Kjeldearkiv:Veier til Norge - Pulendren - Sideversjonshistorikk

Marianne Wiig: kat, bm

2021-07-07T14:42:04Z

kat, bm

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. jul. 2021 kl. 14:42
Linje 48:		Linje 48:

	Selv synes jeg å merke at nordmenn har lært mye om innvandrere og deres kultur i løpet av de siste ti år. Dette gjør det lettere for alle å få nærmere kontakt med hverandre.		Selv synes jeg å merke at nordmenn har lært mye om innvandrere og deres kultur i løpet av de siste ti år. Dette gjør det lettere for alle å få nærmere kontakt med hverandre.

			{{Bm}}
	[[Kategori:Veier til Norge]]		[[Kategori:Veier til Norge]]
	[[Kategori:Fosen]]		[[Kategori:Fosen]]
	[[Kategori:Trondheim kommune]]		[[Kategori:Trondheim kommune]]
	[[Kategori:Oslo kommune]]		[[Kategori:Oslo kommune]]
	~~[[Kategori:Tamiler]]~~
	[[Kategori:Sri Lanka]]		[[Kategori:Sri Lanka]]
			[[Kategori:Tamilsk historie og kultur]]

Marianne Wiig: flere lenker

2020-10-27T15:28:01Z

flere lenker

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 27. okt. 2020 kl. 15:28
Linje 2:		Linje 2:
	\| målform = bm		\| målform = bm
	\| bgfarge =		\| bgfarge =
	\| tittel = Pulendren – fra Sri Lanka til Fosen, Trondheim og Oslo		\| tittel = Pulendren – fra Sri Lanka til [[Fosen]], [[Trondheim]] og [[Oslo]]
	\| bilde =		\| bilde =
	\| bildestr =		\| bildestr =
Linje 18:		Linje 18:
	\| nedtegnetav =		\| nedtegnetav =
	\| transkribertav=		\| transkribertav=
	\| intervjuaav = Anne Finhammer, Groruddalen historielag		\| intervjuaav = Anne Finhammer, [[Groruddalen historielag]]
	\| ekstern =		\| ekstern =
	\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag, Landslaget for lokalhistorie i 2008.		\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom [[Norsk lokalhistorisk institutt]], [[Norsk folkeminnelag]] og [[Landslaget for lokalhistorie]] i 2008.
	}}		}}

Marianne Wiig: lenker og just.

2020-10-27T15:26:33Z

lenker og just.

Marianne Wiig: kat.

2020-10-13T13:18:38Z

kat.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. okt. 2020 kl. 13:18
Linje 56:		Linje 56:

	Selv synes jeg å merke at nordmenn har lært mye om innvandrere og deres kultur i løpet av de siste ti år. Dette gjør det lettere for alle å få nærmere kontakt med hverandre.		Selv synes jeg å merke at nordmenn har lært mye om innvandrere og deres kultur i løpet av de siste ti år. Dette gjør det lettere for alle å få nærmere kontakt med hverandre.
			[[Kategori:Veier til Norge]]
			[[Kategori:Fosen]]
			[[Kategori:Trondheim kommune]]
			[[Kategori:Oslo kommune]]
			[[Kategori:Tamiler]]
			[[Kategori:Sri Lanka]]

Marianne Wiig: tegnsetting

2020-10-13T13:13:42Z

tegnsetting

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. okt. 2020 kl. 13:13
Linje 23:		Linje 23:
	}}		}}

	Pulendren kom fra Sri Lanka til Norge i 1979		Pulendren kom fra Sri Lanka til Norge i 1979.

	Jeg kom til Norge i 1979 for å studere. Dette var før krigen i Sri Lanka begynte, men det var utrygt, så vi var redde for at noe ville skje. Min bror var allerede i Norge, og han hjalp meg også økonomisk. Jeg begynte på en folkehøyskole. Det var en flott måte å bli kjent med Norge og nordmenn på. Vi bodde på internat. Det gjorde at jeg var sammen med medstudenter alle døgnets 24 timer. Maten i Norge er svært forskjellig fra den vi bruker på Sri Lanka, men jeg hadde jo ikke noe valg. På skolen spiste vi den maten som ble servert. Derfor fikk jeg nok en ilddåp, men det var bare bra. I dette året lærte jeg mye om nordmenn, deres væremåte og levesett, kanskje også tenkemåte. Jeg observerte hvordan de oppførte seg i ulike situasjoner. Jeg opplevde aldri å bli satt utenfor. Noen ganger ble jeg invitert med medstudenter hjem også. Og var det noen som tenkte på ulik hudfarge så var det meg. Jeg så min hudfarge i kontrast til mine medstudenter, men det spilte ingen rolle. Det var bare en farge på huden, ikke noe som betydde noe.		Jeg kom til Norge i 1979 for å studere. Dette var før krigen i Sri Lanka begynte, men det var utrygt, så vi var redde for at noe ville skje. Min bror var allerede i Norge, og han hjalp meg også økonomisk. Jeg begynte på en folkehøyskole. Det var en flott måte å bli kjent med Norge og nordmenn på. Vi bodde på internat. Det gjorde at jeg var sammen med medstudenter alle døgnets 24 timer. Maten i Norge er svært forskjellig fra den vi bruker på Sri Lanka, men jeg hadde jo ikke noe valg. På skolen spiste vi den maten som ble servert. Derfor fikk jeg nok en ilddåp, men det var bare bra. I dette året lærte jeg mye om nordmenn, deres væremåte og levesett, kanskje også tenkemåte. Jeg observerte hvordan de oppførte seg i ulike situasjoner. Jeg opplevde aldri å bli satt utenfor. Noen ganger ble jeg invitert med medstudenter hjem også. Og var det noen som tenkte på ulik hudfarge så var det meg. Jeg så min hudfarge i kontrast til mine medstudenter, men det spilte ingen rolle. Det var bare en farge på huden, ikke noe som betydde noe.

Marianne Wiig: korr.

2020-10-13T13:09:06Z

korr.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. okt. 2020 kl. 13:09
Linje 2:		Linje 2:
	\| målform = bm		\| målform = bm
	\| bgfarge =		\| bgfarge =
	\| tittel = ~~Veier~~ til ~~Norge - Pulendren~~		\| tittel = Pulendren – fra Sri Lanka til Fosen, Trondheim og Oslo
	\| bilde =		\| bilde =
	\| bildestr =		\| bildestr =
Linje 22:		Linje 22:
	\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag, Landslaget for lokalhistorie i 2008.		\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag, Landslaget for lokalhistorie i 2008.
	}}		}}

	~~Pulendren – fra Sri Lanka til Fosen, Trondheim og Oslo~~

	Pulendren kom fra Sri Lanka til Norge i 1979		Pulendren kom fra Sri Lanka til Norge i 1979
Linje 35:		Linje 33:
	Året etter søkte jeg maskin og mekanikklinjen, et grunnkurs som varte ett år. Deretter søkte jeg landbruksmekanikklinjen. Jeg kom inn på en skole i Fosen i Trøndelag og gikk der i 2 år. Deretter gikk jeg Teknisk fagskole i 2 år i Trondheim. Disse skoleårene finansierte jeg med lån i Statens lånekasse samt med penger jeg tjente på tilfeldige sommerjobber.		Året etter søkte jeg maskin og mekanikklinjen, et grunnkurs som varte ett år. Deretter søkte jeg landbruksmekanikklinjen. Jeg kom inn på en skole i Fosen i Trøndelag og gikk der i 2 år. Deretter gikk jeg Teknisk fagskole i 2 år i Trondheim. Disse skoleårene finansierte jeg med lån i Statens lånekasse samt med penger jeg tjente på tilfeldige sommerjobber.

	Krigen i Sri Lanka gjorde det vanskelig å tenke seg å reise tilbake. Jeg søkte derfor ~~oppholdtillatelse~~ og arbeidstillatelse i Norge. Men det tok to år før jeg fikk svar på søknaden. Nå er ~~regelene~~ slik at en kan bli i landet så lenge en har en søknad inne. Dette var likevel en svært vanskelig tid. Jeg fikk hele tre jobber, men hadde ikke arbeidstillatelse slik at jeg ikke kunne ta dem. Økonomien var derfor et stort problem, men kanskje var usikkerheten om fremtiden enda verre. Tilslutt fikk jeg innvilget begge deler for et begrenset ~~tidrom~~. Da dette tidsrommet nærmet seg slutten, søkte jeg på nytt. Denne gangen tok det et og et halvt år før jeg fikk svar på søknaden, og igjen måtte vi gjennom en usikker venteperiode. Det føltes håpløst, tiden virket utrygg og lang. Det var vanskelig å holde motet oppe.		Krigen i Sri Lanka gjorde det vanskelig å tenke seg å reise tilbake. Jeg søkte derfor oppholdstillatelse og arbeidstillatelse i Norge. Men det tok to år før jeg fikk svar på søknaden. Nå er reglene slik at en kan bli i landet så lenge en har en søknad inne. Dette var likevel en svært vanskelig tid. Jeg fikk hele tre jobber, men hadde ikke arbeidstillatelse slik at jeg ikke kunne ta dem. Økonomien var derfor et stort problem, men kanskje var usikkerheten om fremtiden enda verre. Tilslutt fikk jeg innvilget begge deler for et begrenset tidsrom. Da dette tidsrommet nærmet seg slutten, søkte jeg på nytt. Denne gangen tok det et og et halvt år før jeg fikk svar på søknaden, og igjen måtte vi gjennom en usikker venteperiode. Det føltes håpløst, tiden virket utrygg og lang. Det var vanskelig å holde motet oppe.

	Det føltes håpløst, tiden virket utrygg og lang. Det var vanskelig å holde motet oppe.		Det føltes håpløst, tiden virket utrygg og lang. Det var vanskelig å holde motet oppe.
Linje 43:		Linje 41:
	I 1987 var jeg en tur tilbake i hjemlandet. Da forlovet jeg meg, og året etter giftet jeg meg. Men jeg reiste tilbake til Norge alene. For å få kona hit til Norge måtte jeg ha fast bosted og økonomi til å forsørge henne og en eventuell familie. Men det gikk og endelig kunne vi være sammen igjen. Også hun hadde hatt en vond periode i venteperioden.		I 1987 var jeg en tur tilbake i hjemlandet. Da forlovet jeg meg, og året etter giftet jeg meg. Men jeg reiste tilbake til Norge alene. For å få kona hit til Norge måtte jeg ha fast bosted og økonomi til å forsørge henne og en eventuell familie. Men det gikk og endelig kunne vi være sammen igjen. Også hun hadde hatt en vond periode i venteperioden.

	Når jeg tenker tilbake på årene som har gått, har jeg bare godt å si om dette landet. Jeg ble som allerede fortalt svært godt mottatt, vist omsorg og varme følelser og fikk hjelp om jeg trengte det. Alt var nytt. Land, språk, kultur, mattradisjoner osv. Men også her følte jeg at jeg ble møtt med omsorg og velvilje både av lærere og medstudenter. Jeg følte glede over dette og likte meg godt. Men selvfølgelig savnet jeg Sri Lanka. Jeg hadde reiste fra familien, venner, stedet jeg hadde vokst opp osv. ~~Særllig~~ på spesielle ~~sermonielle~~ dager og høytider kom hjemlengselen snikende.		Når jeg tenker tilbake på årene som har gått, har jeg bare godt å si om dette landet. Jeg ble som allerede fortalt svært godt mottatt, vist omsorg og varme følelser og fikk hjelp om jeg trengte det. Alt var nytt. Land, språk, kultur, mattradisjoner osv. Men også her følte jeg at jeg ble møtt med omsorg og velvilje både av lærere og medstudenter. Jeg følte glede over dette og likte meg godt. Men selvfølgelig savnet jeg Sri Lanka. Jeg hadde reiste fra familien, venner, stedet jeg hadde vokst opp osv. Særlig på spesielle seremonielle dager og høytider kom hjemlengselen snikende.

	Forskjellen mellom natur og klima i Sri Lanka og i Norge er enorm. Der er det sommer og regntid. Her må en planlegge, temperaturen svinger og en må ha klær til alle eventualiteter. Når dere her i Norge snakker om at vi innvandrere ikke går på turer i skogen f eks. kan nok en av grunnene være at i mitt hjemland sykler og går vi veldig mye. Dermed får vi den mosjonen vi trenger rett og slett fordi det er den måten vi kommer fram på. Dertil er husene vår så åpne, ikke alle vinduer er tettet igjen med glass, slik at vi har frisk luft rundt oss hele tiden.		Forskjellen mellom natur og klima i Sri Lanka og i Norge er enorm. Der er det sommer og regntid. Her må en planlegge, temperaturen svinger og en må ha klær til alle eventualiteter. Når dere her i Norge snakker om at vi innvandrere ikke går på turer i skogen f eks. kan nok en av grunnene være at i mitt hjemland sykler og går vi veldig mye. Dermed får vi den mosjonen vi trenger rett og slett fordi det er den måten vi kommer fram på. Dertil er husene vår så åpne, ikke alle vinduer er tettet igjen med glass, slik at vi har frisk luft rundt oss hele tiden.

Marianne Wiig: utfylling infoboks

2020-10-13T08:06:25Z

utfylling infoboks

@@ Linje 1: / Linje 1: @@
-{{Infoboks kjelde}}
+{{Infoboks kjelde
 Pulendren – fra Sri Lanka til Fosen, Trondheim og Oslo
@@ Linje 36: / Linje 58: @@
 Selv synes jeg å merke at nordmenn har lært mye om innvandrere og deres kultur i løpet av de siste ti år. Dette gjør det lettere for alle å få nærmere kontakt med hverandre.

Marianne Wiig: infoboks kjelde

2020-10-13T07:44:44Z

infoboks kjelde

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. okt. 2020 kl. 07:44
Linje 1:		Linje 1:
			{{Infoboks kjelde}}

	Pulendren – fra Sri Lanka til Fosen, Trondheim og Oslo		Pulendren – fra Sri Lanka til Fosen, Trondheim og Oslo

Marianne Wiig: råtekst fra det tidligere nettstedet mangfoldigeminner.no

2020-10-13T07:33:39Z

råtekst fra det tidligere nettstedet mangfoldigeminner.no

Ny side

Pulendren – fra Sri Lanka til Fosen, Trondheim og Oslo

Pulendren kom fra Sri Lanka til Norge i 1979

Jeg kom til Norge i 1979 for å studere. Dette var før krigen i Sri Lanka begynte, men det var utrygt, så vi var redde for at noe ville skje. Min bror var allerede i Norge, og han hjalp meg også økonomisk. Jeg begynte på en folkehøyskole. Det var en flott måte å bli kjent med Norge og nordmenn på. Vi bodde på internat. Det gjorde at jeg var sammen med medstudenter alle døgnets 24 timer. Maten i Norge er svært forskjellig fra den vi bruker på Sri Lanka, men jeg hadde jo ikke noe valg. På skolen spiste vi den maten som ble servert. Derfor fikk jeg nok en ilddåp, men det var bare bra. I dette året lærte jeg mye om nordmenn, deres væremåte og levesett, kanskje også tenkemåte. Jeg observerte hvordan de oppførte seg i ulike situasjoner. Jeg opplevde aldri å bli satt utenfor. Noen ganger ble jeg invitert med medstudenter hjem også. Og var det noen som tenkte på ulik hudfarge så var det meg. Jeg så min hudfarge i kontrast til mine medstudenter, men det spilte ingen rolle. Det var bare en farge på huden, ikke noe som betydde noe.

Jeg så min hudfarge i kontrast til mine medstudenter, men det spilte ingen rolle. Det var bare en farge på huden, ikke noe som betydde noe.

Jeg følte alltid at jeg ble inkludert og tatt med på det som foregikk. Internatlivet var også en ypperlig måte å lære norsk på. Jeg hørte norsk hele dagen, oppspedd med litt engelsk om det var nødvendig, og jeg måtte selv benytte språket om jeg skulle si noe. Dette året hjalp meg veldig i årene som kom.

Året etter søkte jeg maskin og mekanikklinjen, et grunnkurs som varte ett år. Deretter søkte jeg landbruksmekanikklinjen. Jeg kom inn på en skole i Fosen i Trøndelag og gikk der i 2 år. Deretter gikk jeg Teknisk fagskole i 2 år i Trondheim. Disse skoleårene finansierte jeg med lån i Statens lånekasse samt med penger jeg tjente på tilfeldige sommerjobber.

Krigen i Sri Lanka gjorde det vanskelig å tenke seg å reise tilbake. Jeg søkte derfor oppholdtillatelse og arbeidstillatelse i Norge. Men det tok to år før jeg fikk svar på søknaden. Nå er regelene slik at en kan bli i landet så lenge en har en søknad inne. Dette var likevel en svært vanskelig tid. Jeg fikk hele tre jobber, men hadde ikke arbeidstillatelse slik at jeg ikke kunne ta dem. Økonomien var derfor et stort problem, men kanskje var usikkerheten om fremtiden enda verre. Tilslutt fikk jeg innvilget begge deler for et begrenset tidrom. Da dette tidsrommet nærmet seg slutten, søkte jeg på nytt. Denne gangen tok det et og et halvt år før jeg fikk svar på søknaden, og igjen måtte vi gjennom en usikker venteperiode. Det føltes håpløst, tiden virket utrygg og lang. Det var vanskelig å holde motet oppe.

Det føltes håpløst, tiden virket utrygg og lang. Det var vanskelig å holde motet oppe.

I tillegg var økonomien selvfølgelig svært dårlig. Livet bestod av bekymringer og et lite håp om at det skulle går bra.

I 1987 var jeg en tur tilbake i hjemlandet. Da forlovet jeg meg, og året etter giftet jeg meg. Men jeg reiste tilbake til Norge alene. For å få kona hit til Norge måtte jeg ha fast bosted og økonomi til å forsørge henne og en eventuell familie. Men det gikk og endelig kunne vi være sammen igjen. Også hun hadde hatt en vond periode i venteperioden.

Når jeg tenker tilbake på årene som har gått, har jeg bare godt å si om dette landet. Jeg ble som allerede fortalt svært godt mottatt, vist omsorg og varme følelser og fikk hjelp om jeg trengte det. Alt var nytt. Land, språk, kultur, mattradisjoner osv. Men også her følte jeg at jeg ble møtt med omsorg og velvilje både av lærere og medstudenter. Jeg følte glede over dette og likte meg godt. Men selvfølgelig savnet jeg Sri Lanka. Jeg hadde reiste fra familien, venner, stedet jeg hadde vokst opp osv. Særllig på spesielle sermonielle dager og høytider kom hjemlengselen snikende.

Forskjellen mellom natur og klima i Sri Lanka og i Norge er enorm. Der er det sommer og regntid. Her må en planlegge, temperaturen svinger og en må ha klær til alle eventualiteter. Når dere her i Norge snakker om at vi innvandrere ikke går på turer i skogen f eks. kan nok en av grunnene være at i mitt hjemland sykler og går vi veldig mye. Dermed får vi den mosjonen vi trenger rett og slett fordi det er den måten vi kommer fram på. Dertil er husene vår så åpne, ikke alle vinduer er tettet igjen med glass, slik at vi har frisk luft rundt oss hele tiden.

Jeg har sterk tilknytning til Trondheim. Her bor min bror, og vi besøker han og familien hans ofte. Der liker vi oss godt. Ellers har vi vært i India et par ganger fordi min mor og søster har flyttet dit. Vi bruker også ferien til å besøke steder i Europa.

Jeg er en meget aktiv person. For det første har jeg tre barn som krever sitt. De deltar i aktiviteter utenom skolen som de fleste andre norsk barn. Min familie stiller derfor opp når det kreves foreldrehjelp både på skolen og i foreningslivet forøvrig. Dette gir oss god kontakt med nærområde og gir oss en stor kontaktflate og bekjentskapskrets. Da vår datter var medlem i skolekoret, var det en selvfølge for oss å være med å hjelpe til ved konserter og andre tilstelninger. Likeledes er vi med 17. mai og annet som blir arrangert på skolen. Dette synes vi er hyggelig, og det gir oss så mye at vi ikke tenker på det som arbeid. Vi ser ved slike anledninger at det ikke er så mange innvandrere som stiller opp. En stiller seg jo da spørsmålet om hvordan en skal få flere til å være med. De går jo egentlig glipp av et fellesskap uten selv å vite det. Kanskje kunne skolene gi mer informasjon og jobbe mer målbevisst for å få dette til. Kanskje kan også vi som allerede er med, prøve å fortelle flere om hvor viktig det er, både for dem selv, samfunnet og barna deres.

Likeledes ser jeg foreldrenes ansvar i sin barneoppdragelse. Kanskje kunne jeg som voksen drømme om å flytte tilbake til Sri Lanka en gang i fremtiden. Men tenker jeg på mine barn, vet jeg at deres hjemland er blitt Norge.

Men tenker jeg på mine barn, vet jeg at deres hjemland er blitt Norge.

Det er derfor viktig at de får en oppdragelse som passer til et liv i Norge. Dette er noe jeg prøver å formidle til andre foreldre også. Vi må se realitetene i øynene. Nå bor vi i Norge, og siden våre barn sannsynligvis er mer norske enn oss, må vi leve et liv i forhold til dette. Men likevel, vi må ikke glemme våre røtter. Vi må velge det beste av de to kulturene og på den måten lære våre barn det aller beste.

Selv synes jeg å merke at nordmenn har lært mye om innvandrere og deres kultur i løpet av de siste ti år. Dette gjør det lettere for alle å få nærmere kontakt med hverandre.

Pulendren ble intervjuet av Anne Finhammer sommeren 2008