Kjeldearkiv:Veier til Norge - Bertrand Besigye - Sideversjonshistorikk

Cnyborg: /* Flukten fra Kampala */

2023-04-04T08:15:38Z

Flukten fra Kampala

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. apr. 2023 kl. 08:15
Linje 45:		Linje 45:
	== Flukten fra Kampala ==		== Flukten fra Kampala ==

	Ved hjelp av noen norske studievenner som mine foreldre hadde blitt kjent med under studietiden i Cambridge, fikk de hjelp til å komme til Norge, via Nairobi i Kenya, og London, England. Fars venner jobbet som leger i forskjellige sykehus rundt omkring i landet . Etter flere dagers reise ankom vi Norge. Far og mor ble intervjuet av myndighetene, og etter noen måneder ble de innvilget asyl.		Ved hjelp av noen norske studievenner som mine foreldre hadde blitt kjent med under studietiden i Cambridge, fikk de hjelp til å komme til Norge, via Nairobi i [[Kenya]], og [[London]], England. Fars venner jobbet som leger i forskjellige sykehus rundt omkring i landet . Etter flere dagers reise ankom vi Norge. Far og mor ble intervjuet av myndighetene, og etter noen måneder ble de innvilget asyl.

	== Tromsø, Narvik ==		== Tromsø, Narvik ==

Marianne Wiig: infoboksinfo

2020-11-13T11:08:59Z

infoboksinfo

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. nov. 2020 kl. 11:08
Linje 18:		Linje 18:
	\| nedtegnetav =		\| nedtegnetav =
	\| transkribertav= [[Yacoub Cissé]], i samarbeid med Bertrand Besigye		\| transkribertav= [[Yacoub Cissé]], i samarbeid med Bertrand Besigye
			\| intervjuaav = Yacoub Cissé
	\| ekstern =		\| ekstern =
	\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom [[Norsk lokalhistorisk institutt]], [[Norsk folkeminnelag]], [[Landslaget for lokalhistorie]] i 2008.		\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom [[Norsk lokalhistorisk institutt]], [[Norsk folkeminnelag]] og [[Landslaget for lokalhistorie]] i 2008.
	}}		}}

Marianne Wiig: noen flere lenker

2020-11-12T15:17:30Z

noen flere lenker

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. nov. 2020 kl. 15:17
Linje 17:		Linje 17:
	\| metode = Intervju		\| metode = Intervju
	\| nedtegnetav =		\| nedtegnetav =
	\| transkribertav= Yacoub Cissé, i samarbeid med Bertrand Besigye		\| transkribertav= [[Yacoub Cissé]], i samarbeid med Bertrand Besigye
	\| ekstern =		\| ekstern =
	\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag, Landslaget for lokalhistorie i 2008.		\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom [[Norsk lokalhistorisk institutt]], [[Norsk folkeminnelag]], [[Landslaget for lokalhistorie]] i 2008.
	}}		}}

	Jeg heter Bertrand Besigye. Min far oppkalte meg etter den britiske filosofen Bertrand Russell. Han ønsket jeg skulle bli dikter eller filosof. Grunnen til at han likte Bertrand Russell så godt, var fordi han anså ham som en stor tenker, en tenker som kritiserte kristendommen. [[Julia Besigye\|Mor]] så vel helst at jeg ble lege, men hun motsatte seg ikke noen av mine yrkesdrømmer.		Jeg heter Bertrand Besigye. Min far oppkalte meg etter den britiske filosofen Bertrand Russell. Han ønsket jeg skulle bli dikter eller filosof. Grunnen til at han likte Bertrand Russell så godt, var fordi han anså ham som en stor tenker, en tenker som kritiserte kristendommen. [[Julia Besigye\|Mor]] så vel helst at jeg ble lege, men hun motsatte seg ikke noen av mine yrkesdrømmer.

	Jeg ble født i 1972 i Kampala i Uganda. Gleden var stor for mine foreldre. Tidligere hadde de forsøkt å få barn, men dessverre gikk det galt. Min mor hadde nedkommet med to dødfødte barn. Jeg skulle egentlig skulle hatt to søsken hvis hadde de overlevd. Jeg var enebarn, noe som førte til at jeg fikk mye oppmerksomhet.		Jeg ble født i 1972 i Kampala i [[Uganda]]. Gleden var stor for mine foreldre. Tidligere hadde de forsøkt å få barn, men dessverre gikk det galt. Min mor hadde nedkommet med to dødfødte barn. Jeg skulle egentlig skulle hatt to søsken hvis hadde de overlevd. Jeg var enebarn, noe som førte til at jeg fikk mye oppmerksomhet.

	I mellomtiden, på midten av syttitallet, hadde onkelen min blitt oppnevnt som ambassadør i Japan. I 1972 ble far utnevnt som livlege for Ugandas president Idi Amin, far hadde blitt kjent med Amin under de røntgenundersøkelser han tok av Amin, som hadde forstuet hånden. Flere av Amins soldater var også ofte innom Mulagosykehuset i Kampala, der min far arbeidet. Faren min het [[Emmanuel Besigye]].		I mellomtiden, på midten av syttitallet, hadde onkelen min blitt oppnevnt som ambassadør i Japan. I 1972 ble far utnevnt som livlege for Ugandas president Idi Amin, far hadde blitt kjent med Amin under de røntgenundersøkelser han tok av Amin, som hadde forstuet hånden. Flere av Amins soldater var også ofte innom Mulagosykehuset i Kampala, der min far arbeidet. Faren min het [[Emmanuel Besigye]].

Marianne Wiig: just.

2020-10-13T11:29:55Z

just.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. okt. 2020 kl. 11:29
Linje 30:		Linje 30:
	Min far valgte medisinstudier etter videregående, og begynte ved Makereuniversitetet i Kampala. Universitetet var en av Afrikas mest prestisjefylte utdanningsinstitusjoner. Mor valgte sykepleie. Far og mor traff hverandre i midten av tyveårene sine. De ble forelsket og giftet seg på slutten av sekstitallet.		Min far valgte medisinstudier etter videregående, og begynte ved Makereuniversitetet i Kampala. Universitetet var en av Afrikas mest prestisjefylte utdanningsinstitusjoner. Mor valgte sykepleie. Far og mor traff hverandre i midten av tyveårene sine. De ble forelsket og giftet seg på slutten av sekstitallet.

	Uganda var britisk koloni. Landet fikk sin selvstendighet i 1962. Landet var også en del av Det britiske commonwealth. På den tiden var det stort behov for leger og annet medisinsk personell. I 1960-årene var far og mor sammen med en gruppe medisinstudenter fra Uganda som videreutdannet seg ved hjelp av commonwealth-stipend. Far og mor fikk stipend for å spesialisere seg ved Cambridge universitetet i England. Etter flere år studier i England ble han ferdig utdannet som røntgenlege . Far arbeidet hardt. Han likte jobben sin og var et engasjert menneske som ønsket å hjelpe andre.		Uganda var britisk koloni. Landet fikk sin selvstendighet i 1962. Landet var også en del av Det britiske commonwealth. På den tiden var det stort behov for leger og annet medisinsk personell. I 1960-årene var far og mor sammen med en gruppe medisinstudenter fra Uganda som videreutdannet seg ved hjelp av commonwealth-stipend. Far og mor fikk stipend for å spesialisere seg ved Cambridge universitetet i England. Etter flere år studier i England ble han ferdig utdannet som røntgenlege. Far arbeidet hardt. Han likte jobben sin og var et engasjert menneske som ønsket å hjelpe andre.

	Som nyutdannet lege fra England hadde min far en viktig posisjon, og som lege ble han fort en del av eliten.		Som nyutdannet lege fra England hadde min far en viktig posisjon, og som lege ble han fort en del av eliten.
Linje 36:		Linje 36:
	Da far fikk jobben som presidentens livlege, var han ambivalent. Å være livlege innebar stort ansvar. Vi bodde i byens beste strøk og levde godt. Far var Idi Amins fortrolige lege i ett år, og i løselig kontakt med Idi frem til 1974. Far oppga ikke sin stilling ved Mulagosykehuset for å utelukkende være ved Amins side, far jobbet hele tiden også på sykehuset. Inntil Amin begynte å mistenke min far for å være spion. Mor fortalte senere at det begynte å bli farlig for far og familien. De som falt i Amins unåde, ble drept eller forsvant.		Da far fikk jobben som presidentens livlege, var han ambivalent. Å være livlege innebar stort ansvar. Vi bodde i byens beste strøk og levde godt. Far var Idi Amins fortrolige lege i ett år, og i løselig kontakt med Idi frem til 1974. Far oppga ikke sin stilling ved Mulagosykehuset for å utelukkende være ved Amins side, far jobbet hele tiden også på sykehuset. Inntil Amin begynte å mistenke min far for å være spion. Mor fortalte senere at det begynte å bli farlig for far og familien. De som falt i Amins unåde, ble drept eller forsvant.

	I 1972 var det 10 år siden britene hadde dratt fra landet. I 1970- årene opplevde landet en del politisk uro, det pågikk kamper mellom diverse grupperinger om makten. Amin brukte all den makten han hadde for å kvele all opposisjon. Landet befant seg i en dyp sosial og politisk krise. Dessuten oppstod også en del etniske konflikter mellom forskjellige grupper. Under kolonitiden hadde England sendt flere indere til Uganda for å jobbe med jernbaneutbygging, da de ikke anså ugandere skikket til prosjektet. Inderne kom til å utgjøre handelsstanden i Uganda. Når det er sagt, må det nevnes at landet produserte nok råvarer som kaffe og andre matvarer til eget forbruk .		I 1972 var det 10 år siden britene hadde dratt fra landet. I 1970- årene opplevde landet en del politisk uro, det pågikk kamper mellom diverse grupperinger om makten. Amin brukte all den makten han hadde for å kvele all opposisjon. Landet befant seg i en dyp sosial og politisk krise. Dessuten oppstod også en del etniske konflikter mellom forskjellige grupper. Under kolonitiden hadde England sendt flere indere til Uganda for å jobbe med jernbaneutbygging, da de ikke anså ugandere skikket til prosjektet. Inderne kom til å utgjøre handelsstanden i Uganda. Når det er sagt, må det nevnes at landet produserte nok råvarer som kaffe og andre matvarer til eget forbruk.

	Det sies at Idi Amin var en kompleks person. Han var trent og fostret i den britiske kolonihæren, og var en mestersoldat, som de britiske offiserene forgudet og så på med ærefrykt. Han var høy, nesten to meter høy og sterk som en okse. Han var ni ganger ugandamester i boksing. I Afrika og resten av verden var han kjent som diktator. Men hva var det som gjorde ham til dette? Han framstod som en sikker person, som ble brutal og kynisk ettersom makten hans økte. Før han kom til makten, var han ikke imot regimekritikk. Men makt korrumperer, og i hans tilfelle ble dette en realitet .		Det sies at Idi Amin var en kompleks person. Han var trent og fostret i den britiske kolonihæren, og var en mestersoldat, som de britiske offiserene forgudet og så på med ærefrykt. Han var høy, nesten to meter høy og sterk som en okse. Han var ni ganger ugandamester i boksing. I Afrika og resten av verden var han kjent som diktator. Men hva var det som gjorde ham til dette? Han framstod som en sikker person, som ble brutal og kynisk ettersom makten hans økte. Før han kom til makten, var han ikke imot regimekritikk. Men makt korrumperer, og i hans tilfelle ble dette en realitet .
Linje 137:		Linje 137:
	[[Kategori:Veier til Norge]]		[[Kategori:Veier til Norge]]
	[[Kategori:Forfattere]]		[[Kategori:Forfattere]]
	~~[[Kategori:Uganda]]~~
	[[Kategori:Narvik kommune]]		[[Kategori:Narvik kommune]]
	[[Kategori:Sør-Odal kommune]]		[[Kategori:Sør-Odal kommune]]
	[[Kategori:Oslo kommune]]		[[Kategori:Oslo kommune]]
			[[Kategori:Uganda]]
	{{bhm}}		{{bhm}}

Marianne Wiig: bilde

2020-10-13T07:16:26Z

bilde

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. okt. 2020 kl. 07:16
Linje 3:		Linje 3:
	\| bgfarge =		\| bgfarge =
	\| tittel = Møt forfatteren Bertrand Besigye		\| tittel = Møt forfatteren Bertrand Besigye
	\| bilde =		\| bilde = Bertrand besigye 2008-09-09.jpg
	\| bildestr =		\| bildestr =
	\| bildetekst =		\| bildetekst = Bertrand Besigye leser egne dikt på åpningen av utstillingen Minner fra migrasjon på Norsk Folkemuseum, 9. september 2010. Foto: Norsk lokalhistorisk institutt.
	\| type =		\| type =
	\| navn = [[Bertrand Besigye]]		\| navn = [[Bertrand Besigye]]

Marianne Wiig: bhm

2020-10-12T07:28:13Z

bhm

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. okt. 2020 kl. 07:28
Linje 141:		Linje 141:
	[[Kategori:Sør-Odal kommune]]		[[Kategori:Sør-Odal kommune]]
	[[Kategori:Oslo kommune]]		[[Kategori:Oslo kommune]]
			{{bhm}}

Marianne Wiig: korr.

2020-10-09T14:41:54Z

korr.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. okt. 2020 kl. 14:41
Linje 135:		Linje 135:
	På vei fra Katalemwa til Kampala, i Uganda.		På vei fra Katalemwa til Kampala, i Uganda.
	</poem>		</poem>
	[[Kategori:Veier til ~~Norg~~]]		[[Kategori:Veier til Norge]]
	[[Kategori:Forfattere]]		[[Kategori:Forfattere]]
	[[Kategori:Uganda]]		[[Kategori:Uganda]]

Marianne Wiig: kat.

2020-10-09T14:00:14Z

kat.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. okt. 2020 kl. 14:00
Linje 135:		Linje 135:
	På vei fra Katalemwa til Kampala, i Uganda.		På vei fra Katalemwa til Kampala, i Uganda.
	</poem>		</poem>
			[[Kategori:Veier til Norg]]
			[[Kategori:Forfattere]]
			[[Kategori:Uganda]]
			[[Kategori:Narvik kommune]]
			[[Kategori:Sør-Odal kommune]]
			[[Kategori:Oslo kommune]]

Marianne Wiig: lenker

2020-10-09T12:44:01Z

lenker

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. okt. 2020 kl. 12:44
Linje 9:		Linje 9:
	\| navn = [[Bertrand Besigye]]		\| navn = [[Bertrand Besigye]]
	\| forfatter =		\| forfatter =
	\| født =		\| født = 1972
	\| død =		\| død =
	\| tema =		\| tema =
Linje 22:		Linje 22:
	}}		}}

	Jeg heter Bertrand Besigye. Min far oppkalte meg etter den britiske filosofen Bertrand Russell. Han ønsket jeg skulle bli dikter eller filosof. Grunnen til at han likte Bertrand Russell så godt, var fordi han anså ham som en stor tenker, en tenker som kritiserte kristendommen. Mor så vel helst at jeg ble lege, men hun motsatte seg ikke noen av mine yrkesdrømmer.		Jeg heter Bertrand Besigye. Min far oppkalte meg etter den britiske filosofen Bertrand Russell. Han ønsket jeg skulle bli dikter eller filosof. Grunnen til at han likte Bertrand Russell så godt, var fordi han anså ham som en stor tenker, en tenker som kritiserte kristendommen. [[Julia Besigye\|Mor]] så vel helst at jeg ble lege, men hun motsatte seg ikke noen av mine yrkesdrømmer.

	Jeg ble født i 1972 i Kampala i Uganda. Gleden var stor for mine foreldre. Tidligere hadde de forsøkt å få barn, men dessverre gikk det galt. Min mor hadde nedkommet med to dødfødte barn. Jeg skulle egentlig skulle hatt to søsken hvis hadde de overlevd. Jeg var enebarn, noe som førte til at jeg fikk mye oppmerksomhet.		Jeg ble født i 1972 i Kampala i Uganda. Gleden var stor for mine foreldre. Tidligere hadde de forsøkt å få barn, men dessverre gikk det galt. Min mor hadde nedkommet med to dødfødte barn. Jeg skulle egentlig skulle hatt to søsken hvis hadde de overlevd. Jeg var enebarn, noe som førte til at jeg fikk mye oppmerksomhet.

	I mellomtiden, på midten av syttitallet, hadde onkelen min blitt oppnevnt som ambassadør i Japan. I 1972 ble far utnevnt som livlege for Ugandas president Idi Amin, far hadde blitt kjent med Amin under de røntgenundersøkelser han tok av Amin, som hadde forstuet hånden. Flere av Amins soldater var også ofte innom Mulagosykehuset i Kampala, der min far arbeidet. Faren min het Emmanuel Besigye.		I mellomtiden, på midten av syttitallet, hadde onkelen min blitt oppnevnt som ambassadør i Japan. I 1972 ble far utnevnt som livlege for Ugandas president Idi Amin, far hadde blitt kjent med Amin under de røntgenundersøkelser han tok av Amin, som hadde forstuet hånden. Flere av Amins soldater var også ofte innom Mulagosykehuset i Kampala, der min far arbeidet. Faren min het [[Emmanuel Besigye]].

	Min far valgte medisinstudier etter videregående, og begynte ved Makereuniversitetet i Kampala. Universitetet var en av Afrikas mest prestisjefylte utdanningsinstitusjoner. Mor valgte sykepleie. Far og mor traff hverandre i midten av tyveårene sine. De ble forelsket og giftet seg på slutten av sekstitallet.		Min far valgte medisinstudier etter videregående, og begynte ved Makereuniversitetet i Kampala. Universitetet var en av Afrikas mest prestisjefylte utdanningsinstitusjoner. Mor valgte sykepleie. Far og mor traff hverandre i midten av tyveårene sine. De ble forelsket og giftet seg på slutten av sekstitallet.
Linje 48:		Linje 48:
	== Tromsø, Narvik ==		== Tromsø, Narvik ==

	Vi kom til Tromsø. Jeg var fire år gammel. Noen måneder senere begynte jeg i barnehage. Jeg må nok innrømme at jeg ikke husket mye av det landskapet vi hadde forlatt. Men Tromsø-oppholdet ble kort, som seksåring, flyttet vi til Narvik, der mor og far hadde fått et bedre jobbtilbud.		Vi kom til [[Tromsø]]. Jeg var fire år gammel. Noen måneder senere begynte jeg i barnehage. Jeg må nok innrømme at jeg ikke husket mye av det landskapet vi hadde forlatt. Men Tromsø-oppholdet ble kort, som seksåring, flyttet vi til [[Narvik]], der mor og far hadde fått et bedre jobbtilbud.

	Jeg husker ikke så mye av min første år i Uganda, jeg var for liten til å huske. Far og mor jobbet. Jeg snakket allerede nord-norsk flytende. Norsk ble det første språket jeg lærte meg ordentlig. Før snakket jeg engelsk. Mor og far snakket hvert sitt lokale språk, luganda og baganda, og de ble enige om å lære meg engelsk. I de første årene hadde jeg det omtrent slik andre barn hadde det. Jeg lekte mye ute. Dessuten drev jeg på med snøballkrig, tegning, fotball. Far og jeg lekte mye ute, og da far var ung, spilte han fotball. Han fortalte meg at han var keeper.		Jeg husker ikke så mye av min første år i Uganda, jeg var for liten til å huske. Far og mor jobbet. Jeg snakket allerede nord-norsk flytende. Norsk ble det første språket jeg lærte meg ordentlig. Før snakket jeg engelsk. Mor og far snakket hvert sitt lokale språk, luganda og baganda, og de ble enige om å lære meg engelsk. I de første årene hadde jeg det omtrent slik andre barn hadde det. Jeg lekte mye ute. Dessuten drev jeg på med snøballkrig, tegning, fotball. Far og jeg lekte mye ute, og da far var ung, spilte han fotball. Han fortalte meg at han var keeper.
Linje 65:		Linje 65:

	Etter min fars død fortsatte mor i sykepleierstillingen og jeg videre skolegang frem til første ungdomsskoletrinn. Denne oppveksttiden var rolig. Jeg ble fascinert av breakdans- bevegelsen, som stammer fra USA, og danset mye. Snart ble jeg populær på skolen. Det var stort å breake. Guttene og jeg brukte mange timer på å trene og å danse. Vi øvde mye og trente mye. Jeg fortsatte å dyrke mine favorittfag på skolen. Jeg likte svømming, lesing, naturfag, gym og norsk. Jeg må innrømme at jeg ikke likte skolen så mye fordi jeg opplevde den som uinteressant. Hvorfor måtte jeg gå 12 år i skolen, spurte meg selv jeg ofte. Tolv år var et ”århundre”. Jeg var av den oppfatning at det var mye man lærte på skolen som ikke hadde noe betydning senere i livet. Jeg var ikke akkurat verden snilleste elev, og var en del i opposisjon mot læreren. Snart ble jeg kalt ”den gale”.		Etter min fars død fortsatte mor i sykepleierstillingen og jeg videre skolegang frem til første ungdomsskoletrinn. Denne oppveksttiden var rolig. Jeg ble fascinert av breakdans- bevegelsen, som stammer fra USA, og danset mye. Snart ble jeg populær på skolen. Det var stort å breake. Guttene og jeg brukte mange timer på å trene og å danse. Vi øvde mye og trente mye. Jeg fortsatte å dyrke mine favorittfag på skolen. Jeg likte svømming, lesing, naturfag, gym og norsk. Jeg må innrømme at jeg ikke likte skolen så mye fordi jeg opplevde den som uinteressant. Hvorfor måtte jeg gå 12 år i skolen, spurte meg selv jeg ofte. Tolv år var et ”århundre”. Jeg var av den oppfatning at det var mye man lærte på skolen som ikke hadde noe betydning senere i livet. Jeg var ikke akkurat verden snilleste elev, og var en del i opposisjon mot læreren. Snart ble jeg kalt ”den gale”.
	Skarnes
			== Skarnes ==

	Min mor fikk en sykepleierstilling på Skarnes, og jeg og mor flyttet til dette tettstedet. Vi kjente kun én norsk familie der, og vi var de eneste afrikanere i Skarnes. Jeg begynte på ungdomskolen der. Landskapet var flatt og skogkledt, og uten nordnorske høye fjell, men jeg fant meg raskt til rette på skolen og fikk venner. Selv den tykke hedmarkske skarnesdialekten tilegnet jeg meg. Det var også på den tiden jeg oppdaget kung fu og kinesisk filosofi. Jeg leste mye om alt som kunne fortelle noe om det gamle Kina. Alt om Kina var av interesse. Snart begynte jeg å trene kung fu med mine venner.		Min mor fikk en sykepleierstilling på [[Skarnes]], og jeg og mor flyttet til dette tettstedet. Vi kjente kun én norsk familie der, og vi var de eneste afrikanere i Skarnes. Jeg begynte på ungdomskolen der. Landskapet var flatt og skogkledt, og uten nordnorske høye fjell, men jeg fant meg raskt til rette på skolen og fikk venner. Selv den tykke hedmarkske skarnesdialekten tilegnet jeg meg. Det var også på den tiden jeg oppdaget kung fu og kinesisk filosofi. Jeg leste mye om alt som kunne fortelle noe om det gamle Kina. Alt om Kina var av interesse. Snart begynte jeg å trene kung fu med mine venner.

	Jeg besøkte biblioteket på Skarnes med iver. Biblioteket var stedet hvor jeg fant bøker av norske og utenlandske forfattere. Jeg leste tegneserier, romaner, noveller, diktsamlinger med stort vitebegjær! Og det førte til at jeg selv begynte å skrive på gutterommet. En dag kikket jeg på bøker med norsk samtidslyrikk. Jeg leste og leste. Jeg ble ikke særlig begeistret for det jeg leste. Jeg tenkte at jeg også kunne skrive denne type poesi. Jeg skrev og skrev. Det var mye jeg ønsket å si. Å skrive dikt ble en måte å uttrykke min livsfølelse og mitt livssyn på.		Jeg besøkte biblioteket på Skarnes med iver. Biblioteket var stedet hvor jeg fant bøker av norske og utenlandske forfattere. Jeg leste tegneserier, romaner, noveller, diktsamlinger med stort vitebegjær! Og det førte til at jeg selv begynte å skrive på gutterommet. En dag kikket jeg på bøker med norsk samtidslyrikk. Jeg leste og leste. Jeg ble ikke særlig begeistret for det jeg leste. Jeg tenkte at jeg også kunne skrive denne type poesi. Jeg skrev og skrev. Det var mye jeg ønsket å si. Å skrive dikt ble en måte å uttrykke min livsfølelse og mitt livssyn på.
Linje 73:		Linje 74:
	== Oslo 1992 ==		== Oslo 1992 ==

	I 1992 bestemte mor seg for å flytte på nytt. Denne gangen ble neste stopp Oslo. Med sin bakgrunn som sykepleier fikk mor alltid jobb. Hun begynte ved Hovseter Gamlehjem. Jeg hadde allerede publisert dikt i antologien Signaler 1991, og begynte å vanke i forskjellige kunstnermiljøer og spesielt besøkte jeg ofte kulturforumet Volapuk.		I 1992 bestemte mor seg for å flytte på nytt. Denne gangen ble neste stopp [[Oslo]]. Med sin bakgrunn som sykepleier fikk mor alltid jobb. Hun begynte ved [[Hovseter sykehjem\|Hovseter Gamlehjem]]. Jeg hadde allerede publisert dikt i antologien Signaler 1991, og begynte å vanke i forskjellige kunstnermiljøer og spesielt besøkte jeg ofte kulturforumet [[Volapük\|Volapuk]].

	I dette miljøet ble jeg kjent med fotograf Per Heimly, flere av Odd Nerdrums malerelever, diktere som Øystein Wingaard Wolf, Bob Hansson, Jan Sveen, Helle Thune, Tor Ulven, Cathrine Grøndahl, Ari Behn og hans familie, ja en rekke kunstnere i flere uttrykksformer. Vi festet sammen, diskuterte litteratur, utfordret kultureliten gjennom kronikker og gateopptredener, og deklamerte tekster på kafeer.		I dette miljøet ble jeg kjent med fotograf [[Per Heimly]], flere av Odd Nerdrums malerelever, diktere som [[Øystein Wingaard Wolf]], [[Bob Hansson]], [[Jan Sveen]], [[Helle Thune]], [[Tor Ulven]], [[Cathrine Grøndahl]], [[Ari Behn]] og hans familie, ja en rekke kunstnere i flere uttrykksformer. Vi festet sammen, diskuterte litteratur, utfordret kultureliten gjennom kronikker og gateopptredener, og deklamerte tekster på kafeer.

	Alle sammen hadde en drøm. Å skrive og kanskje bli oppdaget. Å få artistisk gjennombrudd. I 1992 var jeg ferdig med et diktmanus. Jeg ønsket å bli oppdaget. Jeg sendte manus til flere forlag per brev i posten. Jeg fikk svar; men det var ingen forlag som ønsket å utgi boka mi. Jeg ble refusert på alle store forlag! Det var enkelte forlag som syntes at min skrivestil var for voldsom. Noen andre uttrykte at jeg burde tone ned de sterke formuleringene. Jeg fikk tilslutt positivt svar fra Gyldendal. Boka kom ut i 1993. Den ble en salgssuksess. Dens tema var livsberuselse og livsvilje. Inntil videre: norgesrekord for en debutdiktsamling! Det ble også mange gratulasjoner. Selv fra de forlagene som hadde refusert meg, suksess inngir respekt. Jeg var blitt forfatter, og snart ble jeg invitert til flere festivaler og hagefester der jeg fikk møte storhetene i norsk diktekunst på kloss hold.		Alle sammen hadde en drøm. Å skrive og kanskje bli oppdaget. Å få artistisk gjennombrudd. I 1992 var jeg ferdig med et diktmanus. Jeg ønsket å bli oppdaget. Jeg sendte manus til flere forlag per brev i posten. Jeg fikk svar; men det var ingen forlag som ønsket å utgi boka mi. Jeg ble refusert på alle store forlag! Det var enkelte forlag som syntes at min skrivestil var for voldsom. Noen andre uttrykte at jeg burde tone ned de sterke formuleringene. Jeg fikk tilslutt positivt svar fra Gyldendal. Boka kom ut i 1993. Den ble en salgssuksess. Dens tema var livsberuselse og livsvilje. Inntil videre: norgesrekord for en debutdiktsamling! Det ble også mange gratulasjoner. Selv fra de forlagene som hadde refusert meg, suksess inngir respekt. Jeg var blitt forfatter, og snart ble jeg invitert til flere festivaler og hagefester der jeg fikk møte storhetene i norsk diktekunst på kloss hold.

Marianne Wiig: infoboks

2020-10-09T12:33:05Z

infoboks

@@ Linje 1: / Linje 1: @@
-Møt forfatteren Bertrand Besigye
+{{Infoboks kjelde
+| målform       = bm
-Av Yacoub Cisse i samarbeid med forfatteren Bertrand Besigye
+| bgfarge       =
 Jeg heter Bertrand Besigye. Min far oppkalte meg etter den britiske filosofen Bertrand Russell. Han ønsket jeg skulle bli dikter eller filosof. Grunnen til at han likte Bertrand Russell så godt, var fordi han anså ham som en stor tenker, en tenker som kritiserte kristendommen. Mor så vel helst at jeg ble lege, men hun motsatte seg ikke noen av mine yrkesdrømmer.