Handelsprivilegier på 1700-tallet - Sideversjonshistorikk

Marianne Wiig: omdir.fiks

2022-12-27T11:31:23Z

omdir.fiks

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 27. des. 2022 kl. 11:31
Linje 1:		Linje 1:
	#OMDIRIGERING [[~~Globalisering i det lange 1700-tallet~~#Handelsprivilegier på 1700-tallet]]		#OMDIRIGERING [[Verdenshandel 1500–1800#Handelsprivilegier på 1700-tallet]]

Kallrustad: Omdirigerte siden til Globalisering i det lange 1700-tallet#Handelsprivilegier på 1700-tallet

2022-11-11T10:39:42Z

Omdirigerte siden til Globalisering i det lange 1700-tallet#Handelsprivilegier på 1700-tallet

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. nov. 2022 kl. 10:39
Linje 1:		Linje 1:
	~~{{toll globalisering}}~~		#OMDIRIGERING [[Globalisering i det lange 1700-tallet#Handelsprivilegier på 1700-tallet]]
	~~'''~~[[Handelsprivilegier på 1700-tallet]]''': Mye av 1700-tallets samfunn var preget av at grupper hadde privilegier. Dette var særrettigheter eller fordeler som kongen hadde gitt. I mange tilfeller var de gitt for å belønne gruppen, eller sikre deres lojalitet. Adelens jaktprivilegier og skattefrihet er eksempel på dette.

	Privilegier ble også brukt som næringspolitikk Store produksjonsenheter som gruver eller jernverk fikk privilegier som gjorde at de fikk lavere produksjonskostnader, f.eks. fikk de rett på fyringsved i et område kalt ”cirkumferens”, rundt gruven eller verket. Små foretak slik som skomakere, bakere eller andre håndverk var også regulert. Laugene regulerte i utgangspunktet mange av disse næringene, men i løpet av 1700-tallet hadde kongen tatt til seg kontrollen. Det gjorde han enten ved å oppløse laugene eller ved å kreve at alle, også laugsmedlemmer, skulle søke myndighetene om rett til å drive virksomhet.

	Også handelen var regulert av privilegier gjennom 1700-tallet. I Norge var det bare et utvalg byer som hadde rett til å handle med utlandet. I 1660 var det 8 kjøpsteder, men dette var blitt utvidet til 23 i 1800 og 34 omkring 1850. Økningen i antall kjøpsteder forteller at det også var en sterk økning i handelen, særlig med utlandet, i denne perioden.

	Hvem som fikk handle var også begrenset av privilegier. De som hadde rett til å drive handel måte være borgere av en kjøpstad. Noen særgrupper fikk også rett til å drive småhandel, eller håndverk i liten skala for at de skulle ha noe å livnære seg av. Dette var gjerne grupper som myndighetene fryktet ellers ville bli tiggere og fattigfolk, og slik sett et problem og en utgift for staten. Pensjonerte eller skadde soldater, og deres enker, var en typisk slik gruppe. De som handlet ulovlig ble kalt ”bissekremmere” og det ~~var mange forsøk på å stanse dem. Eksport av sagtømmer var også underlagt begrensinger. Bare de som eide sagbruk og hadde fått eksportrettigheter av staten fikk selge til utlandet.~~

	~~Mot slutten av~~ 1700-tallet ~~ble flere av de strenge, proteksjonistiske handelslovene fjernet. Handelen ble gradvis liberalisert, eller frigitt, frem mot 1850-tallet~~

	~~== Industri ==~~

	I siste del av 1700-tallet gjorde staten flere forsøk på å utvikle industri i Danmark-Norge. Målet var å gjøre landet minst mulig avhengig av import. Som ledd i dette ga myndighetene privilegier til de som ville starte opp i et utvalg næringer. Det kunne være store foretak, slik som glassverk som fikk enerett på salg i hele Norge mot at de produserte et bredt utvalg glass. Det kunne også være mindre foretak, som fikk enerett på ~~salg i sitt lokalområde i oppstartsårene. Andre ble støttet ved at myndighetene bistod med utdanning av nøkkelpersonell.~~

	~~[[Kategori:Handel]]~~
	~~[[kategori:~~1700-tallet]]
	~~[[kategori:Historisk infrastruktur - bakgrunn~~]]

Cnyborg på 12. mai 2017 kl. 09:43

2017-05-12T09:43:23Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mai 2017 kl. 09:43
Linje 1:		Linje 1:
	Mye av 1700-tallets samfunn var preget av at grupper hadde privilegier. Dette var særrettigheter eller fordeler som kongen hadde gitt. I mange tilfeller var de gitt for å belønne gruppen, eller sikre deres lojalitet. Adelens jaktprivilegier og skattefrihet er eksempel på dette.		{{toll globalisering}}
			'''[[Handelsprivilegier på 1700-tallet]]''': Mye av 1700-tallets samfunn var preget av at grupper hadde privilegier. Dette var særrettigheter eller fordeler som kongen hadde gitt. I mange tilfeller var de gitt for å belønne gruppen, eller sikre deres lojalitet. Adelens jaktprivilegier og skattefrihet er eksempel på dette.


	Privilegier ble også brukt som næringspolitikk Store produksjonsenheter som gruver eller jernverk fikk privilegier som gjorde at de fikk lavere produksjonskostnader, f.eks. fikk de rett på fyringsved i et område kalt ”cirkumferens”, rundt gruven eller verket. Små foretak slik som skomakere, bakere eller andre håndverk var også regulert. Laugene regulerte i utgangspunktet mange av disse næringene, men i løpet av 1700-tallet hadde kongen tatt til seg kontrollen. Det gjorde han enten ved å oppløse laugene eller ved å kreve at alle, også laugsmedlemmer, skulle søke myndighetene om rett til å drive virksomhet.		Privilegier ble også brukt som næringspolitikk Store produksjonsenheter som gruver eller jernverk fikk privilegier som gjorde at de fikk lavere produksjonskostnader, f.eks. fikk de rett på fyringsved i et område kalt ”cirkumferens”, rundt gruven eller verket. Små foretak slik som skomakere, bakere eller andre håndverk var også regulert. Laugene regulerte i utgangspunktet mange av disse næringene, men i løpet av 1700-tallet hadde kongen tatt til seg kontrollen. Det gjorde han enten ved å oppløse laugene eller ved å kreve at alle, også laugsmedlemmer, skulle søke myndighetene om rett til å drive virksomhet.


	Også handelen var regulert av privilegier gjennom 1700-tallet. I Norge var det bare et utvalg byer som hadde rett til å handle med utlandet. I 1660 var det 8 kjøpsteder, men dette var blitt utvidet til 23 i 1800 og 34 omkring 1850. Økningen i antall kjøpsteder forteller at det også var en sterk økning i handelen, særlig med utlandet, i denne perioden.		Også handelen var regulert av privilegier gjennom 1700-tallet. I Norge var det bare et utvalg byer som hadde rett til å handle med utlandet. I 1660 var det 8 kjøpsteder, men dette var blitt utvidet til 23 i 1800 og 34 omkring 1850. Økningen i antall kjøpsteder forteller at det også var en sterk økning i handelen, særlig med utlandet, i denne perioden.


	Hvem som fikk handle var også begrenset av privilegier. De som hadde rett til å drive handel måte være borgere av en kjøpstad. Noen særgrupper fikk også rett til å drive småhandel, eller håndverk i liten skala for at de skulle ha noe å livnære seg av. Dette var gjerne grupper som myndighetene fryktet ellers ville bli tiggere og fattigfolk, og slik sett et problem og en utgift for staten. Pensjonerte eller skadde soldater, og deres enker, var en typisk slik gruppe. De som handlet ulovlig ble kalt ”bissekremmere” og det var mange forsøk på å stanse dem. Eksport av sagtømmer var også underlagt begrensinger. Bare de som eide sagbruk og hadde fått eksportrettigheter av staten fikk selge til utlandet.		Hvem som fikk handle var også begrenset av privilegier. De som hadde rett til å drive handel måte være borgere av en kjøpstad. Noen særgrupper fikk også rett til å drive småhandel, eller håndverk i liten skala for at de skulle ha noe å livnære seg av. Dette var gjerne grupper som myndighetene fryktet ellers ville bli tiggere og fattigfolk, og slik sett et problem og en utgift for staten. Pensjonerte eller skadde soldater, og deres enker, var en typisk slik gruppe. De som handlet ulovlig ble kalt ”bissekremmere” og det var mange forsøk på å stanse dem. Eksport av sagtømmer var også underlagt begrensinger. Bare de som eide sagbruk og hadde fått eksportrettigheter av staten fikk selge til utlandet.


	Mot slutten av 1700-tallet ble flere av de strenge, proteksjonistiske handelslovene fjernet. Handelen ble gradvis liberalisert, eller frigitt, frem mot 1850-tallet		Mot slutten av 1700-tallet ble flere av de strenge, proteksjonistiske handelslovene fjernet. Handelen ble gradvis liberalisert, eller frigitt, frem mot 1850-tallet

	''Industri''		== Industri ==

	I siste del av 1700-tallet gjorde staten flere forsøk på å utvikle industri i Danmark-Norge. Målet var å gjøre landet minst mulig avhengig av import. Som ledd i dette ga myndighetene privilegier til de som ville starte opp i et utvalg næringer. Det kunne være store foretak, slik som glassverk som fikk enerett på salg i hele Norge mot at de produserte et bredt utvalg glass. Det kunne også være mindre foretak, som fikk enerett på salg i sitt lokalområde i oppstartsårene. Andre ble støttet ved at myndighetene bistod med utdanning av nøkkelpersonell.		I siste del av 1700-tallet gjorde staten flere forsøk på å utvikle industri i Danmark-Norge. Målet var å gjøre landet minst mulig avhengig av import. Som ledd i dette ga myndighetene privilegier til de som ville starte opp i et utvalg næringer. Det kunne være store foretak, slik som glassverk som fikk enerett på salg i hele Norge mot at de produserte et bredt utvalg glass. Det kunne også være mindre foretak, som fikk enerett på salg i sitt lokalområde i oppstartsårene. Andre ble støttet ved at myndighetene bistod med utdanning av nøkkelpersonell.

			[[Kategori:Handel]]
			[[kategori:1700-tallet]]
			[[kategori:Historisk infrastruktur - bakgrunn]]

Rahu på 26. okt. 2015 kl. 18:09

2015-10-26T18:09:48Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. okt. 2015 kl. 18:09
Linje 1:		Linje 1:
	Mye av 1700-tallets samfunn var preget av at grupper hadde privilegier. Dette var særrettigheter eller fordeler som kongen hadde gitt. I mange tilfeller var de gitt for å belønne gruppen, eller sikre deres lojalitet. Adelens jaktprivilegier og skattefrihet er eksempel på dette.		Mye av 1700-tallets samfunn var preget av at grupper hadde privilegier. Dette var særrettigheter eller fordeler som kongen hadde gitt. I mange tilfeller var de gitt for å belønne gruppen, eller sikre deres lojalitet. Adelens jaktprivilegier og skattefrihet er eksempel på dette.


	Privilegier ble også brukt som næringspolitikk Store produksjonsenheter som gruver eller jernverk fikk privilegier som gjorde at de fikk lavere produksjonskostnader, f.eks. fikk de rett på fyringsved i et område kalt ”cirkumferens”, rundt gruven eller verket. Små foretak slik som skomakere, bakere eller andre håndverk var også regulert. Laugene regulerte i utgangspunktet mange av disse næringene, men i løpet av 1700-tallet hadde kongen tatt til seg kontrollen. Det gjorde han enten ved å oppløse laugene eller ved å kreve at alle, også laugsmedlemmer, skulle søke myndighetene om rett til å drive virksomhet.		Privilegier ble også brukt som næringspolitikk Store produksjonsenheter som gruver eller jernverk fikk privilegier som gjorde at de fikk lavere produksjonskostnader, f.eks. fikk de rett på fyringsved i et område kalt ”cirkumferens”, rundt gruven eller verket. Små foretak slik som skomakere, bakere eller andre håndverk var også regulert. Laugene regulerte i utgangspunktet mange av disse næringene, men i løpet av 1700-tallet hadde kongen tatt til seg kontrollen. Det gjorde han enten ved å oppløse laugene eller ved å kreve at alle, også laugsmedlemmer, skulle søke myndighetene om rett til å drive virksomhet.


	Også handelen var regulert av privilegier gjennom 1700-tallet. I Norge var det bare et utvalg byer som hadde rett til å handle med utlandet. I 1660 var det 8 kjøpsteder, men dette var blitt utvidet til 23 i 1800 og 34 omkring 1850. Økningen i antall kjøpsteder forteller at det også var en sterk økning i handelen, særlig med utlandet, i denne perioden.		Også handelen var regulert av privilegier gjennom 1700-tallet. I Norge var det bare et utvalg byer som hadde rett til å handle med utlandet. I 1660 var det 8 kjøpsteder, men dette var blitt utvidet til 23 i 1800 og 34 omkring 1850. Økningen i antall kjøpsteder forteller at det også var en sterk økning i handelen, særlig med utlandet, i denne perioden.


	Hvem som fikk handle var også begrenset av privilegier. De som hadde rett til å drive handel måte være borgere av en kjøpstad. Noen særgrupper fikk også rett til å drive småhandel, eller håndverk i liten skala for at de skulle ha noe å livnære seg av. Dette var gjerne grupper som myndighetene fryktet ellers ville bli tiggere og fattigfolk, og slik sett et problem og en utgift for staten. Pensjonerte eller skadde soldater, og deres enker, var en typisk slik gruppe. De som handlet ulovlig ble kalt ”bissekremmere” og det var mange forsøk på å stanse dem. Eksport av sagtømmer var også underlagt begrensinger. Bare de som eide sagbruk og hadde fått eksportrettigheter av staten fikk selge til utlandet.		Hvem som fikk handle var også begrenset av privilegier. De som hadde rett til å drive handel måte være borgere av en kjøpstad. Noen særgrupper fikk også rett til å drive småhandel, eller håndverk i liten skala for at de skulle ha noe å livnære seg av. Dette var gjerne grupper som myndighetene fryktet ellers ville bli tiggere og fattigfolk, og slik sett et problem og en utgift for staten. Pensjonerte eller skadde soldater, og deres enker, var en typisk slik gruppe. De som handlet ulovlig ble kalt ”bissekremmere” og det var mange forsøk på å stanse dem. Eksport av sagtømmer var også underlagt begrensinger. Bare de som eide sagbruk og hadde fått eksportrettigheter av staten fikk selge til utlandet.


	Mot slutten av 1700-tallet ble flere av de strenge, proteksjonistiske handelslovene fjernet. Handelen ble gradvis liberalisert, eller frigitt, frem mot 1850-tallet		Mot slutten av 1700-tallet ble flere av de strenge, proteksjonistiske handelslovene fjernet. Handelen ble gradvis liberalisert, eller frigitt, frem mot 1850-tallet

	''Industri''		''Industri''

	I siste del av 1700-tallet gjorde staten flere forsøk på å utvikle industri i Danmark-Norge. Målet var å gjøre landet minst mulig avhengig av import. Som ledd i dette ga myndighetene privilegier til de som ville starte opp i et utvalg næringer. Det kunne være store foretak, slik som glassverk som fikk enerett på salg i hele Norge mot at de produserte et bredt utvalg glass. Det kunne også være mindre foretak, som fikk enerett på salg i sitt lokalområde i oppstartsårene. Andre ble støttet ved at myndighetene bistod med utdanning av nøkkelpersonell.		I siste del av 1700-tallet gjorde staten flere forsøk på å utvikle industri i Danmark-Norge. Målet var å gjøre landet minst mulig avhengig av import. Som ledd i dette ga myndighetene privilegier til de som ville starte opp i et utvalg næringer. Det kunne være store foretak, slik som glassverk som fikk enerett på salg i hele Norge mot at de produserte et bredt utvalg glass. Det kunne også være mindre foretak, som fikk enerett på salg i sitt lokalområde i oppstartsårene. Andre ble støttet ved at myndighetene bistod med utdanning av nøkkelpersonell.

Rahu: Ny side: Mye av 1700-tallets samfunn var preget av at grupper hadde privilegier. Dette var særrettigheter eller fordeler som kongen hadde gitt. I mange tilfeller var de gitt for å belønne grup...

2015-10-26T18:09:16Z

Ny side: Mye av 1700-tallets samfunn var preget av at grupper hadde privilegier. Dette var særrettigheter eller fordeler som kongen hadde gitt. I mange tilfeller var de gitt for å belønne grup...

Ny side

Mye av 1700-tallets samfunn var preget av at grupper hadde privilegier. Dette var særrettigheter eller fordeler som kongen hadde gitt. I mange tilfeller var de gitt for å belønne gruppen, eller sikre deres lojalitet. Adelens jaktprivilegier og skattefrihet er eksempel på dette.

Privilegier ble også brukt som næringspolitikk Store produksjonsenheter som gruver eller jernverk fikk privilegier som gjorde at de fikk lavere produksjonskostnader, f.eks. fikk de rett på fyringsved i et område kalt ”cirkumferens”, rundt gruven eller verket. Små foretak slik som skomakere, bakere eller andre håndverk var også regulert. Laugene regulerte i utgangspunktet mange av disse næringene, men i løpet av 1700-tallet hadde kongen tatt til seg kontrollen. Det gjorde han enten ved å oppløse laugene eller ved å kreve at alle, også laugsmedlemmer, skulle søke myndighetene om rett til å drive virksomhet.

Også handelen var regulert av privilegier gjennom 1700-tallet. I Norge var det bare et utvalg byer som hadde rett til å handle med utlandet. I 1660 var det 8 kjøpsteder, men dette var blitt utvidet til 23 i 1800 og 34 omkring 1850. Økningen i antall kjøpsteder forteller at det også var en sterk økning i handelen, særlig med utlandet, i denne perioden.

Hvem som fikk handle var også begrenset av privilegier. De som hadde rett til å drive handel måte være borgere av en kjøpstad. Noen særgrupper fikk også rett til å drive småhandel, eller håndverk i liten skala for at de skulle ha noe å livnære seg av. Dette var gjerne grupper som myndighetene fryktet ellers ville bli tiggere og fattigfolk, og slik sett et problem og en utgift for staten. Pensjonerte eller skadde soldater, og deres enker, var en typisk slik gruppe. De som handlet ulovlig ble kalt ”bissekremmere” og det var mange forsøk på å stanse dem. Eksport av sagtømmer var også underlagt begrensinger. Bare de som eide sagbruk og hadde fått eksportrettigheter av staten fikk selge til utlandet.

Mot slutten av 1700-tallet ble flere av de strenge, proteksjonistiske handelslovene fjernet. Handelen ble gradvis liberalisert, eller frigitt, frem mot 1850-tallet

''Industri''
I siste del av 1700-tallet gjorde staten flere forsøk på å utvikle industri i Danmark-Norge. Målet var å gjøre landet minst mulig avhengig av import. Som ledd i dette ga myndighetene privilegier til de som ville starte opp i et utvalg næringer. Det kunne være store foretak, slik som glassverk som fikk enerett på salg i hele Norge mot at de produserte et bredt utvalg glass. Det kunne også være mindre foretak, som fikk enerett på salg i sitt lokalområde i oppstartsårene. Andre ble støttet ved at myndighetene bistod med utdanning av nøkkelpersonell.