Kjeldearkiv:Veier til Norge - Nida Puyat Torbergsen - Sideversjonshistorikk

Marianne Wiig: kat., lenke

2020-11-13T13:05:42Z

kat., lenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. nov. 2020 kl. 13:05
Linje 7:		Linje 7:
	\| bildetekst =		\| bildetekst =
	\| type =		\| type =
	\| navn = Nida Puyat Torbergsen		\| navn = [[Nida Puyat Torbergsen]]
	\| forfatter =		\| forfatter =
	\| født =		\| født =
Linje 41:		Linje 41:
	[[Kategori:Sør-Varanger kommune]]		[[Kategori:Sør-Varanger kommune]]
	[[Kategori:Elverum kommune]]		[[Kategori:Elverum kommune]]
			[[Kategori:Filippinene]]

Marianne Wiig: kat., lenker, korr.

2020-11-13T13:04:44Z

kat., lenker, korr.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. nov. 2020 kl. 13:04
Linje 22:		Linje 22:
	\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom [[Norsk lokalhistorisk institutt]], [[Norsk folkeminnelag]] og [[Landslaget for lokalhistorie]] i 2008.		\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom [[Norsk lokalhistorisk institutt]], [[Norsk folkeminnelag]] og [[Landslaget for lokalhistorie]] i 2008.
	}}		}}
	Nida er 53 år gammel og arbeider som jordmor på Elverum Sykehus. Hun kommer fra øya Luzon på Filippinene, fra en by ca.8 mil nord for Manila i Pampanga-provinsen. Allerede som 18-åring var hun ferdig utdannet jordmor, og da hun 23 år gammel kom til Norge i 1978 søkte hun arbeid her. Det første hun forteller meg er hvordan hun bestemte seg for å velge jordmor-yrket:		Nida er 53 år gammel og arbeider som jordmor på [[Sykehuset i Elverum\|Elverum Sykehus]]. Hun kommer fra øya Luzon på [[Filippinene]], fra en by ca. 8 mil nord for Manila i Pampanga-provinsen. Allerede som 18-åring var hun ferdig utdannet jordmor, og da hun 23 år gammel kom til Norge i 1978 søkte hun arbeid her. Det første hun forteller meg er hvordan hun bestemte seg for å velge jordmor-yrket:

	«Da jeg var 7 år var jeg så imponert over jordmoren i distriktet vårt. Jeg husker det veldig godt, hun var skikkelig barmfager og tykk, holdt i den store veska si og gikk så lett av sted. Det var vanlig med hjemmefødsler der jeg bodde, og jeg ville så gjerne være med jordmoren når hun arbeidet. Hun var i slekt med moren min, og derfor fikk jeg lov til det. Jeg satt i en krok og fulgte med under fødselen, og jeg visste med en gang at jeg ville bli jordmor! Jeg var med mange ganger, og når jeg var hjemme fulgte jeg ivrig med på hvem som gikk forbi utenfor vinduet vårt. Da jeg så henne ropte jeg: Er det en fødsel snart? Jeg visste ikke da at jordmora måtte komme tilbake mange dager på rad for å stelle navlen til ungen hun hadde tatt imot. Jeg trodde det kom barn hver gang jeg så henne! Jeg var bare 7 år, vet du. Jordmoren så på meg at jeg skulle bli jordmor, sa hun. Og jeg var overbevist; valget var tatt. Det er et fint yrke!»		«Da jeg var 7 år var jeg så imponert over jordmoren i distriktet vårt. Jeg husker det veldig godt, hun var skikkelig barmfager og tykk, holdt i den store veska si og gikk så lett av sted. Det var vanlig med hjemmefødsler der jeg bodde, og jeg ville så gjerne være med jordmoren når hun arbeidet. Hun var i slekt med moren min, og derfor fikk jeg lov til det. Jeg satt i en krok og fulgte med under fødselen, og jeg visste med en gang at jeg ville bli jordmor! Jeg var med mange ganger, og når jeg var hjemme fulgte jeg ivrig med på hvem som gikk forbi utenfor vinduet vårt. Da jeg så henne ropte jeg: Er det en fødsel snart? Jeg visste ikke da at jordmora måtte komme tilbake mange dager på rad for å stelle navlen til ungen hun hadde tatt imot. Jeg trodde det kom barn hver gang jeg så henne! Jeg var bare 7 år, vet du. Jordmoren så på meg at jeg skulle bli jordmor, sa hun. Og jeg var overbevist; valget var tatt. Det er et fint yrke!»
Linje 32:		Linje 32:
	En tradisjon hun også forteller om er påskefeiringen. De fleste på Filippinene er katolikker, og i påskeuken gikk alle i kirken hver dag for å lese i bibelen, be og synge. Utenfor kirken var det satt opp boder hvor det ble solgt mat, så kirken var en sosial møteplass for mange. Langfredag var spesiell, forteller Nida. Da måtte man passe på ikke å dusje eller vaske seg etter klokken tre på ettermiddagen, for da var vannet «dødt». Man kunne heller ikke klippe negler eller reise i denne tiden. Tiden markerte sorg, fordi Jesus døde på ettermiddagen langfredag. Påskeaften og 1.påskedag var imidlertid festdager, og mange giftet seg disse dagene.		En tradisjon hun også forteller om er påskefeiringen. De fleste på Filippinene er katolikker, og i påskeuken gikk alle i kirken hver dag for å lese i bibelen, be og synge. Utenfor kirken var det satt opp boder hvor det ble solgt mat, så kirken var en sosial møteplass for mange. Langfredag var spesiell, forteller Nida. Da måtte man passe på ikke å dusje eller vaske seg etter klokken tre på ettermiddagen, for da var vannet «dødt». Man kunne heller ikke klippe negler eller reise i denne tiden. Tiden markerte sorg, fordi Jesus døde på ettermiddagen langfredag. Påskeaften og 1.påskedag var imidlertid festdager, og mange giftet seg disse dagene.

	Da hun kom til Norge i 1978 bodde hun hos sin søster i Asker et års tid mens hun lærte norsk på Blindern og arbeidet på et sykehjem, før hun fikk jobb på sykehuset i Kirkenes. Det var i september og mørketida var i ~~anmars~~. Litt av en overgang fra Filippinene! Der ville Nida og en venninne fra Filippinene lære å sparke, og det var ikke så helt enkelt, forteller hun: «Vi tok med oss sparken på toppen av en stor bakke. Vi ventet til det var helt mørkt, og vi kledde godt på oss, pakket oss godt inn i ansiktet så ingen skulle kjenne oss igjen. Så satte vi utfor. Det var glatt og vi ramla langt nedi grøfta! Vi kjørte mange ganger og hver gang ramla vi. Til slutt ble vi oppdaget av en kollega på sykehuset, og han forklarte oss hvordan vi skulle gjøre. Vi visste ikke hvordan vi skulle svinge, bremse eller noen ting»! Ler Nida og fortsetter: «Du kan tro alle på sykehuset fikk vite hvem det var som hadde ramla i grøfta med spark! Det hadde vi mye moro av».		Da hun kom til Norge i 1978 bodde hun hos sin søster i [[Asker]] et års tid mens hun lærte norsk på Blindern og arbeidet på et sykehjem, før hun fikk jobb på [[Kirkenes sykehus\|sykehuset i Kirkenes]]. Det var i september og mørketida var i anmarsj. Litt av en overgang fra Filippinene! Der ville Nida og en venninne fra Filippinene lære å sparke, og det var ikke så helt enkelt, forteller hun: «Vi tok med oss sparken på toppen av en stor bakke. Vi ventet til det var helt mørkt, og vi kledde godt på oss, pakket oss godt inn i ansiktet så ingen skulle kjenne oss igjen. Så satte vi utfor. Det var glatt og vi ramla langt nedi grøfta! Vi kjørte mange ganger og hver gang ramla vi. Til slutt ble vi oppdaget av en kollega på sykehuset, og han forklarte oss hvordan vi skulle gjøre. Vi visste ikke hvordan vi skulle svinge, bremse eller noen ting»! Ler Nida og fortsetter: «Du kan tro alle på sykehuset fikk vite hvem det var som hadde ramla i grøfta med spark! Det hadde vi mye moro av».

	Som jordmor på Elverum sykehus har Nida gått i bresjen for å få til ordningen der de ~~fødenede~~ kan føde i vann. Dette ble en realitet i 2005. Det var ikke bare lett å få til dette, sier hun, men hun ga seg ikke. «En må stå på for det en tror på», sier Nida.		Som jordmor på Elverum sykehus har Nida gått i bresjen for å få til ordningen der de fødende kan føde i vann. Dette ble en realitet i 2005. Det var ikke bare lett å få til dette, sier hun, men hun ga seg ikke. «En må stå på for det en tror på», sier Nida.

	[[Kategori:Veier til Norge]]		[[Kategori:Veier til Norge]]
			[[Kategori:Jordmødre]]
			[[Kategori:Asker kommune]]
			[[Kategori:Sør-Varanger kommune]]
			[[Kategori:Elverum kommune]]

Marianne Wiig: infobokslenker

2020-11-13T12:58:16Z

infobokslenker

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. nov. 2020 kl. 12:58
Linje 20:		Linje 20:
	\| intervjuaav = Kirsti Hougen		\| intervjuaav = Kirsti Hougen
	\| ekstern =		\| ekstern =
	\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag, Landslaget for lokalhistorie i 2008.		\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom [[Norsk lokalhistorisk institutt]], [[Norsk folkeminnelag]] og [[Landslaget for lokalhistorie]] i 2008.
	}}		}}
	Nida er 53 år gammel og arbeider som jordmor på Elverum Sykehus. Hun kommer fra øya Luzon på Filippinene, fra en by ca.8 mil nord for Manila i Pampanga-provinsen. Allerede som 18-åring var hun ferdig utdannet jordmor, og da hun 23 år gammel kom til Norge i 1978 søkte hun arbeid her. Det første hun forteller meg er hvordan hun bestemte seg for å velge jordmor-yrket:		Nida er 53 år gammel og arbeider som jordmor på Elverum Sykehus. Hun kommer fra øya Luzon på Filippinene, fra en by ca.8 mil nord for Manila i Pampanga-provinsen. Allerede som 18-åring var hun ferdig utdannet jordmor, og da hun 23 år gammel kom til Norge i 1978 søkte hun arbeid her. Det første hun forteller meg er hvordan hun bestemte seg for å velge jordmor-yrket:

Marianne Wiig: Marianne Wiig flyttet siden Kjeldearkiv:Veier til Norge - Nida til Kjeldearkiv:Veier til Norge - Nida Puyat Torbergsen: Hele navnet

2020-10-13T14:37:21Z

Marianne Wiig flyttet siden Kjeldearkiv:Veier til Norge - Nida til Kjeldearkiv:Veier til Norge - Nida Puyat Torbergsen: Hele navnet

← Eldre sideversjon	Sideversjonen fra 13. okt. 2020 kl. 14:37
(Ingen forskjell)

Marianne Wiig: infoboks

2020-10-13T14:36:59Z

infoboks

@@ Linje 1: / Linje 1: @@
-Nida
+{{Infoboks kjelde
+| målform       = bm
-Fra Luzon til Elverum
+| bgfarge       =
+| tittel        = Fra Luzon til Elverum
 Nida er 53 år gammel og arbeider som jordmor på Elverum Sykehus. Hun kommer fra øya Luzon på Filippinene, fra en by ca.8 mil nord for Manila i Pampanga-provinsen. Allerede som 18-åring var hun ferdig utdannet jordmor, og da hun 23 år gammel kom til Norge i 1978 søkte hun arbeid her. Det første hun forteller meg er hvordan hun bestemte seg for å velge jordmor-yrket:
@@ Linje 17: / Linje 36: @@
 Som jordmor på Elverum sykehus har Nida gått i bresjen for å få til ordningen der de fødenede kan føde i vann. Dette ble en realitet i 2005. Det var ikke bare lett å få til dette, sier hun, men hun ga seg ikke. «En må stå på for det en tror på», sier Nida.
 [[Kategori:Veier til Norge]]

Marianne Wiig: kat.

2020-10-13T14:22:25Z

kat.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. okt. 2020 kl. 14:22
Linje 18:		Linje 18:

	Nida Puyat Torbergsen ble intervjuet av Kirsti Hougen		Nida Puyat Torbergsen ble intervjuet av Kirsti Hougen
			[[Kategori:Veier til Norge]]

Marianne Wiig: råtekst fra det tidligere nettstedet mangfoldigeminner.no

2020-10-13T13:21:39Z

råtekst fra det tidligere nettstedet mangfoldigeminner.no

Ny side

Nida

Fra Luzon til Elverum

Nida er 53 år gammel og arbeider som jordmor på Elverum Sykehus. Hun kommer fra øya Luzon på Filippinene, fra en by ca.8 mil nord for Manila i Pampanga-provinsen. Allerede som 18-åring var hun ferdig utdannet jordmor, og da hun 23 år gammel kom til Norge i 1978 søkte hun arbeid her. Det første hun forteller meg er hvordan hun bestemte seg for å velge jordmor-yrket:

«Da jeg var 7 år var jeg så imponert over jordmoren i distriktet vårt. Jeg husker det veldig godt, hun var skikkelig barmfager og tykk, holdt i den store veska si og gikk så lett av sted. Det var vanlig med hjemmefødsler der jeg bodde, og jeg ville så gjerne være med jordmoren når hun arbeidet. Hun var i slekt med moren min, og derfor fikk jeg lov til det. Jeg satt i en krok og fulgte med under fødselen, og jeg visste med en gang at jeg ville bli jordmor! Jeg var med mange ganger, og når jeg var hjemme fulgte jeg ivrig med på hvem som gikk forbi utenfor vinduet vårt. Da jeg så henne ropte jeg: Er det en fødsel snart? Jeg visste ikke da at jordmora måtte komme tilbake mange dager på rad for å stelle navlen til ungen hun hadde tatt imot. Jeg trodde det kom barn hver gang jeg så henne! Jeg var bare 7 år, vet du. Jordmoren så på meg at jeg skulle bli jordmor, sa hun. Og jeg var overbevist; valget var tatt. Det er et fint yrke!»

Da Nida var 18 år gammel var hun ferdig utdannet jordmor. Det var bestefaren hennes som kjørte henne rundt den første tiden, og stolt satte hun seg inn i bilen med jordmorveska på fanget. I den hadde hun en pinsett, 2 sakser, stetoskop, sprøytespisser som måtte kokes, og et apparat til å måle blodtrykket med. Hun gledet seg til å tjene sine egne penger! Det første barnet hun tok imot var hennes egen niese, og siden hjalp hun flere av sine egne slektninger. Derfor fikk hun ikke lov av bestefaren å ta seg betalt; en skulle ikke ta imot betaling fra sine egne. For jobben fikk hun et par høner og en stor klase bananer. «Men jeg fikk takknemlighet som betaling», sier Nida. «Når de ser meg igjen, både barn og barnebarn, husker de meg og viser sin takknemlighet».

Nida kan godt huske moren fortelle om den tiden da hun selv var barn under den 2. verdenskrig, hvordan familien måtte innrette seg. Under angrepene måtte de ta med seg det lille de eide å gjemme seg i et hull i bakken, og være glade for at de overlevde. Nida fikk ofte høre hvor godt hun og søsknene hennes hadde det som slapp å oppleve krig. Besteforeldre var bønder, og Nida forteller at moren hennes måtte lære å røyke for å holde myggen unna når de var ute på jordene og arbeidet! Moren fortsatte å røyke hele livet, men hun ga ikke barna sine den samme lærdommen... De slapp å være ute på jordene og arbeide, og holdt derfor myggen unna på andre måter, skulle en tro.

En tradisjon hun også forteller om er påskefeiringen. De fleste på Filippinene er katolikker, og i påskeuken gikk alle i kirken hver dag for å lese i bibelen, be og synge. Utenfor kirken var det satt opp boder hvor det ble solgt mat, så kirken var en sosial møteplass for mange. Langfredag var spesiell, forteller Nida. Da måtte man passe på ikke å dusje eller vaske seg etter klokken tre på ettermiddagen, for da var vannet «dødt». Man kunne heller ikke klippe negler eller reise i denne tiden. Tiden markerte sorg, fordi Jesus døde på ettermiddagen langfredag. Påskeaften og 1.påskedag var imidlertid festdager, og mange giftet seg disse dagene.

Da hun kom til Norge i 1978 bodde hun hos sin søster i Asker et års tid mens hun lærte norsk på Blindern og arbeidet på et sykehjem, før hun fikk jobb på sykehuset i Kirkenes. Det var i september og mørketida var i anmars. Litt av en overgang fra Filippinene! Der ville Nida og en venninne fra Filippinene lære å sparke, og det var ikke så helt enkelt, forteller hun: «Vi tok med oss sparken på toppen av en stor bakke. Vi ventet til det var helt mørkt, og vi kledde godt på oss, pakket oss godt inn i ansiktet så ingen skulle kjenne oss igjen. Så satte vi utfor. Det var glatt og vi ramla langt nedi grøfta! Vi kjørte mange ganger og hver gang ramla vi. Til slutt ble vi oppdaget av en kollega på sykehuset, og han forklarte oss hvordan vi skulle gjøre. Vi visste ikke hvordan vi skulle svinge, bremse eller noen ting»! Ler Nida og fortsetter: «Du kan tro alle på sykehuset fikk vite hvem det var som hadde ramla i grøfta med spark! Det hadde vi mye moro av».

Som jordmor på Elverum sykehus har Nida gått i bresjen for å få til ordningen der de fødenede kan føde i vann. Dette ble en realitet i 2005. Det var ikke bare lett å få til dette, sier hun, men hun ga seg ikke. «En må stå på for det en tror på», sier Nida.

Nida Puyat Torbergsen ble intervjuet av Kirsti Hougen