Innvandring til Oslo på 1970-tallet - Sideversjonshistorikk

Kallrustad på 29. okt. 2021 kl. 12:47

2021-10-29T12:47:12Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. okt. 2021 kl. 12:47
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>'''[[Innvandring til Oslo på 1970-tallet]]''' er en kompleks historie. [[Oslo~~\|Byen~~]] har alltid vært et sted som har tiltrukket seg mennesker fra alle kanter av landet. Her er mulighetene for arbeid og utdanning store, så det har vært naturlig å dra inn til hovedstaden for kortere eller lengre perioder. Mange innflyttere ble værende i byen, og begrepet «Oslo-folk» omfatter minst like mange mennesker med røtter andre steder i landet som det omfatter folk som er født og oppvokst i Oslo. </onlyinclude>		<onlyinclude>'''[[Innvandring til Oslo på 1970-tallet]]''' er en kompleks historie. [[Oslo]] har alltid vært et sted som har tiltrukket seg mennesker fra alle kanter av landet. Her er mulighetene for arbeid og utdanning store, så det har vært naturlig å dra inn til hovedstaden for kortere eller lengre perioder. Mange innflyttere ble værende i byen, og begrepet «Oslo-folk» omfatter minst like mange mennesker med røtter andre steder i landet som det omfatter folk som er født og oppvokst i Oslo. </onlyinclude>

	<onlyinclude>Mot slutten av 1960-åra startet det vi kan kalle «[[den nye innvandringen]]» til Oslo. Den kan kalles ny først og fremst fordi denne innvandringen omfattet folk fra andre land enn tidligere. I Norge ble ord som fremmedarbeidere, [[arbeidsinnvandrere]] og gjestearbeidere ble brukt om de som kom til landet på [[1970-tallet]]. </onlyinclude>		<onlyinclude>Mot slutten av 1960-åra startet det vi kan kalle «[[den nye innvandringen]]» til Oslo. Den kan kalles ny først og fremst fordi denne innvandringen omfattet folk fra andre land enn tidligere. I Norge ble ord som fremmedarbeidere, [[arbeidsinnvandrere]] og gjestearbeidere ble brukt om de som kom til landet på [[1970-tallet]]. </onlyinclude>
Linje 98:		Linje 98:
	[[kategori:nyere minoriteter]]		[[kategori:nyere minoriteter]]
	[[Kategori:Oslo kommune]]		[[Kategori:Oslo kommune]]
			{{bm}}

Marianne Wiig: /* Hjelp til selvhjelp: Opplysningskontor for utlendinger */ lenke

2020-11-13T12:13:35Z

Hjelp til selvhjelp: Opplysningskontor for utlendinger: lenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. nov. 2020 kl. 12:13
Linje 53:		Linje 53:
	På opplysningskontoret kunne de få praktisk hjelp til å forstå hvordan det norske samfunnet fungerte. Å fylle ut selvangivelsen var en av de tingene de kunne få hjelp til. På den tiden var selvangivelsen et stort og innviklet skjema som selv mange nordmenn hadde problemer med å fylle ut, så man kan jo tenke seg hvor uoverkommelig det måtte føles for en som var ukjent med språket og norske faguttrykk.		På opplysningskontoret kunne de få praktisk hjelp til å forstå hvordan det norske samfunnet fungerte. Å fylle ut selvangivelsen var en av de tingene de kunne få hjelp til. På den tiden var selvangivelsen et stort og innviklet skjema som selv mange nordmenn hadde problemer med å fylle ut, så man kan jo tenke seg hvor uoverkommelig det måtte føles for en som var ukjent med språket og norske faguttrykk.

	Innvandrerne fikk også sin egen forening allerede i 1971, [[Fremmedarbeiderforeningen]] (FAF). FAF arbeidet for å sikre innvandrernes interesser mht til bolig- og arbeidsfohold. De utga fra [[1974]] avisen «[[Fremmedarbeideren]]», med stoff på sju språk.		Innvandrerne fikk også sin egen forening allerede i 1971, [[Fremmedarbeiderforeningen]] (FAF). FAF arbeidet for å sikre innvandrernes interesser mht til bolig- og arbeidsfohold. De utga fra [[1974]] avisen «[[Fremmedarbeideren (avis)\|Fremmedarbeideren]]», med stoff på sju språk.

	==Innvandringsstoppen==		==Innvandringsstoppen==

Marianne Wiig: /* Hjelp til selvhjelp: Opplysningskontor for utlendinger */ rettet navn på forening

2020-11-13T12:11:46Z

Hjelp til selvhjelp: Opplysningskontor for utlendinger: rettet navn på forening

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. nov. 2020 kl. 12:11
Linje 53:		Linje 53:
	På opplysningskontoret kunne de få praktisk hjelp til å forstå hvordan det norske samfunnet fungerte. Å fylle ut selvangivelsen var en av de tingene de kunne få hjelp til. På den tiden var selvangivelsen et stort og innviklet skjema som selv mange nordmenn hadde problemer med å fylle ut, så man kan jo tenke seg hvor uoverkommelig det måtte føles for en som var ukjent med språket og norske faguttrykk.		På opplysningskontoret kunne de få praktisk hjelp til å forstå hvordan det norske samfunnet fungerte. Å fylle ut selvangivelsen var en av de tingene de kunne få hjelp til. På den tiden var selvangivelsen et stort og innviklet skjema som selv mange nordmenn hadde problemer med å fylle ut, så man kan jo tenke seg hvor uoverkommelig det måtte føles for en som var ukjent med språket og norske faguttrykk.

	Innvandrerne fikk også sin egen forening allerede i 1971, [[~~Fremmedarbeidernes Arbeiderforening\|FAF~~]] (~~Fremmedarbeidernes Arbeiderforening~~). FAF arbeidet for å sikre innvandrernes interesser mht til bolig- og arbeidsfohold. De utga fra [[1974]] avisen «[[Fremmedarbeideren]]», med stoff på sju språk.		Innvandrerne fikk også sin egen forening allerede i 1971, [[Fremmedarbeiderforeningen]] (FAF). FAF arbeidet for å sikre innvandrernes interesser mht til bolig- og arbeidsfohold. De utga fra [[1974]] avisen «[[Fremmedarbeideren]]», med stoff på sju språk.

	==Innvandringsstoppen==		==Innvandringsstoppen==

Jobr på 24. jun. 2016 kl. 16:39

2016-06-24T16:39:11Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. jun. 2016 kl. 16:39
Linje 20:		Linje 20:
	Mange håpet at de på sikt kunne etablere seg i Norge og få familien hit, men det var også noen som ikke hadde så konkrete fremtidsplaner. De skulle jobbe og tjene penger i Norge noen år, og spare opp en kapital så de kunne dra tilbake til sine land og få en bedre levestandard der. Dette var en vanlig tanke blant annet for [[norsk-pakistanere\|pakistanerne]], som ofte kom fra områder der sesongmigrasjon var vanlig.		Mange håpet at de på sikt kunne etablere seg i Norge og få familien hit, men det var også noen som ikke hadde så konkrete fremtidsplaner. De skulle jobbe og tjene penger i Norge noen år, og spare opp en kapital så de kunne dra tilbake til sine land og få en bedre levestandard der. Dette var en vanlig tanke blant annet for [[norsk-pakistanere\|pakistanerne]], som ofte kom fra områder der sesongmigrasjon var vanlig.

	I boken [[Norsk Innvandringshistorie]], (kapittel 5) kan man lese at norske politikere tenkte at markedskreftene skulle regulere flyten av arbeidskraft fra andre land. Fremmedarbeidere skulle komme når Norge trengte dem, og når det ikke lenger var så stort behov for å importere arbeidskraft, skulle de reise tilbake. Dette var en stor feilvurdering, fordi det selvfølgelig handlet om mer enn arbeid for de menneskene som slo seg ned her. De fikk [[~~Metode~~:nettverksanalyse\|sosiale nettverk]], mange tok utdanning og etablerte seg med familie. De trivdes og hadde det godt i Norge. Dermed ble det ofte større grunn til å bli enn til å reise tilbake.		I boken [[Norsk Innvandringshistorie]], (kapittel 5) kan man lese at norske politikere tenkte at markedskreftene skulle regulere flyten av arbeidskraft fra andre land. Fremmedarbeidere skulle komme når Norge trengte dem, og når det ikke lenger var så stort behov for å importere arbeidskraft, skulle de reise tilbake. Dette var en stor feilvurdering, fordi det selvfølgelig handlet om mer enn arbeid for de menneskene som slo seg ned her. De fikk [[Hjelp:nettverksanalyse\|sosiale nettverk]], mange tok utdanning og etablerte seg med familie. De trivdes og hadde det godt i Norge. Dermed ble det ofte større grunn til å bli enn til å reise tilbake.

	Markedskreftene var ikke egnet som styringsredskap, og det skulle etterhvert utover på 70-tallet vise seg at arbeidsinnvandringen ikke var udelt positiv. Ufaglært arbeidskraft ble mindre etterspurt, norsk økonomi var i kraftig vekst, og landet hadde bruk for mer spesialisert arbeidskraft. Dette er noe av bakgrunnen for [[innvandringsstoppen]] som ble innført i [[1975]].		Markedskreftene var ikke egnet som styringsredskap, og det skulle etterhvert utover på 70-tallet vise seg at arbeidsinnvandringen ikke var udelt positiv. Ufaglært arbeidskraft ble mindre etterspurt, norsk økonomi var i kraftig vekst, og landet hadde bruk for mer spesialisert arbeidskraft. Dette er noe av bakgrunnen for [[innvandringsstoppen]] som ble innført i [[1975]].
Linje 31:		Linje 31:
	De nordmenn som hadde anledning og økonomi til å flytte til bedre boliger andre steder i byen, gjorde det, og det er på 1970-tallet de store [[drabantby]]ene blir bygget. [[Ammerud (Oslo)\|Ammerud]], [[Romsås (Oslo)\|Romsås]], [[Stovner]], [[Furuset]] – alle oppover i [[Groruddalen]]. Idag er disse områdene blitt boligområder for veldig mange innvandrere og deres etterkommere, men på 1970-tallet var det først og fremst nordmenn som flyttet til disse stedene. For å få leilighet der, måtte man være medlem i et [[bolibyggelag]], som for eksempel [[OBOS]], og jo lengre tid man hadde vært medlem, jo større mulighet hadde man for å få kjøpt noe. Boligkooperasjonen var et ukjent system for innvandrerne som kom til Oslo på 70-tallet. Å få tildelt bolig gjennom kommunen var også veldig vanskelig på grunn av strenge krav for å bli godkjent som boligsøker.		De nordmenn som hadde anledning og økonomi til å flytte til bedre boliger andre steder i byen, gjorde det, og det er på 1970-tallet de store [[drabantby]]ene blir bygget. [[Ammerud (Oslo)\|Ammerud]], [[Romsås (Oslo)\|Romsås]], [[Stovner]], [[Furuset]] – alle oppover i [[Groruddalen]]. Idag er disse områdene blitt boligområder for veldig mange innvandrere og deres etterkommere, men på 1970-tallet var det først og fremst nordmenn som flyttet til disse stedene. For å få leilighet der, måtte man være medlem i et [[bolibyggelag]], som for eksempel [[OBOS]], og jo lengre tid man hadde vært medlem, jo større mulighet hadde man for å få kjøpt noe. Boligkooperasjonen var et ukjent system for innvandrerne som kom til Oslo på 70-tallet. Å få tildelt bolig gjennom kommunen var også veldig vanskelig på grunn av strenge krav for å bli godkjent som boligsøker.

	De nye innvandrerne ble ofte henvist til å sette inn en annonse i avisene i håp om å få tak i en billig hybel. Men den vanligste løsningen for dem ble å få tildelt en tjenestebolig gjennom arbeidsgiveren. Disse boligene var gjerne veldig små og dårlige. Mange måtte dele en liten leilighet med flere arbeidere. Avhengighetsforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver var heller ingen god situasjon å være i over lengre tid. For øvrig var det viktig med forbindelser og gode [[~~Metode~~:nettverksanalyse\|nettverk]] for å finne seg et sted å bo. Innvandrerne hadde ikke dette nettverket, men kunne etter hvert hjelpe hverandre. De fleste hadde ikke den nødvendige egenkapital for å kunne få lån til kjøp av bolig. Dessverre hendte det at innvandrerne som kom til Oslo ble utsatt for dårlig behandling og utnyttet av spekulanter på utleiemarkedet.		De nye innvandrerne ble ofte henvist til å sette inn en annonse i avisene i håp om å få tak i en billig hybel. Men den vanligste løsningen for dem ble å få tildelt en tjenestebolig gjennom arbeidsgiveren. Disse boligene var gjerne veldig små og dårlige. Mange måtte dele en liten leilighet med flere arbeidere. Avhengighetsforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver var heller ingen god situasjon å være i over lengre tid. For øvrig var det viktig med forbindelser og gode [[Hjelp:nettverksanalyse\|nettverk]] for å finne seg et sted å bo. Innvandrerne hadde ikke dette nettverket, men kunne etter hvert hjelpe hverandre. De fleste hadde ikke den nødvendige egenkapital for å kunne få lån til kjøp av bolig. Dessverre hendte det at innvandrerne som kom til Oslo ble utsatt for dårlig behandling og utnyttet av spekulanter på utleiemarkedet.

	Myndighetene engasjerte seg i liten grad i boligforholdene til fremmedarbeiderne. For å komme i betraktning i kommunens offentlige boligformidling, var kravet at man hadde bodd i landet i to år. Deres boligsituasjon var dermed veldig problematisk.		Myndighetene engasjerte seg i liten grad i boligforholdene til fremmedarbeiderne. For å komme i betraktning i kommunens offentlige boligformidling, var kravet at man hadde bodd i landet i to år. Deres boligsituasjon var dermed veldig problematisk.

Olve Utne på 15. jan. 2014 kl. 10:24

2014-01-15T10:24:58Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 15. jan. 2014 kl. 10:24
Linje 96:		Linje 96:
	{{f1}}		{{f1}}
	[[Kategori:Migrasjon]]		[[Kategori:Migrasjon]]
			[[kategori:nyere minoriteter]]
	[[Kategori:Oslo kommune]]		[[Kategori:Oslo kommune]]

Cnyborg: kategorisplitting

2013-04-05T22:19:47Z

kategorisplitting

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. apr. 2013 kl. 22:19
Linje 95:		Linje 95:
	{{er det her}}		{{er det her}}
	{{f1}}		{{f1}}
	[[Kategori: Migrasjon i Oslo kommune]]		[[Kategori:Migrasjon]]
			[[Kategori:Oslo kommune]]

Olatei: /* Hvor bosatte de seg? */ internlenke 2

2011-08-09T20:21:40Z

Hvor bosatte de seg?: internlenke 2

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. aug. 2011 kl. 20:21
Linje 31:		Linje 31:
	De nordmenn som hadde anledning og økonomi til å flytte til bedre boliger andre steder i byen, gjorde det, og det er på 1970-tallet de store [[drabantby]]ene blir bygget. [[Ammerud (Oslo)\|Ammerud]], [[Romsås (Oslo)\|Romsås]], [[Stovner]], [[Furuset]] – alle oppover i [[Groruddalen]]. Idag er disse områdene blitt boligområder for veldig mange innvandrere og deres etterkommere, men på 1970-tallet var det først og fremst nordmenn som flyttet til disse stedene. For å få leilighet der, måtte man være medlem i et [[bolibyggelag]], som for eksempel [[OBOS]], og jo lengre tid man hadde vært medlem, jo større mulighet hadde man for å få kjøpt noe. Boligkooperasjonen var et ukjent system for innvandrerne som kom til Oslo på 70-tallet. Å få tildelt bolig gjennom kommunen var også veldig vanskelig på grunn av strenge krav for å bli godkjent som boligsøker.		De nordmenn som hadde anledning og økonomi til å flytte til bedre boliger andre steder i byen, gjorde det, og det er på 1970-tallet de store [[drabantby]]ene blir bygget. [[Ammerud (Oslo)\|Ammerud]], [[Romsås (Oslo)\|Romsås]], [[Stovner]], [[Furuset]] – alle oppover i [[Groruddalen]]. Idag er disse områdene blitt boligområder for veldig mange innvandrere og deres etterkommere, men på 1970-tallet var det først og fremst nordmenn som flyttet til disse stedene. For å få leilighet der, måtte man være medlem i et [[bolibyggelag]], som for eksempel [[OBOS]], og jo lengre tid man hadde vært medlem, jo større mulighet hadde man for å få kjøpt noe. Boligkooperasjonen var et ukjent system for innvandrerne som kom til Oslo på 70-tallet. Å få tildelt bolig gjennom kommunen var også veldig vanskelig på grunn av strenge krav for å bli godkjent som boligsøker.

	De nye innvandrerne ble ofte henvist til å sette inn en annonse i avisene i håp om å få tak i en billig hybel. Men den vanligste løsningen for dem ble å få tildelt en tjenestebolig gjennom arbeidsgiveren. Disse boligene var gjerne veldig små og dårlige. Mange måtte dele en liten leilighet med flere arbeidere. Avhengighetsforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver var heller ingen god situasjon å være i over lengre tid. For øvrig var det viktig med forbindelser og gode nettverk for å finne seg et sted å bo. Innvandrerne hadde ikke dette ~~[[Metode:nettverksanalyse\|~~nettverket]], men kunne etter hvert hjelpe hverandre. De fleste hadde ikke den nødvendige egenkapital for å kunne få lån til kjøp av bolig. Dessverre hendte det at innvandrerne som kom til Oslo ble utsatt for dårlig behandling og utnyttet av spekulanter på utleiemarkedet.		De nye innvandrerne ble ofte henvist til å sette inn en annonse i avisene i håp om å få tak i en billig hybel. Men den vanligste løsningen for dem ble å få tildelt en tjenestebolig gjennom arbeidsgiveren. Disse boligene var gjerne veldig små og dårlige. Mange måtte dele en liten leilighet med flere arbeidere. Avhengighetsforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver var heller ingen god situasjon å være i over lengre tid. For øvrig var det viktig med forbindelser og gode [[Metode:nettverksanalyse\|nettverk]] for å finne seg et sted å bo. Innvandrerne hadde ikke dette nettverket, men kunne etter hvert hjelpe hverandre. De fleste hadde ikke den nødvendige egenkapital for å kunne få lån til kjøp av bolig. Dessverre hendte det at innvandrerne som kom til Oslo ble utsatt for dårlig behandling og utnyttet av spekulanter på utleiemarkedet.

	Myndighetene engasjerte seg i liten grad i boligforholdene til fremmedarbeiderne. For å komme i betraktning i kommunens offentlige boligformidling, var kravet at man hadde bodd i landet i to år. Deres boligsituasjon var dermed veldig problematisk.		Myndighetene engasjerte seg i liten grad i boligforholdene til fremmedarbeiderne. For å komme i betraktning i kommunens offentlige boligformidling, var kravet at man hadde bodd i landet i to år. Deres boligsituasjon var dermed veldig problematisk.

Olatei: /* Hvor bosatte de seg? */ internlenke

2011-08-09T20:20:45Z

Hvor bosatte de seg?: internlenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. aug. 2011 kl. 20:20
Linje 31:		Linje 31:
	De nordmenn som hadde anledning og økonomi til å flytte til bedre boliger andre steder i byen, gjorde det, og det er på 1970-tallet de store [[drabantby]]ene blir bygget. [[Ammerud (Oslo)\|Ammerud]], [[Romsås (Oslo)\|Romsås]], [[Stovner]], [[Furuset]] – alle oppover i [[Groruddalen]]. Idag er disse områdene blitt boligområder for veldig mange innvandrere og deres etterkommere, men på 1970-tallet var det først og fremst nordmenn som flyttet til disse stedene. For å få leilighet der, måtte man være medlem i et [[bolibyggelag]], som for eksempel [[OBOS]], og jo lengre tid man hadde vært medlem, jo større mulighet hadde man for å få kjøpt noe. Boligkooperasjonen var et ukjent system for innvandrerne som kom til Oslo på 70-tallet. Å få tildelt bolig gjennom kommunen var også veldig vanskelig på grunn av strenge krav for å bli godkjent som boligsøker.		De nordmenn som hadde anledning og økonomi til å flytte til bedre boliger andre steder i byen, gjorde det, og det er på 1970-tallet de store [[drabantby]]ene blir bygget. [[Ammerud (Oslo)\|Ammerud]], [[Romsås (Oslo)\|Romsås]], [[Stovner]], [[Furuset]] – alle oppover i [[Groruddalen]]. Idag er disse områdene blitt boligområder for veldig mange innvandrere og deres etterkommere, men på 1970-tallet var det først og fremst nordmenn som flyttet til disse stedene. For å få leilighet der, måtte man være medlem i et [[bolibyggelag]], som for eksempel [[OBOS]], og jo lengre tid man hadde vært medlem, jo større mulighet hadde man for å få kjøpt noe. Boligkooperasjonen var et ukjent system for innvandrerne som kom til Oslo på 70-tallet. Å få tildelt bolig gjennom kommunen var også veldig vanskelig på grunn av strenge krav for å bli godkjent som boligsøker.

	De nye innvandrerne ble ofte henvist til å sette inn en annonse i avisene i håp om å få tak i en billig hybel. Men den vanligste løsningen for dem ble å få tildelt en tjenestebolig gjennom arbeidsgiveren. Disse boligene var gjerne veldig små og dårlige. Mange måtte dele en liten leilighet med flere arbeidere. Avhengighetsforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver var heller ingen god situasjon å være i over lengre tid. For øvrig var det viktig med forbindelser og gode nettverk for å finne seg et sted å bo. Innvandrerne hadde ikke dette nettverket, men kunne etter hvert hjelpe hverandre. De fleste hadde ikke den nødvendige egenkapital for å kunne få lån til kjøp av bolig. Dessverre hendte det at innvandrerne som kom til Oslo ble utsatt for dårlig behandling og utnyttet av spekulanter på utleiemarkedet.		De nye innvandrerne ble ofte henvist til å sette inn en annonse i avisene i håp om å få tak i en billig hybel. Men den vanligste løsningen for dem ble å få tildelt en tjenestebolig gjennom arbeidsgiveren. Disse boligene var gjerne veldig små og dårlige. Mange måtte dele en liten leilighet med flere arbeidere. Avhengighetsforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver var heller ingen god situasjon å være i over lengre tid. For øvrig var det viktig med forbindelser og gode nettverk for å finne seg et sted å bo. Innvandrerne hadde ikke dette [[Metode:nettverksanalyse\|nettverket]], men kunne etter hvert hjelpe hverandre. De fleste hadde ikke den nødvendige egenkapital for å kunne få lån til kjøp av bolig. Dessverre hendte det at innvandrerne som kom til Oslo ble utsatt for dårlig behandling og utnyttet av spekulanter på utleiemarkedet.

	Myndighetene engasjerte seg i liten grad i boligforholdene til fremmedarbeiderne. For å komme i betraktning i kommunens offentlige boligformidling, var kravet at man hadde bodd i landet i to år. Deres boligsituasjon var dermed veldig problematisk.		Myndighetene engasjerte seg i liten grad i boligforholdene til fremmedarbeiderne. For å komme i betraktning i kommunens offentlige boligformidling, var kravet at man hadde bodd i landet i to år. Deres boligsituasjon var dermed veldig problematisk.

	Innvandrerne bosatte seg altså først og fremst på østkanten; i Oslo sentrum, på [[Grønland (Oslo)\|Grønland]], [[Grünerløkka]] og [[Tøyen (Oslo)\|Tøyen]]-området. Det var disse områdene nordmennene hadde flyttet fra, fordi de fikk bedre muligheter i de nybygde drabantbyene i Groruddalen. Det var i Oslo indre øst det var ledig husrom å få tak i, og mange betalte dyre husleier for krypinn som verken hadde kjøkken eller bad. Standarden var som regel svært dårlig. Noen måtte bo på hospitser eller leie en liten hybel.		Innvandrerne bosatte seg altså først og fremst på østkanten; i Oslo sentrum, på [[Grønland (Oslo)\|Grønland]], [[Grünerløkka]] og [[Tøyen (Oslo)\|Tøyen]]-området. Det var disse områdene nordmennene hadde flyttet fra, fordi de fikk bedre muligheter i de nybygde drabantbyene i Groruddalen. Det var i Oslo indre øst det var ledig husrom å få tak i, og mange betalte dyre husleier for krypinn som verken hadde kjøkken eller bad. Standarden var som regel svært dårlig. Noen måtte bo på hospitser eller leie en liten hybel. Det vanligste var at arbeidsgiveren ordnet med bolig til fremmedarbeiderne. Tilbudet kunne bestå av en brakke uten innlagt vann, eller et rom på et pensjonat hvor man måtte dele bad og kjøkken med mange andre.
	Det vanligste var at arbeidsgiveren ordnet med bolig til fremmedarbeiderne. Tilbudet kunne bestå av en brakke uten innlagt vann, eller et rom på et pensjonat hvor man måtte dele bad og kjøkken med mange andre.

	===Hvordan ble de mottatt i Norge?===		===Hvordan ble de mottatt i Norge?===

Olatei: /* Hvem kom til Oslo? */ internlenke

2011-08-09T20:19:15Z

Hvem kom til Oslo?: internlenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. aug. 2011 kl. 20:19
Linje 20:		Linje 20:
	Mange håpet at de på sikt kunne etablere seg i Norge og få familien hit, men det var også noen som ikke hadde så konkrete fremtidsplaner. De skulle jobbe og tjene penger i Norge noen år, og spare opp en kapital så de kunne dra tilbake til sine land og få en bedre levestandard der. Dette var en vanlig tanke blant annet for [[norsk-pakistanere\|pakistanerne]], som ofte kom fra områder der sesongmigrasjon var vanlig.		Mange håpet at de på sikt kunne etablere seg i Norge og få familien hit, men det var også noen som ikke hadde så konkrete fremtidsplaner. De skulle jobbe og tjene penger i Norge noen år, og spare opp en kapital så de kunne dra tilbake til sine land og få en bedre levestandard der. Dette var en vanlig tanke blant annet for [[norsk-pakistanere\|pakistanerne]], som ofte kom fra områder der sesongmigrasjon var vanlig.

	I boken [[Norsk Innvandringshistorie]], (kapittel 5) kan man lese at norske politikere tenkte at markedskreftene skulle regulere flyten av arbeidskraft fra andre land. Fremmedarbeidere skulle komme når Norge trengte dem, og når det ikke lenger var så stort behov for å importere arbeidskraft, skulle de reise tilbake. Dette var en stor feilvurdering, fordi det selvfølgelig handlet om mer enn arbeid for de menneskene som slo seg ned her. De fikk sosiale nettverk, mange tok utdanning og etablerte seg med familie. De trivdes og hadde det godt i Norge. Dermed ble det ofte større grunn til å bli enn til å reise tilbake.		I boken [[Norsk Innvandringshistorie]], (kapittel 5) kan man lese at norske politikere tenkte at markedskreftene skulle regulere flyten av arbeidskraft fra andre land. Fremmedarbeidere skulle komme når Norge trengte dem, og når det ikke lenger var så stort behov for å importere arbeidskraft, skulle de reise tilbake. Dette var en stor feilvurdering, fordi det selvfølgelig handlet om mer enn arbeid for de menneskene som slo seg ned her. De fikk [[Metode:nettverksanalyse\|sosiale nettverk]], mange tok utdanning og etablerte seg med familie. De trivdes og hadde det godt i Norge. Dermed ble det ofte større grunn til å bli enn til å reise tilbake.

	Markedskreftene var ikke egnet som styringsredskap, og det skulle etterhvert utover på 70-tallet vise seg at arbeidsinnvandringen ikke var udelt positiv. Ufaglært arbeidskraft ble mindre etterspurt, norsk økonomi var i kraftig vekst, og landet hadde bruk for mer spesialisert arbeidskraft. Dette er noe av bakgrunnen for [[innvandringsstoppen]] som ble innført i [[1975]].		Markedskreftene var ikke egnet som styringsredskap, og det skulle etterhvert utover på 70-tallet vise seg at arbeidsinnvandringen ikke var udelt positiv. Ufaglært arbeidskraft ble mindre etterspurt, norsk økonomi var i kraftig vekst, og landet hadde bruk for mer spesialisert arbeidskraft. Dette er noe av bakgrunnen for [[innvandringsstoppen]] som ble innført i [[1975]].

	I årene fra 1975 -1985 fortsatte det å komme mange innvandrere til Oslo, men de som nå kom, var gjerne familiene til arbeidsinnvandrerne. Familiegjenforening utgjorde mesteparten av innvandringen i disse årene, og kvinneandelen blant afrikanere og pakistanere i Oslo steg kraftig. Innvandrerne begynte å bidra til befolkningsutviklingen i byen også gjennom barnefødsler. I [[1987]] fødte for eksempel hver kvinne i Norge fra den tredje verden i alderen 15-49 år gjennomsnittlig 3 ganger så mange barn som norske kvinner i samme alder. 10% av Oslos barn ble født av innvandrerkvinner. Etterhvert som årene går nærmet deres fruktbarhetsmønster seg det norske, men også i dagens Oslo føder innvandrerkvinnene flere barn enn etnisk norske. De er også yngre når de får sitt første barn. Statistikken viser at barn av innvandrere raskt nærmer seg vanlig norsk mønster for barnefødsler.		I årene fra 1975 -1985 fortsatte det å komme mange innvandrere til Oslo, men de som nå kom, var gjerne familiene til arbeidsinnvandrerne. Familiegjenforening utgjorde mesteparten av innvandringen i disse årene, og kvinneandelen blant afrikanere og pakistanere i Oslo steg kraftig. Innvandrerne begynte å bidra til befolkningsutviklingen i byen også gjennom barnefødsler. I [[1987]] fødte for eksempel hver kvinne i Norge fra den tredje verden i alderen 15-49 år gjennomsnittlig 3 ganger så mange barn som norske kvinner i samme alder. 10% av Oslos barn ble født av innvandrerkvinner. Etterhvert som årene går nærmet deres fruktbarhetsmønster seg det norske, men også i dagens Oslo føder innvandrerkvinnene flere barn enn etnisk norske. De er også yngre når de får sitt første barn. Statistikken viser at barn av innvandrere raskt nærmer seg vanlig norsk mønster for barnefødsler.

	===Hvor bosatte de seg?===		===Hvor bosatte de seg?===
	På 70-tallet hadde store deler av Oslo boligmasse fremdeles ganske dårlig standard. De gamle bygårdene på [[østkanten]] var preget av forfall. Leilighetene var små og i dårlig forfatning.		På 70-tallet hadde store deler av Oslo boligmasse fremdeles ganske dårlig standard. De gamle bygårdene på [[østkanten]] var preget av forfall. Leilighetene var små og i dårlig forfatning.

Olve Utne: F1. Endre gjerne til f2 når bilder kommer...

2010-12-05T22:43:27Z

F1. Endre gjerne til f2 når bilder kommer...

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. des. 2010 kl. 22:43
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Innvandring til Oslo på 1970-tallet]]''' er en kompleks historie. [[Oslo\|Byen]] har alltid vært et sted som har tiltrukket seg mennesker fra alle kanter av landet. Her er mulighetene for arbeid og utdanning store, så det har vært naturlig å dra inn til hovedstaden for kortere eller lengre perioder. Mange innflyttere ble værende i byen, og begrepet «Oslo-folk» omfatter minst like mange mennesker med røtter andre steder i landet som det omfatter folk som er født og oppvokst i Oslo.		<onlyinclude>'''[[Innvandring til Oslo på 1970-tallet]]''' er en kompleks historie. [[Oslo\|Byen]] har alltid vært et sted som har tiltrukket seg mennesker fra alle kanter av landet. Her er mulighetene for arbeid og utdanning store, så det har vært naturlig å dra inn til hovedstaden for kortere eller lengre perioder. Mange innflyttere ble værende i byen, og begrepet «Oslo-folk» omfatter minst like mange mennesker med røtter andre steder i landet som det omfatter folk som er født og oppvokst i Oslo. </onlyinclude>

	Mot slutten av 1960-åra startet det vi kan kalle «[[den nye innvandringen]]» til Oslo. Den kan kalles ny først og fremst fordi denne innvandringen omfattet folk fra andre land enn tidligere. I Norge ble ord som fremmedarbeidere, [[arbeidsinnvandrere]] og gjestearbeidere ble brukt om de som kom til landet på [[1970-tallet]].		<onlyinclude>Mot slutten av 1960-åra startet det vi kan kalle «[[den nye innvandringen]]» til Oslo. Den kan kalles ny først og fremst fordi denne innvandringen omfattet folk fra andre land enn tidligere. I Norge ble ord som fremmedarbeidere, [[arbeidsinnvandrere]] og gjestearbeidere ble brukt om de som kom til landet på [[1970-tallet]]. </onlyinclude>

	==Arbeidsinnvandring==		==Arbeidsinnvandring==
	Med «den nye innvandringen» kom utlendinger fra ikke-vestlige land som kom til Oslo først og fremst for å arbeide. I Oslo var behovet for arbeidskraft stort på slutten av [[1960-tallet\|60-tallet]] og utover i 70-åra. Det var åpne grenser, og det bød seg mange muligheter for de som var villige til å jobbe. Det var ingen organisert rekruttering av utenlandsk arbeidskraft til Norge, men de fleste europeiske land opplevde en økt innvandring på denne tiden. Så mye at enkelte land hadde begynt å stenge grensene sine. Norge var et av de få land hvor det i praksis ennå var fri innvandring, så derfor ble pågangen ekstra stor i Oslo.		<onlyinclude>Med «den nye innvandringen» kom utlendinger fra ikke-vestlige land som kom til Oslo først og fremst for å arbeide. I Oslo var behovet for arbeidskraft stort på slutten av [[1960-tallet\|60-tallet]] og utover i 70-åra. Det var åpne grenser, og det bød seg mange muligheter for de som var villige til å jobbe. Det var ingen organisert rekruttering av utenlandsk arbeidskraft til Norge, men de fleste europeiske land opplevde en økt innvandring på denne tiden. </onlyinclude> Så mye at enkelte land hadde begynt å stenge grensene sine. Norge var et av de få land hvor det i praksis ennå var fri innvandring, så derfor ble pågangen ekstra stor i Oslo.
	Det var nok ikke slik at Norge og Oslo var utlendingenes førstevalg. Mennesker som er ute etter arbeid, bedre levekår og en trygg økonomi, er villige til å ofre mye og gjøre store anstrengelser for å oppnå det de drømmer om. Noen reiser ut og gjør det godt, de forteller sine landsmenn om sitt nye land og alle mulighetene der.		Det var nok ikke slik at Norge og Oslo var utlendingenes førstevalg. Mennesker som er ute etter arbeid, bedre levekår og en trygg økonomi, er villige til å ofre mye og gjøre store anstrengelser for å oppnå det de drømmer om. Noen reiser ut og gjør det godt, de forteller sine landsmenn om sitt nye land og alle mulighetene der.

Linje 95:		Linje 95:

	{{er det her}}		{{er det her}}
			{{f1}}
	[[Kategori: Migrasjon i Oslo kommune]]		[[Kategori: Migrasjon i Oslo kommune]]