Kjeldearkiv:Veier til Norge - Justin - Sideversjonshistorikk

Ida Tolgensbakk: retter egen feil

2021-01-04T10:00:00Z

retter egen feil

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. jan. 2021 kl. 10:00
Linje 15:		Linje 15:
	\| sted =		\| sted =
	\| tidsrom = Våren 2008		\| tidsrom = Våren 2008
	~~\| transkribertav=~~
	\| intervjuaav = Intervjua av [[Bruker:Ida Tolgensbakk\|Ida Tolgensbakk Vedeld]], som også har oversatt fra engelsk.		\| intervjuaav = Intervjua av [[Bruker:Ida Tolgensbakk\|Ida Tolgensbakk Vedeld]], som også har oversatt fra engelsk.
	\| metode = Intervju		\| metode = Intervju

Ida Tolgensbakk: liten korrektur

2021-01-04T09:59:23Z

liten korrektur

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. jan. 2021 kl. 09:59
Linje 15:		Linje 15:
	\| sted =		\| sted =
	\| tidsrom = Våren 2008		\| tidsrom = Våren 2008
	\| ~~nedtegnet~~ =		\| transkribertav=
			\| intervjuaav = Intervjua av [[Bruker:Ida Tolgensbakk\|Ida Tolgensbakk Vedeld]], som også har oversatt fra engelsk.
	\| metode = Intervju		\| metode = Intervju
	\| nedtegnetav =		\| nedtegnetav =
	\| transkribertav= ~~Intervjuet av [[Bruker:Ida Tolgensbakk\|Ida Tolgensbakk Vedeld]], som også har oversatt fra engelsk.~~		\| transkribertav=
	\| ekstern =		\| ekstern =
	\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom [[Norsk lokalhistorisk institutt]], [[Norsk folkeminnelag]] og [[Landslaget for lokalhistorie]] i 2008.		\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom [[Norsk lokalhistorisk institutt]], [[Norsk folkeminnelag]] og [[Landslaget for lokalhistorie]] i 2008.

Marianne Wiig: korr.

2020-11-13T11:21:25Z

korr.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. nov. 2020 kl. 11:21
Linje 52:		Linje 52:
	Noen ganger har jeg en virkelig ille hodepine, som en migrene. Jeg fikk det da – jeg vet ikke om jeg fikk panikk eller hva.		Noen ganger har jeg en virkelig ille hodepine, som en migrene. Jeg fikk det da – jeg vet ikke om jeg fikk panikk eller hva.

	Det var tre av nordmennene! Og vi var ikke forberedt på at de skulle komme tidligere enn de sa. Vi tok på oss tightsene og numrene våre og alt det der, og gikk til klassen. Damen som pleide å være læreren vår var ikke der – i stedet var det en dame som aldri hadde trent oss før. Forvirringen var stor! Men hun bare sa til oss at «Vet dere hva dette er? This is do or die!» Jeg fortalte henne at jeg hadde en skikkelig hodepine, og jeg trodde hun skulle be meg om å sitte. Men hun sa til meg at «This is a do or die situation.» Du kjemper for livet ditt her. Jeg vet at du har en skikkelig hodepine nå, men bare gjør det beste ut av det, bare gjør det du kan!» Og jeg innså at å sette seg ned ikke var en valgmulighet lenger. I went «OK! Bring it on!» and started doing my thing. Hodepinen gikk bort etter tre kvarter og jeg begynte å glede meg mer over det. Så skulle vi gjøre afrikansk dans, og jeg var ganske trygg på afrikansk dans. Jeg hadde det gøy. Så var det samtidsdans, og moderne jazz. Og så var vi ferdige, takk for i dag. De sa til oss at vi skulle dra hjem og komme tilbake i morgen – eller var det etter et par dager? The curiosity was mounting! Var jeg så god som de ville ha meg – var jeg god, var jeg dårlig? Man vet ikke. Jeg ønsket virkelig å dra. For hvis jeg gjorde det, visste jeg at det ville forandre livet mitt. Til det bedre.		Det var tre av nordmennene! Og vi var ikke forberedt på at de skulle komme tidligere enn de sa. Vi tok på oss tightsene og numrene våre og alt det der, og gikk til klassen. Damen som pleide å være læreren vår var ikke der – i stedet var det en dame som aldri hadde trent oss før. Forvirringen var stor! Men hun bare sa til oss at «Vet dere hva dette er? This is do or die!» Jeg fortalte henne at jeg hadde en skikkelig hodepine, og jeg trodde hun skulle be meg om å sitte. Men hun sa til meg at «This is a do or die situation. Du kjemper for livet ditt her. Jeg vet at du har en skikkelig hodepine nå, men bare gjør det beste ut av det, bare gjør det du kan!» Og jeg innså at å sette seg ned ikke var en valgmulighet lenger. I went «OK! Bring it on!» and started doing my thing. Hodepinen gikk bort etter tre kvarter og jeg begynte å glede meg mer over det. Så skulle vi gjøre afrikansk dans, og jeg var ganske trygg på afrikansk dans. Jeg hadde det gøy. Så var det samtidsdans, og moderne jazz. Og så var vi ferdige, takk for i dag. De sa til oss at vi skulle dra hjem og komme tilbake i morgen – eller var det etter et par dager? The curiosity was mounting! Var jeg så god som de ville ha meg – var jeg god, var jeg dårlig? Man vet ikke. Jeg ønsket virkelig å dra. For hvis jeg gjorde det, visste jeg at det ville forandre livet mitt. Til det bedre.

	Vi ble etter hvert kalt inn, en etter en. Jeg var den siste. Og de sa: «Vel, vi så auditionen din, og den gikk veldig bra» og slike ting. Vi snakket og snakket. Og plutselig sa de: «La oss si at du skal til Norge. Vil foreldrene dine akseptere det? Vil de være enige i din avgjørelse?». Jeg sa: «Selvfølgelig!» Jeg visste de kom til å gjøre det, for jeg hadde kjempet for dette på egen hånd.		Vi ble etter hvert kalt inn, en etter en. Jeg var den siste. Og de sa: «Vel, vi så auditionen din, og den gikk veldig bra» og slike ting. Vi snakket og snakket. Og plutselig sa de: «La oss si at du skal til Norge. Vil foreldrene dine akseptere det? Vil de være enige i din avgjørelse?». Jeg sa: «Selvfølgelig!» Jeg visste de kom til å gjøre det, for jeg hadde kjempet for dette på egen hånd.

Marianne Wiig: par lenker til

2020-11-12T18:42:57Z

par lenker til

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. nov. 2020 kl. 18:42
Linje 18:		Linje 18:
	\| metode = Intervju		\| metode = Intervju
	\| nedtegnetav =		\| nedtegnetav =
	\| transkribertav= Intervjuet av Ida Tolgensbakk Vedeld, som også har oversatt fra engelsk.		\| transkribertav= Intervjuet av [[Bruker:Ida Tolgensbakk\|Ida Tolgensbakk Vedeld]], som også har oversatt fra engelsk.
	\| ekstern =		\| ekstern =
	\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag, Landslaget for lokalhistorie i 2008.		\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom [[Norsk lokalhistorisk institutt]], [[Norsk folkeminnelag]] og [[Landslaget for lokalhistorie]] i 2008.
	}}		}}
	''Justin kom fra Harare til Oslo i 2002.''		''Justin kom fra Harare til Oslo i 2002.''

Marianne Wiig: lenker

2020-11-12T18:41:51Z

lenker

Marianne Wiig: omkat.

2020-10-23T11:02:19Z

omkat.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. okt. 2020 kl. 11:02
Linje 110:		Linje 110:
	[[Kategori:Dansere]]		[[Kategori:Dansere]]
	[[Kategori:Oslo kommune]]		[[Kategori:Oslo kommune]]
	[[Kategori:~~Afrika~~]]		[[Kategori:Zimbabwe]]
	{{bhm}}		{{bhm}}

Marianne Wiig: korr.

2020-10-13T13:12:36Z

korr.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. okt. 2020 kl. 13:12
Linje 22:		Linje 22:
	\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag, Landslaget for lokalhistorie i 2008.		\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag, Landslaget for lokalhistorie i 2008.
	}}		}}
	Justin kom fra Harare til Oslo i 2002		Justin kom fra Harare til Oslo i 2002.

	Jeg vokste opp i Zimbabwe, i hovedstaden Harare. Jeg bodde noen ganger med faren min, og noen ganger hos bestefaren min. Jeg likte å bo hos bestefaren min, for han var ikke så streng som det faren min var. Vi bodde i et ganske posh nabolag, for bestefaren min jobbet for en hvit mann. Han var kokk.		Jeg vokste opp i Zimbabwe, i hovedstaden Harare. Jeg bodde noen ganger med faren min, og noen ganger hos bestefaren min. Jeg likte å bo hos bestefaren min, for han var ikke så streng som det faren min var. Vi bodde i et ganske posh nabolag, for bestefaren min jobbet for en hvit mann. Han var kokk.

Marianne Wiig: korr., just.

2020-10-13T12:55:11Z

korr., just.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. okt. 2020 kl. 12:55
Linje 26:		Linje 26:
	Jeg vokste opp i Zimbabwe, i hovedstaden Harare. Jeg bodde noen ganger med faren min, og noen ganger hos bestefaren min. Jeg likte å bo hos bestefaren min, for han var ikke så streng som det faren min var. Vi bodde i et ganske posh nabolag, for bestefaren min jobbet for en hvit mann. Han var kokk.		Jeg vokste opp i Zimbabwe, i hovedstaden Harare. Jeg bodde noen ganger med faren min, og noen ganger hos bestefaren min. Jeg likte å bo hos bestefaren min, for han var ikke så streng som det faren min var. Vi bodde i et ganske posh nabolag, for bestefaren min jobbet for en hvit mann. Han var kokk.

	Jeg spilte fotball. Jeg var ganske god i fotball, men jeg var ung og hadde ikke mye stamina. Så jeg lykkes ikke med noen fotballkarriere. En dag jeg gikk rundt i nabolaget så hørte jeg noe slags musikk som jeg aldri hadde hørt før. Klassisk musikk. Jeg var sammen med onkelen min, han er yngre enn meg. Vi bestemte oss for å gå inn, ut av ren ~~nysgjerrig¬het~~, bare for å se hva det var, du vet? De danset! En type dans jeg aldri hadde sett før. Alt jeg visste om dans var når vi hadde fest: shaking it – det var min forståelse av dans.		Jeg spilte fotball. Jeg var ganske god i fotball, men jeg var ung og hadde ikke mye stamina. Så jeg lykkes ikke med noen fotballkarriere. En dag jeg gikk rundt i nabolaget så hørte jeg noe slags musikk som jeg aldri hadde hørt før. Klassisk musikk. Jeg var sammen med onkelen min, han er yngre enn meg. Vi bestemte oss for å gå inn, ut av ren nysgjerrighet, bare for å se hva det var, du vet? De danset! En type dans jeg aldri hadde sett før. Alt jeg visste om dans var når vi hadde fest: shaking it – det var min forståelse av dans.

	Jeg gikk inn og prøvde å se gjennom døra. Og damen som var regissøren kom ut, spurte oss hva vi drev med, hvor vi bodde og så videre. Hun spurte om vi ville se på. Jeg tror jeg var rundt seksten år på den tida. Vi svarte «Ja, selvfølgelig.» Vi hadde ikke noe spesielt fore. Så vi satt der på et sted hvor vi ikke var i veien for dem, og så på. Det var veldig forvirrende vet du, siden vi ikke visste hva dette var! Hun hadde spurt oss om vi ville se på, men hun hadde ikke forklart oss hva det var, hva de gjorde, hva slags dans det var. Det var interessant! Jeg tror vi var der en time. Og når vi dro sa damen at hvis jeg ville så kom de til å være der et par uker, og at jeg ville være velkommen til å se på.		Jeg gikk inn og prøvde å se gjennom døra. Og damen som var regissøren kom ut, spurte oss hva vi drev med, hvor vi bodde og så videre. Hun spurte om vi ville se på. Jeg tror jeg var rundt seksten år på den tida. Vi svarte «Ja, selvfølgelig.» Vi hadde ikke noe spesielt fore. Så vi satt der på et sted hvor vi ikke var i veien for dem, og så på. Det var veldig forvirrende vet du, siden vi ikke visste hva dette var! Hun hadde spurt oss om vi ville se på, men hun hadde ikke forklart oss hva det var, hva de gjorde, hva slags dans det var. Det var interessant! Jeg tror vi var der en time. Og når vi dro sa damen at hvis jeg ville så kom de til å være der et par uker, og at jeg ville være velkommen til å se på.
Linje 53:		Linje 53:
	Noen ganger har jeg en virkelig ille hodepine, som en migrene. Jeg fikk det da – jeg vet ikke om jeg fikk panikk eller hva.		Noen ganger har jeg en virkelig ille hodepine, som en migrene. Jeg fikk det da – jeg vet ikke om jeg fikk panikk eller hva.

	Det var tre av nordmennene! Og vi var ikke forberedt på at de skulle komme tidligere enn de sa. Vi tok på oss tightsene og numrene våre og alt det der, og gikk til klassen. Damen som pleide å være læreren vår var ikke der – i stedet var det en dame som aldri hadde trent oss før. Forvirringen var stor! Men hun bare sa til oss at «Vet dere hva dette er? This is do or die!» Jeg fortalte henne at jeg hadde en skikkelig hodepine, og jeg trodde hun skulle be meg om å sitte. Men hun sa til meg at «This is a do or die situation.		Det var tre av nordmennene! Og vi var ikke forberedt på at de skulle komme tidligere enn de sa. Vi tok på oss tightsene og numrene våre og alt det der, og gikk til klassen. Damen som pleide å være læreren vår var ikke der – i stedet var det en dame som aldri hadde trent oss før. Forvirringen var stor! Men hun bare sa til oss at «Vet dere hva dette er? This is do or die!» Jeg fortalte henne at jeg hadde en skikkelig hodepine, og jeg trodde hun skulle be meg om å sitte. Men hun sa til meg at «This is a do or die situation.» Du kjemper for livet ditt her. Jeg vet at du har en skikkelig hodepine nå, men bare gjør det beste ut av det, bare gjør det du kan!» Og jeg innså at å sette seg ned ikke var en valgmulighet lenger. I went «OK! Bring it on!» and started doing my thing. Hodepinen gikk bort etter tre kvarter og jeg begynte å glede meg mer over det. Så skulle vi gjøre afrikansk dans, og jeg var ganske trygg på afrikansk dans. Jeg hadde det gøy. Så var det samtidsdans, og moderne jazz. Og så var vi ferdige, takk for i dag. De sa til oss at vi skulle dra hjem og komme tilbake i morgen – eller var det etter et par dager? The curiosity was mounting! Var jeg så god som de ville ha meg – var jeg god, var jeg dårlig? Man vet ikke. Jeg ønsket virkelig å dra. For hvis jeg gjorde det, visste jeg at det ville forandre livet mitt. Til det bedre.

	~~Men hun sa til meg at «This is a do or die situation. Du kjemper for livet ditt her.~~

	Du kjemper for livet ditt her. Jeg vet at du har en skikkelig hodepine nå, men bare gjør det beste ut av det, bare gjør det du kan!» Og jeg innså at å sette seg ned ikke var en valgmulighet lenger. I went «OK! Bring it on!» and started doing my thing. Hodepinen gikk bort etter tre kvarter og jeg begynte å glede meg mer over det. Så skulle vi gjøre afrikansk dans, og jeg var ganske trygg på afrikansk dans. Jeg hadde det gøy. Så var det samtidsdans, og moderne jazz. Og så var vi ferdige, takk for i dag. De sa til oss at vi skulle dra hjem og komme tilbake i morgen – eller var det etter et par dager? The curiosity was mounting! Var jeg så god som de ville ha meg – var jeg god, var jeg dårlig? Man vet ikke. Jeg ønsket virkelig å dra. For hvis jeg gjorde det, visste jeg at det ville forandre livet mitt. Til det bedre.

	Vi ble etter hvert kalt inn, en etter en. Jeg var den siste. Og de sa: «Vel, vi så auditionen din, og den gikk veldig bra» og slike ting. Vi snakket og snakket. Og plutselig sa de: «La oss si at du skal til Norge. Vil foreldrene dine akseptere det? Vil de være enige i din avgjørelse?». Jeg sa: «Selvfølgelig!» Jeg visste de kom til å gjøre det, for jeg hadde kjempet for dette på egen hånd.		Vi ble etter hvert kalt inn, en etter en. Jeg var den siste. Og de sa: «Vel, vi så auditionen din, og den gikk veldig bra» og slike ting. Vi snakket og snakket. Og plutselig sa de: «La oss si at du skal til Norge. Vil foreldrene dine akseptere det? Vil de være enige i din avgjørelse?». Jeg sa: «Selvfølgelig!» Jeg visste de kom til å gjøre det, for jeg hadde kjempet for dette på egen hånd.
Linje 67:		Linje 63:
	Men jeg kjempet og kjempet. Så når de spurte meg, vil foreldrene dine la deg få lov? Så sa jeg at ja, det kommer ikke til å bli noe problem. Og så sa de at Justin, du er en av de vi har valgt ut til å dra til Norge. Jeg sa «Hva?!» Jeg tror jeg spurte om igjen fem ganger, jeg trodde at jeg drømte!		Men jeg kjempet og kjempet. Så når de spurte meg, vil foreldrene dine la deg få lov? Så sa jeg at ja, det kommer ikke til å bli noe problem. Og så sa de at Justin, du er en av de vi har valgt ut til å dra til Norge. Jeg sa «Hva?!» Jeg tror jeg spurte om igjen fem ganger, jeg trodde at jeg drømte!

	Vi startet prosessen med å få visa. Det tar vanligvis lang tid, men denne gangen gikk det fort. Jeg fortalte folka hjemme om det her, men de sa bare at «Åh, det er Justin, og han er en løgner. Vi får vente og se. Hvis han kommer med et pass så kanskje tror vi ham». Det tok mindre enn en uke. Og jeg forberedte meg på å dra. Men de sa «Ah, kanskje det ikke virkelig er hans pass!» Bestefaren min var vanligvis ikke noe problem, men jeg hadde en stebestemor som pleide å drikke og behandle meg veldig dårlig. Hun sa til bestefaren min at han skulle kaste meg ut. Jeg fikk stipendet i juli og de hadde sagt at jeg måtte flytte ut i september. De sa at de ikke brydde seg om hvor jeg dro da, om jeg måtte leve på gata eller hva: «Hvorfor tar ikke faren din vare på deg?» Jeg tror ikke bestefaren min virkelig ville ha kastet meg ut, men jeg begynte å bli virkelig lei av all denne negativiteten. Jeg hadde masse tanter jeg kunne ha bodd hos, men da hadde det vært vanskelig å gå på skole, for ~~bestefa¬ren~~ min var den eneste som hadde gangavstand til skolen. Jeg ville ikke ha klart ~~kostna¬dene~~ til transport fra der tantene mine bodde.		Vi startet prosessen med å få visa. Det tar vanligvis lang tid, men denne gangen gikk det fort. Jeg fortalte folka hjemme om det her, men de sa bare at «Åh, det er Justin, og han er en løgner. Vi får vente og se. Hvis han kommer med et pass så kanskje tror vi ham». Det tok mindre enn en uke. Og jeg forberedte meg på å dra. Men de sa «Ah, kanskje det ikke virkelig er hans pass!» Bestefaren min var vanligvis ikke noe problem, men jeg hadde en stebestemor som pleide å drikke og behandle meg veldig dårlig. Hun sa til bestefaren min at han skulle kaste meg ut. Jeg fikk stipendet i juli og de hadde sagt at jeg måtte flytte ut i september. De sa at de ikke brydde seg om hvor jeg dro da, om jeg måtte leve på gata eller hva: «Hvorfor tar ikke faren din vare på deg?» Jeg tror ikke bestefaren min virkelig ville ha kastet meg ut, men jeg begynte å bli virkelig lei av all denne negativiteten. Jeg hadde masse tanter jeg kunne ha bodd hos, men da hadde det vært vanskelig å gå på skole, for bestefaren min var den eneste som hadde gangavstand til skolen. Jeg ville ikke ha klart kostnadene til transport fra der tantene mine bodde.

	Jeg hadde passet med meg hver dag, for jeg ville ikke at noe skulle skje med det. Og så en dag mistet jeg det på bussen! Det var bare et par dager før jeg skulle dra. Jeg vet ikke hvordan det skjedde! Jeg måtte løpe til byen til dit bussen skulle. De hadde passet der, og ga det til meg. Hjemme, når jeg fortalte dem at jeg hadde mistet passet, så sa de «Ha! Vi sa det, han kommer ikke til å dra!» Jeg: «Damned! Kan dere ikke være litt støttende?»		Jeg hadde passet med meg hver dag, for jeg ville ikke at noe skulle skje med det. Og så en dag mistet jeg det på bussen! Det var bare et par dager før jeg skulle dra. Jeg vet ikke hvordan det skjedde! Jeg måtte løpe til byen til dit bussen skulle. De hadde passet der, og ga det til meg. Hjemme, når jeg fortalte dem at jeg hadde mistet passet, så sa de «Ha! Vi sa det, han kommer ikke til å dra!» Jeg: «Damned! Kan dere ikke være litt støttende?»
Linje 83:		Linje 79:
	Det var en bra skole. Men fra den første dagen vi var der til den dagen vi fullførte, så foregikk alt på norsk.		Det var en bra skole. Men fra den første dagen vi var der til den dagen vi fullførte, så foregikk alt på norsk.

	Det var en bra skole. Men fra den første dagen vi var der til den dagen vi fullførte, så foregikk alt på norsk. Læreren sa noe på engelsk, men alt ble demonstrert på norsk. Vi måtte se på de andre studentene og prøve å følge dem. Vi var så heldige å ha noen ~~studen¬ter~~ som kom og forsøkte å oversette. Det var fint. Men noen ganger ble vi slitne. Og noen ganger føltes det ikke så bra å gå og spørre hele tiden – vi tenkte at vi kanskje plaget dem. Skolen betalte for norsktimer. Men det var tøft, for timene på skolen begynte klokka åtte eller ni om morgenen, og sluttet kanskje klokka fire. Og så var det norsktimer som kanskje sluttet halv åtte. Vi bodde på St. Hanshaugen med seksten andre mennesker. Og innen vi kom opp dit ville det være en kø av andre folk som ville lage mat. Andre studenter, akademikere, de sitter hele dagen. Men vi kom hjem fra hopping og dansing, og vi var virkelig slitne. Vi trengte et bad. Hvis vi ventet til om morgenen ville det sannsynligvis være en kø igjen! Og vannet var kaldt om vinteren.		Det var en bra skole. Men fra den første dagen vi var der til den dagen vi fullførte, så foregikk alt på norsk. Læreren sa noe på engelsk, men alt ble demonstrert på norsk. Vi måtte se på de andre studentene og prøve å følge dem. Vi var så heldige å ha noen studenter som kom og forsøkte å oversette. Det var fint. Men noen ganger ble vi slitne. Og noen ganger føltes det ikke så bra å gå og spørre hele tiden – vi tenkte at vi kanskje plaget dem. Skolen betalte for norsktimer. Men det var tøft, for timene på skolen begynte klokka åtte eller ni om morgenen, og sluttet kanskje klokka fire. Og så var det norsktimer som kanskje sluttet halv åtte. Vi bodde på St. Hanshaugen med seksten andre mennesker. Og innen vi kom opp dit ville det være en kø av andre folk som ville lage mat. Andre studenter, akademikere, de sitter hele dagen. Men vi kom hjem fra hopping og dansing, og vi var virkelig slitne. Vi trengte et bad. Hvis vi ventet til om morgenen ville det sannsynligvis være en kø igjen! Og vannet var kaldt om vinteren.

	Nå er jeg fulltids pappa. Jeg traff kjæresten min like etter at vi kom til Norge og vi har en sønn. Han blir tre år i august. Han elsker pappaen sin. Det er sprøtt. Du forstår ikke hva foreldrene dine gikk gjennom før du selv får barn. Du kan prøve å fortelle vennene dine om barn, men de vil ikke forstå – ikke før de får sine egne. These things are precious. Det spiller ingen rolle hvor langt nede du er, eller hvor sint du er. Hvis du ser på ungene dine, smiler du igjen. Og de ser opp til deg, som et forbilde. Wow!		Nå er jeg fulltids pappa. Jeg traff kjæresten min like etter at vi kom til Norge og vi har en sønn. Han blir tre år i august. Han elsker pappaen sin. Det er sprøtt. Du forstår ikke hva foreldrene dine gikk gjennom før du selv får barn. Du kan prøve å fortelle vennene dine om barn, men de vil ikke forstå – ikke før de får sine egne. These things are precious. Det spiller ingen rolle hvor langt nede du er, eller hvor sint du er. Hvis du ser på ungene dine, smiler du igjen. Og de ser opp til deg, som et forbilde. Wow!
Linje 113:		Linje 109:
	[[Kategori:Veier til Norge]]		[[Kategori:Veier til Norge]]
	[[Kategori:Dansere]]		[[Kategori:Dansere]]
			[[Kategori:Oslo kommune]]
	[[Kategori:Afrika]]		[[Kategori:Afrika]]
	~~[[Kategori:Oslo kommune]]~~
	{{bhm}}		{{bhm}}

Marianne Wiig: bhm

2020-10-12T07:29:13Z

bhm

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. okt. 2020 kl. 07:29
Linje 115:		Linje 115:
	[[Kategori:Afrika]]		[[Kategori:Afrika]]
	[[Kategori:Oslo kommune]]		[[Kategori:Oslo kommune]]
			{{bhm}}

Marianne Wiig: kat.

2020-10-09T14:08:42Z

kat.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. okt. 2020 kl. 14:08
Linje 112:		Linje 112:

	[[Kategori:Veier til Norge]]		[[Kategori:Veier til Norge]]
			[[Kategori:Dansere]]
			[[Kategori:Afrika]]
			[[Kategori:Oslo kommune]]