Historiske forklaringer - Sideversjonshistorikk

Hans P. Hosar på 18. mar. 2020 kl. 10:03

2020-03-18T10:03:55Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. mar. 2020 kl. 10:03
Linje 69:		Linje 69:
	[[Kategori:Metode]]		[[Kategori:Metode]]
	{{bm}}		{{bm}}
			{{Klasserommet}}

Kallrustad: /* Litteratur */

2019-10-21T08:22:19Z

Litteratur

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. okt. 2019 kl. 08:22
Linje 64:		Linje 64:
	*Kjeldstadli, Knut: ''Fortida er ikke lenger hva den en gang var. En innføring i historiefaget'', Universitetsforlaget 1999.{{Bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2008090300018}}		*Kjeldstadli, Knut: ''Fortida er ikke lenger hva den en gang var. En innføring i historiefaget'', Universitetsforlaget 1999.{{Bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2008090300018}}
	*Myhre, Jan Eivind: ''Historie. En introduksjon til grunnlagsproblemer'', Pax forlag A/S 2014. {{Bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2018050348036}}		*Myhre, Jan Eivind: ''Historie. En introduksjon til grunnlagsproblemer'', Pax forlag A/S 2014. {{Bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2018050348036}}
	*Rüsen, Jörn: ''Rekonstruktion der Vergangenheit''. ~~Grundtzüge~~ einer Historik II: Die Prinzipen der historischen Forschung, Göttingen 1986: 22-47. Oversettelse ved Frank Meyer: «Forklaringer og bruk av teorier i historiefaget».		*Rüsen, Jörn: ''Rekonstruktion der Vergangenheit''. Grundzüge einer Historik II: Die Prinzipen der historischen Forschung, Göttingen 1986: 22-47. Oversettelse ved Frank Meyer: «Forklaringer og bruk av teorier i historiefaget».
	*Winge, Harald: «Historieskrivningens tre faser», i Hartviksen, Bente, Eli Moen og Knut Sprauten: ''Formidling av historie''. Historikeren på scenen eller i kulissene? Tapir 1987, sitert etter Løyland, Margit (red.): ''Lokalhistorie – seljelåt og symfoni'', Norsk lokalhistorisk institutt 2000. {{Bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2011031505038}}		*Winge, Harald: «Historieskrivningens tre faser», i Hartviksen, Bente, Eli Moen og Knut Sprauten: ''Formidling av historie''. Historikeren på scenen eller i kulissene? Tapir 1987, sitert etter Løyland, Margit (red.): ''Lokalhistorie – seljelåt og symfoni'', Norsk lokalhistorisk institutt 2000. {{Bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2011031505038}}

	[[Kategori:Metode]]		[[Kategori:Metode]]
	{{bm}}		{{bm}}

Kallrustad: illustrasjon

2019-09-05T10:09:36Z

illustrasjon

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. sep. 2019 kl. 10:09
Linje 1:		Linje 1:
	'''Historiske forklaringer'''. Historiefaget har minst to siktemål, har historikeren [[Knut Kjeldstadli]] sagt. Det ene er å finne ut hvordan noe faktisk var. Det andre er å finne forklaringer på hvorfor noe var som det var.<ref>Kjeldstadli 1999: 246.</ref> Når vi skriver historiske tekster – for eksempel på Lokalhistoriewiki – bruker vi som regel mesteparten av plassen på å fortelle om det første, noe som i det minste underforstått innebærer å stille spørsmål av typen hvem, hva, hvor, hvordan – og ikke minst – når.		{{thumb\|Gjovik tennisklubb.JPG\|Gjøvik tennisklubbs deltakere i Opplandsmesterskapet 1934, på en av banene på Gjøvik idrettsplass.\|[[Mjøsmuseet]]}}
			'''[[Historiske forklaringer]]'''. Historiefaget har minst to siktemål, har historikeren [[Knut Kjeldstadli]] sagt. Det ene er å finne ut hvordan noe faktisk var. Det andre er å finne forklaringer på hvorfor noe var som det var.<ref>Kjeldstadli 1999: 246.</ref> Når vi skriver historiske tekster – for eksempel på Lokalhistoriewiki – bruker vi som regel mesteparten av plassen på å fortelle om det første, noe som i det minste underforstått innebærer å stille spørsmål av typen hvem, hva, hvor, hvordan – og ikke minst – når.

	Eller mer konkret og lokalhistorisk spisset: Hvem grunnla [[Gjøvik tennisklubb]]? Hva slags aktiviteter drev klubben med? Hvor oppsto interessen for tennis på [[Gjøvik]]? Hvordan utviklet tennismiljøet i byen seg? Og når skjedde alt dette? Å svare på spørsmål av denne typen er helt grunnleggende for historisk forskning. Vi kan kalle slike påstander for ''eksistensutsagn'', og en tekst som gir klare utsagn om et fenomens eksistens på ett bestemt sted til en bestemt tid, kan i seg sjøl representere god lokalhistorie.		Eller mer konkret og lokalhistorisk spisset: Hvem grunnla [[Gjøvik tennisklubb]]? Hva slags aktiviteter drev klubben med? Hvor oppsto interessen for tennis på [[Gjøvik]]? Hvordan utviklet tennismiljøet i byen seg? Og når skjedde alt dette? Å svare på spørsmål av denne typen er helt grunnleggende for historisk forskning. Vi kan kalle slike påstander for ''eksistensutsagn'', og en tekst som gir klare utsagn om et fenomens eksistens på ett bestemt sted til en bestemt tid, kan i seg sjøl representere god lokalhistorie.

Marianne Wiig: /* Hovedtyper av forklaringer */ tillegg i overskriften

2019-08-21T14:37:39Z

Hovedtyper av forklaringer: tillegg i overskriften

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. aug. 2019 kl. 14:37
Linje 3:		Linje 3:
	Eller mer konkret og lokalhistorisk spisset: Hvem grunnla [[Gjøvik tennisklubb]]? Hva slags aktiviteter drev klubben med? Hvor oppsto interessen for tennis på [[Gjøvik]]? Hvordan utviklet tennismiljøet i byen seg? Og når skjedde alt dette? Å svare på spørsmål av denne typen er helt grunnleggende for historisk forskning. Vi kan kalle slike påstander for ''eksistensutsagn'', og en tekst som gir klare utsagn om et fenomens eksistens på ett bestemt sted til en bestemt tid, kan i seg sjøl representere god lokalhistorie.		Eller mer konkret og lokalhistorisk spisset: Hvem grunnla [[Gjøvik tennisklubb]]? Hva slags aktiviteter drev klubben med? Hvor oppsto interessen for tennis på [[Gjøvik]]? Hvordan utviklet tennismiljøet i byen seg? Og når skjedde alt dette? Å svare på spørsmål av denne typen er helt grunnleggende for historisk forskning. Vi kan kalle slike påstander for ''eksistensutsagn'', og en tekst som gir klare utsagn om et fenomens eksistens på ett bestemt sted til en bestemt tid, kan i seg sjøl representere god lokalhistorie.

	== Hovedtyper av forklaringer ==		== Hovedtyper av forklaringer - årsak, hensikt, funksjon ==
	Men i tillegg til å beskrive ulike aspekter ved et fenomen, har historiefaget også en ambisjon om å forklare dem. Knut Kjeldstadli nevner tre hovedkategorier av forklaringer, (a) [[årsaksforklaring]], (b) [[hensiktsforklaring]] og (c) [[funksjonsforklaring]]. De to førstnevnte er lite kontroversielle. Den siste er mer omdiskutert, som vi straks skal se litt nærmere på.		Men i tillegg til å beskrive ulike aspekter ved et fenomen, har historiefaget også en ambisjon om å forklare dem. Knut Kjeldstadli nevner tre hovedkategorier av forklaringer, (a) [[årsaksforklaring]], (b) [[hensiktsforklaring]] og (c) [[funksjonsforklaring]]. De to førstnevnte er lite kontroversielle. Den siste er mer omdiskutert, som vi straks skal se litt nærmere på.

Marianne Wiig: Avsnitt og lenker

2019-08-21T14:36:42Z

Avsnitt og lenker

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. aug. 2019 kl. 14:36
Linje 8:		Linje 8:
	En typisk historisk ''årsaksforklaring'' argumenterer for at noe skjedde, fordi noe annet hadde skjedd tidligere. Hvis vi påstår at Gjøvik tennisklubb ble opprettet på begynnelsen av 1900-tallet, fordi industribedriften [[O. Mustad & Søn]] på slutten av 1800-tallet ansatte engelske spesialhåndverkere som drev aktivt med sporten på fritida, så gir vi en årsaksforklaring på tennisen i Mjøsbyen. Årsaksforklaringer innebærer at vi påstår en slags ytre sammenheng mellom fenomener, sier [[Jan Eivind Myhre]], det vil si at vi ikke går veien om menneskers bevissthet.<ref>Myhre 2014: 93.</ref>		En typisk historisk ''årsaksforklaring'' argumenterer for at noe skjedde, fordi noe annet hadde skjedd tidligere. Hvis vi påstår at Gjøvik tennisklubb ble opprettet på begynnelsen av 1900-tallet, fordi industribedriften [[O. Mustad & Søn]] på slutten av 1800-tallet ansatte engelske spesialhåndverkere som drev aktivt med sporten på fritida, så gir vi en årsaksforklaring på tennisen i Mjøsbyen. Årsaksforklaringer innebærer at vi påstår en slags ytre sammenheng mellom fenomener, sier [[Jan Eivind Myhre]], det vil si at vi ikke går veien om menneskers bevissthet.<ref>Myhre 2014: 93.</ref>

	Hvis vi alternativt legger vekt på at klubben oppsto, fordi [[Marie Topp]], broren Marcus eller en av de andre grunnleggerne, hadde et bevisst ønske om å skape en organisasjon for sporten lokalt, så anvender vi en ''hensiktsforklaring''. Hensiktsforklaringer tar utgangspunkt i aktørenes intensjoner, hva de ønsket, hva de ville, hva de planla eller drømte om.		Hvis vi alternativt legger vekt på at klubben oppsto, fordi [[Marie Topp]], broren [[Marcus Topp\|Marcus]] eller en av de andre grunnleggerne, hadde et bevisst ønske om å skape en organisasjon for sporten lokalt, så anvender vi en ''hensiktsforklaring''. Hensiktsforklaringer tar utgangspunkt i aktørenes intensjoner, hva de ønsket, hva de ville, hva de planla eller drømte om.

	Den tredje forklaringsmodellen ovenfor – ''funksjonsforklaringen'' – legger vekt på virkningen noe har i forhold til en større helhet. Hvis vi for eksempel aksentuerer at klubben oppsto, fordi Gjøviks framvoksende borgerskap hadde behov for å markere avstand til arbeiderklassen, så legger vi opp til en funksjonsforklaring. Vi kan si at klubben ble etablert, fordi den fungerte som en sosial markør.		Den tredje forklaringsmodellen ovenfor – ''funksjonsforklaringen'' – legger vekt på virkningen noe har i forhold til en større helhet. Hvis vi for eksempel aksentuerer at klubben oppsto, fordi Gjøviks framvoksende borgerskap hadde behov for å markere avstand til arbeiderklassen, så legger vi opp til en funksjonsforklaring. Vi kan si at klubben ble etablert, fordi den fungerte som en sosial markør.
Linje 34:		Linje 34:
	Det har også blitt reist innvendinger mot påstanden om at historiske framstillinger er – eller bør være – kjennetegnet av narrative forklaringer. Reint faktisk anvender historiefaglige framstillinger også andre former enn den fortellende, fordi alle aspekter ved fortida ikke kan fanges i fortellinger, argumenterer Jan Eivind Myhre: «Viktige forhold i historien kan og må sies på en annen måte enn i fortellings form. Vi trenger å resonnere og diskutere, som ikke er det samme som å fortelle.»<ref>Myhre 2014: 111.</ref> Myhre påpeker særlig at det kildekritiske arbeidet, som i mange tilfeller innebærer kompliserte drøftinger av kilders brukbarhet og relevans, kan komme i konflikt med kravene til en narrativt forklarende framstilling. Dermed står elementære normer for vitenskapelighet i fare.		Det har også blitt reist innvendinger mot påstanden om at historiske framstillinger er – eller bør være – kjennetegnet av narrative forklaringer. Reint faktisk anvender historiefaglige framstillinger også andre former enn den fortellende, fordi alle aspekter ved fortida ikke kan fanges i fortellinger, argumenterer Jan Eivind Myhre: «Viktige forhold i historien kan og må sies på en annen måte enn i fortellings form. Vi trenger å resonnere og diskutere, som ikke er det samme som å fortelle.»<ref>Myhre 2014: 111.</ref> Myhre påpeker særlig at det kildekritiske arbeidet, som i mange tilfeller innebærer kompliserte drøftinger av kilders brukbarhet og relevans, kan komme i konflikt med kravene til en narrativt forklarende framstilling. Dermed står elementære normer for vitenskapelighet i fare.

	Andre har argumentert for at fortellingen, eller den narrative forklaringsmodellen, yter motstand mot bruk av teori, for eksempel økonomiske teorier eller teorier om sosiale relasjoner, som vanskelig lar seg framstille i fortellings form. Også dette aspektet ved fortellende forklaringer kan true historiefagets vitenskapelighet. For det er i første rekke ved bruk av teori at vi kan sortere eller analysere hva som er viktig i en historisk prosess og hva som er mindre viktig. La oss en siste gang vende tilbake til hovedmomentene i skissen til en fortelling om hvorfor Gjøvik tennisklubb ble opprettet, for å illustrere den siste innvendingen. Som vi ser, tar forklaringen vi har brukt som eksempel utgangspunkt i økonomiske forhold, som skaper forutsetning for sosiale relasjoner, som igjen legger til rette for at lokale personer kan opprette nye kulturelle institusjoner. Vi står altså overfor en sekvens av hendinger, som starter på det økonomiske plan, fortsetter på det sosiale og til slutt manifesterer seg på det kulturelle gjennom valg og handlinger foretatt av et kollektiv av aktører.		Andre har argumentert for at fortellingen, eller den narrative forklaringsmodellen, yter motstand mot bruk av teori, for eksempel økonomiske teorier eller teorier om sosiale relasjoner, som vanskelig lar seg framstille i fortellings form. Også dette aspektet ved fortellende forklaringer kan true historiefagets vitenskapelighet. For det er i første rekke ved bruk av teori at vi kan sortere eller analysere hva som er viktig i en historisk prosess og hva som er mindre viktig.

			La oss en siste gang vende tilbake til hovedmomentene i skissen til en fortelling om hvorfor Gjøvik tennisklubb ble opprettet, for å illustrere den siste innvendingen. Som vi ser, tar forklaringen vi har brukt som eksempel utgangspunkt i økonomiske forhold, som skaper forutsetning for sosiale relasjoner, som igjen legger til rette for at lokale personer kan opprette nye kulturelle institusjoner. Vi står altså overfor en sekvens av hendinger, som starter på det økonomiske plan, fortsetter på det sosiale og til slutt manifesterer seg på det kulturelle gjennom valg og handlinger foretatt av et kollektiv av aktører.

	Det er ingen nødvendig grunn til at det må være slik. Kildedataene åpner for at fortellingen kunne begynt i den andre enden, startet med aktørene og rullet ut fortellingen med utgangspunkt i personene som handlet konkret eller i den kulturhistoriske konteksten i Mjøsbyen. En slik framstilling kunne gitt en like avrundet og helhetlig fortelling, et plott med en begynnelse, en hoveddel og an avslutning, der alle viktige kilder blir redegjort for.		Det er ingen nødvendig grunn til at det må være slik. Kildedataene åpner for at fortellingen kunne begynt i den andre enden, startet med aktørene og rullet ut fortellingen med utgangspunkt i personene som handlet konkret eller i den kulturhistoriske konteksten i Mjøsbyen. En slik framstilling kunne gitt en like avrundet og helhetlig fortelling, et plott med en begynnelse, en hoveddel og an avslutning, der alle viktige kilder blir redegjort for.
Linje 40:		Linje 42:
	== Teori, fortelling og forklaring ==		== Teori, fortelling og forklaring ==

	Det viktige poenget er imidlertid at begge fortellingene forutsetter en teori som grunnlag for sortering og prioritering av empirien – men denne er underforstått, tatt for gitt, ikke uttalt eller gjort tilgjengelig for leseren. Årsaken til dette kan være at fortellingsformen øver motstand mot teoretiske refleksjoner, som vi har drøftet ovenfor, men kanskje ligger også noe av årsaken i tradisjon eller vane. Historikere har i mindre grad enn forskere innenfor andre greiner av humaniora eller samfunnsvitenskap hatt tradisjon for å gi sine teoretiske grunnposisjoner til kjenne. Noen har også gjort dette til et ideal – en norm – for historiske tekster. Jens Arup Seip har sagt at det teoretiske reisverket en tekst er bygget på, bør rives når den er ferdig. Og en av nestorene i norsk lokalhistorie – Harald Winge – har på tilsvarende vis argumentert for at forfatterne av historiske tekster i sluttfasen må «gå inn for å skjule sporene etter seg selv. Det gjelder nå å kamuflere historikeren og i stedet la historien tre fram.»<ref>Winge 1987, sitert etter Løyland 2000: 161.</ref> Begge synspunkter innebærer at den fundamentale teorien, historiesynet – det som til sjuende og sist bestemmer hvordan vi forklarer – blir usynlig for leseren. Andre fagfolk har inntatt helt andre posisjoner. Det nordiske historikerutvalget som i 2007 gjennomførte en evaluering av norsk historisk forskning, kritiserte norske historikere – og ikke minst norske lokalhistorikere – for å dyrke «en konstaterende og narrativ retorikk med entydigheten som undertekst. De tilskriver seg selv en profesjonell autoritet og opptrer overfor leserne som upåklagelig oppleste ciceroner i fortidens landskap. Forskningsprosessen med sine vitenskapsteoretiske premisser synliggjøres ikke, alternative tolkninger diskuteres ikke og kunnskapsmessige reservasjoner utelates.»<ref>Evaluering 2008: 121.</ref>		Det viktige poenget er imidlertid at begge fortellingene forutsetter en [[teori]] som grunnlag for sortering og prioritering av empirien – men denne er underforstått, tatt for gitt, ikke uttalt eller gjort tilgjengelig for leseren. Årsaken til dette kan være at fortellingsformen øver motstand mot teoretiske refleksjoner, som vi har drøftet ovenfor, men kanskje ligger også noe av årsaken i tradisjon eller vane.

			Historikere har i mindre grad enn forskere innenfor andre greiner av humaniora eller samfunnsvitenskap hatt tradisjon for å gi sine teoretiske grunnposisjoner til kjenne. Noen har også gjort dette til et ideal – en norm – for historiske tekster. [[Jens Arup Seip]] har sagt at det teoretiske reisverket en tekst er bygget på, bør rives når den er ferdig. Og en av nestorene i norsk lokalhistorie – [[Harald Winge]] – har på tilsvarende vis argumentert for at forfatterne av historiske tekster i sluttfasen må «gå inn for å skjule sporene etter seg selv. Det gjelder nå å kamuflere historikeren og i stedet la historien tre fram.»<ref>Winge 1987, sitert etter Løyland 2000: 161.</ref>

			Begge synspunkter innebærer at den fundamentale teorien, historiesynet – det som til sjuende og sist bestemmer hvordan vi forklarer – blir usynlig for leseren. Andre fagfolk har inntatt helt andre posisjoner. Det nordiske historikerutvalget som i 2007 gjennomførte en evaluering av norsk historisk forskning, kritiserte norske historikere – og ikke minst norske lokalhistorikere – for å dyrke «en konstaterende og narrativ retorikk med entydigheten som undertekst. De tilskriver seg selv en profesjonell autoritet og opptrer overfor leserne som upåklagelig oppleste ciceroner i fortidens landskap. Forskningsprosessen med sine vitenskapsteoretiske premisser synliggjøres ikke, alternative tolkninger diskuteres ikke og kunnskapsmessige reservasjoner utelates.»<ref>Evaluering 2008: 121.</ref>

	På litt andre premisser argumenterer Knut Kjeldstadli for et lignende standpunkt. Hvis vi ønsker at historie skal være noe mer enn en kronologisk katalog over begivenheter («History is just one damned thing after another»<ref>Sitatet er tillagt Arnold Toynbee, som visstnok anvendte det i en kritisk kommentar til en historiker som avviste at fortida har mønstre, [https://quoteinvestigator.com/2015/09/16/history/ Se:]</ref>), hvis vi ønsker å se sammenhenger og forklare begivenhetene, så fører det ikke fram å etablere fakta fra data, av den enkle grunn at «sammenhengene mellom de historiske ‘fakta’ [bare kan] gripes gjennom en teori […] Og valget av en slik teori og med det valget av kategorier har ofte ideologiske og politiske implikasjoner […] Vi tar stilling gjennom valget av begreper og de større sammenhengene begrepene inngår i, det vil si teorier.»<ref>Kjeldstadli 1999: 310.</ref>		På litt andre premisser argumenterer [[Knut Kjeldstadli]] for et lignende standpunkt. Hvis vi ønsker at historie skal være noe mer enn en kronologisk katalog over begivenheter («History is just one damned thing after another»<ref>Sitatet er tillagt Arnold Toynbee, som visstnok anvendte det i en kritisk kommentar til en historiker som avviste at fortida har mønstre, [https://quoteinvestigator.com/2015/09/16/history/ Se:]</ref>), hvis vi ønsker å se sammenhenger og forklare begivenhetene, så fører det ikke fram å etablere fakta fra data, av den enkle grunn at «sammenhengene mellom de historiske ‘fakta’ [bare kan] gripes gjennom en teori […] Og valget av en slik teori og med det valget av kategorier har ofte ideologiske og politiske implikasjoner […] Vi tar stilling gjennom valget av begreper og de større sammenhengene begrepene inngår i, det vil si teorier.»<ref>Kjeldstadli 1999: 310.</ref>

	Dette innebærer ikke at vi alltid skal tilkjennegi de verdistandpunkter eller teoretiske standpunkter som ligger under en tekst vi skriver. For eksempel kan det kanskje virke overflødig å begrunne forklaringsmodellen som ligger til grunn for en enkel og upretensiøs leksikalsk artikkel om Gjøvik tennisklubb, men Kjeldstadli anbefaler likevel at historikere og forfattere av historiske tekster stort sett klargjør sine underforståtte posisjoner:		Dette innebærer ikke at vi alltid skal tilkjennegi de verdistandpunkter eller teoretiske standpunkter som ligger under en tekst vi skriver. For eksempel kan det kanskje virke overflødig å begrunne forklaringsmodellen som ligger til grunn for en enkel og upretensiøs leksikalsk artikkel om Gjøvik tennisklubb, men Kjeldstadli anbefaler likevel at historikere og forfattere av historiske tekster stort sett klargjør sine underforståtte posisjoner:

Marianne Wiig: Delt i flere avsnitt.

2019-08-21T14:18:54Z

Delt i flere avsnitt.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. aug. 2019 kl. 14:18
Linje 1:		Linje 1:
	'''Historiske forklaringer'''. Historiefaget har minst to siktemål, har historikeren [[Knut Kjeldstadli]] sagt. Det ene er å finne ut hvordan noe faktisk var. Det andre er å finne forklaringer på hvorfor noe var som det var.<ref>Kjeldstadli 1999: 246.</ref> Når vi skriver historiske tekster – for eksempel på Lokalhistoriewiki – bruker vi som regel mesteparten av plassen på å fortelle om det første, noe som i det minste underforstått innebærer å stille spørsmål av typen hvem, hva, hvor, hvordan – og ikke minst – når. Eller mer konkret og lokalhistorisk spisset: Hvem grunnla [[Gjøvik tennisklubb]]? Hva slags aktiviteter drev klubben med? Hvor oppsto interessen for tennis på [[Gjøvik]]? Hvordan utviklet tennismiljøet i byen seg? Og når skjedde alt dette? Å svare på spørsmål av denne typen er helt grunnleggende for historisk forskning. Vi kan kalle slike påstander for ''eksistensutsagn'', og en tekst som gir klare utsagn om et fenomens eksistens på ett bestemt sted til en bestemt tid, kan i seg sjøl representere god lokalhistorie.		'''Historiske forklaringer'''. Historiefaget har minst to siktemål, har historikeren [[Knut Kjeldstadli]] sagt. Det ene er å finne ut hvordan noe faktisk var. Det andre er å finne forklaringer på hvorfor noe var som det var.<ref>Kjeldstadli 1999: 246.</ref> Når vi skriver historiske tekster – for eksempel på Lokalhistoriewiki – bruker vi som regel mesteparten av plassen på å fortelle om det første, noe som i det minste underforstått innebærer å stille spørsmål av typen hvem, hva, hvor, hvordan – og ikke minst – når.

			Eller mer konkret og lokalhistorisk spisset: Hvem grunnla [[Gjøvik tennisklubb]]? Hva slags aktiviteter drev klubben med? Hvor oppsto interessen for tennis på [[Gjøvik]]? Hvordan utviklet tennismiljøet i byen seg? Og når skjedde alt dette? Å svare på spørsmål av denne typen er helt grunnleggende for historisk forskning. Vi kan kalle slike påstander for ''eksistensutsagn'', og en tekst som gir klare utsagn om et fenomens eksistens på ett bestemt sted til en bestemt tid, kan i seg sjøl representere god lokalhistorie.

	== Hovedtyper av forklaringer ==		== Hovedtyper av forklaringer ==
	Men i tillegg til å beskrive ulike aspekter ved et fenomen, har historiefaget også en ambisjon om å forklare dem. Knut Kjeldstadli nevner tre hovedkategorier av forklaringer, (a) [[årsaksforklaring]], (b) [[hensiktsforklaring]] og (c) [[funksjonsforklaring]]. De to førstnevnte er lite kontroversielle. Den siste er mer omdiskutert, som vi straks skal se litt nærmere på. En typisk historisk årsaksforklaring argumenterer for at noe skjedde, fordi noe annet hadde skjedd tidligere. Hvis vi påstår at Gjøvik tennisklubb ble opprettet på begynnelsen av 1900-tallet, fordi industribedriften [[O. Mustad & Søn]] på slutten av 1800-tallet ansatte engelske spesialhåndverkere som drev aktivt med sporten på fritida, så gir vi en ''årsaksforklaring'' på tennisen i Mjøsbyen. Årsaksforklaringer innebærer at vi påstår en slags ytre sammenheng mellom fenomener, sier [[Jan Eivind Myhre]], det vil si at vi ikke går veien om menneskers bevissthet.<ref>Myhre 2014: 93.</ref> Hvis vi alternativt legger vekt på at klubben oppsto, fordi [[Marie Topp]], broren Marcus eller en av de andre grunnleggerne, hadde et bevisst ønske om å skape en organisasjon for sporten lokalt, så anvender vi en ''hensiktsforklaring''. Hensiktsforklaringer tar utgangspunkt i aktørenes intensjoner, hva de ønsket, hva de ville, hva de planla eller drømte om.		Men i tillegg til å beskrive ulike aspekter ved et fenomen, har historiefaget også en ambisjon om å forklare dem. Knut Kjeldstadli nevner tre hovedkategorier av forklaringer, (a) [[årsaksforklaring]], (b) [[hensiktsforklaring]] og (c) [[funksjonsforklaring]]. De to førstnevnte er lite kontroversielle. Den siste er mer omdiskutert, som vi straks skal se litt nærmere på.

			En typisk historisk ''årsaksforklaring'' argumenterer for at noe skjedde, fordi noe annet hadde skjedd tidligere. Hvis vi påstår at Gjøvik tennisklubb ble opprettet på begynnelsen av 1900-tallet, fordi industribedriften [[O. Mustad & Søn]] på slutten av 1800-tallet ansatte engelske spesialhåndverkere som drev aktivt med sporten på fritida, så gir vi en årsaksforklaring på tennisen i Mjøsbyen. Årsaksforklaringer innebærer at vi påstår en slags ytre sammenheng mellom fenomener, sier [[Jan Eivind Myhre]], det vil si at vi ikke går veien om menneskers bevissthet.<ref>Myhre 2014: 93.</ref>

			Hvis vi alternativt legger vekt på at klubben oppsto, fordi [[Marie Topp]], broren Marcus eller en av de andre grunnleggerne, hadde et bevisst ønske om å skape en organisasjon for sporten lokalt, så anvender vi en ''hensiktsforklaring''. Hensiktsforklaringer tar utgangspunkt i aktørenes intensjoner, hva de ønsket, hva de ville, hva de planla eller drømte om.

			Den tredje forklaringsmodellen ovenfor – ''funksjonsforklaringen'' – legger vekt på virkningen noe har i forhold til en større helhet. Hvis vi for eksempel aksentuerer at klubben oppsto, fordi Gjøviks framvoksende borgerskap hadde behov for å markere avstand til arbeiderklassen, så legger vi opp til en funksjonsforklaring. Vi kan si at klubben ble etablert, fordi den fungerte som en sosial markør.

			Samtidig viser dette noe av problemet med funksjonsforklaringer. For det første ligner mange av dem på hensiktsforklaringer. I første rekke gjelder det funksjonsforklaringer som postulerer at det ligger en bevisst, overveid tanke eller strategi bak funksjonen. Det er rett og slett vanskelig å se forskjellen på å si at «Gjøvik tennisklubb ble opprettet, for å gi tennissporten en lokal forening». Og: «Gjøvik tennisklubb ble opprettet, for å markere forskjell mellom klassene i byen.» Hvis vi har kilder som dokumenterer at de som stiftet klubben, gjorde det for å markere sosiale forskjeller, så representerer vel dette ett av motivene bak stiftelsen. Og da står vi i bunn og grunn overfor en hensiktsforklaring.<ref>Om problemer knyttet til funksjonsforklaringer, se Myhre 2014: 103f.</ref>

	~~Den tredje forklaringsmodellen ovenfor~~ – ~~''funksjonsforklaringen''~~ – ~~legger vekt~~ på ~~virkningen noe har i forhold til en større helhet. Hvis vi for eksempel aksentuerer at klubben oppsto~~, ~~fordi Gjøviks framvoksende borgerskap hadde behov for å markere avstand til arbeiderklassen, så legger vi opp til en funksjonsforklaring. Vi kan si~~ at ~~klubben ble etablert, fordi den fungerte som en sosial markør. Samtidig viser~~ dette ~~noe av problemet med funksjonsforklaringer. For det første ligner mange av~~ dem ~~på hensiktsforklaringer~~. ~~I første rekke gjelder det funksjonsforklaringer som postulerer at det ligger en bevisst, overveid tanke~~ eller strategi bak funksjonen. Det er rett og slett vanskelig å se forskjellen på å si at «Gjøvik tennisklubb ble opprettet, for å gi tennissporten en lokal forening». Og: «Gjøvik tennisklubb ble opprettet, for å markere forskjell mellom klassene i ~~byen.» Hvis vi har kilder~~ som ~~dokumenterer at de som stiftet klubben~~, ~~gjorde~~ det ~~for å markere sosiale forskjeller~~, så ~~representerer vel dette ett av motivene bak stiftelsen. Og da står vi~~ i ~~bunn og grunn overfor en hensiktsforklaring.<ref>Om problemer knyttet til funksjonsforklaringer, se Myhre 2014: 103f~~.~~</ref>~~		Alternativt kan vi kanskje hevde at de mest interessante – de «ekte» – funksjonene nettopp ikke er oppstått på basis av bevisste eller manifeste valg eller strategier, men at dette derimot lå latent i dem. Med andre ord: Sjøl om verken søskenparet Topp eller noen andre i gruppa som tok initiativet til å danne tennisklubben, visste det, så lå det en latent funksjon som sosial markør i foreningen.

	Alternativt kan vi kanskje hevde at de mest interessante – de «ekte» – funksjonene nettopp ikke er oppstått på basis av bevisste eller manifeste valg eller strategier, men at dette derimot lå latent i dem. Med andre ord: Sjøl om verken søskenparet Topp eller noen andre i gruppa som tok initiativet til å danne tennisklubben, visste det, så lå det en latent funksjon som sosial markør i foreningen. På sett og vis gir dette god mening, og vi møter ofte utsagn formet over denne malen i historiske tekster: «Aktørene som opprettet Gjøvik tennisklubb hadde til hensikt å gi tennissporten en arena på lokalplanet, klubben fungerte dessuten som en sosial markør mellom klassene i byen.» Her opptrer funksjonen som en utilsiktet virkning av opprettelsen. På den annen side kan vi vel like gjerne omskrive dette til en årsaksforklaring. Poenget er at det bare eksisterte en ytre sammenheng mellom opprettelsen av klubben (årsaken) og det forhold at den ble oppfattet som et sosialt merkeskjell (virkningen) mellom arbeiderklasse og borgerskap.		På sett og vis gir dette god mening, og vi møter ofte utsagn formet over denne malen i historiske tekster: «Aktørene som opprettet Gjøvik tennisklubb hadde til hensikt å gi tennissporten en arena på lokalplanet, klubben fungerte dessuten som en sosial markør mellom klassene i byen.» Her opptrer funksjonen som en utilsiktet virkning av opprettelsen. På den annen side kan vi vel like gjerne omskrive dette til en årsaksforklaring. Poenget er at det bare eksisterte en ytre sammenheng mellom opprettelsen av klubben (årsaken) og det forhold at den ble oppfattet som et sosialt merkeskjell (virkningen) mellom arbeiderklasse og borgerskap.

	== Enstrengete og flerstrengete forklaringer – fortelling som forklaring ==		== Enstrengete og flerstrengete forklaringer – fortelling som forklaring ==

Marianne Wiig: kursiv

2019-08-21T14:13:05Z

kursiv

Vis endringer

Ola Alsvik: Lenke

2018-10-17T11:31:55Z

Lenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. okt. 2018 kl. 11:31
Linje 40:		Linje 40:

	*Danto, Arthur C.: ''Narration and Knowledge'', New York 1964.		*Danto, Arthur C.: ''Narration and Knowledge'', New York 1964.
	*''Evaluering av norsk historiefaglig forskning. Bortenfor nasjonen i tid og rom'': fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historieforskning, Norges forskningsråd 2008.		*''Evaluering av norsk historiefaglig forskning. Bortenfor nasjonen i tid og rom'': fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historieforskning, Norges forskningsråd 2008.[https://w2.uib.no/filearchive/evaluering_av_historie.pdf Se: ]
	*Kjeldstadli, Knut: ''Fortida er ikke lenger hva den en gang var. En innføring i historiefaget'', Universitetsforlaget 1999.{{Bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2008090300018}}		*Kjeldstadli, Knut: ''Fortida er ikke lenger hva den en gang var. En innføring i historiefaget'', Universitetsforlaget 1999.{{Bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2008090300018}}
	*Myhre, Jan Eivind: ''Historie. En introduksjon til grunnlagsproblemer'', Pax forlag A/S 2014. {{Bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2018050348036}}		*Myhre, Jan Eivind: ''Historie. En introduksjon til grunnlagsproblemer'', Pax forlag A/S 2014. {{Bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2018050348036}}

Ola Alsvik: Bokhylla

2018-10-17T11:28:24Z

Bokhylla

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. okt. 2018 kl. 11:28
Linje 41:		Linje 41:
	*Danto, Arthur C.: ''Narration and Knowledge'', New York 1964.		*Danto, Arthur C.: ''Narration and Knowledge'', New York 1964.
	*''Evaluering av norsk historiefaglig forskning. Bortenfor nasjonen i tid og rom'': fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historieforskning, Norges forskningsråd 2008.		*''Evaluering av norsk historiefaglig forskning. Bortenfor nasjonen i tid og rom'': fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historieforskning, Norges forskningsråd 2008.
	*Kjeldstadli, Knut: ''Fortida er ikke lenger hva den en gang var. En innføring i historiefaget'', Universitetsforlaget 1999.		*Kjeldstadli, Knut: ''Fortida er ikke lenger hva den en gang var. En innføring i historiefaget'', Universitetsforlaget 1999.{{Bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2008090300018}}
	*Myhre, Jan Eivind: ''Historie. En introduksjon til grunnlagsproblemer'', Pax forlag A/S 2014. {{Bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2018050348036}}		*Myhre, Jan Eivind: ''Historie. En introduksjon til grunnlagsproblemer'', Pax forlag A/S 2014. {{Bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2018050348036}}
	*Rüsen, Jörn: ''Rekonstruktion der Vergangenheit''. Grundtzüge einer Historik II: Die Prinzipen der historischen Forschung, Göttingen 1986: 22-47. Oversettelse ved Frank Meyer: «Forklaringer og bruk av teorier i historiefaget».		*Rüsen, Jörn: ''Rekonstruktion der Vergangenheit''. Grundtzüge einer Historik II: Die Prinzipen der historischen Forschung, Göttingen 1986: 22-47. Oversettelse ved Frank Meyer: «Forklaringer og bruk av teorier i historiefaget».

Ola Alsvik: Bokhylla

2018-10-17T11:22:36Z

Bokhylla

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. okt. 2018 kl. 11:22
Linje 44:		Linje 44:
	*Myhre, Jan Eivind: ''Historie. En introduksjon til grunnlagsproblemer'', Pax forlag A/S 2014. {{Bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2018050348036}}		*Myhre, Jan Eivind: ''Historie. En introduksjon til grunnlagsproblemer'', Pax forlag A/S 2014. {{Bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2018050348036}}
	*Rüsen, Jörn: ''Rekonstruktion der Vergangenheit''. Grundtzüge einer Historik II: Die Prinzipen der historischen Forschung, Göttingen 1986: 22-47. Oversettelse ved Frank Meyer: «Forklaringer og bruk av teorier i historiefaget».		*Rüsen, Jörn: ''Rekonstruktion der Vergangenheit''. Grundtzüge einer Historik II: Die Prinzipen der historischen Forschung, Göttingen 1986: 22-47. Oversettelse ved Frank Meyer: «Forklaringer og bruk av teorier i historiefaget».
	*Winge, Harald: «Historieskrivningens tre faser», i Hartviksen, Bente, Eli Moen og Knut Sprauten: ''Formidling av historie''. Historikeren på scenen eller i kulissene? Tapir 1987, sitert etter Løyland, Margit (red.): ''Lokalhistorie – seljelåt og symfoni'', Norsk lokalhistorisk institutt 2000.		*Winge, Harald: «Historieskrivningens tre faser», i Hartviksen, Bente, Eli Moen og Knut Sprauten: ''Formidling av historie''. Historikeren på scenen eller i kulissene? Tapir 1987, sitert etter Løyland, Margit (red.): ''Lokalhistorie – seljelåt og symfoni'', Norsk lokalhistorisk institutt 2000. {{Bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2011031505038}}

	[[Kategori:Metode]]		[[Kategori:Metode]]
	{{bm}}		{{bm}}