Kjeldearkiv:Evakuering på Hønefoss i aprildagene 1940 - Sideversjonshistorikk

Marianne Wiig: infoboks, kat m.m.

2023-08-14T08:50:44Z

infoboks, kat m.m.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. aug. 2023 kl. 08:50
Linje 1:		Linje 1:
	~~'''Jeg var med under evakueringen~~ i ~~april~~ 1940''', men har selv ingen erindring om det fordi jeg var for liten. Men ”hundre ganger” har jeg fått referert hendelsene fra far, mor og min eldre bror. Så jeg kjenner historien, slik som jeg gjengir den her.		{{Infoboks kjelde\|tittel=Evakuering på Hønefoss i aprildagene 1940\|målform=bm\|type=Personlig minne\|bildetekst=\|forfatter=Nils Johan Rønniksen\|nedtegnet=Eget minne\|beskrivelse=\|født=1938}}

			'''[[Kjeldearkiv:Evakuering på Hønefoss i aprildagene 1940\|Jeg var med under evakueringen i april 1940]]''', men har selv ingen erindring om det fordi jeg var for liten. Men ”hundre ganger” har jeg fått referert hendelsene fra far, mor og min eldre bror. Så jeg kjenner historien, slik som jeg gjengir den her.

	[[Angrepet på Norge i 1940\|Tirsdag 9. april]] var far på formiddagsskift i kraftstasjonen på [[Follum Fabrikker]] utenfor [[Hønefoss]]. Broren min (11 år) var gått til skolen og mor (32 år) og jeg (2 år) var igjen hjemme.		[[Angrepet på Norge i 1940\|Tirsdag 9. april]] var far på formiddagsskift i kraftstasjonen på [[Follum Fabrikker]] utenfor [[Hønefoss]]. Broren min (11 år) var gått til skolen og mor (32 år) og jeg (2 år) var igjen hjemme.
	[[Fil:Alf Pettersen passerseddel.jpg\|rammeløs\|høyre\|Eksempel på passerseddel ~~Foto:~~ Alf Pettersen]]		[[Fil:Alf Pettersen passerseddel.jpg\|rammeløs\|høyre\|Eksempel på passerseddel. Dette er Alf Pettersen sin. \|alt=]]
	Mor skrudde på radioen og fikk høre den forferdelige nyheten om at Norge var i krig med Tyskland. Nyheten hadde ikke før kommet ut av radioen, så hørtes flydur og drønn fra bomber som ble sluppet over [[Hvalsmoen]] og [[Helgelandsmoen]]. Mor greidde ikke å svelge maten, så redd ble hun. De store svarte flyene med kors på sidene kretset i store sirkler over byen og distriktet. På formiddagen talte [[Quisling]] i radioen og sa at nå var det han som var statsminister i Norge. Han ba de norske soldatene om å legge ned våpnene og ikke kjempe mot tyskerne som hadde kommet for å beskytte oss. Mor ble rasende og fortvilet. Broren min kom forskrekket tuslende hjem fra skolen. Han fortalte at overlæreren hadde samlet alle elevene ved skoletrappa og hadde sagt til dem at det var krig. ''”Det blir ikke noe skole i dag, dere får gå hjem igjen”.'' Han så blek og redd ut, sa broren min. Lærerinnene sto og gråt. ''”Det blir ikke noe skole med det første”'', sa overlæreren. Ingen elever jublet for at de fikk fri, alle dro seg hjem igjen.		Mor skrudde på radioen og fikk høre den forferdelige nyheten om at Norge var i krig med Tyskland. Nyheten hadde ikke før kommet ut av radioen, så hørtes flydur og drønn fra bomber som ble sluppet over [[Hvalsmoen]] og [[Helgelandsmoen]]. Mor greidde ikke å svelge maten, så redd ble hun. De store svarte flyene med kors på sidene kretset i store sirkler over byen og distriktet. På formiddagen talte [[Quisling]] i radioen og sa at nå var det han som var statsminister i Norge. Han ba de norske soldatene om å legge ned våpnene og ikke kjempe mot tyskerne som hadde kommet for å beskytte oss. Mor ble rasende og fortvilet. Broren min kom forskrekket tuslende hjem fra skolen. Han fortalte at overlæreren hadde samlet alle elevene ved skoletrappa og hadde sagt til dem at det var krig. ''”Det blir ikke noe skole i dag, dere får gå hjem igjen”.'' Han så blek og redd ut, sa broren min. Lærerinnene sto og gråt. ''”Det blir ikke noe skole med det første”'', sa overlæreren. Ingen elever jublet for at de fikk fri, alle dro seg hjem igjen.


	Klokka to kom far hjem fra arbeidet, og det ble bestemt at vi skulle evakuere til en liten gård som het Rognhaug som lå opp for Sandakerbrua ved Soknedalsveien. Far måtte passe jobben i kraftstasjonen og passe på huset hjemme. Resten av oss dro av gårde neste dag med barnevogn, koffert og ryggsekker, alt mor og bror kunne bære. Sølvtøyet vårt ble gravd ned under rabarbraen. Far spikret lemmer for vinduene, han regnet med at jernbanestasjonen ville bli bombet. Huset vårt lå like i nærheten. Derfor måtte vi evakuere.		Klokka to kom far hjem fra arbeidet, og det ble bestemt at vi skulle evakuere til en liten gård som het Rognhaug som lå opp for Sandakerbrua ved Soknedalsveien. Far måtte passe jobben i kraftstasjonen og passe på huset hjemme. Resten av oss dro av gårde neste dag med barnevogn, koffert og ryggsekker, alt mor og bror kunne bære. Sølvtøyet vårt ble gravd ned under rabarbraen. Far spikret lemmer for vinduene, han regnet med at jernbanestasjonen ville bli bombet. Huset vårt lå like i nærheten. Derfor måtte vi evakuere.


	Det var mange andre som også dro vekk fra de områdene hvor de trodde det kunne bli kamphandlinger. Kommet opp Veienmarka, måtte vi søke ly under låvebrua på Veien gård, tyske fly kretset over og folk var redde for at de skulle skyte på dem.		Det var mange andre som også dro vekk fra de områdene hvor de trodde det kunne bli kamphandlinger. Kommet opp Veienmarka, måtte vi søke ly under låvebrua på Veien gård, tyske fly kretset over og folk var redde for at de skulle skyte på dem.


	På Rognhaug var den lille låven full av folk. Der hersket det hjelpeløshet og fortvilelse, alle var redde for hva som kunne skje. Folk ba til Gud om at de måtte slippe krigens redsler. De sang salmer og broren min glemte aldri noen gang salmen ''”Vår Gud han er så fast en borg”''. Hørte han den seinere i livet, tenkte han alltid på de dagene i låven på Rognhaug.		På Rognhaug var den lille låven full av folk. Der hersket det hjelpeløshet og fortvilelse, alle var redde for hva som kunne skje. Folk ba til Gud om at de måtte slippe krigens redsler. De sang salmer og broren min glemte aldri noen gang salmen ''”Vår Gud han er så fast en borg”''. Hørte han den seinere i livet, tenkte han alltid på de dagene i låven på Rognhaug.


	Det som verre var, var at norske soldater hadde gått i stilling på gården Berget like nedenfor Rognhaug. De hadde rigget opp mitraljøser og lå der og ventet på tyskerne. Mor sa at de lå klare til å rømme til skogs hvis det ble skyting der. – I det fjerne kunne de høre geværsalver og smatringen fra mitraljøser. Det var kampene i [[Haugsbygd]] de hørte. De så røyken velte opp fra alle gårdene som brant i bygda der. Heldigvis kom ikke tyskerne langs Soknedalsveien i første omgang. De norske soldatene ble trukket vekk, og ”låvefolket” på Rognhaug fant ut at de ville dra hjem igjen.		Det som verre var, var at norske soldater hadde gått i stilling på gården Berget like nedenfor Rognhaug. De hadde rigget opp mitraljøser og lå der og ventet på tyskerne. Mor sa at de lå klare til å rømme til skogs hvis det ble skyting der. – I det fjerne kunne de høre geværsalver og smatringen fra mitraljøser. Det var kampene i [[Haugsbygd]] de hørte. De så røyken velte opp fra alle gårdene som brant i bygda der. Heldigvis kom ikke tyskerne langs Soknedalsveien i første omgang. De norske soldatene ble trukket vekk, og ”låvefolket” på Rognhaug fant ut at de ville dra hjem igjen.


	På vei hjem, oppe i Ramsrudhellinga, møtte vi tyskerne. De kom kjørende i en lang motorsykkel- og bilkolonne. De senket litt på farten da de så alle flyktningene som gikk langs veien. Men de stoppet ikke, de dro videre.		På vei hjem, oppe i Ramsrudhellinga, møtte vi tyskerne. De kom kjørende i en lang motorsykkel- og bilkolonne. De senket litt på farten da de så alle flyktningene som gikk langs veien. Men de stoppet ikke, de dro videre.


	Vi kom hjem og far var der. Vi var glade for å være sammen igjen. Heldigvis hadde ingen brutt seg inn i huset vårt. Far fjernet lemmene han hadde spikret for vinduene. Det var ikke sluppet bomber på jernbanestasjonen, den var like hel. Men det krydde av tyskere der.		Vi kom hjem og far var der. Vi var glade for å være sammen igjen. Heldigvis hadde ingen brutt seg inn i huset vårt. Far fjernet lemmene han hadde spikret for vinduene. Det var ikke sluppet bomber på jernbanestasjonen, den var like hel. Men det krydde av tyskere der.


	Far fortalte at like før tyskerne kom til Hønefoss, var butikkene i byen blitt plyndret. Det hadde gått ut ordre fra den norske kommandanten på Hvalsmoen at butikkene skulle tømmes for varer slik at tyskerne ikke fikk tak i dem. Men det utartet seg til ren plyndring. Onkel Iver (Berg) hadde kolonial-forretning i St. Olafsgate. Han sa at det ikke var så mye som et havregryn igjen i butikken hans etter plyndringen. Seinere måtte folk gi fra seg igjen mye av det de hadde stjålet.		Far fortalte at like før tyskerne kom til Hønefoss, var butikkene i byen blitt plyndret. Det hadde gått ut ordre fra den norske kommandanten på Hvalsmoen at butikkene skulle tømmes for varer slik at tyskerne ikke fikk tak i dem. Men det utartet seg til ren plyndring. Onkel Iver (Berg) hadde kolonial-forretning i St. Olafsgate. Han sa at det ikke var så mye som et havregryn igjen i butikken hans etter plyndringen. Seinere måtte folk gi fra seg igjen mye av det de hadde stjålet.


	Det var portforbud om natta. Derfor måtte far få utstedt passerseddel av tyskerne slik at han kunne komme seg på livsnødvendig arbeid i kraftstasjonen.		Det var portforbud om natta. Derfor måtte far få utstedt passerseddel av tyskerne slik at han kunne komme seg på livsnødvendig arbeid i kraftstasjonen.

			==Kilde==
	''Kilde~~:''~~		*Artikkel hentet fra det nedlagte nettstedet historieboka.no, der Nils Johan Rønniksen har nedtegnet sitt eget minne.
	* historieboka.no ~~med råtekst av~~ Nils Johan Rønniksen
	* Foto: Alf Pettersen

	{{Historieboka.no}}		{{Historieboka.no}}
	~~{{Historieboka oppfølging}}~~		[[Kategori:Personlige minner]]
			[[Kategori:Andre verdenskrig]]
			[[Kategori:Hønefoss]]
			[[Kategori:1940]]

Marianne Wiig: Marianne Wiig flyttet siden Evakuering aprildagene 1940 til Kjeldearkiv:Evakuering på Hønefoss i aprildagene 1940: Minnefortelling

2023-08-11T10:22:18Z

Marianne Wiig flyttet siden Evakuering aprildagene 1940 til Kjeldearkiv:Evakuering på Hønefoss i aprildagene 1940: Minnefortelling

← Eldre sideversjon	Sideversjonen fra 11. aug. 2023 kl. 10:22
(Ingen forskjell)

Kallrustad: foreløpig kategorisering, se også samtale

2021-04-12T07:15:28Z

foreløpig kategorisering, se også samtale

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. apr. 2021 kl. 07:15
Linje 34:		Linje 34:
	* historieboka.no med råtekst av Nils Johan Rønniksen		* historieboka.no med råtekst av Nils Johan Rønniksen
	* Foto: Alf Pettersen		* Foto: Alf Pettersen

			{{Historieboka.no}}
			{{Historieboka oppfølging}}

Egil Øygard på 9. apr. 2021 kl. 11:16

2021-04-09T11:16:55Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. apr. 2021 kl. 11:16
Linje 5:		Linje 5:
	[[Fil:Alf Pettersen passerseddel.jpg\|rammeløs\|høyre\|Eksempel på passerseddel Foto: Alf Pettersen]]		[[Fil:Alf Pettersen passerseddel.jpg\|rammeløs\|høyre\|Eksempel på passerseddel Foto: Alf Pettersen]]
	Mor skrudde på radioen og fikk høre den forferdelige nyheten om at Norge var i krig med Tyskland. Nyheten hadde ikke før kommet ut av radioen, så hørtes flydur og drønn fra bomber som ble sluppet over [[Hvalsmoen]] og [[Helgelandsmoen]]. Mor greidde ikke å svelge maten, så redd ble hun. De store svarte flyene med kors på sidene kretset i store sirkler over byen og distriktet. På formiddagen talte [[Quisling]] i radioen og sa at nå var det han som var statsminister i Norge. Han ba de norske soldatene om å legge ned våpnene og ikke kjempe mot tyskerne som hadde kommet for å beskytte oss. Mor ble rasende og fortvilet. Broren min kom forskrekket tuslende hjem fra skolen. Han fortalte at overlæreren hadde samlet alle elevene ved skoletrappa og hadde sagt til dem at det var krig. ''”Det blir ikke noe skole i dag, dere får gå hjem igjen”.'' Han så blek og redd ut, sa broren min. Lærerinnene sto og gråt. ''”Det blir ikke noe skole med det første”'', sa overlæreren. Ingen elever jublet for at de fikk fri, alle dro seg hjem igjen.		Mor skrudde på radioen og fikk høre den forferdelige nyheten om at Norge var i krig med Tyskland. Nyheten hadde ikke før kommet ut av radioen, så hørtes flydur og drønn fra bomber som ble sluppet over [[Hvalsmoen]] og [[Helgelandsmoen]]. Mor greidde ikke å svelge maten, så redd ble hun. De store svarte flyene med kors på sidene kretset i store sirkler over byen og distriktet. På formiddagen talte [[Quisling]] i radioen og sa at nå var det han som var statsminister i Norge. Han ba de norske soldatene om å legge ned våpnene og ikke kjempe mot tyskerne som hadde kommet for å beskytte oss. Mor ble rasende og fortvilet. Broren min kom forskrekket tuslende hjem fra skolen. Han fortalte at overlæreren hadde samlet alle elevene ved skoletrappa og hadde sagt til dem at det var krig. ''”Det blir ikke noe skole i dag, dere får gå hjem igjen”.'' Han så blek og redd ut, sa broren min. Lærerinnene sto og gråt. ''”Det blir ikke noe skole med det første”'', sa overlæreren. Ingen elever jublet for at de fikk fri, alle dro seg hjem igjen.


	Klokka to kom far hjem fra arbeidet, og det ble bestemt at vi skulle evakuere til en liten gård som het Rognhaug som lå opp for Sandakerbrua ved Soknedalsveien. Far måtte passe jobben i kraftstasjonen og passe på huset hjemme. Resten av oss dro av gårde neste dag med barnevogn, koffert og ryggsekker, alt mor og bror kunne bære. Sølvtøyet vårt ble gravd ned under rabarbraen. Far spikret lemmer for vinduene, han regnet med at jernbanestasjonen ville bli bombet. Huset vårt lå like i nærheten. Derfor måtte vi evakuere.		Klokka to kom far hjem fra arbeidet, og det ble bestemt at vi skulle evakuere til en liten gård som het Rognhaug som lå opp for Sandakerbrua ved Soknedalsveien. Far måtte passe jobben i kraftstasjonen og passe på huset hjemme. Resten av oss dro av gårde neste dag med barnevogn, koffert og ryggsekker, alt mor og bror kunne bære. Sølvtøyet vårt ble gravd ned under rabarbraen. Far spikret lemmer for vinduene, han regnet med at jernbanestasjonen ville bli bombet. Huset vårt lå like i nærheten. Derfor måtte vi evakuere.


	Det var mange andre som også dro vekk fra de områdene hvor de trodde det kunne bli kamphandlinger. Kommet opp Veienmarka, måtte vi søke ly under låvebrua på Veien gård, tyske fly kretset over og folk var redde for at de skulle skyte på dem.		Det var mange andre som også dro vekk fra de områdene hvor de trodde det kunne bli kamphandlinger. Kommet opp Veienmarka, måtte vi søke ly under låvebrua på Veien gård, tyske fly kretset over og folk var redde for at de skulle skyte på dem.


	På Rognhaug var den lille låven full av folk. Der hersket det hjelpeløshet og fortvilelse, alle var redde for hva som kunne skje. Folk ba til Gud om at de måtte slippe krigens redsler. De sang salmer og broren min glemte aldri noen gang salmen ''”Vår Gud han er så fast en borg”''. Hørte han den seinere i livet, tenkte han alltid på de dagene i låven på Rognhaug.		På Rognhaug var den lille låven full av folk. Der hersket det hjelpeløshet og fortvilelse, alle var redde for hva som kunne skje. Folk ba til Gud om at de måtte slippe krigens redsler. De sang salmer og broren min glemte aldri noen gang salmen ''”Vår Gud han er så fast en borg”''. Hørte han den seinere i livet, tenkte han alltid på de dagene i låven på Rognhaug.


	Det som verre var, var at norske soldater hadde gått i stilling på gården Berget like nedenfor Rognhaug. De hadde rigget opp mitraljøser og lå der og ventet på tyskerne. Mor sa at de lå klare til å rømme til skogs hvis det ble skyting der. – I det fjerne kunne de høre geværsalver og smatringen fra mitraljøser. Det var kampene i [[Haugsbygd]] de hørte. De så røyken velte opp fra alle gårdene som brant i bygda der. Heldigvis kom ikke tyskerne langs Soknedalsveien i første omgang. De norske soldatene ble trukket vekk, og ”låvefolket” på Rognhaug fant ut at de ville dra hjem igjen.		Det som verre var, var at norske soldater hadde gått i stilling på gården Berget like nedenfor Rognhaug. De hadde rigget opp mitraljøser og lå der og ventet på tyskerne. Mor sa at de lå klare til å rømme til skogs hvis det ble skyting der. – I det fjerne kunne de høre geværsalver og smatringen fra mitraljøser. Det var kampene i [[Haugsbygd]] de hørte. De så røyken velte opp fra alle gårdene som brant i bygda der. Heldigvis kom ikke tyskerne langs Soknedalsveien i første omgang. De norske soldatene ble trukket vekk, og ”låvefolket” på Rognhaug fant ut at de ville dra hjem igjen.


	På vei hjem, oppe i Ramsrudhellinga, møtte vi tyskerne. De kom kjørende i en lang motorsykkel- og bilkolonne. De senket litt på farten da de så alle flyktningene som gikk langs veien. Men de stoppet ikke, de dro videre.		På vei hjem, oppe i Ramsrudhellinga, møtte vi tyskerne. De kom kjørende i en lang motorsykkel- og bilkolonne. De senket litt på farten da de så alle flyktningene som gikk langs veien. Men de stoppet ikke, de dro videre.


	Vi kom hjem og far var der. Vi var glade for å være sammen igjen. Heldigvis hadde ingen brutt seg inn i huset vårt. Far fjernet lemmene han hadde spikret for vinduene. Det var ikke sluppet bomber på jernbanestasjonen, den var like hel. Men det krydde av tyskere der.		Vi kom hjem og far var der. Vi var glade for å være sammen igjen. Heldigvis hadde ingen brutt seg inn i huset vårt. Far fjernet lemmene han hadde spikret for vinduene. Det var ikke sluppet bomber på jernbanestasjonen, den var like hel. Men det krydde av tyskere der.


	Far fortalte at like før tyskerne kom til Hønefoss, var butikkene i byen blitt plyndret. Det hadde gått ut ordre fra den norske kommandanten på Hvalsmoen at butikkene skulle tømmes for varer slik at tyskerne ikke fikk tak i dem. Men det utartet seg til ren plyndring. Onkel Iver (Berg) hadde kolonial-forretning i St. Olafsgate. Han sa at det ikke var så mye som et havregryn igjen i butikken hans etter plyndringen. Seinere måtte folk gi fra seg igjen mye av det de hadde stjålet.		Far fortalte at like før tyskerne kom til Hønefoss, var butikkene i byen blitt plyndret. Det hadde gått ut ordre fra den norske kommandanten på Hvalsmoen at butikkene skulle tømmes for varer slik at tyskerne ikke fikk tak i dem. Men det utartet seg til ren plyndring. Onkel Iver (Berg) hadde kolonial-forretning i St. Olafsgate. Han sa at det ikke var så mye som et havregryn igjen i butikken hans etter plyndringen. Seinere måtte folk gi fra seg igjen mye av det de hadde stjålet.


	Det var portforbud om natta. Derfor måtte far få utstedt passerseddel av tyskerne slik at han kunne komme seg på livsnødvendig arbeid i kraftstasjonen.		Det var portforbud om natta. Derfor måtte far få utstedt passerseddel av tyskerne slik at han kunne komme seg på livsnødvendig arbeid i kraftstasjonen.

Egil Øygard: Satt inn lenke

2021-04-09T11:15:56Z

Satt inn lenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. apr. 2021 kl. 11:15
Linje 2:		Linje 2:


	Tirsdag 9. april var far på formiddagsskift i kraftstasjonen på [[Follum Fabrikker]] utenfor [[Hønefoss]]. Broren min (11 år) var gått til skolen og mor (32 år) og jeg (2 år) var igjen hjemme.		[[Angrepet på Norge i 1940\|Tirsdag 9. april]] var far på formiddagsskift i kraftstasjonen på [[Follum Fabrikker]] utenfor [[Hønefoss]]. Broren min (11 år) var gått til skolen og mor (32 år) og jeg (2 år) var igjen hjemme.
	[[Fil:Alf Pettersen passerseddel.jpg\|rammeløs\|høyre\|Eksempel på passerseddel Foto: Alf Pettersen]]		[[Fil:Alf Pettersen passerseddel.jpg\|rammeløs\|høyre\|Eksempel på passerseddel Foto: Alf Pettersen]]
	Mor skrudde på radioen og fikk høre den forferdelige nyheten om at Norge var i krig med Tyskland. Nyheten hadde ikke før kommet ut av radioen, så hørtes flydur og drønn fra bomber som ble sluppet over [[Hvalsmoen]] og [[Helgelandsmoen]]. Mor greidde ikke å svelge maten, så redd ble hun. De store svarte flyene med kors på sidene kretset i store sirkler over byen og distriktet. På formiddagen talte [[Quisling]] i radioen og sa at nå var det han som var statsminister i Norge. Han ba de norske soldatene om å legge ned våpnene og ikke kjempe mot tyskerne som hadde kommet for å beskytte oss. Mor ble rasende og fortvilet. Broren min kom forskrekket tuslende hjem fra skolen. Han fortalte at overlæreren hadde samlet alle elevene ved skoletrappa og hadde sagt til dem at det var krig. ''”Det blir ikke noe skole i dag, dere får gå hjem igjen”.'' Han så blek og redd ut, sa broren min. Lærerinnene sto og gråt. ''”Det blir ikke noe skole med det første”'', sa overlæreren. Ingen elever jublet for at de fikk fri, alle dro seg hjem igjen.		Mor skrudde på radioen og fikk høre den forferdelige nyheten om at Norge var i krig med Tyskland. Nyheten hadde ikke før kommet ut av radioen, så hørtes flydur og drønn fra bomber som ble sluppet over [[Hvalsmoen]] og [[Helgelandsmoen]]. Mor greidde ikke å svelge maten, så redd ble hun. De store svarte flyene med kors på sidene kretset i store sirkler over byen og distriktet. På formiddagen talte [[Quisling]] i radioen og sa at nå var det han som var statsminister i Norge. Han ba de norske soldatene om å legge ned våpnene og ikke kjempe mot tyskerne som hadde kommet for å beskytte oss. Mor ble rasende og fortvilet. Broren min kom forskrekket tuslende hjem fra skolen. Han fortalte at overlæreren hadde samlet alle elevene ved skoletrappa og hadde sagt til dem at det var krig. ''”Det blir ikke noe skole i dag, dere får gå hjem igjen”.'' Han så blek og redd ut, sa broren min. Lærerinnene sto og gråt. ''”Det blir ikke noe skole med det første”'', sa overlæreren. Ingen elever jublet for at de fikk fri, alle dro seg hjem igjen.

Egil Øygard på 9. apr. 2021 kl. 11:11

2021-04-09T11:11:06Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. apr. 2021 kl. 11:11
Linje 10:		Linje 10:
	Det var mange andre som også dro vekk fra de områdene hvor de trodde det kunne bli kamphandlinger. Kommet opp Veienmarka, måtte vi søke ly under låvebrua på Veien gård, tyske fly kretset over og folk var redde for at de skulle skyte på dem.		Det var mange andre som også dro vekk fra de områdene hvor de trodde det kunne bli kamphandlinger. Kommet opp Veienmarka, måtte vi søke ly under låvebrua på Veien gård, tyske fly kretset over og folk var redde for at de skulle skyte på dem.

	På Rognhaug var den lille låven full av folk. Der hersket det hjelpeløshet og fortvilelse, alle var redde for hva som kunne skje. Folk ba til Gud om at de måtte slippe krigens redsler. De sang salmer og broren min glemte aldri noen gang salmen ”Vår Gud han er så fast en borg”. Hørte han den seinere i livet, tenkte han alltid på de dagene i låven på Rognhaug.		På Rognhaug var den lille låven full av folk. Der hersket det hjelpeløshet og fortvilelse, alle var redde for hva som kunne skje. Folk ba til Gud om at de måtte slippe krigens redsler. De sang salmer og broren min glemte aldri noen gang salmen ''”Vår Gud han er så fast en borg”''. Hørte han den seinere i livet, tenkte han alltid på de dagene i låven på Rognhaug.

	Det som verre var, var at norske soldater hadde gått i stilling på gården Berget like nedenfor Rognhaug. De hadde rigget opp mitraljøser og lå der og ventet på tyskerne. Mor sa at de lå klare til å rømme til skogs hvis det ble skyting der. – I det fjerne kunne de høre geværsalver og smatringen fra mitraljøser. Det var kampene i [[Haugsbygd]] de hørte. De så røyken velte opp fra alle gårdene som brant i bygda der. Heldigvis kom ikke tyskerne langs Soknedalsveien i første omgang. De norske soldatene ble trukket vekk, og ”låvefolket” på Rognhaug fant ut at de ville dra hjem igjen.		Det som verre var, var at norske soldater hadde gått i stilling på gården Berget like nedenfor Rognhaug. De hadde rigget opp mitraljøser og lå der og ventet på tyskerne. Mor sa at de lå klare til å rømme til skogs hvis det ble skyting der. – I det fjerne kunne de høre geværsalver og smatringen fra mitraljøser. Det var kampene i [[Haugsbygd]] de hørte. De så røyken velte opp fra alle gårdene som brant i bygda der. Heldigvis kom ikke tyskerne langs Soknedalsveien i første omgang. De norske soldatene ble trukket vekk, og ”låvefolket” på Rognhaug fant ut at de ville dra hjem igjen.

Egil Øygard: Ny artikkel fra historieboka

2021-04-09T06:07:38Z

Ny artikkel fra historieboka

Ny side

'''Jeg var med under evakueringen i april 1940''', men har selv ingen erindring om det fordi jeg var for liten. Men ”hundre ganger” har jeg fått referert hendelsene fra far, mor og min eldre bror. Så jeg kjenner historien, slik som jeg gjengir den her.

Tirsdag 9. april var far på formiddagsskift i kraftstasjonen på [[Follum Fabrikker]] utenfor [[Hønefoss]]. Broren min (11 år) var gått til skolen og mor (32 år) og jeg (2 år) var igjen hjemme.
[[Fil:Alf Pettersen passerseddel.jpg|rammeløs|høyre|Eksempel på passerseddel Foto: Alf Pettersen]]
Mor skrudde på radioen og fikk høre den forferdelige nyheten om at Norge var i krig med Tyskland. Nyheten hadde ikke før kommet ut av radioen, så hørtes flydur og drønn fra bomber som ble sluppet over [[Hvalsmoen]] og [[Helgelandsmoen]]. Mor greidde ikke å svelge maten, så redd ble hun. De store svarte flyene med kors på sidene kretset i store sirkler over byen og distriktet. På formiddagen talte [[Quisling]] i radioen og sa at nå var det han som var statsminister i Norge. Han ba de norske soldatene om å legge ned våpnene og ikke kjempe mot tyskerne som hadde kommet for å beskytte oss. Mor ble rasende og fortvilet. Broren min kom forskrekket tuslende hjem fra skolen. Han fortalte at overlæreren hadde samlet alle elevene ved skoletrappa og hadde sagt til dem at det var krig. ''”Det blir ikke noe skole i dag, dere får gå hjem igjen”.'' Han så blek og redd ut, sa broren min. Lærerinnene sto og gråt. ''”Det blir ikke noe skole med det første”'', sa overlæreren. Ingen elever jublet for at de fikk fri, alle dro seg hjem igjen.

Klokka to kom far hjem fra arbeidet, og det ble bestemt at vi skulle evakuere til en liten gård som het Rognhaug som lå opp for Sandakerbrua ved Soknedalsveien. Far måtte passe jobben i kraftstasjonen og passe på huset hjemme. Resten av oss dro av gårde neste dag med barnevogn, koffert og ryggsekker, alt mor og bror kunne bære. Sølvtøyet vårt ble gravd ned under rabarbraen. Far spikret lemmer for vinduene, han regnet med at jernbanestasjonen ville bli bombet. Huset vårt lå like i nærheten. Derfor måtte vi evakuere.

Det var mange andre som også dro vekk fra de områdene hvor de trodde det kunne bli kamphandlinger. Kommet opp Veienmarka, måtte vi søke ly under låvebrua på Veien gård, tyske fly kretset over og folk var redde for at de skulle skyte på dem.

På Rognhaug var den lille låven full av folk. Der hersket det hjelpeløshet og fortvilelse, alle var redde for hva som kunne skje. Folk ba til Gud om at de måtte slippe krigens redsler. De sang salmer og broren min glemte aldri noen gang salmen ”Vår Gud han er så fast en borg”. Hørte han den seinere i livet, tenkte han alltid på de dagene i låven på Rognhaug.

Det som verre var, var at norske soldater hadde gått i stilling på gården Berget like nedenfor Rognhaug. De hadde rigget opp mitraljøser og lå der og ventet på tyskerne. Mor sa at de lå klare til å rømme til skogs hvis det ble skyting der. – I det fjerne kunne de høre geværsalver og smatringen fra mitraljøser. Det var kampene i [[Haugsbygd]] de hørte. De så røyken velte opp fra alle gårdene som brant i bygda der. Heldigvis kom ikke tyskerne langs Soknedalsveien i første omgang. De norske soldatene ble trukket vekk, og ”låvefolket” på Rognhaug fant ut at de ville dra hjem igjen.

På vei hjem, oppe i Ramsrudhellinga, møtte vi tyskerne. De kom kjørende i en lang motorsykkel- og bilkolonne. De senket litt på farten da de så alle flyktningene som gikk langs veien. Men de stoppet ikke, de dro videre.

Vi kom hjem og far var der. Vi var glade for å være sammen igjen. Heldigvis hadde ingen brutt seg inn i huset vårt. Far fjernet lemmene han hadde spikret for vinduene. Det var ikke sluppet bomber på jernbanestasjonen, den var like hel. Men det krydde av tyskere der.

Far fortalte at like før tyskerne kom til Hønefoss, var butikkene i byen blitt plyndret. Det hadde gått ut ordre fra den norske kommandanten på Hvalsmoen at butikkene skulle tømmes for varer slik at tyskerne ikke fikk tak i dem. Men det utartet seg til ren plyndring. Onkel Iver (Berg) hadde kolonial-forretning i St. Olafsgate. Han sa at det ikke var så mye som et havregryn igjen i butikken hans etter plyndringen. Seinere måtte folk gi fra seg igjen mye av det de hadde stjålet.

Det var portforbud om natta. Derfor måtte far få utstedt passerseddel av tyskerne slik at han kunne komme seg på livsnødvendig arbeid i kraftstasjonen.

''Kilde:''
* historieboka.no med råtekst av Nils Johan Rønniksen
* Foto: Alf Pettersen