Kjeldearkiv:Brev frå Jens Hansen Mahlum - Sideversjonshistorikk

Aslak Kittelsen på 2. mar. 2021 kl. 18:41

2021-03-02T18:41:01Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. mar. 2021 kl. 18:41
Linje 1:		Linje 1:
	~~{{under arbeid}}~~
	{{Infoboks brev		{{Infoboks brev
	\| målform = nn		\| målform = nn
Linje 44:		Linje 43:
	Eders broder Jens Hansen Malum.		Eders broder Jens Hansen Malum.

	Jeg må unnskylde et jeg ikke er noe bedre til å skrive. Jeg kan ikke klage over tid, men jeg må klage over mine øyne at de har for meget å se på. En pastor er kommet fra Tyskland, og han er luteraner, og synes å være en hyggelig mann, og han holder gudstjeneste hver søndag men vi forstår så lite av det. [[Nils Embretsen Brukroken\|Nils Støen]]<ref>Nils Embretsen Støen (Brukroken) fra Tynset. Han er bestefar til den nåværende eieren av Brukroken. Der har de tatt vare på de mange interessante ting. Der er nevnte maleri, utrustningskomiteens trykte liste over de til reisen valte medlemmer av selskapet, og Nils Brukrokens pass og aktiebrev. Alt er ved stor elskverdighet fra Sigurd Brukroken i Oslo utlånt til fotostatisk kopiering. </ref> leser teksten hver søndag i vårt eget hus. De postiler vi har er en Møn og Bjerkedal, det tyske språk er ikke godt å lære, men det portugisiske er verre. Jeg ber Eder å hilse jordemoren i Støren fra hennes mann [[Gjert Olsen\|Gjert]]<ref>Gjert Olsen fra Støren. Han var maskinbygger. </ref> som er frisk og sunn, og jeg ber tillike at de ville være av den godhet å skrive et brev til meg. [[Peder Pedersen Aune\|Peder]] og [[Ole Olsen Jamt d.e.\|Ole]]<ref>Peder er trolig Peder Pedersen Aune fra Røros. Ole er sikkert Ole Olsen Jamt.</ref> har fått brev fra Røros, men jeg ikke noe. Hilser alle slektninger og naboer at det står ganske godt til og min gamle sjelesørger Holtermann. Mitt portrett<ref>Skal tro om dette portrett ennå eksisterer?</ref> er i Ambrosius kiste som en god venn av tyskerne har malt den tid han var her, da han ikke hadde noe annet å bestille. Ja, lev da vel i Herrens fred, mine kjære foreldre. Jeg Eders ærbødige søn Jens Hansen Mahlum.		Jeg må unnskylde et jeg ikke er noe bedre til å skrive. Jeg kan ikke klage over tid, men jeg må klage over mine øyne at de har for meget å se på. En pastor er kommet fra Tyskland, og han er luteraner, og synes å være en hyggelig mann, og han holder gudstjeneste hver søndag men vi forstår så lite av det. [[Nils Embretsen Brukroken\|Nils Støen]]<ref>Nils Embretsen Støen (Brukroken) fra Tynset. Han er bestefar til den nåværende eieren av Brukroken. Der har de tatt vare på de mange interessante ting. Der er nevnte maleri, utrustningskomiteens trykte liste over de til reisen valte medlemmer av selskapet, og Nils Brukrokens pass og aktiebrev. Alt er ved stor elskverdighet fra Sigurd Brukroken i Oslo utlånt til fotostatisk kopiering. </ref> leser teksten hver søndag i vårt eget hus. De postiler vi har er en Møn og Bjerkedal, det tyske språk er ikke godt å lære, men det portugisiske er verre. Jeg ber Eder å hilse jordemoren i Støren fra hennes mann [[Gjert Olsen (1813-1888)\|Gjert]]<ref>Gjert Olsen fra Støren. Han var maskinbygger. </ref> som er frisk og sunn, og jeg ber tillike at de ville være av den godhet å skrive et brev til meg. [[Peder Pedersen Aune\|Peder]] og [[Ole Olsen Jamt d.e.\|Ole]]<ref>Peder er trolig Peder Pedersen Aune fra Røros. Ole er sikkert Ole Olsen Jamt.</ref> har fått brev fra Røros, men jeg ikke noe. Hilser alle slektninger og naboer at det står ganske godt til og min gamle sjelesørger Holtermann. Mitt portrett<ref>Skal tro om dette portrett ennå eksisterer?</ref> er i Ambrosius kiste som en god venn av tyskerne har malt den tid han var her, da han ikke hadde noe annet å bestille. Ja, lev da vel i Herrens fred, mine kjære foreldre. Jeg Eders ærbødige søn Jens Hansen Mahlum.

	== Fotnoter ==		== Fotnoter ==

Aslak Kittelsen på 23. feb. 2021 kl. 16:40

2021-02-23T16:40:52Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. feb. 2021 kl. 16:40
Linje 8:		Linje 8:
	\| oppbevaring = Privat?		\| oppbevaring = Privat?
	}}		}}

			[[Jens Hansen Mahlum]] frå Singsås skreiv dette brevet frå Colônia Dona Francisca (no Joinville) i Brasil, 26. juni 1852. Han hadde vori blant dei 106 som deltok i ein gullgravarekspedisjon frå Trondheim hausten 1850, og som eigentleg skulle til gullfelta i California, men som stranda i Rio de Janeiro tidleg året etter. Fleirtalet av gullgravarane takka ja til et tilbod om å bli jordbrukskolonistar i det som no er Joinville, og Mahlum var blant dei.

			I brevet fortel Mahlum mellom anna om fleire sider ved livet åt nordmennene i kolonien, fyrst og fremst arbeid og matstell. Han gir nokre opplysningar om kva som har hendt med andre ekspedisjonsdeltakarar, mellom anna at sambygdingen [[Ambrosius Morseth]] er død.

			Brevet slik det føreligg er henta frå to utgaver av avisa ''[[Fjell-Ljom]]'' frå desember 1941. Det vart publisert der av skribenten [[Varg Villvoll]], som hadde fått det av ingeniør [[Gunnar Skavlan]]. Rettskrivinga er modernisert av ingeniør Skavlan, som òg la til i alt ti fotnoter til teksten. Det same brevet vart òg publisert i ein artikkel i ''Gauldalsminne'' to år etter, i forkorta form, men i opphavleg språkdrakt (sjå litteraturlista).

	== Del 1 ==		== Del 1 ==
	''Denne fyrste delen av brevet vart ~~offentliggjort~~ i'' Fjell-Ljom ''den 19. desember 1941.''		''Denne fyrste delen av brevet vart offentleggjort i'' Fjell-Ljom ''den 19. desember 1941.''

	[[Joinville\|Dona Fransiska]] den 26. juni 1852.		[[Joinville\|Dona Fransiska]] den 26. juni 1852.
Linje 23:		Linje 29:

	== Del 2 ==		== Del 2 ==
	''Denne andre delen av brevet vart ~~offentliggjort~~ i'' Fjell-Ljom ''den 22. desember 1941.''		''Denne andre delen av brevet vart offentleggjort i'' Fjell-Ljom ''den 22. desember 1941.''

	Vi kom til Fransisko skjærtorsdagsaften, og det var allerede mørkt. Det første så vi alle negrene med fakler rundt om kjerka, og vi gikk inn i kjerka. Men alt var dunkelt og i en sørgemusikk, og da det led lenger ut på kvelden, gikk alle ut i en prosesjon rundt om kjerka. Negrene først med fakler og svarte kors og etter dem hundre mann med et lys i sin høgre hånd og rød silkes koller (?) på, hvorav den første bar et svart trekors med et kvitt laken over, og etter disse tre prester og en munk med et kvitt laken over seg som bares av 4 mann og et bord foran seg. Og etter dem den hele masse av kvite, svarte og gule samt kobberrøde, og de stanste for hvert et hjørne og ropte noe som jeg ikke forsto, og de gikk atter inn i kjerka. Da begynte presten å gi sakrament. Brød så jeg de fikk, men ikke vin. Langfredagen begynte med overordentlige seremonier. De hadde Kristi likkiste oppstilt foran alteret med med et trebilde som skulle forestille Kristus i grava med en svetteduk over seg unntatt len ene foten og den ene handa som var bar, hvilket alle som kom inn kyssa og bøyde kne, 12 a 13-årige piker, 12 i tallet, og alle var utkledd som engler med vinger på og gull og elelstener så det glimret. Og en svensk baron som godt kunne tale portugisisk sa at en sådan engel kosta en atten tusen spd., og han sa tillike at kunne vi bli eier av en sådan, da hadde vi gjort en god Kalleforniareise. Og da det ble mørkt, gikk de atter ut i prosesjon — de rødkledde først med engler og lys i hendene og to store trekors og etter dem kista med Kristi bilde i og en himmel over som bares av 8 mann, og etter dem presten og munken og etter dem Maria bilde, som bares av 4 mann og deretter 2 som var utkledd som Maria Magdalena og Maria Jakobs, og 1 av disse kvinner steg på en stol for hvert hjørne og slo ut en meget stor tavle som Kristi bilde sto på. Hun ropte høgt og kaldt og etter dem en mengde snåsleten (?) soldater og efter dem den hele folkemasse, og de gikk atter inni kjerka med mange seremonier, og lørdagen kom. Det første vi fikk se var Judas i et tre foran kjerkedøra. Det var klær som var utstoppa med høy og en maske på, og vi gikk inn i kjerka. Da var alt dunkelt, men halv åpen og forheng midt over kjerka. Og da alt folket var inngått, hørte vi plutselig en braken som av et jordskjelv. Da drev alle dørene opp, og forhenget revnede og englene de og englene viste seg på de tvende prekestoler og kasta ville blomster og løv på folket, og Judas datt ned av treet. Negrene sto med hver sin svag (svi, pisk?) for å slå ham. Da dro de ham i gatene, og alle som var ham nær slo ham, og rakkerne gikk etter ut for kjerkdøra. Jeg ble så forundra ved dette synet at jeg ikke kjente klærne på kroppen. Og røkelseskarret slos av munken så den ene røkgust større enn den annen kom. Da var Kristi grav oppstilt og ranker rundt om. Derinne nar en stor kjel med vatn, der inngikk prestene den ene med en bok, den annen med et trekongers lys i den ene hand og en hop apotekerflasker i den annen og den tredje prest med et stort lys med svære gullringer på som venter derinne. og de bar 3 store solkors til grava, og da presten hadde lest litt i boka, tok han fatt på flasken, og tømte den ene etter den annen i kjelen. Det var så seigt at man måtte gripe i med fingrene for å dra det ut, og da det var skjedd med mange seremonier, strømmet alt folket dit for å drikke. Somme med begre. andre med mugger, og en prest skvetta vatn over folket. Påskedags morgen begynte de atter klokka tre med sang og musikk. Da bar prestene kvite tørklær på hovedet og overknytt under haka såsom budeiene hjemme, men utmerkt gyllen og kjortler. Da gikk de atter ut i prosesjon, de rødkledde med hver sitt lys og mange kvite fauner (?) samt tre sølvkors. Prestene med en kvit himmel over seg og en stjerne og krusefix i deres hand, og de gikk atter inn i kjerka, hvor de ble til det begynte å dages. Jeg må bemerke at i de katolske kjerkene står et vasskar innenfor døra, hvor alle som kommer inn går hen og dypper en finger deri og gjør kors over panna og brystet. Ei heller finnes det stoler. Fruentimmerne ligger på rumpa eller står på kne på golvet. Mannfolket står inntil, munken tar en klokke og rister. De faller alle på kne på golvet. Det var ikke sjeldent å se i Rio de Janeiro at avladskremmere satt om et bord midt på kjerkegolvet og solgte tavler, hvor gamle avdøde helgener var avmalt på som de tilbede og rosenkranser som de kaller det. Deres lover er streng på en slags måte. Dersom noen stjeler så meget som 3 daler, skal han henges, dersom han ikke har så mange penger, men har han penger nok, da kan man gjøre hva slags brøde og allikevel gå fri.		Vi kom til Fransisko skjærtorsdagsaften, og det var allerede mørkt. Det første så vi alle negrene med fakler rundt om kjerka, og vi gikk inn i kjerka. Men alt var dunkelt og i en sørgemusikk, og da det led lenger ut på kvelden, gikk alle ut i en prosesjon rundt om kjerka. Negrene først med fakler og svarte kors og etter dem hundre mann med et lys i sin høgre hånd og rød silkes koller (?) på, hvorav den første bar et svart trekors med et kvitt laken over, og etter disse tre prester og en munk med et kvitt laken over seg som bares av 4 mann og et bord foran seg. Og etter dem den hele masse av kvite, svarte og gule samt kobberrøde, og de stanste for hvert et hjørne og ropte noe som jeg ikke forsto, og de gikk atter inn i kjerka. Da begynte presten å gi sakrament. Brød så jeg de fikk, men ikke vin. Langfredagen begynte med overordentlige seremonier. De hadde Kristi likkiste oppstilt foran alteret med med et trebilde som skulle forestille Kristus i grava med en svetteduk over seg unntatt len ene foten og den ene handa som var bar, hvilket alle som kom inn kyssa og bøyde kne, 12 a 13-årige piker, 12 i tallet, og alle var utkledd som engler med vinger på og gull og elelstener så det glimret. Og en svensk baron som godt kunne tale portugisisk sa at en sådan engel kosta en atten tusen spd., og han sa tillike at kunne vi bli eier av en sådan, da hadde vi gjort en god Kalleforniareise. Og da det ble mørkt, gikk de atter ut i prosesjon — de rødkledde først med engler og lys i hendene og to store trekors og etter dem kista med Kristi bilde i og en himmel over som bares av 8 mann, og etter dem presten og munken og etter dem Maria bilde, som bares av 4 mann og deretter 2 som var utkledd som Maria Magdalena og Maria Jakobs, og 1 av disse kvinner steg på en stol for hvert hjørne og slo ut en meget stor tavle som Kristi bilde sto på. Hun ropte høgt og kaldt og etter dem en mengde snåsleten (?) soldater og efter dem den hele folkemasse, og de gikk atter inni kjerka med mange seremonier, og lørdagen kom. Det første vi fikk se var Judas i et tre foran kjerkedøra. Det var klær som var utstoppa med høy og en maske på, og vi gikk inn i kjerka. Da var alt dunkelt, men halv åpen og forheng midt over kjerka. Og da alt folket var inngått, hørte vi plutselig en braken som av et jordskjelv. Da drev alle dørene opp, og forhenget revnede og englene de og englene viste seg på de tvende prekestoler og kasta ville blomster og løv på folket, og Judas datt ned av treet. Negrene sto med hver sin svag (svi, pisk?) for å slå ham. Da dro de ham i gatene, og alle som var ham nær slo ham, og rakkerne gikk etter ut for kjerkdøra. Jeg ble så forundra ved dette synet at jeg ikke kjente klærne på kroppen. Og røkelseskarret slos av munken så den ene røkgust større enn den annen kom. Da var Kristi grav oppstilt og ranker rundt om. Derinne nar en stor kjel med vatn, der inngikk prestene den ene med en bok, den annen med et trekongers lys i den ene hand og en hop apotekerflasker i den annen og den tredje prest med et stort lys med svære gullringer på som venter derinne. og de bar 3 store solkors til grava, og da presten hadde lest litt i boka, tok han fatt på flasken, og tømte den ene etter den annen i kjelen. Det var så seigt at man måtte gripe i med fingrene for å dra det ut, og da det var skjedd med mange seremonier, strømmet alt folket dit for å drikke. Somme med begre. andre med mugger, og en prest skvetta vatn over folket. Påskedags morgen begynte de atter klokka tre med sang og musikk. Da bar prestene kvite tørklær på hovedet og overknytt under haka såsom budeiene hjemme, men utmerkt gyllen og kjortler. Da gikk de atter ut i prosesjon, de rødkledde med hver sitt lys og mange kvite fauner (?) samt tre sølvkors. Prestene med en kvit himmel over seg og en stjerne og krusefix i deres hand, og de gikk atter inn i kjerka, hvor de ble til det begynte å dages. Jeg må bemerke at i de katolske kjerkene står et vasskar innenfor døra, hvor alle som kommer inn går hen og dypper en finger deri og gjør kors over panna og brystet. Ei heller finnes det stoler. Fruentimmerne ligger på rumpa eller står på kne på golvet. Mannfolket står inntil, munken tar en klokke og rister. De faller alle på kne på golvet. Det var ikke sjeldent å se i Rio de Janeiro at avladskremmere satt om et bord midt på kjerkegolvet og solgte tavler, hvor gamle avdøde helgener var avmalt på som de tilbede og rosenkranser som de kaller det. Deres lover er streng på en slags måte. Dersom noen stjeler så meget som 3 daler, skal han henges, dersom han ikke har så mange penger, men har han penger nok, da kan man gjøre hva slags brøde og allikevel gå fri.
Linje 41:		Linje 47:

	== Fotnoter ==		== Fotnoter ==
	{{reflist}}		{{reflist\|2}}

	== Litteratur ==		== Litteratur ==
	*''Fjell-Ljom 1941.12.19''. {{nb.no\|NBN:no-nb_digavis_fjellljom_null_null_19411219_56_141_1}}.		*''Fjell-Ljom 1941.12.19''. {{nb.no\|NBN:no-nb_digavis_fjellljom_null_null_19411219_56_141_1}}.
	*''Fjell-Ljom 1941.12.22''. {{nb.no\|NBN:no-nb_digavis_fjellljom_null_null_19411222_56_142_1}}.		*''Fjell-Ljom 1941.12.22''. {{nb.no\|NBN:no-nb_digavis_fjellljom_null_null_19411222_56_142_1}}.
			*Ryther, J. G.: «En norsk emigrant i 1850», i ''Gauldalsminne''. Utg. [[Gauldal historielag]], 1943. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2016071881012_001}}.

	[[Kategori:Brev]]		[[Kategori:Brev]]

Aslak Kittelsen: /* Del 2 */

2021-02-23T16:27:17Z

Del 2

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. feb. 2021 kl. 16:27
Linje 23:		Linje 23:

	== Del 2 ==		== Del 2 ==
			''Denne andre delen av brevet vart offentliggjort i'' Fjell-Ljom ''den 22. desember 1941.''

	Vi kom til Fransisko skjærtorsdagsaften, og det var allerede mørkt. Det første så vi alle negrene med fakler rundt om kjerka, og vi gikk inn i kjerka. Men alt var dunkelt og i en sørgemusikk, og da det led lenger ut på kvelden, gikk alle ut i en prosesjon rundt om kjerka. Negrene først med fakler og svarte kors og etter dem hundre mann med et lys i sin høgre hånd og rød silkes koller (?) på, hvorav den første bar et svart trekors med et kvitt laken over, og etter disse tre prester og en munk med et kvitt laken over seg som bares av 4 mann og et bord foran seg. Og etter dem den hele masse av kvite, svarte og gule samt kobberrøde, og de stanste for hvert et hjørne og ropte noe som jeg ikke forsto, og de gikk atter inn i kjerka. Da begynte presten å gi sakrament. Brød så jeg de fikk, men ikke vin. Langfredagen begynte med overordentlige seremonier. De hadde Kristi likkiste oppstilt foran alteret med med et trebilde som skulle forestille Kristus i grava med en svetteduk over seg unntatt len ene foten og den ene handa som var bar, hvilket alle som kom inn kyssa og bøyde kne, 12 a 13-årige piker, 12 i tallet, og alle var utkledd som engler med vinger på og gull og elelstener så det glimret. Og en svensk baron som godt kunne tale portugisisk sa at en sådan engel kosta en atten tusen spd., og han sa tillike at kunne vi bli eier av en sådan, da hadde vi gjort en god Kalleforniareise. Og da det ble mørkt, gikk de atter ut i prosesjon — de rødkledde først med engler og lys i hendene og to store trekors og etter dem kista med Kristi bilde i og en himmel over som bares av 8 mann, og etter dem presten og munken og etter dem Maria bilde, som bares av 4 mann og deretter 2 som var utkledd som Maria Magdalena og Maria Jakobs, og 1 av disse kvinner steg på en stol for hvert hjørne og slo ut en meget stor tavle som Kristi bilde sto på. Hun ropte høgt og kaldt og etter dem en mengde snåsleten (?) soldater og efter dem den hele folkemasse, og de gikk atter inni kjerka med mange seremonier, og lørdagen kom. Det første vi fikk se var Judas i et tre foran kjerkedøra. Det var klær som var utstoppa med høy og en maske på, og vi gikk inn i kjerka. Da var alt dunkelt, men halv åpen og forheng midt over kjerka. Og da alt folket var inngått, hørte vi plutselig en braken som av et jordskjelv. Da drev alle dørene opp, og forhenget revnede og englene de og englene viste seg på de tvende prekestoler og kasta ville blomster og løv på folket, og Judas datt ned av treet. Negrene sto med hver sin svag (svi, pisk?) for å slå ham. Da dro de ham i gatene, og alle som var ham nær slo ham, og rakkerne gikk etter ut for kjerkdøra. Jeg ble så forundra ved dette synet at jeg ikke kjente klærne på kroppen. Og røkelseskarret slos av munken så den ene røkgust større enn den annen kom. Da var Kristi grav oppstilt og ranker rundt om. Derinne nar en stor kjel med vatn, der inngikk prestene den ene med en bok, den annen med et trekongers lys i den ene hand og en hop apotekerflasker i den annen og den tredje prest med et stort lys med svære gullringer på som venter derinne. og de bar 3 store solkors til grava, og da presten hadde lest litt i boka, tok han fatt på flasken, og tømte den ene etter den annen i kjelen. Det var så seigt at man måtte gripe i med fingrene for å dra det ut, og da det var skjedd med mange seremonier, strømmet alt folket dit for å drikke. Somme med begre. andre med mugger, og en prest skvetta vatn over folket. Påskedags morgen begynte de atter klokka tre med sang og musikk. Da bar prestene kvite tørklær på hovedet og overknytt under haka såsom budeiene hjemme, men utmerkt gyllen og kjortler. Da gikk de atter ut i prosesjon, de rødkledde med hver sitt lys og mange kvite fauner (?) samt tre sølvkors. Prestene med en kvit himmel over seg og en stjerne og krusefix i deres hand, og de gikk atter inn i kjerka, hvor de ble til det begynte å dages. Jeg må bemerke at i de katolske kjerkene står et vasskar innenfor døra, hvor alle som kommer inn går hen og dypper en finger deri og gjør kors over panna og brystet. Ei heller finnes det stoler. Fruentimmerne ligger på rumpa eller står på kne på golvet. Mannfolket står inntil, munken tar en klokke og rister. De faller alle på kne på golvet. Det var ikke sjeldent å se i Rio de Janeiro at avladskremmere satt om et bord midt på kjerkegolvet og solgte tavler, hvor gamle avdøde helgener var avmalt på som de tilbede og rosenkranser som de kaller det. Deres lover er streng på en slags måte. Dersom noen stjeler så meget som 3 daler, skal han henges, dersom han ikke har så mange penger, men har han penger nok, da kan man gjøre hva slags brøde og allikevel gå fri.		Vi kom til Fransisko skjærtorsdagsaften, og det var allerede mørkt. Det første så vi alle negrene med fakler rundt om kjerka, og vi gikk inn i kjerka. Men alt var dunkelt og i en sørgemusikk, og da det led lenger ut på kvelden, gikk alle ut i en prosesjon rundt om kjerka. Negrene først med fakler og svarte kors og etter dem hundre mann med et lys i sin høgre hånd og rød silkes koller (?) på, hvorav den første bar et svart trekors med et kvitt laken over, og etter disse tre prester og en munk med et kvitt laken over seg som bares av 4 mann og et bord foran seg. Og etter dem den hele masse av kvite, svarte og gule samt kobberrøde, og de stanste for hvert et hjørne og ropte noe som jeg ikke forsto, og de gikk atter inn i kjerka. Da begynte presten å gi sakrament. Brød så jeg de fikk, men ikke vin. Langfredagen begynte med overordentlige seremonier. De hadde Kristi likkiste oppstilt foran alteret med med et trebilde som skulle forestille Kristus i grava med en svetteduk over seg unntatt len ene foten og den ene handa som var bar, hvilket alle som kom inn kyssa og bøyde kne, 12 a 13-årige piker, 12 i tallet, og alle var utkledd som engler med vinger på og gull og elelstener så det glimret. Og en svensk baron som godt kunne tale portugisisk sa at en sådan engel kosta en atten tusen spd., og han sa tillike at kunne vi bli eier av en sådan, da hadde vi gjort en god Kalleforniareise. Og da det ble mørkt, gikk de atter ut i prosesjon — de rødkledde først med engler og lys i hendene og to store trekors og etter dem kista med Kristi bilde i og en himmel over som bares av 8 mann, og etter dem presten og munken og etter dem Maria bilde, som bares av 4 mann og deretter 2 som var utkledd som Maria Magdalena og Maria Jakobs, og 1 av disse kvinner steg på en stol for hvert hjørne og slo ut en meget stor tavle som Kristi bilde sto på. Hun ropte høgt og kaldt og etter dem en mengde snåsleten (?) soldater og efter dem den hele folkemasse, og de gikk atter inni kjerka med mange seremonier, og lørdagen kom. Det første vi fikk se var Judas i et tre foran kjerkedøra. Det var klær som var utstoppa med høy og en maske på, og vi gikk inn i kjerka. Da var alt dunkelt, men halv åpen og forheng midt over kjerka. Og da alt folket var inngått, hørte vi plutselig en braken som av et jordskjelv. Da drev alle dørene opp, og forhenget revnede og englene de og englene viste seg på de tvende prekestoler og kasta ville blomster og løv på folket, og Judas datt ned av treet. Negrene sto med hver sin svag (svi, pisk?) for å slå ham. Da dro de ham i gatene, og alle som var ham nær slo ham, og rakkerne gikk etter ut for kjerkdøra. Jeg ble så forundra ved dette synet at jeg ikke kjente klærne på kroppen. Og røkelseskarret slos av munken så den ene røkgust større enn den annen kom. Da var Kristi grav oppstilt og ranker rundt om. Derinne nar en stor kjel med vatn, der inngikk prestene den ene med en bok, den annen med et trekongers lys i den ene hand og en hop apotekerflasker i den annen og den tredje prest med et stort lys med svære gullringer på som venter derinne. og de bar 3 store solkors til grava, og da presten hadde lest litt i boka, tok han fatt på flasken, og tømte den ene etter den annen i kjelen. Det var så seigt at man måtte gripe i med fingrene for å dra det ut, og da det var skjedd med mange seremonier, strømmet alt folket dit for å drikke. Somme med begre. andre med mugger, og en prest skvetta vatn over folket. Påskedags morgen begynte de atter klokka tre med sang og musikk. Da bar prestene kvite tørklær på hovedet og overknytt under haka såsom budeiene hjemme, men utmerkt gyllen og kjortler. Da gikk de atter ut i prosesjon, de rødkledde med hver sitt lys og mange kvite fauner (?) samt tre sølvkors. Prestene med en kvit himmel over seg og en stjerne og krusefix i deres hand, og de gikk atter inn i kjerka, hvor de ble til det begynte å dages. Jeg må bemerke at i de katolske kjerkene står et vasskar innenfor døra, hvor alle som kommer inn går hen og dypper en finger deri og gjør kors over panna og brystet. Ei heller finnes det stoler. Fruentimmerne ligger på rumpa eller står på kne på golvet. Mannfolket står inntil, munken tar en klokke og rister. De faller alle på kne på golvet. Det var ikke sjeldent å se i Rio de Janeiro at avladskremmere satt om et bord midt på kjerkegolvet og solgte tavler, hvor gamle avdøde helgener var avmalt på som de tilbede og rosenkranser som de kaller det. Deres lover er streng på en slags måte. Dersom noen stjeler så meget som 3 daler, skal han henges, dersom han ikke har så mange penger, men har han penger nok, da kan man gjøre hva slags brøde og allikevel gå fri.
Linje 38:		Linje 39:

	Jeg må unnskylde et jeg ikke er noe bedre til å skrive. Jeg kan ikke klage over tid, men jeg må klage over mine øyne at de har for meget å se på. En pastor er kommet fra Tyskland, og han er luteraner, og synes å være en hyggelig mann, og han holder gudstjeneste hver søndag men vi forstår så lite av det. [[Nils Embretsen Brukroken\|Nils Støen]]<ref>Nils Embretsen Støen (Brukroken) fra Tynset. Han er bestefar til den nåværende eieren av Brukroken. Der har de tatt vare på de mange interessante ting. Der er nevnte maleri, utrustningskomiteens trykte liste over de til reisen valte medlemmer av selskapet, og Nils Brukrokens pass og aktiebrev. Alt er ved stor elskverdighet fra Sigurd Brukroken i Oslo utlånt til fotostatisk kopiering. </ref> leser teksten hver søndag i vårt eget hus. De postiler vi har er en Møn og Bjerkedal, det tyske språk er ikke godt å lære, men det portugisiske er verre. Jeg ber Eder å hilse jordemoren i Støren fra hennes mann [[Gjert Olsen\|Gjert]]<ref>Gjert Olsen fra Støren. Han var maskinbygger. </ref> som er frisk og sunn, og jeg ber tillike at de ville være av den godhet å skrive et brev til meg. [[Peder Pedersen Aune\|Peder]] og [[Ole Olsen Jamt d.e.\|Ole]]<ref>Peder er trolig Peder Pedersen Aune fra Røros. Ole er sikkert Ole Olsen Jamt.</ref> har fått brev fra Røros, men jeg ikke noe. Hilser alle slektninger og naboer at det står ganske godt til og min gamle sjelesørger Holtermann. Mitt portrett<ref>Skal tro om dette portrett ennå eksisterer?</ref> er i Ambrosius kiste som en god venn av tyskerne har malt den tid han var her, da han ikke hadde noe annet å bestille. Ja, lev da vel i Herrens fred, mine kjære foreldre. Jeg Eders ærbødige søn Jens Hansen Mahlum.		Jeg må unnskylde et jeg ikke er noe bedre til å skrive. Jeg kan ikke klage over tid, men jeg må klage over mine øyne at de har for meget å se på. En pastor er kommet fra Tyskland, og han er luteraner, og synes å være en hyggelig mann, og han holder gudstjeneste hver søndag men vi forstår så lite av det. [[Nils Embretsen Brukroken\|Nils Støen]]<ref>Nils Embretsen Støen (Brukroken) fra Tynset. Han er bestefar til den nåværende eieren av Brukroken. Der har de tatt vare på de mange interessante ting. Der er nevnte maleri, utrustningskomiteens trykte liste over de til reisen valte medlemmer av selskapet, og Nils Brukrokens pass og aktiebrev. Alt er ved stor elskverdighet fra Sigurd Brukroken i Oslo utlånt til fotostatisk kopiering. </ref> leser teksten hver søndag i vårt eget hus. De postiler vi har er en Møn og Bjerkedal, det tyske språk er ikke godt å lære, men det portugisiske er verre. Jeg ber Eder å hilse jordemoren i Støren fra hennes mann [[Gjert Olsen\|Gjert]]<ref>Gjert Olsen fra Støren. Han var maskinbygger. </ref> som er frisk og sunn, og jeg ber tillike at de ville være av den godhet å skrive et brev til meg. [[Peder Pedersen Aune\|Peder]] og [[Ole Olsen Jamt d.e.\|Ole]]<ref>Peder er trolig Peder Pedersen Aune fra Røros. Ole er sikkert Ole Olsen Jamt.</ref> har fått brev fra Røros, men jeg ikke noe. Hilser alle slektninger og naboer at det står ganske godt til og min gamle sjelesørger Holtermann. Mitt portrett<ref>Skal tro om dette portrett ennå eksisterer?</ref> er i Ambrosius kiste som en god venn av tyskerne har malt den tid han var her, da han ikke hadde noe annet å bestille. Ja, lev da vel i Herrens fred, mine kjære foreldre. Jeg Eders ærbødige søn Jens Hansen Mahlum.




	== Fotnoter ==		== Fotnoter ==

Aslak Kittelsen: /* Del 1 */

2021-02-23T16:26:26Z

Del 1

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. feb. 2021 kl. 16:26
Linje 10:		Linje 10:

	== Del 1 ==		== Del 1 ==
			''Denne fyrste delen av brevet vart offentliggjort i'' Fjell-Ljom ''den 19. desember 1941.''

	[[Joinville\|Dona Fransiska]] den 26. juni 1852.		[[Joinville\|Dona Fransiska]] den 26. juni 1852.
Linje 15:		Linje 16:
	Kjære foreldre og søskende samt bestefar og bestemor.		Kjære foreldre og søskende samt bestefar og bestemor.

	Det er nu tredje gang jeg melder Dem om min tilstand. Jeg er frisk og sunn, men min reisekamerat [[Ambrosius Morseth\|Ambrosius]]<ref>Ambrosius Forseth fra Singsås.</ref> som har forlatt oss 26. mars for å begi seg på reisen til vårt kjære fedreland med tre andre nordmenn, nemlig doktor [[Wolfgang Arthur William Møller\|Møler]], [[Johan Peter Hansen Nerland\|Nerland]] og [[Nils Kristofer Brekkan\|Brekkan]].<ref> W. A. W. Møller, ekspedisjonens læge. Johan Peter Hansen Nerland og Nils Kristofer Brekkan.</ref> men formedels et brev fra herr Møler hvorved han underretter oss om at Ambrosius og Brekkan er død i den gule feber i [[Rio de Janeiro\|Rio de Janero]] [sic]. Dagen før de skulle gå ombord grep feberen dem alle 3, men Nerland er bleven frisk og har stiget ombord med en som går til [[Kristiansund]], og han har de avdødes penger og klær med seg. Nerland er fra [[Trondheim]], hvor Ambrosius’ penger og tøy er å erholde. Den første tid hadde vi en pike fra [[Hannover]] og siden en fra [[Sveits]], men da lønnen steg så høgt, så overlot vi dem og Abrosius [sic] laget siden maten for oss og den tid han var frisk og vel til mote. Han tenkte sterkt etter hjemmet. Derfor gjorde han oppfordring til kameratene å få utbetalt sin del av teglverket<ref>Teglverket ble drevet av de to singsåsingene, av Peder Olsen Utby (Nystumoen) og Nils Embretsen Støen (Brukroken) fra Tynset, av et par rørosinger og kanskje noen flere til. Et bilde av teglverket er nå på Brukroken, Tynset. Det er malt av Balle Lund i slutten av 1850-årene. Det er ikke sannsynlig at Balle Lund selv hadde vært på stedet.</ref> som han og fikk. Han var fripostig og glad da jeg siste gang bød farvel med ham, og han lovte å underrette dem hvorledes det var med meg, men hva hører jeg, døden — døden som ingen skåner. Jeg kan ikke klage over noe hva min person angår. Jeg ser jo at Herrens velsignelse er over oss, ennskjønt det mangler alt for meget på at jeg vandrer i hans vei. Det er mitt sukk når jeg går til sengs å få se mine kjære foreldre og søsken ennå i live, dersom det er Guds vilje, da skjer det, og er det ikke, da gi du vår himmelske Far oss nåde at vi kunne treffes i hans Fars hus, hvor der er mange værelser, Amen. Vi er altså 8 tilbake her i god forståelse med hverandre som brødre. Löng<ref>Rolf E. Lyng fra Trondheim. Han var til Hamburg og kjøpte den skute som gullgraverne for med.</ref> er død for en tid siden. Vi har opphørt å gjøre teglsten, på grunn av at den første brenning gikk ganske glipp formedelst leiren som mesteren ikke kjente til her. 4 hester kjøpte vi, og alle døde da vi ikke hadde annet til føde for dem enn palmeblad og bambusblad, og foruten litt maisgras var ikke her annet enn ugras og skog. Avsetningen på stenen er ikke så meget den første tid — (ti kolonilivet er ikke det behageligste liv) ti der brukes blad isteden for sten på takene og palmespildrer i veggene og leire — men etter flere forsøk har vi funnet bedre leire. Med det 3. og 4. skip kom der kolonister fra [[Hamburg]] som hadde penger og leide ~~[sideskift]~~ arbeidere. Da ga vi mesteren avskjed og grep til å arbeide både for tyske og franske, noen av oss på snekkering, andre på muring og noen pikkad-hogging<ref>Pikad-hogging. Pikade er en hoggen gate eller vei i urskogen (jungelen). </ref> og håndsag-skjæring, av hvilken det sistnevnte er ikke den dårligste profesjon her. Trærne består av jakaranda-tre. Seder og bokenholt, kanola og karron og hundre arter som jeg ikke vet navn på. I den senere tid har jeg anlagt en hage til naturforsker Strabe og skal så snart som mulig begynne med en annen, og daglønna her er det høgste 1 mil<ref>Milreis vanlig forkora til mil.</ref> pr dag. Det er 1/2 Spd. Det er sjelden noen tysker som får så meget som nordmannen. Fødemidlene er her meget dyre, når man skal leve på drugis vos, derimot er brennevinet meget rent, og trepelflasken koster 5 a 6 venlie (en benlie er en skilling norsk) og et Skpd. kaffe 3 a 4 venlie og sukkeret litt dyrere. Kasasen eller brennevinet tillages eller brennes av sukkerrøret. Melk her er sjelden, og jeg husker godt de ganger jeg har drukket kaffe med fløte siden vi reiste fra Norge, og flatbrød har jeg ikke sett. Innbyggerne her lever for det meste av maniåke-mel eller farin som de bruker i stedet for brød, grøt og suppe, fisk og tørt kjøtt og sorte bønner. Floden her er rik på fisk. Den største delen av befolkninga her er grå og blek, lik en slave som har vært i lenkene i en 13 år eller som en der har ligget i jorda 14 dager. Deres stabbur er i skogen og kjelleren på marka. Deres rikdom består i negrer eller slaver og gullkjeder og ringer samt klumper av gull, og de som ingen negrer har regnes for fattige og må arbeide selv, og deres levemåte er ytterst dårlig. De spiser så meget av denne frukten som er full av saft, men ingen kraft. Innbyggerne her er meget gjestfrie, og jeg har flere ganger vært i besøk hos dem, spist og sovet. Men stoler eller bord og benker eller golv er sjelden i deres hus. De kaster en stråmatte på golvet eller jorda, den bruker de i stedet for bord, seng og stoler som fine (finnene?) i Norge. Men sølvgafler og skjeer av sølv mangler ikke (på matta), og de er så tykke som de er smidd av jern.		Det er nu tredje gang jeg melder Dem om min tilstand. Jeg er frisk og sunn, men min reisekamerat [[Ambrosius Morseth\|Ambrosius]]<ref>Ambrosius Forseth fra Singsås.</ref> som har forlatt oss 26. mars for å begi seg på reisen til vårt kjære fedreland med tre andre nordmenn, nemlig doktor [[Wolfgang Arthur William Møller\|Møler]], [[Johan Peter Hansen Nerland\|Nerland]] og [[Nils Kristofer Brekkan\|Brekkan]].<ref> W. A. W. Møller, ekspedisjonens læge. Johan Peter Hansen Nerland og Nils Kristofer Brekkan.</ref> men formedels et brev fra herr Møler hvorved han underretter oss om at Ambrosius og Brekkan er død i den gule feber i [[Rio de Janeiro\|Rio de Janero]] [sic]. Dagen før de skulle gå ombord grep feberen dem alle 3, men Nerland er bleven frisk og har stiget ombord med en som går til [[Kristiansund]], og han har de avdødes penger og klær med seg. Nerland er fra [[Trondheim]], hvor Ambrosius’ penger og tøy er å erholde. Den første tid hadde vi en pike fra [[Hannover]] og siden en fra [[Sveits]], men da lønnen steg så høgt, så overlot vi dem og Abrosius [sic] laget siden maten for oss og den tid han var frisk og vel til mote. Han tenkte sterkt etter hjemmet. Derfor gjorde han oppfordring til kameratene å få utbetalt sin del av teglverket<ref>Teglverket ble drevet av de to singsåsingene, av Peder Olsen Utby (Nystumoen) og Nils Embretsen Støen (Brukroken) fra Tynset, av et par rørosinger og kanskje noen flere til. Et bilde av teglverket er nå på Brukroken, Tynset. Det er malt av Balle Lund i slutten av 1850-årene. Det er ikke sannsynlig at Balle Lund selv hadde vært på stedet.</ref> som han og fikk. Han var fripostig og glad da jeg siste gang bød farvel med ham, og han lovte å underrette dem hvorledes det var med meg, men hva hører jeg, døden — døden som ingen skåner. Jeg kan ikke klage over noe hva min person angår. Jeg ser jo at Herrens velsignelse er over oss, ennskjønt det mangler alt for meget på at jeg vandrer i hans vei. Det er mitt sukk når jeg går til sengs å få se mine kjære foreldre og søsken ennå i live, dersom det er Guds vilje, da skjer det, og er det ikke, da gi du vår himmelske Far oss nåde at vi kunne treffes i hans Fars hus, hvor der er mange værelser, Amen. Vi er altså 8 tilbake her i god forståelse med hverandre som brødre. Löng<ref>Rolf E. Lyng fra Trondheim. Han var til Hamburg og kjøpte den skute som gullgraverne for med.</ref> er død for en tid siden. Vi har opphørt å gjøre teglsten, på grunn av at den første brenning gikk ganske glipp formedelst leiren som mesteren ikke kjente til her. 4 hester kjøpte vi, og alle døde da vi ikke hadde annet til føde for dem enn palmeblad og bambusblad, og foruten litt maisgras var ikke her annet enn ugras og skog. Avsetningen på stenen er ikke så meget den første tid — (ti kolonilivet er ikke det behageligste liv) ti der brukes blad isteden for sten på takene og palmespildrer i veggene og leire — men etter flere forsøk har vi funnet bedre leire. Med det 3. og 4. skip kom der kolonister fra [[Hamburg]] som hadde penger og leide arbeidere. Da ga vi mesteren avskjed og grep til å arbeide både for tyske og franske, noen av oss på snekkering, andre på muring og noen pikkad-hogging<ref>Pikad-hogging. Pikade er en hoggen gate eller vei i urskogen (jungelen). </ref> og håndsag-skjæring, av hvilken det sistnevnte er ikke den dårligste profesjon her. Trærne består av jakaranda-tre. Seder og bokenholt, kanola og karron og hundre arter som jeg ikke vet navn på. I den senere tid har jeg anlagt en hage til naturforsker Strabe og skal så snart som mulig begynne med en annen, og daglønna her er det høgste 1 mil<ref>Milreis vanlig forkora til mil.</ref> pr dag. Det er 1/2 Spd. Det er sjelden noen tysker som får så meget som nordmannen. Fødemidlene er her meget dyre, når man skal leve på drugis vos, derimot er brennevinet meget rent, og trepelflasken koster 5 a 6 venlie (en benlie er en skilling norsk) og et Skpd. kaffe 3 a 4 venlie og sukkeret litt dyrere. Kasasen eller brennevinet tillages eller brennes av sukkerrøret. Melk her er sjelden, og jeg husker godt de ganger jeg har drukket kaffe med fløte siden vi reiste fra Norge, og flatbrød har jeg ikke sett. Innbyggerne her lever for det meste av maniåke-mel eller farin som de bruker i stedet for brød, grøt og suppe, fisk og tørt kjøtt og sorte bønner. Floden her er rik på fisk. Den største delen av befolkninga her er grå og blek, lik en slave som har vært i lenkene i en 13 år eller som en der har ligget i jorda 14 dager. Deres stabbur er i skogen og kjelleren på marka. Deres rikdom består i negrer eller slaver og gullkjeder og ringer samt klumper av gull, og de som ingen negrer har regnes for fattige og må arbeide selv, og deres levemåte er ytterst dårlig. De spiser så meget av denne frukten som er full av saft, men ingen kraft. Innbyggerne her er meget gjestfrie, og jeg har flere ganger vært i besøk hos dem, spist og sovet. Men stoler eller bord og benker eller golv er sjelden i deres hus. De kaster en stråmatte på golvet eller jorda, den bruker de i stedet for bord, seng og stoler som fine (finnene?) i Norge. Men sølvgafler og skjeer av sølv mangler ikke (på matta), og de er så tykke som de er smidd av jern.

	Landet her sies her å være fruktbart for de planter som hører til landets industri. Sukkerroet (Sukkerroer?) er de fordelaktige, mias, risengryn og sorte bønner, tobakk samt flere arter europeiske planter trives ikke her, såsom havre, bygg, rug og hvete, ei heller poteter, da det er for meget varmt. Men brasilianske poteter, hvorav der gis flere slag, noen sorte som vokser ovenpå jorda på teger, som er lik en lever i utseende, men søt og velsmakende. Abobra eller meloner vokser meget godt og agurker samt kålrabi og kål. Disse ting vokser nok hele året, men en tid er den beste for å plante, og det er august måned.		Landet her sies her å være fruktbart for de planter som hører til landets industri. Sukkerroet (Sukkerroer?) er de fordelaktige, mias, risengryn og sorte bønner, tobakk samt flere arter europeiske planter trives ikke her, såsom havre, bygg, rug og hvete, ei heller poteter, da det er for meget varmt. Men brasilianske poteter, hvorav der gis flere slag, noen sorte som vokser ovenpå jorda på teger, som er lik en lever i utseende, men søt og velsmakende. Abobra eller meloner vokser meget godt og agurker samt kålrabi og kål. Disse ting vokser nok hele året, men en tid er den beste for å plante, og det er august måned.

Aslak Kittelsen på 23. feb. 2021 kl. 16:25

2021-02-23T16:25:03Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. feb. 2021 kl. 16:25
Linje 8:		Linje 8:
	\| oppbevaring = Privat?		\| oppbevaring = Privat?
	}}		}}





	== Del 1 ==		== Del 1 ==

Aslak Kittelsen: Ny side: {{under arbeid}} {{Infoboks brev | målform = nn | dato = 26.06.1852 | sted = Joinville | fra = Jens Hansen Mahlum | til = Familie hei…

2021-02-23T16:24:53Z

Ny side: {{under arbeid}} {{Infoboks brev | målform = nn | dato = 26.06.1852 | sted = Joinville | fra = Jens Hansen Mahlum | til = Familie hei…

Ny side

{{under arbeid}}
{{Infoboks brev
| målform = nn
| dato = 26.06.1852
| sted = [[Joinville]]
| fra = [[Jens Hansen Mahlum]]
| til = Familie heime i [[Singsås]]
| oppbevaring = Privat?
}}

== Del 1 ==

[[Joinville|Dona Fransiska]] den 26. juni 1852.

Kjære foreldre og søskende samt bestefar og bestemor.

Det er nu tredje gang jeg melder Dem om min tilstand. Jeg er frisk og sunn, men min reisekamerat [[Ambrosius Morseth|Ambrosius]]<ref>Ambrosius Forseth fra Singsås.</ref> som har forlatt oss 26. mars for å begi seg på reisen til vårt kjære fedreland med tre andre nordmenn, nemlig doktor [[Wolfgang Arthur William Møller|Møler]], [[Johan Peter Hansen Nerland|Nerland]] og [[Nils Kristofer Brekkan|Brekkan]].<ref> W. A. W. Møller, ekspedisjonens læge. Johan Peter Hansen Nerland og Nils Kristofer Brekkan.</ref> men formedels et brev fra herr Møler hvorved han underretter oss om at Ambrosius og Brekkan er død i den gule feber i [[Rio de Janeiro|Rio de Janero]] [sic]. Dagen før de skulle gå ombord grep feberen dem alle 3, men Nerland er bleven frisk og har stiget ombord med en som går til [[Kristiansund]], og han har de avdødes penger og klær med seg. Nerland er fra [[Trondheim]], hvor Ambrosius’ penger og tøy er å erholde. Den første tid hadde vi en pike fra [[Hannover]] og siden en fra [[Sveits]], men da lønnen steg så høgt, så overlot vi dem og Abrosius [sic] laget siden maten for oss og den tid han var frisk og vel til mote. Han tenkte sterkt etter hjemmet. Derfor gjorde han oppfordring til kameratene å få utbetalt sin del av teglverket<ref>Teglverket ble drevet av de to singsåsingene, av Peder Olsen Utby (Nystumoen) og Nils Embretsen Støen (Brukroken) fra Tynset, av et par rørosinger og kanskje noen flere til. Et bilde av teglverket er nå på Brukroken, Tynset. Det er malt av Balle Lund i slutten av 1850-årene. Det er ikke sannsynlig at Balle Lund selv hadde vært på stedet.</ref> som han og fikk. Han var fripostig og glad da jeg siste gang bød farvel med ham, og han lovte å underrette dem hvorledes det var med meg, men hva hører jeg, døden — døden som ingen skåner. Jeg kan ikke klage over noe hva min person angår. Jeg ser jo at Herrens velsignelse er over oss, ennskjønt det mangler alt for meget på at jeg vandrer i hans vei. Det er mitt sukk når jeg går til sengs å få se mine kjære foreldre og søsken ennå i live, dersom det er Guds vilje, da skjer det, og er det ikke, da gi du vår himmelske Far oss nåde at vi kunne treffes i hans Fars hus, hvor der er mange værelser, Amen. Vi er altså 8 tilbake her i god forståelse med hverandre som brødre. Löng<ref>Rolf E. Lyng fra Trondheim. Han var til Hamburg og kjøpte den skute som gullgraverne for med.</ref> er død for en tid siden. Vi har opphørt å gjøre teglsten, på grunn av at den første brenning gikk ganske glipp formedelst leiren som mesteren ikke kjente til her. 4 hester kjøpte vi, og alle døde da vi ikke hadde annet til føde for dem enn palmeblad og bambusblad, og foruten litt maisgras var ikke her annet enn ugras og skog. Avsetningen på stenen er ikke så meget den første tid — (ti kolonilivet er ikke det behageligste liv) ti der brukes blad isteden for sten på takene og palmespildrer i veggene og leire — men etter flere forsøk har vi funnet bedre leire. Med det 3. og 4. skip kom der kolonister fra [[Hamburg]] som hadde penger og leide [sideskift] arbeidere. Da ga vi mesteren avskjed og grep til å arbeide både for tyske og franske, noen av oss på snekkering, andre på muring og noen pikkad-hogging<ref>Pikad-hogging. Pikade er en hoggen gate eller vei i urskogen (jungelen). </ref> og håndsag-skjæring, av hvilken det sistnevnte er ikke den dårligste profesjon her. Trærne består av jakaranda-tre. Seder og bokenholt, kanola og karron og hundre arter som jeg ikke vet navn på. I den senere tid har jeg anlagt en hage til naturforsker Strabe og skal så snart som mulig begynne med en annen, og daglønna her er det høgste 1 mil<ref>Milreis vanlig forkora til mil.</ref> pr dag. Det er 1/2 Spd. Det er sjelden noen tysker som får så meget som nordmannen. Fødemidlene er her meget dyre, når man skal leve på drugis vos, derimot er brennevinet meget rent, og trepelflasken koster 5 a 6 venlie (en benlie er en skilling norsk) og et Skpd. kaffe 3 a 4 venlie og sukkeret litt dyrere. Kasasen eller brennevinet tillages eller brennes av sukkerrøret. Melk her er sjelden, og jeg husker godt de ganger jeg har drukket kaffe med fløte siden vi reiste fra Norge, og flatbrød har jeg ikke sett. Innbyggerne her lever for det meste av maniåke-mel eller farin som de bruker i stedet for brød, grøt og suppe, fisk og tørt kjøtt og sorte bønner. Floden her er rik på fisk. Den største delen av befolkninga her er grå og blek, lik en slave som har vært i lenkene i en 13 år eller som en der har ligget i jorda 14 dager. Deres stabbur er i skogen og kjelleren på marka. Deres rikdom består i negrer eller slaver og gullkjeder og ringer samt klumper av gull, og de som ingen negrer har regnes for fattige og må arbeide selv, og deres levemåte er ytterst dårlig. De spiser så meget av denne frukten som er full av saft, men ingen kraft. Innbyggerne her er meget gjestfrie, og jeg har flere ganger vært i besøk hos dem, spist og sovet. Men stoler eller bord og benker eller golv er sjelden i deres hus. De kaster en stråmatte på golvet eller jorda, den bruker de i stedet for bord, seng og stoler som fine (finnene?) i Norge. Men sølvgafler og skjeer av sølv mangler ikke (på matta), og de er så tykke som de er smidd av jern.

Landet her sies her å være fruktbart for de planter som hører til landets industri. Sukkerroet (Sukkerroer?) er de fordelaktige, mias, risengryn og sorte bønner, tobakk samt flere arter europeiske planter trives ikke her, såsom havre, bygg, rug og hvete, ei heller poteter, da det er for meget varmt. Men brasilianske poteter, hvorav der gis flere slag, noen sorte som vokser ovenpå jorda på teger, som er lik en lever i utseende, men søt og velsmakende. Abobra eller meloner vokser meget godt og agurker samt kålrabi og kål. Disse ting vokser nok hele året, men en tid er den beste for å plante, og det er august måned.

Frukttrærne er det meste av banan og appelsintre, kaffetre samt bomulltre og oljetre og manås som er og tre, hvorav rota raspes som poteter og lages da av melet ferdig. I den første tid kunne vi ikke fordra denne, men nå smaker den ganske godt. Jordbunnen her består for det meste av leir og sand av forskjellig kulør, rød, hvit og sort. Vi var meget heldig i å utta land. Vi traff nemlig på hvor brasilianerne hadde vært for 21 år siden, men indianerne har jaget dem vekk og drept 7 fruentimmer, ti de bruker bue og pil. Vårt land er det skjønneste i hele kolonien. Alle herrer og damer har sin spasergang hit om søndagene og ligger et lite stykke fra byen, og mange tyskere har skindskye (?) ferdig. Vi har fått dette landet av guvernøren. Føden her er meget slem og man kan ikke komme kolonien nærmere med skip enn på en mil, og siden må man reise i kanoer, det er deres alminnelige båter her i landet. De er uthulet i en trestamme som en kokus og rund bunn, og man må stå og ro med en åre, og er det første gang, da må man ikke grine ad om man faller på hodet i vannet, ti det vil samme øvelse til som å renne på ski, og tre mann kan ro hurtigere i dem enn i en annen båt når man er vant. Der ligger en liten by omtrent 3 norske mil herfra som kalles Fransisko. Jeg og noen av mine kamerater reiste dit i påskehøitiden for å se deres seremonier som jeg vil fortelle litt om.

== Del 2 ==

Vi kom til Fransisko skjærtorsdagsaften, og det var allerede mørkt. Det første så vi alle negrene med fakler rundt om kjerka, og vi gikk inn i kjerka. Men alt var dunkelt og i en sørgemusikk, og da det led lenger ut på kvelden, gikk alle ut i en prosesjon rundt om kjerka. Negrene først med fakler og svarte kors og etter dem hundre mann med et lys i sin høgre hånd og rød silkes koller (?) på, hvorav den første bar et svart trekors med et kvitt laken over, og etter disse tre prester og en munk med et kvitt laken over seg som bares av 4 mann og et bord foran seg. Og etter dem den hele masse av kvite, svarte og gule samt kobberrøde, og de stanste for hvert et hjørne og ropte noe som jeg ikke forsto, og de gikk atter inn i kjerka. Da begynte presten å gi sakrament. Brød så jeg de fikk, men ikke vin. Langfredagen begynte med overordentlige seremonier. De hadde Kristi likkiste oppstilt foran alteret med med et trebilde som skulle forestille Kristus i grava med en svetteduk over seg unntatt len ene foten og den ene handa som var bar, hvilket alle som kom inn kyssa og bøyde kne, 12 a 13-årige piker, 12 i tallet, og alle var utkledd som engler med vinger på og gull og elelstener så det glimret. Og en svensk baron som godt kunne tale portugisisk sa at en sådan engel kosta en atten tusen spd., og han sa tillike at kunne vi bli eier av en sådan, da hadde vi gjort en god Kalleforniareise. Og da det ble mørkt, gikk de atter ut i prosesjon — de rødkledde først med engler og lys i hendene og to store trekors og etter dem kista med Kristi bilde i og en himmel over som bares av 8 mann, og etter dem presten og munken og etter dem Maria bilde, som bares av 4 mann og deretter 2 som var utkledd som Maria Magdalena og Maria Jakobs, og 1 av disse kvinner steg på en stol for hvert hjørne og slo ut en meget stor tavle som Kristi bilde sto på. Hun ropte høgt og kaldt og etter dem en mengde snåsleten (?) soldater og efter dem den hele folkemasse, og de gikk atter inni kjerka med mange seremonier, og lørdagen kom. Det første vi fikk se var Judas i et tre foran kjerkedøra. Det var klær som var utstoppa med høy og en maske på, og vi gikk inn i kjerka. Da var alt dunkelt, men halv åpen og forheng midt over kjerka. Og da alt folket var inngått, hørte vi plutselig en braken som av et jordskjelv. Da drev alle dørene opp, og forhenget revnede og englene de og englene viste seg på de tvende prekestoler og kasta ville blomster og løv på folket, og Judas datt ned av treet. Negrene sto med hver sin svag (svi, pisk?) for å slå ham. Da dro de ham i gatene, og alle som var ham nær slo ham, og rakkerne gikk etter ut for kjerkdøra. Jeg ble så forundra ved dette synet at jeg ikke kjente klærne på kroppen. Og røkelseskarret slos av munken så den ene røkgust større enn den annen kom. Da var Kristi grav oppstilt og ranker rundt om. Derinne nar en stor kjel med vatn, der inngikk prestene den ene med en bok, den annen med et trekongers lys i den ene hand og en hop apotekerflasker i den annen og den tredje prest med et stort lys med svære gullringer på som venter derinne. og de bar 3 store solkors til grava, og da presten hadde lest litt i boka, tok han fatt på flasken, og tømte den ene etter den annen i kjelen. Det var så seigt at man måtte gripe i med fingrene for å dra det ut, og da det var skjedd med mange seremonier, strømmet alt folket dit for å drikke. Somme med begre. andre med mugger, og en prest skvetta vatn over folket. Påskedags morgen begynte de atter klokka tre med sang og musikk. Da bar prestene kvite tørklær på hovedet og overknytt under haka såsom budeiene hjemme, men utmerkt gyllen og kjortler. Da gikk de atter ut i prosesjon, de rødkledde med hver sitt lys og mange kvite fauner (?) samt tre sølvkors. Prestene med en kvit himmel over seg og en stjerne og krusefix i deres hand, og de gikk atter inn i kjerka, hvor de ble til det begynte å dages. Jeg må bemerke at i de katolske kjerkene står et vasskar innenfor døra, hvor alle som kommer inn går hen og dypper en finger deri og gjør kors over panna og brystet. Ei heller finnes det stoler. Fruentimmerne ligger på rumpa eller står på kne på golvet. Mannfolket står inntil, munken tar en klokke og rister. De faller alle på kne på golvet. Det var ikke sjeldent å se i Rio de Janeiro at avladskremmere satt om et bord midt på kjerkegolvet og solgte tavler, hvor gamle avdøde helgener var avmalt på som de tilbede og rosenkranser som de kaller det. Deres lover er streng på en slags måte. Dersom noen stjeler så meget som 3 daler, skal han henges, dersom han ikke har så mange penger, men har han penger nok, da kan man gjøre hva slags brøde og allikevel gå fri.

I Rio kan kjøpe Viden (kanskje avlad?) for 6 milreis i året.

I 1850 døde 20.000. Men nesten alle europeere de døde i den gule feber på en kort tid, og de akta ikke mere et menneske dø enn en hund gå for i Norge. Den varmeste tid er her ved juletida, og da regner det hver dag og torden lyn så fryktelig. Når himmelen er klar, er det ganske umulig å arbeide på åpen mark, om middagen står sola midt over hodet, derimot den kaldeste tid er juni og juli, men ikke så kaldt at jorda rimer og nå er den beste tid å arbeide i, lite regn, men natta er fuktig. Om himmelen er klar hele natta, så risner det av skogen om morgenen som av verste regn. Klimaet her er ikke behagelig for oss nordmenn. Sykdom har hjemsøkt oss alle, og mange har funnet sin grav, især i den første tid. Det er altså 600 koIonister fra Hamburg hvorav en er død. Her er god kjøp på klær. Ti henger man klærne i 14 dager utragt, da spiser mark og kakerlakk dem opp. Den alminnelige drakt her er en stråhatt vå hodet, en skjorte, en bukse samt et belte om livet med en pistol og en dolk deri, uten sko og strømper.
Da vi hadde oppført teglverket, da var vi skyldig Skrøder (så heter guvernøren, en sønn av Skrøder i Hamburg) ni hundre milreis, men nå har vi betalt det ganske alt lånt med å arbeide for de andre, og nå vil vi begynne å gjøre sten på nytt. Men så snart som vi får oss betalt, så selger vi, ti her blir vi ikke lengere, ti det svekker helbreden, men hvor reisen tar hen, det vet jeg ikke. Jeg vil få Eder min kjære far å overlegge med meg denne handling hva enten jeg skal reise hjem eller Nord Amerika eller [[California|Kalifornien]] og straks.

En kalifornier blir ikke så glimrende avmalt for oss nå som i Norge, og jeg blir her så lenge inntil jeg frå brev fra Eder hvorledes det står til hjemme og om de har satt noe i bladene om gullet.

Og jeg har en bønn til eder, min kjære bror Ingebrigt, som jeg sender over det svelgende hav i de langt bortfjerne land, at du ikke forlater vår far som jeg, men derimot prøver å arbeide fram i det kall som du er satt i. Jeg vet du har fått både styrke og et godt hode, så anspenn da Eders styrke og eders tanker til det rette både for det timelige og evige. Ja, jeg ber Eder, elsket broder. lukk opp Eders øren for min usle skrivelse. Kanskje er det siste gang jeg taler med Eder med pennen. Gud vet det, så adlyd da vår fader under all ydmykhet og stilltienhet, ti hans formanelse er ikke forgjeves. Så arbeid da flittig såvel I fars fraværelse som nærværelse, at ikke armoden kommer til å besøke vårt hus, ti det beror meget på Eder, og mitt formål er å få se Eder alle igjen, og har jeg noe, da å dele med Eder, og har jeg ikke, da får I motta meg som jeg kommer. Jeg må nå slutte mitt vidløftige brev og lykkønske Eder en gledelig julehelg,

Eders broder Jens Hansen Malum.

Jeg må unnskylde et jeg ikke er noe bedre til å skrive. Jeg kan ikke klage over tid, men jeg må klage over mine øyne at de har for meget å se på. En pastor er kommet fra Tyskland, og han er luteraner, og synes å være en hyggelig mann, og han holder gudstjeneste hver søndag men vi forstår så lite av det. [[Nils Embretsen Brukroken|Nils Støen]]<ref>Nils Embretsen Støen (Brukroken) fra Tynset. Han er bestefar til den nåværende eieren av Brukroken. Der har de tatt vare på de mange interessante ting. Der er nevnte maleri, utrustningskomiteens trykte liste over de til reisen valte medlemmer av selskapet, og Nils Brukrokens pass og aktiebrev. Alt er ved stor elskverdighet fra Sigurd Brukroken i Oslo utlånt til fotostatisk kopiering. </ref> leser teksten hver søndag i vårt eget hus. De postiler vi har er en Møn og Bjerkedal, det tyske språk er ikke godt å lære, men det portugisiske er verre. Jeg ber Eder å hilse jordemoren i Støren fra hennes mann [[Gjert Olsen|Gjert]]<ref>Gjert Olsen fra Støren. Han var maskinbygger. </ref> som er frisk og sunn, og jeg ber tillike at de ville være av den godhet å skrive et brev til meg. [[Peder Pedersen Aune|Peder]] og [[Ole Olsen Jamt d.e.|Ole]]<ref>Peder er trolig Peder Pedersen Aune fra Røros. Ole er sikkert Ole Olsen Jamt.</ref> har fått brev fra Røros, men jeg ikke noe. Hilser alle slektninger og naboer at det står ganske godt til og min gamle sjelesørger Holtermann. Mitt portrett<ref>Skal tro om dette portrett ennå eksisterer?</ref> er i Ambrosius kiste som en god venn av tyskerne har malt den tid han var her, da han ikke hadde noe annet å bestille. Ja, lev da vel i Herrens fred, mine kjære foreldre. Jeg Eders ærbødige søn Jens Hansen Mahlum.

== Fotnoter ==
{{reflist}}

== Litteratur ==
*''Fjell-Ljom 1941.12.19''. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_fjellljom_null_null_19411219_56_141_1}}.
*''Fjell-Ljom 1941.12.22''. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_fjellljom_null_null_19411222_56_142_1}}.

[[Kategori:Brev]]
[[Kategori:Singsås]]
[[Kategori:Midtre Gauldal kommune]]
[[Kategori:Brasil]]
[[Kategori:1852]]