Kjeldearkiv:Veier til Norge - Gwytar Siwaly - Sideversjonshistorikk

Marianne Wiig: kat., lenke

2020-11-13T11:12:44Z

kat., lenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. nov. 2020 kl. 11:12
Linje 18:		Linje 18:
	\| nedtegnetav =		\| nedtegnetav =
	\| transkribertav=		\| transkribertav=
	\| intervjuaav = Ida Tolgensbakk Vedeld. Tekst av Gwtyar Siwaly og Ida Tolgensbakk Vedeld.		\| intervjuaav = [[Bruker:Ida Tolgensbakk\|Ida Tolgensbakk Vedeld]]. Tekst av Gwtyar Siwaly og Ida Tolgensbakk Vedeld.
	\| ekstern =		\| ekstern =
	\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom [[Norsk lokalhistorisk institutt]], [[Norsk folkeminnelag]] og [[Landslaget for lokalhistorie]] i 2008.		\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom [[Norsk lokalhistorisk institutt]], [[Norsk folkeminnelag]] og [[Landslaget for lokalhistorie]] i 2008.
Linje 51:		Linje 51:

	[[Kategori:Veier til Norge]]		[[Kategori:Veier til Norge]]
	~~[[Kategori:Morsmålsundervisning]]~~
	[[Kategori:Vefsn kommune]]		[[Kategori:Vefsn kommune]]
	[[Kategori:Mosjøen]]		[[Kategori:Mosjøen]]

Marianne Wiig: kat.

2020-11-12T19:47:04Z

kat.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. nov. 2020 kl. 19:47
Linje 51:		Linje 51:

	[[Kategori:Veier til Norge]]		[[Kategori:Veier til Norge]]
			[[Kategori:Morsmålsundervisning]]
	[[Kategori:Vefsn kommune]]		[[Kategori:Vefsn kommune]]
	[[Kategori:Mosjøen]]		[[Kategori:Mosjøen]]

Marianne Wiig: kat.

2020-11-12T19:46:15Z

kat.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. nov. 2020 kl. 19:46
Linje 20:		Linje 20:
	\| intervjuaav = Ida Tolgensbakk Vedeld. Tekst av Gwtyar Siwaly og Ida Tolgensbakk Vedeld.		\| intervjuaav = Ida Tolgensbakk Vedeld. Tekst av Gwtyar Siwaly og Ida Tolgensbakk Vedeld.
	\| ekstern =		\| ekstern =
	\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom [[Norsk lokalhistorisk institutt]], [[Norsk folkeminnelag]]~~<nowiki>~~ og [[Landslaget for lokalhistorie i 2008.~~</nowiki>~~		\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom [[Norsk lokalhistorisk institutt]], [[Norsk folkeminnelag]] og [[Landslaget for lokalhistorie]] i 2008.
	}}		}}
	Mitt navn er Gwtyar Siwaly, og jeg er 37 år gammel. Jeg er gift og har to døtre. Jeg kommer fra [[Kurdistan]]. Vi kaller Kurdistan hjertet i verden – eller sivilisasjonens vugge!		Mitt navn er Gwtyar Siwaly, og jeg er 37 år gammel. Jeg er gift og har to døtre. Jeg kommer fra [[Kurdistan]]. Vi kaller Kurdistan hjertet i verden – eller sivilisasjonens vugge!
Linje 32:		Linje 32:
	Jeg reiste til Norge delvis med smuglere, til fots og med buss, til Ankara. Vi tok fly over Russland, og videre til Norge. 5. august 1997 kom jeg til Norge, og det var en annen verden, hvor det var mye som var annerledes. Jeg husker jeg var på mottak i [[Tanum transittmottak\|Tanum]], og det var lange dager, med lys helt fram til ellevetiden om kvelden. Broren min hadde fortalt meg litt om det lyset, men på den tida tenkte man ikke på sånne ting. Det var ikke mitt valg at jeg måtte dra fra Kurdistan i det hele tatt. Det var utenfor min kontroll – og da bor jeg hvor som helst. Broren min bodde her, og hadde fortalt meg mange ting, mye positivt. En av de positive tingene som var med på å få meg til Norge var at her var det ingen Irakisk ambassade.		Jeg reiste til Norge delvis med smuglere, til fots og med buss, til Ankara. Vi tok fly over Russland, og videre til Norge. 5. august 1997 kom jeg til Norge, og det var en annen verden, hvor det var mye som var annerledes. Jeg husker jeg var på mottak i [[Tanum transittmottak\|Tanum]], og det var lange dager, med lys helt fram til ellevetiden om kvelden. Broren min hadde fortalt meg litt om det lyset, men på den tida tenkte man ikke på sånne ting. Det var ikke mitt valg at jeg måtte dra fra Kurdistan i det hele tatt. Det var utenfor min kontroll – og da bor jeg hvor som helst. Broren min bodde her, og hadde fortalt meg mange ting, mye positivt. En av de positive tingene som var med på å få meg til Norge var at her var det ingen Irakisk ambassade.

	Jeg har bodd på forskjellige steder i Norge. Det første var Tanum, så Drevsjø, så Mosjøen, Råde, og etterpå Oslo. Tanum er jo det første stedet man kommer. Det er obligatorisk, det var der intervju og sånt ble gjort på den tiden. Etterpå må man vente på svar, og da er man i et asylmottak – jeg fikk Drevsjø.		Jeg har bodd på forskjellige steder i Norge. Det første var Tanum, så Drevsjø, så Mosjøen, [[Råde]], og etterpå [[Oslo]]. Tanum er jo det første stedet man kommer. Det er obligatorisk, det var der intervju og sånt ble gjort på den tiden. Etterpå må man vente på svar, og da er man i et asylmottak – jeg fikk Drevsjø.

	[[Drevsjø]] er jo en av de kaldeste stedene i Norge. Det var ikke så interessant for meg. Jeg ble skremt med en gang. Da jeg kjørte fra Oslo til Drevsjø var det forferdelig kaldt. Det var september og veldig kaldt, og et veldig lite sted! Jeg har vokst opp i en by med cirka en million innbyggere og kom til et sted hvor det er 470 personer, med mottaket! I begynnelsen skremte det meg. Jeg tenkte: «Går jeg meg bort?». Jeg så ingen mennesker noe sted. 400 mennesker – enten er de på jobb, eller så sitter de hjemme. De gidder ikke å gå ut! Det var uvant for meg.		[[Drevsjø]] er jo en av de kaldeste stedene i Norge. Det var ikke så interessant for meg. Jeg ble skremt med en gang. Da jeg kjørte fra Oslo til Drevsjø var det forferdelig kaldt. Det var september og veldig kaldt, og et veldig lite sted! Jeg har vokst opp i en by med cirka en million innbyggere og kom til et sted hvor det er 470 personer, med mottaket! I begynnelsen skremte det meg. Jeg tenkte: «Går jeg meg bort?». Jeg så ingen mennesker noe sted. 400 mennesker – enten er de på jobb, eller så sitter de hjemme. De gidder ikke å gå ut! Det var uvant for meg.
Linje 51:		Linje 51:

	[[Kategori:Veier til Norge]]		[[Kategori:Veier til Norge]]
			[[Kategori:Vefsn kommune]]
			[[Kategori:Mosjøen]]
			[[Kategori:Oslo kommune]]
			[[Kategori:Kurdistan]]
			[[Kategori:Irak]]

Marianne Wiig: lenker

2020-11-12T19:42:52Z

lenker

Marianne Wiig: korr., just.

2020-10-13T15:08:43Z

korr., just.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. okt. 2020 kl. 15:08
Linje 37:		Linje 37:

	Jeg fikk allerede etter to måneder et positivt svar. Det var første gang i historien, det var litt merkelig for sjefen på mottaket, jeg var i møte spesielt om det! Etterpå søkte jeg derifra om familiegjenforening, for å få kona og barnet mitt hit. Det var ikke lett. Jeg presset dem en del på det å få et skjema på det som jeg kunne fylle ut og sende til UDI. Det begynte å bli i orden, men etter det så gikk det en del tid, mer enn det som det er lov å vente. Jeg begynte å presse mer, at dere må snakke med dem! Jeg hadde en bror, han bor ikke her nå. Han kom til Oslo da jeg var veldig lei meg fordi jeg ikke fikk svar, enda det var over tid og alt egentlig var i orden. Broren min tok en telefon og snakket med saksbehandleren som var min på den tida. Han ventet mer enn en time, og til slutt så snakket han med henne. Han snakket og forklarte min situasjon. Og etter to tre dager fikk jeg svar. Han var flink å fortelle situasjonen. Så fikk jeg svar i mottaket, at nå kunne jeg hente familien. Men da hadde jeg ingen kommuneplass, ikke noe sted å bo! Så jeg måtte fort finne meg en kommune som kunne ta i mot meg. Enda jeg hadde søkt helt fra begynnelsen i Bardu kommune, men jeg hadde ikke fått svar. Men så kom jeg til Mosjøen. For en kompis av meg, han var der, og da jeg ringte ham sa han at «la meg bare snakke med flyktningsjefen,» og han sa «OK! Hvis du vil komme hit, så får du plass med en gang». Og selvfølgelig! Jeg savnet jo veldig mye kona og barnet mitt!		Jeg fikk allerede etter to måneder et positivt svar. Det var første gang i historien, det var litt merkelig for sjefen på mottaket, jeg var i møte spesielt om det! Etterpå søkte jeg derifra om familiegjenforening, for å få kona og barnet mitt hit. Det var ikke lett. Jeg presset dem en del på det å få et skjema på det som jeg kunne fylle ut og sende til UDI. Det begynte å bli i orden, men etter det så gikk det en del tid, mer enn det som det er lov å vente. Jeg begynte å presse mer, at dere må snakke med dem! Jeg hadde en bror, han bor ikke her nå. Han kom til Oslo da jeg var veldig lei meg fordi jeg ikke fikk svar, enda det var over tid og alt egentlig var i orden. Broren min tok en telefon og snakket med saksbehandleren som var min på den tida. Han ventet mer enn en time, og til slutt så snakket han med henne. Han snakket og forklarte min situasjon. Og etter to tre dager fikk jeg svar. Han var flink å fortelle situasjonen. Så fikk jeg svar i mottaket, at nå kunne jeg hente familien. Men da hadde jeg ingen kommuneplass, ikke noe sted å bo! Så jeg måtte fort finne meg en kommune som kunne ta i mot meg. Enda jeg hadde søkt helt fra begynnelsen i Bardu kommune, men jeg hadde ikke fått svar. Men så kom jeg til Mosjøen. For en kompis av meg, han var der, og da jeg ringte ham sa han at «la meg bare snakke med flyktningsjefen,» og han sa «OK! Hvis du vil komme hit, så får du plass med en gang». Og selvfølgelig! Jeg savnet jo veldig mye kona og barnet mitt!

	~~Jeg har fortalt mange ganger til broren min og kona mi, at det året jeg var i mottaket og ventet på dem, det året har tatt ti år av mitt liv.~~

	Jeg har fortalt mange ganger til broren min og kona mi, at det året jeg var i mottaket og ventet på dem, det året har tatt ti år av mitt liv. Jeg savnet veldig, veldig kona mi og barnet mitt. Mer enn ett år uten barnet mitt! Det knuste meg. Og andre venter jo mye lenger.		Jeg har fortalt mange ganger til broren min og kona mi, at det året jeg var i mottaket og ventet på dem, det året har tatt ti år av mitt liv. Jeg savnet veldig, veldig kona mi og barnet mitt. Mer enn ett år uten barnet mitt! Det knuste meg. Og andre venter jo mye lenger.

	Jeg flyttet altså til Mosjøen, hentet familien min, og bodde der fra 1998 til 2001. Etter at jeg hentet familien min fikk jeg med en gang tilbud av kommunen om å jobbe som morsmålslærer. Jeg jobbet der med en gang, selv om jeg hadde veldig dårlig norsk. Det gikk i hvert fall bra til slutt.		Jeg flyttet altså til Mosjøen, hentet familien min, og bodde der fra 1998 til 2001. Etter at jeg hentet familien min fikk jeg med en gang tilbud av kommunen om å jobbe som morsmålslærer. Jeg jobbet der med en gang, selv om jeg hadde veldig dårlig norsk. Det gikk i hvert fall bra til slutt. Mosjøen er en liten by. Med ganske spesielle folk. Og dessverre en del rasister. Det var

	Mosjøen er en liten by. Med ganske spesielle folk. Og dessverre en del rasister. Det var

	Jeg har lært mye i Norge. Gode ting er om norsk kultur og alt. Men der ser jeg noe negativt også. Altså, hvis jeg ser noe positivt her, så glemmer jeg noe av det negative som jeg hadde med meg fra før. Jeg prøver å ta noe positivt fra både her og der. Jeg liker naturen i Norge. Man ser på den grå himmelen noen måneder om vinteren. Men på den andre siden – vår og sommer – det er jeg veldig glad i. Jeg har sagt det til mine folk mange ganger. Norge er jo det paradiset som jeg har sett for meg i min fantasi før! Naturen er veldig fin.		Jeg har lært mye i Norge. Gode ting er om norsk kultur og alt. Men der ser jeg noe negativt også. Altså, hvis jeg ser noe positivt her, så glemmer jeg noe av det negative som jeg hadde med meg fra før. Jeg prøver å ta noe positivt fra både her og der. Jeg liker naturen i Norge. Man ser på den grå himmelen noen måneder om vinteren. Men på den andre siden – vår og sommer – det er jeg veldig glad i. Jeg har sagt det til mine folk mange ganger. Norge er jo det paradiset som jeg har sett for meg i min fantasi før! Naturen er veldig fin.
Linje 52:		Linje 48:
	Vi snakker kurdisk hjemme. Vi sier at det er ikke lov til å snakke andre språk med hverandre, hjemme. Så lenge barna er flinke i morsmålet til far og mor, så blir de flinke i språket i landet de bor i. De får mer uttrykk, mer ord. De hører uttrykk fra to forskjellige språk, og kan uttrykke seg mye mer. Så lærer man fortere andre språk. Min datter som er tolv år, snart tretten, hun er den beste i klassen i engelsk. Snart kommer ungdomsskolen, og da kommer hun til å lære ett til så hun får fire språk!		Vi snakker kurdisk hjemme. Vi sier at det er ikke lov til å snakke andre språk med hverandre, hjemme. Så lenge barna er flinke i morsmålet til far og mor, så blir de flinke i språket i landet de bor i. De får mer uttrykk, mer ord. De hører uttrykk fra to forskjellige språk, og kan uttrykke seg mye mer. Så lærer man fortere andre språk. Min datter som er tolv år, snart tretten, hun er den beste i klassen i engelsk. Snart kommer ungdomsskolen, og da kommer hun til å lære ett til så hun får fire språk!

	I fjor kjøpte jeg bunad til den eldste datteren min. Vi var på gaten, og vi foreldrene hadde våre egne kurdiske nasjonalklær. Og så hun i bunad. Folk så på oss – barnet går med bunad! En spurte meg hvorfor det? Jo, for hun er født i Norge. Hun er norsk!		I fjor kjøpte jeg bunad til den eldste datteren min. Vi var på gaten, og vi foreldrene hadde våre egne kurdiske nasjonalklær. Og så hun i bunad. Folk så på oss – barnet går med bunad! En spurte meg hvorfor det? Jo, for hun er født i Norge. Hun er norsk! Men landet mitt trenger meg, og landet mitt trenger barna og barnebarna mine. De er kurdiske barn, med norsk bakgrunn. Når Kurdistan blir fritt, drar vi selvfølgelig tilbake dit. Men det betyr ikke at vi glemmer det vi har fått fra Norge.
	Men landet mitt trenger meg, og landet mitt trenger barna og barnebarna mine. De er kurdiske barn, med norsk bakgrunn. Når Kurdistan blir fritt, drar vi selvfølgelig tilbake dit. Men det betyr ikke at vi glemmer det vi har fått fra Norge.

	[[Kategori:Veier til Norge]]		[[Kategori:Veier til Norge]]

Marianne Wiig: infoboks

2020-10-13T14:43:54Z

infoboks

@@ Linje 1: / Linje 1: @@
-Han kom fra Kurdistan til Norge i 1997.
+{{Infoboks kjelde
+| målform       = bm
 Mitt navn er Gwtyar Siwaly, og jeg er 37 år gammel. Jeg er gift og har to døtre. Jeg kommer fra Kurdistan. Vi kaller Kurdistan hjertet i verden – eller sivilisasjonens vugge!
@@ Linje 34: / Linje 55: @@
 Men landet mitt trenger meg, og landet mitt trenger barna og barnebarna mine. De er kurdiske barn, med norsk bakgrunn. Når Kurdistan blir fritt, drar vi selvfølgelig tilbake dit. Men det betyr ikke at vi glemmer det vi har fått fra Norge.
 [[Kategori:Veier til Norge]]

Marianne Wiig: kat.

2020-10-13T14:23:45Z

kat.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. okt. 2020 kl. 14:23
Linje 35:		Linje 35:

	Gwtyar ble intervjuet av Ida Tolgensbakk Vedeld sommeren 2008. Tekst av Gwtyar Siwaly og Ida Tolgensbakk Vedeld.		Gwtyar ble intervjuet av Ida Tolgensbakk Vedeld sommeren 2008. Tekst av Gwtyar Siwaly og Ida Tolgensbakk Vedeld.
			[[Kategori:Veier til Norge]]

Marianne Wiig: råtekst fra det tidligere nettstedet mangfoldigeminner.no

2020-10-13T14:01:12Z

råtekst fra det tidligere nettstedet mangfoldigeminner.no

Ny side

Han kom fra Kurdistan til Norge i 1997.

Mitt navn er Gwtyar Siwaly, og jeg er 37 år gammel. Jeg er gift og har to døtre. Jeg kommer fra Kurdistan. Vi kaller Kurdistan hjertet i verden – eller sivilisasjonens vugge!

Grunnen til at jeg kom hit til Norge var på grunn av politiske problemer, ti år tilbake. Jeg kommer fra en rik føydal familie i byen Slêmanî i det området av Kurdistan som Irak har tatt.

I 1986 flyktet familien min og jeg. Vi måtte flykte fordi faren min var en kjent mann der, og han ble presset. Min families navn er det samme som navnet på den østlige delen av Slêmanî. Regimet ville ha faren min som sin mann i dette området, for å oppnå makt der. Faren min ville ikke svike sitt land, derfor måtte vi flykte. Jeg var bare seksten år da, og faren min kom og hentet meg på skolen. Vi forlot hjemmet vårt samme kveld. I den perioden han ble presset, hadde faren min hatt kontakt med en leder av Partiet. Vi dro til øst i Kurdistan, det området som Iran har tatt. Der bodde vi til 1991. Vi ville ikke svike vår egen samvittighet, derfor dro vi. Slik var det jeg ble et medlem av geriljaen. I 1991 kom vi tilbake, for å bli frivillige i de kurdiske områdene. Golfkrigen ble en mulighet for kurderne til å kjempe. Under denne krigen var jeg en del av Peshmerga, en geriljaorganisasjon som kjempet for å frigjøre Irakisk Kurdistan.

Etter hvert ble det dessverre borgerkrig. Det ble et annet parti enn mitt som hadde makten i Slêmanî. Jeg kunne ikke lenger bo der. Jeg kunne ikke bo i Irak og ikke heller dra tilbake til Øst-Kurdistan. Min eneste mulighet var å dra til Europa. Jeg var svært lei meg for at det ble borgerkrig. Jeg tror ikke på borgerkrig. Jeg tror på å kjempe mot Saddam, men jeg tror ikke på å kjempe mot mennesker av samme blod.

Jeg reiste til Norge delvis med smuglere, til fots og med buss, til Ankara. Vi tok fly over Russland, og videre til Norge. 5.august 1997 kom jeg til Norge, og det var en annen verden, hvor det var mye som var annerledes. Jeg husker jeg var på mottak i Tanum, og det var lange dager, med lys helt fram til ellevetiden om kvelden. Broren min hadde fortalt meg litt om det lyset, men på den tida tenkte man ikke på sånne ting. Det var ikke mitt valg at jeg måtte dra fra Kurdistan i det hele tatt. Det var utenfor min kontroll – og da bor jeg hvor som helst. Broren min bodde her, og hadde fortalt meg mange ting, mye positivt. En av de positive tingene som var med på å få meg til Norge var at her var det ingen Irakisk ambassade.

Jeg har bodd på forskjellige steder i Norge. Det første var Tanum, så Drevsjø, så Mosjøen, Råde, og etterpå Oslo. Tanum er jo det første stedet man kommer. Det er obligatorisk, det var der intervju og sånt ble gjort på den tiden. Etterpå må man vente på svar, og da er man i et asylmottak – jeg fikk Drevsjø.

Drevsjø er jo en av de kaldeste stedene i Norge. Det var ikke så interessant for meg. Jeg ble skremt med en gang. Da jeg kjørte fra Oslo til Drevsjø var det forferdelig kaldt. Det var september og veldig kaldt, og et veldig lite sted! Jeg har vokst opp i en by med cirka en million innbyggere og kom til et sted hvor det er 470 personer, med mottaket! I begynnelsen skremte det meg. Jeg tenkte: «Går jeg meg bort?». Jeg så ingen mennesker noe sted. 400 mennesker – enten er de på jobb, eller så sitter de hjemme. De gidder ikke å gå ut! Det var uvant for meg.

Jeg fikk allerede etter to måneder et positivt svar. Det var første gang i historien, det var litt merkelig for sjefen på mottaket, jeg var i møte spesielt om det! Etterpå søkte jeg derifra om familiegjenforening, for å få kona og barnet mitt hit. Det var ikke lett. Jeg presset dem en del på det å få et skjema på det som jeg kunne fylle ut og sende til UDI. Det begynte å bli i orden, men etter det så gikk det en del tid, mer enn det som det er lov å vente. Jeg begynte å presse mer, at dere må snakke med dem! Jeg hadde en bror, han bor ikke her nå. Han kom til Oslo da jeg var veldig lei meg fordi jeg ikke fikk svar, enda det var over tid og alt egentlig var i orden. Broren min tok en telefon og snakket med saksbehandleren som var min på den tida. Han ventet mer enn en time, og til slutt så snakket han med henne. Han snakket og forklarte min situasjon. Og etter to tre dager fikk jeg svar. Han var flink å fortelle situasjonen. Så fikk jeg svar i mottaket, at nå kunne jeg hente familien. Men da hadde jeg ingen kommuneplass, ikke noe sted å bo! Så jeg måtte fort finne meg en kommune som kunne ta i mot meg. Enda jeg hadde søkt helt fra begynnelsen i Bardu kommune, men jeg hadde ikke fått svar. Men så kom jeg til Mosjøen. For en kompis av meg, han var der, og da jeg ringte ham sa han at «la meg bare snakke med flyktningsjefen,» og han sa «OK! Hvis du vil komme hit, så får du plass med en gang». Og selvfølgelig! Jeg savnet jo veldig mye kona og barnet mitt!

Jeg har fortalt mange ganger til broren min og kona mi, at det året jeg var i mottaket og ventet på dem, det året har tatt ti år av mitt liv.

Jeg har fortalt mange ganger til broren min og kona mi, at det året jeg var i mottaket og ventet på dem, det året har tatt ti år av mitt liv. Jeg savnet veldig, veldig kona mi og barnet mitt. Mer enn ett år uten barnet mitt! Det knuste meg. Og andre venter jo mye lenger.

Jeg flyttet altså til Mosjøen, hentet familien min, og bodde der fra 1998 til 2001. Etter at jeg hentet familien min fikk jeg med en gang tilbud av kommunen om å jobbe som morsmålslærer. Jeg jobbet der med en gang, selv om jeg hadde veldig dårlig norsk. Det gikk i hvert fall bra til slutt.

Mosjøen er en liten by. Med ganske spesielle folk. Og dessverre en del rasister. Det var

Jeg har lært mye i Norge. Gode ting er om norsk kultur og alt. Men der ser jeg noe negativt også. Altså, hvis jeg ser noe positivt her, så glemmer jeg noe av det negative som jeg hadde med meg fra før. Jeg prøver å ta noe positivt fra både her og der. Jeg liker naturen i Norge. Man ser på den grå himmelen noen måneder om vinteren. Men på den andre siden – vår og sommer – det er jeg veldig glad i. Jeg har sagt det til mine folk mange ganger. Norge er jo det paradiset som jeg har sett for meg i min fantasi før! Naturen er veldig fin.

Man kan leve fritt her. Det tror jeg hundre prosent på. Man kunne ikke leve fritt i det gamle Irak. Man kunne ikke snakke mot regimet, man kan ikke skrive mot regimet i det hele tatt. Men her i Norge er det ikke noen sånne problemer. Jeg kan vanligvis skrive hva jeg vil, jeg kan demonstrere. Det kommer ikke noen og tar meg for det.

Vi snakker kurdisk hjemme. Vi sier at det er ikke lov til å snakke andre språk med hverandre, hjemme. Så lenge barna er flinke i morsmålet til far og mor, så blir de flinke i språket i landet de bor i. De får mer uttrykk, mer ord. De hører uttrykk fra to forskjellige språk, og kan uttrykke seg mye mer. Så lærer man fortere andre språk. Min datter som er tolv år, snart tretten, hun er den beste i klassen i engelsk. Snart kommer ungdomsskolen, og da kommer hun til å lære ett til så hun får fire språk!

I fjor kjøpte jeg bunad til den eldste datteren min. Vi var på gaten, og vi foreldrene hadde våre egne kurdiske nasjonalklær. Og så hun i bunad. Folk så på oss – barnet går med bunad! En spurte meg hvorfor det? Jo, for hun er født i Norge. Hun er norsk!
Men landet mitt trenger meg, og landet mitt trenger barna og barnebarna mine. De er kurdiske barn, med norsk bakgrunn. Når Kurdistan blir fritt, drar vi selvfølgelig tilbake dit. Men det betyr ikke at vi glemmer det vi har fått fra Norge.

Gwtyar ble intervjuet av Ida Tolgensbakk Vedeld sommeren 2008. Tekst av Gwtyar Siwaly og Ida Tolgensbakk Vedeld.