Kjeldearkiv:Glimt fra oppveksten på Strømmen - Sideversjonshistorikk

Cnyborg: Teksterstatting – «Kategori:Nordre Follo kommune Kategori:Skedsmo» til «[[Kategori:Lillestrøm kommune [[Kategori:Skedsmo»

2020-01-02T13:21:36Z

Teksterstatting – «Kategori:Nordre Follo kommune [[Kategori:Skedsmo» til «Kategori:Lillestrøm kommune [[Kategori:Skedsmo»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. jan. 2020 kl. 13:21
Linje 42:		Linje 42:

	[[Kategori:Strømmen]]		[[Kategori:Strømmen]]
	[[Kategori:~~Nordre Follo~~ kommune]]		[[Kategori:Lillestrøm kommune]]
	[[Kategori:Skedsmo]]		[[Kategori:Skedsmo]]
	[[Kategori:Personlige minner]]		[[Kategori:Personlige minner]]
	[[Kategori:1950-åra]]		[[Kategori:1950-åra]]
	[[Kategori:1960-åra]]		[[Kategori:1960-åra]]

Cnyborg: Teksterstatting – «Kategori:Skedsmo kommune» til «[[Kategori:Nordre Follo kommune [[Kategori:Skedsmo»

2020-01-02T12:59:15Z

Teksterstatting – «[[Kategori:Skedsmo kommune» til «Kategori:Nordre Follo kommune [[Kategori:Skedsmo»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. jan. 2020 kl. 12:59
Linje 42:		Linje 42:

	[[Kategori:Strømmen]]		[[Kategori:Strømmen]]
	[[Kategori:Skedsmo ~~kommune~~]]		[[Kategori:Nordre Follo kommune]]
			[[Kategori:Skedsmo]]
	[[Kategori:Personlige minner]]		[[Kategori:Personlige minner]]
	[[Kategori:1950-åra]]		[[Kategori:1950-åra]]
	[[Kategori:1960-åra]]		[[Kategori:1960-åra]]

Nils Steinar Våge: Korr

2019-02-07T12:30:46Z

Korr

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. feb. 2019 kl. 12:30
Linje 5:		Linje 5:
	Knut Melheim og May Solfrid Nygård.\|Bjørn Paus/Privat}}		Knut Melheim og May Solfrid Nygård.\|Bjørn Paus/Privat}}

	I [[Kjeldearkiv:Glimt fra oppveksten på Strømmen\|Glimt fra oppveksten på Strømmen]] beskriver Arnfinn Paus ~~hadde~~ sin oppvekst i [[Niels Høeghs vei]] 41 på [[Strømmen]]. I [[2008]] leverte han disse minnene til bokprosjektet ''Strømmen II. Fra frigjøringen til åttiårene'', se [[Bibliografi:Skedsmo kommune]]. Han er i dag lektor i [[Sortland]].		I [[Kjeldearkiv:Glimt fra oppveksten på Strømmen\|Glimt fra oppveksten på Strømmen]] beskriver Arnfinn Paus sin oppvekst i [[Niels Høeghs vei]] 41 på [[Strømmen]]. I [[2008]] leverte han disse minnene til bokprosjektet ''Strømmen II. Fra frigjøringen til åttiårene'', se [[Bibliografi:Skedsmo kommune]]. Han er i dag lektor i [[Sortland]].

	Det var Strømmen i 50- og 60-åra som formet oss, etterkrigsgenerasjonen.		Det var Strømmen i 50- og 60-åra som formet oss, etterkrigsgenerasjonen.

Nils Steinar Våge på 7. feb. 2019 kl. 10:24

2019-02-07T10:24:32Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. feb. 2019 kl. 10:24
Linje 5:		Linje 5:
	Knut Melheim og May Solfrid Nygård.\|Bjørn Paus/Privat}}		Knut Melheim og May Solfrid Nygård.\|Bjørn Paus/Privat}}

	Arnfinn Paus hadde sin oppvekst i [[Niels Høeghs vei]] 41 på [[Strømmen]]. I [[2008]] leverte han disse minnene til bokprosjektet ''Strømmen II. Fra frigjøringen til åttiårene'', se [[Bibliografi:Skedsmo kommune]]. Han er i dag lektor i [[Sortland]].		I [[Kjeldearkiv:Glimt fra oppveksten på Strømmen\|Glimt fra oppveksten på Strømmen]] beskriver Arnfinn Paus hadde sin oppvekst i [[Niels Høeghs vei]] 41 på [[Strømmen]]. I [[2008]] leverte han disse minnene til bokprosjektet ''Strømmen II. Fra frigjøringen til åttiårene'', se [[Bibliografi:Skedsmo kommune]]. Han er i dag lektor i [[Sortland]].

	Det var Strømmen i 50- og 60-åra som formet oss, etterkrigsgenerasjonen.		Det var Strømmen i 50- og 60-åra som formet oss, etterkrigsgenerasjonen.

Nils Steinar Våge på 7. feb. 2019 kl. 10:13

2019-02-07T10:13:04Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. feb. 2019 kl. 10:13
Linje 39:		Linje 39:
	==Se også==		==Se også==
	*[[Niels Høeghs vei]]		*[[Niels Høeghs vei]]
	*		*[[Kjeldearkiv: Om eplehøst og annet i Niels Høeghs veis barndom]]

	[[Kategori:Strømmen]]		[[Kategori:Strømmen]]

Nils Steinar Våge på 7. feb. 2019 kl. 10:10

2019-02-07T10:10:39Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. feb. 2019 kl. 10:10
Linje 37:		Linje 37:
	Så ble de store i veien så store at de forsvant, Knuppen kom etter hvert på A-laget til Strømmen og Jørn prøvde seg i LSK. Det siste var suspekt, men vi beundra ham for at han kom på laget. Så kom ungdomsskoletida for oss som hadde vært de små, og vi måtte gå på skole på [[Lillestrøm]] og [[Skjetten]] i den mest hektiske utbyggingstida. Aktiviteten rundt husene ble borte for oss, vi kom oss videre. Men det var veikroken i den ene enden av Niels Høeghs vei som forma oss. Dette var gullalderen vår før alt det vanskelige som kom siden.		Så ble de store i veien så store at de forsvant, Knuppen kom etter hvert på A-laget til Strømmen og Jørn prøvde seg i LSK. Det siste var suspekt, men vi beundra ham for at han kom på laget. Så kom ungdomsskoletida for oss som hadde vært de små, og vi måtte gå på skole på [[Lillestrøm]] og [[Skjetten]] i den mest hektiske utbyggingstida. Aktiviteten rundt husene ble borte for oss, vi kom oss videre. Men det var veikroken i den ene enden av Niels Høeghs vei som forma oss. Dette var gullalderen vår før alt det vanskelige som kom siden.

			==Se også==
			*[[Niels Høeghs vei]]
			*

	[[Kategori:Strømmen]]		[[Kategori:Strømmen]]

Nils Steinar Våge: Kategorier

2019-02-07T10:04:22Z

Kategorier

Vis endringer

Steinar Bunæs: Ny side.

2019-02-06T13:33:37Z

Ny side.

Ny side

{{thumb|Paus 1958.jpg|Bakre rekke: Pippen, Pævsern, Påsan og Pudding; det vil si
Kirsti Hansen, Arnfinn Paus, Jan Kjell Flåten og Jan Kjell Nygård; fremre
rekke: Morten Paus, Øystein Paus, Terje Faanes, Per Jensen, Trond Jensen,
Knut Melheim og May Solfrid Nygård.|Bjørn Paus/Privat}}

Arnfinn Paus hadde sin oppvekst i [[Niels Høeghs vei]] 41 på [[Strømmen]]. I [[2008]] leverte han disse minnene til bokprosjektet Strømmen II. Fra frigjøringen til åttiårene, se Bibliografi:Skedsmo kommune. Han er i dag lektor i [[Sortland]].

Det var Strømmen i 50- og 60-åra som formet oss, etterkrigsgenerasjonen.
Industristedet Strømmen med [[Strømmens Værksted]], [[Strømmen Stål]], - hvor mange hundre jobba ikke der! [[Strømmen Trævarefabrik|Strømmen Trevare]] var fortsatt i full virksomhet. Strømmen var også ei ferdselsåre mellom Oslo og [[Østlandet]] ellers: - [[Strømmen stasjon]] var viktig for alle som skulle på jobb i industrien og annet; [[Strømsveien (Skedsmo)|Strømsveien]] var ei større pulsåre for arbeidsliv og transport enn i dag. Arbeidslivet var sterkt kjønnsdelt. Fedrene var på jobb, de fleste mødrene hjemmeværende, skjønt noen flere kvinnearbeidsplasser hadde vel stedet å tilby enn de fleste andre småsteder på den tida.

Strømmen var selvsagt et skolested, selv om ungdommen måtte til Lillestrøm eller enda lenger for å få gå på gymnas. [[Sagdalen skole|Sagdalen Folkeskole]] har vært opplæringsanstalt for strømlinger siden 1889, med den nyere bygningen fra 1919 som et kjent landemerke. Faren min gikk der fra 1925, brødrene mine, søstera mi og jeg fulgte etter. Min skoletid starta i 1958.

Men for oss som vokste opp var Strømmen først og fremst alle småmiljøene i veistumper og smågater, og alt som foregikk der. Ungeflokkene var store og kulturskole og ungdomsklubb var ord vi ikke hadde hørt. Det bekymra oss lite. Vi møttes ute i gata etter skolen sommer som vinter. Vi savna verken program eller voksne til å lede oss.

Veien vår var Niels Høeghs vei med ”Lilleveien”, en liten avstikker fra selve veien og med en tilhørende husklynge på nedsida av Bråtajordene. De store ungene i nabolaget het Nils og Edvard, Jørn, Geir og Nisse og Anne. Anne var rypa som alle gutta så etter, vi småtassene også. De store gutta stod det stor respekt av, litt redde dem var vi óg, og vi var over alle grenser lykkelige over å bli bedt om å være med på noe når det skjedde en sjelden gang. Ellers var vi Knut og Terje, Trond og Per, Aina. Toril og May Solfrid, Svein, Påsan, Pudding, Knuppen og Pippen, og etter hvert Øystein, Unni, Bjørn, Morten og Siw. Undertegnede lød navnet Pævsern når fornavnet ikke var bra nok. Seinere kom Jorunn og Norleif, - ja, Norleif, ikke Torleif! De var den første innvandrerfamilien i veien vår, og de kom verken fra Tyrkia eller Pakistan, men fra Nord-Norge. Om de møtte noe mindre av fordommer fra omgivelsene enn andre innvandrere er vel usikkert. De skulle testes, og spesielt utsatt var dialektbruken. Nordnorsk på Strømmen var ingen selvfølge. Men de ble en del av oss, slik det som regel alltid blir til i en ungeflokk og et nabolag, og der leken er inngangsbilletten til alt fellesskap. Vi trengte deltakere på lag enten det var snakk om slåball eller kongen i gata, begge populære gjøremål hver eneste sommer. Om kongen i gata fremdeles er et begrep, vet denne strømlingen ikke, men at den var en perle av kreativ og fysisk utfoldelse er det ingen tvil om. Kongen i gata er improvisert gateteater, hauk og due og sprint på samme tid!
{{thumb|Paus 1965.jpg|Bakre rekke: Arnfinn Paus, Terje Faanes og Knut Melheim ; midtre
rekke: Øystein Paus, Tore Eriksen, NN, Morten Paus, Norleif Pedersen, Per Arnold Schønberg og Bjørn Lundby; Fremme til venstre: Kristin Paus og Jan Reidar Andreassen.|Vivi Paus/Privat}}
Vel så imponerende var organiseringa rundt fotballen somrene igjennom. Løkka vår lå på oversida av Strømberg Plastfabrikk og het Giro, og det er ennå ingen som har greidd å fortelle meg hvordan det navnet oppstod. Noen av gutta gikk også på treninga på Strømmen stadion og var med i SIF, men de fleste av oss hadde mer enn nok med å slenge av seg ranselen og komme seg til Giro etter skolen. Her trente vi til viktige kamper som kom hver uke utover sommeren før og etter ferien. Vi hadde løkkeserie, for alle avkroker og nabolag hadde sine løkker og sine lag. I tillegg til oss Giro-gutta var det Retten, Ryen, Veatomta, Stranda og Grønnlia, for å nevne noen. Vi satte opp serie. Noen klar terminliste var det ikke snakk om. Avtalene ble gjort i skolegården, gjerne samme dag, og dommeren skulle helst komme fra et lag som ikke spilte. De fleste kampene gikk uten større konflikter, noen straffespark ble avgjort i plenum, og bare sjelden endte fotballen i krangling og slåsskamper. Ikke alle lokale løkker hadde mål med tverrligger, og diskusjoner om innafor eller utafor oppstod hyppig. Plenum og konsensus var ikke ord vi hadde hørt, men det var egentlig det som foregikk. Vi hadde aldri avstemming, vi krangla oss fram til hva som var rett og fortsatte kampen! At de største til slutt var de som bestemte bekymra oss lite, - det var bare som det skulle være.

Innstillinga blant ungene var ikke annerledes vinterstid. Jordene rundt omkring var bakkete som naturen hadde skapt dem. Dette var før bakkeplaneringas tid. Hopp var det store. Vel og bra å være rask i langrenn eller god i slalåm, men det var de som hoppa lengst som hadde status. Vi så opp til Erling Stranden, men det var Sven Gulbrandsen som bodde i veien vår! Girokollen lå rett ved siden av Giro, og hoppet bygde vi sjøl. Dette var møtestedet for alle etter skoletid. Stranden bodde langt unna grenda vår, og var nærmest mytisk, men Sven var kompis og hoppet bakken ned hver gang. Og han turte å trekke opp over kulen når det ikke var renn og de voksne kom for å måle og gi stil. Misunte vi Sven? Kanskje litt, men egentlig ikke likevel. Han hadde en onkel som hadde bil og en sommer hadde han tatt oss med til Svelle for å bade. Pluss enda en onkel som kjørte motorsykkel og spilte i rockeband. Med sånne kort på handa blir du fort akseptert. Sven var best og vi likte at han var det. Videre rekkefølge ble dermed ikke så nøye. Vi utvikla aksept for ulikhet og alle var med. Det er en slags skole, bare det!

Skaubakken og Skoleskytten lå for øvrig ikke langt unna, men det var en annen verden som ikke angikk oss noe særlig. Mange av oss var med der også, og det ligger vel mang en sølvskje eller minipokal for diverse plasseringer rundt om i skuffer og skap ennå, men det var alt det andre vi ordna sjøl som var det viktige.

Den kreative krafta i veien vår var Påsan. Seinere ble han Pøsen, men egentlig het han Jan Kjell. Han var noen år eldre enn oss, og vi tenkte ikke på at han lekte med oss fordi han var holdt utafor av sine jevnaldrende. Sånt kommer en på siden. Han var vel et mulig mobboffer før ordet mobbing var oppstått. Han fantaserte fram de mest utrolige farer når vi lekte indianer og cowboy, og vi levde oss inn i alt sammen. Vi var sheriffer, banditter, apacher og si-okser (!) i tur og orden. Og så organiserte han dokketeater i kjelleren med egenproduserte figurer og egne manus. Stykkene var alltid prega av action og helten fikk alltid tatt skurken til slutt. Vi satt i mørke og lot oss fange av den lommelyktbelyste sceneboksen. Han tok 10 øre i inngangspenger og vi lurte på hva de skulle brukes til. Siden ble det 25 øre og pengene skulle sendes til en forening. Dette var radiobarnetimens storhetstid og onkel Lauritz hadde fortalt om flyktninger og hvor ille de hadde det. Vi bladde opp 25-øringen og var nesten med i lørdagsbarnetimens hørespill de minuttene dokketeatret varte. Og vi var kry av at vi redda flyktninger!
{{thumb|Arnfinn Paus.jpg|Arnfinn Paus.|Alf Stefferud/Privat}}
Siden gikk aktiviteten over i et litt villere spor. Det ble slåssing med [[Fjellhamar]]-banden flere dager på rad oppe rundt varden i Bråtaskauen, opptaksritualene i den lokale indianerstammen i Niels Høeghsvei ble i kraftigste laget, og noen foreldre snakka sammen og snakka vett i oss. De fleste på min alder ble holdt hjemme disse dagene, og vi ergra oss fryktelig. Vi ante lite om hvor vilt det ble. Noen fikk slått ut tenner, mange fikk skrubbsår i basketakene og den siste dagen slåssinga pågikk, kom en fra Fjellhamar med salongrifla til faren. Det gikk rykter om at en av strømlingene var truffet i magen. Mange hadde på egen hånd latt være å komme denne siste gangen. Så kom politimester Lahaug på Sagdalen skole og prata alvor med de eldste klassene, og vi mindre skjønte at foreldrene hadde hatt rett. Det var en lettelse, men samtidig litt ergerlig også. Pøsen forsvant for oss på denne tida. Han ble vel mer opptatt av sine jevnaldrende likevel til slutt, - og kanskje til og med akseptert blant dem.

Seinere kom TV-en og det var olympiade i Innsbruck. Jeg gikk i 5. klasse og læreren vår het Ingebrigt Kolås og var fra [[Vestlandet]]. Han spilte fotball og dermed var statusen blant oss gutta i boks. Dessuten var han mannen til frøken. Aud Kolås hadde vi fra 1. til 4. klasse og vi forguda henne. Når vi fikk skryt for tegninger, framføringer og regnestykker på tavla, var dagen redda. Men så kom altså mannen til frøken og han hadde TV. Under armen! På veg til Sagdalen skole. De av oss som var så heldige å få se det, ante en sensasjon. Vi hadde lørdagsskole, og det var hopprenn kl. 12.00. Lærer Kolås sa med sin myndige, men vennlige vestlandsstemme at hvis vi var flinke og jobba godt, skulle vi få se hopprenn den siste timen. Fantastisk! Det var slett ikke alle som hadde TV i 1964, min familie var én av dem, og nå fikk vi se tv på skolen! TV-en stod på kateteret, bordantenna strevde med mottaket, men de flimrende svart-hvittbildene var mer en bra nok for oss. I uka som kom skulle det være både 5000 meter på skøyter og stafett i langrenn, og forventningene var skyhøye.

- Og skuffelsen mandag morgen desto større! Skolesjefen i Skedsmo hadde kommet under vær med fjernsynet i klassen og satt foten ned. Læreren sa ikke et vondt ord om sjefen sin, men vi skjønte jo han syntes det var en dum avgjørelse. Ute i skolegården gikk diskusjonen høyt. Blant annet var vi sikre på at bestyrer Sverre Rotnes var på parrti med skolesjefen! Med også det hadde sin forklaring: Rotnes hadde skarre-r og var dermed plassert som en mann som stort sett var sinna.

Vi hadde forresten fått et forvarsel om at Kolås ikke var helt uten lyte allerede høsten før. Faren til en av gutta i klassen var sjømann og han hadde med en Beatles-LP hjem. Den ble selvsagt tatt med og vist fram på skolen og Kolås kom til å si at Harry Bellafonte sang bedre, og at det han likte best var Nina & Fredrik. Gikk det an å komme lenger ut på jordet? Antakelig ikke, men etter lørdagen med TV og hopprenn var alt glemt og tilgitt, og heltestatusen sikra. Kankkonen vant foran Engan og Brandtzæg. Det er ikke glemt.

Ellers fordelte vi oss på gjøremål utafor nabolaget, - i speider’n, guttemusikken, jentekoret og idrettslaga på stedet. Dette var de store sammenhengene og alt det andre som var viktig nok, men ikke under ungas egen kontroll. Mødrene våre handla i Femmer’n – [[Strømmen Samvirkelag]] avdeling 5 – på hjørnet mellom Statsråd Ihlens vei og Niels Høeghs vei, om sommeren kom fiskebilen en gang i uka og praten gikk blant mødrene som skulle ut for å handle sommermakrell eller røkt kolje.

Så ble de store i veien så store at de forsvant, Knuppen kom etter hvert på A-laget til Strømmen og Jørn prøvde seg i LSK. Det siste var suspekt, men vi beundra ham for at han kom på laget. Så kom ungdomsskoletida for oss som hadde vært de små og vi måtte gå på skole på [[Lillestrøm]] og [[Skjetten]] i den mest hektiske utbyggingstida. Aktiviteten rundt husene ble borte for oss, vi kom oss videre. Men det var veikroken i den ene enden av Niels Høeghs vei som forma oss. Dette var gullalderen vår før alt det vanskelige som kom siden.

[[Kategori:Strømmen]]
[[Kategori:Skedsmo kommune]]
[[Kategori:Personlige minner]]