Even Nielsen Vold]] som personell kapellan etter sin forgjenger. Han fikk også utnevnt sin sønn [[Johan Christopher Vogelius (1728–1799)|Johan Christopher Vogelius]] til personell kapellan den 23. april 1751.

Den 10. november 1752 fikk Johan Christopher Vogelius kallsbrev til Asker, slik at han kunne ta over for sin far som var plaga av sykdom. Han fikk dispensasjon fra kravet om 25 års alder, ettersom han mangla noen måneder på det. Faren beholdt sakramentsforvaltninga. Årsaken til Frantz Voeglius' sykdom var et fall under reise til en av annekskirkene noen år tidligere. Soknepresten hadde brukket armen og fått flere andre skader, og slet mye med smertene etter dette.

Den 14. mars døde Frantz Vogelius, og han ble gravlagt på [[Asker kirkegård]] den 24. i samme måned.<ref>{{digitalarkivet-skann|kb20061114010129|Asker prestekontor Kirkebøker, F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. I 2, 1733-1766, s. 228}}.</ref> Til begravelsen skrev feltprost [[Hans Borch]] et sørgedikt på 22 vers.

==Referanser==

<references/>

==Litteratur og kilder==

* Kirkebøker for Asker prestegjeld.
* {{Mamen 1968}}.

{{DEFAULTSORT:Vogelius, Frantz}}
[[Kategori:Personer]]
[[Kategori:Prester]]
[[Kategori:Danmark]]
[[Kategori:Tønsberg kommune]]
[[Kategori:Moss kommune]]
[[Kategori:Rygge kommune]]
[[Kategori:Halden kommune]]
[[Kategori:Asker kommune]]
[[Kategori:Bærum kommune]]
[[Kategori:Fødsler i 1699]]
[[Kategori:Dødsfall i 1755]]