Kjeldearkiv:Skogrydding for kraftutbygging - Sideversjonshistorikk

Cnyborg på 23. jun. 2017 kl. 08:17

2017-06-23T08:17:25Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. jun. 2017 kl. 08:17
Linje 68:		Linje 68:
	[[Kategori:Skog]][[Kategori:Skogbranner]]		[[Kategori:Skog]][[Kategori:Skogbranner]]
	[[Kategori:Kristendom]]		[[Kategori:Kristendom]]
			[[Kategori:Personlige minner]]

Kallrustad: /* Samling rundt bålet i Vatnedalsleiren. */ tar vekk bildetekst (står to steder)

2012-11-12T13:18:45Z

Samling rundt bålet i Vatnedalsleiren.: tar vekk bildetekst (står to steder)

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. nov. 2012 kl. 13:18
Linje 63:		Linje 63:
	{{thumb høyre\|Bilde 14.jpg\|Samling rundt bålet i Vatnedalsleiren.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 14.jpg\|Samling rundt bålet i Vatnedalsleiren.\|Arne Andersen}}
	Slik det sømmer seg kristne, holdt vi hviledagen hellig. Da var det gjerne tid for en fjelltur. I Leirdøla var vi oppe på Tunsbergdalsbreen, en brearm av Jostedalsbreen. På isen gikk vi selvsagt i tau, men vi var mange, og taulagene så tette at vi nesten måtte hoppe i takt over sprekkene.		Slik det sømmer seg kristne, holdt vi hviledagen hellig. Da var det gjerne tid for en fjelltur. I Leirdøla var vi oppe på Tunsbergdalsbreen, en brearm av Jostedalsbreen. På isen gikk vi selvsagt i tau, men vi var mange, og taulagene så tette at vi nesten måtte hoppe i takt over sprekkene.
	{{thumb høyre\|Bilde 15.jpg\|Søndagstur til Tunsbergdalsbreen. Matpause i utkanten av brefallet.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 15.jpg\|Søndagstur til Tunsbergdalsbreen. Matpause i utkanten av brefallet.\|Arne Andersen}}
	~~Søndagstur til Tunsbergdalsbreen. Matpause i utkanten av brefallet.~~

	[[Kategori:Luster kommune]][[Kategori:Bykle kommune]][[Kategori:Kraftproduksjon]]		[[Kategori:Luster kommune]][[Kategori:Bykle kommune]][[Kategori:Kraftproduksjon]]
	[[Kategori:Skog]][[Kategori:Skogbranner]]		[[Kategori:Skog]][[Kategori:Skogbranner]]
	[[Kategori:Kristendom]]		[[Kategori:Kristendom]]

Kallrustad: korr.

2012-11-12T13:17:36Z

korr.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. nov. 2012 kl. 13:17
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb høyre\|Bilde 1.jpg\|Lyder M. Sagensgate i Leirdølaleiren. Det nærmeste teltet er redskapsteltet Strekkfisk.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 1.jpg\|Lyder M. Sagensgate i Leirdølaleiren. Det nærmeste teltet er redskapsteltet Strekkfisk.\|Arne Andersen}}
	{{thumb høyre\|Bilde 2.jpg\|Feltdusjen Arvid. Bildet er tatt under riving av leiren. Til vanlig var dusjhuset dekket av svart plast.\|Arne Andersen}}'''[[Kjeldearkiv:Skogrydding for kraftutbygging\|Skogrydding for kraftutbygging]]''': Det er kanskje ikke allment kjent, men når en dal skal demmes ned til kraftmagasin må skog og kratt bort. Hvis det ikke blir ryddet, vil trærne som står igjen skape dårlig miljø i vannet, før de til slutt ender som drivved. Altså må veden bort. I høyfjellet, der virket ikke var salgbart hverken som tømmer eller ved, var løsningen å brenne det på stedet. (Dette var lenge før flisfyringens tid.)		{{thumb høyre\|Bilde 2.jpg\|Feltdusjen Arvid. Bildet er tatt under riving av leiren. Til vanlig var dusjhuset dekket av svart plast.\|Arne Andersen}}'''[[Kjeldearkiv:Skogrydding for kraftutbygging\|Skogrydding for kraftutbygging]]''': Det er kanskje ikke allment kjent, men når en dal skal demmes ned til kraftmagasin, må skog og kratt bort. Hvis det ikke blir ryddet, vil trærne som står igjen skape dårlig miljø i vannet, før de til slutt ender som drivved. Altså må veden bort. I høyfjellet, der virket ikke var salgbart hverken som tømmer eller ved, var løsningen å brenne det på stedet. (Dette var lenge før flisfyringens tid.)
	I perioden 1975-1983 ble noe av denne ryddingen satt bort på dugnad til [[Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag]], også kalt ''Laget''. Det er den tida [[Bruker:Juksemage\|Arne Andersen]] skal fortelle om her.		I perioden 1975-1983 ble noe av denne ryddingen satt bort på dugnad til [[Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag]], også kalt ''Laget''. Det er den tida [[Bruker:Juksemage\|Arne Andersen]] skal fortelle om her.

Kallrustad: språk

2012-10-24T10:33:01Z

språk

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. okt. 2012 kl. 10:33
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb høyre\|Bilde 1.jpg\|Lyder M. Sagensgate i Leirdølaleiren. Det nærmeste teltet er redskapsteltet Strekkfisk.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 1.jpg\|Lyder M. Sagensgate i Leirdølaleiren. Det nærmeste teltet er redskapsteltet Strekkfisk.\|Arne Andersen}}
	{{thumb høyre\|Bilde 2.jpg\|Feltdusjen Arvid. Bildet er tatt under riving av leiren. Til vanlig var dusjhuset dekket av svart plast.\|Arne Andersen}}'''[[Kjeldearkiv:Skogrydding for kraftutbygging\|Skogrydding for kraftutbygging]]''': Det er kanskje ikke allment kjent, men når en dal skal demmes ned til kraftmagasin må skog og kratt bort. Hvis det ikke blir ryddet, vil trærne som står igjen skape dårlig miljø i vannet, før de til slutt ender som drivved. Altså må veden bort. I høyfjellet, der virket ikke var salgbart hverken som tømmer eller ved, var løsningen å brenne det på stedet. (Dette var lenge før flisfyringens tid.)		{{thumb høyre\|Bilde 2.jpg\|Feltdusjen Arvid. Bildet er tatt under riving av leiren. Til vanlig var dusjhuset dekket av svart plast.\|Arne Andersen}}'''[[Kjeldearkiv:Skogrydding for kraftutbygging\|Skogrydding for kraftutbygging]]''': Det er kanskje ikke allment kjent, men når en dal skal demmes ned til kraftmagasin må skog og kratt bort. Hvis det ikke blir ryddet, vil trærne som står igjen skape dårlig miljø i vannet, før de til slutt ender som drivved. Altså må veden bort. I høyfjellet, der virket ikke var salgbart hverken som tømmer eller ved, var løsningen å brenne det på stedet. (Dette var lenge før flisfyringens tid.)
	I 1975-1983 ble noe av denne ryddingen satt bort på dugnad til [[Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag]], også kalt ''Laget''. Det er den tida [[Bruker:Juksemage\|Arne Andersen]] skal fortelle om her.		I perioden 1975-1983 ble noe av denne ryddingen satt bort på dugnad til [[Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag]], også kalt ''Laget''. Det er den tida [[Bruker:Juksemage\|Arne Andersen]] skal fortelle om her.

	== Leirdøla ==		== Leirdøla ==

Kallrustad: ny kategori (Kristendom)

2012-10-18T08:34:58Z

ny kategori (Kristendom)

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. okt. 2012 kl. 08:34
Linje 68:		Linje 68:
	[[Kategori:Luster kommune]][[Kategori:Bykle kommune]][[Kategori:Kraftproduksjon]]		[[Kategori:Luster kommune]][[Kategori:Bykle kommune]][[Kategori:Kraftproduksjon]]
	[[Kategori:Skog]][[Kategori:Skogbranner]]		[[Kategori:Skog]][[Kategori:Skogbranner]]
			[[Kategori:Kristendom]]

Kallrustad: /* Skogbrann i bjerkelia */

2012-10-18T08:34:17Z

Skogbrann i bjerkelia

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. okt. 2012 kl. 08:34
Linje 57:		Linje 57:
	Uhell og sykdom var det lite av. Husker ei jente som måtte til lege etter å ha fått en stokk i hodet. Hun var tilbake i leiren sammen kveld. En gutt var ikke riktig stø med øksa, men han ble overført til kjøkkentjeneste før det hendte noe alvorlig. Et par tilfeller av dårlig mage forekom nok også, det var ikke mye tatt i betraktning hvordan vi levde. Brannskader hadde vi ikke, men litt svidd hår kunne det være. Selv kom jeg helt usvidd fra det, bortsett fra at jeg ikke hadde hår på håndbakene. Og skjorta lignet mest ei helsetrøye når leiren var over.		Uhell og sykdom var det lite av. Husker ei jente som måtte til lege etter å ha fått en stokk i hodet. Hun var tilbake i leiren sammen kveld. En gutt var ikke riktig stø med øksa, men han ble overført til kjøkkentjeneste før det hendte noe alvorlig. Et par tilfeller av dårlig mage forekom nok også, det var ikke mye tatt i betraktning hvordan vi levde. Brannskader hadde vi ikke, men litt svidd hår kunne det være. Selv kom jeg helt usvidd fra det, bortsett fra at jeg ikke hadde hår på håndbakene. Og skjorta lignet mest ei helsetrøye når leiren var over.
	{{thumb høyre\|Bilde 13AA.jpg\|Fra Møteteltet i Vatnedalen. Det er kveldsunderholdning med selskapsleker.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 13AA.jpg\|Fra Møteteltet i Vatnedalen. Det er kveldsunderholdning med selskapsleker.\|Arne Andersen}}
	~~Fra Møteteltet i Vatnedalen. Det er kveldsunderholdning med selskapsleker.~~

	På fritiden hadde vi møter og samvær i et stort spise- og konferansetelt. Det var både bibeltimer, lek og moro. Etter dagens brann var det også hyggelig å samle seg rundt bålet i leiren. En spesialitet var ostesmørbrød stekt på rake. Gikk med ett og annet rakeskaft, men maten ble god.		På fritiden hadde vi møter og samvær i et stort spise- og konferansetelt. Det var både bibeltimer, lek og moro. Etter dagens brann var det også hyggelig å samle seg rundt bålet i leiren. En spesialitet var ostesmørbrød stekt på rake. Gikk med ett og annet rakeskaft, men maten ble god.

Kallrustad: /* I båt over hovedelva i Leirdøla. */

2012-10-18T08:33:45Z

I båt over hovedelva i Leirdøla.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. okt. 2012 kl. 08:33
Linje 47:		Linje 47:
	Når veden var felt, skulle den brennes. Det var bare å stable alt i høye såter. I Leirdøla hadde noen av såtene stått til tørk fra året før, men det var ingen fordel. For å få fyr, var det beste å lage en liten ovn på vindsiden av bålet. Til oppfyring synes jeg never og tyri var det gjeveste, på neste plass kom engangstallerkener av plast. Fordi vi ikke hadde muligheter til oppvask, var den en jevn tilgang på tallerkener. Diesel hadde vi også, men jeg brukte sjelden mer enn en liten kopp på hvert bål. Tennvæske var mest til nytte der en hadde trekull den kunne trekke inn i. Å søle med brennbar væske gir mye flammer, men liten virkning. Fersk ved og grov fjellfuru brenner godt, bare en sørger for skikkelig undervarme. Det er også viktig at bålet ikke brenner fra hverandre, så av og til kunne det være nødvendig å tråkke sammen de store kvistbålene. Da gjalt det å være våken, så en ikke ble svidd. De siste årene var jeg omtrent bare fyrbøter, og gikk fra bål til bål som andre hadde stablet. Etterbrenning var min store stolthet. Når et bål var ferdig brent, skulle det bare være aske igjen. For å få til det, måtte glørne fra det store bålet samles i haug. Morsomst var det om glørne tok fyr uten å måtte tennes på nytt.		Når veden var felt, skulle den brennes. Det var bare å stable alt i høye såter. I Leirdøla hadde noen av såtene stått til tørk fra året før, men det var ingen fordel. For å få fyr, var det beste å lage en liten ovn på vindsiden av bålet. Til oppfyring synes jeg never og tyri var det gjeveste, på neste plass kom engangstallerkener av plast. Fordi vi ikke hadde muligheter til oppvask, var den en jevn tilgang på tallerkener. Diesel hadde vi også, men jeg brukte sjelden mer enn en liten kopp på hvert bål. Tennvæske var mest til nytte der en hadde trekull den kunne trekke inn i. Å søle med brennbar væske gir mye flammer, men liten virkning. Fersk ved og grov fjellfuru brenner godt, bare en sørger for skikkelig undervarme. Det er også viktig at bålet ikke brenner fra hverandre, så av og til kunne det være nødvendig å tråkke sammen de store kvistbålene. Da gjalt det å være våken, så en ikke ble svidd. De siste årene var jeg omtrent bare fyrbøter, og gikk fra bål til bål som andre hadde stablet. Etterbrenning var min store stolthet. Når et bål var ferdig brent, skulle det bare være aske igjen. For å få til det, måtte glørne fra det store bålet samles i haug. Morsomst var det om glørne tok fyr uten å måtte tennes på nytt.
	{{thumb høyre\|Bilde 8.jpg\|Stabling av bål Leirdøla.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 8.jpg\|Stabling av bål Leirdøla.\|Arne Andersen}}
	{{thumb høyre\|Bilde 9.jpg\|Mating av bålet.\|Arne Andersen)}		{{thumb høyre\|Bilde 9.jpg\|Mating av bålet.\|Arne Andersen}}
	{{thumb høyre\|Bilde 11.jpg\|Fersk ved brenner friskt!\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 11.jpg\|Fersk ved brenner friskt!\|Arne Andersen}}
	{{thumb høyre\|Bilde 10.jpg\|I Vatnedalen brant vi fjellfuru.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 10.jpg\|I Vatnedalen brant vi fjellfuru.\|Arne Andersen}}

Kallrustad: /* I båt over hovedelva i Leirdøla. */

2012-10-18T08:33:10Z

I båt over hovedelva i Leirdøla.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. okt. 2012 kl. 08:33
Linje 46:		Linje 46:

	Når veden var felt, skulle den brennes. Det var bare å stable alt i høye såter. I Leirdøla hadde noen av såtene stått til tørk fra året før, men det var ingen fordel. For å få fyr, var det beste å lage en liten ovn på vindsiden av bålet. Til oppfyring synes jeg never og tyri var det gjeveste, på neste plass kom engangstallerkener av plast. Fordi vi ikke hadde muligheter til oppvask, var den en jevn tilgang på tallerkener. Diesel hadde vi også, men jeg brukte sjelden mer enn en liten kopp på hvert bål. Tennvæske var mest til nytte der en hadde trekull den kunne trekke inn i. Å søle med brennbar væske gir mye flammer, men liten virkning. Fersk ved og grov fjellfuru brenner godt, bare en sørger for skikkelig undervarme. Det er også viktig at bålet ikke brenner fra hverandre, så av og til kunne det være nødvendig å tråkke sammen de store kvistbålene. Da gjalt det å være våken, så en ikke ble svidd. De siste årene var jeg omtrent bare fyrbøter, og gikk fra bål til bål som andre hadde stablet. Etterbrenning var min store stolthet. Når et bål var ferdig brent, skulle det bare være aske igjen. For å få til det, måtte glørne fra det store bålet samles i haug. Morsomst var det om glørne tok fyr uten å måtte tennes på nytt.		Når veden var felt, skulle den brennes. Det var bare å stable alt i høye såter. I Leirdøla hadde noen av såtene stått til tørk fra året før, men det var ingen fordel. For å få fyr, var det beste å lage en liten ovn på vindsiden av bålet. Til oppfyring synes jeg never og tyri var det gjeveste, på neste plass kom engangstallerkener av plast. Fordi vi ikke hadde muligheter til oppvask, var den en jevn tilgang på tallerkener. Diesel hadde vi også, men jeg brukte sjelden mer enn en liten kopp på hvert bål. Tennvæske var mest til nytte der en hadde trekull den kunne trekke inn i. Å søle med brennbar væske gir mye flammer, men liten virkning. Fersk ved og grov fjellfuru brenner godt, bare en sørger for skikkelig undervarme. Det er også viktig at bålet ikke brenner fra hverandre, så av og til kunne det være nødvendig å tråkke sammen de store kvistbålene. Da gjalt det å være våken, så en ikke ble svidd. De siste årene var jeg omtrent bare fyrbøter, og gikk fra bål til bål som andre hadde stablet. Etterbrenning var min store stolthet. Når et bål var ferdig brent, skulle det bare være aske igjen. For å få til det, måtte glørne fra det store bålet samles i haug. Morsomst var det om glørne tok fyr uten å måtte tennes på nytt.
	{{thumb høyre\|Bilde 8.jpg\|Stabling av bål Leirdøla.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 8.jpg\|Stabling av bål Leirdøla.\|Arne Andersen}}
	{{thumb høyre\|Bilde 9.jpg\|Mating av bålet.\|Arne Andersen)}		{{thumb høyre\|Bilde 9.jpg\|Mating av bålet.\|Arne Andersen)}
	{{thumb høyre\|Bilde 11.jpg\|Fersk ved brenner friskt!\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 11.jpg\|Fersk ved brenner friskt!\|Arne Andersen}}
	{{thumb høyre\|Bilde 10.jpg\|I Vatnedalen brant vi fjellfuru.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 10.jpg\|I Vatnedalen brant vi fjellfuru.\|Arne Andersen}}

	== Skogbrann i bjerkelia ==		== Skogbrann i bjerkelia ==

Kallrustad: /* I båt over hovedelva i Leirdøla. */ tar vekk bildetekst-dubletter

2012-10-18T08:32:10Z

I båt over hovedelva i Leirdøla.: tar vekk bildetekst-dubletter

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. okt. 2012 kl. 08:32
Linje 23:		Linje 23:
	Arbeidsplassen i Leirdøla var som nevnt ei elveslette. Mellom anleggsveien og leiren hadde vi båt på vire over hovedløpet. Det var der strekkfisken kom til nytte, den som gav navn til teltene. For å komme til de ulike teigene måtte vi vade en eller flere sideløp. Etter hvert fikk vi ei bro ut fra leiren, men den var så skraklete at jeg ofte vadet i stedet.		Arbeidsplassen i Leirdøla var som nevnt ei elveslette. Mellom anleggsveien og leiren hadde vi båt på vire over hovedløpet. Det var der strekkfisken kom til nytte, den som gav navn til teltene. For å komme til de ulike teigene måtte vi vade en eller flere sideløp. Etter hvert fikk vi ei bro ut fra leiren, men den var så skraklete at jeg ofte vadet i stedet.
	{{thumb høyre\|Bilde 5.jpg\|Oversyn over Tunsbergdalen før oppdemming.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 5.jpg\|Oversyn over Tunsbergdalen før oppdemming.\|Arne Andersen}}
	~~Oversyn over Tunsbergdalen før oppdemming.~~		{{thumb høyre\|Bilde 6.jpg\|I båt over hovedelva i Leirdøla.\|Arne Andersen}}
	{{thumb høyre\|Bilde 6.jpg\|I båt over hovedelva i Leirdøla.\|Arne Andersen}}
	~~Der det ikke var båt måtte vi vade.~~
	{{thumb høyre\|Bilde 7.jpg\|Der det ikke var båt måtte vi vade.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 7.jpg\|Der det ikke var båt måtte vi vade.\|Arne Andersen}}
	Leirsangen var ''Å hvor salig å få vandre'':		Leirsangen var ''Å hvor salig å få vandre'':
Linje 49:		Linje 47:
	Når veden var felt, skulle den brennes. Det var bare å stable alt i høye såter. I Leirdøla hadde noen av såtene stått til tørk fra året før, men det var ingen fordel. For å få fyr, var det beste å lage en liten ovn på vindsiden av bålet. Til oppfyring synes jeg never og tyri var det gjeveste, på neste plass kom engangstallerkener av plast. Fordi vi ikke hadde muligheter til oppvask, var den en jevn tilgang på tallerkener. Diesel hadde vi også, men jeg brukte sjelden mer enn en liten kopp på hvert bål. Tennvæske var mest til nytte der en hadde trekull den kunne trekke inn i. Å søle med brennbar væske gir mye flammer, men liten virkning. Fersk ved og grov fjellfuru brenner godt, bare en sørger for skikkelig undervarme. Det er også viktig at bålet ikke brenner fra hverandre, så av og til kunne det være nødvendig å tråkke sammen de store kvistbålene. Da gjalt det å være våken, så en ikke ble svidd. De siste årene var jeg omtrent bare fyrbøter, og gikk fra bål til bål som andre hadde stablet. Etterbrenning var min store stolthet. Når et bål var ferdig brent, skulle det bare være aske igjen. For å få til det, måtte glørne fra det store bålet samles i haug. Morsomst var det om glørne tok fyr uten å måtte tennes på nytt.		Når veden var felt, skulle den brennes. Det var bare å stable alt i høye såter. I Leirdøla hadde noen av såtene stått til tørk fra året før, men det var ingen fordel. For å få fyr, var det beste å lage en liten ovn på vindsiden av bålet. Til oppfyring synes jeg never og tyri var det gjeveste, på neste plass kom engangstallerkener av plast. Fordi vi ikke hadde muligheter til oppvask, var den en jevn tilgang på tallerkener. Diesel hadde vi også, men jeg brukte sjelden mer enn en liten kopp på hvert bål. Tennvæske var mest til nytte der en hadde trekull den kunne trekke inn i. Å søle med brennbar væske gir mye flammer, men liten virkning. Fersk ved og grov fjellfuru brenner godt, bare en sørger for skikkelig undervarme. Det er også viktig at bålet ikke brenner fra hverandre, så av og til kunne det være nødvendig å tråkke sammen de store kvistbålene. Da gjalt det å være våken, så en ikke ble svidd. De siste årene var jeg omtrent bare fyrbøter, og gikk fra bål til bål som andre hadde stablet. Etterbrenning var min store stolthet. Når et bål var ferdig brent, skulle det bare være aske igjen. For å få til det, måtte glørne fra det store bålet samles i haug. Morsomst var det om glørne tok fyr uten å måtte tennes på nytt.
	{{thumb høyre\|Bilde 8.jpg\|Stabling av bål Leirdøla.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 8.jpg\|Stabling av bål Leirdøla.\|Arne Andersen}}
	~~Stabling av bål Leirdøla.~~		{{thumb høyre\|Bilde 9.jpg\|Mating av bålet.\|Arne Andersen)}
	{{thumb høyre\|Bilde 9.jpg\|Mating av bålet.\|Arne Andersen)}}
	~~Mating av bålet.~~
	{{thumb høyre\|Bilde 11.jpg\|Fersk ved brenner friskt!\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 11.jpg\|Fersk ved brenner friskt!\|Arne Andersen}}
	~~Fersk ved brenner friskt!~~
	{{thumb høyre\|Bilde 10.jpg\|I Vatnedalen brant vi fjellfuru.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 10.jpg\|I Vatnedalen brant vi fjellfuru.\|Arne Andersen}}
	~~I Vatnedalen brant vi fjellfuru.~~

	== Skogbrann i bjerkelia ==		== Skogbrann i bjerkelia ==

Kallrustad: lenker

2012-10-18T08:30:29Z

lenker

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. nov. 2012 kl. 13:17
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb høyre\|Bilde 1.jpg\|Lyder M. Sagensgate i Leirdølaleiren. Det nærmeste teltet er redskapsteltet Strekkfisk.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 1.jpg\|Lyder M. Sagensgate i Leirdølaleiren. Det nærmeste teltet er redskapsteltet Strekkfisk.\|Arne Andersen}}
	{{thumb høyre\|Bilde 2.jpg\|Feltdusjen Arvid. Bildet er tatt under riving av leiren. Til vanlig var dusjhuset dekket av svart plast.\|Arne Andersen}}'''[[Kjeldearkiv:Skogrydding for kraftutbygging\|Skogrydding for kraftutbygging]]''': Det er kanskje ikke allment kjent, men når en dal skal demmes ned til kraftmagasin må skog og kratt bort. Hvis det ikke blir ryddet, vil trærne som står igjen skape dårlig miljø i vannet, før de til slutt ender som drivved. Altså må veden bort. I høyfjellet, der virket ikke var salgbart hverken som tømmer eller ved, var løsningen å brenne det på stedet. (Dette var lenge før flisfyringens tid.)		{{thumb høyre\|Bilde 2.jpg\|Feltdusjen Arvid. Bildet er tatt under riving av leiren. Til vanlig var dusjhuset dekket av svart plast.\|Arne Andersen}}'''[[Kjeldearkiv:Skogrydding for kraftutbygging\|Skogrydding for kraftutbygging]]''': Det er kanskje ikke allment kjent, men når en dal skal demmes ned til kraftmagasin, må skog og kratt bort. Hvis det ikke blir ryddet, vil trærne som står igjen skape dårlig miljø i vannet, før de til slutt ender som drivved. Altså må veden bort. I høyfjellet, der virket ikke var salgbart hverken som tømmer eller ved, var løsningen å brenne det på stedet. (Dette var lenge før flisfyringens tid.)
	I perioden 1975-1983 ble noe av denne ryddingen satt bort på dugnad til [[Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag]], også kalt ''Laget''. Det er den tida [[Bruker:Juksemage\|Arne Andersen]] skal fortelle om her.		I perioden 1975-1983 ble noe av denne ryddingen satt bort på dugnad til [[Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag]], også kalt ''Laget''. Det er den tida [[Bruker:Juksemage\|Arne Andersen]] skal fortelle om her.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. okt. 2012 kl. 08:33
Linje 47:		Linje 47:
	Når veden var felt, skulle den brennes. Det var bare å stable alt i høye såter. I Leirdøla hadde noen av såtene stått til tørk fra året før, men det var ingen fordel. For å få fyr, var det beste å lage en liten ovn på vindsiden av bålet. Til oppfyring synes jeg never og tyri var det gjeveste, på neste plass kom engangstallerkener av plast. Fordi vi ikke hadde muligheter til oppvask, var den en jevn tilgang på tallerkener. Diesel hadde vi også, men jeg brukte sjelden mer enn en liten kopp på hvert bål. Tennvæske var mest til nytte der en hadde trekull den kunne trekke inn i. Å søle med brennbar væske gir mye flammer, men liten virkning. Fersk ved og grov fjellfuru brenner godt, bare en sørger for skikkelig undervarme. Det er også viktig at bålet ikke brenner fra hverandre, så av og til kunne det være nødvendig å tråkke sammen de store kvistbålene. Da gjalt det å være våken, så en ikke ble svidd. De siste årene var jeg omtrent bare fyrbøter, og gikk fra bål til bål som andre hadde stablet. Etterbrenning var min store stolthet. Når et bål var ferdig brent, skulle det bare være aske igjen. For å få til det, måtte glørne fra det store bålet samles i haug. Morsomst var det om glørne tok fyr uten å måtte tennes på nytt.		Når veden var felt, skulle den brennes. Det var bare å stable alt i høye såter. I Leirdøla hadde noen av såtene stått til tørk fra året før, men det var ingen fordel. For å få fyr, var det beste å lage en liten ovn på vindsiden av bålet. Til oppfyring synes jeg never og tyri var det gjeveste, på neste plass kom engangstallerkener av plast. Fordi vi ikke hadde muligheter til oppvask, var den en jevn tilgang på tallerkener. Diesel hadde vi også, men jeg brukte sjelden mer enn en liten kopp på hvert bål. Tennvæske var mest til nytte der en hadde trekull den kunne trekke inn i. Å søle med brennbar væske gir mye flammer, men liten virkning. Fersk ved og grov fjellfuru brenner godt, bare en sørger for skikkelig undervarme. Det er også viktig at bålet ikke brenner fra hverandre, så av og til kunne det være nødvendig å tråkke sammen de store kvistbålene. Da gjalt det å være våken, så en ikke ble svidd. De siste årene var jeg omtrent bare fyrbøter, og gikk fra bål til bål som andre hadde stablet. Etterbrenning var min store stolthet. Når et bål var ferdig brent, skulle det bare være aske igjen. For å få til det, måtte glørne fra det store bålet samles i haug. Morsomst var det om glørne tok fyr uten å måtte tennes på nytt.
	{{thumb høyre\|Bilde 8.jpg\|Stabling av bål Leirdøla.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 8.jpg\|Stabling av bål Leirdøla.\|Arne Andersen}}
	{{thumb høyre\|Bilde 9.jpg\|Mating av bålet.\|Arne Andersen)}		{{thumb høyre\|Bilde 9.jpg\|Mating av bålet.\|Arne Andersen}}
	{{thumb høyre\|Bilde 11.jpg\|Fersk ved brenner friskt!\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 11.jpg\|Fersk ved brenner friskt!\|Arne Andersen}}
	{{thumb høyre\|Bilde 10.jpg\|I Vatnedalen brant vi fjellfuru.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 10.jpg\|I Vatnedalen brant vi fjellfuru.\|Arne Andersen}}