Herrnhuterne - Sideversjonshistorikk

Cnyborg på 8. mai 2023 kl. 06:23

2023-05-08T06:23:27Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. mai 2023 kl. 06:23
Linje 44:		Linje 44:

	I Trondheim hadde sosietetet som ble grunnlagt i 1822 overlevd, selv om sosietetsarbeiderne forsvant og tillatelsen til å drive offentlig virke uteble. [[Julius Begtrup]] kom inn som leder for et vennelag mens han var lærer på realskolen. Han ble sokneprest til [[Røros prestegjeld\|Røros]] i 1845, og dansken [[H.H. Wolter]] kom da inn i sosietetsarbeider etter å ha vært misjonær i Dansk Vestindia. Brødrene hadde et eget hus ved [[Vår Frue kirke (Trondheim)\|Vår Frue kirke]], med en møtesal som ble kjent som Tippmannsalen etter sosietetsarbeidere [[Carl August Tippmann]] (født 1826 i Sachsen)<ref>"Trondheim byleksikon", 1996</ref>, en av Wolters etterfølgere. Tippmanns virke strakk seg fra 1858 til 1901. Hans etterfølger [[N. Jensen (forstander)\|N. Jensen]] holdt ut til 1928, da han forlot landet. Da hadde sosietetet drevet med underskudd i flere år, og man kunne ikke lenger vente tilskudd fra utlandet.		I Trondheim hadde sosietetet som ble grunnlagt i 1822 overlevd, selv om sosietetsarbeiderne forsvant og tillatelsen til å drive offentlig virke uteble. [[Julius Begtrup]] kom inn som leder for et vennelag mens han var lærer på realskolen. Han ble sokneprest til [[Røros prestegjeld\|Røros]] i 1845, og dansken [[H.H. Wolter]] kom da inn i sosietetsarbeider etter å ha vært misjonær i Dansk Vestindia. Brødrene hadde et eget hus ved [[Vår Frue kirke (Trondheim)\|Vår Frue kirke]], med en møtesal som ble kjent som Tippmannsalen etter sosietetsarbeidere [[Carl August Tippmann]] (født 1826 i Sachsen)<ref>"Trondheim byleksikon", 1996</ref>, en av Wolters etterfølgere. Tippmanns virke strakk seg fra 1858 til 1901. Hans etterfølger [[N. Jensen (forstander)\|N. Jensen]] holdt ut til 1928, da han forlot landet. Da hadde sosietetet drevet med underskudd i flere år, og man kunne ikke lenger vente tilskudd fra utlandet.

			I Stavanger finner man et minne etter herrnhuterne, nemlig [[Brødregata (Stavanger)\|Brødregata]] som er oppkalt etter Brødremenigheten. Den starter ved deres gamle forsamlingshus i [[Asylgata 6 (Stavanger)\|Asylgata 6]].

	==Referanser==		==Referanser==
Linje 55:		Linje 57:
	* {{Trondheim byleksikon 1996}}.		* {{Trondheim byleksikon 1996}}.
	* Holdt, Jens: ''Niels Johannes Holm 1778-1845 : et blad af Brødremenighedens historie''. Utg. Lunde. Bergen. 1937. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2010062806152}}.		* Holdt, Jens: ''Niels Johannes Holm 1778-1845 : et blad af Brødremenighedens historie''. Utg. Lunde. Bergen. 1937. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2010062806152}}.
			* {{Stavanger byleksikon 2008}}
	* Thrap, Daniel: ''Brødremenigheten i Norge''. Christiania. 1908. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2013121006106}}.		* Thrap, Daniel: ''Brødremenigheten i Norge''. Christiania. 1908. {{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2013121006106}}.
	* Øverland, Per: [https://nbl.snl.no/Anne_Margrethe_Ingebrigtsdatter Anne Margrethe Ingebrigtsdatter] i ''Norsk biografisk leksikon''.		* Øverland, Per: [https://nbl.snl.no/Anne_Margrethe_Ingebrigtsdatter Anne Margrethe Ingebrigtsdatter] i ''Norsk biografisk leksikon''.

PaulVIF på 9. aug. 2020 kl. 14:49

2020-08-09T14:49:48Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. aug. 2020 kl. 14:49
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>{{thumb\|Vanse kirke, Vest-Agder - Riksantikvaren-T211 01 0119.jpg\|Sokneprest Søren Bugges forkynnelse i [[Vanse kirke]] mellom 1767 og 1791 førte til stor tilslutning til herrnhuterne på [[Lista]].\|[[C. Christensen Thomhav]]}}		<onlyinclude>{{thumb\|Vanse kirke, Vest-Agder - Riksantikvaren-T211 01 0119.jpg\|Sokneprest Søren Bugges forkynnelse i [[Vanse kirke]] mellom 1767 og 1791 førte til stor tilslutning til herrnhuterne på [[Lista]].\|[[C. Christensen Thomhav]]}}
	'''[[Herrnhuterne]]''', også kalt '''Brødremenigheten''', var et kristent samfunn som utgikk fra ''de böhmiske brødre'', organisert 1727 omkring kolonien og menigheten Herrnhut i [[Sachsen]]. Kolonien Herrnhut («Herrens beskyttelse») ble anlagt av grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf i [[1722]] og forble deres åndelige sentrum,. Etter at Zinzendorf var i [[København]] 1731, kom en rekke prester og andre under innflytelse fra herrnhuterne. Et forbilde ble den danske herrnhuterkolonien Christiansfeld i Sønderjylland, etablert i 1772. De sto for en [[pietisme]] som hadde røtter til den husittiske kirken i Böhmen fra 1400- og 1500-tallet, tilhengere av Jan Hus.		'''[[Herrnhuterne]]''', også kalt '''Brødremenigheten''', var et kristent samfunn som utgikk fra ''de böhmiske brødre'', organisert 1727 omkring kolonien og menigheten Herrnhut i [[Sachsen]]. Kolonien Herrnhut («Herrens beskyttelse») ble anlagt av grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf i [[1722]] og forble deres åndelige sentrum,. Etter at Zinzendorf var i [[København]] 1731, kom en rekke prester og andre under innflytelse fra herrnhuterne. Et forbilde ble den danske herrnhuterkolonien Christiansfeld i Sønderjylland, etablert i 1772. De sto for en [[pietisme]] som hadde røtter til den husittiske kirken i [[Böhmen]] fra 1400- og 1500-tallet, tilhengere av Jan Hus.

	Herrnhuterne var preget av mystikkens fromhet, og Zinzendorf betonet den mystiske forening med den lidende Kristus. Retningen sto for en sterkt sentrering rundt [[Jesus Kristus]], hans blod, sår og lidelse. De var organiserte i små, tette grupper (‘kor’ og ‘sosieteter’) med streng indre kontroll. Herrnhuternes virksomhet var svært aktive innenfor misjon. Zinzendorf hadde god kontakt med det danske kongehuset, og herrnhutiske misjoner ble sendt til [[Grønland (øy)\|Grønland]] i 1733 og til de danske besittelsene i [[Trankebar]] i [[India]] i 1735.		Herrnhuterne var preget av mystikkens fromhet, og Zinzendorf betonet den mystiske forening med den lidende Kristus. Retningen sto for en sterkt sentrering rundt [[Jesus Kristus]], hans blod, sår og lidelse. De var organiserte i små, tette grupper (‘kor’ og ‘sosieteter’) med streng indre kontroll. Herrnhuternes virksomhet var svært aktive innenfor misjon. Zinzendorf hadde god kontakt med det danske kongehuset, og herrnhutiske misjoner ble sendt til [[Grønland (øy)\|Grønland]] i 1733 og til de danske besittelsene i [[Trankebar]] i [[India]] i 1735.

Hans P. Hosar: Tillegg m/lenke

2019-09-10T05:39:04Z

Tillegg m/lenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. sep. 2019 kl. 05:39
Linje 34:		Linje 34:
	Herrnhuterne hadde en renessanse i 1820–30-årene som fikk betydning for misjonsbevegelsen i den lutherske kirke i Norge. Noe av det som utløste dette var at herrnhuteren [[Niels Johannes Holm]] kom til Christiania i 1821 og var her til 1835. Dette førte til en sterk vitalisering av virksomheten. Det ble etter hvert ganske folksomt i «Salen» i 2. etasje i [[Nedre Slottsgate]] 15, og folk måtte også stå på gangen. Det var mest folk fra det lavere borgerskap, men virksomheten tiltrakk seg også nysgjerrige fra alle samfunnslag. Også fra de akademiske miljøene, herunder teologiske studenter, som han hadde et godt forhold til og flere av disse ble opptatt i sosieteten. Omfanget ble snart slik at Holm ble rapportert inn til biskop [[Frederik Julius Bech]] da dette var i strid med [[Konventikkelplakaten]]. Biskopen skulle vurdere saken, men Holm søkte de verdslige myndighetene kongen om tillatelse. Han fikk i februar 1822 kongens godkjennelse til å ha åpne møter i sosieteten i Christiania, til tross for at et samlet presteskap gikk imot dette, og denne beslutningen fra kong [[Karl III Johan\|Karl Johan]] banet vei for den senere opphevelse av Konventikkelplakaten i 1842, på tredje forsøk. Holms støtte hos de verdslige myndighetene kan sees på som en forsterkning av den motvirkning Holm sto for mot det norsknasjonale svenskehatet, og han kom selv i konflikt med den nasjonale vekkelses fremste menn. Høsten 1823 nådde aktiviteten i Nedre Slottsgate et høydepunkt, da det kunne være opptil 180 til stede på møtene, i en sal som bare hadde kapasitet på 70.		Herrnhuterne hadde en renessanse i 1820–30-årene som fikk betydning for misjonsbevegelsen i den lutherske kirke i Norge. Noe av det som utløste dette var at herrnhuteren [[Niels Johannes Holm]] kom til Christiania i 1821 og var her til 1835. Dette førte til en sterk vitalisering av virksomheten. Det ble etter hvert ganske folksomt i «Salen» i 2. etasje i [[Nedre Slottsgate]] 15, og folk måtte også stå på gangen. Det var mest folk fra det lavere borgerskap, men virksomheten tiltrakk seg også nysgjerrige fra alle samfunnslag. Også fra de akademiske miljøene, herunder teologiske studenter, som han hadde et godt forhold til og flere av disse ble opptatt i sosieteten. Omfanget ble snart slik at Holm ble rapportert inn til biskop [[Frederik Julius Bech]] da dette var i strid med [[Konventikkelplakaten]]. Biskopen skulle vurdere saken, men Holm søkte de verdslige myndighetene kongen om tillatelse. Han fikk i februar 1822 kongens godkjennelse til å ha åpne møter i sosieteten i Christiania, til tross for at et samlet presteskap gikk imot dette, og denne beslutningen fra kong [[Karl III Johan\|Karl Johan]] banet vei for den senere opphevelse av Konventikkelplakaten i 1842, på tredje forsøk. Holms støtte hos de verdslige myndighetene kan sees på som en forsterkning av den motvirkning Holm sto for mot det norsknasjonale svenskehatet, og han kom selv i konflikt med den nasjonale vekkelses fremste menn. Høsten 1823 nådde aktiviteten i Nedre Slottsgate et høydepunkt, da det kunne være opptil 180 til stede på møtene, i en sal som bare hadde kapasitet på 70.

	Holm kom i kontakt med Hans Nielsen Hauge, og til tross for sistnevntes skepsis fikk de et godt forhold. Rundt midten av 1820-åra oppsto det også et herrnhutisk miljø i [[Stavanger]]. Det var fire unge menn med bakgrunn fra sosieteten hos Holm som sto bak dette: Juristen [[Søren Daniel Schiøtz]] som i 1830 ble fogd i [[Jæderen og Dalernes fogderi\|Jæderen og Dalerne]], kjøpmann [[S.E. Svendsen (f. 1805)\|S.E. Svendsen]] og brødrene [[Gabriel Kirsebom Kielland (1796–1854)\|Gabriel Kirsebom Kielland]] og [[Caspar Kruse Kielland (1799–1852)\|Caspar Kruse Kielland]]. Gabriel ble sokneprest til [[Finnøy prestegjeld\|Finnøy]] og var gift med [[Gustava Kielland]], grunnlegger av den første kvinnemisjonsforeninga. Caspar Kielland ble postfullmektig i Stavanger. De fire skrev til Herrnhut i 1836 for å få veiledning, og året etter oppretta de et sosietet. I 1842 kjøpte de ei tomt, og året etter sto det ferdig. Haugianernes hus i byen sto ferdig i 1842, så det er tydlig at lekmannsbevegelsen hadde fått et sterkt feste i Stavanger.		Holm kom i kontakt med Hans Nielsen Hauge, og til tross for sistnevntes skepsis fikk de et godt forhold. Sentrale Hauge-venner som [[Randi Solem\|Randi]] og [[Arnt Solem]] var en periode sterkt påvirket av Holm, og ble hans naboer i Kongensgt. da de flyttet til Christiania fra Trondheim. Rundt midten av 1820-åra oppsto det også et herrnhutisk miljø i [[Stavanger]]. Det var fire unge menn med bakgrunn fra sosieteten hos Holm som sto bak dette: Juristen [[Søren Daniel Schiøtz]] som i 1830 ble fogd i [[Jæderen og Dalernes fogderi\|Jæderen og Dalerne]], kjøpmann [[S.E. Svendsen (f. 1805)\|S.E. Svendsen]] og brødrene [[Gabriel Kirsebom Kielland (1796–1854)\|Gabriel Kirsebom Kielland]] og [[Caspar Kruse Kielland (1799–1852)\|Caspar Kruse Kielland]]. Gabriel ble sokneprest til [[Finnøy prestegjeld\|Finnøy]] og var gift med [[Gustava Kielland]], grunnlegger av den første kvinnemisjonsforeninga. Caspar Kielland ble postfullmektig i Stavanger. De fire skrev til Herrnhut i 1836 for å få veiledning, og året etter oppretta de et sosietet. I 1842 kjøpte de ei tomt, og året etter sto det ferdig. Haugianernes hus i byen sto ferdig i 1842, så det er tydlig at lekmannsbevegelsen hadde fått et sterkt feste i Stavanger.

	I Trondheim hadde herrnhuterne vært fraværende helt siden 1740. I 1804 ble så [[Peder Olivarius Bugge (1764–1849)\|Peder Olivarius Bugge]] biskop der, og som sønn av tidligere nevnte Søren Bugge hadde han blitt oppdratt i et herrnhutisk hjem. Han drev ikke selv noe direkte virke for bevegelsen, men var samtidig sterkt knytta til dem. Da han lå for døden i 1849 var det ikke domprosten eller en annen geistlig han tilkalte, men herrnhuternes sosietetsarbeider. Han hadde også vært på besøk i Herrnhut sammen med sin onkel. Sosieteten i Trondheim ble grunnlagt nyttårsaften 1822, og begivenheten fant sted i bispegården. Også sosieten i Trondheim søkte om et tilsvarende fritak fra Konventikkelplakaten som Holm hadde fått i 1822. Alle Trondheims myndigheter og prester gikk imidlertid imot, bortsett fra biskop Bugge. Selv om biskopen ikke var medlem, i hvert fall ikke offisielt, hadde han ved å stille bispegården til disposisjon gitt et tydelig godkjentstempel på sosietetet. Avslaget kom fra kongen i Stockholm i november 1824, og allerede året etter reiste sositetsarbeidere, M.H. Windekilde og hans kone, tilbake til Tyskland. Holm og Bugge opprettholdt sitt gode forhold, gjennom brevveksling og biskopen støttet Holm økonomisk. Det ble allikevel en del aktivitet, og et varig spor finner vi i stedsnavnet [[Christiansfeld (Trondheim)\|Christiansfeld]] på [[Bakklandet\|Øvre Bakklandet]]. Der ble det i 1840-åra oppretta et boligområde av og for herrnhuterne, med navn etter den danske kolonien. [[Kristiansfeld gate (Trondheim)\|Kristiansfeld gate]] har i sin tur fått navn etter området.		I Trondheim hadde herrnhuterne vært fraværende helt siden 1740. I 1804 ble så [[Peder Olivarius Bugge (1764–1849)\|Peder Olivarius Bugge]] biskop der, og som sønn av tidligere nevnte Søren Bugge hadde han blitt oppdratt i et herrnhutisk hjem. Han drev ikke selv noe direkte virke for bevegelsen, men var samtidig sterkt knytta til dem. Da han lå for døden i 1849 var det ikke domprosten eller en annen geistlig han tilkalte, men herrnhuternes sosietetsarbeider. Han hadde også vært på besøk i Herrnhut sammen med sin onkel. Sosieteten i Trondheim ble grunnlagt nyttårsaften 1822, og begivenheten fant sted i bispegården. Også sosieten i Trondheim søkte om et tilsvarende fritak fra Konventikkelplakaten som Holm hadde fått i 1822. Alle Trondheims myndigheter og prester gikk imidlertid imot, bortsett fra biskop Bugge. Selv om biskopen ikke var medlem, i hvert fall ikke offisielt, hadde han ved å stille bispegården til disposisjon gitt et tydelig godkjentstempel på sosietetet. Avslaget kom fra kongen i Stockholm i november 1824, og allerede året etter reiste sositetsarbeidere, M.H. Windekilde og hans kone, tilbake til Tyskland. Holm og Bugge opprettholdt sitt gode forhold, gjennom brevveksling og biskopen støttet Holm økonomisk. Det ble allikevel en del aktivitet, og et varig spor finner vi i stedsnavnet [[Christiansfeld (Trondheim)\|Christiansfeld]] på [[Bakklandet\|Øvre Bakklandet]]. Der ble det i 1840-åra oppretta et boligområde av og for herrnhuterne, med navn etter den danske kolonien. [[Kristiansfeld gate (Trondheim)\|Kristiansfeld gate]] har i sin tur fått navn etter området.

Kallrustad på 9. sep. 2019 kl. 05:57

2019-09-09T05:57:46Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. sep. 2019 kl. 05:57
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>{{thumb\|Vanse kirke, Vest-Agder - Riksantikvaren-T211 01 0119.jpg\|Sokneprest Søren Bugges forkynnelse i [[Vanse kirke]] mellom 1767 og 1791 førte til stor tilslutning til herrnhuterne på Lista.\|[[C. Christensen Thomhav]]}}		<onlyinclude>{{thumb\|Vanse kirke, Vest-Agder - Riksantikvaren-T211 01 0119.jpg\|Sokneprest Søren Bugges forkynnelse i [[Vanse kirke]] mellom 1767 og 1791 førte til stor tilslutning til herrnhuterne på [[Lista]].\|[[C. Christensen Thomhav]]}}
	'''[[Herrnhuterne]]''', også kalt '''Brødremenigheten''', var et kristent samfunn som utgikk fra ''de böhmiske brødre'', organisert 1727 omkring kolonien og menigheten Herrnhut i [[Sachsen]]. Kolonien Herrnhut («Herrens beskyttelse») ble anlagt av grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf i [[1722]] og forble deres åndelige sentrum,. Etter at Zinzendorf var i [[København]] 1731, kom en rekke prester og andre under innflytelse fra herrnhuterne. Et forbilde ble den danske herrnhuterkolonien Christiansfeld i Sønderjylland, etablert i 1772. De sto for en [[pietisme]] som hadde røtter til den husittiske kirken i Böhmen fra 1400- og 1500-tallet, tilhengere av Jan Hus.		'''[[Herrnhuterne]]''', også kalt '''Brødremenigheten''', var et kristent samfunn som utgikk fra ''de böhmiske brødre'', organisert 1727 omkring kolonien og menigheten Herrnhut i [[Sachsen]]. Kolonien Herrnhut («Herrens beskyttelse») ble anlagt av grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf i [[1722]] og forble deres åndelige sentrum,. Etter at Zinzendorf var i [[København]] 1731, kom en rekke prester og andre under innflytelse fra herrnhuterne. Et forbilde ble den danske herrnhuterkolonien Christiansfeld i Sønderjylland, etablert i 1772. De sto for en [[pietisme]] som hadde røtter til den husittiske kirken i Böhmen fra 1400- og 1500-tallet, tilhengere av Jan Hus.

Kallrustad på 9. sep. 2019 kl. 05:50

2019-09-09T05:50:31Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. sep. 2019 kl. 05:50
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>{{thumb\|Vanse kirke, Vest-Agder - Riksantikvaren-T211 01 0119.jpg\|Sokneprest Søren Bugges forkynnelse i [[Vanse kirke]] mellom 1767 og 1791 førte til stor tilslutning til herrnhuterne på Lista.\|[[C. Christensen Thomhav]]}}		<onlyinclude>{{thumb\|Vanse kirke, Vest-Agder - Riksantikvaren-T211 01 0119.jpg\|Sokneprest Søren Bugges forkynnelse i [[Vanse kirke]] mellom 1767 og 1791 førte til stor tilslutning til herrnhuterne på Lista.\|[[C. Christensen Thomhav]]}}
	'''[[~~Herrnhutere~~]]''', også kalt '''Brødremenigheten''', var et kristent samfunn som utgikk fra ''de böhmiske brødre'', organisert 1727 omkring kolonien og menigheten Herrnhut i [[Sachsen]]. Kolonien Herrnhut («Herrens beskyttelse») ble anlagt av grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf i [[1722]] og forble deres åndelige sentrum,. Etter at Zinzendorf var i [[København]] 1731, kom en rekke prester og andre under innflytelse fra herrnhuterne. Et forbilde ble den danske herrnhuterkolonien Christiansfeld i Sønderjylland, etablert i 1772. De sto for en [[pietisme]] som hadde røtter til den husittiske kirken i Böhmen fra 1400- og 1500-tallet, tilhengere av Jan Hus.		'''[[Herrnhuterne]]''', også kalt '''Brødremenigheten''', var et kristent samfunn som utgikk fra ''de böhmiske brødre'', organisert 1727 omkring kolonien og menigheten Herrnhut i [[Sachsen]]. Kolonien Herrnhut («Herrens beskyttelse») ble anlagt av grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf i [[1722]] og forble deres åndelige sentrum,. Etter at Zinzendorf var i [[København]] 1731, kom en rekke prester og andre under innflytelse fra herrnhuterne. Et forbilde ble den danske herrnhuterkolonien Christiansfeld i Sønderjylland, etablert i 1772. De sto for en [[pietisme]] som hadde røtter til den husittiske kirken i Böhmen fra 1400- og 1500-tallet, tilhengere av Jan Hus.

	Herrnhuterne var preget av mystikkens fromhet, og Zinzendorf betonet den mystiske forening med den lidende Kristus. Retningen sto for en sterkt sentrering rundt [[Jesus Kristus]], hans blod, sår og lidelse. De var organiserte i små, tette grupper (‘kor’ og ‘sosieteter’) med streng indre kontroll. Herrnhuternes virksomhet var svært aktive innenfor misjon. Zinzendorf hadde god kontakt med det danske kongehuset, og herrnhutiske misjoner ble sendt til [[Grønland (øy)\|Grønland]] i 1733 og til de danske besittelsene i [[Trankebar]] i [[India]] i 1735.		Herrnhuterne var preget av mystikkens fromhet, og Zinzendorf betonet den mystiske forening med den lidende Kristus. Retningen sto for en sterkt sentrering rundt [[Jesus Kristus]], hans blod, sår og lidelse. De var organiserte i små, tette grupper (‘kor’ og ‘sosieteter’) med streng indre kontroll. Herrnhuternes virksomhet var svært aktive innenfor misjon. Zinzendorf hadde god kontakt med det danske kongehuset, og herrnhutiske misjoner ble sendt til [[Grønland (øy)\|Grønland]] i 1733 og til de danske besittelsene i [[Trankebar]] i [[India]] i 1735.

Kallrustad: Kallrustad flyttet siden Herrnhutere til Herrnhuterne over en omdirigering

2019-09-09T05:50:03Z

Kallrustad flyttet siden Herrnhutere til Herrnhuterne over en omdirigering

← Eldre sideversjon	Sideversjonen fra 9. sep. 2019 kl. 05:50
(Ingen forskjell)

Kallrustad på 14. aug. 2019 kl. 07:19

2019-08-14T07:19:23Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. aug. 2019 kl. 07:19
Linje 4:		Linje 4:
	Herrnhuterne var preget av mystikkens fromhet, og Zinzendorf betonet den mystiske forening med den lidende Kristus. Retningen sto for en sterkt sentrering rundt [[Jesus Kristus]], hans blod, sår og lidelse. De var organiserte i små, tette grupper (‘kor’ og ‘sosieteter’) med streng indre kontroll. Herrnhuternes virksomhet var svært aktive innenfor misjon. Zinzendorf hadde god kontakt med det danske kongehuset, og herrnhutiske misjoner ble sendt til [[Grønland (øy)\|Grønland]] i 1733 og til de danske besittelsene i [[Trankebar]] i [[India]] i 1735.		Herrnhuterne var preget av mystikkens fromhet, og Zinzendorf betonet den mystiske forening med den lidende Kristus. Retningen sto for en sterkt sentrering rundt [[Jesus Kristus]], hans blod, sår og lidelse. De var organiserte i små, tette grupper (‘kor’ og ‘sosieteter’) med streng indre kontroll. Herrnhuternes virksomhet var svært aktive innenfor misjon. Zinzendorf hadde god kontakt med det danske kongehuset, og herrnhutiske misjoner ble sendt til [[Grønland (øy)\|Grønland]] i 1733 og til de danske besittelsene i [[Trankebar]] i [[India]] i 1735.

	~~Selvom~~ det var flere pietistiske retninger i Norge, som herrnhutere og [[radikalpietisme]], var den viktigste pietistiske retningen for den norske pietismen imidlertid den som hadde sitt utgangspunkt i miljøet i den [[Belgia\|belgiske]] byen Halle, 15 km sørvest for Brussel i Flamsk Brabant.</onlyinclude>		Selv om det var flere pietistiske retninger i Norge, som herrnhutere og [[radikalpietisme]], var den viktigste pietistiske retningen for den norske pietismen imidlertid den som hadde sitt utgangspunkt i miljøet i den [[Belgia\|belgiske]] byen Halle, 15 km sørvest for Brussel i Flamsk Brabant.</onlyinclude>

	==Norske herrnhutere på 1700-tallet==		==Norske herrnhutere på 1700-tallet==

Kallrustad: Utdrag, lenker, korrektur, F2

2019-08-14T07:14:01Z

Utdrag, lenker, korrektur, F2

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. aug. 2019 kl. 07:14
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Herrnhutere]]''', også kalt '''Brødremenigheten''', kristent samfunn som utgikk fra ''de böhmiske brødre'', organisert 1727 omkring kolonien og menigheten Herrnhut i [[Sachsen]]. Kolonien Herrnhut («Herrens beskyttelse») ble anlagt av grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf i [[1722]] og forble deres åndelige sentrum,. Etter at Zinzendorf var i København 1731 kom en rekke prester og andre under innflytelse fra herrnhuterne. Et forbilde ble den danske herrnhuterkolonien Christiansfeld i Sønderjylland, etablert i 1772. De sto for en [[pietisme]] som hadde røtter til den husittiske kirken i Böhmen fra 1400- og 1500-tallet, tilhengere av Jan Hus.		<onlyinclude>{{thumb\|Vanse kirke, Vest-Agder - Riksantikvaren-T211 01 0119.jpg\|Sokneprest Søren Bugges forkynnelse i [[Vanse kirke]] mellom 1767 og 1791 førte til stor tilslutning til herrnhuterne på Lista.\|[[C. Christensen Thomhav]]}}
			'''[[Herrnhutere]]''', også kalt '''Brødremenigheten''', var et kristent samfunn som utgikk fra ''de böhmiske brødre'', organisert 1727 omkring kolonien og menigheten Herrnhut i [[Sachsen]]. Kolonien Herrnhut («Herrens beskyttelse») ble anlagt av grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf i [[1722]] og forble deres åndelige sentrum,. Etter at Zinzendorf var i [[København]] 1731, kom en rekke prester og andre under innflytelse fra herrnhuterne. Et forbilde ble den danske herrnhuterkolonien Christiansfeld i Sønderjylland, etablert i 1772. De sto for en [[pietisme]] som hadde røtter til den husittiske kirken i Böhmen fra 1400- og 1500-tallet, tilhengere av Jan Hus.

	Herrnhuterne var preget av mystikkens fromhet og Zinzendorf betonet den mystiske ~~foreniing~~ med den lidende Kristus. Retningen sto for en sterkt sentrering rundt [[Jesus Kristus]], hans blod, sår og lidelse. De var organiserte i små, tette grupper (‘kor’ og ‘sosieteter’) med streng indre kontroll. Herrnhuternes virksomhet var svært aktive innenfor misjon. Zinzendorf hadde god kontakt med det danske kongehuset og herrnhutiske misjoner ble sendt til Grønland i 1733 og til de danske besittelsene i [[Trankebar]] i [[India]] i 1735.		Herrnhuterne var preget av mystikkens fromhet, og Zinzendorf betonet den mystiske forening med den lidende Kristus. Retningen sto for en sterkt sentrering rundt [[Jesus Kristus]], hans blod, sår og lidelse. De var organiserte i små, tette grupper (‘kor’ og ‘sosieteter’) med streng indre kontroll. Herrnhuternes virksomhet var svært aktive innenfor misjon. Zinzendorf hadde god kontakt med det danske kongehuset, og herrnhutiske misjoner ble sendt til [[Grønland (øy)\|Grønland]] i 1733 og til de danske besittelsene i [[Trankebar]] i [[India]] i 1735.

	Selvom det var flere pietistiske retninger i Norge, som herrnhutere og [[radikalpietisme]], var den viktigste pietistiske retningen for den norske pietismen ~~var~~ imidlertid den som hadde sitt utgangspunkt i miljøet i den [[Belgia\|belgiske]] byen Halle, 15 km sørvest for Brussel i Flamsk Brabant.		Selvom det var flere pietistiske retninger i Norge, som herrnhutere og [[radikalpietisme]], var den viktigste pietistiske retningen for den norske pietismen imidlertid den som hadde sitt utgangspunkt i miljøet i den [[Belgia\|belgiske]] byen Halle, 15 km sørvest for Brussel i Flamsk Brabant.</onlyinclude>

	==Norske herrnhutere på 1700-tallet==		==Norske herrnhutere på 1700-tallet==
Linje 23:		Linje 24:
	==Vekkelsen på Lista==		==Vekkelsen på Lista==

	{{thumb\|Vanse kirke, Vest-Agder - Riksantikvaren-T211 01 0119.jpg\|Sokneprest Søren Bugges forkynnelse i [[Vanse kirke]] mellom 1767 og 1791 førte til stor tilslutning til herrnhuterne på Lista.\|C. Christensen Thomhav}}
	Vi må gå litt tilbake i tid, til slutten av perioden da Green og Rennord var ledere i bevegelsen. Da var også en annen prest med i bevegelsen, nemlig [[Søren Bugge (1721–1794)\|Søren Bugge]], som var sokneprest til [[Vanse prestegjeld]] fra 1767 til 1791, og en tid også prost på Lista. Han var forøvrig også far til biskop [[Peder Olivarius Bugge (1764–1849)\|Peder Olivarius Bugge]] i [[Nidaros bispedømme\|Nidaros]]. Han hadde vokst opp i et pietistisk hjem, og ble tidlig med i brødremenigheten i hjembyen Christiania. Broren [[Hans Wilhelm Bugge (1725–1792)\|Hans Wilhelm Bugge]] ble sosietetsarbeider i Christiania og Bergen, altså en som hjalp folk i menigheten - ikke ulikt en [[diakon]] i tradisjonell kristendom.		Vi må gå litt tilbake i tid, til slutten av perioden da Green og Rennord var ledere i bevegelsen. Da var også en annen prest med i bevegelsen, nemlig [[Søren Bugge (1721–1794)\|Søren Bugge]], som var sokneprest til [[Vanse prestegjeld]] fra 1767 til 1791, og en tid også prost på Lista. Han var forøvrig også far til biskop [[Peder Olivarius Bugge (1764–1849)\|Peder Olivarius Bugge]] i [[Nidaros bispedømme\|Nidaros]]. Han hadde vokst opp i et pietistisk hjem, og ble tidlig med i brødremenigheten i hjembyen Christiania. Broren [[Hans Wilhelm Bugge (1725–1792)\|Hans Wilhelm Bugge]] ble sosietetsarbeider i Christiania og Bergen, altså en som hjalp folk i menigheten - ikke ulikt en [[diakon]] i tradisjonell kristendom.

Linje 63:		Linje 63:
	[[Kategori:Herrnhutere\| ]]		[[Kategori:Herrnhutere\| ]]
	[[Kategori:Sachsen]]		[[Kategori:Sachsen]]
	{{bm]]{{~~F-merkingsforslag~~}}		{{bm}}{{F2}}

PaulVIF på 2. aug. 2019 kl. 20:37

2019-08-02T20:37:32Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. aug. 2019 kl. 20:37
Linje 63:		Linje 63:
	[[Kategori:Herrnhutere\| ]]		[[Kategori:Herrnhutere\| ]]
	[[Kategori:Sachsen]]		[[Kategori:Sachsen]]
			{{bm]]{{F-merkingsforslag}}

Gunnar Bolstad: korrektur

2018-12-15T20:45:47Z

korrektur

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 15. des. 2018 kl. 20:45
Linje 17:		Linje 17:
	Jens Rennord døde i 1770 og Green i 1771, og etter dette ble situasjonen en annen. Selv om konventikkelplakaten fortsatt gjaldt, var det blitt større frihet til å organisere seg. Herrnhuterne hadde heller ikke noe ry for å være en trussel mot det bestående etter tredve år med prester på toppen. Noen nyrekruttering ble det allikevel ikke i første omgang. Gruppa i Bergen døde ut i 1784, mens gruppene i Drammen, Christiania, Skien fortsatte sitt virke som små grupper.		Jens Rennord døde i 1770 og Green i 1771, og etter dette ble situasjonen en annen. Selv om konventikkelplakaten fortsatt gjaldt, var det blitt større frihet til å organisere seg. Herrnhuterne hadde heller ikke noe ry for å være en trussel mot det bestående etter tredve år med prester på toppen. Noen nyrekruttering ble det allikevel ikke i første omgang. Gruppa i Bergen døde ut i 1784, mens gruppene i Drammen, Christiania, Skien fortsatte sitt virke som små grupper.

	Samme år som Green døde, altså i 1771, ble den herrnhutiske kolonien Christiansfeld etablert på Jylland. Dermed fantes det et herrnhutisk sentrum i [[Danmark-Norge\|dobbeltmonarkiet]]. I denne artikkelen er ord som menighet og gruppe brukt for å beskrive herrnhuternes organisering, men selv hadde de andre ord. Livet i kolonien var drømmen for de fleste herrnhutere. Der skapte man sitt eget samfunn, mer eller mindre fritt fra resten av verden. Der man ikke hadde grunnlag for en koloni kunne det opprettes ''sosieteter'', og på stedet hvor det bare var noen få herrnhutere danna man ''vennelag'' eller ''vennesamfunn''. I og med at det aldri kom noen koloni i Norge var det en del norske herrnhutere som reiste ut av landet. Blant de meste kjente av disse var [[Peter Treschow d.y.]]. Han og broren [[Niels Treschow]] vokste opp i et herrnhutisk hjem i Drammen. [[Johannnes Green] var deres inngiftede onkel.		Samme år som Green døde, altså i 1771, ble den herrnhutiske kolonien Christiansfeld etablert på Jylland. Dermed fantes det et herrnhutisk sentrum i [[Danmark-Norge\|dobbeltmonarkiet]]. I denne artikkelen er ord som menighet og gruppe brukt for å beskrive herrnhuternes organisering, men selv hadde de andre ord. Livet i kolonien var drømmen for de fleste herrnhutere. Der skapte man sitt eget samfunn, mer eller mindre fritt fra resten av verden. Der man ikke hadde grunnlag for en koloni kunne det opprettes ''sosieteter'', og på stedet hvor det bare var noen få herrnhutere danna man ''vennelag'' eller ''vennesamfunn''. I og med at det aldri kom noen koloni i Norge var det en del norske herrnhutere som reiste ut av landet. Blant de meste kjente av disse var [[Peter Treschow d.y.]]. Han og broren [[Niels Treschow]] vokste opp i et herrnhutisk hjem i Drammen. [[Johannnes Green]] var deres inngiftede onkel.

	Mot slutten av 1700-tallet begynte [[Hans Nielsen Hauge]] sitt virke. [[Haugianisme]]n har en rekke fellestrekk med herrnhuterne, og Hauge reiste til Christiansfeld for å få innblikk i bevegelsen. Han hadde blanda følelser overfor herrnhuterne; legmannsvirksomheten , brødretanken, medlemmenes felles forretningsvirksomhet og misjonsarbeidet var noe han kunne kjenne seg igjen i. Det han ikke likte var at det etter hans mening ble stilt for svake krav til omvendelse. Herrnhuterne mente at folk skulle komme som de var, og så ville de bli gode kristne innafor bevegelsen. Hauge la derimot vekt på en personlig og oppriktig omvendelse før man ble tatt inn i folden.		Mot slutten av 1700-tallet begynte [[Hans Nielsen Hauge]] sitt virke. [[Haugianisme]]n har en rekke fellestrekk med herrnhuterne, og Hauge reiste til Christiansfeld for å få innblikk i bevegelsen. Han hadde blanda følelser overfor herrnhuterne; legmannsvirksomheten , brødretanken, medlemmenes felles forretningsvirksomhet og misjonsarbeidet var noe han kunne kjenne seg igjen i. Det han ikke likte var at det etter hans mening ble stilt for svake krav til omvendelse. Herrnhuterne mente at folk skulle komme som de var, og så ville de bli gode kristne innafor bevegelsen. Hauge la derimot vekt på en personlig og oppriktig omvendelse før man ble tatt inn i folden.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. sep. 2019 kl. 05:39
Linje 34:		Linje 34:
	Herrnhuterne hadde en renessanse i 1820–30-årene som fikk betydning for misjonsbevegelsen i den lutherske kirke i Norge. Noe av det som utløste dette var at herrnhuteren [[Niels Johannes Holm]] kom til Christiania i 1821 og var her til 1835. Dette førte til en sterk vitalisering av virksomheten. Det ble etter hvert ganske folksomt i «Salen» i 2. etasje i [[Nedre Slottsgate]] 15, og folk måtte også stå på gangen. Det var mest folk fra det lavere borgerskap, men virksomheten tiltrakk seg også nysgjerrige fra alle samfunnslag. Også fra de akademiske miljøene, herunder teologiske studenter, som han hadde et godt forhold til og flere av disse ble opptatt i sosieteten. Omfanget ble snart slik at Holm ble rapportert inn til biskop [[Frederik Julius Bech]] da dette var i strid med [[Konventikkelplakaten]]. Biskopen skulle vurdere saken, men Holm søkte de verdslige myndighetene kongen om tillatelse. Han fikk i februar 1822 kongens godkjennelse til å ha åpne møter i sosieteten i Christiania, til tross for at et samlet presteskap gikk imot dette, og denne beslutningen fra kong [[Karl III Johan\|Karl Johan]] banet vei for den senere opphevelse av Konventikkelplakaten i 1842, på tredje forsøk. Holms støtte hos de verdslige myndighetene kan sees på som en forsterkning av den motvirkning Holm sto for mot det norsknasjonale svenskehatet, og han kom selv i konflikt med den nasjonale vekkelses fremste menn. Høsten 1823 nådde aktiviteten i Nedre Slottsgate et høydepunkt, da det kunne være opptil 180 til stede på møtene, i en sal som bare hadde kapasitet på 70.		Herrnhuterne hadde en renessanse i 1820–30-årene som fikk betydning for misjonsbevegelsen i den lutherske kirke i Norge. Noe av det som utløste dette var at herrnhuteren [[Niels Johannes Holm]] kom til Christiania i 1821 og var her til 1835. Dette førte til en sterk vitalisering av virksomheten. Det ble etter hvert ganske folksomt i «Salen» i 2. etasje i [[Nedre Slottsgate]] 15, og folk måtte også stå på gangen. Det var mest folk fra det lavere borgerskap, men virksomheten tiltrakk seg også nysgjerrige fra alle samfunnslag. Også fra de akademiske miljøene, herunder teologiske studenter, som han hadde et godt forhold til og flere av disse ble opptatt i sosieteten. Omfanget ble snart slik at Holm ble rapportert inn til biskop [[Frederik Julius Bech]] da dette var i strid med [[Konventikkelplakaten]]. Biskopen skulle vurdere saken, men Holm søkte de verdslige myndighetene kongen om tillatelse. Han fikk i februar 1822 kongens godkjennelse til å ha åpne møter i sosieteten i Christiania, til tross for at et samlet presteskap gikk imot dette, og denne beslutningen fra kong [[Karl III Johan\|Karl Johan]] banet vei for den senere opphevelse av Konventikkelplakaten i 1842, på tredje forsøk. Holms støtte hos de verdslige myndighetene kan sees på som en forsterkning av den motvirkning Holm sto for mot det norsknasjonale svenskehatet, og han kom selv i konflikt med den nasjonale vekkelses fremste menn. Høsten 1823 nådde aktiviteten i Nedre Slottsgate et høydepunkt, da det kunne være opptil 180 til stede på møtene, i en sal som bare hadde kapasitet på 70.

	Holm kom i kontakt med Hans Nielsen Hauge, og til tross for sistnevntes skepsis fikk de et godt forhold. Rundt midten av 1820-åra oppsto det også et herrnhutisk miljø i [[Stavanger]]. Det var fire unge menn med bakgrunn fra sosieteten hos Holm som sto bak dette: Juristen [[Søren Daniel Schiøtz]] som i 1830 ble fogd i [[Jæderen og Dalernes fogderi\|Jæderen og Dalerne]], kjøpmann [[S.E. Svendsen (f. 1805)\|S.E. Svendsen]] og brødrene [[Gabriel Kirsebom Kielland (1796–1854)\|Gabriel Kirsebom Kielland]] og [[Caspar Kruse Kielland (1799–1852)\|Caspar Kruse Kielland]]. Gabriel ble sokneprest til [[Finnøy prestegjeld\|Finnøy]] og var gift med [[Gustava Kielland]], grunnlegger av den første kvinnemisjonsforeninga. Caspar Kielland ble postfullmektig i Stavanger. De fire skrev til Herrnhut i 1836 for å få veiledning, og året etter oppretta de et sosietet. I 1842 kjøpte de ei tomt, og året etter sto det ferdig. Haugianernes hus i byen sto ferdig i 1842, så det er tydlig at lekmannsbevegelsen hadde fått et sterkt feste i Stavanger.		Holm kom i kontakt med Hans Nielsen Hauge, og til tross for sistnevntes skepsis fikk de et godt forhold. Sentrale Hauge-venner som [[Randi Solem\|Randi]] og [[Arnt Solem]] var en periode sterkt påvirket av Holm, og ble hans naboer i Kongensgt. da de flyttet til Christiania fra Trondheim. Rundt midten av 1820-åra oppsto det også et herrnhutisk miljø i [[Stavanger]]. Det var fire unge menn med bakgrunn fra sosieteten hos Holm som sto bak dette: Juristen [[Søren Daniel Schiøtz]] som i 1830 ble fogd i [[Jæderen og Dalernes fogderi\|Jæderen og Dalerne]], kjøpmann [[S.E. Svendsen (f. 1805)\|S.E. Svendsen]] og brødrene [[Gabriel Kirsebom Kielland (1796–1854)\|Gabriel Kirsebom Kielland]] og [[Caspar Kruse Kielland (1799–1852)\|Caspar Kruse Kielland]]. Gabriel ble sokneprest til [[Finnøy prestegjeld\|Finnøy]] og var gift med [[Gustava Kielland]], grunnlegger av den første kvinnemisjonsforeninga. Caspar Kielland ble postfullmektig i Stavanger. De fire skrev til Herrnhut i 1836 for å få veiledning, og året etter oppretta de et sosietet. I 1842 kjøpte de ei tomt, og året etter sto det ferdig. Haugianernes hus i byen sto ferdig i 1842, så det er tydlig at lekmannsbevegelsen hadde fått et sterkt feste i Stavanger.

	I Trondheim hadde herrnhuterne vært fraværende helt siden 1740. I 1804 ble så [[Peder Olivarius Bugge (1764–1849)\|Peder Olivarius Bugge]] biskop der, og som sønn av tidligere nevnte Søren Bugge hadde han blitt oppdratt i et herrnhutisk hjem. Han drev ikke selv noe direkte virke for bevegelsen, men var samtidig sterkt knytta til dem. Da han lå for døden i 1849 var det ikke domprosten eller en annen geistlig han tilkalte, men herrnhuternes sosietetsarbeider. Han hadde også vært på besøk i Herrnhut sammen med sin onkel. Sosieteten i Trondheim ble grunnlagt nyttårsaften 1822, og begivenheten fant sted i bispegården. Også sosieten i Trondheim søkte om et tilsvarende fritak fra Konventikkelplakaten som Holm hadde fått i 1822. Alle Trondheims myndigheter og prester gikk imidlertid imot, bortsett fra biskop Bugge. Selv om biskopen ikke var medlem, i hvert fall ikke offisielt, hadde han ved å stille bispegården til disposisjon gitt et tydelig godkjentstempel på sosietetet. Avslaget kom fra kongen i Stockholm i november 1824, og allerede året etter reiste sositetsarbeidere, M.H. Windekilde og hans kone, tilbake til Tyskland. Holm og Bugge opprettholdt sitt gode forhold, gjennom brevveksling og biskopen støttet Holm økonomisk. Det ble allikevel en del aktivitet, og et varig spor finner vi i stedsnavnet [[Christiansfeld (Trondheim)\|Christiansfeld]] på [[Bakklandet\|Øvre Bakklandet]]. Der ble det i 1840-åra oppretta et boligområde av og for herrnhuterne, med navn etter den danske kolonien. [[Kristiansfeld gate (Trondheim)\|Kristiansfeld gate]] har i sin tur fått navn etter området.		I Trondheim hadde herrnhuterne vært fraværende helt siden 1740. I 1804 ble så [[Peder Olivarius Bugge (1764–1849)\|Peder Olivarius Bugge]] biskop der, og som sønn av tidligere nevnte Søren Bugge hadde han blitt oppdratt i et herrnhutisk hjem. Han drev ikke selv noe direkte virke for bevegelsen, men var samtidig sterkt knytta til dem. Da han lå for døden i 1849 var det ikke domprosten eller en annen geistlig han tilkalte, men herrnhuternes sosietetsarbeider. Han hadde også vært på besøk i Herrnhut sammen med sin onkel. Sosieteten i Trondheim ble grunnlagt nyttårsaften 1822, og begivenheten fant sted i bispegården. Også sosieten i Trondheim søkte om et tilsvarende fritak fra Konventikkelplakaten som Holm hadde fått i 1822. Alle Trondheims myndigheter og prester gikk imidlertid imot, bortsett fra biskop Bugge. Selv om biskopen ikke var medlem, i hvert fall ikke offisielt, hadde han ved å stille bispegården til disposisjon gitt et tydelig godkjentstempel på sosietetet. Avslaget kom fra kongen i Stockholm i november 1824, og allerede året etter reiste sositetsarbeidere, M.H. Windekilde og hans kone, tilbake til Tyskland. Holm og Bugge opprettholdt sitt gode forhold, gjennom brevveksling og biskopen støttet Holm økonomisk. Det ble allikevel en del aktivitet, og et varig spor finner vi i stedsnavnet [[Christiansfeld (Trondheim)\|Christiansfeld]] på [[Bakklandet\|Øvre Bakklandet]]. Der ble det i 1840-åra oppretta et boligområde av og for herrnhuterne, med navn etter den danske kolonien. [[Kristiansfeld gate (Trondheim)\|Kristiansfeld gate]] har i sin tur fått navn etter området.