Kalmarunionen - Sideversjonshistorikk

Cnyborg: fjerner f-merking, WP-artikkel

2023-02-28T08:17:40Z

fjerner f-merking, WP-artikkel

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. feb. 2023 kl. 08:17
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>{{thumb\|Dokument pt Kalmarunionen.jpeg\|Unionsbrevet fra 1397: «''Först at nw scule thisse thry riken hafue thenne koning, som ær koning Eric i hans lifdaghæ, oc siden evinnelicæ thisse thry riken en koning hafue oc ey flere ouer alle thry riken, suo at riken aldre at scilias meer, om Gudh wil''»}}		<onlyinclude>{{thumb\|Dokument pt Kalmarunionen.jpeg\|Unionsbrevet fra 1397: «''Först at nw scule thisse thry riken hafue thenne koning, som ær koning Eric i hans lifdaghæ, oc siden evinnelicæ thisse thry riken en koning hafue oc ey flere ouer alle thry riken, suo at riken aldre at scilias meer, om Gudh wil''»}}
	'''[[Kalmarunionen]]''' var et tronfellesskap (13. eller 20. juli [[1397]]-[[1523]]) som forente de tre kongedømmene, [[Danmark]], [[Norge]] (herunder [[Island]] og [[Grønland (øy)\|Grønland]]) og [[Sverige]] (med [[Finland]]) under en felles ~~kongemakt~~. Periodens styreform var riksrådskonstitusjonalistisk, det vil si at det ved hvert tronskifte ble utformet en ny [[grunnlov]] (kalt [[håndfestning]]), som regulerte maktforholdet mellom hvert lands høyadel, representert ved [[Riksråd\|riksrådene]], og den fellesnordiske kongemakten. Den svenske adels misnøye med den danske dominansen førte til at Sverige trakk seg ut av unionen, mens Norge forble i union med Danmark. Etter kong [[Christian II]]s forsøk på å utrydde Sveriges høyadel i ''[[Stockholms blodbad]]'' i 1520, ble Gustav Vasa valgt til svensk konge, noe som innebar Kalmarunionens reelle avskaffelse. [[Huset Oldenburg\|Oldenborg]]- og Vasa-dynastiene fastholdt imidlertid sine krav på alle de nordiske tronene, noe ble brukt som begrunnelse for krigene mellom disse rikene i århundrene etter.</onlyinclude>		'''[[Kalmarunionen]]''' var et tronfellesskap (13. eller 20. juli [[1397]]-[[1523]]) som forente de tre kongedømmene [[Danmark]], [[Norge]] (herunder [[Island]] og [[Grønland (øy)\|Grønland]]) og [[Sverige]] (med [[Finland]]) under en felles monark. Periodens styreform var riksrådskonstitusjonalistisk, det vil si at det ved hvert tronskifte ble utformet en ny [[grunnlov]] (kalt [[håndfestning]]), som regulerte maktforholdet mellom hvert lands høyadel, representert ved [[Riksråd\|riksrådene]], og den fellesnordiske kongemakten. Den svenske adels misnøye med den danske dominansen førte til at Sverige trakk seg ut av unionen, mens Norge forble i union med Danmark. Etter kong [[Christian II]]s forsøk på å utrydde Sveriges høyadel i [[Stockholms blodbad]] i 1520, ble Gustav Vasa valgt til svensk konge, noe som innebar Kalmarunionens reelle avskaffelse. [[Huset Oldenburg\|Oldenborg]]- og Vasa-dynastiene fastholdt imidlertid sine krav på alle de nordiske tronene, noe ble brukt som begrunnelse for krigene mellom disse rikene i århundrene etter.</onlyinclude>

	==Unionen==		==Unionen==
Linje 35:		Linje 35:
	[[Kategori:1400-tallet]]		[[Kategori:1400-tallet]]
	[[Kategori:1500-tallet]]		[[Kategori:1500-tallet]]
	~~{{f1}}~~

Cnyborg på 28. feb. 2023 kl. 08:15

2023-02-28T08:15:39Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. feb. 2023 kl. 08:15
Linje 9:		Linje 9:

	I Sverige var det på denne tid konflikt mellom kong [[Albrekt av Mecklenburg]] og deler av adelen. Albrekts motstandere valge henne i [[1388]] til regent over de deler av landet som de kontrollerte, og lovet henne hjelp til å erobre resten av Sverige. Begge parter så seg tjent med en union som kunne danne en motvekt mot økende tysk innflytelse og [[hanseatene]]s økonomiske makt. Etter å ha inntatt [[Stockholm]] og fordrevet Albrekt, hadde hun sikret seg regentskapet også over Sverige, og dermed hadde hun samlet hele Norden under felles styre.		I Sverige var det på denne tid konflikt mellom kong [[Albrekt av Mecklenburg]] og deler av adelen. Albrekts motstandere valge henne i [[1388]] til regent over de deler av landet som de kontrollerte, og lovet henne hjelp til å erobre resten av Sverige. Begge parter så seg tjent med en union som kunne danne en motvekt mot økende tysk innflytelse og [[hanseatene]]s økonomiske makt. Etter å ha inntatt [[Stockholm]] og fordrevet Albrekt, hadde hun sikret seg regentskapet også over Sverige, og dermed hadde hun samlet hele Norden under felles styre.
	~~[[Bilde:~~Erikafpommernsdanskeunionssegl.jpg~~\|thumb\|left~~\|Erik av Pommerns unionsegl]]		{{thumb\|Erikafpommernsdanskeunionssegl.jpg\|Erik av Pommerns unionsegl.}}

	Riksfellesskapet ble formalisert i [[17. juni]] [[1397]] ved inngåelsen av [[Kalmarunionen]] på det svenske slottet i [[Kalmar]], nær grensen mot Danmark. Stormenn fra alle tre land anerkjente den femtenårige [[Erik av Pommern]] som konge, og han ble kronet til unionskonge av den danske og svenske erkebiskop. Men Margrethe beholdt den relle makt over unionen til sin død i 1412.		Riksfellesskapet ble formalisert i [[17. juni]] [[1397]] ved inngåelsen av [[Kalmarunionen]] på det svenske slottet i [[Kalmar]], nær grensen mot Danmark. Stormenn fra alle tre land anerkjente den femtenårige [[Erik av Pommern]] som konge, og han ble kronet til unionskonge av den danske og svenske erkebiskop. Men Margrethe beholdt den relle makt over unionen til sin død i 1412.

	==Konflikt==		==Konflikt==
	~~[[Bilde:Slaegtstavle til Kalmar2.gif\|thumb\|Kongeslektstreet til Norge, Sverige og Danmark i tiden rundt dannelsen av unionen]]~~
	Svenskene var ikke fornøyd med danskenes stadige krigføring i [[Slesvig (hertugdømme)\|Schleswig]], [[Holstein]], [[Mecklenburg]], og [[Pommern]], som forstyrret den svenske eksporten, spesielt [[jern]], til kontinentet. Videre vakte den sentrale statsstyringen i Danmark mistanke. Det svenske riksrådet ønsket å opprettholde en stor grad av selvstendighet. Unionen begynte å vakle i 1430-årene, og det oppstod væpnede opprør ([[Engelbrektsopprøret]]) som førte til at danske tropper ble jaget ut av Sverige. Erik ble avsatt som svensk og dansk konge i [[1439]], og ble etterfulgt av den barnløse [[Kristoffer av Bayern]]. I maktvakuumet som oppsto etter Kristoffers død i [[1448]], valgte svenskene [[Karl Knutsson Bonde]] som konge i den hensikt å gjenopprette unionen under den svenske kronen. Karl ble også valgt til konge av Norge året etter. Men adelen i [[Schleswig]]-[[Holstein]] var mer innflytelsesrik enn svenskene og nordmennene tilsammen, og valgte heller [[Christian I]] av [[Huset Oldenburg\|Oldenburg]] som dansk konge, og nordmennene gjorde det samme i [[1450]]. I de neste sju tiårene ble unionen preget av krigene mellom Sverige og Danmark om hegemoniet i norden.		Svenskene var ikke fornøyd med danskenes stadige krigføring i [[Slesvig (hertugdømme)\|Schleswig]], [[Holstein]], [[Mecklenburg]], og [[Pommern]], som forstyrret den svenske eksporten, spesielt [[jern]], til kontinentet. Videre vakte den sentrale statsstyringen i Danmark mistanke. Det svenske riksrådet ønsket å opprettholde en stor grad av selvstendighet. Unionen begynte å vakle i 1430-årene, og det oppstod væpnede opprør ([[Engelbrektsopprøret]]) som førte til at danske tropper ble jaget ut av Sverige. Erik ble avsatt som svensk og dansk konge i [[1439]], og ble etterfulgt av den barnløse [[Kristoffer av Bayern]]. I maktvakuumet som oppsto etter Kristoffers død i [[1448]], valgte svenskene [[Karl Knutsson Bonde]] som konge i den hensikt å gjenopprette unionen under den svenske kronen. Karl ble også valgt til konge av Norge året etter. Men adelen i [[Schleswig]]-[[Holstein]] var mer innflytelsesrik enn svenskene og nordmennene tilsammen, og valgte heller [[Christian I]] av [[Huset Oldenburg\|Oldenburg]] som dansk konge, og nordmennene gjorde det samme i [[1450]]. I de neste sju tiårene ble unionen preget av krigene mellom Sverige og Danmark om hegemoniet i norden.

Cnyborg: /* Endelig oppløsning */

2023-02-28T08:12:39Z

Endelig oppløsning

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. feb. 2023 kl. 08:12
Linje 20:		Linje 20:

	==Endelig oppløsning==		==Endelig oppløsning==
	~~[[Bilde:~~Flag of the Kalmar Union.png~~\|thumb\|left~~\|Kalmarunionens flagg]]		{{thumb\|Flag of the Kalmar Union.png\|Kalmarunionens flagg.}}
	De siste fragmentene av Kalmarunionen vedvarte til avslutningen av den danske borgerkrigen, [[Grevefeiden]]. I [[1536]] fastslo kong [[Christian III]]s håndfestning med det danske riksrådet at Norge skulle være en dansk provins, og Norges riksråd ble avskaffet, uten å være rådspurt. Men Norges formelle status som eget kongerike ble opprettholdt, fordi det var i Oldenburg-dynastiets interesse å bruke det norske arvekongedømmet som argument for at tronarvingene burde velges til danske konger. Norge beholdt noen separate institusjoner og sitt eget rettssystem, men ble i hovedsak fullstendig integrert i helstaten [[Danmark-Norge]] og styrt fra hovedstaden [[København]].		De siste fragmentene av Kalmarunionen vedvarte til avslutningen av den danske borgerkrigen, [[Grevefeiden]]. I [[1536]] fastslo kong [[Christian III]]s håndfestning med det danske riksrådet at Norge skulle være en dansk provins, og Norges riksråd ble avskaffet, uten å være rådspurt. Men Norges formelle status som eget kongerike ble opprettholdt, fordi det var i Oldenburg-dynastiets interesse å bruke det norske arvekongedømmet som argument for at tronarvingene burde velges til danske konger. Norge beholdt noen separate institusjoner og sitt eget rettssystem, men ble i hovedsak fullstendig integrert i helstaten [[Danmark-Norge]] og styrt fra hovedstaden [[København]].

PaulVIF: /* Konflikt */

2017-08-15T07:30:33Z

Konflikt

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 15. aug. 2017 kl. 07:30
Linje 15:		Linje 15:
	==Konflikt==		==Konflikt==
	[[Bilde:Slaegtstavle til Kalmar2.gif\|thumb\|Kongeslektstreet til Norge, Sverige og Danmark i tiden rundt dannelsen av unionen]]		[[Bilde:Slaegtstavle til Kalmar2.gif\|thumb\|Kongeslektstreet til Norge, Sverige og Danmark i tiden rundt dannelsen av unionen]]
	Svenskene var ikke fornøyd med danskenes stadige krigføring i [[Slesvig (hertugdømme)\|Schleswig]], [[Holstein]], [[Mecklenburg]], og [[Pommern]], som forstyrret den svenske eksporten, spesielt [[jern]], til kontinentet. Videre vakte den sentrale statsstyringen i Danmark mistanke. Det svenske riksrådet ønsket å opprettholde en stor grad av selvstendighet. Unionen begynte å vakle i 1430-årene, og det oppstod væpnede opprør ([[Engelbrektsopprøret]]) som førte til at danske tropper ble jaget ut av Sverige. Erik ble avsatt som svensk og dansk konge i [[1439]], og ble etterfulgt av den barnløse [[Kristoffer av Bayern]]. I maktvakuumet som oppsto etter Kristoffers død i [[1448]], valgte svenskene [[Karl Knutsson Bonde]] som konge i den hensikt å gjenopprette unionen under den svenske kronen. Karl ble også valgt til konge av Norge året etter. Men adelen i [[Schleswig-Holstein]] var mer innflytelsesrik enn svenskene og nordmennene tilsammen, og valgte heller [[Christian I]] av [[Huset Oldenburg\|Oldenburg]] som dansk konge, og nordmennene gjorde det samme i [[1450]]. I de neste sju tiårene ble unionen preget av krigene mellom Sverige og Danmark om hegemoniet i norden.		Svenskene var ikke fornøyd med danskenes stadige krigføring i [[Slesvig (hertugdømme)\|Schleswig]], [[Holstein]], [[Mecklenburg]], og [[Pommern]], som forstyrret den svenske eksporten, spesielt [[jern]], til kontinentet. Videre vakte den sentrale statsstyringen i Danmark mistanke. Det svenske riksrådet ønsket å opprettholde en stor grad av selvstendighet. Unionen begynte å vakle i 1430-årene, og det oppstod væpnede opprør ([[Engelbrektsopprøret]]) som førte til at danske tropper ble jaget ut av Sverige. Erik ble avsatt som svensk og dansk konge i [[1439]], og ble etterfulgt av den barnløse [[Kristoffer av Bayern]]. I maktvakuumet som oppsto etter Kristoffers død i [[1448]], valgte svenskene [[Karl Knutsson Bonde]] som konge i den hensikt å gjenopprette unionen under den svenske kronen. Karl ble også valgt til konge av Norge året etter. Men adelen i [[Schleswig]]-[[Holstein]] var mer innflytelsesrik enn svenskene og nordmennene tilsammen, og valgte heller [[Christian I]] av [[Huset Oldenburg\|Oldenburg]] som dansk konge, og nordmennene gjorde det samme i [[1450]]. I de neste sju tiårene ble unionen preget av krigene mellom Sverige og Danmark om hegemoniet i norden.

	Etter at [[Christian II]] hadde gjenerobret Sverige, utløste anslaget i [[1520]] mot den svenske adel i [[Stockholms blodbad]] et opprør under ledelse av [[Gustav Vasa]], som igjen drev de danske troppene ut i [[1521]]. Gustav Vasas valg til konge av Sverige markerte slutten for Kalmarunionen.		Etter at [[Christian II]] hadde gjenerobret Sverige, utløste anslaget i [[1520]] mot den svenske adel i [[Stockholms blodbad]] et opprør under ledelse av [[Gustav Vasa]], som igjen drev de danske troppene ut i [[1521]]. Gustav Vasas valg til konge av Sverige markerte slutten for Kalmarunionen.

Cnyborg på 4. feb. 2014 kl. 14:44

2014-02-04T14:44:53Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. feb. 2014 kl. 14:44
Linje 33:		Linje 33:

	[[Kategori:Kalmarunionen\| ]]		[[Kategori:Kalmarunionen\| ]]
	[[Kategori:~~1300~~-tallet]]		[[Kategori:1390-åra]]
			[[Kategori:1400-tallet]]
	[[Kategori:1500-tallet]]		[[Kategori:1500-tallet]]
	~~[[Kategori:1390-åra]]~~
	~~[[Kategori:1523]]~~
	{{f1}}		{{f1}}

Cnyborg på 19. des. 2013 kl. 10:26

2013-12-19T10:26:06Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. des. 2013 kl. 10:26
Linje 35:		Linje 35:
	[[Kategori:1300-tallet]]		[[Kategori:1300-tallet]]
	[[Kategori:1500-tallet]]		[[Kategori:1500-tallet]]
	[[Kategori:~~1397~~]]		[[Kategori:1390-åra]]
	[[Kategori:1523]]		[[Kategori:1523]]
	{{f1}}		{{f1}}

Cnyborg på 4. feb. 2013 kl. 09:36

2013-02-04T09:36:32Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. feb. 2013 kl. 09:36
Linje 23:		Linje 23:
	De siste fragmentene av Kalmarunionen vedvarte til avslutningen av den danske borgerkrigen, [[Grevefeiden]]. I [[1536]] fastslo kong [[Christian III]]s håndfestning med det danske riksrådet at Norge skulle være en dansk provins, og Norges riksråd ble avskaffet, uten å være rådspurt. Men Norges formelle status som eget kongerike ble opprettholdt, fordi det var i Oldenburg-dynastiets interesse å bruke det norske arvekongedømmet som argument for at tronarvingene burde velges til danske konger. Norge beholdt noen separate institusjoner og sitt eget rettssystem, men ble i hovedsak fullstendig integrert i helstaten [[Danmark-Norge]] og styrt fra hovedstaden [[København]].		De siste fragmentene av Kalmarunionen vedvarte til avslutningen av den danske borgerkrigen, [[Grevefeiden]]. I [[1536]] fastslo kong [[Christian III]]s håndfestning med det danske riksrådet at Norge skulle være en dansk provins, og Norges riksråd ble avskaffet, uten å være rådspurt. Men Norges formelle status som eget kongerike ble opprettholdt, fordi det var i Oldenburg-dynastiets interesse å bruke det norske arvekongedømmet som argument for at tronarvingene burde velges til danske konger. Norge beholdt noen separate institusjoner og sitt eget rettssystem, men ble i hovedsak fullstendig integrert i helstaten [[Danmark-Norge]] og styrt fra hovedstaden [[København]].

	I [[1814]] ble kongen av Danmark-Norge gjennom [[Kielfreden]] tvunget til å avstå Norge til den kongen av Sverige, men Danmark beholdt de norske skattlandene [[Island]], [[Grønland]] og [[Færøyene]]. Kieltraktaten vakte imidlertid motstand i Norge, og stattholderen og tronarvingen prins [[Christian VIII\|Christian Frederik]] stilte seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegelse. Han sammenkalte en grunnlovgivende forsamling som erklærte landet uavhengig, vedtok en liberal konstitusjon, og valgte ham til konge av Norge. Etter en kort krig med Sverige sommeren 1814 måtte den norske regjering godta fredsvilkårene i [[Mossekonvensjonen]]. Norges formelle selvstendighet ble anerkjent innenfor en personalunion med Sverige. Landet kunne beholde Grunnloven med de forandringer som var nødvendige for å kunne inngå i [[unionen mellom Sverige og Norge\|unionen]].		I [[1814]] ble kongen av Danmark-Norge gjennom [[Kielfreden]] tvunget til å avstå Norge til den kongen av Sverige, men Danmark beholdt de norske skattlandene [[Island]], [[Grønland (øy)\|Grønland]] og [[Færøyene]]. Kieltraktaten vakte imidlertid motstand i Norge, og stattholderen og tronarvingen prins [[Christian VIII\|Christian Frederik]] stilte seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegelse. Han sammenkalte en grunnlovgivende forsamling som erklærte landet uavhengig, vedtok en liberal konstitusjon, og valgte ham til konge av Norge. Etter en kort krig med Sverige sommeren 1814 måtte den norske regjering godta fredsvilkårene i [[Mossekonvensjonen]]. Norges formelle selvstendighet ble anerkjent innenfor en personalunion med Sverige. Landet kunne beholde Grunnloven med de forandringer som var nødvendige for å kunne inngå i [[unionen mellom Sverige og Norge\|unionen]].

	==Litteratur==		==Litteratur==

Cnyborg på 13. jan. 2013 kl. 21:14

2013-01-13T21:14:40Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. jan. 2013 kl. 21:14
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>{{thumb\|Dokument pt Kalmarunionen.jpeg\|Unionsbrevet fra 1397: «''Först at nw scule thisse thry riken hafue thenne koning, som ær koning Eric i hans lifdaghæ, oc siden evinnelicæ thisse thry riken en koning hafue oc ey flere ouer alle thry riken, suo at riken aldre at scilias meer, om Gudh wil''»}}		<onlyinclude>{{thumb\|Dokument pt Kalmarunionen.jpeg\|Unionsbrevet fra 1397: «''Först at nw scule thisse thry riken hafue thenne koning, som ær koning Eric i hans lifdaghæ, oc siden evinnelicæ thisse thry riken en koning hafue oc ey flere ouer alle thry riken, suo at riken aldre at scilias meer, om Gudh wil''»}}
	'''[[Kalmarunionen]]''' var et tronfellesskap (13. eller 20. juli [[1397]]-[[1523]]) som forente de tre kongedømmene, [[Danmark]], [[Norge]] (herunder [[Island]] og [[Grønland]]) og [[Sverige]] (med [[Finland]]) under en felles kongemakt. Periodens styreform var riksrådskonstitusjonalistisk, det vil si at det ved hvert tronskifte ble utformet en ny [[grunnlov]] (kalt [[håndfestning]]), som regulerte maktforholdet mellom hvert lands høyadel, representert ved [[Riksråd\|riksrådene]], og den fellesnordiske kongemakten. Den svenske adels misnøye med den danske dominansen førte til at Sverige trakk seg ut av unionen, mens Norge forble i union med Danmark. Etter kong [[Christian II]]s forsøk på å utrydde Sveriges høyadel i ''[[Stockholms blodbad]]'' i 1520, ble Gustav Vasa valgt til svensk konge, noe som innebar Kalmarunionens reelle avskaffelse. [[Huset Oldenburg\|Oldenborg]]- og Vasa-dynastiene fastholdt imidlertid sine krav på alle de nordiske tronene, noe ble brukt som begrunnelse for krigene mellom disse rikene i århundrene etter.</onlyinclude>		'''[[Kalmarunionen]]''' var et tronfellesskap (13. eller 20. juli [[1397]]-[[1523]]) som forente de tre kongedømmene, [[Danmark]], [[Norge]] (herunder [[Island]] og [[Grønland (øy)\|Grønland]]) og [[Sverige]] (med [[Finland]]) under en felles kongemakt. Periodens styreform var riksrådskonstitusjonalistisk, det vil si at det ved hvert tronskifte ble utformet en ny [[grunnlov]] (kalt [[håndfestning]]), som regulerte maktforholdet mellom hvert lands høyadel, representert ved [[Riksråd\|riksrådene]], og den fellesnordiske kongemakten. Den svenske adels misnøye med den danske dominansen førte til at Sverige trakk seg ut av unionen, mens Norge forble i union med Danmark. Etter kong [[Christian II]]s forsøk på å utrydde Sveriges høyadel i ''[[Stockholms blodbad]]'' i 1520, ble Gustav Vasa valgt til svensk konge, noe som innebar Kalmarunionens reelle avskaffelse. [[Huset Oldenburg\|Oldenborg]]- og Vasa-dynastiene fastholdt imidlertid sine krav på alle de nordiske tronene, noe ble brukt som begrunnelse for krigene mellom disse rikene i århundrene etter.</onlyinclude>

	==Unionen==		==Unionen==

Hanne Lillevold: Kategori endret.

2011-12-29T08:21:11Z

Kategori endret.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. des. 2011 kl. 08:21
Linje 33:		Linje 33:

	[[Kategori:Kalmarunionen\| ]]		[[Kategori:Kalmarunionen\| ]]
	[[Kategori:~~Hendinger på~~ 1300-tallet]]		[[Kategori:1300-tallet]]
	[[Kategori:~~Hendinger på~~ 1500-tallet]]		[[Kategori:1500-tallet]]
	[[Kategori:1397]]		[[Kategori:1397]]
	[[Kategori:1523]]		[[Kategori:1523]]
	{{f1}}		{{f1}}

Mbakkel2: /* Unionen */

2010-12-01T14:42:22Z

Unionen

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2010 kl. 14:42
Linje 4:		Linje 4:
	==Unionen==		==Unionen==

	Unionen ble skapt av den norske dronning [[Margrete\|Margrete Valdemarsdatter]] ([[1353]]-[[1412]]), datter av den danske kong [[Valdemar Atterdag]]. Ti år gammel var hun blitt gift med Norges konge [[Håkon VI]]. Det lyktes for Margrethe å få deres sønn [[Olav IV]] anerkjent som dansk tronarving. I [[1376]] arvet han Danmarks trone etter sin morfar, med Margrethe som formynder. Da hans far Håkon VI døde i [[1380]], ble han også konge av Norge. De to land var dermed forent i en personalunion under en mindreårig konge, med ~~konges~~ mor som formynder.		Unionen ble skapt av den norske dronning [[Margrete\|Margrete Valdemarsdatter]] ([[1353]]-[[1412]]), datter av den danske kong [[Valdemar Atterdag]]. Ti år gammel var hun blitt gift med Norges konge [[Håkon VI]]. Det lyktes for Margrethe å få deres sønn [[Olav IV]] anerkjent som dansk tronarving. I [[1376]] arvet han Danmarks trone etter sin morfar, med Margrethe som formynder. Da hans far Håkon VI døde i [[1380]], ble han også konge av Norge. De to land var dermed forent i en personalunion under en mindreårig konge, med kongens mor som formynder.

	Før Olav IV ble myndig og kunne overta regjeringsmakten, døde han i [[1387]]. Margrethe fikk drevet igjennom å bli valgt til regent av det danske riksråd, med tittelen «fuldmægtig frue og husbonde og Danmarks riges formynder». Året etter ble hun også anerkjent som norsk regent. Hun tok til seg sin søsters dattersøn, Bogislav, en sønn av fyrst Vartislav av [[Pommern]], og ga ham det mer nordiskklingende navnet [[Erik av Pommern\|Erik]]. Det lyktes henne å få Erik godkjent som tronarving i Norge, og her ble han hyllet som konge i [[1389]], foreløpig med enkedronning Margrethe som formynder.		Før Olav IV ble myndig og kunne overta regjeringsmakten, døde han i [[1387]]. Margrethe fikk drevet igjennom å bli valgt til regent av det danske riksråd, med tittelen «fuldmægtig frue og husbonde og Danmarks riges formynder». Året etter ble hun også anerkjent som norsk regent. Hun tok til seg sin søsters dattersøn, Bogislav, en sønn av fyrst Vartislav av [[Pommern]], og ga ham det mer nordiskklingende navnet [[Erik av Pommern\|Erik]]. Det lyktes henne å få Erik godkjent som tronarving i Norge, og her ble han hyllet som konge i [[1389]], foreløpig med enkedronning Margrethe som formynder.