Historiografi - Sideversjonshistorikk

PaulVIF på 29. aug. 2023 kl. 13:32

2023-08-29T13:32:52Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. aug. 2023 kl. 13:32
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>'''[[Historiografi]]''' ~~Historiografi~~ er en forskningsgren innenfor vitenskapsteorien, som studerer historiefagets teorier, metoder og historiske utvikling. Historiografisk forskning er et stort, komplekst og ganske uoversiktlig felt, som har en rekke former. En grunnleggende form retter seg mot studiet av fagets mest framstående historikerpersonligheter, og kan være orientert mot biografiske studier eller analyser av sentrale verk i deres produksjon. En annen form for historiografiske studier tar utgangspunkt i det som gjerne kalles grunnlagsproblemer, fagets vitenskapsteoretiske forutsetninger, idéhistorie, teorier og metode. Slike studier kan avgrenses til bestemte epoker – for eksempel analyser av middelalderforskningens historiografi – eller bestemte realhistoriske problemkomplekser – som lokalhistorie, kvinnehistorie, arbeiderhistorie osv. En tredje viktig form for historiografiske studier er dirigert mot historiefagets forhold til samfunnet, fagets institusjonalisering og profesjonalisering, det vil si utviklingen av historiske institutter, organisasjoner og utdanningskvalifikasjoner. <ref>Myhre 1996: s. 7-10. Kjeldstadli 1999: s. 51.</ref>		<onlyinclude>'''[[Historiografi]]''' er en forskningsgren innenfor vitenskapsteorien, som studerer historiefagets teorier, metoder og historiske utvikling. Historiografisk forskning er et stort, komplekst og ganske uoversiktlig felt, som har en rekke former. En grunnleggende form retter seg mot studiet av fagets mest framstående historikerpersonligheter, og kan være orientert mot biografiske studier eller analyser av sentrale verk i deres produksjon. En annen form for historiografiske studier tar utgangspunkt i det som gjerne kalles grunnlagsproblemer, fagets vitenskapsteoretiske forutsetninger, idéhistorie, teorier og metode. Slike studier kan avgrenses til bestemte epoker – for eksempel analyser av middelalderforskningens historiografi – eller bestemte realhistoriske problemkomplekser – som lokalhistorie, kvinnehistorie, arbeiderhistorie osv. En tredje viktig form for historiografiske studier er dirigert mot historiefagets forhold til samfunnet, fagets institusjonalisering og profesjonalisering, det vil si utviklingen av historiske institutter, organisasjoner og utdanningskvalifikasjoner. <ref>Myhre 1996: s. 7-10. Kjeldstadli 1999: s. 51.</ref>

	Terminologien er imidlertid uklar og flertydig, og i en rekke land brukes "historiografi" nærmest synonymt med ”historieforskning”, som [[Jan Eivind Myhre]] har påpekt.<ref>Myhre 1996: s. 4.</ref> Noe av forklaringen på denne uklarheten ligger rett og slett i at ordet ”historie” er tvetydig på mange språk, på norsk til og med tretydig: Historie brukes både om en fortelling, om faget historie og om fortiden. Vi finner noe av det samme på engelsk. Ordet "History" kan både bety fortiden og historiefaget.<ref>Marwick 1989: s. 5ff.</ref> Hvis vi legger den første betydningen til grunn, virker det rett og rimelig at historiografi – forstått som fortidsbeskrivelse – kan være det samme som historieforskning. Baserer vi oss derimot på den andre betydningen, virker det rimeligere å tenke seg at begrepet betyr historien om historiefaget, altså at det har en kritisk-analytisk og metafaglig funksjon.		Terminologien er imidlertid uklar og flertydig, og i en rekke land brukes "historiografi" nærmest synonymt med ”historieforskning”, som [[Jan Eivind Myhre]] har påpekt.<ref>Myhre 1996: s. 4.</ref> Noe av forklaringen på denne uklarheten ligger rett og slett i at ordet ”historie” er tvetydig på mange språk, på norsk til og med tretydig: Historie brukes både om en fortelling, om faget historie og om fortiden. Vi finner noe av det samme på engelsk. Ordet "History" kan både bety fortiden og historiefaget.<ref>Marwick 1989: s. 5ff.</ref> Hvis vi legger den første betydningen til grunn, virker det rett og rimelig at historiografi – forstått som fortidsbeskrivelse – kan være det samme som historieforskning. Baserer vi oss derimot på den andre betydningen, virker det rimeligere å tenke seg at begrepet betyr historien om historiefaget, altså at det har en kritisk-analytisk og metafaglig funksjon.

Ola Alsvik: Referanse

2020-05-12T06:55:14Z

Referanse

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mai 2020 kl. 06:55
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>'''[[Historiografi]]''' Historiografi er en forskningsgren innenfor vitenskapsteorien, som studerer historiefagets teorier, metoder og historiske utvikling. Historiografisk forskning er et stort, komplekst og ganske uoversiktlig felt, som har en rekke former. En grunnleggende form retter seg mot studiet av fagets mest framstående historikerpersonligheter, og kan være orientert mot biografiske studier eller analyser av sentrale verk i deres produksjon. En annen form for historiografiske studier tar utgangspunkt i det som gjerne kalles grunnlagsproblemer, fagets vitenskapsteoretiske forutsetninger, idéhistorie, teorier og metode. Slike studier kan avgrenses til bestemte epoker – for eksempel analyser av middelalderforskningens historiografi – eller bestemte realhistoriske problemkomplekser – som lokalhistorie, kvinnehistorie, arbeiderhistorie osv. En tredje viktig form for historiografiske studier er dirigert mot historiefagets forhold til samfunnet, fagets institusjonalisering og profesjonalisering, det vil si utviklingen av historiske institutter, organisasjoner og utdanningskvalifikasjoner. <ref>Kjeldstadli 1999: s. 51.</ref>		<onlyinclude>'''[[Historiografi]]''' Historiografi er en forskningsgren innenfor vitenskapsteorien, som studerer historiefagets teorier, metoder og historiske utvikling. Historiografisk forskning er et stort, komplekst og ganske uoversiktlig felt, som har en rekke former. En grunnleggende form retter seg mot studiet av fagets mest framstående historikerpersonligheter, og kan være orientert mot biografiske studier eller analyser av sentrale verk i deres produksjon. En annen form for historiografiske studier tar utgangspunkt i det som gjerne kalles grunnlagsproblemer, fagets vitenskapsteoretiske forutsetninger, idéhistorie, teorier og metode. Slike studier kan avgrenses til bestemte epoker – for eksempel analyser av middelalderforskningens historiografi – eller bestemte realhistoriske problemkomplekser – som lokalhistorie, kvinnehistorie, arbeiderhistorie osv. En tredje viktig form for historiografiske studier er dirigert mot historiefagets forhold til samfunnet, fagets institusjonalisering og profesjonalisering, det vil si utviklingen av historiske institutter, organisasjoner og utdanningskvalifikasjoner. <ref>Myhre 1996: s. 7-10. Kjeldstadli 1999: s. 51.</ref>

	Terminologien er imidlertid uklar og flertydig, og i en rekke land brukes "historiografi" nærmest synonymt med ”historieforskning”, som [[Jan Eivind Myhre]] har påpekt.<ref>Myhre 1996: s. 4.</ref> Noe av forklaringen på denne uklarheten ligger rett og slett i at ordet ”historie” er tvetydig på mange språk, på norsk til og med tretydig: Historie brukes både om en fortelling, om faget historie og om fortiden. Vi finner noe av det samme på engelsk. Ordet "History" kan både bety fortiden og historiefaget.<ref>Marwick 1989: s. 5ff.</ref> Hvis vi legger den første betydningen til grunn, virker det rett og rimelig at historiografi – forstått som fortidsbeskrivelse – kan være det samme som historieforskning. Baserer vi oss derimot på den andre betydningen, virker det rimeligere å tenke seg at begrepet betyr historien om historiefaget, altså at det har en kritisk-analytisk og metafaglig funksjon.		Terminologien er imidlertid uklar og flertydig, og i en rekke land brukes "historiografi" nærmest synonymt med ”historieforskning”, som [[Jan Eivind Myhre]] har påpekt.<ref>Myhre 1996: s. 4.</ref> Noe av forklaringen på denne uklarheten ligger rett og slett i at ordet ”historie” er tvetydig på mange språk, på norsk til og med tretydig: Historie brukes både om en fortelling, om faget historie og om fortiden. Vi finner noe av det samme på engelsk. Ordet "History" kan både bety fortiden og historiefaget.<ref>Marwick 1989: s. 5ff.</ref> Hvis vi legger den første betydningen til grunn, virker det rett og rimelig at historiografi – forstått som fortidsbeskrivelse – kan være det samme som historieforskning. Baserer vi oss derimot på den andre betydningen, virker det rimeligere å tenke seg at begrepet betyr historien om historiefaget, altså at det har en kritisk-analytisk og metafaglig funksjon.

Ola Alsvik: Ny tekst

2020-05-12T06:53:25Z

Ny tekst

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mai 2020 kl. 06:53
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>'''[[Historiografi]]''' er i ~~generell forstand vitenskapen om historieskrivningen~~. ~~Mer bestemt betegner "~~historiografi~~" den gren innenfor historievitenskapen~~ som ~~beskriver og analyserer historievitenskapens egen historie: «Historiografi~~ er ~~utforskningen~~ og ~~framstillingen~~ av ~~historiefagets historie»~~.<ref>Kjeldstadli 1999: s. 51.</ref>		<onlyinclude>'''[[Historiografi]]''' Historiografi er en forskningsgren innenfor vitenskapsteorien, som studerer historiefagets teorier, metoder og historiske utvikling. Historiografisk forskning er et stort, komplekst og ganske uoversiktlig felt, som har en rekke former. En grunnleggende form retter seg mot studiet av fagets mest framstående historikerpersonligheter, og kan være orientert mot biografiske studier eller analyser av sentrale verk i deres produksjon. En annen form for historiografiske studier tar utgangspunkt i det som gjerne kalles grunnlagsproblemer, fagets vitenskapsteoretiske forutsetninger, idéhistorie, teorier og metode. Slike studier kan avgrenses til bestemte epoker – for eksempel analyser av middelalderforskningens historiografi – eller bestemte realhistoriske problemkomplekser – som lokalhistorie, kvinnehistorie, arbeiderhistorie osv. En tredje viktig form for historiografiske studier er dirigert mot historiefagets forhold til samfunnet, fagets institusjonalisering og profesjonalisering, det vil si utviklingen av historiske institutter, organisasjoner og utdanningskvalifikasjoner. <ref>Kjeldstadli 1999: s. 51.</ref>

	Terminologien er imidlertid uklar og flertydig, og i en rekke land brukes "historiografi" nærmest synonymt med ”historieforskning”, som [[Jan Eivind Myhre]] har påpekt.<ref>Myhre 1996: s. 4.</ref> Noe av forklaringen på denne uklarheten ligger rett og slett i at ordet ”historie” er tvetydig på mange språk, på norsk til og med tretydig: Historie brukes både om en fortelling, om faget historie og om fortiden. Vi finner noe av det samme på engelsk. Ordet "History" kan både bety fortiden og historiefaget.<ref>Marwick 1989: s. 5ff.</ref> Hvis vi legger den første betydningen til grunn, virker det rett og rimelig at historiografi – forstått som fortidsbeskrivelse – kan være det samme som historieforskning. Baserer vi oss derimot på den andre betydningen, virker det rimeligere å tenke seg at begrepet betyr historien om historiefaget, altså at det har en kritisk-analytisk og metafaglig funksjon.		Terminologien er imidlertid uklar og flertydig, og i en rekke land brukes "historiografi" nærmest synonymt med ”historieforskning”, som [[Jan Eivind Myhre]] har påpekt.<ref>Myhre 1996: s. 4.</ref> Noe av forklaringen på denne uklarheten ligger rett og slett i at ordet ”historie” er tvetydig på mange språk, på norsk til og med tretydig: Historie brukes både om en fortelling, om faget historie og om fortiden. Vi finner noe av det samme på engelsk. Ordet "History" kan både bety fortiden og historiefaget.<ref>Marwick 1989: s. 5ff.</ref> Hvis vi legger den første betydningen til grunn, virker det rett og rimelig at historiografi – forstått som fortidsbeskrivelse – kan være det samme som historieforskning. Baserer vi oss derimot på den andre betydningen, virker det rimeligere å tenke seg at begrepet betyr historien om historiefaget, altså at det har en kritisk-analytisk og metafaglig funksjon.

Marianne Wiig: korr., avsnitt, lenker

2020-03-16T15:09:43Z

korr., avsnitt, lenker

Vis endringer

Marianne Wiig: mal

2020-01-14T15:18:25Z

mal

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. jan. 2020 kl. 15:18
Linje 106:		Linje 106:
	[[Kategori:Metode]]		[[Kategori:Metode]]
	{{bm}}		{{bm}}
			{{Klasserommet}}

Olve Utne: {{bm}}

2019-12-09T23:08:11Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. des. 2019 kl. 23:08
Linje 105:		Linje 105:
	[[Kategori:Historiografi\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Historiografi\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Metode]]		[[Kategori:Metode]]
			{{bm}}

Ola Alsvik: Ref. Bokhylla

2019-03-25T09:26:32Z

Ref. Bokhylla

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. mar. 2019 kl. 09:26
Linje 88:		Linje 88:
	*[http://www.nb.no/utlevering/contentview.jsf?urn=URN:NBN:no-nb_digibok_2010043003043 Hubbard, William H., Myhre, Jan Eivind, Nordby, Trond og Sogner, Sølvi (ed.). ''Making a Historical Culture''. Historiography in Norway, Scandinavian University Press 1995.]		*[http://www.nb.no/utlevering/contentview.jsf?urn=URN:NBN:no-nb_digibok_2010043003043 Hubbard, William H., Myhre, Jan Eivind, Nordby, Trond og Sogner, Sølvi (ed.). ''Making a Historical Culture''. Historiography in Norway, Scandinavian University Press 1995.]
	*Iggers, Georg G: ''Historiography in the Twentieth Century. From Scientific Objectivity to the Postmodern Challenge'', Westleyan University Press 2005.		*Iggers, Georg G: ''Historiography in the Twentieth Century. From Scientific Objectivity to the Postmodern Challenge'', Westleyan University Press 2005.
	*Kjeldstadli, Knut: «Det fengslende ordet. Om den språklige vendingen i historiefaget», i Kjeldstadli, Knut (red): ''Valg og vitenskap. Festskrift til Sivert Langholm'', Den historiske forening 1997.		*Kjeldstadli, Knut: «Det fengslende ordet. Om den språklige vendingen i historiefaget», i Kjeldstadli, Knut (red): ''Valg og vitenskap. Festskrift til Sivert Langholm'', Den historiske forening 1997.{{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2010122006016}}
	*[http://www.nb.no/utlevering/contentview.jsf?urn=URN:NBN:no-nb_digibok_2008090300018#&struct=DIV332 Kjeldstadli, Knut: ''Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget'', 2. utgave Universitetsforlaget 1999]		*[http://www.nb.no/utlevering/contentview.jsf?urn=URN:NBN:no-nb_digibok_2008090300018#&struct=DIV332 Kjeldstadli, Knut: ''Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget'', 2. utgave Universitetsforlaget 1999]
	*[http://www.snl.no/.nbl_biografi/Ottar_Dahl/utdypning Kjeldstadli, Knut: «Ottar Dahl», i Norsk biografisk leksikon, Kunnskapsforlaget 2000.]		*[http://www.snl.no/.nbl_biografi/Ottar_Dahl/utdypning Kjeldstadli, Knut: «Ottar Dahl», i Norsk biografisk leksikon, Kunnskapsforlaget 2000.]

PaulVIF: /* Nye retninger – grunnleggende kontinuitet: Annales-skolen som eksempel */

2017-05-28T07:06:13Z

Nye retninger – grunnleggende kontinuitet: Annales-skolen som eksempel

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. mai 2017 kl. 07:06
Linje 51:		Linje 51:
	=== Nye retninger – grunnleggende kontinuitet: Annales-skolen som eksempel ===		=== Nye retninger – grunnleggende kontinuitet: Annales-skolen som eksempel ===

	Et godt eksempel på denne bastardposisjonen er den franske [[Annales-skolen]], som ved siden av den tyske historismen, har vært den mest innflytelsesrike retningen innen historiefaget siden historie ble en vitenskap. Annales-skolen, som ble grunnlagt av Marc Bloch (1886-1944) og Lucien Febvre (1878-1956) i slutten av 1920-årene, kombinerer på det metodiske plan en sterk tillit til objektive, kvantitative teknikker med en tolkende tilnærming til symboler og kulturelle uttrykk. Det har vært et mer eller mindre tydelig forskningsideal å skape ”[[totalhistorie]]”, det vil si en historie som gjennom bruk av alle typer av relevant kildemateriale forsøkte å gi et helhetsbilde av befolkning og samfunn innenfor en region. Annales-skolen brøt på vesentlige punkter med historismen: Historismen konsentrerte seg om å utforske den politiske historie, nasjonens historie og først og fremst statens historie, vendte annalistene blikket mot de geografiske, materielle, sosiale og mentale systemene som utgjorde grunnvilkårene for befolkningen som helhet. Det var historie ovenfra versus historie nedenfra. Videre kan vi si at den første retningen var humanistisk orientert, fortellende i sin natur og orientert mot å forstå individuelle enkelthendelser. Den andre var derimot orientert mot samfunnsvitenskapene, var mer analytisk i sin tilnærming og hadde ambisjoner om å framskaffe allmenngyldig kunnskap. Men når det gjaldt synet på det vi ovenfor har kalt historiens grunnlagsproblemer, hersket det likevel enighet mellom retningene, en enighet som markerte en vitenskapsteoretisk kontinuitet i historiefagets utvikling fra begynnelsen av 1800-tallet til siste halvdel av 1900-tallet. I fundamental forstand dreide denne enigheten seg om at fortiden var en realitet, og at historiefagets framstillinger skulle korrespondere med denne fortiden, det vil at historikerens målsetning var å rekonstruere fortiden. Historikere flest var tilhengere av det som gjerne kalles vitenskapelig realisme.		Et godt eksempel på denne bastardposisjonen er den franske [[Annales-skolen]], som ved siden av den tyske historismen, har vært den mest innflytelsesrike retningen innen historiefaget siden historie ble en vitenskap. Annales-skolen, som ble grunnlagt av Marc Bloch (1886-1944) og Lucien Febvre (1878-1956) i slutten av 1920-årene, kombinerer på det metodiske plan en sterk tillit til objektive, kvantitative teknikker med en tolkende tilnærming til symboler og kulturelle uttrykk. Det har vært et mer eller mindre tydelig forskningsideal å skape «[[totalhistorie]]», det vil si en historie som gjennom bruk av alle typer av relevant kildemateriale forsøkte å gi et helhetsbilde av befolkning og samfunn innenfor en region. Annales-skolen brøt på vesentlige punkter med historismen: Historismen konsentrerte seg om å utforske den politiske historie, nasjonens historie og først og fremst statens historie, vendte annalistene blikket mot de geografiske, materielle, sosiale og mentale systemene som utgjorde grunnvilkårene for befolkningen som helhet. Det var historie ovenfra versus historie nedenfra. Videre kan vi si at den første retningen var humanistisk orientert, fortellende i sin natur og orientert mot å forstå individuelle enkelthendelser. Den andre var derimot orientert mot samfunnsvitenskapene, var mer analytisk i sin tilnærming og hadde ambisjoner om å framskaffe allmenngyldig kunnskap. Men når det gjaldt synet på det vi ovenfor har kalt historiens grunnlagsproblemer, hersket det likevel enighet mellom retningene, en enighet som markerte en vitenskapsteoretisk kontinuitet i historiefagets utvikling fra begynnelsen av 1800-tallet til siste halvdel av 1900-tallet. I fundamental forstand dreide denne enigheten seg om at fortiden var en realitet, og at historiefagets framstillinger skulle korrespondere med denne fortiden, det vil at historikerens målsetning var å rekonstruere fortiden. Historikere flest var tilhengere av det som gjerne kalles vitenskapelig realisme.


	=== Den postmoderne utfordring ===		=== Den postmoderne utfordring ===

Jobr på 24. jun. 2016 kl. 17:24

2016-06-24T17:24:15Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. jun. 2016 kl. 17:24
Linje 51:		Linje 51:
	=== Nye retninger – grunnleggende kontinuitet: Annales-skolen som eksempel ===		=== Nye retninger – grunnleggende kontinuitet: Annales-skolen som eksempel ===

	Et godt eksempel på denne bastardposisjonen er den franske [[~~Metode:Annales-skolen\|~~Annales-skolen]], som ved siden av den tyske historismen, har vært den mest innflytelsesrike retningen innen historiefaget siden historie ble en vitenskap. Annales-skolen, som ble grunnlagt av Marc Bloch (1886-1944) og Lucien Febvre (1878-1956) i slutten av 1920-årene, kombinerer på det metodiske plan en sterk tillit til objektive, kvantitative teknikker med en tolkende tilnærming til symboler og kulturelle uttrykk. Det har vært et mer eller mindre tydelig forskningsideal å skape ”[[~~Metode:Totalhistorie\|~~totalhistorie]]”, det vil si en historie som gjennom bruk av alle typer av relevant kildemateriale forsøkte å gi et helhetsbilde av befolkning og samfunn innenfor en region. Annales-skolen brøt på vesentlige punkter med historismen: Historismen konsentrerte seg om å utforske den politiske historie, nasjonens historie og først og fremst statens historie, vendte annalistene blikket mot de geografiske, materielle, sosiale og mentale systemene som utgjorde grunnvilkårene for befolkningen som helhet. Det var historie ovenfra versus historie nedenfra. Videre kan vi si at den første retningen var humanistisk orientert, fortellende i sin natur og orientert mot å forstå individuelle enkelthendelser. Den andre var derimot orientert mot samfunnsvitenskapene, var mer analytisk i sin tilnærming og hadde ambisjoner om å framskaffe allmenngyldig kunnskap. Men når det gjaldt synet på det vi ovenfor har kalt historiens grunnlagsproblemer, hersket det likevel enighet mellom retningene, en enighet som markerte en vitenskapsteoretisk kontinuitet i historiefagets utvikling fra begynnelsen av 1800-tallet til siste halvdel av 1900-tallet. I fundamental forstand dreide denne enigheten seg om at fortiden var en realitet, og at historiefagets framstillinger skulle korrespondere med denne fortiden, det vil at historikerens målsetning var å rekonstruere fortiden. Historikere flest var tilhengere av det som gjerne kalles vitenskapelig realisme.		Et godt eksempel på denne bastardposisjonen er den franske [[Annales-skolen]], som ved siden av den tyske historismen, har vært den mest innflytelsesrike retningen innen historiefaget siden historie ble en vitenskap. Annales-skolen, som ble grunnlagt av Marc Bloch (1886-1944) og Lucien Febvre (1878-1956) i slutten av 1920-årene, kombinerer på det metodiske plan en sterk tillit til objektive, kvantitative teknikker med en tolkende tilnærming til symboler og kulturelle uttrykk. Det har vært et mer eller mindre tydelig forskningsideal å skape ”[[totalhistorie]]”, det vil si en historie som gjennom bruk av alle typer av relevant kildemateriale forsøkte å gi et helhetsbilde av befolkning og samfunn innenfor en region. Annales-skolen brøt på vesentlige punkter med historismen: Historismen konsentrerte seg om å utforske den politiske historie, nasjonens historie og først og fremst statens historie, vendte annalistene blikket mot de geografiske, materielle, sosiale og mentale systemene som utgjorde grunnvilkårene for befolkningen som helhet. Det var historie ovenfra versus historie nedenfra. Videre kan vi si at den første retningen var humanistisk orientert, fortellende i sin natur og orientert mot å forstå individuelle enkelthendelser. Den andre var derimot orientert mot samfunnsvitenskapene, var mer analytisk i sin tilnærming og hadde ambisjoner om å framskaffe allmenngyldig kunnskap. Men når det gjaldt synet på det vi ovenfor har kalt historiens grunnlagsproblemer, hersket det likevel enighet mellom retningene, en enighet som markerte en vitenskapsteoretisk kontinuitet i historiefagets utvikling fra begynnelsen av 1800-tallet til siste halvdel av 1900-tallet. I fundamental forstand dreide denne enigheten seg om at fortiden var en realitet, og at historiefagets framstillinger skulle korrespondere med denne fortiden, det vil at historikerens målsetning var å rekonstruere fortiden. Historikere flest var tilhengere av det som gjerne kalles vitenskapelig realisme.

Jobr på 24. jun. 2016 kl. 13:09

2016-06-24T13:09:14Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. jun. 2016 kl. 13:09
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>'''[[~~Metode:Historiografi\|~~Historiografi]]''' er i generell forstand vitenskapen om historieskrivningen. Mer bestemt betegner "historiografi" den gren innenfor historievitenskapen som beskriver og analyserer historievitenskapens egen historie: «Historiografi er utforskningen og framstillingen av historiefagets historie».</onlyinclude><ref>Kjeldstadli 1999: s. 51.</ref><onlyinclude> Terminologien er imidlertid uklar og flertydig, og i en rekke land brukes "historiografi" nærmest synonymt med ”historieforskning”, som [[Jan Eivind Myhre]] har påpekt.</onlyinclude><ref>Myhre 1996: s. 4.</ref> <onlyinclude>Noe av forklaringen på denne uklarheten ligger rett og slett i at ordet ”historie” er tvetydig på mange språk, på norsk til og med tretydig: Historie betegner som kjent både en fortelling, faget historie og fortiden. Vi finner noe av det samme på engelsk. Ordet "History" kan både bety fortiden og historiefaget.</onlyinclude><ref>Marwick 1989: s. 5ff.</ref> <onlyinclude>Hvis vi legger den første betydningen til grunn, virker det rett og rimelig at historiografi – forstått som fortidsbeskrivelse – kan være det samme som historieforskning. Baserer vi oss derimot på den andre betydningen, virker det rimeligere å tenke seg at begrepet betyr historien om historiefaget, altså at det har en kritisk-analytisk og metafaglig funksjon. Noen ganger kan denne «terminologiens dobbelthet» opptre i samme tekst og skape en viss uklarhet om hva som egentlig betegnes. For eksempel forekommer det en rekke tilfeller av vekslende språkbruk i Forskningsrådets ''Evaluering av norsk historiefaglig forskning'' fra 2008. Noen steder i rapporten betegner ”historiografi” historieskrivningen, andre ganger historien om historieskrivningen.</onlyinclude> Et døme på det første har vi i følgende formulering: «Vitenskapelig historiografi legitimerte at nasjonalstaten var et skjebnefellesskap som hadde vokst fram gjennom historisk utvikling.»<ref>''Evaluering'' 2008: s. 16.</ref> Her er det opplagt historiefaget eller historieskrivningen som betegnes med ”historiografi”. Andre steder i rapporten er det imidlertid den vitenskapelige utforskningen av historiefaget det må være tale om. Som i dette tilfellet: «Moderne historiografisk forskning har vist hvor sterkt ideologisk influert historikernes profesjonelle virksomhet var.»<ref>''Evaluering'' 2008: s. 17.</ref> Det er ikke innlysende hvorfor forfatterne av rapporten har valgt å beholde denne tvetydigheten. Vi må tro den er bevisst, og kanskje avspeiler den rett og slett at forfatterne (to svensker, to dansker og en finlender) har bakgrunn i ulike historiekulturer. I denne artikkelen vil vi prøve å holde oss konsekvent til den metafaglige språkbruken og bruke ordet til å betegne historien om historieforskningen og historieskrivningen.		<onlyinclude>'''[[Historiografi]]''' er i generell forstand vitenskapen om historieskrivningen. Mer bestemt betegner "historiografi" den gren innenfor historievitenskapen som beskriver og analyserer historievitenskapens egen historie: «Historiografi er utforskningen og framstillingen av historiefagets historie».</onlyinclude><ref>Kjeldstadli 1999: s. 51.</ref><onlyinclude> Terminologien er imidlertid uklar og flertydig, og i en rekke land brukes "historiografi" nærmest synonymt med ”historieforskning”, som [[Jan Eivind Myhre]] har påpekt.</onlyinclude><ref>Myhre 1996: s. 4.</ref> <onlyinclude>Noe av forklaringen på denne uklarheten ligger rett og slett i at ordet ”historie” er tvetydig på mange språk, på norsk til og med tretydig: Historie betegner som kjent både en fortelling, faget historie og fortiden. Vi finner noe av det samme på engelsk. Ordet "History" kan både bety fortiden og historiefaget.</onlyinclude><ref>Marwick 1989: s. 5ff.</ref> <onlyinclude>Hvis vi legger den første betydningen til grunn, virker det rett og rimelig at historiografi – forstått som fortidsbeskrivelse – kan være det samme som historieforskning. Baserer vi oss derimot på den andre betydningen, virker det rimeligere å tenke seg at begrepet betyr historien om historiefaget, altså at det har en kritisk-analytisk og metafaglig funksjon. Noen ganger kan denne «terminologiens dobbelthet» opptre i samme tekst og skape en viss uklarhet om hva som egentlig betegnes. For eksempel forekommer det en rekke tilfeller av vekslende språkbruk i Forskningsrådets ''Evaluering av norsk historiefaglig forskning'' fra 2008. Noen steder i rapporten betegner ”historiografi” historieskrivningen, andre ganger historien om historieskrivningen.</onlyinclude> Et døme på det første har vi i følgende formulering: «Vitenskapelig historiografi legitimerte at nasjonalstaten var et skjebnefellesskap som hadde vokst fram gjennom historisk utvikling.»<ref>''Evaluering'' 2008: s. 16.</ref> Her er det opplagt historiefaget eller historieskrivningen som betegnes med ”historiografi”. Andre steder i rapporten er det imidlertid den vitenskapelige utforskningen av historiefaget det må være tale om. Som i dette tilfellet: «Moderne historiografisk forskning har vist hvor sterkt ideologisk influert historikernes profesjonelle virksomhet var.»<ref>''Evaluering'' 2008: s. 17.</ref> Det er ikke innlysende hvorfor forfatterne av rapporten har valgt å beholde denne tvetydigheten. Vi må tro den er bevisst, og kanskje avspeiler den rett og slett at forfatterne (to svensker, to dansker og en finlender) har bakgrunn i ulike historiekulturer. I denne artikkelen vil vi prøve å holde oss konsekvent til den metafaglige språkbruken og bruke ordet til å betegne historien om historieforskningen og historieskrivningen.