Jakob Eliassen - Sideversjonshistorikk

Kallrustad: Artikkelen trenger en ingress som forteller kort om livsløpet hans.

2021-08-18T08:14:29Z

Artikkelen trenger en ingress som forteller kort om livsløpet hans.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. aug. 2021 kl. 08:14
Linje 1:		Linje 1:
	[[Fil:Jakob Eliassen.jpg\|miniatyr\|Jakob Eliassen fotografert i 1940-åra.]]		[[Fil:Jakob Eliassen.jpg\|miniatyr\|Jakob Eliassen fotografert i 1940-åra.]]
	'''[[Jakob Eliassen]]''' ~~ble~~ født i [[Harstad]] ~~den 23. juni 1922~~, død i Enviken i Sverige 4. ~~august 2010~~. Han ble både døpt og konfirmert i Trondenes kirke. Familien ble formet og preget av den voksende industrialiseringen som Harstad-samfunnet gjennomgikk under Jakobs oppvekst. Far [[Reobert Eliassen]] var blant de heldige; han hadde fast arbeid på [[Harstad Mek. Verksted]]; seinere bedre kjent som KMV – [[Kaarbøs Mek. Verksted]]. Mor Trine var aldri ute i lønnet arbeide utenfor heimen. Det ble vel nok å henge fingrene i likevel med 12 barn på rekke og rad.		'''[[Jakob Eliassen]]''' (født 23. juni 1922 i [[Harstad]], død 4. august 2010 i Enviken i Sverige) var.......

			Han ble både døpt og konfirmert i [[Trondenes kirke]]. Familien ble formet og preget av den voksende industrialiseringen som Harstad-samfunnet gjennomgikk under Jakobs oppvekst. Far [[Reobert Eliassen]] var blant de heldige; han hadde fast arbeid på [[Harstad Mek. Verksted]]; seinere bedre kjent som KMV – [[Kaarbøs Mek. Verksted]]. Mor Trine var aldri ute i lønnet arbeide utenfor heimen. Det ble vel nok å henge fingrene i likevel med 12 barn på rekke og rad.

	Helt fra den spede barndom hadde Jakob luftveisplager. Han ble så plaget at han måtte holdes heime fra skolen i lange perioder både titt og ofte, noe som igjen førte til at han ikke ble flyttet opp et klassetrinn hvert år. Dette kan nok ha vært en vanskelig erfaring å gjøre i unge år. Dette kompenserte han for gjennom å bli en djerv og utforskende «ensom ulv», uten frykt for hva som ventet rundt hjørnet.		Helt fra den spede barndom hadde Jakob luftveisplager. Han ble så plaget at han måtte holdes heime fra skolen i lange perioder både titt og ofte, noe som igjen førte til at han ikke ble flyttet opp et klassetrinn hvert år. Dette kan nok ha vært en vanskelig erfaring å gjøre i unge år. Dette kompenserte han for gjennom å bli en djerv og utforskende «ensom ulv», uten frykt for hva som ventet rundt hjørnet.
Linje 73:		Linje 75:

	== Kilder ==		== Kilder ==
	Samtaler med Jakob Eliassen, Atle Antonsen og Magne Steen.		*Samtaler med Jakob Eliassen, Atle Antonsen og Magne Steen.

	{{DEFAULTSORT:Eliassen, Jakob}}		{{DEFAULTSORT:Eliassen, Jakob}}
Linje 83:		Linje 85:
	[[Kategori:Fødsler i 1922]]		[[Kategori:Fødsler i 1922]]
	[[Kategori:Dødsfall i 2010]]		[[Kategori:Dødsfall i 2010]]
			{{bm}}

Gunnar E. Kristiansen: Fjernet "Under arbeid"

2021-04-14T18:07:12Z

Fjernet "Under arbeid"

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. apr. 2021 kl. 18:07
Linje 1:		Linje 1:
	~~{{under arbeid}}~~
	[[Fil:Jakob Eliassen.jpg\|miniatyr\|Jakob Eliassen fotografert i 1940-åra.]]		[[Fil:Jakob Eliassen.jpg\|miniatyr\|Jakob Eliassen fotografert i 1940-åra.]]
	'''[[Jakob Eliassen]]''' ble født i [[Harstad]] den 23. juni 1922, død i Enviken i Sverige 4. august 2010. Han ble både døpt og konfirmert i Trondenes kirke. Familien ble formet og preget av den voksende industrialiseringen som Harstad-samfunnet gjennomgikk under Jakobs oppvekst. Far [[Reobert Eliassen]] var blant de heldige; han hadde fast arbeid på [[Harstad Mek. Verksted]]; seinere bedre kjent som KMV – [[Kaarbøs Mek. Verksted]]. Mor Trine var aldri ute i lønnet arbeide utenfor heimen. Det ble vel nok å henge fingrene i likevel med 12 barn på rekke og rad.		'''[[Jakob Eliassen]]''' ble født i [[Harstad]] den 23. juni 1922, død i Enviken i Sverige 4. august 2010. Han ble både døpt og konfirmert i Trondenes kirke. Familien ble formet og preget av den voksende industrialiseringen som Harstad-samfunnet gjennomgikk under Jakobs oppvekst. Far [[Reobert Eliassen]] var blant de heldige; han hadde fast arbeid på [[Harstad Mek. Verksted]]; seinere bedre kjent som KMV – [[Kaarbøs Mek. Verksted]]. Mor Trine var aldri ute i lønnet arbeide utenfor heimen. Det ble vel nok å henge fingrene i likevel med 12 barn på rekke og rad.

Gunnar E. Kristiansen: Bildetekst

2021-04-14T18:05:40Z

Bildetekst

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. apr. 2021 kl. 18:05
Linje 7:		Linje 7:
	== På Forsa ==		== På Forsa ==
	Fra han var 7 til i 9-årsalderen tilbrakte han på [[Forsaa]] på [[Rolla]] i [[Ibestad]]. Gården het Forsaa, men ble benevnt Forsa, noe Jakob holdt på livet ut. Det var litt uklart hvorfor han var der – og i alle fall hvorfor han ble så lenge. Slik han mente å erindre tok han og far Reobert lokalbåten fra Harstad til Forsaa en fin forsommerdag. Der ble de rodd i land i lettbåten, og gikk opp til Indre Forsaa (Nord-Forsaa Gnr 82/br. nr. 1). Det kan ha vært fordi Reobert skulle gjøre avtaler i forbindelse med høstjakta, som han sammen med flere likesinnede pleide å ta fra Forsaa-grenda. Men mest sannsynlig er det at det var planlagt at Jakob skulle bli igjen der for en tid. Kan hende var det for å spare mor Trine for omsorgen av denne villbassen som dertil var like plaget av astma som hun selv var. Altså en slags omvendt avlastning, der barnet ble bortsatt i stedet for at mor reiste bort for å få pleie og hvile. Det var og på denne tiden at Trine og Reobert fikk overta ei byggetomt på Eineberget fra Trines far; [[Theodor Henriksen]] i «Harstad-gården». Det kan derfor også hatt sammenheng med foreldrenes husbygging, det at Jakob ble «bortsatt» på Forsaa. Slik lettet man jo familiens byrder betraktelig: Nå kunne Reobert gå i tomta etter arbeidstids slutt på verkstedet mens de to minste barna; Lillegutt (Robert) og Putte (Trine) sannsynligvis ble overlatt i eldstedatter Johannas varetekt. På den måten sparte man jo familien for store slitasjer. Hvorom allting er; Jakob ble på Forsaa i to år.		Fra han var 7 til i 9-årsalderen tilbrakte han på [[Forsaa]] på [[Rolla]] i [[Ibestad]]. Gården het Forsaa, men ble benevnt Forsa, noe Jakob holdt på livet ut. Det var litt uklart hvorfor han var der – og i alle fall hvorfor han ble så lenge. Slik han mente å erindre tok han og far Reobert lokalbåten fra Harstad til Forsaa en fin forsommerdag. Der ble de rodd i land i lettbåten, og gikk opp til Indre Forsaa (Nord-Forsaa Gnr 82/br. nr. 1). Det kan ha vært fordi Reobert skulle gjøre avtaler i forbindelse med høstjakta, som han sammen med flere likesinnede pleide å ta fra Forsaa-grenda. Men mest sannsynlig er det at det var planlagt at Jakob skulle bli igjen der for en tid. Kan hende var det for å spare mor Trine for omsorgen av denne villbassen som dertil var like plaget av astma som hun selv var. Altså en slags omvendt avlastning, der barnet ble bortsatt i stedet for at mor reiste bort for å få pleie og hvile. Det var og på denne tiden at Trine og Reobert fikk overta ei byggetomt på Eineberget fra Trines far; [[Theodor Henriksen]] i «Harstad-gården». Det kan derfor også hatt sammenheng med foreldrenes husbygging, det at Jakob ble «bortsatt» på Forsaa. Slik lettet man jo familiens byrder betraktelig: Nå kunne Reobert gå i tomta etter arbeidstids slutt på verkstedet mens de to minste barna; Lillegutt (Robert) og Putte (Trine) sannsynligvis ble overlatt i eldstedatter Johannas varetekt. På den måten sparte man jo familien for store slitasjer. Hvorom allting er; Jakob ble på Forsaa i to år.
	[[Fil:Forså skole, Ibestad.jpg\|miniatyr\|Forså skole på Rolla i Ibestad kommune.]]		[[Fil:Forså skole, Ibestad.jpg\|miniatyr\|Forså skole på Rolla i Ibestad kommune. Her gikk Jakob på skole i to år. Skolen som er bygd i 1890 står enda, og er musealt innredet som den var.]]
	Det bodde en jamnaldrende gutt på denne Forsaa-gården. [[Sigurd Forsaa\|Sigurd]] het han, og var født 19.12. 1920. Dette ble kompisen Jakob kunne lite på i alle sammenhenger så lenge han var der. Første høsten begynte Jakob på [[Forsaa skole]]. Der fikk han vel flere kamerater, men det er særlig Sigurd han minnes. Ja, og så en gutt fra ei lita stue i nærheten som og ble en fin leikekamerat etter hvert.		Det bodde en jamnaldrende gutt på denne Forsaa-gården. [[Sigurd Forsaa\|Sigurd]] het han, og var født 19.12. 1920. Dette ble kompisen Jakob kunne lite på i alle sammenhenger så lenge han var der. Første høsten begynte Jakob på [[Forsaa skole]]. Der fikk han vel flere kamerater, men det er særlig Sigurd han minnes. Ja, og så en gutt fra ei lita stue i nærheten som og ble en fin leikekamerat etter hvert.
	[[Fil:Fjellhøgda 4.jpg\|miniatyr\|Sameguttens heim - ovafor Forsaa-gårdene]]		[[Fil:Fjellhøgda 4.jpg\|miniatyr\|Sameguttens heim - ovafor Forsaa-gårdene]]

Gunnar E. Kristiansen: Satt inn galleri med skogsarbeidere i Sverige

2021-04-14T16:08:16Z

Satt inn galleri med skogsarbeidere i Sverige

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. apr. 2021 kl. 16:08
Linje 55:		Linje 55:
	[[Fil:Birger Steen og Atle Antonsen.jpg\|miniatyr\|Birger Steen og Atle Antonsen ble skogsarbeidere i Sverige.]]		[[Fil:Birger Steen og Atle Antonsen.jpg\|miniatyr\|Birger Steen og Atle Antonsen ble skogsarbeidere i Sverige.]]
	[[Fil:Jakob og Rut.jpg\|miniatyr\|Jakob og Rut]]		[[Fil:Jakob og Rut.jpg\|miniatyr\|Jakob og Rut]]
	Snart bar det sørover til Øreryd i Småland som var hovedmottaksleiren for de ca. 60.000 norske flyktningene som kom over til Sverige under krigen. Der ble flyktningene utrustet med pent tøy til bruk i hverdag og fest samt arbeidsklær. Etter noen dager bar det inn til den norske legasjonen på Kjesäter. Der ble karene utsatt for et mer nøyaktig intervju, om omstendighetene rundt flukten osv. Etter et par dager ble de tildelt arbeide på Undsättholmen som ligger i vannet Ljugaren i Rättvik kommune i Dalarna. Det var skogforvaltningen som skulle ha ryddet et granplantefelt. De ble innkvartert på en gård på holmen som nok ikke var bygd for formålet, men den gjorde nytten for alle de 21 nordmennene som var utplassert der sammen med en svensk instruktør. 19 var da tømmerhuggere og to var ansatt som kokker. Arbeidet besto i å rydde skog med øks og handsag, noe verken Jakob eller de andre kompisene var særlig fortrolige med. Det var to slags virke på Undsättholmen; gran og bjørk. De ble godt instruert av mannen fra skogsforvaltningen, og Atle, Birger og Jakob lærte fort at jo hurtigere man arbeidet, jo bedre ble fortjenesten. Men det var og en del nyttig kunnskap å hente fra instruktøren, om generell skogskjøtsel og handtering av redskapene for eksempel. De fikk 65 ør pr reis. Ett «reis» besto av granstokker med inntil 4 tommers diameter og 3 meters lengde stablet i kryss ved den tykkeste enden i en meters høyde. Da skulle stammene være kvistet. For bjørka var det en annen – og kanskje (?) bedre tariff. De fikk 2 kroner og 50 øre pr kubikkmeter kappet og kløyvd bjørkeved. Ca. 8mil lenger nord var Mora. Der feiret et 30-talls andre nordmenn i samme situasjon som ham selv julaften, på Mora folkehøgskole. I og for seg var innkvarteringen bra på holmen, maten var god og kompisene helt ok, men astmaen gjorde det tøft for Jakob å være der. I februar 1943 bød det seg en anledning, og han stakk i vei! Turen gikk til Sala, som ligger ca. 20 mil sørøst for Mora. Hva han forventet å finne der hadde han ingen formening om, ut over det å skulle finne seg annet arbeide. Nå viste det seg å ikke være så helt enkelt fra Sala heller det! Han besøkte arbeidsformidlingen hver eneste dag i håp om et gjennombrudd som skulle gi ham drømmejobben. Håpet svant smått om senn, arbeidsformidleren ville sende ham på gårdsarbeide, men det syntes ikke Jakob var så «snygt». Likevel ble det til at han tok med i gårdsarbeide. Årsaken var helt enkelt at han var blakk. Hele «kapitalen» besto da av en halv sigarett men ingen fyrstikker! Jobben befant seg i Hårsbäck i Heby kommune i Västmanland len. Dit måtte han ta seg med tog og buss. Det gikk bra det, for på jernbanestasjonen ble han kjent med en offiser fra den svenske hæren som fatta interesse for den unge norske flyktningen. Han spanderte både sigaretter og «fika» på Harstadgutten. I Hårsbäck ble han tatt særs vel vare på. Han ble tatt inn som en av familien minnes han. Det var som å være heime. Var det selskap på gården var Jakob med, og ble de invitert til andre i nabolaget, ble han og tatt med som en av dem. Nå kunne han og skrive brev heim. Familien behøvde ikke engste seg, han hadde det fint: Tjente hele 70 kr. pr måned og hadde fri kost og losji. Hos Johanssons i Hårsbäck ble han helt til [[1947]]. Da hadde han truffet sin seinere kone Rut allerede i [[1945]]. De møttes i bryllupet til [[Charles Parten]] fra Ibestad – ja, akkurat – Jakobs søskenbarn. Charles hadde gjort et lite «hyss» på Bardufoss, og tok seg over til Sverige samme året som Jakob. Rut var brudens kusine, så – det var selvsagt at det måtte bli et par av de(!). I 1943 dro Lillegutt (Robert) over. Han hadde og arbeidet for tyskerne på Funkstellet. Nå ville han imidlertid slåss. De to brødrene traff hverandre i et arrangert møte i Strängnäs ved Mälaren samme året Robert kom over. Så skulle det gå fire/fem år før de møttes igjen neste gang.		Snart bar det sørover til Øreryd i Småland som var hovedmottaksleiren for de ca. 60.000 norske flyktningene som kom over til Sverige under krigen. Der ble flyktningene utrustet med pent tøy til bruk i hverdag og fest samt arbeidsklær. Etter noen dager bar det inn til den norske legasjonen på Kjesäter. Der ble karene utsatt for et mer nøyaktig intervju, om omstendighetene rundt flukten osv. Etter et par dager ble de tildelt arbeide på Undsättholmen som ligger i vannet Ljugaren i Rättvik kommune i Dalarna. Det var skogforvaltningen som skulle ha ryddet et granplantefelt. De ble innkvartert på en gård på holmen som nok ikke var bygd for formålet, men den gjorde nytten for alle de 21 nordmennene som var utplassert der sammen med en svensk instruktør. 19 var da tømmerhuggere og to var ansatt som kokker. Arbeidet besto i å rydde skog med øks og handsag, noe verken Jakob eller de andre kompisene var særlig fortrolige med. Det var to slags virke på Undsättholmen; gran og bjørk.
			<gallery>
			Fil:Atle Antonsen.jpg\|Atle Antonsen.
			Fil:Birger Steen ,Atle Antonsen og ukjent .jpg\|Birger, Atle og ukjent foran skogsstugan.
			Fil:Birger Steen og ukjent kompis i svensk tømmerskog.jpg\|Birger Steen og ukjent kompis i svensk tømmerskog.
			Fil:Undsättholmen 1943 (2).jpg\|I koia på Undsättholmen. Birger og Atle til høyre.
			</gallery>
			De ble godt instruert av mannen fra skogsforvaltningen, og Atle, Birger og Jakob lærte fort at jo hurtigere man arbeidet, jo bedre ble fortjenesten. Men det var og en del nyttig kunnskap å hente fra instruktøren, om generell skogskjøtsel og handtering av redskapene for eksempel. De fikk 65 ør pr reis. Ett «reis» besto av granstokker med inntil 4 tommers diameter og 3 meters lengde stablet i kryss ved den tykkeste enden i en meters høyde. Da skulle stammene være kvistet. For bjørka var det en annen – og kanskje (?) bedre tariff. De fikk 2 kroner og 50 øre pr kubikkmeter kappet og kløyvd bjørkeved. Ca. 8mil lenger nord var Mora. Der feiret et 30-talls andre nordmenn i samme situasjon som ham selv julaften, på Mora folkehøgskole. I og for seg var innkvarteringen bra på holmen, maten var god og kompisene helt ok, men astmaen gjorde det tøft for Jakob å være der. I februar 1943 bød det seg en anledning, og han stakk i vei! Turen gikk til Sala, som ligger ca. 20 mil sørøst for Mora. Hva han forventet å finne der hadde han ingen formening om, ut over det å skulle finne seg annet arbeide. Nå viste det seg å ikke være så helt enkelt fra Sala heller det! Han besøkte arbeidsformidlingen hver eneste dag i håp om et gjennombrudd som skulle gi ham drømmejobben. Håpet svant smått om senn, arbeidsformidleren ville sende ham på gårdsarbeide, men det syntes ikke Jakob var så «snygt». Likevel ble det til at han tok med i gårdsarbeide. Årsaken var helt enkelt at han var blakk. Hele «kapitalen» besto da av en halv sigarett men ingen fyrstikker! Jobben befant seg i Hårsbäck i Heby kommune i Västmanland len. Dit måtte han ta seg med tog og buss. Det gikk bra det, for på jernbanestasjonen ble han kjent med en offiser fra den svenske hæren som fatta interesse for den unge norske flyktningen. Han spanderte både sigaretter og «fika» på Harstadgutten. I Hårsbäck ble han tatt særs vel vare på. Han ble tatt inn som en av familien minnes han. Det var som å være heime. Var det selskap på gården var Jakob med, og ble de invitert til andre i nabolaget, ble han og tatt med som en av dem. Nå kunne han og skrive brev heim. Familien behøvde ikke engste seg, han hadde det fint: Tjente hele 70 kr. pr måned og hadde fri kost og losji. Hos Johanssons i Hårsbäck ble han helt til [[1947]]. Da hadde han truffet sin seinere kone Rut allerede i [[1945]]. De møttes i bryllupet til [[Charles Parten]] fra Ibestad – ja, akkurat – Jakobs søskenbarn. Charles hadde gjort et lite «hyss» på Bardufoss, og tok seg over til Sverige samme året som Jakob. Rut var brudens kusine, så – det var selvsagt at det måtte bli et par av de(!). I 1943 dro Lillegutt (Robert) over. Han hadde og arbeidet for tyskerne på Funkstellet. Nå ville han imidlertid slåss. De to brødrene traff hverandre i et arrangert møte i Strängnäs ved Mälaren samme året Robert kom over. Så skulle det gå fire/fem år før de møttes igjen neste gang.
	[[Fil:Onkel Jakob på besøk.jpg\|miniatyr\|Svensk besøk på Eineberget. Foran: [[Edvarda Enoksen]], [[Rolf Terje Enoksen]], [[Trine Eliassen]] (Putte), [[Solveig Eliassen]], [[Trine Eliassen]]. Bak: [[Jakob Eliassen]], [[Henry Enoksen]] (Bror) og [[Reobert Eliassen]].]]		[[Fil:Onkel Jakob på besøk.jpg\|miniatyr\|Svensk besøk på Eineberget. Foran: [[Edvarda Enoksen]], [[Rolf Terje Enoksen]], [[Trine Eliassen]] (Putte), [[Solveig Eliassen]], [[Trine Eliassen]]. Bak: [[Jakob Eliassen]], [[Henry Enoksen]] (Bror) og [[Reobert Eliassen]].]]
	I 1947 flytta Jakob til [[Charles Parten]] som da bodde i Sävsjø i Dalarna. Der arbeidet han som graver i et par år, men så lyktes han å få jobb på verkstedet hos Grycksbo pappersbruk i Grycksbo. Nå ble han endelig bedre av astmaen sin og. Klimaet i Grycksbo har fått æren for det. I 36 år ble Jakob der, til han ble pensjonist.		I 1947 flytta Jakob til [[Charles Parten]] som da bodde i Sävsjø i Dalarna. Der arbeidet han som graver i et par år, men så lyktes han å få jobb på verkstedet hos Grycksbo pappersbruk i Grycksbo. Nå ble han endelig bedre av astmaen sin og. Klimaet i Grycksbo har fått æren for det. I 36 år ble Jakob der, til han ble pensjonist.

Gunnar E. Kristiansen på 14. apr. 2021 kl. 15:19

2021-04-14T15:19:29Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. apr. 2021 kl. 15:19
Linje 59:		Linje 59:
	I 1947 flytta Jakob til [[Charles Parten]] som da bodde i Sävsjø i Dalarna. Der arbeidet han som graver i et par år, men så lyktes han å få jobb på verkstedet hos Grycksbo pappersbruk i Grycksbo. Nå ble han endelig bedre av astmaen sin og. Klimaet i Grycksbo har fått æren for det. I 36 år ble Jakob der, til han ble pensjonist.		I 1947 flytta Jakob til [[Charles Parten]] som da bodde i Sävsjø i Dalarna. Der arbeidet han som graver i et par år, men så lyktes han å få jobb på verkstedet hos Grycksbo pappersbruk i Grycksbo. Nå ble han endelig bedre av astmaen sin og. Klimaet i Grycksbo har fått æren for det. I 36 år ble Jakob der, til han ble pensjonist.

	Atle Anthonsen kom heim sammen med politistyrkene, Birger Steen var blitt marinejeger og kom heim fra [[Skottland]] via [[Bodø]]. Lillebror Robert kom sammen med [[~~Ragnvald~~ Ørnulf ~~Rolsdorph~~ Dahl \|oberst Dahl]] til [[Finnmark]] i oktober [[1944]]. Men Jakob ble ingen kriger, han var vel ikke skjefta for det.		Atle Anthonsen kom heim sammen med politistyrkene, Birger Steen var blitt marinejeger og kom heim fra [[Skottland]] via [[Bodø]]. Lillebror Robert kom sammen med [[Ørnulf Dahl\| oberst Dahl]] til [[Finnmark]] i oktober [[1944]]. Men Jakob ble ingen kriger, han var vel ikke skjefta for det.

	Atle Anthonsen har fortalt at han møtte Harstadværingene [[Harald Rugaas]], [[Jens Eilertsen]] samt [[Harald Fjellstad\|Harald]] og Solfrid Fjellstad etter at han og Birger dro fra Undsättholmen, nordover til Orsa der en ny skogteig skulle ryddes. Jakob forteller at han i tillegg til bror Robert møtte en Johansen fra Seljestad, som arbeidet ved den norske legasjonen på Kjesäter.		Atle Anthonsen har fortalt at han møtte Harstadværingene [[Harald Rugaas]], [[Jens Eilertsen]] samt [[Harald Fjellstad\|Harald]] og Solfrid Fjellstad etter at han og Birger dro fra Undsättholmen, nordover til Orsa der en ny skogteig skulle ryddes. Jakob forteller at han i tillegg til bror Robert møtte en Johansen fra Seljestad, som arbeidet ved den norske legasjonen på Kjesäter.

Gunnar E. Kristiansen: Satt inn foto + litt redigering

2021-04-14T15:17:14Z

Satt inn foto + litt redigering

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. apr. 2021 kl. 15:17
Linje 56:		Linje 56:
	[[Fil:Jakob og Rut.jpg\|miniatyr\|Jakob og Rut]]		[[Fil:Jakob og Rut.jpg\|miniatyr\|Jakob og Rut]]
	Snart bar det sørover til Øreryd i Småland som var hovedmottaksleiren for de ca. 60.000 norske flyktningene som kom over til Sverige under krigen. Der ble flyktningene utrustet med pent tøy til bruk i hverdag og fest samt arbeidsklær. Etter noen dager bar det inn til den norske legasjonen på Kjesäter. Der ble karene utsatt for et mer nøyaktig intervju, om omstendighetene rundt flukten osv. Etter et par dager ble de tildelt arbeide på Undsättholmen som ligger i vannet Ljugaren i Rättvik kommune i Dalarna. Det var skogforvaltningen som skulle ha ryddet et granplantefelt. De ble innkvartert på en gård på holmen som nok ikke var bygd for formålet, men den gjorde nytten for alle de 21 nordmennene som var utplassert der sammen med en svensk instruktør. 19 var da tømmerhuggere og to var ansatt som kokker. Arbeidet besto i å rydde skog med øks og handsag, noe verken Jakob eller de andre kompisene var særlig fortrolige med. Det var to slags virke på Undsättholmen; gran og bjørk. De ble godt instruert av mannen fra skogsforvaltningen, og Atle, Birger og Jakob lærte fort at jo hurtigere man arbeidet, jo bedre ble fortjenesten. Men det var og en del nyttig kunnskap å hente fra instruktøren, om generell skogskjøtsel og handtering av redskapene for eksempel. De fikk 65 ør pr reis. Ett «reis» besto av granstokker med inntil 4 tommers diameter og 3 meters lengde stablet i kryss ved den tykkeste enden i en meters høyde. Da skulle stammene være kvistet. For bjørka var det en annen – og kanskje (?) bedre tariff. De fikk 2 kroner og 50 øre pr kubikkmeter kappet og kløyvd bjørkeved. Ca. 8mil lenger nord var Mora. Der feiret et 30-talls andre nordmenn i samme situasjon som ham selv julaften, på Mora folkehøgskole. I og for seg var innkvarteringen bra på holmen, maten var god og kompisene helt ok, men astmaen gjorde det tøft for Jakob å være der. I februar 1943 bød det seg en anledning, og han stakk i vei! Turen gikk til Sala, som ligger ca. 20 mil sørøst for Mora. Hva han forventet å finne der hadde han ingen formening om, ut over det å skulle finne seg annet arbeide. Nå viste det seg å ikke være så helt enkelt fra Sala heller det! Han besøkte arbeidsformidlingen hver eneste dag i håp om et gjennombrudd som skulle gi ham drømmejobben. Håpet svant smått om senn, arbeidsformidleren ville sende ham på gårdsarbeide, men det syntes ikke Jakob var så «snygt». Likevel ble det til at han tok med i gårdsarbeide. Årsaken var helt enkelt at han var blakk. Hele «kapitalen» besto da av en halv sigarett men ingen fyrstikker! Jobben befant seg i Hårsbäck i Heby kommune i Västmanland len. Dit måtte han ta seg med tog og buss. Det gikk bra det, for på jernbanestasjonen ble han kjent med en offiser fra den svenske hæren som fatta interesse for den unge norske flyktningen. Han spanderte både sigaretter og «fika» på Harstadgutten. I Hårsbäck ble han tatt særs vel vare på. Han ble tatt inn som en av familien minnes han. Det var som å være heime. Var det selskap på gården var Jakob med, og ble de invitert til andre i nabolaget, ble han og tatt med som en av dem. Nå kunne han og skrive brev heim. Familien behøvde ikke engste seg, han hadde det fint: Tjente hele 70 kr. pr måned og hadde fri kost og losji. Hos Johanssons i Hårsbäck ble han helt til [[1947]]. Da hadde han truffet sin seinere kone Rut allerede i [[1945]]. De møttes i bryllupet til [[Charles Parten]] fra Ibestad – ja, akkurat – Jakobs søskenbarn. Charles hadde gjort et lite «hyss» på Bardufoss, og tok seg over til Sverige samme året som Jakob. Rut var brudens kusine, så – det var selvsagt at det måtte bli et par av de(!). I 1943 dro Lillegutt (Robert) over. Han hadde og arbeidet for tyskerne på Funkstellet. Nå ville han imidlertid slåss. De to brødrene traff hverandre i et arrangert møte i Strängnäs ved Mälaren samme året Robert kom over. Så skulle det gå fire/fem år før de møttes igjen neste gang.		Snart bar det sørover til Øreryd i Småland som var hovedmottaksleiren for de ca. 60.000 norske flyktningene som kom over til Sverige under krigen. Der ble flyktningene utrustet med pent tøy til bruk i hverdag og fest samt arbeidsklær. Etter noen dager bar det inn til den norske legasjonen på Kjesäter. Der ble karene utsatt for et mer nøyaktig intervju, om omstendighetene rundt flukten osv. Etter et par dager ble de tildelt arbeide på Undsättholmen som ligger i vannet Ljugaren i Rättvik kommune i Dalarna. Det var skogforvaltningen som skulle ha ryddet et granplantefelt. De ble innkvartert på en gård på holmen som nok ikke var bygd for formålet, men den gjorde nytten for alle de 21 nordmennene som var utplassert der sammen med en svensk instruktør. 19 var da tømmerhuggere og to var ansatt som kokker. Arbeidet besto i å rydde skog med øks og handsag, noe verken Jakob eller de andre kompisene var særlig fortrolige med. Det var to slags virke på Undsättholmen; gran og bjørk. De ble godt instruert av mannen fra skogsforvaltningen, og Atle, Birger og Jakob lærte fort at jo hurtigere man arbeidet, jo bedre ble fortjenesten. Men det var og en del nyttig kunnskap å hente fra instruktøren, om generell skogskjøtsel og handtering av redskapene for eksempel. De fikk 65 ør pr reis. Ett «reis» besto av granstokker med inntil 4 tommers diameter og 3 meters lengde stablet i kryss ved den tykkeste enden i en meters høyde. Da skulle stammene være kvistet. For bjørka var det en annen – og kanskje (?) bedre tariff. De fikk 2 kroner og 50 øre pr kubikkmeter kappet og kløyvd bjørkeved. Ca. 8mil lenger nord var Mora. Der feiret et 30-talls andre nordmenn i samme situasjon som ham selv julaften, på Mora folkehøgskole. I og for seg var innkvarteringen bra på holmen, maten var god og kompisene helt ok, men astmaen gjorde det tøft for Jakob å være der. I februar 1943 bød det seg en anledning, og han stakk i vei! Turen gikk til Sala, som ligger ca. 20 mil sørøst for Mora. Hva han forventet å finne der hadde han ingen formening om, ut over det å skulle finne seg annet arbeide. Nå viste det seg å ikke være så helt enkelt fra Sala heller det! Han besøkte arbeidsformidlingen hver eneste dag i håp om et gjennombrudd som skulle gi ham drømmejobben. Håpet svant smått om senn, arbeidsformidleren ville sende ham på gårdsarbeide, men det syntes ikke Jakob var så «snygt». Likevel ble det til at han tok med i gårdsarbeide. Årsaken var helt enkelt at han var blakk. Hele «kapitalen» besto da av en halv sigarett men ingen fyrstikker! Jobben befant seg i Hårsbäck i Heby kommune i Västmanland len. Dit måtte han ta seg med tog og buss. Det gikk bra det, for på jernbanestasjonen ble han kjent med en offiser fra den svenske hæren som fatta interesse for den unge norske flyktningen. Han spanderte både sigaretter og «fika» på Harstadgutten. I Hårsbäck ble han tatt særs vel vare på. Han ble tatt inn som en av familien minnes han. Det var som å være heime. Var det selskap på gården var Jakob med, og ble de invitert til andre i nabolaget, ble han og tatt med som en av dem. Nå kunne han og skrive brev heim. Familien behøvde ikke engste seg, han hadde det fint: Tjente hele 70 kr. pr måned og hadde fri kost og losji. Hos Johanssons i Hårsbäck ble han helt til [[1947]]. Da hadde han truffet sin seinere kone Rut allerede i [[1945]]. De møttes i bryllupet til [[Charles Parten]] fra Ibestad – ja, akkurat – Jakobs søskenbarn. Charles hadde gjort et lite «hyss» på Bardufoss, og tok seg over til Sverige samme året som Jakob. Rut var brudens kusine, så – det var selvsagt at det måtte bli et par av de(!). I 1943 dro Lillegutt (Robert) over. Han hadde og arbeidet for tyskerne på Funkstellet. Nå ville han imidlertid slåss. De to brødrene traff hverandre i et arrangert møte i Strängnäs ved Mälaren samme året Robert kom over. Så skulle det gå fire/fem år før de møttes igjen neste gang.
			[[Fil:Onkel Jakob på besøk.jpg\|miniatyr\|Svensk besøk på Eineberget. Foran: [[Edvarda Enoksen]], [[Rolf Terje Enoksen]], [[Trine Eliassen]] (Putte), [[Solveig Eliassen]], [[Trine Eliassen]]. Bak: [[Jakob Eliassen]], [[Henry Enoksen]] (Bror) og [[Reobert Eliassen]].]]
			I 1947 flytta Jakob til [[Charles Parten]] som da bodde i Sävsjø i Dalarna. Der arbeidet han som graver i et par år, men så lyktes han å få jobb på verkstedet hos Grycksbo pappersbruk i Grycksbo. Nå ble han endelig bedre av astmaen sin og. Klimaet i Grycksbo har fått æren for det. I 36 år ble Jakob der, til han ble pensjonist.

	I 1947 flytta Jakob til Charles Parten som da bodde i Sävsjø i Dalarna. Der arbeidet han som graver i et par år, men så lyktes han å få jobb på verkstedet hos Grycksbo pappersbruk i Grycksbo. Nå ble han endelig bedre av astmaen sin og. Klimaet i Grycksbo har fått æren for det. I 36 år ble Jakob der, til han ble pensjonist.		Atle Anthonsen kom heim sammen med politistyrkene, Birger Steen var blitt marinejeger og kom heim fra [[Skottland]] via [[Bodø]]. Lillebror Robert kom sammen med [[Ragnvald Ørnulf Rolsdorph Dahl \|oberst Dahl]] til [[Finnmark]] i oktober [[1944]]. Men Jakob ble ingen kriger, han var vel ikke skjefta for det.

	Atle Anthonsen kom heim sammen med politistyrkene, Birger Steen var blitt marinejeger og kom heim fra [[Skottland]] via [[Bodø]]. Lillebror Robert kom sammen med oberst Dahl til [[Finnmark]] i oktober [[1944]]. Men Jakob ble ingen kriger, han var vel ikke skjefta for det.

	Atle Anthonsen har fortalt at han møtte Harstadværingene [[Harald Rugaas]], [[Jens Eilertsen]] samt [[Harald Fjellstad\|Harald]] og Solfrid Fjellstad etter at han og Birger dro fra Undsättholmen, nordover til Orsa der en ny skogteig skulle ryddes. Jakob forteller at han i tillegg til bror Robert møtte en Johansen fra Seljestad, som arbeidet ved den norske legasjonen på Kjesäter.		Atle Anthonsen har fortalt at han møtte Harstadværingene [[Harald Rugaas]], [[Jens Eilertsen]] samt [[Harald Fjellstad\|Harald]] og Solfrid Fjellstad etter at han og Birger dro fra Undsättholmen, nordover til Orsa der en ny skogteig skulle ryddes. Jakob forteller at han i tillegg til bror Robert møtte en Johansen fra Seljestad, som arbeidet ved den norske legasjonen på Kjesäter.

Gunnar E. Kristiansen på 14. apr. 2021 kl. 13:09

2021-04-14T13:09:34Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. apr. 2021 kl. 13:09
Linje 54:		Linje 54:
	== Til Sør-Sverige ==		== Til Sør-Sverige ==
	[[Fil:Birger Steen og Atle Antonsen.jpg\|miniatyr\|Birger Steen og Atle Antonsen ble skogsarbeidere i Sverige.]]		[[Fil:Birger Steen og Atle Antonsen.jpg\|miniatyr\|Birger Steen og Atle Antonsen ble skogsarbeidere i Sverige.]]
	Snart bar det sørover til Øreryd i Småland som var hovedmottaksleiren for de ca. 60.000 norske flyktningene som kom over til Sverige under krigen. Der ble flyktningene utrustet med pent tøy til bruk i hverdag og fest samt arbeidsklær. Etter noen dager bar det inn til den norske legasjonen på Kjesäter. Der ble karene utsatt for et mer nøyaktig intervju, om omstendighetene rundt flukten osv. Etter et par dager ble de tildelt arbeide på Undsättholmen som ligger i vannet Ljugaren i Rättvik kommune i Dalarna. Det var skogforvaltningen som skulle ha ryddet et granplantefelt. De ble innkvartert på en gård på holmen som nok ikke var bygd for formålet, men den gjorde nytten for alle de 21 nordmennene som var utplassert der sammen med en svensk instruktør. 19 var da tømmerhuggere og to var ansatt som kokker. Arbeidet besto i å rydde skog med øks og handsag, noe verken Jakob eller de andre kompisene var særlig fortrolige med. Det var to slags virke på Undsättholmen; gran og bjørk. De ble godt instruert av mannen fra skogsforvaltningen, og Atle, Birger og Jakob lærte fort at jo hurtigere man arbeidet, jo bedre ble fortjenesten. Men det var og en del nyttig kunnskap å hente fra instruktøren, om generell skogskjøtsel og handtering av redskapene for eksempel. De fikk 65 ør pr reis. Ett «reis» besto av granstokker med inntil 4 tommers diameter og 3 meters lengde stablet i kryss ved den tykkeste enden i en meters høyde. Da skulle stammene være kvistet. For bjørka var det en annen – og kanskje (?) bedre tariff. De fikk 2 kroner og 50 øre pr kubikkmeter kappet og kløyvd bjørkeved. Ca. 8mil lenger nord var Mora. Der feiret et 30-talls andre nordmenn i samme situasjon som ham selv julaften, på Mora folkehøgskole. I og for seg var innkvarteringen bra på holmen, maten var god og kompisene helt ok, men astmaen gjorde det tøft for Jakob å være der. I februar 1943 bød det seg en anledning, og han stakk i vei! Turen gikk til Sala, som ligger ca. 20 mil sørøst for Mora. Hva han forventet å finne der hadde han ingen formening om, ut over det å skulle finne seg annet arbeide. Nå viste det seg å ikke være så helt enkelt fra Sala heller det! Han besøkte arbeidsformidlingen hver eneste dag i håp om et gjennombrudd som skulle gi ham drømmejobben. Håpet svant smått om senn, arbeidsformidleren ville sende ham på gårdsarbeide, men det syntes ikke Jakob var så «snygt». Likevel ble det til at han tok med i gårdsarbeide. Årsaken var helt enkelt at han var blakk. Hele «kapitalen» besto da av en halv sigarett men ingen fyrstikker! Jobben befant seg i Hårsbäck i Heby kommune i Västmanland len. Dit måtte han ta seg med tog og buss. Det gikk bra det, for på jernbanestasjonen ble han kjent med en offiser fra den svenske hæren som fatta interesse for den unge norske flyktningen. Han spanderte både sigaretter og «fika» på Harstadgutten. I Hårsbäck ble han tatt særs vel vare på. Han ble tatt inn som en av familien minnes han. Det var som å være heime. Var det selskap på gården var Jakob med, og ble de invitert til andre i nabolaget, ble han og tatt med som en av dem. Nå kunne han og skrive brev heim. Familien behøvde ikke engste seg, han hadde det fint: Tjente hele 70 kr. pr måned og hadde fri kost og losji.
	[[Fil:Jakob og Rut.jpg\|miniatyr\|Jakob og Rut]]		[[Fil:Jakob og Rut.jpg\|miniatyr\|Jakob og Rut]]
	Hos Johanssons i Hårsbäck ble han helt til [[1947]]. Da hadde han truffet sin seinere kone Rut allerede i [[1945]]. De møttes i bryllupet til [[Charles Parten]] fra Ibestad – ja, akkurat – Jakobs søskenbarn. Charles hadde gjort et lite «hyss» på Bardufoss, og tok seg over til Sverige samme året som Jakob. Rut var brudens kusine, så – det var selvsagt at det måtte bli et par av de(!). I 1943 dro Lillegutt (Robert) over. Han hadde og arbeidet for tyskerne på Funkstellet. Nå ville han imidlertid slåss. De to brødrene traff hverandre i et arrangert møte i Strängnäs ved Mälaren samme året Robert kom over. Så skulle det gå fire/fem år før de møttes igjen neste gang.		Snart bar det sørover til Øreryd i Småland som var hovedmottaksleiren for de ca. 60.000 norske flyktningene som kom over til Sverige under krigen. Der ble flyktningene utrustet med pent tøy til bruk i hverdag og fest samt arbeidsklær. Etter noen dager bar det inn til den norske legasjonen på Kjesäter. Der ble karene utsatt for et mer nøyaktig intervju, om omstendighetene rundt flukten osv. Etter et par dager ble de tildelt arbeide på Undsättholmen som ligger i vannet Ljugaren i Rättvik kommune i Dalarna. Det var skogforvaltningen som skulle ha ryddet et granplantefelt. De ble innkvartert på en gård på holmen som nok ikke var bygd for formålet, men den gjorde nytten for alle de 21 nordmennene som var utplassert der sammen med en svensk instruktør. 19 var da tømmerhuggere og to var ansatt som kokker. Arbeidet besto i å rydde skog med øks og handsag, noe verken Jakob eller de andre kompisene var særlig fortrolige med. Det var to slags virke på Undsättholmen; gran og bjørk. De ble godt instruert av mannen fra skogsforvaltningen, og Atle, Birger og Jakob lærte fort at jo hurtigere man arbeidet, jo bedre ble fortjenesten. Men det var og en del nyttig kunnskap å hente fra instruktøren, om generell skogskjøtsel og handtering av redskapene for eksempel. De fikk 65 ør pr reis. Ett «reis» besto av granstokker med inntil 4 tommers diameter og 3 meters lengde stablet i kryss ved den tykkeste enden i en meters høyde. Da skulle stammene være kvistet. For bjørka var det en annen – og kanskje (?) bedre tariff. De fikk 2 kroner og 50 øre pr kubikkmeter kappet og kløyvd bjørkeved. Ca. 8mil lenger nord var Mora. Der feiret et 30-talls andre nordmenn i samme situasjon som ham selv julaften, på Mora folkehøgskole. I og for seg var innkvarteringen bra på holmen, maten var god og kompisene helt ok, men astmaen gjorde det tøft for Jakob å være der. I februar 1943 bød det seg en anledning, og han stakk i vei! Turen gikk til Sala, som ligger ca. 20 mil sørøst for Mora. Hva han forventet å finne der hadde han ingen formening om, ut over det å skulle finne seg annet arbeide. Nå viste det seg å ikke være så helt enkelt fra Sala heller det! Han besøkte arbeidsformidlingen hver eneste dag i håp om et gjennombrudd som skulle gi ham drømmejobben. Håpet svant smått om senn, arbeidsformidleren ville sende ham på gårdsarbeide, men det syntes ikke Jakob var så «snygt». Likevel ble det til at han tok med i gårdsarbeide. Årsaken var helt enkelt at han var blakk. Hele «kapitalen» besto da av en halv sigarett men ingen fyrstikker! Jobben befant seg i Hårsbäck i Heby kommune i Västmanland len. Dit måtte han ta seg med tog og buss. Det gikk bra det, for på jernbanestasjonen ble han kjent med en offiser fra den svenske hæren som fatta interesse for den unge norske flyktningen. Han spanderte både sigaretter og «fika» på Harstadgutten. I Hårsbäck ble han tatt særs vel vare på. Han ble tatt inn som en av familien minnes han. Det var som å være heime. Var det selskap på gården var Jakob med, og ble de invitert til andre i nabolaget, ble han og tatt med som en av dem. Nå kunne han og skrive brev heim. Familien behøvde ikke engste seg, han hadde det fint: Tjente hele 70 kr. pr måned og hadde fri kost og losji. Hos Johanssons i Hårsbäck ble han helt til [[1947]]. Da hadde han truffet sin seinere kone Rut allerede i [[1945]]. De møttes i bryllupet til [[Charles Parten]] fra Ibestad – ja, akkurat – Jakobs søskenbarn. Charles hadde gjort et lite «hyss» på Bardufoss, og tok seg over til Sverige samme året som Jakob. Rut var brudens kusine, så – det var selvsagt at det måtte bli et par av de(!). I 1943 dro Lillegutt (Robert) over. Han hadde og arbeidet for tyskerne på Funkstellet. Nå ville han imidlertid slåss. De to brødrene traff hverandre i et arrangert møte i Strängnäs ved Mälaren samme året Robert kom over. Så skulle det gå fire/fem år før de møttes igjen neste gang.

	I 1947 flytta Jakob til Charles Parten som da bodde i Sävsjø i Dalarna. Der arbeidet han som graver i et par år, men så lyktes han å få jobb på verkstedet hos Grycksbo pappersbruk i Grycksbo. Nå ble han endelig bedre av astmaen sin og. Klimaet i Grycksbo har fått æren for det. I 36 år ble Jakob der, til han ble pensjonist.		I 1947 flytta Jakob til Charles Parten som da bodde i Sävsjø i Dalarna. Der arbeidet han som graver i et par år, men så lyktes han å få jobb på verkstedet hos Grycksbo pappersbruk i Grycksbo. Nå ble han endelig bedre av astmaen sin og. Klimaet i Grycksbo har fått æren for det. I 36 år ble Jakob der, til han ble pensjonist.

Gunnar E. Kristiansen: Satt inn foto

2021-04-14T13:02:55Z

Satt inn foto

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. apr. 2021 kl. 13:02
Linje 54:		Linje 54:
	== Til Sør-Sverige ==		== Til Sør-Sverige ==
	[[Fil:Birger Steen og Atle Antonsen.jpg\|miniatyr\|Birger Steen og Atle Antonsen ble skogsarbeidere i Sverige.]]		[[Fil:Birger Steen og Atle Antonsen.jpg\|miniatyr\|Birger Steen og Atle Antonsen ble skogsarbeidere i Sverige.]]
	Snart bar det sørover til Øreryd i Småland som var hovedmottaksleiren for de ca. 60.000 norske flyktningene som kom over til Sverige under krigen. Der ble flyktningene utrustet med pent tøy til bruk i hverdag og fest samt arbeidsklær. Etter noen dager bar det inn til den norske legasjonen på Kjesäter. Der ble karene utsatt for et mer nøyaktig intervju, om omstendighetene rundt flukten osv. Etter et par dager ble de tildelt arbeide på Undsättholmen som ligger i vannet Ljugaren i Rättvik kommune i Dalarna. Det var skogforvaltningen som skulle ha ryddet et granplantefelt. De ble innkvartert på en gård på holmen som nok ikke var bygd for formålet, men den gjorde nytten for alle de 21 nordmennene som var utplassert der sammen med en svensk instruktør. 19 var da tømmerhuggere og to var ansatt som kokker. Arbeidet besto i å rydde skog med øks og handsag, noe verken Jakob eller de andre kompisene var særlig fortrolige med. Det var to slags virke på Undsättholmen; gran og bjørk. De ble godt instruert av mannen fra skogsforvaltningen, og Atle, Birger og Jakob lærte fort at jo hurtigere man arbeidet, jo bedre ble fortjenesten. Men det var og en del nyttig kunnskap å hente fra instruktøren, om generell skogskjøtsel og handtering av redskapene for eksempel. De fikk 65 ør pr reis. Ett «reis» besto av granstokker med inntil 4 tommers diameter og 3 meters lengde stablet i kryss ved den tykkeste enden i en meters høyde. Da skulle stammene være kvistet. For bjørka var det en annen – og kanskje (?) bedre tariff. De fikk 2 kroner og 50 øre pr kubikkmeter kappet og kløyvd bjørkeved. Ca. 8mil lenger nord var Mora. Der feiret et 30-talls andre nordmenn i samme situasjon som ham selv julaften, på Mora folkehøgskole. I og for seg var innkvarteringen bra på holmen, maten var god og kompisene helt ok, men astmaen gjorde det tøft for Jakob å være der. I februar 1943 bød det seg en anledning, og han stakk i vei! Turen gikk til Sala, som ligger ca. 20 mil sørøst for Mora. Hva han forventet å finne der hadde han ingen formening om, ut over det å skulle finne seg annet arbeide. Nå viste det seg å ikke være så helt enkelt fra Sala heller det! Han besøkte arbeidsformidlingen hver eneste dag i håp om et gjennombrudd som skulle gi ham drømmejobben. Håpet svant smått om senn, arbeidsformidleren ville sende ham på gårdsarbeide, men det syntes ikke Jakob var så «snygt». Likevel ble det til at han tok med i gårdsarbeide. Årsaken var helt enkelt at han var blakk. Hele «kapitalen» besto da av en halv sigarett men ingen fyrstikker! Jobben befant seg i Hårsbäck i Heby kommune i Västmanland len. Dit måtte han ta seg med tog og buss. Det gikk bra det, for på jernbanestasjonen ble han kjent med en offiser fra den svenske hæren som fatta interesse for den unge norske flyktningen. Han spanderte både sigaretter og «fika» på Harstadgutten. I Hårsbäck ble han tatt særs vel vare på. Han ble tatt inn som en av familien minnes han. Det var som å være heime. Var det selskap på gården var Jakob med, og ble de invitert til andre i nabolaget, ble han og tatt med som en av dem. Nå kunne han og skrive brev heim. Familien behøvde ikke engste seg, han hadde det fint: Tjente hele 70 kr. pr måned og hadde fri kost og losji. Hos Johanssons i Hårsbäck ble han helt til [[1947]]. Da hadde han truffet sin seinere kone Rut allerede i [[1945]]. De møttes i bryllupet til [[Charles Parten]] fra Ibestad – ja, akkurat – Jakobs søskenbarn. Charles hadde gjort et lite «hyss» på Bardufoss, og tok seg over til Sverige samme året som Jakob. Rut var brudens kusine, så – det var selvsagt at det måtte bli et par av de(!). I 1943 dro Lillegutt (Robert) over. Han hadde og arbeidet for tyskerne på Funkstellet. Nå ville han imidlertid slåss. De to brødrene traff hverandre i et arrangert møte i Strängnäs ved Mälaren samme året Robert kom over. Så skulle det gå fire/fem år før de møttes igjen neste gang.		Snart bar det sørover til Øreryd i Småland som var hovedmottaksleiren for de ca. 60.000 norske flyktningene som kom over til Sverige under krigen. Der ble flyktningene utrustet med pent tøy til bruk i hverdag og fest samt arbeidsklær. Etter noen dager bar det inn til den norske legasjonen på Kjesäter. Der ble karene utsatt for et mer nøyaktig intervju, om omstendighetene rundt flukten osv. Etter et par dager ble de tildelt arbeide på Undsättholmen som ligger i vannet Ljugaren i Rättvik kommune i Dalarna. Det var skogforvaltningen som skulle ha ryddet et granplantefelt. De ble innkvartert på en gård på holmen som nok ikke var bygd for formålet, men den gjorde nytten for alle de 21 nordmennene som var utplassert der sammen med en svensk instruktør. 19 var da tømmerhuggere og to var ansatt som kokker. Arbeidet besto i å rydde skog med øks og handsag, noe verken Jakob eller de andre kompisene var særlig fortrolige med. Det var to slags virke på Undsättholmen; gran og bjørk. De ble godt instruert av mannen fra skogsforvaltningen, og Atle, Birger og Jakob lærte fort at jo hurtigere man arbeidet, jo bedre ble fortjenesten. Men det var og en del nyttig kunnskap å hente fra instruktøren, om generell skogskjøtsel og handtering av redskapene for eksempel. De fikk 65 ør pr reis. Ett «reis» besto av granstokker med inntil 4 tommers diameter og 3 meters lengde stablet i kryss ved den tykkeste enden i en meters høyde. Da skulle stammene være kvistet. For bjørka var det en annen – og kanskje (?) bedre tariff. De fikk 2 kroner og 50 øre pr kubikkmeter kappet og kløyvd bjørkeved. Ca. 8mil lenger nord var Mora. Der feiret et 30-talls andre nordmenn i samme situasjon som ham selv julaften, på Mora folkehøgskole. I og for seg var innkvarteringen bra på holmen, maten var god og kompisene helt ok, men astmaen gjorde det tøft for Jakob å være der. I februar 1943 bød det seg en anledning, og han stakk i vei! Turen gikk til Sala, som ligger ca. 20 mil sørøst for Mora. Hva han forventet å finne der hadde han ingen formening om, ut over det å skulle finne seg annet arbeide. Nå viste det seg å ikke være så helt enkelt fra Sala heller det! Han besøkte arbeidsformidlingen hver eneste dag i håp om et gjennombrudd som skulle gi ham drømmejobben. Håpet svant smått om senn, arbeidsformidleren ville sende ham på gårdsarbeide, men det syntes ikke Jakob var så «snygt». Likevel ble det til at han tok med i gårdsarbeide. Årsaken var helt enkelt at han var blakk. Hele «kapitalen» besto da av en halv sigarett men ingen fyrstikker! Jobben befant seg i Hårsbäck i Heby kommune i Västmanland len. Dit måtte han ta seg med tog og buss. Det gikk bra det, for på jernbanestasjonen ble han kjent med en offiser fra den svenske hæren som fatta interesse for den unge norske flyktningen. Han spanderte både sigaretter og «fika» på Harstadgutten. I Hårsbäck ble han tatt særs vel vare på. Han ble tatt inn som en av familien minnes han. Det var som å være heime. Var det selskap på gården var Jakob med, og ble de invitert til andre i nabolaget, ble han og tatt med som en av dem. Nå kunne han og skrive brev heim. Familien behøvde ikke engste seg, han hadde det fint: Tjente hele 70 kr. pr måned og hadde fri kost og losji.
			[[Fil:Jakob og Rut.jpg\|miniatyr\|Jakob og Rut]]
			Hos Johanssons i Hårsbäck ble han helt til [[1947]]. Da hadde han truffet sin seinere kone Rut allerede i [[1945]]. De møttes i bryllupet til [[Charles Parten]] fra Ibestad – ja, akkurat – Jakobs søskenbarn. Charles hadde gjort et lite «hyss» på Bardufoss, og tok seg over til Sverige samme året som Jakob. Rut var brudens kusine, så – det var selvsagt at det måtte bli et par av de(!). I 1943 dro Lillegutt (Robert) over. Han hadde og arbeidet for tyskerne på Funkstellet. Nå ville han imidlertid slåss. De to brødrene traff hverandre i et arrangert møte i Strängnäs ved Mälaren samme året Robert kom over. Så skulle det gå fire/fem år før de møttes igjen neste gang.

	I 1947 flytta Jakob til Charles Parten som da bodde i Sävsjø i Dalarna. Der arbeidet han som graver i et par år, men så lyktes han å få jobb på verkstedet hos Grycksbo pappersbruk i Grycksbo. Nå ble han endelig bedre av astmaen sin og. Klimaet i Grycksbo har fått æren for det. I 36 år ble Jakob der, til han ble pensjonist.		I 1947 flytta Jakob til Charles Parten som da bodde i Sävsjø i Dalarna. Der arbeidet han som graver i et par år, men så lyktes han å få jobb på verkstedet hos Grycksbo pappersbruk i Grycksbo. Nå ble han endelig bedre av astmaen sin og. Klimaet i Grycksbo har fått æren for det. I 36 år ble Jakob der, til han ble pensjonist.

Gunnar E. Kristiansen: Satt inn foto

2021-04-14T12:54:47Z

Satt inn foto

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. apr. 2021 kl. 12:54
Linje 53:		Linje 53:

	== Til Sør-Sverige ==		== Til Sør-Sverige ==
			[[Fil:Birger Steen og Atle Antonsen.jpg\|miniatyr\|Birger Steen og Atle Antonsen ble skogsarbeidere i Sverige.]]
	Snart bar det sørover til Øreryd i Småland som var hovedmottaksleiren for de ca. 60.000 norske flyktningene som kom over til Sverige under krigen. Der ble flyktningene utrustet med pent tøy til bruk i hverdag og fest samt arbeidsklær. Etter noen dager bar det inn til den norske legasjonen på Kjesäter. Der ble karene utsatt for et mer nøyaktig intervju, om omstendighetene rundt flukten osv. Etter et par dager ble de tildelt arbeide på Undsättholmen som ligger i vannet Ljugaren i Rättvik kommune i Dalarna. Det var skogforvaltningen som skulle ha ryddet et granplantefelt. De ble innkvartert på en gård på holmen som nok ikke var bygd for formålet, men den gjorde nytten for alle de 21 nordmennene som var utplassert der sammen med en svensk instruktør. 19 var da tømmerhuggere og to var ansatt som kokker. Arbeidet besto i å rydde skog med øks og handsag, noe verken Jakob eller de andre kompisene var særlig fortrolige med. Det var to slags virke på Undsättholmen; gran og bjørk. De ble godt instruert av mannen fra skogsforvaltningen, og Atle, Birger og Jakob lærte fort at jo hurtigere man arbeidet, jo bedre ble fortjenesten. Men det var og en del nyttig kunnskap å hente fra instruktøren, om generell skogskjøtsel og handtering av redskapene for eksempel. De fikk 65 ør pr reis. Ett «reis» besto av granstokker med inntil 4 tommers diameter og 3 meters lengde stablet i kryss ved den tykkeste enden i en meters høyde. Da skulle stammene være kvistet. For bjørka var det en annen – og kanskje (?) bedre tariff. De fikk 2 kroner og 50 øre pr kubikkmeter kappet og kløyvd bjørkeved. Ca. 8mil lenger nord var Mora. Der feiret et 30-talls andre nordmenn i samme situasjon som ham selv julaften, på Mora folkehøgskole. I og for seg var innkvarteringen bra på holmen, maten var god og kompisene helt ok, men astmaen gjorde det tøft for Jakob å være der. I februar 1943 bød det seg en anledning, og han stakk i vei! Turen gikk til Sala, som ligger ca. 20 mil sørøst for Mora. Hva han forventet å finne der hadde han ingen formening om, ut over det å skulle finne seg annet arbeide. Nå viste det seg å ikke være så helt enkelt fra Sala heller det! Han besøkte arbeidsformidlingen hver eneste dag i håp om et gjennombrudd som skulle gi ham drømmejobben. Håpet svant smått om senn, arbeidsformidleren ville sende ham på gårdsarbeide, men det syntes ikke Jakob var så «snygt». Likevel ble det til at han tok med i gårdsarbeide. Årsaken var helt enkelt at han var blakk. Hele «kapitalen» besto da av en halv sigarett men ingen fyrstikker! Jobben befant seg i Hårsbäck i Heby kommune i Västmanland len. Dit måtte han ta seg med tog og buss. Det gikk bra det, for på jernbanestasjonen ble han kjent med en offiser fra den svenske hæren som fatta interesse for den unge norske flyktningen. Han spanderte både sigaretter og «fika» på Harstadgutten. I Hårsbäck ble han tatt særs vel vare på. Han ble tatt inn som en av familien minnes han. Det var som å være heime. Var det selskap på gården var Jakob med, og ble de invitert til andre i nabolaget, ble han og tatt med som en av dem. Nå kunne han og skrive brev heim. Familien behøvde ikke engste seg, han hadde det fint: Tjente hele 70 kr. pr måned og hadde fri kost og losji. Hos Johanssons i Hårsbäck ble han helt til [[1947]]. Da hadde han truffet sin seinere kone Rut allerede i [[1945]]. De møttes i bryllupet til [[Charles Parten]] fra Ibestad – ja, akkurat – Jakobs søskenbarn. Charles hadde gjort et lite «hyss» på Bardufoss, og tok seg over til Sverige samme året som Jakob. Rut var brudens kusine, så – det var selvsagt at det måtte bli et par av de(!). I 1943 dro Lillegutt (Robert) over. Han hadde og arbeidet for tyskerne på Funkstellet. Nå ville han imidlertid slåss. De to brødrene traff hverandre i et arrangert møte i Strängnäs ved Mälaren samme året Robert kom over. Så skulle det gå fire/fem år før de møttes igjen neste gang.		Snart bar det sørover til Øreryd i Småland som var hovedmottaksleiren for de ca. 60.000 norske flyktningene som kom over til Sverige under krigen. Der ble flyktningene utrustet med pent tøy til bruk i hverdag og fest samt arbeidsklær. Etter noen dager bar det inn til den norske legasjonen på Kjesäter. Der ble karene utsatt for et mer nøyaktig intervju, om omstendighetene rundt flukten osv. Etter et par dager ble de tildelt arbeide på Undsättholmen som ligger i vannet Ljugaren i Rättvik kommune i Dalarna. Det var skogforvaltningen som skulle ha ryddet et granplantefelt. De ble innkvartert på en gård på holmen som nok ikke var bygd for formålet, men den gjorde nytten for alle de 21 nordmennene som var utplassert der sammen med en svensk instruktør. 19 var da tømmerhuggere og to var ansatt som kokker. Arbeidet besto i å rydde skog med øks og handsag, noe verken Jakob eller de andre kompisene var særlig fortrolige med. Det var to slags virke på Undsättholmen; gran og bjørk. De ble godt instruert av mannen fra skogsforvaltningen, og Atle, Birger og Jakob lærte fort at jo hurtigere man arbeidet, jo bedre ble fortjenesten. Men det var og en del nyttig kunnskap å hente fra instruktøren, om generell skogskjøtsel og handtering av redskapene for eksempel. De fikk 65 ør pr reis. Ett «reis» besto av granstokker med inntil 4 tommers diameter og 3 meters lengde stablet i kryss ved den tykkeste enden i en meters høyde. Da skulle stammene være kvistet. For bjørka var det en annen – og kanskje (?) bedre tariff. De fikk 2 kroner og 50 øre pr kubikkmeter kappet og kløyvd bjørkeved. Ca. 8mil lenger nord var Mora. Der feiret et 30-talls andre nordmenn i samme situasjon som ham selv julaften, på Mora folkehøgskole. I og for seg var innkvarteringen bra på holmen, maten var god og kompisene helt ok, men astmaen gjorde det tøft for Jakob å være der. I februar 1943 bød det seg en anledning, og han stakk i vei! Turen gikk til Sala, som ligger ca. 20 mil sørøst for Mora. Hva han forventet å finne der hadde han ingen formening om, ut over det å skulle finne seg annet arbeide. Nå viste det seg å ikke være så helt enkelt fra Sala heller det! Han besøkte arbeidsformidlingen hver eneste dag i håp om et gjennombrudd som skulle gi ham drømmejobben. Håpet svant smått om senn, arbeidsformidleren ville sende ham på gårdsarbeide, men det syntes ikke Jakob var så «snygt». Likevel ble det til at han tok med i gårdsarbeide. Årsaken var helt enkelt at han var blakk. Hele «kapitalen» besto da av en halv sigarett men ingen fyrstikker! Jobben befant seg i Hårsbäck i Heby kommune i Västmanland len. Dit måtte han ta seg med tog og buss. Det gikk bra det, for på jernbanestasjonen ble han kjent med en offiser fra den svenske hæren som fatta interesse for den unge norske flyktningen. Han spanderte både sigaretter og «fika» på Harstadgutten. I Hårsbäck ble han tatt særs vel vare på. Han ble tatt inn som en av familien minnes han. Det var som å være heime. Var det selskap på gården var Jakob med, og ble de invitert til andre i nabolaget, ble han og tatt med som en av dem. Nå kunne han og skrive brev heim. Familien behøvde ikke engste seg, han hadde det fint: Tjente hele 70 kr. pr måned og hadde fri kost og losji. Hos Johanssons i Hårsbäck ble han helt til [[1947]]. Da hadde han truffet sin seinere kone Rut allerede i [[1945]]. De møttes i bryllupet til [[Charles Parten]] fra Ibestad – ja, akkurat – Jakobs søskenbarn. Charles hadde gjort et lite «hyss» på Bardufoss, og tok seg over til Sverige samme året som Jakob. Rut var brudens kusine, så – det var selvsagt at det måtte bli et par av de(!). I 1943 dro Lillegutt (Robert) over. Han hadde og arbeidet for tyskerne på Funkstellet. Nå ville han imidlertid slåss. De to brødrene traff hverandre i et arrangert møte i Strängnäs ved Mälaren samme året Robert kom over. Så skulle det gå fire/fem år før de møttes igjen neste gang.

Gunnar E. Kristiansen: Satt inn illustrasjon

2021-04-14T12:42:10Z

Satt inn illustrasjon

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. apr. 2021 kl. 12:42
Linje 25:		Linje 25:
	Da han ble utskrevet fra sykehuset kom han heim til nyhuset på Eineberget. Det var for alltid slutt på trangboddheten i leid leilighet i «Chicago» (bydel i Harstad). Nå skulle han ta igjen tapte år heime, blant familie og venner, men og rent kunnskapsmessig. Det hadde skjedd dramatiske ting her også, fikk han vite nå: Pappa og Lillegutt hadde vært i [[Harstadhamn]] for å følge lossinga av materialene til nyhuset. I et ubevoktet øyeblikk falt Lillegutt i sjøen. Heldigvis var Bob – Reobert sin beste jaktkamerat med på denne turen. Hunden jumpa uti og holdt den ikke svømmedyktige gutten oppe til han ble fiska opp på land igjen. – Merkelig det der. Dårlige svømmere var de, men i vannet skulle de; Reobert-guttene. Sånn var det. De to brødrene ble for øvrig gode venner, og etter som Jakob nå «kunne å svømme» skulle han lære Lillegutt kunsten. Det kurset ble holdt i fossen i «Bergselva». Lillegutt jumpa i fossen og Jakob fiska han opp igjen. Hvorvidt Robert lærte å svømme den sommeren, kunne ikke Jakob kavere for, men han var i alle fall ikke belemret med vannskrekk.		Da han ble utskrevet fra sykehuset kom han heim til nyhuset på Eineberget. Det var for alltid slutt på trangboddheten i leid leilighet i «Chicago» (bydel i Harstad). Nå skulle han ta igjen tapte år heime, blant familie og venner, men og rent kunnskapsmessig. Det hadde skjedd dramatiske ting her også, fikk han vite nå: Pappa og Lillegutt hadde vært i [[Harstadhamn]] for å følge lossinga av materialene til nyhuset. I et ubevoktet øyeblikk falt Lillegutt i sjøen. Heldigvis var Bob – Reobert sin beste jaktkamerat med på denne turen. Hunden jumpa uti og holdt den ikke svømmedyktige gutten oppe til han ble fiska opp på land igjen. – Merkelig det der. Dårlige svømmere var de, men i vannet skulle de; Reobert-guttene. Sånn var det. De to brødrene ble for øvrig gode venner, og etter som Jakob nå «kunne å svømme» skulle han lære Lillegutt kunsten. Det kurset ble holdt i fossen i «Bergselva». Lillegutt jumpa i fossen og Jakob fiska han opp igjen. Hvorvidt Robert lærte å svømme den sommeren, kunne ikke Jakob kavere for, men han var i alle fall ikke belemret med vannskrekk.
	Livet var litt annerledes her i byen enn på «Forsa». Men enda drifta de jorda i [[Kaarbøgården (Harstad)\|Kaarbøgården]], og hestene; 4 – 5 i tallet ble sluppet på beite på toppen av [[Harstadåsen]]. Gutter, som Jakob og naboen [[Julius Fjellstad]] fikk da øve seg i ridekunsten. De fikk ri ned hestene fra beite – på bar rygg. Tøffe som de var hendte det selvsagt at de ramla av, men uten at det skremte. Utfordringer var til for å takles. Sommers dag kunne en dag med luking av løvetann i enga innbringe hele 25 øre. Selv i byen var det som en liten kapital å regne, ettersom man fikk en hel strut med karameller for 5 øre på butikken i Harstadgården. Av onkel Einar i Harstadgården lærte Jakob å slå med ljå. Det var en noe nifs skole husket: Drengen gikk foran, Jakob i midten og bak fulgte [[Einar Henriksen]]. Et minne som sitter spikret fast er de utropene onkel Einar tidvis kom med: «No må du se tell å gå fram gut – å få nu orva med dæ, heill så går hællan dine!»		Livet var litt annerledes her i byen enn på «Forsa». Men enda drifta de jorda i [[Kaarbøgården (Harstad)\|Kaarbøgården]], og hestene; 4 – 5 i tallet ble sluppet på beite på toppen av [[Harstadåsen]]. Gutter, som Jakob og naboen [[Julius Fjellstad]] fikk da øve seg i ridekunsten. De fikk ri ned hestene fra beite – på bar rygg. Tøffe som de var hendte det selvsagt at de ramla av, men uten at det skremte. Utfordringer var til for å takles. Sommers dag kunne en dag med luking av løvetann i enga innbringe hele 25 øre. Selv i byen var det som en liten kapital å regne, ettersom man fikk en hel strut med karameller for 5 øre på butikken i Harstadgården. Av onkel Einar i Harstadgården lærte Jakob å slå med ljå. Det var en noe nifs skole husket: Drengen gikk foran, Jakob i midten og bak fulgte [[Einar Henriksen]]. Et minne som sitter spikret fast er de utropene onkel Einar tidvis kom med: «No må du se tell å gå fram gut – å få nu orva med dæ, heill så går hællan dine!»
			[[Fil:Annonse fra Hardanger Fruktutsalg i Folkeviljen 31. mai 1923.jpg\|miniatyr\|[[Hardanger Fruktutsalg]] ble Jakobs første arbeidsplass. - Annonse fra [[Folkeviljen]].]]
	Byskolen var annerledes enn landsskolen – og følgene av dette, astmaen og skaden i foten ble at han ble hengende etter. Slik gikk det til at Jakob kom til å gå i samme klasse som Lillegutt, [[Magne Steen]] og jamnaldrende som var fire år yngre enn ham selv. Siste skoleåret hadde han jobb som bud hos [[Hardanger Fruktutslag]]. Ett minne står i skarp relieff fra den tida: Det var påske – og hele familien var på hytta (Reobert-hytta) i [[Fjellveien (Harstad)\|Fjellveien]]. Jakob måtte arbeide han. «De fine» skulle ha frukten sin brakt heim til seg. For eksempel husker han å ha levert to appelsiner til en frue på [[Sama]]! Frukten; epler, bananer og appelsiner måtte ellers hentes på kaia – med ei diger dragkjerre. Den var ikke helt lett å kjøre, også fordi det var store runde brosteiner over torvet. For øvrig besto arbeidet i å sortere ut skjemt frukt i kjelleren under butikken. Fortjenesten var ikke den helt store som bud, men litt la han seg opp – etter filosofien om at den som sparer han har.		Byskolen var annerledes enn landsskolen – og følgene av dette, astmaen og skaden i foten ble at han ble hengende etter. Slik gikk det til at Jakob kom til å gå i samme klasse som Lillegutt, [[Magne Steen]] og jamnaldrende som var fire år yngre enn ham selv. Siste skoleåret hadde han jobb som bud hos [[Hardanger Fruktutslag]]. Ett minne står i skarp relieff fra den tida: Det var påske – og hele familien var på hytta (Reobert-hytta) i [[Fjellveien (Harstad)\|Fjellveien]]. Jakob måtte arbeide han. «De fine» skulle ha frukten sin brakt heim til seg. For eksempel husker han å ha levert to appelsiner til en frue på [[Sama]]! Frukten; epler, bananer og appelsiner måtte ellers hentes på kaia – med ei diger dragkjerre. Den var ikke helt lett å kjøre, også fordi det var store runde brosteiner over torvet. For øvrig besto arbeidet i å sortere ut skjemt frukt i kjelleren under butikken. Fortjenesten var ikke den helt store som bud, men litt la han seg opp – etter filosofien om at den som sparer han har.
	[[Fil:Trondenes kirke mai 2013.jpg\|miniatyr\|Trondenes kirke. Her ble Jakob døpt og konfirmert. Foto: Gunnar Reppen 2013]]		[[Fil:Trondenes kirke mai 2013.jpg\|miniatyr\|Trondenes kirke. Her ble Jakob døpt og konfirmert. Foto: Gunnar Reppen 2013]]

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. apr. 2021 kl. 12:42
Linje 25:		Linje 25:
	Da han ble utskrevet fra sykehuset kom han heim til nyhuset på Eineberget. Det var for alltid slutt på trangboddheten i leid leilighet i «Chicago» (bydel i Harstad). Nå skulle han ta igjen tapte år heime, blant familie og venner, men og rent kunnskapsmessig. Det hadde skjedd dramatiske ting her også, fikk han vite nå: Pappa og Lillegutt hadde vært i [[Harstadhamn]] for å følge lossinga av materialene til nyhuset. I et ubevoktet øyeblikk falt Lillegutt i sjøen. Heldigvis var Bob – Reobert sin beste jaktkamerat med på denne turen. Hunden jumpa uti og holdt den ikke svømmedyktige gutten oppe til han ble fiska opp på land igjen. – Merkelig det der. Dårlige svømmere var de, men i vannet skulle de; Reobert-guttene. Sånn var det. De to brødrene ble for øvrig gode venner, og etter som Jakob nå «kunne å svømme» skulle han lære Lillegutt kunsten. Det kurset ble holdt i fossen i «Bergselva». Lillegutt jumpa i fossen og Jakob fiska han opp igjen. Hvorvidt Robert lærte å svømme den sommeren, kunne ikke Jakob kavere for, men han var i alle fall ikke belemret med vannskrekk.		Da han ble utskrevet fra sykehuset kom han heim til nyhuset på Eineberget. Det var for alltid slutt på trangboddheten i leid leilighet i «Chicago» (bydel i Harstad). Nå skulle han ta igjen tapte år heime, blant familie og venner, men og rent kunnskapsmessig. Det hadde skjedd dramatiske ting her også, fikk han vite nå: Pappa og Lillegutt hadde vært i [[Harstadhamn]] for å følge lossinga av materialene til nyhuset. I et ubevoktet øyeblikk falt Lillegutt i sjøen. Heldigvis var Bob – Reobert sin beste jaktkamerat med på denne turen. Hunden jumpa uti og holdt den ikke svømmedyktige gutten oppe til han ble fiska opp på land igjen. – Merkelig det der. Dårlige svømmere var de, men i vannet skulle de; Reobert-guttene. Sånn var det. De to brødrene ble for øvrig gode venner, og etter som Jakob nå «kunne å svømme» skulle han lære Lillegutt kunsten. Det kurset ble holdt i fossen i «Bergselva». Lillegutt jumpa i fossen og Jakob fiska han opp igjen. Hvorvidt Robert lærte å svømme den sommeren, kunne ikke Jakob kavere for, men han var i alle fall ikke belemret med vannskrekk.
	Livet var litt annerledes her i byen enn på «Forsa». Men enda drifta de jorda i [[Kaarbøgården (Harstad)\|Kaarbøgården]], og hestene; 4 – 5 i tallet ble sluppet på beite på toppen av [[Harstadåsen]]. Gutter, som Jakob og naboen [[Julius Fjellstad]] fikk da øve seg i ridekunsten. De fikk ri ned hestene fra beite – på bar rygg. Tøffe som de var hendte det selvsagt at de ramla av, men uten at det skremte. Utfordringer var til for å takles. Sommers dag kunne en dag med luking av løvetann i enga innbringe hele 25 øre. Selv i byen var det som en liten kapital å regne, ettersom man fikk en hel strut med karameller for 5 øre på butikken i Harstadgården. Av onkel Einar i Harstadgården lærte Jakob å slå med ljå. Det var en noe nifs skole husket: Drengen gikk foran, Jakob i midten og bak fulgte [[Einar Henriksen]]. Et minne som sitter spikret fast er de utropene onkel Einar tidvis kom med: «No må du se tell å gå fram gut – å få nu orva med dæ, heill så går hællan dine!»		Livet var litt annerledes her i byen enn på «Forsa». Men enda drifta de jorda i [[Kaarbøgården (Harstad)\|Kaarbøgården]], og hestene; 4 – 5 i tallet ble sluppet på beite på toppen av [[Harstadåsen]]. Gutter, som Jakob og naboen [[Julius Fjellstad]] fikk da øve seg i ridekunsten. De fikk ri ned hestene fra beite – på bar rygg. Tøffe som de var hendte det selvsagt at de ramla av, men uten at det skremte. Utfordringer var til for å takles. Sommers dag kunne en dag med luking av løvetann i enga innbringe hele 25 øre. Selv i byen var det som en liten kapital å regne, ettersom man fikk en hel strut med karameller for 5 øre på butikken i Harstadgården. Av onkel Einar i Harstadgården lærte Jakob å slå med ljå. Det var en noe nifs skole husket: Drengen gikk foran, Jakob i midten og bak fulgte [[Einar Henriksen]]. Et minne som sitter spikret fast er de utropene onkel Einar tidvis kom med: «No må du se tell å gå fram gut – å få nu orva med dæ, heill så går hællan dine!»
			[[Fil:Annonse fra Hardanger Fruktutsalg i Folkeviljen 31. mai 1923.jpg\|miniatyr\|[[Hardanger Fruktutsalg]] ble Jakobs første arbeidsplass. - Annonse fra [[Folkeviljen]].]]
	Byskolen var annerledes enn landsskolen – og følgene av dette, astmaen og skaden i foten ble at han ble hengende etter. Slik gikk det til at Jakob kom til å gå i samme klasse som Lillegutt, [[Magne Steen]] og jamnaldrende som var fire år yngre enn ham selv. Siste skoleåret hadde han jobb som bud hos [[Hardanger Fruktutslag]]. Ett minne står i skarp relieff fra den tida: Det var påske – og hele familien var på hytta (Reobert-hytta) i [[Fjellveien (Harstad)\|Fjellveien]]. Jakob måtte arbeide han. «De fine» skulle ha frukten sin brakt heim til seg. For eksempel husker han å ha levert to appelsiner til en frue på [[Sama]]! Frukten; epler, bananer og appelsiner måtte ellers hentes på kaia – med ei diger dragkjerre. Den var ikke helt lett å kjøre, også fordi det var store runde brosteiner over torvet. For øvrig besto arbeidet i å sortere ut skjemt frukt i kjelleren under butikken. Fortjenesten var ikke den helt store som bud, men litt la han seg opp – etter filosofien om at den som sparer han har.		Byskolen var annerledes enn landsskolen – og følgene av dette, astmaen og skaden i foten ble at han ble hengende etter. Slik gikk det til at Jakob kom til å gå i samme klasse som Lillegutt, [[Magne Steen]] og jamnaldrende som var fire år yngre enn ham selv. Siste skoleåret hadde han jobb som bud hos [[Hardanger Fruktutslag]]. Ett minne står i skarp relieff fra den tida: Det var påske – og hele familien var på hytta (Reobert-hytta) i [[Fjellveien (Harstad)\|Fjellveien]]. Jakob måtte arbeide han. «De fine» skulle ha frukten sin brakt heim til seg. For eksempel husker han å ha levert to appelsiner til en frue på [[Sama]]! Frukten; epler, bananer og appelsiner måtte ellers hentes på kaia – med ei diger dragkjerre. Den var ikke helt lett å kjøre, også fordi det var store runde brosteiner over torvet. For øvrig besto arbeidet i å sortere ut skjemt frukt i kjelleren under butikken. Fortjenesten var ikke den helt store som bud, men litt la han seg opp – etter filosofien om at den som sparer han har.
	[[Fil:Trondenes kirke mai 2013.jpg\|miniatyr\|Trondenes kirke. Her ble Jakob døpt og konfirmert. Foto: Gunnar Reppen 2013]]		[[Fil:Trondenes kirke mai 2013.jpg\|miniatyr\|Trondenes kirke. Her ble Jakob døpt og konfirmert. Foto: Gunnar Reppen 2013]]