Kjeldearkiv:Veier til Norge - "Raji" - Sideversjonshistorikk

Cnyborg på 7. mar. 2023 kl. 07:01

2023-03-07T07:01:58Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. mar. 2023 kl. 07:01
Linje 45:		Linje 45:
	{{Bm}}		{{Bm}}
	[[Kategori:Veier til Norge]]		[[Kategori:Veier til Norge]]
	[[Kategori:~~Hjelpepleiere~~]]		[[Kategori:Helsefagarbeidere]]
	[[Kategori:Skolefolk]]		[[Kategori:Skolefolk]]
	[[Kategori:Mosjøen]]		[[Kategori:Mosjøen]]

Marianne Wiig: kat., bm

2021-07-07T14:40:48Z

kat., bm

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. jul. 2021 kl. 14:40
Linje 42:		Linje 42:

	Jeg kom til Norge på studentvisum. I den tiden jeg gikk på skole traff jeg en tamilsk mann som var bosatt i Oslo. Vi giftet oss og har i dag tre barn. Jeg jobbet som hjelpepleier fram til 2002. I dag har jeg jobb som assistent i skolefritidsordningen. Jeg trives i dag bra i Norge og har det fint.		Jeg kom til Norge på studentvisum. I den tiden jeg gikk på skole traff jeg en tamilsk mann som var bosatt i Oslo. Vi giftet oss og har i dag tre barn. Jeg jobbet som hjelpepleier fram til 2002. I dag har jeg jobb som assistent i skolefritidsordningen. Jeg trives i dag bra i Norge og har det fint.

			{{Bm}}
	[[Kategori:Veier til Norge]]		[[Kategori:Veier til Norge]]
	[[Kategori:Hjelpepleiere]]		[[Kategori:Hjelpepleiere]]
Linje 47:		Linje 49:
	[[Kategori:Mosjøen]]		[[Kategori:Mosjøen]]
	[[Kategori:Oslo kommune]]		[[Kategori:Oslo kommune]]
	~~[[Kategori:Tamiler]]~~
	[[Kategori:Sri Lanka]]		[[Kategori:Sri Lanka]]
			[[Kategori:Tamilsk historie og kultur]]

Marianne Wiig: ekstra kat. + flere lenker

2020-10-27T15:18:13Z

ekstra kat. + flere lenker

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 27. okt. 2020 kl. 15:18
Linje 18:		Linje 18:
	\| nedtegnetav =		\| nedtegnetav =
	\| transkribertav=		\| transkribertav=
	\| intervjuaav = Anne Finhammer, Groruddalen historielag		\| intervjuaav = Anne Finhammer, [[Groruddalen historielag]]
	\| ekstern =		\| ekstern =
	\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag, Landslaget for lokalhistorie i 2008.		\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom [[Norsk lokalhistorisk institutt]], [[Norsk folkeminnelag]] og [[Landslaget for lokalhistorie]] i 2008.
	}}		}}

Linje 43:		Linje 43:
	Jeg kom til Norge på studentvisum. I den tiden jeg gikk på skole traff jeg en tamilsk mann som var bosatt i Oslo. Vi giftet oss og har i dag tre barn. Jeg jobbet som hjelpepleier fram til 2002. I dag har jeg jobb som assistent i skolefritidsordningen. Jeg trives i dag bra i Norge og har det fint.		Jeg kom til Norge på studentvisum. I den tiden jeg gikk på skole traff jeg en tamilsk mann som var bosatt i Oslo. Vi giftet oss og har i dag tre barn. Jeg jobbet som hjelpepleier fram til 2002. I dag har jeg jobb som assistent i skolefritidsordningen. Jeg trives i dag bra i Norge og har det fint.
	[[Kategori:Veier til Norge]]		[[Kategori:Veier til Norge]]
			[[Kategori:Hjelpepleiere]]
			[[Kategori:Skolefolk]]
	[[Kategori:Mosjøen]]		[[Kategori:Mosjøen]]
	[[Kategori:Oslo kommune]]		[[Kategori:Oslo kommune]]
	[[Kategori:Tamiler]]		[[Kategori:Tamiler]]
	[[Kategori:Sri Lanka]]		[[Kategori:Sri Lanka]]

Marianne Wiig: lenker

2020-10-27T15:16:56Z

lenker

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 27. okt. 2020 kl. 15:16
Linje 23:		Linje 23:
	}}		}}

	"Raji" er 39 år gammel og kommer opprinnelig fra Sri Lanka.		''"Raji" er 39 år gammel og kommer opprinnelig fra [[Sri Lanka]].''

	Jeg kom til Norge for å studere. Reisen gikk fint, men jeg gruet meg likevel. Jeg var bare 18 år, og det var første gang jeg reiste fra familien min. Det var langt å reise til Norge. Jeg visste ikke hva som ville møte meg, så jeg hadde egentlig ingen spesielle forventninger. Jeg var mest redd. Jeg kunne ikke mye engelsk, og jeg kunne ikke et eneste ord norsk.		Jeg kom til Norge for å studere. Reisen gikk fint, men jeg gruet meg likevel. Jeg var bare 18 år, og det var første gang jeg reiste fra familien min. Det var langt å reise til Norge. Jeg visste ikke hva som ville møte meg, så jeg hadde egentlig ingen spesielle forventninger. Jeg var mest redd. Jeg kunne ikke mye engelsk, og jeg kunne ikke et eneste ord norsk.

	Da jeg kom hit, begynte jeg først på en folkeskole i Mosjøen. Der ble jeg tatt veldig godt i mot. Det var en tamilsk venninne som hadde fortalt meg om folkehøyskolene i Norge. En tante jeg har som bor i Frankrike, støttet meg økonomisk slik at det var mulig for meg å gå der. I tillegg til meg, var det to andre tamilske studenter der, og det var ekstra godt for meg. Vi hjalp hverandre med studiene og andre ting i månedene som kom.		Da jeg kom hit, begynte jeg først på en folkeskole i [[Mosjøen]]. Der ble jeg tatt veldig godt i mot. Det var en tamilsk venninne som hadde fortalt meg om folkehøyskolene i Norge. En tante jeg har som bor i Frankrike, støttet meg økonomisk slik at det var mulig for meg å gå der. I tillegg til meg, var det to andre tamilske studenter der, og det var ekstra godt for meg. Vi hjalp hverandre med studiene og andre ting i månedene som kom.

	Det som var vanskeligst å venne seg til, var maten. Det tok tid å bli vant til den, men det gikk bedre etter hvert. Jeg hadde vært svært avhengig av familien min. Der hadde jeg fått alt ferdig servert. Jeg hadde vært kosejenta i familien, også hos mine besteforeldre. Da jeg kom hit til Norge, måtte jeg gjøre alt selv. Det var virkelig et problem. Men etter hvert gikk det bedre, og jeg ble mer selvstendig.		Det som var vanskeligst å venne seg til, var maten. Det tok tid å bli vant til den, men det gikk bedre etter hvert. Jeg hadde vært svært avhengig av familien min. Der hadde jeg fått alt ferdig servert. Jeg hadde vært kosejenta i familien, også hos mine besteforeldre. Da jeg kom hit til Norge, måtte jeg gjøre alt selv. Det var virkelig et problem. Men etter hvert gikk det bedre, og jeg ble mer selvstendig.

	Men likevel, her hadde jeg ingen venner bortsett fra to studenter fra samme land. Jeg fikk mye hjelp fra et par norske familier. De ble jeg kjent ~~meg~~ mens jeg gikk på folkehøyskolen, og de hjalp meg mye med norsken. Dette var svært nyttige for meg for min videre skolegang. Til tross for dette hadde jeg problemer med å finne nye venner. Jeg fortsatte med å være redd og nervøs. Derfor holdt jeg meg mest inne på rommet.		Men likevel, her hadde jeg ingen venner bortsett fra to studenter fra samme land. Jeg fikk mye hjelp fra et par norske familier. De ble jeg kjent med mens jeg gikk på folkehøyskolen, og de hjalp meg mye med norsken. Dette var svært nyttige for meg for min videre skolegang. Til tross for dette hadde jeg problemer med å finne nye venner. Jeg fortsatte med å være redd og nervøs. Derfor holdt jeg meg mest inne på rommet.

	Etter et år var jeg ferdig med folkehøyskolen. Jeg reiste til Oslo og fant meg en sommerjobb. Jeg hadde nå vent meg litt mer til norsk væremåte, kultur, mat osv. Men fortsatt hadde jeg problemer med å komme meg ut om kvelden slik at det ble vanskelig for meg å være med på noen form for selskapelighet og fester slik som ungdom gjerne vil. Jeg var klar over at det tar tid å venne seg til alt som var nytt, og i mitt tilfelle var absolutt alt nytt.		Etter et år var jeg ferdig med folkehøyskolen. Jeg reiste til [[Oslo]] og fant meg en sommerjobb. Jeg hadde nå vent meg litt mer til norsk væremåte, kultur, mat osv. Men fortsatt hadde jeg problemer med å komme meg ut om kvelden slik at det ble vanskelig for meg å være med på noen form for selskapelighet og fester slik som ungdom gjerne vil. Jeg var klar over at det tar tid å venne seg til alt som var nytt, og i mitt tilfelle var absolutt alt nytt.

	Når savnet etter Sri Lanka ble spesielt stort, gikk jeg alltid til sjøen. Der likte jeg meg godt. Det minnet meg om hjemme. Jeg likte også å gå i skogen. Jeg pleide å gå tur hver dag. Vinteren syntes jeg var tung og mørk, ja, nesten trist. Men nå har jeg vent meg til den.		Når savnet etter Sri Lanka ble spesielt stort, gikk jeg alltid til sjøen. Der likte jeg meg godt. Det minnet meg om hjemme. Jeg likte også å gå i skogen. Jeg pleide å gå tur hver dag. Vinteren syntes jeg var tung og mørk, ja, nesten trist. Men nå har jeg vent meg til den.

Marianne Wiig: kat.

2020-10-13T13:05:13Z

kat.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. okt. 2020 kl. 13:05
Linje 42:		Linje 42:

	Jeg kom til Norge på studentvisum. I den tiden jeg gikk på skole traff jeg en tamilsk mann som var bosatt i Oslo. Vi giftet oss og har i dag tre barn. Jeg jobbet som hjelpepleier fram til 2002. I dag har jeg jobb som assistent i skolefritidsordningen. Jeg trives i dag bra i Norge og har det fint.		Jeg kom til Norge på studentvisum. I den tiden jeg gikk på skole traff jeg en tamilsk mann som var bosatt i Oslo. Vi giftet oss og har i dag tre barn. Jeg jobbet som hjelpepleier fram til 2002. I dag har jeg jobb som assistent i skolefritidsordningen. Jeg trives i dag bra i Norge og har det fint.
			[[Kategori:Veier til Norge]]
			[[Kategori:Mosjøen]]
			[[Kategori:Oslo kommune]]
			[[Kategori:Tamiler]]
			[[Kategori:Sri Lanka]]

Marianne Wiig: utfylling infoboks

2020-10-13T08:04:37Z

utfylling infoboks

@@ Linje 1: / Linje 1: @@
-{{Infoboks kjelde}}
+{{Infoboks kjelde
 "Raji" er 39 år gammel og kommer opprinnelig fra Sri Lanka.
@@ Linje 20: / Linje 42: @@
 Jeg kom til Norge på studentvisum. I den tiden jeg gikk på skole traff jeg en tamilsk mann som var bosatt i Oslo. Vi giftet oss og har i dag tre barn. Jeg jobbet som hjelpepleier fram til 2002. I dag har jeg jobb som assistent i skolefritidsordningen. Jeg trives i dag bra i Norge og har det fint.

Marianne Wiig: infoboks kjelde

2020-10-13T07:44:52Z

infoboks kjelde

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. okt. 2020 kl. 07:44
Linje 1:		Linje 1:
			{{Infoboks kjelde}}

	"Raji" er 39 år gammel og kommer opprinnelig fra Sri Lanka.		"Raji" er 39 år gammel og kommer opprinnelig fra Sri Lanka.

Marianne Wiig: råtekst fra det tidligere nettstedet mangfoldigeminner.no

2020-10-13T07:29:58Z

råtekst fra det tidligere nettstedet mangfoldigeminner.no

Ny side

"Raji" er 39 år gammel og kommer opprinnelig fra Sri Lanka.

Jeg kom til Norge for å studere. Reisen gikk fint, men jeg gruet meg likevel. Jeg var bare 18 år, og det var første gang jeg reiste fra familien min. Det var langt å reise til Norge. Jeg visste ikke hva som ville møte meg, så jeg hadde egentlig ingen spesielle forventninger. Jeg var mest redd. Jeg kunne ikke mye engelsk, og jeg kunne ikke et eneste ord norsk.

Da jeg kom hit, begynte jeg først på en folkeskole i Mosjøen. Der ble jeg tatt veldig godt i mot. Det var en tamilsk venninne som hadde fortalt meg om folkehøyskolene i Norge. En tante jeg har som bor i Frankrike, støttet meg økonomisk slik at det var mulig for meg å gå der. I tillegg til meg, var det to andre tamilske studenter der, og det var ekstra godt for meg. Vi hjalp hverandre med studiene og andre ting i månedene som kom.

Det som var vanskeligst å venne seg til, var maten. Det tok tid å bli vant til den, men det gikk bedre etter hvert. Jeg hadde vært svært avhengig av familien min. Der hadde jeg fått alt ferdig servert. Jeg hadde vært kosejenta i familien, også hos mine besteforeldre. Da jeg kom hit til Norge, måtte jeg gjøre alt selv. Det var virkelig et problem. Men etter hvert gikk det bedre, og jeg ble mer selvstendig.

Men likevel, her hadde jeg ingen venner bortsett fra to studenter fra samme land. Jeg fikk mye hjelp fra et par norske familier. De ble jeg kjent meg mens jeg gikk på folkehøyskolen, og de hjalp meg mye med norsken. Dette var svært nyttige for meg for min videre skolegang. Til tross for dette hadde jeg problemer med å finne nye venner. Jeg fortsatte med å være redd og nervøs. Derfor holdt jeg meg mest inne på rommet.

Etter et år var jeg ferdig med folkehøyskolen. Jeg reiste til Oslo og fant meg en sommerjobb. Jeg hadde nå vent meg litt mer til norsk væremåte, kultur, mat osv. Men fortsatt hadde jeg problemer med å komme meg ut om kvelden slik at det ble vanskelig for meg å være med på noen form for selskapelighet og fester slik som ungdom gjerne vil. Jeg var klar over at det tar tid å venne seg til alt som var nytt, og i mitt tilfelle var absolutt alt nytt.

Når savnet etter Sri Lanka ble spesielt stort, gikk jeg alltid til sjøen. Der likte jeg meg godt. Det minnet meg om hjemme. Jeg likte også å gå i skogen. Jeg pleide å gå tur hver dag. Vinteren syntes jeg var tung og mørk, ja, nesten trist. Men nå har jeg vent meg til den.

Jeg ble sterkt knyttet til Mosjøen det året jeg bodde der. Menneskene i Mosjøen var snille og lett og være sammen med. De syntes å leve annerledes enn folk i Oslo. Jeg synes befolkningen i Mosjøen likner på folkene på Sri Lanka. Mange bor i storfamilier og bruker mer tid sammen med besteforeldrene, og de virker mer hjelpsomme. Men det er klart, folk lever annerledes overalt. Det varierer fra familie til familie. Mine inntrykk forandrer seg hele tiden fordi jeg møter forskjellige mennesker. Dermed får jeg stadig nye erfaringer som gjør at mine meninger stadig forandrer seg.

Grunnen til at jeg kom til Oslo var fordi det var lettere å få seg sommerjobb her. Jeg avla jeg en prøve i norsk slik at jeg kunne begynne på videregående skole. Der gikk jeg i tre år og etterpå tok jeg hjelpepleier utdannelse. Dette finansierte jeg ved lån fra statens lånekasse og penger jeg tjente ved jobbing.

Jeg kom til Norge på studentvisum. I den tiden jeg gikk på skole traff jeg en tamilsk mann som var bosatt i Oslo. Vi giftet oss og har i dag tre barn. Jeg jobbet som hjelpepleier fram til 2002. I dag har jeg jobb som assistent i skolefritidsordningen. Jeg trives i dag bra i Norge og har det fint.

Intervjuet av Anne Finhammer, Groruddalen historielag