Heinrich Gottlieb Köhler - Sideversjonshistorikk

Marianne Wiig: omrokkert litt på avsnitt, formatering, lenker, maler, kat. osv.

2023-08-08T13:15:42Z

omrokkert litt på avsnitt, formatering, lenker, maler, kat. osv.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. aug. 2023 kl. 13:15
Linje 1:		Linje 1:
	[[Fil:Solumspokalen.jpeg\|miniatyr\|Gravyrdetalj fra et av mester Køhlers arbeider. Den såkalte Solumspokalen. Foto fra Drammens museum.]]		[[Fil:Solumspokalen.jpeg\|miniatyr\|Gravyrdetalj fra et av mester Køhlers arbeider. Den såkalte Solumspokalen. Foto fra Drammens museum.]]
	[[Fil:Køhler.jpg\|miniatyr\|Gravørmester Heinrich Gottlieb Køhler slik vi kan tenke oss at han så ut. Tegning Hege Vatnaland.]]		[[Fil:Køhler.jpg\|miniatyr\|Gravørmester Heinrich Gottlieb Køhler slik vi kan tenke oss at han så ut. Tegning Hege Vatnaland.]]
	'''[[Heinrich Gottlieb Köhler]]''' (leveår ukjent) var en glassgravør som virka i Danmark-Norge på 1700-tallet.		'''[[Heinrich Gottlieb Köhler]]''' (leveår ukjent) var en glassgravør som virka i Danmark-Norge på 1700-tallet. Mellom 1746–56 var han gravør i [[København]], deretter omkring ti år på [[Nøstetangen]] i [[Hokksund]]. Han utsmykket verkets ypperste produkter. De store pokalene og seriene av vinglass er preget av Köhlers kunst. Vi kjenner til sammen femten signerte glassarbeider av ham.

	~~Da klokkene i Christians kirke ringte til begravelse var~~ det ~~ingen overdådig ringing. Folk~~ i ~~Københavns gater og hus merket seg at det ikke var noen person av rang som skulle bæres til graven.~~ [[~~Christians kirke~~]]~~, menighetskirken for byens tyske minoritet, var et staselig bygg, formet over samme lest som~~ [[~~Kongsberg kirke~~]] og ~~som denne med lukkede kirkestoler utleid til velstående borgere. Nesten som et vitnesbyrd om at de tysktalende stadig ble færre i byen, var det bare noen få~~ til ~~stede ved begravelsen. De to gamle mennene bar ennå sine hatter taust i hånden da~~ de ~~forlot kirkegården~~.~~<blockquote>''- Han var alltid den største blant oss'',~~		==Bakgrunn==
			Köhler kom fra det store tysktalende området, kanskje fra [[Schlesien]] i [[Böhmen]] i nåværende [[Tsjekkia]]. Vi vet ikke hvor han lærte sitt fag: å slipe glass med smergel og hjul til de mest raffinerte mønstre.

	~~sa den ene~~.		Da han i 1756 sto på dekket av det norske kompaniets skip underveis til Norge, hadde han ti år bak seg i København som gravør for de Sachsiske glassverkene. Han var eneren i sitt fag; det var neppe andre som overgikk ham i hans kunst.

	~~''- Ja~~,''		==Nøstetangen==
			Mens det norske verket på Nøstetangen var i en oppstartfase, ble det meste av glass fortsatt importert fra Tyskland. Köhler var blant dem som livnærte seg med å gravere delikate mønstre på glasset etter kundens behov. De kjempestore glasspokalene som etter hvert ankom fra Norge, var myntet på kongehuset og hoffet. Köhler forsynte dem med utsøkte motiver, allegoriske fremstillinger som skildret kongehusets begivenheter som om de fant sted i antikkens Roma. Köhler mestret også en detaljtro realisme som skildret kjente bygninger med mennesker innplassert.

	~~sa den andre~~,		I 1752 ble Köhler kongelig gravør og forsøkte å opprette et sliperi, som kunne slipe de grove og litt plumpe norske pokalene slik at de lignet sine tyske forbilder. Det var nok med bange anelser at Köhler steg i land i [[Drammen]]. Familien bodde fortsatt i København, og det var der mesteren ønsket å bo. Da han ankom Nøstetangen, møtte han et tysk samfunn med lave hvite bindingsverkshus, der gjestearbeidere og familier levde i tett sammen.

	~~- ''han priset Herren med sin kunst~~, og ~~måtte han forbli salig hos Herren, sine feil~~ og ~~mangler til tross~~, ~~som vi~~, ~~hans klossete etterlignere~~, ~~så godt kjente~~. ~~Og må Vår Herre se i nåde med hans drukkenskap – han~~ ble ~~da også en fattig mann~~ som ~~ikke etterlot seg noget.''</blockquote>For i~~ [[~~København~~]] ~~var [[Heinrich Gottlieb Köhler]] en glemt mann~~ som ~~tilhørte fortiden. Et glemt navn. Det var få som lenger talte om det norske glassverkseventyret. Glass til pryd~~ og ~~nytte var blitt en selvfølgelighet som de fleste kunne skaffe seg. Ganske visst laget man godt glass i Norge, men uten glassmonopolet kunne man fått dette billigere hos byens glasshandlere~~.		Verkets problemer var tilgangen på brensel til smelteovnene, og det var dårlig med kompetanse innen gravyr og sliping. Ute på tangen, sivilisasjonens utpost mot nord, var det mye å ta tak i: Mesteren skulle organisere verkets gravyr, skaffe utstyr og råvarer. Norske assistenter ble antatt og lært opp, som eikergutten [[Villas Hansen Vinter (født ca. 1740)\|Villas Vinter]], som ble Köhlers mest profilerte svenn og arvtager.

	~~== Nøstetangeverket ==~~		Gravert glass skulle sendes til Danmark. I mange år pendlet Köhler mellom Nøstetangen og København, men fra omkring 1764 var han fast bosatt på Nøstetangen.
	Glemselen som innhyllet Köhler ved hans død en gang i 1780-årene har utvisket både hvor han kom fra og hvor han lærte sitt fag: å slipe glass med smergel og hjul til de mest raffinerte mønstre. Han har utsmykket Nøstetangenverkets ypperste produkter, de store pokalene og seriene av vinglass, som preges av Köhlers kunst. Köhler kom fra det store tysktalende området, kanskje fra [[Schlesien]] i [[Böhmen]] i nåværende [[Tsjekkia]]. Da han første gang sto på dekket av det norske kompaniets skip under veis til Norge i 1756, hadde han alt 10 år bak seg i København som gravør for de Sachsiske glassverkene. Han var eneren i sitt fag; det var neppe andre som overgikk ham i hans kunst. Mens det norske verket på Nøstetangen var i en oppstartfase, ble det meste av glass fortsatt importert fra Tyskland. Köhler var blant dem som livnærte seg med å gravere delikate mønstre på glasset etter kundens behov. De kjempestore glasspokalene som etter hvert ankom fra Norge, var myntet på kongehuset og hoffet. Köhler forsynte dem med utsøkte motiver, allegoriske fremstillinger som skildret kongehusets begivenheter som om de fant sted i antikkens Roma. Men Köhler mestret også en detaljtro realisme som skildrer kjente bygninger og med mennesker innplassert. I 1752 ble han kongelig gravør og forsøkte å opprette et sliperi som kunne slipe de grove og litt plumpe norske pokalene slik at de lignet sine tyske forbilder. De var nok med bange anelser at Köhler steg i land i [[Drammen]]. Familien bodde fortsatt i København, og det var der mesteren ønsket å bo. Da han ankom verket ved [[Hokksund]] møtte han et tysk samfunn omkring lave hvite bindingsverkshus. Her levde gjestearbeidere og familier og i et tett lite samfunn. Verkets problemer var tilgangen på brensel til smelteovnene, og det var dårlig med kompetanse innen [https://snl.no/gravyr gravyre] og sliping. Ute på tangen i sivilisasjonens utpost mot nord var det mye å ta tak i: Mesteren skulle organisere verkets gravyre, skaffe utstyr og råvarer. Norske assistenter ble antatt og lært opp, som eikergutten Villas Vinter som ble hans mest profilerte svenn og arvtager. Gravert glass skulle sendes til Danmark. I mange år pendlet Köhler mellom Nøstetangen og København, men fra omkring 1764 ~~ble~~ han fast bosatt på Nøstetangen.

	~~== Etterord ==~~		Møtet med den nye norske kundekretsen var full match. Köhlers evne til detaljrealisme og fantasi tilfredsstilte den lokale etterspørsel hos kunder med patriotisk sinnelag. De ønsket ikke å utsmykke sine glass og pokaler med lærde allegorier, men isteden muntre drikkevers og avbildninger av sine eiendommer, skip, hus, gårder og fabrikker.
	For noe hadde skjedd: Sine ypperste ting innenfor den store kunsten av lærde allegorier<ref>'''Allegori''' (fra gresk ''allos'', 'annet' og ''agorein'', 'å tale'; 'å si noe ved å si noe annet') er en billedlig fremstilling av en abstrakt egenskap eller av en idé. I litterær fremstilling er allegorien overført betydning. Til dette bruker en fastlagte symboler. En allegori er derfor tale, skrift eller billedfremstillinger som ikke skal tolkes bokstavelig, men symbolsk.(wikipedia.org)</ref>, mytologiske skildringer hadde han levert. Nå ble hans sviktende helse merkbar. Synet var svekket, og det var også i følge samtidens skriv hans arbeidsmoral og privatøkonomi. Men møtet med den nye norske kundekretsen ~~hadde vært~~ full match. Köhlers evne til detaljrealisme og fantasi tilfredsstilte den lokale etterspørsel hos kunder med patriotisk sinnelag. De ønsket ikke å utsmykke sine glass og pokaler med lærde allegorier, men isteden muntre drikkevers og avbildninger av sine eiendommer, skip, hus, gårder og fabrikker. Köhler mestret det lille formatets kunst, han forenklet og forminsket slik at han ved å fjerne en vegg kunne få plass til et muntert selskap rundt et bord. Han la inn pussige små detaljer, som en fugl på en grankvist, en kongle på bakken, en liten putto<ref>'''Putto''' (i flertall '''putti'''), italiensk benevning på en gud i barneskikkelse (av utseende ofte lik en liten engel) fremfor alt en sådan som vises naken i renessansekunsten og i senere kunst. (wikipedia.org)</ref> med bar rumpe. Hans ”prospekter” røper at mesteren la mye arbeid i å tegne og planlegge motivene på stedet. Motivene utvikles til små fortellinger. Hans kundekontakt må ha vært utmerket, og Köhlers assistenter maktet å gi Nøstetangens slepne motiver et enhetlig preg. Med nye engelske glassblåserferdigheter på plass, kunne verket produsere gjenstander i toppklasse. Til tross for drukkenskap, pengeproblemer og sviktende syn etterlot mesteren seg en serie arbeider, pokaler og vinglass som hører til i europeisk toppklasse.

	~~Da Nøstetangen gikk inn i sin siste fase i 1770, flyttet~~ Köhler ~~til [[Christiania]]~~. ~~Formodentlig var~~ han ~~da blitt enkemann. Han hadde fått i stand~~ en ~~maskin for sliping av glass~~, ~~og averterte i avisen etter oppdrag~~. Han ~~averterte undervisning for ''”honette''<ref>Honnett betyr hederlig~~, ~~bra~~, ~~sømmelig eller korrekt; fornem eller dannet~~. ~~(snl.no)</ref>''”'' piker~~ i ~~rissing for søm. Økonomien og helsa skrantet, men fantasien sviktet ikke: I rådhussalen viste han mot betaling et panorama av scene fra krigen mellom Russland~~ og Tyrkia. Panoramaet viste hele øygruppen utenfor Konstantinopel<ref>'''Konstantinopel''' (gresk: Κωνσταντινούπολις, tyrkisk ''Konstantinyé'') var fra 330 til 1930 navnet på byen som i dag blir kalt Istanbul i Tyrkia. Den første bebyggelsen på stedet ~~var den antikke byen Byzantion som ble grunnlagt av greske kolonister fra Megara rundt 657 f~~.Kr. ~~Byen fikk navnet Konstantinopel da keiser Konstantin den store i 324 bestemte~~ å ~~flytte Romerrikets hovedstad fra Roma~~. ~~Byen fikk i 330 navnet Constantinopolis og ble hovedstad. (wikipedia.org)</ref>~~, ~~og annonsen reklamerte med at ''”det ble skutt fra begge sider”'' og at ''”Alting gaar~~ i ~~en bestandig Bevægelse, og presentere sig Soel og Maanens Opgang, samt et Torden-Vejr ganske naturlig”~~.''		Köhler mestret det lille formatets kunst. Han forenklet og forminsket, slik at han ved å fjerne en vegg, kunne få plass til et muntert selskap rundt et bord. Han la inn pussige små detaljer, som en fugl på en grankvist, en kongle på bakken, en liten putto med bar rumpe. Hans ”prospekter” røper at mesteren la mye arbeid i å tegne og planlegge motivene på stedet. Motivene utvikles til små fortellinger. Hans kundekontakt må ha vært utmerket, og Köhlers assistenter maktet å gi Nøstetangens slepne motiver et enhetlig preg. Med nye engelske glassblåserferdigheter på plass, kunne verket produsere gjenstander i toppklasse.

			==Til Christiania==
			Da Nøstetangen gikk inn i sin siste fase i 1770, flyttet Köhler til [[Christiania]]. Formodentlig var han da blitt enkemann. Han hadde fått i stand en maskin for sliping av glass, og averterte i avisen etter oppdrag. Han averterte undervisning for ''”honette”'' piker i rissing for søm. Økonomien og helsa skrantet, inkludert synet, men ikke fantasien: I rådhussalen viste han mot betaling et panorama av en scene fra krigen mellom Russland og Tyrkia. Panoramaet viste hele øygruppen utenfor Konstantinopel, og annonsen reklamerte med at ''”det ble skutt fra begge sider”'' og at ''”Alting gaar i en bestandig Bevægelse, og presentere sig Soel og Maanens Opgang, samt et Torden-Vejr ganske naturlig”.''

	*~~Litteratur relatert til artikkelen:~~ Randi ~~Gaustad:~~ ''Skål for Norge! ~~Nøstetangens spennende billedverden~~''~~, Oslo~~ 1998.		==Ettermæle==

			Omkring 1776 reiste Köhler tilbake til København. Da klokkene i Christians kirke ringte til begravelse, var det ingen overdådig ringing. Folk i Københavns gater og hus merket seg at det ikke var noen person av rang som skulle bæres til graven. Christians kirke, menighetskirken for byens tyske minoritet, var et staselig bygg, formet over samme lest som [[Kongsberg kirke]], og som denne med lukkede kirkestoler utleid til velstående borgere. Nesten som et vitnesbyrd om at de tysktalende stadig ble færre i byen, var det bare noen få til stede ved begravelsen.

			De to gamle mennene bar ennå sine hatter taust i hånden da de forlot kirkegården.<blockquote>''- Han var alltid den største blant oss'', sa den ene.
			''- Ja,'' sa den andre,

			- ''Han priset Herren med sin kunst, og måtte han forbli salig hos Herren, sine feil og mangler til tross, som vi, hans klossete etterlignere, så godt kjente. Og må Vår Herre se i nåde med hans drukkenskap – han ble da også en fattig mann som ikke etterlot seg noget.''</blockquote>

			For i København var Heinrich Gottlieb Köhler en glemt mann. Det var få som talte om det norske glassverkseventyret. Glass til pryd og nytte var blitt en selvfølgelighet, som de fleste kunne skaffe seg. Ganske visst laget man godt glass i Norge, men uten glassmonopolet kunne man fått dette billigere hos byens glasshandlere.

			==Kilder og litteratur ==
			*Basert på en artikkel av Einar Sørensen fra det nedlagte nettstedet historieboka.no
			*Gaustad, Randi. ''Skål for Norge!'' Utg. Aschehoug. 1998. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2008090904041\|side=49}}.
	*{{NBL-artikkel\|https://nbl.snl.no/Heinrich_Gottlieb_K%C3%B6hler\|Heinrich Gottlieb Köhler}}		*{{NBL-artikkel\|https://nbl.snl.no/Heinrich_Gottlieb_K%C3%B6hler\|Heinrich Gottlieb Köhler}}
			{{Historieboka.no}}

	~~''Kilde:''~~		{{Bm}}
	* historieboka med råtekst av Einar Sørensen{{~~Historieboka.no~~}}		[[Kategori:Personer]]
	[[Kategori:~~Glassverk~~]]		[[Kategori:Glassmestere]]
	[[Kategori:Eiker]]		[[Kategori:Eiker]]
			[[Kategori:Danmark]]
			[[Kategori:Oslo kommune]]
	[[Kategori:1700-tallet]]		[[Kategori:1700-tallet]]
	~~[[Kategori:Danmark]]~~
	~~[[Kategori:Personer]]~~
	{{DEFAULTSORT:Køhler, Heinrich Gottlieb}}		{{DEFAULTSORT:Køhler, Heinrich Gottlieb}}
	~~{{Historieboka oppfølging}}~~

Marianne Wiig: mal

2023-01-04T14:41:36Z

mal

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. jan. 2023 kl. 14:41
Linje 33:		Linje 33:
	[[Kategori:Personer]]		[[Kategori:Personer]]
	{{DEFAULTSORT:Køhler, Heinrich Gottlieb}}		{{DEFAULTSORT:Køhler, Heinrich Gottlieb}}
			{{Historieboka oppfølging}}

Egil Øygard: Plassert bilder og satt avsnitt +

2021-05-04T18:37:51Z

Plassert bilder og satt avsnitt +

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. mai 2021 kl. 18:37
Linje 1:		Linje 1:
			[[Fil:Solumspokalen.jpeg\|miniatyr\|Gravyrdetalj fra et av mester Køhlers arbeider. Den såkalte Solumspokalen. Foto fra Drammens museum.]]
			[[Fil:Køhler.jpg\|miniatyr\|Gravørmester Heinrich Gottlieb Køhler slik vi kan tenke oss at han så ut. Tegning Hege Vatnaland.]]
	'''[[Heinrich Gottlieb Köhler]]''' (leveår ukjent) var en glassgravør som virka i Danmark-Norge på 1700-tallet.		'''[[Heinrich Gottlieb Köhler]]''' (leveår ukjent) var en glassgravør som virka i Danmark-Norge på 1700-tallet.

			Da klokkene i Christians kirke ringte til begravelse var det ingen overdådig ringing. Folk i Københavns gater og hus merket seg at det ikke var noen person av rang som skulle bæres til graven. [[Christians kirke]], menighetskirken for byens tyske minoritet, var et staselig bygg, formet over samme lest som [[Kongsberg kirke]] og som denne med lukkede kirkestoler utleid til velstående borgere. Nesten som et vitnesbyrd om at de tysktalende stadig ble færre i byen, var det bare noen få til stede ved begravelsen. De to gamle mennene bar ennå sine hatter taust i hånden da de forlot kirkegården.<blockquote>''- Han var alltid den største blant oss'',

	~~Da klokkene i Christians kirke ringte til begravelse~~		sa den ene.
	var det ingen overdådig ringing. Folk i Københavns gater og hus merket seg at det ikke var noen person av rang som skulle bæres til graven. [[Christians kirke]], menighetskirken for byens tyske minoritet, var et staselig bygg, formet over samme lest som [[Kongsberg kirke]] og som denne med lukkede kirkestoler utleid til velstående borgere. Nesten som et vitnesbyrd om at de tysktalende stadig ble færre i byen, var det bare noen få til stede ved begravelsen. De to gamle mennene bar ennå sine hatter taust i hånden da de forlot kirkegården.

			''- Ja,''

	~~''- Han var alltid den største blant oss'', sa den ene.~~		sa den andre,
	~~''-Ja'',~~ sa den andre, ''han priset Herren med sin kunst, og måtte han forbli salig hos Herren, sine feil og mangler til tross, som vi, hans klossete etterlignere, så godt kjente. Og må Vår Herre se i nåde med hans drukkenskap – han ble da også en fattig mann som ikke etterlot seg noget.''
	~~[[Fil:Køhler.jpg\|rammeløs\|høyre\|Gravørmester Heinrich Gottlieb Køhler slik vi kan tenke oss at han så ut. Tegning Hege Vatnaland]]~~

			- ''han priset Herren med sin kunst, og måtte han forbli salig hos Herren, sine feil og mangler til tross, som vi, hans klossete etterlignere, så godt kjente. Og må Vår Herre se i nåde med hans drukkenskap – han ble da også en fattig mann som ikke etterlot seg noget.''</blockquote>For i [[København]] var [[Heinrich Gottlieb Köhler]] en glemt mann som tilhørte fortiden. Et glemt navn. Det var få som lenger talte om det norske glassverkseventyret. Glass til pryd og nytte var blitt en selvfølgelighet som de fleste kunne skaffe seg. Ganske visst laget man godt glass i Norge, men uten glassmonopolet kunne man fått dette billigere hos byens glasshandlere.

	For i [[København]] var [[Heinrich Gottlieb Köhler]] en glemt mann som tilhørte fortiden. Et glemt navn. Det var få som lenger talte om det norske glassverkseventyret. Glass til pryd og nytte var blitt en selvfølgelighet som de fleste kunne skaffe seg. Ganske visst laget man godt glass i Norge, men uten glassmonopolet kunne man fått dette billigere hos byens glasshandlere.		== Nøstetangeverket ==


	Glemselen som innhyllet Köhler ved hans død en gang i 1780-årene har utvisket både hvor han kom fra og hvor han lærte sitt fag: å slipe glass med smergel og hjul til de mest raffinerte mønstre. Han har utsmykket Nøstetangenverkets ypperste produkter, de store pokalene og seriene av vinglass, som preges av Köhlers kunst. Köhler kom fra det store tysktalende området, kanskje fra [[Schlesien]] i [[Böhmen]] i nåværende [[Tsjekkia]]. Da han første gang sto på dekket av det norske kompaniets skip under veis til Norge i 1756, hadde han alt 10 år bak seg i København som gravør for de Sachsiske glassverkene. Han var eneren i sitt fag; det var neppe andre som overgikk ham i hans kunst. Mens det norske verket på Nøstetangen var i en oppstartfase, ble det meste av glass fortsatt importert fra Tyskland. Köhler var blant dem som livnærte seg med å gravere delikate mønstre på glasset etter kundens behov. De kjempestore glasspokalene som etter hvert ankom fra Norge, var myntet på kongehuset og hoffet. Köhler forsynte dem med utsøkte motiver, allegoriske fremstillinger som skildret kongehusets begivenheter som om de fant sted i antikkens Roma. Men Köhler mestret også en detaljtro realisme som skildrer kjente bygninger og med mennesker innplassert. I 1752 ble han kongelig gravør og forsøkte å opprette et sliperi som kunne slipe de grove og litt plumpe norske pokalene slik at de lignet sine tyske forbilder. De var nok med bange anelser at Köhler steg i land i [[Drammen]]. Familien bodde fortsatt i København, og det var der mesteren ønsket å bo. Da han ankom verket ved [[Hokksund]] møtte han et tysk samfunn omkring lave hvite bindingsverkshus. Her levde gjestearbeidere og familier og i et tett lite samfunn. Verkets problemer var tilgangen på brensel til smelteovnene, og det var dårlig med kompetanse innen [https://snl.no/gravyr gravyre] og sliping. Ute på tangen i sivilisasjonens utpost mot nord var det mye å ta tak i: Mesteren skulle organisere verkets gravyre, skaffe utstyr og råvarer. Norske assistenter ble antatt og lært opp, som eikergutten Villas Vinter som ble hans mest profilerte svenn og arvtager. Gravert glass skulle sendes til Danmark. I mange år pendlet Köhler mellom Nøstetangen og København, men fra omkring 1764 ble han fast bosatt på Nøstetangen.		Glemselen som innhyllet Köhler ved hans død en gang i 1780-årene har utvisket både hvor han kom fra og hvor han lærte sitt fag: å slipe glass med smergel og hjul til de mest raffinerte mønstre. Han har utsmykket Nøstetangenverkets ypperste produkter, de store pokalene og seriene av vinglass, som preges av Köhlers kunst. Köhler kom fra det store tysktalende området, kanskje fra [[Schlesien]] i [[Böhmen]] i nåværende [[Tsjekkia]]. Da han første gang sto på dekket av det norske kompaniets skip under veis til Norge i 1756, hadde han alt 10 år bak seg i København som gravør for de Sachsiske glassverkene. Han var eneren i sitt fag; det var neppe andre som overgikk ham i hans kunst. Mens det norske verket på Nøstetangen var i en oppstartfase, ble det meste av glass fortsatt importert fra Tyskland. Köhler var blant dem som livnærte seg med å gravere delikate mønstre på glasset etter kundens behov. De kjempestore glasspokalene som etter hvert ankom fra Norge, var myntet på kongehuset og hoffet. Köhler forsynte dem med utsøkte motiver, allegoriske fremstillinger som skildret kongehusets begivenheter som om de fant sted i antikkens Roma. Men Köhler mestret også en detaljtro realisme som skildrer kjente bygninger og med mennesker innplassert. I 1752 ble han kongelig gravør og forsøkte å opprette et sliperi som kunne slipe de grove og litt plumpe norske pokalene slik at de lignet sine tyske forbilder. De var nok med bange anelser at Köhler steg i land i [[Drammen]]. Familien bodde fortsatt i København, og det var der mesteren ønsket å bo. Da han ankom verket ved [[Hokksund]] møtte han et tysk samfunn omkring lave hvite bindingsverkshus. Her levde gjestearbeidere og familier og i et tett lite samfunn. Verkets problemer var tilgangen på brensel til smelteovnene, og det var dårlig med kompetanse innen [https://snl.no/gravyr gravyre] og sliping. Ute på tangen i sivilisasjonens utpost mot nord var det mye å ta tak i: Mesteren skulle organisere verkets gravyre, skaffe utstyr og råvarer. Norske assistenter ble antatt og lært opp, som eikergutten Villas Vinter som ble hans mest profilerte svenn og arvtager. Gravert glass skulle sendes til Danmark. I mange år pendlet Köhler mellom Nøstetangen og København, men fra omkring 1764 ble han fast bosatt på Nøstetangen.
	~~[[Fil:Solumspokalen.jpeg\|rammeløs\|venstre\|Gravyrdetalj fra et av mester Køhlers arbeider. Den såkalte Solumspokalen. Foto Drammens museum. Klikk bildet for forstørring]]~~

	For noe hadde skjedd: Sine ypperste ting innenfor den store kunsten av lærde ~~[https://no~~.wikipedia.org/~~wiki/Allegori allegorier]~~, mytologiske skildringer hadde han levert. Nå ble hans sviktende helse merkbar. Synet var svekket, og det var også i følge samtidens skriv hans arbeidsmoral og privatøkonomi. Men møtet med den nye norske kundekretsen hadde vært full match. Köhlers evne til detaljrealisme og fantasi tilfredsstilte den lokale etterspørsel hos kunder med patriotisk sinnelag. De ønsket ikke å utsmykke sine glass og pokaler med lærde allegorier, men isteden muntre drikkevers og avbildninger av sine eiendommer, skip, hus, gårder og fabrikker. Köhler mestret det lille formatets kunst, han ~~forenkelt~~ og forminsket slik at han ved å fjerne en vegg kunne få plass til et muntert selskap rundt et bord. Han la inn pussige små detaljer, som en fugl på en grankvist, en kongle på bakken, en liten ~~[https://no~~.wikipedia.org/~~wiki/Putto putto]~~ med bar rumpe. Hans ”prospekter” røper at mesteren la mye arbeid i å tegne og planlegge motivene på stedet. Motivene utvikles til små fortellinger. Hans kundekontakt må ha vært utmerket, og Köhlers assistenter maktet å gi Nøstetangens slepne motiver et enhetlig preg. Med nye engelske glassblåserferdigheter på plass, kunne verket produsere gjenstander i toppklasse. Til tross for drukkenskap, pengeproblemer og sviktende syn etterlot mesteren seg en serie arbeider, pokaler og vinglass som hører til i europeisk toppklasse.		== Etterord ==
			For noe hadde skjedd: Sine ypperste ting innenfor den store kunsten av lærde allegorier<ref>'''Allegori''' (fra gresk ''allos'', 'annet' og ''agorein'', 'å tale'; 'å si noe ved å si noe annet') er en billedlig fremstilling av en abstrakt egenskap eller av en idé. I litterær fremstilling er allegorien overført betydning. Til dette bruker en fastlagte symboler. En allegori er derfor tale, skrift eller billedfremstillinger som ikke skal tolkes bokstavelig, men symbolsk.(wikipedia.org)</ref>, mytologiske skildringer hadde han levert. Nå ble hans sviktende helse merkbar. Synet var svekket, og det var også i følge samtidens skriv hans arbeidsmoral og privatøkonomi. Men møtet med den nye norske kundekretsen hadde vært full match. Köhlers evne til detaljrealisme og fantasi tilfredsstilte den lokale etterspørsel hos kunder med patriotisk sinnelag. De ønsket ikke å utsmykke sine glass og pokaler med lærde allegorier, men isteden muntre drikkevers og avbildninger av sine eiendommer, skip, hus, gårder og fabrikker. Köhler mestret det lille formatets kunst, han forenklet og forminsket slik at han ved å fjerne en vegg kunne få plass til et muntert selskap rundt et bord. Han la inn pussige små detaljer, som en fugl på en grankvist, en kongle på bakken, en liten putto<ref>'''Putto''' (i flertall '''putti'''), italiensk benevning på en gud i barneskikkelse (av utseende ofte lik en liten engel) fremfor alt en sådan som vises naken i renessansekunsten og i senere kunst. (wikipedia.org)</ref> med bar rumpe. Hans ”prospekter” røper at mesteren la mye arbeid i å tegne og planlegge motivene på stedet. Motivene utvikles til små fortellinger. Hans kundekontakt må ha vært utmerket, og Köhlers assistenter maktet å gi Nøstetangens slepne motiver et enhetlig preg. Med nye engelske glassblåserferdigheter på plass, kunne verket produsere gjenstander i toppklasse. Til tross for drukkenskap, pengeproblemer og sviktende syn etterlot mesteren seg en serie arbeider, pokaler og vinglass som hører til i europeisk toppklasse.

			Da Nøstetangen gikk inn i sin siste fase i 1770, flyttet Köhler til [[Christiania]]. Formodentlig var han da blitt enkemann. Han hadde fått i stand en maskin for sliping av glass, og averterte i avisen etter oppdrag. Han averterte undervisning for ''”honette''<ref>Honnett betyr hederlig, bra, sømmelig eller korrekt; fornem eller dannet. (snl.no)</ref>''”'' piker i rissing for søm. Økonomien og helsa skrantet, men fantasien sviktet ikke: I rådhussalen viste han mot betaling et panorama av scene fra krigen mellom Russland og Tyrkia. Panoramaet viste hele øygruppen utenfor Konstantinopel<ref>'''Konstantinopel''' (gresk: Κωνσταντινούπολις, tyrkisk ''Konstantinyé'') var fra 330 til 1930 navnet på byen som i dag blir kalt Istanbul i Tyrkia. Den første bebyggelsen på stedet var den antikke byen Byzantion som ble grunnlagt av greske kolonister fra Megara rundt 657 f.Kr. Byen fikk navnet Konstantinopel da keiser Konstantin den store i 324 bestemte å flytte Romerrikets hovedstad fra Roma. Byen fikk i 330 navnet Constantinopolis og ble hovedstad. (wikipedia.org)</ref>, og annonsen reklamerte med at ''”det ble skutt fra begge sider”'' og at ''”Alting gaar i en bestandig Bevægelse, og presentere sig Soel og Maanens Opgang, samt et Torden-Vejr ganske naturlig”.''

	Da Nøstetangen gikk inn i sin siste fase i 1770, flyttet Köhler til Christiania. Formodentlig var han da blitt enkemann. Han hadde fått i stand en maskin for sliping av glass, og averterte i avisen etter oppdrag. Han averterte undervisning for ''”honette”'' piker i rissing for søm. Økonomien og helsa skrantet, men fantasien sviktet ikke: I rådhussalen viste han mot betaling et panorama av scene fra krigen mellom Russland og Tyrkia. Panoramaet viste hele øygruppen utenfor [[Konstantinopel]], og annonsen reklamerte med at ''”det ble skutt fra begge sider”'' og at ''”Alting gaar i en bestandig Bevægelse, og presentere sig Soel og Maanens Opgang, samt et Torden-Vejr ganske naturlig”.''

			*Litteratur relatert til artikkelen: Randi Gaustad: ''Skål for Norge! Nøstetangens spennende billedverden'', Oslo 1998.
	* Litteratur relatert til artikkelen: Randi Gaustad: ''Skål for Norge! Nøstetangens spennende billedverden'', Oslo 1998.
	*{{NBL-artikkel\|https://nbl.snl.no/Heinrich_Gottlieb_K%C3%B6hler\|Heinrich Gottlieb Köhler}}		*{{NBL-artikkel\|https://nbl.snl.no/Heinrich_Gottlieb_K%C3%B6hler\|Heinrich Gottlieb Köhler}}


	''Kilde:''		''Kilde:''

Cnyborg på 22. apr. 2021 kl. 08:21

2021-04-22T08:21:06Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. apr. 2021 kl. 08:21
Linje 33:		Linje 33:
	[[Kategori:1700-tallet]]		[[Kategori:1700-tallet]]
	[[Kategori:Danmark]]		[[Kategori:Danmark]]
			[[Kategori:Personer]]
			{{DEFAULTSORT:Køhler, Heinrich Gottlieb}}

Egil Øygard: Bare pyntet litt

2021-04-13T07:45:37Z

Bare pyntet litt

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. apr. 2021 kl. 07:45
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Heinrich Gottlieb Köhler]]''' (leveår ukjent) var en glassgravør som virka i Danmark-Norge på 1700-tallet.		'''[[Heinrich Gottlieb Köhler]]''' (leveår ukjent) var en glassgravør som virka i Danmark-Norge på 1700-tallet.

	~~'''RÅTEKST FRA HISTORIEBOKA'''~~

	~~'''Da klokkene i Christians kirke ringte til begravelse'''~~

			Da klokkene i Christians kirke ringte til begravelse
	var det ingen overdådig ringing. Folk i Københavns gater og hus merket seg at det ikke var noen person av rang som skulle bæres til graven. [[Christians kirke]], menighetskirken for byens tyske minoritet, var et staselig bygg, formet over samme lest som [[Kongsberg kirke]] og som denne med lukkede kirkestoler utleid til velstående borgere. Nesten som et vitnesbyrd om at de tysktalende stadig ble færre i byen, var det bare noen få til stede ved begravelsen. De to gamle mennene bar ennå sine hatter taust i hånden da de forlot kirkegården.		var det ingen overdådig ringing. Folk i Københavns gater og hus merket seg at det ikke var noen person av rang som skulle bæres til graven. [[Christians kirke]], menighetskirken for byens tyske minoritet, var et staselig bygg, formet over samme lest som [[Kongsberg kirke]] og som denne med lukkede kirkestoler utleid til velstående borgere. Nesten som et vitnesbyrd om at de tysktalende stadig ble færre i byen, var det bare noen få til stede ved begravelsen. De to gamle mennene bar ennå sine hatter taust i hånden da de forlot kirkegården.

Kallrustad: innledningssetning, artikkelen trenger bearbeiding

2021-04-13T07:04:14Z

innledningssetning, artikkelen trenger bearbeiding

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. apr. 2021 kl. 07:04
Linje 1:		Linje 1:
			'''[[Heinrich Gottlieb Köhler]]''' (leveår ukjent) var en glassgravør som virka i Danmark-Norge på 1700-tallet.

			'''RÅTEKST FRA HISTORIEBOKA'''

	'''Da klokkene i Christians kirke ringte til begravelse'''		'''Da klokkene i Christians kirke ringte til begravelse'''

Linje 22:		Linje 26:

	* Litteratur relatert til artikkelen: Randi Gaustad: ''Skål for Norge! Nøstetangens spennende billedverden'', Oslo 1998.		* Litteratur relatert til artikkelen: Randi Gaustad: ''Skål for Norge! Nøstetangens spennende billedverden'', Oslo 1998.
			*{{NBL-artikkel\|https://nbl.snl.no/Heinrich_Gottlieb_K%C3%B6hler\|Heinrich Gottlieb Köhler}}


Linje 29:		Linje 34:
	[[Kategori:Eiker]]		[[Kategori:Eiker]]
	[[Kategori:1700-tallet]]		[[Kategori:1700-tallet]]
			[[Kategori:Danmark]]

Kallrustad: Kallrustad flyttet siden Köhler - gravørmesteren ved Nøstetangen til Heinrich Gottlieb Köhler

2021-04-13T06:56:05Z

Kallrustad flyttet siden Köhler - gravørmesteren ved Nøstetangen til Heinrich Gottlieb Köhler

← Eldre sideversjon	Sideversjonen fra 13. apr. 2021 kl. 06:56
(Ingen forskjell)

Egil Øygard: Lagt inn kategorier og mal

2021-04-12T18:46:18Z

Lagt inn kategorier og mal

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. apr. 2021 kl. 18:46
Linje 25:		Linje 25:

	''Kilde:''		''Kilde:''
	* historieboka med råtekst av Einar Sørensen		* historieboka med råtekst av Einar Sørensen{{Historieboka.no}}
			[[Kategori:Glassverk]]
			[[Kategori:Eiker]]
			[[Kategori:1700-tallet]]

Egil Øygard: Ny artikkel fra historieboka

2021-04-12T08:51:58Z

Ny artikkel fra historieboka

Ny side

'''Da klokkene i Christians kirke ringte til begravelse'''

var det ingen overdådig ringing. Folk i Københavns gater og hus merket seg at det ikke var noen person av rang som skulle bæres til graven. [[Christians kirke]], menighetskirken for byens tyske minoritet, var et staselig bygg, formet over samme lest som [[Kongsberg kirke]] og som denne med lukkede kirkestoler utleid til velstående borgere. Nesten som et vitnesbyrd om at de tysktalende stadig ble færre i byen, var det bare noen få til stede ved begravelsen. De to gamle mennene bar ennå sine hatter taust i hånden da de forlot kirkegården.

''- Han var alltid den største blant oss'', sa den ene.
''-Ja'', sa den andre, ''han priset Herren med sin kunst, og måtte han forbli salig hos Herren, sine feil og mangler til tross, som vi, hans klossete etterlignere, så godt kjente. Og må Vår Herre se i nåde med hans drukkenskap – han ble da også en fattig mann som ikke etterlot seg noget.''
[[Fil:Køhler.jpg|rammeløs|høyre|Gravørmester Heinrich Gottlieb Køhler slik vi kan tenke oss at han så ut. Tegning Hege Vatnaland]]

For i [[København]] var [[Heinrich Gottlieb Köhler]] en glemt mann som tilhørte fortiden. Et glemt navn. Det var få som lenger talte om det norske glassverkseventyret. Glass til pryd og nytte var blitt en selvfølgelighet som de fleste kunne skaffe seg. Ganske visst laget man godt glass i Norge, men uten glassmonopolet kunne man fått dette billigere hos byens glasshandlere.

Glemselen som innhyllet Köhler ved hans død en gang i 1780-årene har utvisket både hvor han kom fra og hvor han lærte sitt fag: å slipe glass med smergel og hjul til de mest raffinerte mønstre. Han har utsmykket Nøstetangenverkets ypperste produkter, de store pokalene og seriene av vinglass, som preges av Köhlers kunst. Köhler kom fra det store tysktalende området, kanskje fra [[Schlesien]] i [[Böhmen]] i nåværende [[Tsjekkia]]. Da han første gang sto på dekket av det norske kompaniets skip under veis til Norge i 1756, hadde han alt 10 år bak seg i København som gravør for de Sachsiske glassverkene. Han var eneren i sitt fag; det var neppe andre som overgikk ham i hans kunst. Mens det norske verket på Nøstetangen var i en oppstartfase, ble det meste av glass fortsatt importert fra Tyskland. Köhler var blant dem som livnærte seg med å gravere delikate mønstre på glasset etter kundens behov. De kjempestore glasspokalene som etter hvert ankom fra Norge, var myntet på kongehuset og hoffet. Köhler forsynte dem med utsøkte motiver, allegoriske fremstillinger som skildret kongehusets begivenheter som om de fant sted i antikkens Roma. Men Köhler mestret også en detaljtro realisme som skildrer kjente bygninger og med mennesker innplassert. I 1752 ble han kongelig gravør og forsøkte å opprette et sliperi som kunne slipe de grove og litt plumpe norske pokalene slik at de lignet sine tyske forbilder. De var nok med bange anelser at Köhler steg i land i [[Drammen]]. Familien bodde fortsatt i København, og det var der mesteren ønsket å bo. Da han ankom verket ved [[Hokksund]] møtte han et tysk samfunn omkring lave hvite bindingsverkshus. Her levde gjestearbeidere og familier og i et tett lite samfunn. Verkets problemer var tilgangen på brensel til smelteovnene, og det var dårlig med kompetanse innen [https://snl.no/gravyr gravyre] og sliping. Ute på tangen i sivilisasjonens utpost mot nord var det mye å ta tak i: Mesteren skulle organisere verkets gravyre, skaffe utstyr og råvarer. Norske assistenter ble antatt og lært opp, som eikergutten Villas Vinter som ble hans mest profilerte svenn og arvtager. Gravert glass skulle sendes til Danmark. I mange år pendlet Köhler mellom Nøstetangen og København, men fra omkring 1764 ble han fast bosatt på Nøstetangen.
[[Fil:Solumspokalen.jpeg|rammeløs|venstre|Gravyrdetalj fra et av mester Køhlers arbeider. Den såkalte Solumspokalen. Foto Drammens museum. Klikk bildet for forstørring]]

For noe hadde skjedd: Sine ypperste ting innenfor den store kunsten av lærde [https://no.wikipedia.org/wiki/Allegori allegorier], mytologiske skildringer hadde han levert. Nå ble hans sviktende helse merkbar. Synet var svekket, og det var også i følge samtidens skriv hans arbeidsmoral og privatøkonomi. Men møtet med den nye norske kundekretsen hadde vært full match. Köhlers evne til detaljrealisme og fantasi tilfredsstilte den lokale etterspørsel hos kunder med patriotisk sinnelag. De ønsket ikke å utsmykke sine glass og pokaler med lærde allegorier, men isteden muntre drikkevers og avbildninger av sine eiendommer, skip, hus, gårder og fabrikker. Köhler mestret det lille formatets kunst, han forenkelt og forminsket slik at han ved å fjerne en vegg kunne få plass til et muntert selskap rundt et bord. Han la inn pussige små detaljer, som en fugl på en grankvist, en kongle på bakken, en liten [https://no.wikipedia.org/wiki/Putto putto] med bar rumpe. Hans ”prospekter” røper at mesteren la mye arbeid i å tegne og planlegge motivene på stedet. Motivene utvikles til små fortellinger. Hans kundekontakt må ha vært utmerket, og Köhlers assistenter maktet å gi Nøstetangens slepne motiver et enhetlig preg. Med nye engelske glassblåserferdigheter på plass, kunne verket produsere gjenstander i toppklasse. Til tross for drukkenskap, pengeproblemer og sviktende syn etterlot mesteren seg en serie arbeider, pokaler og vinglass som hører til i europeisk toppklasse.

Da Nøstetangen gikk inn i sin siste fase i 1770, flyttet Köhler til Christiania. Formodentlig var han da blitt enkemann. Han hadde fått i stand en maskin for sliping av glass, og averterte i avisen etter oppdrag. Han averterte undervisning for ''”honette”'' piker i rissing for søm. Økonomien og helsa skrantet, men fantasien sviktet ikke: I rådhussalen viste han mot betaling et panorama av scene fra krigen mellom Russland og Tyrkia. Panoramaet viste hele øygruppen utenfor [[Konstantinopel]], og annonsen reklamerte med at ''”det ble skutt fra begge sider”'' og at ''”Alting gaar i en bestandig Bevægelse, og presentere sig Soel og Maanens Opgang, samt et Torden-Vejr ganske naturlig”.''

* Litteratur relatert til artikkelen: Randi Gaustad: ''Skål for Norge! Nøstetangens spennende billedverden'', Oslo 1998.

''Kilde:''
* historieboka med råtekst av Einar Sørensen