Jens Arup Seip - Sideversjonshistorikk

Kallrustad: /* Litteratur og kilder */

2023-02-07T13:54:00Z

Litteratur og kilder

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. feb. 2023 kl. 13:54
Linje 35:		Linje 35:

	Jens Arup Seip hadde professorstillinga til han gikk av for aldersgrensa i 1975. Mens han var i ferd med å avslutte sin karriere ved universitet, begynte hans kone Anne-Lise Seip på sin egen. Hun hadde tatt hovedfag i historie i 1966, og i 1974 disputerte hun til doktorgraden. Samme år som han gikk av, ble hun [[førsteamanuensis]] ved [[Historisk institutt (UiO)\|Historisk institutt]], og i 1985 ble hun professor der.		Jens Arup Seip hadde professorstillinga til han gikk av for aldersgrensa i 1975. Mens han var i ferd med å avslutte sin karriere ved universitet, begynte hans kone Anne-Lise Seip på sin egen. Hun hadde tatt hovedfag i historie i 1966, og i 1974 disputerte hun til doktorgraden. Samme år som han gikk av, ble hun [[førsteamanuensis]] ved [[Historisk institutt (UiO)\|Historisk institutt]], og i 1985 ble hun professor der.

			== Referanser ==

			{{reflist}}

	==Litteratur og kilder==		==Litteratur og kilder==

Kallrustad: /* Historikeren Seip */

2023-02-07T13:53:33Z

Historikeren Seip

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. feb. 2023 kl. 13:53
Linje 28:		Linje 28:
	Seip var fra 1956 til 1966 leder i [[Den norske historiske forening]].		Seip var fra 1956 til 1966 leder i [[Den norske historiske forening]].

	Først i 1971 ga han ut biografien om statsråd Broch, ''Ole Jacob Broch og hans samtid''. Helt mot slutten av tida som professor kom et bind av ''Utsikt over Norges historie'' (1974), og i 1981 leverte han nok et bind i serien. De to bindene dekka perioden 1814 til 1884, det Seip omtalte som [[embetsmannsstaten]]. Seip introduserte der også begrepet [[de tusen akademiske familier]], om det han beskrev som embetseliten i Norge på 1800-tallet. Dette var den første delen av tre i en tenkt framstilling av norsk historie etter 1814. I et foredrag i [[Studentersamfundet]] i 1963 presenterte han prosjektet som «Fra embetsmannstat til ettpartistat». Perioden 1814–1884 kalte han altså embetsmannsstaten, 1884–1940 var flerpartistaten og etter 1945 kom ettpartistaten, en referanse til [[Arbeiderpartiet]]s hegemoni i [[etterkrigstida]]. Den siste perioden viser med all tydelighet at selv om Seip var sterkt påvirka av arbeiderpartimannen Bull, gjaldt dette historiefaglig og ikke politisk. For Seip var politisk frihet blitt redusert til en byråkratisk ettpartistat. Det ble med de to bindene som tok for seg første tredjedel; han fikk aldri publisert noe større verk om senere historie. Foredraget fra 1963 ble gitt som essayet ''Fra embedsmannsstat til ettpartistat'' samme år.		Først i 1971 ga han ut biografien om statsråd Broch, ''Ole Jacob Broch og hans samtid''. Helt mot slutten av tida som professor kom et bind av ''Utsikt over Norges historie'' (1974), og i 1981 leverte han nok et bind i serien. De to bindene dekka perioden 1814 til 1884, det Seip omtalte som [[embetsmannsstaten]]. Seip introduserte der også begrepet [[de tusen akademiske familier]], om det han beskrev som embetseliten i Norge på 1800-tallet. Dette var den første delen av tre i en tenkt framstilling av norsk historie etter 1814. I et foredrag i [[Studentersamfundet]] i 1963 presenterte han prosjektet som «Fra embetsmannstat til ettpartistat». Perioden 1814–1884 kalte han altså embetsmannsstaten, 1884–1940 var flerpartistaten og etter 1945 kom ettpartistaten, en referanse til [[Arbeiderpartiet]]s hegemoni i [[etterkrigstida]]. Den siste perioden viser med all tydelighet at selv om Seip var sterkt påvirka av arbeiderpartimannen Bull, gjaldt dette historiefaglig og ikke politisk. For Seip var politisk frihet blitt redusert til en byråkratisk ettpartistat. Det ble med de to bindene som tok for seg første tredjedel; han fikk aldri publisert noe større verk om senere historie. Foredraget fra 1963 ble gitt som essayet ''Fra embedsmannsstat til ettpartistat'' samme år.<ref>''Fra embedsmannsstat til ettpartistat''. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2007041001059}}.</ref>

	I debatten om 1814 sto Seip på den sida som mente at Norge fikk friheten i gaven utafra, i opposisjon til historikere som [[Ernst Sars]] og [[Kåre Lunden]] som mente at endringene skyldte en indre prosess der det vokste fram en norsk identitet.		I debatten om 1814 sto Seip på den sida som mente at Norge fikk friheten i gaven utafra, i opposisjon til historikere som [[Ernst Sars]] og [[Kåre Lunden]] som mente at endringene skyldte en indre prosess der det vokste fram en norsk identitet.

Kallrustad: ei overskrift til, litt korr.

2023-01-20T07:50:17Z

ei overskrift til, litt korr.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. jan. 2023 kl. 07:50
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb\|Jens Arup Seip foto.jpg\|Jens Arup Seip fotografert i 1981.\|[[Leif Ørnelund]]/Oslo Museum}}		{{thumb\|Jens Arup Seip foto.jpg\|Jens Arup Seip fotografert i 1981.\|[[Leif Ørnelund]]/Oslo Museum}}
	'''[[Jens Arup Seip\|Jens Lauritz Arup Seip]]''' (født [[11. oktober]] [[1905]] i [[Bolsøy kommune\|Bolsøy]], død [[5. september]] [[1992]] i [[Bærum kommune\|Bærum]] var blant de fremste norske historikerne i sin generasjon. Han arbeida tidlig i karrieren særlig med [[middelalder]]historie, og etter [[andre verdenskrig]] ble norsk politisk historie på 1800- og 1900-tallet hans hovedfelt. Han huskes særlig for begrepet [[embetsmannsstaten]]. Han var i sitt andre ekteskap gift med historikeren [[Anne-Lise Seip]].		'''[[Jens Arup Seip\|Jens Lauritz Arup Seip]]''' (født [[11. oktober]] [[1905]] i [[Bolsøy kommune\|Bolsøy]], død [[5. september]] [[1992]] i [[Bærum kommune\|Bærum]]) var blant de fremste norske historikerne i sin generasjon. Han arbeida tidlig i karrieren særlig med [[middelalder]]historie, og etter [[andre verdenskrig]] ble norsk politisk historie på 1800- og 1900-tallet hans hovedfelt. Han huskes særlig for begrepet [[embetsmannsstaten]]. Han var i sitt andre ekteskap gift med historikeren [[Anne-Lise Seip]].

	==Slekt og familie==		==Slekt og familie==
Linje 12:		Linje 12:
	Han gifta seg så for andre gang den 27. mai 1960 med [[Anne-Lise Seip\|Anne-Lise Thommassen]] (f. 1933).		Han gifta seg så for andre gang den 27. mai 1960 med [[Anne-Lise Seip\|Anne-Lise Thommassen]] (f. 1933).

	==~~Liv~~ og ~~virke~~==		==Oppvekst og studietid ==

	Han ble født i Bolsøy kommune, som nå er en del av [[Molde kommune]], men det meste av oppveksten tilbrakte han i [[Bergen]]. Da han var fem år gammel ble han og familien ført i [[folketellinga 1910]] med adresse [[Platous gate (Bergen)\|Platous gate]] 11 i Bergen. Han gikk på latinlinja på [[Bergen katedralskole]] fra 1921, og tok [[examen artium]] der i 1924. Deretter fulgte studier ved [[Universitetet i Oslo]], der han ble [[cand.philol.]] med hovedfag i historie i 1931. Som historiker ble han under studiene påvirka av [[Edvard Bull d.e.]]. Bull arbeida med administrative og rettslige ordninger i middelalderen, og Seip valgte å følge i samem spor. Etter hovedfaget skrev han avhandlinga ''Lagmann og lagting i senmiddelalderen og det 16de århundre'', og for den fikk han Kongens gullmedalje i 1933. Doktoravhandlinga ''Sættargjerden i Tunsberg og kirkens jurisdiksjon'' ble trykt i 1942. På grunn av [[andre verdenskrig\|krigen]] måtte han vente til 1945 med å disputere på den.		Han ble født i Bolsøy kommune, som nå er en del av [[Molde kommune]], men det meste av oppveksten tilbrakte han i [[Bergen]]. Da han var fem år gammel ble han og familien ført i [[folketellinga 1910]] med adresse [[Platous gate (Bergen)\|Platous gate]] 11 i Bergen. Han gikk på latinlinja på [[Bergen katedralskole]] fra 1921, og tok [[examen artium]] der i 1924. Deretter fulgte studier ved [[Universitetet i Oslo]], der han ble [[cand.philol.]] med hovedfag i historie i 1931. Som historiker ble han under studiene påvirka av [[Edvard Bull d.e.]]. Bull arbeida med administrative og rettslige ordninger i middelalderen, og Seip valgte å følge i samem spor. Etter hovedfaget skrev han avhandlinga ''Lagmann og lagting i senmiddelalderen og det 16de århundre'', og for den fikk han Kongens gullmedalje i 1933. Doktoravhandlinga ''Sættargjerden i Tunsberg og kirkens jurisdiksjon'' ble trykt i 1942. På grunn av [[andre verdenskrig\|krigen]] måtte han vente til 1945 med å disputere på den.

	I studietida ble Seip en nær venn av [[Andreas Holmsen (1906–1989)\|Andreas Holmsen]], som ble professor i historie i 1955. De to samarbeida mye senere, ikke minst i 1950-åra da de samla studenter på [[Videnskaps-Akademiets hus (Hurdal)\|Videnskaps-Akademiets hus]] i [[Hurdal]].		I studietida ble Seip en nær venn av [[Andreas Holmsen (1906–1989)\|Andreas Holmsen]], som ble professor i historie i 1955. De to samarbeida mye senere, ikke minst i 1950-åra da de samla studenter på [[Videnskaps-Akademiets hus (Hurdal)\|Videnskaps-Akademiets hus]] i [[Hurdal]].

			== Historikeren Seip ==

	I 1940 publiserte han artikkelen «Problemer og metode i norsk middelalderforskning» i ''[[Historisk tidsskrift]]'', en artikkel som regnes som sentral i fagdebatten. Hans arbeider var prega av metodisk og teoretisk refleksjon og kritisk analyse. Fra Edvard Bull d.e., som også la vekt på dette, hadde han også lært at man samtidig kunne stille provoserende spørsmål og ha et politisk engasjement. Han kritiserte marxistiske teorier i middelalderforskninga, som så på kongemakta som et redskap for overklassens interesser.		I 1940 publiserte han artikkelen «Problemer og metode i norsk middelalderforskning» i ''[[Historisk tidsskrift]]'', en artikkel som regnes som sentral i fagdebatten. Hans arbeider var prega av metodisk og teoretisk refleksjon og kritisk analyse. Fra Edvard Bull d.e., som også la vekt på dette, hadde han også lært at man samtidig kunne stille provoserende spørsmål og ha et politisk engasjement. Han kritiserte marxistiske teorier i middelalderforskninga, som så på kongemakta som et redskap for overklassens interesser.
Linje 32:		Linje 34:
	I 1970-åra kom Seip med uttrykket «[[modellenes tyranni]]» under et debatt med statsviteren [[Stein Rokkan]]. Mens statsviterne i stor grad bruker modeller, mente Seip at dette fører til misforståelser i historiefaget fordi modellene styrer utvalget og tolkninga av fakta. [[Gudmund Hernes]] svarte med at Seip drev med «modellenes maskerade», og med det mente han at historikerne bruker teorier som i praksis er det man i andre fag kaller modeller.		I 1970-åra kom Seip med uttrykket «[[modellenes tyranni]]» under et debatt med statsviteren [[Stein Rokkan]]. Mens statsviterne i stor grad bruker modeller, mente Seip at dette fører til misforståelser i historiefaget fordi modellene styrer utvalget og tolkninga av fakta. [[Gudmund Hernes]] svarte med at Seip drev med «modellenes maskerade», og med det mente han at historikerne bruker teorier som i praksis er det man i andre fag kaller modeller.

	Jens Arup Seip hadde professorstillinga til han gikk av for aldersgrensa i 1975. Mens han var i ferd med å avslutte sin karriere ved universitet begynte hans kone Anne-Lise Seip på sin egen. Hun hadde tatt hovedfag i historie i 1966, og i 1974 disputerte hun til doktorgraden. Samme år som han ~~gik~~ av ble hun [[førsteamanuensis]] ved [[Historisk institutt (UiO)\|Historisk institutt]], og i 1985 ble hun professor der.		Jens Arup Seip hadde professorstillinga til han gikk av for aldersgrensa i 1975. Mens han var i ferd med å avslutte sin karriere ved universitet, begynte hans kone Anne-Lise Seip på sin egen. Hun hadde tatt hovedfag i historie i 1966, og i 1974 disputerte hun til doktorgraden. Samme år som han gikk av, ble hun [[førsteamanuensis]] ved [[Historisk institutt (UiO)\|Historisk institutt]], og i 1985 ble hun professor der.

	==Litteratur og kilder==		==Litteratur og kilder==

Lhaugen på 19. jan. 2023 kl. 17:34

2023-01-19T17:34:57Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. jan. 2023 kl. 17:34
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb\|Jens Arup Seip foto.jpg\|Jens Arup Seip fotografert i 1981.\|[[Leif Ørnelund]]/Oslo Museum}}		{{thumb\|Jens Arup Seip foto.jpg\|Jens Arup Seip fotografert i 1981.\|[[Leif Ørnelund]]/Oslo Museum}}
	'''[[Jens Arup Seip\|Jens Lauritz Arup Seip]]''' (født [[11. oktober]] [[1905]] i [[Bolsøy kommune\|Bolsøy]], død [[5. september]] [[1992]] i [[Bærum kommune\|Bærum]] var blant de fremste norske historikerne i sin generasjon. Han arbeida tidlig i karrieren særlig med [[middelalder]]historie, og etter [[andre verdenskrig]] ble norsk politisk historie på 1800- og 1900-tallet hans hovedfelt. Han var i sitt andre ekteskap gift med historikeren [[Anne-Lise Seip]].		'''[[Jens Arup Seip\|Jens Lauritz Arup Seip]]''' (født [[11. oktober]] [[1905]] i [[Bolsøy kommune\|Bolsøy]], død [[5. september]] [[1992]] i [[Bærum kommune\|Bærum]] var blant de fremste norske historikerne i sin generasjon. Han arbeida tidlig i karrieren særlig med [[middelalder]]historie, og etter [[andre verdenskrig]] ble norsk politisk historie på 1800- og 1900-tallet hans hovedfelt. Han huskes særlig for begrepet [[embetsmannsstaten]]. Han var i sitt andre ekteskap gift med historikeren [[Anne-Lise Seip]].

	==Slekt og familie==		==Slekt og familie==

Lhaugen på 19. jan. 2023 kl. 14:05

2023-01-19T14:05:04Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. jan. 2023 kl. 14:05
Linje 26:		Linje 26:
	Seip var fra 1956 til 1966 leder i [[Den norske historiske forening]].		Seip var fra 1956 til 1966 leder i [[Den norske historiske forening]].

	Først i 1971 ga han ut biografien om statsråd Broch, ''Ole Jacob Broch og hans samtid''. Helt mot slutten av tida som professor kom et bind av ''Utsikt over Norges historie'' (1974), og i 1981 leverte han nok et bind i serien. De to bindene dekka perioden 1814 til 1884, det Seip omtalte som [[embetsmannsstaten]]. Dette var den første delen av tre i en tenkt framstilling av norsk historie etter 1814. I et foredrag i [[Studentersamfundet]] i 1963 presenterte han prosjektet som «Fra embetsmannstat til ettpartistat». Perioden 1814–1884 kalte han altså embetsmannsstaten, 1884–1940 var flerpartistaten og etter 1945 kom ettpartistaten, en referanse til [[Arbeiderpartiet]]s hegemoni i [[etterkrigstida]]. Den siste perioden viser med all tydelighet at selv om Seip var sterkt påvirka av arbeiderpartimannen Bull, gjaldt dette historiefaglig og ikke politisk. For Seip var politisk frihet blitt redusert til en byråkratisk ettpartistat. Det ble med de to bindene som tok for seg første tredjedel; han fikk aldri publisert noe større verk om senere historie. Foredraget fra 1963 ble gitt som essayet ''Fra embedsmannsstat til ettpartistat'' samme år.		Først i 1971 ga han ut biografien om statsråd Broch, ''Ole Jacob Broch og hans samtid''. Helt mot slutten av tida som professor kom et bind av ''Utsikt over Norges historie'' (1974), og i 1981 leverte han nok et bind i serien. De to bindene dekka perioden 1814 til 1884, det Seip omtalte som [[embetsmannsstaten]]. Seip introduserte der også begrepet [[de tusen akademiske familier]], om det han beskrev som embetseliten i Norge på 1800-tallet. Dette var den første delen av tre i en tenkt framstilling av norsk historie etter 1814. I et foredrag i [[Studentersamfundet]] i 1963 presenterte han prosjektet som «Fra embetsmannstat til ettpartistat». Perioden 1814–1884 kalte han altså embetsmannsstaten, 1884–1940 var flerpartistaten og etter 1945 kom ettpartistaten, en referanse til [[Arbeiderpartiet]]s hegemoni i [[etterkrigstida]]. Den siste perioden viser med all tydelighet at selv om Seip var sterkt påvirka av arbeiderpartimannen Bull, gjaldt dette historiefaglig og ikke politisk. For Seip var politisk frihet blitt redusert til en byråkratisk ettpartistat. Det ble med de to bindene som tok for seg første tredjedel; han fikk aldri publisert noe større verk om senere historie. Foredraget fra 1963 ble gitt som essayet ''Fra embedsmannsstat til ettpartistat'' samme år.

	I debatten om 1814 sto Seip på den sida som mente at Norge fikk friheten i gaven utafra, i opposisjon til historikere som [[Ernst Sars]] og [[Kåre Lunden]] som mente at endringene skyldte en indre prosess der det vokste fram en norsk identitet.		I debatten om 1814 sto Seip på den sida som mente at Norge fikk friheten i gaven utafra, i opposisjon til historikere som [[Ernst Sars]] og [[Kåre Lunden]] som mente at endringene skyldte en indre prosess der det vokste fram en norsk identitet.

Stigrp: portrett

2021-09-05T00:32:03Z

portrett

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. sep. 2021 kl. 00:32
Linje 1:		Linje 1:
			{{thumb\|Jens Arup Seip foto.jpg\|Jens Arup Seip fotografert i 1981.\|[[Leif Ørnelund]]/Oslo Museum}}
	'''[[Jens Arup Seip\|Jens Lauritz Arup Seip]]''' (født [[11. oktober]] [[1905]] i [[Bolsøy kommune\|Bolsøy]], død [[5. september]] [[1992]] i [[Bærum kommune\|Bærum]] var blant de fremste norske historikerne i sin generasjon. Han arbeida tidlig i karrieren særlig med [[middelalder]]historie, og etter [[andre verdenskrig]] ble norsk politisk historie på 1800- og 1900-tallet hans hovedfelt. Han var i sitt andre ekteskap gift med historikeren [[Anne-Lise Seip]].		'''[[Jens Arup Seip\|Jens Lauritz Arup Seip]]''' (født [[11. oktober]] [[1905]] i [[Bolsøy kommune\|Bolsøy]], død [[5. september]] [[1992]] i [[Bærum kommune\|Bærum]] var blant de fremste norske historikerne i sin generasjon. Han arbeida tidlig i karrieren særlig med [[middelalder]]historie, og etter [[andre verdenskrig]] ble norsk politisk historie på 1800- og 1900-tallet hans hovedfelt. Han var i sitt andre ekteskap gift med historikeren [[Anne-Lise Seip]].

Cnyborg: /* Liv og virke */

2019-03-06T13:33:34Z

Liv og virke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. mar. 2019 kl. 13:33
Linje 31:		Linje 31:
	I 1970-åra kom Seip med uttrykket «[[modellenes tyranni]]» under et debatt med statsviteren [[Stein Rokkan]]. Mens statsviterne i stor grad bruker modeller, mente Seip at dette fører til misforståelser i historiefaget fordi modellene styrer utvalget og tolkninga av fakta. [[Gudmund Hernes]] svarte med at Seip drev med «modellenes maskerade», og med det mente han at historikerne bruker teorier som i praksis er det man i andre fag kaller modeller.		I 1970-åra kom Seip med uttrykket «[[modellenes tyranni]]» under et debatt med statsviteren [[Stein Rokkan]]. Mens statsviterne i stor grad bruker modeller, mente Seip at dette fører til misforståelser i historiefaget fordi modellene styrer utvalget og tolkninga av fakta. [[Gudmund Hernes]] svarte med at Seip drev med «modellenes maskerade», og med det mente han at historikerne bruker teorier som i praksis er det man i andre fag kaller modeller.

	Jens Arup Seip hadde professorstillinga til han gikk av for aldersgrensa i 1975. Mens han var i ferd med å avslutte sin karriere ved universitet begynte hans kone Anne-Lise Seip på sin egen. Hun hadde tatt hovedfag i historie i 1966, og i 1974 disputerte hun til doktorgraden. Samme år som han gik av ble hun [[førsteamanuensis]] ved [[Historisk institutt (UiO)\|Historisk institutt]], go i 1985 ble hun professor der.		Jens Arup Seip hadde professorstillinga til han gikk av for aldersgrensa i 1975. Mens han var i ferd med å avslutte sin karriere ved universitet begynte hans kone Anne-Lise Seip på sin egen. Hun hadde tatt hovedfag i historie i 1966, og i 1974 disputerte hun til doktorgraden. Samme år som han gik av ble hun [[førsteamanuensis]] ved [[Historisk institutt (UiO)\|Historisk institutt]], og i 1985 ble hun professor der.

	==Litteratur og kilder==		==Litteratur og kilder==

Cnyborg på 6. mar. 2019 kl. 13:30

2019-03-06T13:30:54Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. mar. 2019 kl. 13:30
Linje 21:		Linje 21:
	Overgangen til nyere tids historie hadde begynt allerede før han tok doktorgraden, for i 1933 begynte han på en biografi om [[Ole Jacob Broch (1818–1889)\|Ole Jacob Broch]] (1818–1889). Dette arbeidet resulterte i første omgang i utgivelsen av ''Et regime foran undergangen : Fredrik Stang - Ole Jacob Broch'' i 1945. Her har framstillinga av historia en annen form enn i tidligere arbeider. Det er de politiske problemene som drøftes, og de handlende personenes tanker og holdninger står i fokus når han analyserer hendelsesforløpet. Boka regnes som et av hans stilistiske mesterverk, men selv om hans framstillingsevne virkelig trer fram i boka, er begrunnelsene fortsatt saklige og logiske. I sine analyser at politikk gikk han inn for å avsløre den bakenforliggende maktkampen, ut fra en tankegang om at politikken er et substansløst maktspill. Hans historiesyn har blitt omtalt som kynisk, idet han ofte leter etter egoistiske motiver. I [[Hayden White]]s litterære klassifikasjonsskjema plasserte [[Francis Sejersted]] Seips historiesyn som satirisk.		Overgangen til nyere tids historie hadde begynt allerede før han tok doktorgraden, for i 1933 begynte han på en biografi om [[Ole Jacob Broch (1818–1889)\|Ole Jacob Broch]] (1818–1889). Dette arbeidet resulterte i første omgang i utgivelsen av ''Et regime foran undergangen : Fredrik Stang - Ole Jacob Broch'' i 1945. Her har framstillinga av historia en annen form enn i tidligere arbeider. Det er de politiske problemene som drøftes, og de handlende personenes tanker og holdninger står i fokus når han analyserer hendelsesforløpet. Boka regnes som et av hans stilistiske mesterverk, men selv om hans framstillingsevne virkelig trer fram i boka, er begrunnelsene fortsatt saklige og logiske. I sine analyser at politikk gikk han inn for å avsløre den bakenforliggende maktkampen, ut fra en tankegang om at politikken er et substansløst maktspill. Hans historiesyn har blitt omtalt som kynisk, idet han ofte leter etter egoistiske motiver. I [[Hayden White]]s litterære klassifikasjonsskjema plasserte [[Francis Sejersted]] Seips historiesyn som satirisk.

	Fra 1934 til 1936 var Seip ansatt på [[Riksarkivet]]. Han var så universitetsstipendiat til 1941, og han var tilbake på Riksarkivet fra 1941 til 1946. Der var han blant annet involvert i utgivelsen av fjerde rekke av ''[[Norske Herredags-Dombøger]]''. Seip ble dosent i historie i 1946 og professor i 1952. Stillinga han fikk medførte særlig plikt til å undervise i politisk idéhistorie, med både historie- og statsvitenskapstudenter som tilhørere~~. Han hadde professorstillinga til han gikk av for aldersgrensa i 1975~~.		Fra 1934 til 1936 var Seip ansatt på [[Riksarkivet]]. Han var så universitetsstipendiat til 1941, og han var tilbake på Riksarkivet fra 1941 til 1946. Der var han blant annet involvert i utgivelsen av fjerde rekke av ''[[Norske Herredags-Dombøger]]''. Seip ble dosent i historie i 1946 og professor i 1952. Stillinga han fikk medførte særlig plikt til å undervise i politisk idéhistorie, med både historie- og statsvitenskapstudenter som tilhørere.

	Seip var fra 1956 til 1966 leder i [[Den norske historiske forening]].		Seip var fra 1956 til 1966 leder i [[Den norske historiske forening]].
Linje 30:		Linje 30:

	I 1970-åra kom Seip med uttrykket «[[modellenes tyranni]]» under et debatt med statsviteren [[Stein Rokkan]]. Mens statsviterne i stor grad bruker modeller, mente Seip at dette fører til misforståelser i historiefaget fordi modellene styrer utvalget og tolkninga av fakta. [[Gudmund Hernes]] svarte med at Seip drev med «modellenes maskerade», og med det mente han at historikerne bruker teorier som i praksis er det man i andre fag kaller modeller.		I 1970-åra kom Seip med uttrykket «[[modellenes tyranni]]» under et debatt med statsviteren [[Stein Rokkan]]. Mens statsviterne i stor grad bruker modeller, mente Seip at dette fører til misforståelser i historiefaget fordi modellene styrer utvalget og tolkninga av fakta. [[Gudmund Hernes]] svarte med at Seip drev med «modellenes maskerade», og med det mente han at historikerne bruker teorier som i praksis er det man i andre fag kaller modeller.

			Jens Arup Seip hadde professorstillinga til han gikk av for aldersgrensa i 1975. Mens han var i ferd med å avslutte sin karriere ved universitet begynte hans kone Anne-Lise Seip på sin egen. Hun hadde tatt hovedfag i historie i 1966, og i 1974 disputerte hun til doktorgraden. Samme år som han gik av ble hun [[førsteamanuensis]] ved [[Historisk institutt (UiO)\|Historisk institutt]], go i 1985 ble hun professor der.

	==Litteratur og kilder==		==Litteratur og kilder==

Cnyborg: /* Liv og virke */

2019-03-06T13:28:37Z

Liv og virke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. mar. 2019 kl. 13:28
Linje 17:		Linje 17:
	I studietida ble Seip en nær venn av [[Andreas Holmsen (1906–1989)\|Andreas Holmsen]], som ble professor i historie i 1955. De to samarbeida mye senere, ikke minst i 1950-åra da de samla studenter på [[Videnskaps-Akademiets hus (Hurdal)\|Videnskaps-Akademiets hus]] i [[Hurdal]].		I studietida ble Seip en nær venn av [[Andreas Holmsen (1906–1989)\|Andreas Holmsen]], som ble professor i historie i 1955. De to samarbeida mye senere, ikke minst i 1950-åra da de samla studenter på [[Videnskaps-Akademiets hus (Hurdal)\|Videnskaps-Akademiets hus]] i [[Hurdal]].

	I 1940 publiserte han artikkelen «Problemer og metode i norsk middelalderforskning» i ''[[Historisk ~~Tidsskrift~~]]'', en artikkel som regnes som sentral i fagdebatten. Hans arbeider var prega av metodisk og teoretisk refleksjon og kritisk analyse. Fra Edvard Bull d.e., som også la vekt på dette, hadde han også lært at man samtidig kunne stille provoserende spørsmål og ha et politisk engasjement. Han kritiserte marxistiske teorier i middelalderforskninga, som så på kongemakta som et redskap for overklassens interesser.		I 1940 publiserte han artikkelen «Problemer og metode i norsk middelalderforskning» i ''[[Historisk tidsskrift]]'', en artikkel som regnes som sentral i fagdebatten. Hans arbeider var prega av metodisk og teoretisk refleksjon og kritisk analyse. Fra Edvard Bull d.e., som også la vekt på dette, hadde han også lært at man samtidig kunne stille provoserende spørsmål og ha et politisk engasjement. Han kritiserte marxistiske teorier i middelalderforskninga, som så på kongemakta som et redskap for overklassens interesser.

	Overgangen til nyere tids historie hadde begynt allerede før han tok doktorgraden, for i 1933 begynte han på en biografi om [[Ole Jacob Broch (1818–1889)\|Ole Jacob Broch]] (1818–1889). Dette arbeidet resulterte i første omgang i utgivelsen av ''Et regime foran undergangen : Fredrik Stang - Ole Jacob Broch'' i 1945. Her har framstillinga av historia en annen form enn i tidligere arbeider. Det er de politiske problemene som drøftes, og de handlende personenes tanker og holdninger står i fokus når han analyserer hendelsesforløpet. Boka regnes som et av hans stilistiske mesterverk, men selv om hans framstillingsevne virkelig trer fram i boka, er begrunnelsene fortsatt saklige og logiske. I sine analyser at politikk gikk han inn for å avsløre den bakenforliggende maktkampen, ut fra en tankegang om at politikken er et substansløst maktspill. Hans historiesyn har blitt omtalt som kynisk, idet han ofte leter etter egoistiske motiver. I [[Hayden White]]s litterære klassifikasjonsskjema plasserte [[Francis Sejersted]] Seips historiesyn som satirisk.		Overgangen til nyere tids historie hadde begynt allerede før han tok doktorgraden, for i 1933 begynte han på en biografi om [[Ole Jacob Broch (1818–1889)\|Ole Jacob Broch]] (1818–1889). Dette arbeidet resulterte i første omgang i utgivelsen av ''Et regime foran undergangen : Fredrik Stang - Ole Jacob Broch'' i 1945. Her har framstillinga av historia en annen form enn i tidligere arbeider. Det er de politiske problemene som drøftes, og de handlende personenes tanker og holdninger står i fokus når han analyserer hendelsesforløpet. Boka regnes som et av hans stilistiske mesterverk, men selv om hans framstillingsevne virkelig trer fram i boka, er begrunnelsene fortsatt saklige og logiske. I sine analyser at politikk gikk han inn for å avsløre den bakenforliggende maktkampen, ut fra en tankegang om at politikken er et substansløst maktspill. Hans historiesyn har blitt omtalt som kynisk, idet han ofte leter etter egoistiske motiver. I [[Hayden White]]s litterære klassifikasjonsskjema plasserte [[Francis Sejersted]] Seips historiesyn som satirisk.

Cnyborg: Ny side: '''Jens Lauritz Arup Seip''' (født 11. oktober 1905 i Bolsøy, død 5. september 1992 i Bærum var blant de fre...

2019-03-06T13:26:01Z

Ny side: '''Jens Lauritz Arup Seip''' (født 11. oktober 1905 i Bolsøy, død 5. september 1992 i Bærum var blant de fre...

Ny side

'''[[Jens Arup Seip|Jens Lauritz Arup Seip]]''' (født [[11. oktober]] [[1905]] i [[Bolsøy kommune|Bolsøy]], død [[5. september]] [[1992]] i [[Bærum kommune|Bærum]] var blant de fremste norske historikerne i sin generasjon. Han arbeida tidlig i karrieren særlig med [[middelalder]]historie, og etter [[andre verdenskrig]] ble norsk politisk historie på 1800- og 1900-tallet hans hovedfelt. Han var i sitt andre ekteskap gift med historikeren [[Anne-Lise Seip]].

==Slekt og familie==

Han var sønn av ingeniør, stortingsrepresentant og fylkesmann [[Hans Kristian Seip (1881–1945)|Hans Kristian Seip]] (1881–1945) fra slekta [[Seip]] og [[Inga Seip (1879–1977)|Inga Seip]] f. Larsen (1879–1977).

Navnet fikk han etter sin farfar, sokneprest [[Jens Laurits Arup Seip (1852–1913)|Jens Laurits Arup Seip]] (1852–1913), som i sin tur hadde fått navn etter morfaren biskop [[Jens Lauritz Arup]] (1793–1874).

Den 24. desember 1931 ble han gift med [[Rachel Helene Lehre (1903–1991)|Rachel Helene Lehre]] (1903–1991). Hun var datter av redaktør [[Knut Lehre (1864–1925)|Knut Lehre]] og [[Bredine Elise Andersen (1872–1907)|Bredine Elise Andersen]]. Dette ekteskapet ble oppløst i 1960.

Han gifta seg så for andre gang den 27. mai 1960 med [[Anne-Lise Seip|Anne-Lise Thommassen]] (f. 1933).

==Liv og virke==

Han ble født i Bolsøy kommune, som nå er en del av [[Molde kommune]], men det meste av oppveksten tilbrakte han i [[Bergen]]. Da han var fem år gammel ble han og familien ført i [[folketellinga 1910]] med adresse [[Platous gate (Bergen)|Platous gate]] 11 i Bergen. Han gikk på latinlinja på [[Bergen katedralskole]] fra 1921, og tok [[examen artium]] der i 1924. Deretter fulgte studier ved [[Universitetet i Oslo]], der han ble [[cand.philol.]] med hovedfag i historie i 1931. Som historiker ble han under studiene påvirka av [[Edvard Bull d.e.]]. Bull arbeida med administrative og rettslige ordninger i middelalderen, og Seip valgte å følge i samem spor. Etter hovedfaget skrev han avhandlinga ''Lagmann og lagting i senmiddelalderen og det 16de århundre'', og for den fikk han Kongens gullmedalje i 1933. Doktoravhandlinga ''Sættargjerden i Tunsberg og kirkens jurisdiksjon'' ble trykt i 1942. På grunn av [[andre verdenskrig|krigen]] måtte han vente til 1945 med å disputere på den.

I studietida ble Seip en nær venn av [[Andreas Holmsen (1906–1989)|Andreas Holmsen]], som ble professor i historie i 1955. De to samarbeida mye senere, ikke minst i 1950-åra da de samla studenter på [[Videnskaps-Akademiets hus (Hurdal)|Videnskaps-Akademiets hus]] i [[Hurdal]].

I 1940 publiserte han artikkelen «Problemer og metode i norsk middelalderforskning» i ''[[Historisk Tidsskrift]]'', en artikkel som regnes som sentral i fagdebatten. Hans arbeider var prega av metodisk og teoretisk refleksjon og kritisk analyse. Fra Edvard Bull d.e., som også la vekt på dette, hadde han også lært at man samtidig kunne stille provoserende spørsmål og ha et politisk engasjement. Han kritiserte marxistiske teorier i middelalderforskninga, som så på kongemakta som et redskap for overklassens interesser.

Overgangen til nyere tids historie hadde begynt allerede før han tok doktorgraden, for i 1933 begynte han på en biografi om [[Ole Jacob Broch (1818–1889)|Ole Jacob Broch]] (1818–1889). Dette arbeidet resulterte i første omgang i utgivelsen av ''Et regime foran undergangen : Fredrik Stang - Ole Jacob Broch'' i 1945. Her har framstillinga av historia en annen form enn i tidligere arbeider. Det er de politiske problemene som drøftes, og de handlende personenes tanker og holdninger står i fokus når han analyserer hendelsesforløpet. Boka regnes som et av hans stilistiske mesterverk, men selv om hans framstillingsevne virkelig trer fram i boka, er begrunnelsene fortsatt saklige og logiske. I sine analyser at politikk gikk han inn for å avsløre den bakenforliggende maktkampen, ut fra en tankegang om at politikken er et substansløst maktspill. Hans historiesyn har blitt omtalt som kynisk, idet han ofte leter etter egoistiske motiver. I [[Hayden White]]s litterære klassifikasjonsskjema plasserte [[Francis Sejersted]] Seips historiesyn som satirisk.

Fra 1934 til 1936 var Seip ansatt på [[Riksarkivet]]. Han var så universitetsstipendiat til 1941, og han var tilbake på Riksarkivet fra 1941 til 1946. Der var han blant annet involvert i utgivelsen av fjerde rekke av ''[[Norske Herredags-Dombøger]]''. Seip ble dosent i historie i 1946 og professor i 1952. Stillinga han fikk medførte særlig plikt til å undervise i politisk idéhistorie, med både historie- og statsvitenskapstudenter som tilhørere. Han hadde professorstillinga til han gikk av for aldersgrensa i 1975.

Seip var fra 1956 til 1966 leder i [[Den norske historiske forening]].

Først i 1971 ga han ut biografien om statsråd Broch, ''Ole Jacob Broch og hans samtid''. Helt mot slutten av tida som professor kom et bind av ''Utsikt over Norges historie'' (1974), og i 1981 leverte han nok et bind i serien. De to bindene dekka perioden 1814 til 1884, det Seip omtalte som [[embetsmannsstaten]]. Dette var den første delen av tre i en tenkt framstilling av norsk historie etter 1814. I et foredrag i [[Studentersamfundet]] i 1963 presenterte han prosjektet som «Fra embetsmannstat til ettpartistat». Perioden 1814–1884 kalte han altså embetsmannsstaten, 1884–1940 var flerpartistaten og etter 1945 kom ettpartistaten, en referanse til [[Arbeiderpartiet]]s hegemoni i [[etterkrigstida]]. Den siste perioden viser med all tydelighet at selv om Seip var sterkt påvirka av arbeiderpartimannen Bull, gjaldt dette historiefaglig og ikke politisk. For Seip var politisk frihet blitt redusert til en byråkratisk ettpartistat. Det ble med de to bindene som tok for seg første tredjedel; han fikk aldri publisert noe større verk om senere historie. Foredraget fra 1963 ble gitt som essayet ''Fra embedsmannsstat til ettpartistat'' samme år.

I debatten om 1814 sto Seip på den sida som mente at Norge fikk friheten i gaven utafra, i opposisjon til historikere som [[Ernst Sars]] og [[Kåre Lunden]] som mente at endringene skyldte en indre prosess der det vokste fram en norsk identitet.

I 1970-åra kom Seip med uttrykket «[[modellenes tyranni]]» under et debatt med statsviteren [[Stein Rokkan]]. Mens statsviterne i stor grad bruker modeller, mente Seip at dette fører til misforståelser i historiefaget fordi modellene styrer utvalget og tolkninga av fakta. [[Gudmund Hernes]] svarte med at Seip drev med «modellenes maskerade», og med det mente han at historikerne bruker teorier som i praksis er det man i andre fag kaller modeller.

==Litteratur og kilder==

* {{hbr1-1|pf01036708010198|Jens Arup Seip}}.
* [[Ottar Dahl|Dahl, Ottar]]: [https://nbl.snl.no/Jens_Arup_Seip Jens Arup Seip] i ''Norsk biografisk leksikon''.
* {{WP-lenke|Jens Arup Seip|nb}}.

{{DEFAULTSORT:Seip, Jens Arup}}
[[kategori:Personer]]
[[Kategori:Historikere]]
[[kategori:Professorer]]
[[Kategori:Molde kommune]]
[[Kategori:Bærum kommune]]
[[kategori:Fødsler i 1905]]
[[kategori:Dødsfall i 1992]]
{{bm}}