Kjeldearkiv:Fridtjof Nansen: Min tro (1929) - Sideversjonshistorikk

Kallrustad: Sletteforslag, ikke lokalhistorisk relevant

2022-06-21T12:07:58Z

Sletteforslag, ikke lokalhistorisk relevant

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. jun. 2022 kl. 12:07
Linje 54:		Linje 54:
	[[Kategori:Taler]]		[[Kategori:Taler]]
	[[Kategori:1929]]		[[Kategori:1929]]
			{{Slett}}

Siri Iversen: lenke til digitalisert utgivelse

2020-09-30T08:37:23Z

lenke til digitalisert utgivelse

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. sep. 2020 kl. 08:37
Linje 49:		Linje 49:
	Min tro. Offentliggjort i desemberheftet 1929 av det amerikanske tidsskrift «Forum» under tittelen «What I believe» som besvarelse på en enquete blant fremtredende filosofer, blant annet Bertrand Russell. Artikkelen har ikke før vært gjengitt på norsk. Til sammenligning anføres her «Morgenbladet»s og «Aftenposten»s referat av den talen Nansen holdt i Universitetets aula 29. juli 1924 på den akademiske kvinnekongress og som etter flere tilhøreres utsagn hadde karakter av en trosbekjennelse. «Morgenbladet» 30. juli 1924: «Den eneste redning for verden ligger i utviklingen av en internasjonal ånd, en ånd som er villig til at arbeide for alle nasjoner. Hittil har det vært en dobbeltmoral i verden, en for individene og en annen for nasjonene, Det har vært sagt at nasjonene ikke kan ha samme moral som individene. Det er løgn. Der er ingen grunn hvorfor nasjonene ikke skulde kunne ha samme moral som individene. Å lyve er å lyve og bedrage er å bedrage, hvad enten det gjøres av et individ eller av en nasjon. Det er universitetene som bør gå i spissen her og opdrage den nye generasjon til bare en moral, d e n k r i s t n e m o r a l.» «Aftenposten» 29. juli 1924: Nansen «fremholdt inntrengende at det nu bare var en redning for verden, utviklingen av en internasjonal ånd. Det var dobbeltmoralen, en som oftest høi individuell moral og en annen moral for nasjoner og institusjoner som hadde voldt ulykken og elendigheten i verden. Men den individuelle moral måtte bli statenes moral, fremtidens moral. Å skape en sådan opfatning måtte bli en misjon for universitetsmenneskene verden over, den kristne moral med alt den innebærer.» Utførligere refereres hans uttalelser av Ella Anker 7 år senere i «Norges kvinder» 19. mai 1931. Det heter her til slutt: «Det gamle grunnlag har sviktet. Vi har nu intet annet å falle tilbake på enn den kristne etikk. Der er bare en frelse: menneskenes broderskap og det internasjonale sinnelag.»		Min tro. Offentliggjort i desemberheftet 1929 av det amerikanske tidsskrift «Forum» under tittelen «What I believe» som besvarelse på en enquete blant fremtredende filosofer, blant annet Bertrand Russell. Artikkelen har ikke før vært gjengitt på norsk. Til sammenligning anføres her «Morgenbladet»s og «Aftenposten»s referat av den talen Nansen holdt i Universitetets aula 29. juli 1924 på den akademiske kvinnekongress og som etter flere tilhøreres utsagn hadde karakter av en trosbekjennelse. «Morgenbladet» 30. juli 1924: «Den eneste redning for verden ligger i utviklingen av en internasjonal ånd, en ånd som er villig til at arbeide for alle nasjoner. Hittil har det vært en dobbeltmoral i verden, en for individene og en annen for nasjonene, Det har vært sagt at nasjonene ikke kan ha samme moral som individene. Det er løgn. Der er ingen grunn hvorfor nasjonene ikke skulde kunne ha samme moral som individene. Å lyve er å lyve og bedrage er å bedrage, hvad enten det gjøres av et individ eller av en nasjon. Det er universitetene som bør gå i spissen her og opdrage den nye generasjon til bare en moral, d e n k r i s t n e m o r a l.» «Aftenposten» 29. juli 1924: Nansen «fremholdt inntrengende at det nu bare var en redning for verden, utviklingen av en internasjonal ånd. Det var dobbeltmoralen, en som oftest høi individuell moral og en annen moral for nasjoner og institusjoner som hadde voldt ulykken og elendigheten i verden. Men den individuelle moral måtte bli statenes moral, fremtidens moral. Å skape en sådan opfatning måtte bli en misjon for universitetsmenneskene verden over, den kristne moral med alt den innebærer.» Utførligere refereres hans uttalelser av Ella Anker 7 år senere i «Norges kvinder» 19. mai 1931. Det heter her til slutt: «Det gamle grunnlag har sviktet. Vi har nu intet annet å falle tilbake på enn den kristne etikk. Der er bare en frelse: menneskenes broderskap og det internasjonale sinnelag.»

	«Nansens Røst». Artikler og taler av Fridtjof Nansen. Redigert av A. H. Winsnes II 1908 – 1930. Jacob Dybwads Forlag, s. 711 – 722. Nationaltrykkeriet 1942.		*«Nansens Røst». Artikler og taler av Fridtjof Nansen. Redigert av A. H. Winsnes II 1908 – 1930. Jacob Dybwads Forlag, s. 711 – 722. Nationaltrykkeriet 1942. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2009020402009}}.

	Utskrift foretatt av Sigurd Rødsten.		Utskrift foretatt av Sigurd Rødsten.
			[[Kategori:Taler]]
			[[Kategori:1929]]

Siri Iversen: lenke på tittelord

2020-09-30T08:32:10Z

lenke på tittelord

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. sep. 2020 kl. 08:32
Linje 1:		Linje 1:
	[['''Fridtjof Nansen: Min tro (1929)~~''''''Fet tekst'''~~\|Fridtjof Nansen: Min tro (1929)]]		'''[[Kjeldearkiv:Fridtjof Nansen: Min tro (1929)\|Fridtjof Nansen: Min tro (1929)]]'''

	Det er forunderlig hvor overordentlig sjelden man hører mennesker frimodig og åpenlyst gi uttrykk for sin tro, hvad de virkelig tror i sitt innerste jeg, og i sine beste øyeblikk; hvilke høiere makter de anerkjenner, som overordnet noen, hvilken fremtid som venter. Har det sin grunn i skyhet, en hensyntagen til andres overbevisning som de ikke ønsker å forstyrre? Eller er det fordi mange mennesker ikke har maktet å komme til en slutning om hvad de virkelig tror? Muligens begge deler. Da Charles Darwin blev spurt om sin tro, svarte han: «Hvad mitt livssyn angår, er det et spørsmål som ikke angår andre enn mig selv. Men når De spør, kan jeg si at min synsmåte ofte kan svinge hit og dit. Jeg mener at generelt sett (og mer og mer eftersom jeg blir eldre), men ikke alltid, vilde det mest treffende uttrykk for mitt synspunkt kalles agnostisk.		Det er forunderlig hvor overordentlig sjelden man hører mennesker frimodig og åpenlyst gi uttrykk for sin tro, hvad de virkelig tror i sitt innerste jeg, og i sine beste øyeblikk; hvilke høiere makter de anerkjenner, som overordnet noen, hvilken fremtid som venter. Har det sin grunn i skyhet, en hensyntagen til andres overbevisning som de ikke ønsker å forstyrre? Eller er det fordi mange mennesker ikke har maktet å komme til en slutning om hvad de virkelig tror? Muligens begge deler. Da Charles Darwin blev spurt om sin tro, svarte han: «Hvad mitt livssyn angår, er det et spørsmål som ikke angår andre enn mig selv. Men når De spør, kan jeg si at min synsmåte ofte kan svinge hit og dit. Jeg mener at generelt sett (og mer og mer eftersom jeg blir eldre), men ikke alltid, vilde det mest treffende uttrykk for mitt synspunkt kalles agnostisk.

Siri Iversen: -

2020-09-30T08:30:15Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. sep. 2020 kl. 08:30
Linje 1:		Linje 1:
	[['''Fridtjof Nansen: Min tro (1929)''''''Fet tekst'''\|'Fridtjof Nansen: Min tro (1929)]]		[['''Fridtjof Nansen: Min tro (1929)''''''Fet tekst'''\|Fridtjof Nansen: Min tro (1929)]]

	Det er forunderlig hvor overordentlig sjelden man hører mennesker frimodig og åpenlyst gi uttrykk for sin tro, hvad de virkelig tror i sitt innerste jeg, og i sine beste øyeblikk; hvilke høiere makter de anerkjenner, som overordnet noen, hvilken fremtid som venter. Har det sin grunn i skyhet, en hensyntagen til andres overbevisning som de ikke ønsker å forstyrre? Eller er det fordi mange mennesker ikke har maktet å komme til en slutning om hvad de virkelig tror? Muligens begge deler. Da Charles Darwin blev spurt om sin tro, svarte han: «Hvad mitt livssyn angår, er det et spørsmål som ikke angår andre enn mig selv. Men når De spør, kan jeg si at min synsmåte ofte kan svinge hit og dit. Jeg mener at generelt sett (og mer og mer eftersom jeg blir eldre), men ikke alltid, vilde det mest treffende uttrykk for mitt synspunkt kalles agnostisk.		Det er forunderlig hvor overordentlig sjelden man hører mennesker frimodig og åpenlyst gi uttrykk for sin tro, hvad de virkelig tror i sitt innerste jeg, og i sine beste øyeblikk; hvilke høiere makter de anerkjenner, som overordnet noen, hvilken fremtid som venter. Har det sin grunn i skyhet, en hensyntagen til andres overbevisning som de ikke ønsker å forstyrre? Eller er det fordi mange mennesker ikke har maktet å komme til en slutning om hvad de virkelig tror? Muligens begge deler. Da Charles Darwin blev spurt om sin tro, svarte han: «Hvad mitt livssyn angår, er det et spørsmål som ikke angår andre enn mig selv. Men når De spør, kan jeg si at min synsmåte ofte kan svinge hit og dit. Jeg mener at generelt sett (og mer og mer eftersom jeg blir eldre), men ikke alltid, vilde det mest treffende uttrykk for mitt synspunkt kalles agnostisk.

Cnyborg: Cnyborg flyttet siden Fridtjof Nansen: Min tro (1929) til Kjeldearkiv:Fridtjof Nansen: Min tro (1929)

2020-09-14T06:56:55Z

Cnyborg flyttet siden Fridtjof Nansen: Min tro (1929) til Kjeldearkiv:Fridtjof Nansen: Min tro (1929)

← Eldre sideversjon	Sideversjonen fra 14. sep. 2020 kl. 06:56
(Ingen forskjell)

Sigurd Rødsten på 13. sep. 2020 kl. 14:13

2020-09-13T14:13:35Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. sep. 2020 kl. 14:13
Linje 1:		Linje 1:
	[['''Fridtjof Nansen: Min tro (1929)''''''Fet tekst'''\|~~<nowiki>~~'~~''</nowiki>~~Fridtjof Nansen: Min tro (1929)]]		[['''Fridtjof Nansen: Min tro (1929)''''''Fet tekst'''\|'Fridtjof Nansen: Min tro (1929)]]

	Det er forunderlig hvor overordentlig sjelden man hører mennesker frimodig og åpenlyst gi uttrykk for sin tro, hvad de virkelig tror i sitt innerste jeg, og i sine beste øyeblikk; hvilke høiere makter de anerkjenner, som overordnet noen, hvilken fremtid som venter. Har det sin grunn i skyhet, en hensyntagen til andres overbevisning som de ikke ønsker å forstyrre? Eller er det fordi mange mennesker ikke har maktet å komme til en slutning om hvad de virkelig tror? Muligens begge deler. Da Charles Darwin blev spurt om sin tro, svarte han: «Hvad mitt livssyn angår, er det et spørsmål som ikke angår andre enn mig selv. Men når De spør, kan jeg si at min synsmåte ofte kan svinge hit og dit. Jeg mener at generelt sett (og mer og mer eftersom jeg blir eldre), men ikke alltid, vilde det mest treffende uttrykk for mitt synspunkt kalles agnostisk.		Det er forunderlig hvor overordentlig sjelden man hører mennesker frimodig og åpenlyst gi uttrykk for sin tro, hvad de virkelig tror i sitt innerste jeg, og i sine beste øyeblikk; hvilke høiere makter de anerkjenner, som overordnet noen, hvilken fremtid som venter. Har det sin grunn i skyhet, en hensyntagen til andres overbevisning som de ikke ønsker å forstyrre? Eller er det fordi mange mennesker ikke har maktet å komme til en slutning om hvad de virkelig tror? Muligens begge deler. Da Charles Darwin blev spurt om sin tro, svarte han: «Hvad mitt livssyn angår, er det et spørsmål som ikke angår andre enn mig selv. Men når De spør, kan jeg si at min synsmåte ofte kan svinge hit og dit. Jeg mener at generelt sett (og mer og mer eftersom jeg blir eldre), men ikke alltid, vilde det mest treffende uttrykk for mitt synspunkt kalles agnostisk.

Sigurd Rødsten på 13. sep. 2020 kl. 14:02

2020-09-13T14:02:19Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. sep. 2020 kl. 14:02
Linje 44:		Linje 44:
	Sociale spørsmål kan ikke lenger løses ved klassekamp mere enn internasjonale problemer kan avgjøres ved krig mellem nasjoner. Krig er negativ og vil før eller senere lede til undergang, mens godvilje og samarbeide er positive og danner det eneste trygge grunnlag til å bygge en bedre fremtid på. Hvis alle klasser kunne møtes i full tillid, med samme iver efter å kunne virke sammen for å opnå en varig bedring i alt som vedrører et folks liv og forhold, da, kun da, vil man kunne opnå en ordning til gavn for alle parter. Borgerne må rolig undersøke sitt lands naturmuligheter, hvad bedriftsliv de rummer, og hvordan disse praktiske foretagender og utbyttete av dem kan fordeles blant de forskjellige klasser og blant folket på rett og rettferdig måte. Men for å nå dette ønskemål må hver klasse naturligvis vøre beredt til å bringe ofre. Det som er nødvendig er at følelsen av solidaritet nestekjærlighet må gjennomtrenge alle våre handlinger og tanker. Og vi skal alltid huske på at kjærlighet og toleranse er de skjønneste trær i skogen.		Sociale spørsmål kan ikke lenger løses ved klassekamp mere enn internasjonale problemer kan avgjøres ved krig mellem nasjoner. Krig er negativ og vil før eller senere lede til undergang, mens godvilje og samarbeide er positive og danner det eneste trygge grunnlag til å bygge en bedre fremtid på. Hvis alle klasser kunne møtes i full tillid, med samme iver efter å kunne virke sammen for å opnå en varig bedring i alt som vedrører et folks liv og forhold, da, kun da, vil man kunne opnå en ordning til gavn for alle parter. Borgerne må rolig undersøke sitt lands naturmuligheter, hvad bedriftsliv de rummer, og hvordan disse praktiske foretagender og utbyttete av dem kan fordeles blant de forskjellige klasser og blant folket på rett og rettferdig måte. Men for å nå dette ønskemål må hver klasse naturligvis vøre beredt til å bringe ofre. Det som er nødvendig er at følelsen av solidaritet nestekjærlighet må gjennomtrenge alle våre handlinger og tanker. Og vi skal alltid huske på at kjærlighet og toleranse er de skjønneste trær i skogen.

	Kilder		'''Kilder'''

	Min tro. Offentliggjort i desemberheftet 1929 av det amerikanske tidsskrift «Forum» under tittelen «What I believe» som besvarelse på en enquete blant fremtredende filosofer, blant annet Bertrand Russell. Artikkelen har ikke før vært gjengitt på norsk. Til sammenligning anføres her «Morgenbladet»s og «Aftenposten»s referat av den talen Nansen holdt i Universitetets aula 29. juli 1924 på den akademiske kvinnekongress og som etter flere tilhøreres utsagn hadde karakter av en trosbekjennelse. «Morgenbladet» 30. juli 1924: «Den eneste redning for verden ligger i utviklingen av en internasjonal ånd, en ånd som er villig til at arbeide for alle nasjoner. Hittil har det vært en dobbeltmoral i verden, en for individene og en annen for nasjonene, Det har vært sagt at nasjonene ikke kan ha samme moral som individene. Det er løgn. Der er ingen grunn hvorfor nasjonene ikke skulde kunne ha samme moral som individene. Å lyve er å lyve og bedrage er å bedrage, hvad enten det gjøres av et individ eller av en nasjon. Det er universitetene som bør gå i spissen her og opdrage den nye generasjon til bare en moral, d e n k r i s t n e m o r a l.» «Aftenposten» 29. juli 1924: Nansen «fremholdt inntrengende at det nu bare var en redning for verden, utviklingen av en internasjonal ånd. Det var dobbeltmoralen, en som oftest høi individuell moral og en annen moral for nasjoner og institusjoner som hadde voldt ulykken og elendigheten i verden. Men den individuelle moral måtte bli statenes moral, fremtidens moral. Å skape en sådan opfatning måtte bli en misjon for universitetsmenneskene verden over, den kristne moral med alt den innebærer.» Utførligere refereres hans uttalelser av Ella Anker 7 år senere i «Norges kvinder» 19. mai 1931. Det heter her til slutt: «Det gamle grunnlag har sviktet. Vi har nu intet annet å falle tilbake på enn den kristne etikk. Der er bare en frelse: menneskenes broderskap og det internasjonale sinnelag.»		Min tro. Offentliggjort i desemberheftet 1929 av det amerikanske tidsskrift «Forum» under tittelen «What I believe» som besvarelse på en enquete blant fremtredende filosofer, blant annet Bertrand Russell. Artikkelen har ikke før vært gjengitt på norsk. Til sammenligning anføres her «Morgenbladet»s og «Aftenposten»s referat av den talen Nansen holdt i Universitetets aula 29. juli 1924 på den akademiske kvinnekongress og som etter flere tilhøreres utsagn hadde karakter av en trosbekjennelse. «Morgenbladet» 30. juli 1924: «Den eneste redning for verden ligger i utviklingen av en internasjonal ånd, en ånd som er villig til at arbeide for alle nasjoner. Hittil har det vært en dobbeltmoral i verden, en for individene og en annen for nasjonene, Det har vært sagt at nasjonene ikke kan ha samme moral som individene. Det er løgn. Der er ingen grunn hvorfor nasjonene ikke skulde kunne ha samme moral som individene. Å lyve er å lyve og bedrage er å bedrage, hvad enten det gjøres av et individ eller av en nasjon. Det er universitetene som bør gå i spissen her og opdrage den nye generasjon til bare en moral, d e n k r i s t n e m o r a l.» «Aftenposten» 29. juli 1924: Nansen «fremholdt inntrengende at det nu bare var en redning for verden, utviklingen av en internasjonal ånd. Det var dobbeltmoralen, en som oftest høi individuell moral og en annen moral for nasjoner og institusjoner som hadde voldt ulykken og elendigheten i verden. Men den individuelle moral måtte bli statenes moral, fremtidens moral. Å skape en sådan opfatning måtte bli en misjon for universitetsmenneskene verden over, den kristne moral med alt den innebærer.» Utførligere refereres hans uttalelser av Ella Anker 7 år senere i «Norges kvinder» 19. mai 1931. Det heter her til slutt: «Det gamle grunnlag har sviktet. Vi har nu intet annet å falle tilbake på enn den kristne etikk. Der er bare en frelse: menneskenes broderskap og det internasjonale sinnelag.»

Sigurd Rødsten på 13. sep. 2020 kl. 14:00

2020-09-13T14:00:44Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. sep. 2020 kl. 14:00
Linje 47:		Linje 47:

	Min tro. Offentliggjort i desemberheftet 1929 av det amerikanske tidsskrift «Forum» under tittelen «What I believe» som besvarelse på en enquete blant fremtredende filosofer, blant annet Bertrand Russell. Artikkelen har ikke før vært gjengitt på norsk. Til sammenligning anføres her «Morgenbladet»s og «Aftenposten»s referat av den talen Nansen holdt i Universitetets aula 29. juli 1924 på den akademiske kvinnekongress og som etter flere tilhøreres utsagn hadde karakter av en trosbekjennelse. «Morgenbladet» 30. juli 1924: «Den eneste redning for verden ligger i utviklingen av en internasjonal ånd, en ånd som er villig til at arbeide for alle nasjoner. Hittil har det vært en dobbeltmoral i verden, en for individene og en annen for nasjonene, Det har vært sagt at nasjonene ikke kan ha samme moral som individene. Det er løgn. Der er ingen grunn hvorfor nasjonene ikke skulde kunne ha samme moral som individene. Å lyve er å lyve og bedrage er å bedrage, hvad enten det gjøres av et individ eller av en nasjon. Det er universitetene som bør gå i spissen her og opdrage den nye generasjon til bare en moral, d e n k r i s t n e m o r a l.» «Aftenposten» 29. juli 1924: Nansen «fremholdt inntrengende at det nu bare var en redning for verden, utviklingen av en internasjonal ånd. Det var dobbeltmoralen, en som oftest høi individuell moral og en annen moral for nasjoner og institusjoner som hadde voldt ulykken og elendigheten i verden. Men den individuelle moral måtte bli statenes moral, fremtidens moral. Å skape en sådan opfatning måtte bli en misjon for universitetsmenneskene verden over, den kristne moral med alt den innebærer.» Utførligere refereres hans uttalelser av Ella Anker 7 år senere i «Norges kvinder» 19. mai 1931. Det heter her til slutt: «Det gamle grunnlag har sviktet. Vi har nu intet annet å falle tilbake på enn den kristne etikk. Der er bare en frelse: menneskenes broderskap og det internasjonale sinnelag.»		Min tro. Offentliggjort i desemberheftet 1929 av det amerikanske tidsskrift «Forum» under tittelen «What I believe» som besvarelse på en enquete blant fremtredende filosofer, blant annet Bertrand Russell. Artikkelen har ikke før vært gjengitt på norsk. Til sammenligning anføres her «Morgenbladet»s og «Aftenposten»s referat av den talen Nansen holdt i Universitetets aula 29. juli 1924 på den akademiske kvinnekongress og som etter flere tilhøreres utsagn hadde karakter av en trosbekjennelse. «Morgenbladet» 30. juli 1924: «Den eneste redning for verden ligger i utviklingen av en internasjonal ånd, en ånd som er villig til at arbeide for alle nasjoner. Hittil har det vært en dobbeltmoral i verden, en for individene og en annen for nasjonene, Det har vært sagt at nasjonene ikke kan ha samme moral som individene. Det er løgn. Der er ingen grunn hvorfor nasjonene ikke skulde kunne ha samme moral som individene. Å lyve er å lyve og bedrage er å bedrage, hvad enten det gjøres av et individ eller av en nasjon. Det er universitetene som bør gå i spissen her og opdrage den nye generasjon til bare en moral, d e n k r i s t n e m o r a l.» «Aftenposten» 29. juli 1924: Nansen «fremholdt inntrengende at det nu bare var en redning for verden, utviklingen av en internasjonal ånd. Det var dobbeltmoralen, en som oftest høi individuell moral og en annen moral for nasjoner og institusjoner som hadde voldt ulykken og elendigheten i verden. Men den individuelle moral måtte bli statenes moral, fremtidens moral. Å skape en sådan opfatning måtte bli en misjon for universitetsmenneskene verden over, den kristne moral med alt den innebærer.» Utførligere refereres hans uttalelser av Ella Anker 7 år senere i «Norges kvinder» 19. mai 1931. Det heter her til slutt: «Det gamle grunnlag har sviktet. Vi har nu intet annet å falle tilbake på enn den kristne etikk. Der er bare en frelse: menneskenes broderskap og det internasjonale sinnelag.»

	«Nansens Røst». Artikler og taler av Fridtjof Nansen. Redigert av A. H. Winsnes II 1908 – 1930. Jacob Dybwads Forlag, s. 711 – 722. Nationaltrykkeriet 1942.		«Nansens Røst». Artikler og taler av Fridtjof Nansen. Redigert av A. H. Winsnes II 1908 – 1930. Jacob Dybwads Forlag, s. 711 – 722. Nationaltrykkeriet 1942.

	Utskrift foretatt av Sigurd Rødsten.		Utskrift foretatt av Sigurd Rødsten.

Sigurd Rødsten på 13. sep. 2020 kl. 13:58

2020-09-13T13:58:23Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. sep. 2020 kl. 13:58
Linje 41:		Linje 41:

	Og hvad klassekamp angår, er det i sannhet vanskelig å forstå hvorfor alle disse streiker og «lock-out» er fremdeles er nødvendige, og hvad grunnen er til at klassene ennu ikke har sett en utvei til å finne en mer rasjonell måte å avgjøre sine tvister på. Det er åpenbart følgen av en beklagelig mangel på solidaritetsfølelse på begge sider. Når man tar i betraktning alle moderne opfinnelser og fremskritt i vitenskap, bedre hygiene og medisinsk hjelp, skulde det selvfølgelig være mulig materielt å forbedre alle klassers livsvilkår for å gjøre livet rummeligere, rikere, sundere og lykkeligere for alle borgere, og derved i høi grad utjevne forskjellen mellom fattige og rike. Ved moderne forbedringer i arkitektur kan beboelsesleiligheter bli mere praktiske, og mer komfortable for de fattige klasser. Det er i høi grad forbedrede kommunikasjons-vesen, automobiler, rutebusser, sporvogner, jernbaner, o.s.v., gjør det mulig for folk å bo rummeligere, istedenfor å stuves sammen i trange gater. Radio, kino, grammofon og andre opfinnelser gjør det mulig for nesten alle å skaffe seg underholdning; og i betraktning av at tøi kan kjøpes billig, ser de fleste mennesker seg i stand til å klæ sig ganske pent. Vi har således midler til, å skape en lysere, mere tilfredsstillende tilværelse for alle mennesker, og det er overlatt til oss å bruke disse midler. Vi skulle derfor ha grunn til å se fremtiden i møte med tillit og håp.		Og hvad klassekamp angår, er det i sannhet vanskelig å forstå hvorfor alle disse streiker og «lock-out» er fremdeles er nødvendige, og hvad grunnen er til at klassene ennu ikke har sett en utvei til å finne en mer rasjonell måte å avgjøre sine tvister på. Det er åpenbart følgen av en beklagelig mangel på solidaritetsfølelse på begge sider. Når man tar i betraktning alle moderne opfinnelser og fremskritt i vitenskap, bedre hygiene og medisinsk hjelp, skulde det selvfølgelig være mulig materielt å forbedre alle klassers livsvilkår for å gjøre livet rummeligere, rikere, sundere og lykkeligere for alle borgere, og derved i høi grad utjevne forskjellen mellom fattige og rike. Ved moderne forbedringer i arkitektur kan beboelsesleiligheter bli mere praktiske, og mer komfortable for de fattige klasser. Det er i høi grad forbedrede kommunikasjons-vesen, automobiler, rutebusser, sporvogner, jernbaner, o.s.v., gjør det mulig for folk å bo rummeligere, istedenfor å stuves sammen i trange gater. Radio, kino, grammofon og andre opfinnelser gjør det mulig for nesten alle å skaffe seg underholdning; og i betraktning av at tøi kan kjøpes billig, ser de fleste mennesker seg i stand til å klæ sig ganske pent. Vi har således midler til, å skape en lysere, mere tilfredsstillende tilværelse for alle mennesker, og det er overlatt til oss å bruke disse midler. Vi skulle derfor ha grunn til å se fremtiden i møte med tillit og håp.

	Sociale spørsmål kan ikke lenger løses ved klassekamp mere enn internasjonale problemer kan avgjøres ved krig mellem nasjoner. Krig er negativ og vil før eller senere lede til undergang, mens godvilje og samarbeide er positive og danner det eneste trygge grunnlag til å bygge en bedre fremtid på. Hvis alle klasser kunne møtes i full tillid, med samme iver efter å kunne virke sammen for å opnå en varig bedring i alt som vedrører et folks liv og forhold, da, kun da, vil man kunne opnå en ordning til gavn for alle parter. Borgerne må rolig undersøke sitt lands naturmuligheter, hvad bedriftsliv de rummer, og hvordan disse praktiske foretagender og utbyttete av dem kan fordeles blant de forskjellige klasser og blant folket på rett og rettferdig måte. Men for å nå dette ønskemål må hver klasse naturligvis vøre beredt til å bringe ofre. Det som er nødvendig er at følelsen av solidaritet nestekjærlighet må gjennomtrenge alle våre handlinger og tanker. Og vi skal alltid huske på at kjærlighet og toleranse er de skjønneste trær i skogen.		Sociale spørsmål kan ikke lenger løses ved klassekamp mere enn internasjonale problemer kan avgjøres ved krig mellem nasjoner. Krig er negativ og vil før eller senere lede til undergang, mens godvilje og samarbeide er positive og danner det eneste trygge grunnlag til å bygge en bedre fremtid på. Hvis alle klasser kunne møtes i full tillid, med samme iver efter å kunne virke sammen for å opnå en varig bedring i alt som vedrører et folks liv og forhold, da, kun da, vil man kunne opnå en ordning til gavn for alle parter. Borgerne må rolig undersøke sitt lands naturmuligheter, hvad bedriftsliv de rummer, og hvordan disse praktiske foretagender og utbyttete av dem kan fordeles blant de forskjellige klasser og blant folket på rett og rettferdig måte. Men for å nå dette ønskemål må hver klasse naturligvis vøre beredt til å bringe ofre. Det som er nødvendig er at følelsen av solidaritet nestekjærlighet må gjennomtrenge alle våre handlinger og tanker. Og vi skal alltid huske på at kjærlighet og toleranse er de skjønneste trær i skogen.

	Kilder		Kilder

	Min tro. Offentliggjort i desemberheftet 1929 av det amerikanske tidsskrift «Forum» under tittelen «What I believe» som besvarelse på en enquete blant fremtredende filosofer, blant annet Bertrand Russell. Artikkelen har ikke før vært gjengitt på norsk. Til sammenligning anføres her «Morgenbladet»s og «Aftenposten»s referat av den talen Nansen holdt i Universitetets aula 29. juli 1924 på den akademiske kvinnekongress og som etter flere tilhøreres utsagn hadde karakter av en trosbekjennelse. «Morgenbladet» 30. juli 1924: «Den eneste redning for verden ligger i utviklingen av en internasjonal ånd, en ånd som er villig til at arbeide for alle nasjoner. Hittil har det vært en dobbeltmoral i verden, en for individene og en annen for nasjonene, Det har vært sagt at nasjonene ikke kan ha samme moral som individene. Det er løgn. Der er ingen grunn hvorfor nasjonene ikke skulde kunne ha samme moral som individene. Å lyve er å lyve og bedrage er å bedrage, hvad enten det gjøres av et individ eller av en nasjon. Det er universitetene som bør gå i spissen her og opdrage den nye generasjon til bare en moral, d e n k r i s t n e m o r a l.» «Aftenposten» 29. juli 1924: Nansen «fremholdt inntrengende at det nu bare var en redning for verden, utviklingen av en internasjonal ånd. Det var dobbeltmoralen, en som oftest høi individuell moral og en annen moral for nasjoner og institusjoner som hadde voldt ulykken og elendigheten i verden. Men den individuelle moral måtte bli statenes moral, fremtidens moral. Å skape en sådan opfatning måtte bli en misjon for universitetsmenneskene verden over, den kristne moral med alt den innebærer.» Utførligere refereres hans uttalelser av Ella Anker 7 år senere i «Norges kvinder» 19. mai 1931. Det heter her til slutt: «Det gamle grunnlag har sviktet. Vi har nu intet annet å falle tilbake på enn den kristne etikk. Der er bare en frelse: menneskenes broderskap og det internasjonale sinnelag.»		Min tro. Offentliggjort i desemberheftet 1929 av det amerikanske tidsskrift «Forum» under tittelen «What I believe» som besvarelse på en enquete blant fremtredende filosofer, blant annet Bertrand Russell. Artikkelen har ikke før vært gjengitt på norsk. Til sammenligning anføres her «Morgenbladet»s og «Aftenposten»s referat av den talen Nansen holdt i Universitetets aula 29. juli 1924 på den akademiske kvinnekongress og som etter flere tilhøreres utsagn hadde karakter av en trosbekjennelse. «Morgenbladet» 30. juli 1924: «Den eneste redning for verden ligger i utviklingen av en internasjonal ånd, en ånd som er villig til at arbeide for alle nasjoner. Hittil har det vært en dobbeltmoral i verden, en for individene og en annen for nasjonene, Det har vært sagt at nasjonene ikke kan ha samme moral som individene. Det er løgn. Der er ingen grunn hvorfor nasjonene ikke skulde kunne ha samme moral som individene. Å lyve er å lyve og bedrage er å bedrage, hvad enten det gjøres av et individ eller av en nasjon. Det er universitetene som bør gå i spissen her og opdrage den nye generasjon til bare en moral, d e n k r i s t n e m o r a l.» «Aftenposten» 29. juli 1924: Nansen «fremholdt inntrengende at det nu bare var en redning for verden, utviklingen av en internasjonal ånd. Det var dobbeltmoralen, en som oftest høi individuell moral og en annen moral for nasjoner og institusjoner som hadde voldt ulykken og elendigheten i verden. Men den individuelle moral måtte bli statenes moral, fremtidens moral. Å skape en sådan opfatning måtte bli en misjon for universitetsmenneskene verden over, den kristne moral med alt den innebærer.» Utførligere refereres hans uttalelser av Ella Anker 7 år senere i «Norges kvinder» 19. mai 1931. Det heter her til slutt: «Det gamle grunnlag har sviktet. Vi har nu intet annet å falle tilbake på enn den kristne etikk. Der er bare en frelse: menneskenes broderskap og det internasjonale sinnelag.»
	«Nansens Røst». Artikler og taler av Fridtjof Nansen. Redigert av A. H. Winsnes II 1908 – 1930. Jacob Dybwads Forlag, s. 711 – 722. Nationaltrykkeriet 1942.		«Nansens Røst». Artikler og taler av Fridtjof Nansen. Redigert av A. H. Winsnes II 1908 – 1930. Jacob Dybwads Forlag, s. 711 – 722. Nationaltrykkeriet 1942.
	Utskrift foretatt av Sigurd Rødsten.		Utskrift foretatt av Sigurd Rødsten.

Sigurd Rødsten på 13. sep. 2020 kl. 13:52

2020-09-13T13:52:43Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. sep. 2020 kl. 13:52
Linje 28:		Linje 28:
	For mange mennesker synes det å være meget vanskeligere å opgi tanken på et formål med eksistensen og en vis verdensplan enn å godta determinismens lære, og forkaste ideen om den frie vilje,, uaktet den ene er en uundgåelig følge av den annen. Men det gjelder her som i tilfellet fri vilje, vi handler ikke overensstemmende med teori; - i praksis handler vi alle som om det skulle være en hensikt med vårt liv. Vi kan ikke mere komme vekk fra denne ide enn fra ideen om en fri vilje; den er for dypt rotfestet i den menneskelige natur, idet den er bestemt av tidligere årsaker.		For mange mennesker synes det å være meget vanskeligere å opgi tanken på et formål med eksistensen og en vis verdensplan enn å godta determinismens lære, og forkaste ideen om den frie vilje,, uaktet den ene er en uundgåelig følge av den annen. Men det gjelder her som i tilfellet fri vilje, vi handler ikke overensstemmende med teori; - i praksis handler vi alle som om det skulle være en hensikt med vårt liv. Vi kan ikke mere komme vekk fra denne ide enn fra ideen om en fri vilje; den er for dypt rotfestet i den menneskelige natur, idet den er bestemt av tidligere årsaker.

	Det er imidlertid innlysende at når den såkalte materialistiske livsanskuelse ovenfor skisert, utspredes og gjennomtrenger almindelige menneskers tankeliv, blir alle deres filosofiske og religiøse forestillinger om tilværelsen dypt rystet. Gamle tros-retninger, gamle religiøse systemer, dogmer og overtro som dannet de viktigste holdepunkter for deres livsanskuelse, kan ikke lenger opprettholdes, og det er neppe noen fyldestgjørende og tilfredsstillende nye doktriner som kan innta deres plass. Verre imidlertid enn dette er det faktum at ideen om moral hittil almindeligvis var knyttet til religionen, at de gjengse moralregler hovedsakelig hadde sin opprinnelse i overtro, og at man måtte adlyde dem for å behage noen overnaturlige vesener, eller for å erholde en belønning her eller i et annet liv. Mennesker som oppdager villfarelsen i sine gamle overtroiske forestillinger og kaster dem over bord, kan derfor også komme til å kaste sine etiske grunnsetninger overbord uten å være i stand til å finne nye. De taper således sin åndelige balanse, sitt fotfeste i livet. Deres moralske og sosiale ideer blir et bytte for tidens vinder eller forsvinner i smeltedigelen. Denne tingenes tilstand vil uundgåelig skape uro, uvisshet, forvirring og villfarelse som ofte forgrener sig videnom i likhet med kommunistiske ideer, og det øver en uheldig innflytelse på alt sosialt liv, og på samfundets lykke. Det lammer håpet om en bedre fremtid.		Det er imidlertid innlysende at når den såkalte materialistiske livsanskuelse ovenfor skisert, utspredes og gjennomtrenger almindelige menneskers tankeliv, blir alle deres filosofiske og religiøse forestillinger om tilværelsen dypt rystet. Gamle tros-retninger, gamle religiøse systemer, dogmer og overtro som dannet de viktigste holdepunkter for deres livsanskuelse, kan ikke lenger opprettholdes, og det er neppe noen fyldestgjørende og tilfredsstillende nye doktriner som kan innta deres plass. Verre imidlertid enn dette er det faktum at ideen om moral hittil almindeligvis var knyttet til religionen, at de gjengse moralregler hovedsakelig hadde sin opprinnelse i overtro, og at man måtte adlyde dem for å behage noen overnaturlige vesener, eller for å erholde en belønning her eller i et annet liv. Mennesker som oppdager villfarelsen i sine gamle overtroiske forestillinger og kaster dem over bord, kan derfor også komme til å kaste sine etiske grunnsetninger overbord uten å være i stand til å finne nye. De taper således sin åndelige balanse, sitt fotfeste i livet. Deres moralske og sosiale ideer blir et bytte for tidens vinder eller forsvinner i smeltedigelen. Denne tingenes tilstand vil uundgåelig skape uro, uvisshet, forvirring og villfarelse som ofte forgrener sig videnom i likhet med kommunistiske ideer, og det øver en uheldig innflytelse på alt sosialt liv, og på samfundets lykke. Det lammer håpet om en bedre fremtid.

	Men tross alt dette drømmer vi om en ny tidsepoke for menneskeslekten om et lykkeligere liv, om vedvarende fred, om brorskap og velvilje mellom individer, klasser og folkeslag, om gjensidig tillit og samarbeid. Kan denne drøm virkeliggjøres? Det finnes folk som tror at en bedre verden kan skapes ved plutselig iverksatte forbedringer, ved diktatoriske befalinger, ved makt, ja, selv ved revolusjoner. Det var folk av denne innstilling som foreslo å «drive krigen ut med krig», men alt de opnådde var ødeleggelse. Det gamle ord om Beelzebub er et farlig ordtak. Ondt vil skape mer ondt, krig mer fientlig følelse, og bruken av tvang nødvendigheten av mer tvang. Den vedvarende bedring av verdenslivet nåes ikke ved snarveier av denne art; den må komme ved gradvis vekst innenfra. Den kan kun vinnes ved kunnskap og oplysning, og tiden dertil er nødvendig. Det hjelper ingenting å si at menneskene skal først søke Guds rike, med mindre vi vet hvad slags Gud det, og om han kan tilfredsstilletidens krav. Guden kan ikke lenger være et despotisk, overnaturlig vesen der gir bud som vi må adlyde enten vi finner dem rimelige eller ikke. Han må være godhetens kilde, det moralprinsipp som skal lede all vår gjerning og ferd i livet.		Men tross alt dette drømmer vi om en ny tidsepoke for menneskeslekten om et lykkeligere liv, om vedvarende fred, om brorskap og velvilje mellom individer, klasser og folkeslag, om gjensidig tillit og samarbeid. Kan denne drøm virkeliggjøres? Det finnes folk som tror at en bedre verden kan skapes ved plutselig iverksatte forbedringer, ved diktatoriske befalinger, ved makt, ja, selv ved revolusjoner. Det var folk av denne innstilling som foreslo å «drive krigen ut med krig», men alt de opnådde var ødeleggelse. Det gamle ord om Beelzebub er et farlig ordtak. Ondt vil skape mer ondt, krig mer fientlig følelse, og bruken av tvang nødvendigheten av mer tvang. Den vedvarende bedring av verdenslivet nåes ikke ved snarveier av denne art; den må komme ved gradvis vekst innenfra. Den kan kun vinnes ved kunnskap og oplysning, og tiden dertil er nødvendig. Det hjelper ingenting å si at menneskene skal først søke Guds rike, med mindre vi vet hvad slags Gud det, og om han kan tilfredsstilletidens krav. Guden kan ikke lenger være et despotisk, overnaturlig vesen der gir bud som vi må adlyde enten vi finner dem rimelige eller ikke. Han må være godhetens kilde, det moralprinsipp som skal lede all vår gjerning og ferd i livet.
Linje 37:		Linje 37:

	Det er nødvendig å bygge op en ny, rettferdig morallov i samklang med tidsmessige synsmåter, befridd så meget som mulig fra overtro, og på grunnlag av de gamle prinsipper om solidaritet og kjærlighet. Det må tydelig understrekes at moralregler ikke er bud som vi må adlyde på grunn av frykt – det laveste instinkt hos mennesket, - men at de er gode i sig selv, fordi deres overholdelse fremmer menneskenes lykke her i livet, og har ingenting å gjøre med den egoistiske tanke om en individuell frelse i en annen verden. Som regel kan det vel sies at moralske handlinger er de som til slutt skader samfundet eller individer, eller begge.		Det er nødvendig å bygge op en ny, rettferdig morallov i samklang med tidsmessige synsmåter, befridd så meget som mulig fra overtro, og på grunnlag av de gamle prinsipper om solidaritet og kjærlighet. Det må tydelig understrekes at moralregler ikke er bud som vi må adlyde på grunn av frykt – det laveste instinkt hos mennesket, - men at de er gode i sig selv, fordi deres overholdelse fremmer menneskenes lykke her i livet, og har ingenting å gjøre med den egoistiske tanke om en individuell frelse i en annen verden. Som regel kan det vel sies at moralske handlinger er de som til slutt skader samfundet eller individer, eller begge.

	Hvis vi virkelig har håp om å kunne nærme oss en bedre fremtid hos menneskeheten, er den første betingelse å ha mot, og ikke la oss beherske av frykt. Vi trenger mot til å kaste til side gamle plagg som har hatt sin tid, og ikke lenger passer for de nye slektledds behov; vi må arbeid rolig og med tillit for å kunne legge et nytt og tryggere grunnlag for den enkeltes så vel som for samfundets etiske liv. Fremfor alt må vi ikke tillate frykt å holde mistillit og fientlige følelser mellom klasser og nasjoner i live, da dette er den alvorligste trussel mot fremtiden. Nasjonene frykter hverandre, og har den opfatning, at for å beskytte sin fremtid er det nødvendig å væbne sig mot enhver nabo. Vi ser at noen av dem synes også å mene at krigsmakt øker deres evne til å holde en mulig fiende undertvunget, men for en upartisk tilskuer må denne metode vise seg å ha nettop den motsatte virkning. Det er jo innlysende at så lenge som denne slags synsmåter er de herskende blandt nasjonene, er det intet håp om å sikre en varig fred. Hvis nasjonene kunde overvinne den gjensidige frykt og mistillit hvis mørke skygge nu kastes over verden, vis de kunde møtes med tillit og velvilje for å ordne sine mulige uoverensstemmelser, vilde de lett kunne være i stand til et samarbeide som vilde sikre en varig fred til velsignelse for hver enkelt av dem til lykke for den hele verden. Et annet nedslående faktum er mangelen på nesten enhver art av moral i internasjonal politikk, og i nasjonenes holdning overfor hverandre helt frem til våre dager. Hvad de enn måtte ha bekjent med sine leber, i praksis har det allikevel hersket et åpenbart anarki, som gav en nasjon rett til å foreta sig hvad det skulde være når den bare hadde den nødvendige makt i beredskap. Det kan fremholdes at siden opprettelsen av Folkeforbundet og den permanente domstol i Haag, er det iallfall til en viss grad skjedd en forandring. Men muligens blev disse institusjoner satt på fote ikke så meget av kjærlighet til retten som man vav hensyn til sikkerhet. Det står ennu tilbake å se om de makter som gikk i borgen for disse institusjoner finner det formålstjenlig å redusere sine rustninger.		Hvis vi virkelig har håp om å kunne nærme oss en bedre fremtid hos menneskeheten, er den første betingelse å ha mot, og ikke la oss beherske av frykt. Vi trenger mot til å kaste til side gamle plagg som har hatt sin tid, og ikke lenger passer for de nye slektledds behov; vi må arbeid rolig og med tillit for å kunne legge et nytt og tryggere grunnlag for den enkeltes så vel som for samfundets etiske liv. Fremfor alt må vi ikke tillate frykt å holde mistillit og fientlige følelser mellom klasser og nasjoner i live, da dette er den alvorligste trussel mot fremtiden. Nasjonene frykter hverandre, og har den opfatning, at for å beskytte sin fremtid er det nødvendig å væbne sig mot enhver nabo. Vi ser at noen av dem synes også å mene at krigsmakt øker deres evne til å holde en mulig fiende undertvunget, men for en upartisk tilskuer må denne metode vise seg å ha nettop den motsatte virkning. Det er jo innlysende at så lenge som denne slags synsmåter er de herskende blandt nasjonene, er det intet håp om å sikre en varig fred. Hvis nasjonene kunde overvinne den gjensidige frykt og mistillit hvis mørke skygge nu kastes over verden, vis de kunde møtes med tillit og velvilje for å ordne sine mulige uoverensstemmelser, vilde de lett kunne være i stand til et samarbeide som vilde sikre en varig fred til velsignelse for hver enkelt av dem til lykke for den hele verden. Et annet nedslående faktum er mangelen på nesten enhver art av moral i internasjonal politikk, og i nasjonenes holdning overfor hverandre helt frem til våre dager. Hvad de enn måtte ha bekjent med sine leber, i praksis har det allikevel hersket et åpenbart anarki, som gav en nasjon rett til å foreta sig hvad det skulde være når den bare hadde den nødvendige makt i beredskap. Det kan fremholdes at siden opprettelsen av Folkeforbundet og den permanente domstol i Haag, er det iallfall til en viss grad skjedd en forandring. Men muligens blev disse institusjoner satt på fote ikke så meget av kjærlighet til retten som man vav hensyn til sikkerhet. Det står ennu tilbake å se om de makter som gikk i borgen for disse institusjoner finner det formålstjenlig å redusere sine rustninger.

	Og hvad klassekamp angår, er det i sannhet vanskelig å forstå hvorfor alle disse streiker og «lock-out» er fremdeles er nødvendige, og hvad grunnen er til at klassene ennu ikke har sett en utvei til å finne en mer rasjonell måte å avgjøre sine tvister på. Det er åpenbart følgen av en beklagelig mangel på solidaritetsfølelse på begge sider. Når man tar i betraktning alle moderne opfinnelser og fremskritt i vitenskap, bedre hygiene og medisinsk hjelp, skulde det selvfølgelig være mulig materielt å forbedre alle klassers livsvilkår for å gjøre livet rummeligere, rikere, sundere og lykkeligere for alle borgere, og derved i høi grad utjevne forskjellen mellom fattige og rike. Ved moderne forbedringer i arkitektur kan beboelsesleiligheter bli mere praktiske, og mer komfortable for de fattige klasser. Det er i høi grad forbedrede kommunikasjons-vesen, automobiler, rutebusser, sporvogner, jernbaner, o.s.v., gjør det mulig for folk å bo rummeligere, istedenfor å stuves sammen i trange gater. Radio, kino, grammofon og andre opfinnelser gjør det mulig for nesten alle å skaffe seg underholdning; og i betraktning av at tøi kan kjøpes billig, ser de fleste mennesker seg i stand til å klæ sig ganske pent. Vi har således midler til, å skape en lysere, mere tilfredsstillende tilværelse for alle mennesker, og det er overlatt til oss å bruke disse midler. Vi skulle derfor ha grunn til å se fremtiden i møte med tillit og håp.		Og hvad klassekamp angår, er det i sannhet vanskelig å forstå hvorfor alle disse streiker og «lock-out» er fremdeles er nødvendige, og hvad grunnen er til at klassene ennu ikke har sett en utvei til å finne en mer rasjonell måte å avgjøre sine tvister på. Det er åpenbart følgen av en beklagelig mangel på solidaritetsfølelse på begge sider. Når man tar i betraktning alle moderne opfinnelser og fremskritt i vitenskap, bedre hygiene og medisinsk hjelp, skulde det selvfølgelig være mulig materielt å forbedre alle klassers livsvilkår for å gjøre livet rummeligere, rikere, sundere og lykkeligere for alle borgere, og derved i høi grad utjevne forskjellen mellom fattige og rike. Ved moderne forbedringer i arkitektur kan beboelsesleiligheter bli mere praktiske, og mer komfortable for de fattige klasser. Det er i høi grad forbedrede kommunikasjons-vesen, automobiler, rutebusser, sporvogner, jernbaner, o.s.v., gjør det mulig for folk å bo rummeligere, istedenfor å stuves sammen i trange gater. Radio, kino, grammofon og andre opfinnelser gjør det mulig for nesten alle å skaffe seg underholdning; og i betraktning av at tøi kan kjøpes billig, ser de fleste mennesker seg i stand til å klæ sig ganske pent. Vi har således midler til, å skape en lysere, mere tilfredsstillende tilværelse for alle mennesker, og det er overlatt til oss å bruke disse midler. Vi skulle derfor ha grunn til å se fremtiden i møte med tillit og håp.
	Sociale spørsmål kan ikke lenger løses ved klassekamp mere enn internasjonale problemer kan avgjøres ved krig mellem nasjoner. Krig er negativ og vil før eller senere lede til undergang, mens godvilje og samarbeide er positive og danner det eneste trygge grunnlag til å bygge en bedre fremtid på. Hvis alle klasser kunne møtes i full tillid, med samme iver efter å kunne virke sammen for å opnå en varig bedring i alt som vedrører et folks liv og forhold, da, kun da, vil man kunne opnå en ordning til gavn for alle parter. Borgerne må rolig undersøke sitt lands naturmuligheter, hvad bedriftsliv de rummer, og hvordan disse praktiske foretagender og utbyttete av dem kan fordeles blant de forskjellige klasser og blant folket på rett og rettferdig måte. Men for å nå dette ønskemål må hver klasse naturligvis vøre beredt til å bringe ofre. Det som er nødvendig er at følelsen av solidaritet nestekjærlighet må gjennomtrenge alle våre handlinger og tanker. Og vi skal alltid huske på at kjærlighet og toleranse er de skjønneste trær i skogen.		Sociale spørsmål kan ikke lenger løses ved klassekamp mere enn internasjonale problemer kan avgjøres ved krig mellem nasjoner. Krig er negativ og vil før eller senere lede til undergang, mens godvilje og samarbeide er positive og danner det eneste trygge grunnlag til å bygge en bedre fremtid på. Hvis alle klasser kunne møtes i full tillid, med samme iver efter å kunne virke sammen for å opnå en varig bedring i alt som vedrører et folks liv og forhold, da, kun da, vil man kunne opnå en ordning til gavn for alle parter. Borgerne må rolig undersøke sitt lands naturmuligheter, hvad bedriftsliv de rummer, og hvordan disse praktiske foretagender og utbyttete av dem kan fordeles blant de forskjellige klasser og blant folket på rett og rettferdig måte. Men for å nå dette ønskemål må hver klasse naturligvis vøre beredt til å bringe ofre. Det som er nødvendig er at følelsen av solidaritet nestekjærlighet må gjennomtrenge alle våre handlinger og tanker. Og vi skal alltid huske på at kjærlighet og toleranse er de skjønneste trær i skogen.