Kjeldearkiv:Veier til Norge - Rasoul Jawad - Sideversjonshistorikk

Kallrustad: kategorijustering/korr.

2020-11-16T07:48:58Z

kategorijustering/korr.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. nov. 2020 kl. 07:48
Linje 32:		Linje 32:
	Familien forlot Iran med et fly som gikk rett til Oslo. Det var 16. november 2000. De snakket med politi, fikk pass og så videre. Om morgenen den 17. november bar det videre, med fly til Tromsø, og så fly til Storslett i Nordreisa. De kjørte buss det siste stykket, sammen med en annen familie. Bussjåføren kunne fortelle at det var den siste dagen med sol det året. ”Vi hadde lest hjemme i Afghanistan at det var seks måneder dag, og så seks måneder natt. Men det var jo ikke sånn i det hele tatt.”		Familien forlot Iran med et fly som gikk rett til Oslo. Det var 16. november 2000. De snakket med politi, fikk pass og så videre. Om morgenen den 17. november bar det videre, med fly til Tromsø, og så fly til Storslett i Nordreisa. De kjørte buss det siste stykket, sammen med en annen familie. Bussjåføren kunne fortelle at det var den siste dagen med sol det året. ”Vi hadde lest hjemme i Afghanistan at det var seks måneder dag, og så seks måneder natt. Men det var jo ikke sånn i det hele tatt.”

	I [[Birtavarre]] i Kåfjord var Rasoul og Mahnaz begge to morsmålslærere, og ble dessuten viden kjent for sin flotte grønnsakshage. De ble til og med intervjuet av avisa [[Nordlys (avis)\|Nordlys]] på grunn av denne hagen – hvor de blant annet dyrket frem hvitløk, sitron, tomater, gresskar, nepe, krydderurter og salater. Grønnsaksdyrkingen er en hobby Rasoul har tatt med seg fra Afghanistan, og fortsatt med også på [[Skullerud (strøk)\|Skullerud]] i [[Oslo]].		I [[Birtavarre]] i Kåfjord var Rasoul og Mahnaz begge to [[morsmålsundervisning\|morsmålslærere]], og ble dessuten viden kjent for sin flotte grønnsakshage. De ble til og med intervjuet av avisa [[Nordlys (avis)\|Nordlys]] på grunn av denne hagen – hvor de blant annet dyrket frem hvitløk, sitron, tomater, gresskar, nepe, krydderurter og salater. Grønnsaksdyrkingen er en hobby Rasoul har tatt med seg fra Afghanistan, og fortsatt med også på [[Skullerud (strøk)\|Skullerud]] i [[Oslo]].

	I Birtavarre fikk de mange gode venner. Familien roser særlig sosialsjefen i kommunen. ”Kommunen hadde ikke erfaring med flyktninger – vi var de første. Men alle var snille.” De fikk et stort hus og god kontakt med naboer og sambygdinger. ”De norske barna kom også på besøk. Det var som en kafé, en klubb!”.		I Birtavarre fikk de mange gode venner. Familien roser særlig sosialsjefen i kommunen. ”Kommunen hadde ikke erfaring med flyktninger – vi var de første. Men alle var snille.” De fikk et stort hus og god kontakt med naboer og sambygdinger. ”De norske barna kom også på besøk. Det var som en kafé, en klubb!”.
Linje 44:		Linje 44:
	”Jeg sier til barna mine at det er ikke bare å komme hit og ha det trygt og få mat. Man må også gjøre sin plikt her, og bidra med det man kan. Jeg kan ikke dra tilbake til Afghanistan, for det kommer aldri til å bli fred der. Nå er jeg i Norge, og skal bli her.” Senere legger han til: Jeg føler meg som et barn som har to mødre. Begge to er snille, og begge to er bra. Snille mot meg, og mot familien min. Jeg er militær. Jeg liker ikke krig, men hvis noen angriper Norge, kommer jeg til å være førstemann ut for å forsvare dette landet.”		”Jeg sier til barna mine at det er ikke bare å komme hit og ha det trygt og få mat. Man må også gjøre sin plikt her, og bidra med det man kan. Jeg kan ikke dra tilbake til Afghanistan, for det kommer aldri til å bli fred der. Nå er jeg i Norge, og skal bli her.” Senere legger han til: Jeg føler meg som et barn som har to mødre. Begge to er snille, og begge to er bra. Snille mot meg, og mot familien min. Jeg er militær. Jeg liker ikke krig, men hvis noen angriper Norge, kommer jeg til å være førstemann ut for å forsvare dette landet.”
	[[Kategori:Veier til Norge]]		[[Kategori:Veier til Norge]]
	[[Kategori:~~Flyvere~~]]		[[Kategori:Flygere]]
	[[Kategori:Lærere]]		[[Kategori:Lærere]]
	~~[[Kategori:Morsmålsundervisning]]~~
	[[Kategori:Kåfjord kommune]]		[[Kategori:Kåfjord kommune]]
	[[Kategori:Oslo kommune]]		[[Kategori:Oslo kommune]]
	[[Kategori:Bydel Østensjø]]		[[Kategori:Bydel Østensjø]]
	[[Kategori:Afghanistan]]		[[Kategori:Afghanistan]]
			{{bm}}

Marianne Wiig: lenker, kat., korr.

2020-11-13T13:30:34Z

lenker, kat., korr.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. nov. 2020 kl. 13:30
Linje 7:		Linje 7:
	\| bildetekst =		\| bildetekst =
	\| type =		\| type =
	\| navn = Rasoul Jawad		\| navn = [[Rasoul Jawad]]
	\| forfatter =		\| forfatter =
	\| født =		\| født =
Linje 24:		Linje 24:
	Dette er historien til en afghansk jagerflypilot og hans familie som før de havnet i Oslo var berømt for sin flotte grønnsakshage i Birtavarre i Kåfjord.		Dette er historien til en afghansk jagerflypilot og hans familie som før de havnet i Oslo var berømt for sin flotte grønnsakshage i Birtavarre i Kåfjord.

	Rasoul Jawad er en av 11 søsken, og kommer fra Afghanistan. Der var han pilot og flyinstruktør til han ble skutt ned av Taliban og fengslet i 5 måneder. ”Mine sjefer sa jeg skulle fly lavt over Taliban. De skjøt ned flyet med en Stinger, og jeg kom ned med fallskjerm”. Hans kone Mahnaz var lærer på barnetrinnet. De kom opprinnelig fra Kabul, men flyttet til Mazar-E-Sherif nord i landet. Mahnaz beskriver hjemlandet sitt og Kabul som et vakkert sted – mye fjell, og mye grønt. ”Det likner mye på Norge, landskapet er veldig likt. Og vannet er rent”, legger eldstesønnen Bahram til. Da Rasoul satt i fengsel flyktet Mahnaz med broren og barna til Iran, og da de kom sammen igjen søkte de om asyl. ”Politikerne ville at vi skulle krige, men jeg og mine kollegaer i hæren ville ikke… Vi kunne ikke bo mer i Afghanistan,” forteller Rasoul. ”Det kommer ikke til å bli fred igjen i Afghanistan. Det er et spesielt land. Det er 11 nasjoner – alle med sin spesielle kultur og sitt språk. Nå har det vært krig lenge. Og nå er mye ødelagt der.”		Rasoul Jawad er en av 11 søsken, og kommer fra [[Afghanistan]]. Der var han pilot og flyinstruktør til han ble skutt ned av Taliban og fengslet i 5 måneder. ”Mine sjefer sa jeg skulle fly lavt over Taliban. De skjøt ned flyet med en Stinger, og jeg kom ned med fallskjerm”. Hans kone [[Mahnaz Jawad\|Mahnaz]] var lærer på barnetrinnet. De kom opprinnelig fra Kabul, men flyttet til Mazar-E-Sherif nord i landet. Mahnaz beskriver hjemlandet sitt og Kabul som et vakkert sted – mye fjell, og mye grønt. ”Det likner mye på Norge, landskapet er veldig likt. Og vannet er rent”, legger eldstesønnen Bahram til. Da Rasoul satt i fengsel flyktet Mahnaz med broren og barna til Iran, og da de kom sammen igjen søkte de om asyl. ”Politikerne ville at vi skulle krige, men jeg og mine kollegaer i hæren ville ikke… Vi kunne ikke bo mer i Afghanistan,” forteller Rasoul. ”Det kommer ikke til å bli fred igjen i Afghanistan. Det er et spesielt land. Det er 11 nasjoner – alle med sin spesielle kultur og sitt språk. Nå har det vært krig lenge. Og nå er mye ødelagt der.”

	”Damen fra FN spurte Rasoul om hvor han kunne tenke seg å bo” forteller Mahnaz, mens Rasoul står bak huset og steker mengder av grillspyd med kebab og kylling til den nysgjerrige gjesten fra Mangfoldige minner. ”Rasoul hadde allerede ~~famile~~ i Tyskland, i USA og andre steder. Men han sa at han ville til Norge! Vi visste ikke så mye om dette landet – bare litt fra – hva heter det?” Et av barna, Siam i 6.klasse, bryter hjelpende inn: ”Geografi, mamma!” Hun fortsetter leende: ”Ja, geografitimene på skolen. Der hadde vi lært litt. Men vi visste ikke så mye. Likevel ville Rasoul hit til Norge”.		”Damen fra FN spurte Rasoul om hvor han kunne tenke seg å bo” forteller Mahnaz, mens Rasoul står bak huset og steker mengder av grillspyd med kebab og kylling til den nysgjerrige gjesten fra Mangfoldige minner. ”Rasoul hadde allerede familie i Tyskland, i USA og andre steder. Men han sa at han ville til Norge! Vi visste ikke så mye om dette landet – bare litt fra – hva heter det?” Et av barna, Siam i 6. klasse, bryter hjelpende inn: ”Geografi, mamma!” Hun fortsetter leende: ”Ja, geografitimene på skolen. Der hadde vi lært litt. Men vi visste ikke så mye. Likevel ville Rasoul hit til Norge”.

	Rasoul utdyper valget om å dra nettopp til Norge: ”Jeg hadde familie i Tyskland og andre steder. Men jeg sa til damen fra FN at jeg heller ville et sted hvor det ikke var noen, ingen som kunne ringe og mase, ingen kontakter. FN-damen kom fra Oslo, men jeg sa jeg ville til et lite sted. Du må forstå at jeg hadde levd i krig i 23 år. Jeg ville bare ha fred og ro. Jeg var sliten, og barna var ~~slitne”~~ Rasoul hadde en kamerat som var bosatt på Lyngseidet, og denne kameraten fortalte gode ting om Norge og om nordmenn: ”Det er veldig bra folk her! Kom til Norge!” Rasoul mener det var et godt valg. ”Det norske folket er et bra folk, det er rolig her og ikke mye rasisme”.		Rasoul utdyper valget om å dra nettopp til Norge: ”Jeg hadde familie i Tyskland og andre steder. Men jeg sa til damen fra FN at jeg heller ville et sted hvor det ikke var noen, ingen som kunne ringe og mase, ingen kontakter. FN-damen kom fra Oslo, men jeg sa jeg ville til et lite sted. Du må forstå at jeg hadde levd i krig i 23 år. Jeg ville bare ha fred og ro. Jeg var sliten, og barna var slitne.” Rasoul hadde en kamerat som var bosatt på Lyngseidet, og denne kameraten fortalte gode ting om Norge og om nordmenn: ”Det er veldig bra folk her! Kom til Norge!” Rasoul mener det var et godt valg. ”Det norske folket er et bra folk, det er rolig her og ikke mye rasisme”.

	Familien forlot Iran med et fly som gikk rett til Oslo. Det var 16. november 2000. De snakket med politi, fikk pass og så videre. Om morgenen den 17. november bar det videre, med fly til Tromsø, og så fly til Storslett i Nordreisa. De kjørte buss det siste stykket, sammen med en annen familie. Bussjåføren kunne fortelle at det var den siste dagen med sol det året. ”Vi hadde lest hjemme i Afghanistan at det var seks måneder dag, og så seks måneder natt. Men det var jo ikke sånn i det hele tatt.”		Familien forlot Iran med et fly som gikk rett til Oslo. Det var 16. november 2000. De snakket med politi, fikk pass og så videre. Om morgenen den 17. november bar det videre, med fly til Tromsø, og så fly til Storslett i Nordreisa. De kjørte buss det siste stykket, sammen med en annen familie. Bussjåføren kunne fortelle at det var den siste dagen med sol det året. ”Vi hadde lest hjemme i Afghanistan at det var seks måneder dag, og så seks måneder natt. Men det var jo ikke sånn i det hele tatt.”

	I Birtavarre i Kåfjord var Rasoul og Mahnaz begge to morsmålslærere, og ble dessuten viden kjent for sin flotte grønnsakshage. De ble til og med intervjuet av avisa Nordlys på grunn av denne hagen – hvor de blant annet dyrket frem hvitløk, sitron, tomater, gresskar, nepe, krydderurter og salater. Grønnsaksdyrkingen er en hobby Rasoul har tatt med seg fra Afghanistan, og fortsatt med også på Skullerud i Oslo.		I [[Birtavarre]] i Kåfjord var Rasoul og Mahnaz begge to morsmålslærere, og ble dessuten viden kjent for sin flotte grønnsakshage. De ble til og med intervjuet av avisa [[Nordlys (avis)\|Nordlys]] på grunn av denne hagen – hvor de blant annet dyrket frem hvitløk, sitron, tomater, gresskar, nepe, krydderurter og salater. Grønnsaksdyrkingen er en hobby Rasoul har tatt med seg fra Afghanistan, og fortsatt med også på [[Skullerud (strøk)\|Skullerud]] i [[Oslo]].

	I Birtavarre fikk de mange gode venner. Familien roser særlig sosialsjefen i kommunen. ”Kommunen hadde ikke erfaring med flyktninger – vi var de første. Men alle var snille.” De fikk et stort hus og god kontakt med naboer og sambygdinger. ”De norske barna kom også på besøk. Det var som en kafé, en klubb!”.		I Birtavarre fikk de mange gode venner. Familien roser særlig sosialsjefen i kommunen. ”Kommunen hadde ikke erfaring med flyktninger – vi var de første. Men alle var snille.” De fikk et stort hus og god kontakt med naboer og sambygdinger. ”De norske barna kom også på besøk. Det var som en kafé, en klubb!”.
Linje 40:		Linje 40:
	Mahnaz og Rasoul flyttet til Oslo etter tre år i nord. ”Da vi dro, var alle triste”, forteller Rasoul. ”Alle gråt, både vi og de som kom på besøk. 3. august kom vi til Oslo”. Familien savner sine gode venner og naboer i Birtavarre, men har beholdt kontakten med telefon og internett. De har også fått besøk nordfra. ”Kanskje flytter Rasoul og jeg til Birtavarre igjen når barna er store og flytter hjemmefra” smiler Mahnaz.		Mahnaz og Rasoul flyttet til Oslo etter tre år i nord. ”Da vi dro, var alle triste”, forteller Rasoul. ”Alle gråt, både vi og de som kom på besøk. 3. august kom vi til Oslo”. Familien savner sine gode venner og naboer i Birtavarre, men har beholdt kontakten med telefon og internett. De har også fått besøk nordfra. ”Kanskje flytter Rasoul og jeg til Birtavarre igjen når barna er store og flytter hjemmefra” smiler Mahnaz.

	I Oslo har barna skole i nærmiljøet, og de eldste har begynt å arbeide. Rasoul jobber på voksenopplæringa på Holmlia, og Mahnaz i en barnehage. ”Jeg tenker at det er som om jeg var født i Norge” sier Rasoul.		I Oslo har barna skole i nærmiljøet, og de eldste har begynt å arbeide. Rasoul jobber på [[Oslo voksenopplæring Skullerud\|voksenopplæringa på Holmlia]], og Mahnaz i en barnehage. ”Jeg tenker at det er som om jeg var født i Norge” sier Rasoul.

	”Jeg sier til barna mine at det er ikke bare å komme hit og ha det trygt og få mat. Man må også gjøre sin plikt her, og bidra med det man kan. Jeg kan ikke dra tilbake til Afghanistan, for det kommer aldri til å bli fred der. Nå er jeg i Norge, og skal bli her.” Senere legger han til: Jeg føler meg som et barn som har to mødre. Begge to er snille, og begge to er bra. Snille mot meg, og mot familien min. Jeg er militær. Jeg liker ikke krig, men hvis noen angriper Norge, kommer jeg til å være førstemann ut for å forsvare dette landet.”		”Jeg sier til barna mine at det er ikke bare å komme hit og ha det trygt og få mat. Man må også gjøre sin plikt her, og bidra med det man kan. Jeg kan ikke dra tilbake til Afghanistan, for det kommer aldri til å bli fred der. Nå er jeg i Norge, og skal bli her.” Senere legger han til: Jeg føler meg som et barn som har to mødre. Begge to er snille, og begge to er bra. Snille mot meg, og mot familien min. Jeg er militær. Jeg liker ikke krig, men hvis noen angriper Norge, kommer jeg til å være førstemann ut for å forsvare dette landet.”
	[[Kategori:Veier til Norge]]		[[Kategori:Veier til Norge]]
			[[Kategori:Flyvere]]
			[[Kategori:Lærere]]
			[[Kategori:Morsmålsundervisning]]
			[[Kategori:Kåfjord kommune]]
			[[Kategori:Oslo kommune]]
			[[Kategori:Bydel Østensjø]]
			[[Kategori:Afghanistan]]

Marianne Wiig: infobokslenker

2020-11-13T12:57:51Z

infobokslenker

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. nov. 2020 kl. 12:57
Linje 20:		Linje 20:
	\| intervjuaav =		\| intervjuaav =
	\| ekstern =		\| ekstern =
	\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag, Landslaget for lokalhistorie i 2008.		\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom [[Norsk lokalhistorisk institutt]], [[Norsk folkeminnelag]] og [[Landslaget for lokalhistorie]] i 2008.
	}}		}}
	Dette er historien til en afghansk jagerflypilot og hans familie som før de havnet i Oslo var berømt for sin flotte grønnsakshage i Birtavarre i Kåfjord.		Dette er historien til en afghansk jagerflypilot og hans familie som før de havnet i Oslo var berømt for sin flotte grønnsakshage i Birtavarre i Kåfjord.

Marianne Wiig: korr., just.

2020-10-13T14:58:11Z

korr., just.

Marianne Wiig: infoboks

2020-10-13T14:47:39Z

infoboks

@@ Linje 1: / Linje 1: @@
-Rasoul Jawad – med to land som sine mødre
+{{Infoboks kjelde
+| målform       = bm
 Dette er historien til en afghansk jagerflypilot og hans familie som før de havnet i Oslo var berømt for sin flotte grønnsakshage i Birtavarri i Kåfjord.

Marianne Wiig: kat.

2020-10-13T14:24:46Z

kat.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. okt. 2020 kl. 14:24
Linje 25:		Linje 25:

	”Jeg sier til barna mine at det er ikke bare å komme hit og ha det trygt og få mat. Man må også gjøre sin plikt her, og bidra med det man kan. Jeg kan ikke dra tilbake til Afghanistan, for det kommer aldri til å bli fred der. Nå er jeg i Norge, og skal bli her.” Senere legger han til: Jeg føler meg som et barn som har to mødre. Begge to er snille, og begge to er bra. Snille mot meg, og mot familien min. Jeg er militær. Jeg liker ikke krig, men hvis noen angriper Norge, kommer jeg til å være førstemann ut for å forsvare dette landet.”		”Jeg sier til barna mine at det er ikke bare å komme hit og ha det trygt og få mat. Man må også gjøre sin plikt her, og bidra med det man kan. Jeg kan ikke dra tilbake til Afghanistan, for det kommer aldri til å bli fred der. Nå er jeg i Norge, og skal bli her.” Senere legger han til: Jeg føler meg som et barn som har to mødre. Begge to er snille, og begge to er bra. Snille mot meg, og mot familien min. Jeg er militær. Jeg liker ikke krig, men hvis noen angriper Norge, kommer jeg til å være førstemann ut for å forsvare dette landet.”
			[[Kategori:Veier til Norge]]

Marianne Wiig: råtekst fra det tidligere nettstedet mangfoldigeminner.no

2020-10-13T13:45:11Z

råtekst fra det tidligere nettstedet mangfoldigeminner.no

Ny side

Rasoul Jawad – med to land som sine mødre

Dette er historien til en afghansk jagerflypilot og hans familie som før de havnet i Oslo var berømt for sin flotte grønnsakshage i Birtavarri i Kåfjord.

Rasoul Jawad er en av 11 søsken, og kommer fra Afghanistan. Der var han pilot og flyinstruktør til han ble skutt ned av Taliban og fengslet i 5 måneder. ”Mine sjefer sa jeg skulle fly lavt over Taliban. De skjøt ned flyet med en Stinger, og jeg kom ned med fallskjerm”. Hans kone Mahnaz var lærer på barnetrinnet. De kom opprinnelig fra Kabul, men flyttet til Mazar-E-Sherif nord i landet. Mahnaz beskriver hjemlandet sitt og Kabul som et vakkert sted – mye fjell, og mye grønt. ”Det likner mye på Norge, landskapet er veldig likt. Og vannet er rent”, legger eldstesønnen Bahram til. Da Rasoul satt i fengsel flyktet Mahnaz med broren og barna til Iran, og da de kom sammen igjen søkte de om asyl. ”Politikerne ville at vi skulle krige, men jeg og mine kollegaer i hæren ville ikke… Vi kunne ikke bo mer i Afghanistan,” forteller Rasoul. ”Det kommer ikke til å bli fred igjen i Afghanistan. Det er et spesielt land. Det er 11 nasjoner – alle med sin spesielle kultur og sitt språk. Nå har det vært krig lenge. Og nå er mye ødelagt der.”

”Damen fra FN spurte Rasoul om hvor han kunne tenke seg å bo” forteller Mahnaz, mens Rasoul står bak huset og steker mengder av grillspyd med kebab og kylling til den nysgjerrige gjesten fra Mangfoldige minner. ”Rasoul hadde allerede famile i Tyskland, i USA og andre steder. Men han sa at han ville til Norge! Vi visste ikke så mye om dette landet – bare litt fra – hva heter det?” Et av barna, Siam i 6.klasse, bryter hjelpende inn: ”Geografi, mamma!” Hun fortsetter leende: ”Ja, geografitimene på skolen. Der hadde vi lært litt. Men vi visste ikke så mye. Likevel ville Rasoul hit til Norge”.

Rasoul utdyper valget om å dra nettopp til Norge: ”Jeg hadde familie i Tyskland og andre steder. Men jeg sa til damen fra FN at jeg heller ville et sted hvor det ikke var noen, ingen som kunne ringe og mase, ingen kontakter. FN-damen kom fra Oslo, men jeg sa jeg ville til et lite sted. Du må forstå at jeg hadde levd i krig i 23 år. Jeg ville bare ha fred og ro. Jeg var sliten, og barna var slitne” Rasoul hadde en kamerat som var bosatt på Lyngseidet, og denne kameraten fortalte gode ting om Norge og om nordmenn: ”Det er veldig bra folk her! Kom til Norge!” Rasoul mener det var et godt valg. ”Det norske folket er et bra folk, det er rolig her og ikke mye rasisme”.

Familien forlot Iran med et fly som gikk rett til Oslo. Det var 16. november 2000. De snakket med politi, fikk pass og så videre. Om morgenen den 17. november bar det videre, med fly til Tromsø, og så fly til Storslett i Nordreisa. De kjørte buss det siste stykket, sammen med en annen familie. Bussjåføren kunne fortelle at det var den siste dagen med sol det året. ”Vi hadde lest hjemme i Afghanistan at det var seks måneder dag, og så seks måneder natt. Men det var jo ikke sånn i det hele tatt.”

I Birtavarri i Kåfjord var Rasoul og Mahnaz begge to morsmålslærere, og ble dessuten viden kjent for sin flotte grønnsakshage. De ble til og med intervjuet av avisa Nordlys på grunn av denne hagen – hvor de blant annet dyrket frem hvitløk, sitron, tomater, gresskar, nepe, krydderurter og salater. Grønnsaksdyrkingen er en hobby Rasoul har tatt med seg fra Afghanistan, og fortsatt med også på Skullerud i Oslo.

I Birtavarri fikk de mange gode venner. Familien roser særlig sosialsjefen i kommunen. ”Kommunen hadde ikke erfaring med flyktninger – vi var de første. Men alle var snille.” De fikk et stort hus og god kontakt med naboer og sambygdinger. ”De norske barna kom også på besøk. Det var som en kafé, en klubb!”.

Menhaz forteller også at de trivdes svært godt i Birtavarri. ”Det var snille folk der. Rolige og snille. Landskapet var vakkert, og menneskene vennlige. Vi måtte flytte på grunn av barna. Da de begynte på videregående skole ble reiseveien tre timer tur-retur! Langs en farlig vei. På den ene siden var det bratt fjell, så kom den smale veien, og så sjøen. Det var ikke noe hyggelig. Og barna ble triste av den lange mørketiden.” De eldste barna begynte å kjede seg, det var lite ungdommer i kommunen. Mest små barn og eldre folk. I Oslo forteller barna at det er ”flere av våre folk her”, og flere muligheter enn det var i Birtavarri.

Mahnaz og Rasoul flyttet til Oslo etter tre år i nord. ”Da vi dro, var alle triste”, forteller Rasoul. ”Alle gråt, både vi og de som kom på besøk. 3. august kom vi til Oslo”. Familien savner sine gode venner og naboer i Birtavarri, men har beholdt kontakten med telefon og internett. De har også fått besøk nordfra. ”Kanskje flytter Rasoul og jeg til Birtavarri igjen når barna er store og flytter hjemmefra” smiler Mahnaz.

I Oslo har barna skole i nærmiljøet, og de eldste har begynt å arbeide. Rasoul jobber på voksenopplæringa på Holmlia, og Mahnaz i en barnehage.

”Jeg tenker at det er som om jeg var født i Norge” sier Rasoul.
”Jeg tenker at det er som om jeg var født i Norge” sier Rasoul.

”Jeg sier til barna mine at det er ikke bare å komme hit og ha det trygt og få mat. Man må også gjøre sin plikt her, og bidra med det man kan. Jeg kan ikke dra tilbake til Afghanistan, for det kommer aldri til å bli fred der. Nå er jeg i Norge, og skal bli her.” Senere legger han til: Jeg føler meg som et barn som har to mødre. Begge to er snille, og begge to er bra. Snille mot meg, og mot familien min. Jeg er militær. Jeg liker ikke krig, men hvis noen angriper Norge, kommer jeg til å være førstemann ut for å forsvare dette landet.”

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. okt. 2020 kl. 14:58
Linje 22:		Linje 22:
	\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag, Landslaget for lokalhistorie i 2008.		\| beskrivelse = Dette intervjuet var en del av prosjektet [[Mangfoldige minner]] som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag, Landslaget for lokalhistorie i 2008.
	}}		}}
	Dette er historien til en afghansk jagerflypilot og hans familie som før de havnet i Oslo var berømt for sin flotte grønnsakshage i ~~Birtavarri~~ i Kåfjord.		Dette er historien til en afghansk jagerflypilot og hans familie som før de havnet i Oslo var berømt for sin flotte grønnsakshage i Birtavarre i Kåfjord.

	Rasoul Jawad er en av 11 søsken, og kommer fra Afghanistan. Der var han pilot og flyinstruktør til han ble skutt ned av Taliban og fengslet i 5 måneder. ”Mine sjefer sa jeg skulle fly lavt over Taliban. De skjøt ned flyet med en Stinger, og jeg kom ned med fallskjerm”. Hans kone Mahnaz var lærer på barnetrinnet. De kom opprinnelig fra Kabul, men flyttet til Mazar-E-Sherif nord i landet. Mahnaz beskriver hjemlandet sitt og Kabul som et vakkert sted – mye fjell, og mye grønt. ”Det likner mye på Norge, landskapet er veldig likt. Og vannet er rent”, legger eldstesønnen Bahram til. Da Rasoul satt i fengsel flyktet Mahnaz med broren og barna til Iran, og da de kom sammen igjen søkte de om asyl. ”Politikerne ville at vi skulle krige, men jeg og mine kollegaer i hæren ville ikke… Vi kunne ikke bo mer i Afghanistan,” forteller Rasoul. ”Det kommer ikke til å bli fred igjen i Afghanistan. Det er et spesielt land. Det er 11 nasjoner – alle med sin spesielle kultur og sitt språk. Nå har det vært krig lenge. Og nå er mye ødelagt der.”		Rasoul Jawad er en av 11 søsken, og kommer fra Afghanistan. Der var han pilot og flyinstruktør til han ble skutt ned av Taliban og fengslet i 5 måneder. ”Mine sjefer sa jeg skulle fly lavt over Taliban. De skjøt ned flyet med en Stinger, og jeg kom ned med fallskjerm”. Hans kone Mahnaz var lærer på barnetrinnet. De kom opprinnelig fra Kabul, men flyttet til Mazar-E-Sherif nord i landet. Mahnaz beskriver hjemlandet sitt og Kabul som et vakkert sted – mye fjell, og mye grønt. ”Det likner mye på Norge, landskapet er veldig likt. Og vannet er rent”, legger eldstesønnen Bahram til. Da Rasoul satt i fengsel flyktet Mahnaz med broren og barna til Iran, og da de kom sammen igjen søkte de om asyl. ”Politikerne ville at vi skulle krige, men jeg og mine kollegaer i hæren ville ikke… Vi kunne ikke bo mer i Afghanistan,” forteller Rasoul. ”Det kommer ikke til å bli fred igjen i Afghanistan. Det er et spesielt land. Det er 11 nasjoner – alle med sin spesielle kultur og sitt språk. Nå har det vært krig lenge. Og nå er mye ødelagt der.”
Linje 32:		Linje 32:
	Familien forlot Iran med et fly som gikk rett til Oslo. Det var 16. november 2000. De snakket med politi, fikk pass og så videre. Om morgenen den 17. november bar det videre, med fly til Tromsø, og så fly til Storslett i Nordreisa. De kjørte buss det siste stykket, sammen med en annen familie. Bussjåføren kunne fortelle at det var den siste dagen med sol det året. ”Vi hadde lest hjemme i Afghanistan at det var seks måneder dag, og så seks måneder natt. Men det var jo ikke sånn i det hele tatt.”		Familien forlot Iran med et fly som gikk rett til Oslo. Det var 16. november 2000. De snakket med politi, fikk pass og så videre. Om morgenen den 17. november bar det videre, med fly til Tromsø, og så fly til Storslett i Nordreisa. De kjørte buss det siste stykket, sammen med en annen familie. Bussjåføren kunne fortelle at det var den siste dagen med sol det året. ”Vi hadde lest hjemme i Afghanistan at det var seks måneder dag, og så seks måneder natt. Men det var jo ikke sånn i det hele tatt.”

	I ~~Birtavarri~~ i Kåfjord var Rasoul og Mahnaz begge to morsmålslærere, og ble dessuten viden kjent for sin flotte grønnsakshage. De ble til og med intervjuet av avisa Nordlys på grunn av denne hagen – hvor de blant annet dyrket frem hvitløk, sitron, tomater, gresskar, nepe, krydderurter og salater. Grønnsaksdyrkingen er en hobby Rasoul har tatt med seg fra Afghanistan, og fortsatt med også på Skullerud i Oslo.		I Birtavarre i Kåfjord var Rasoul og Mahnaz begge to morsmålslærere, og ble dessuten viden kjent for sin flotte grønnsakshage. De ble til og med intervjuet av avisa Nordlys på grunn av denne hagen – hvor de blant annet dyrket frem hvitløk, sitron, tomater, gresskar, nepe, krydderurter og salater. Grønnsaksdyrkingen er en hobby Rasoul har tatt med seg fra Afghanistan, og fortsatt med også på Skullerud i Oslo.

	I ~~Birtavarri~~ fikk de mange gode venner. Familien roser særlig sosialsjefen i kommunen. ”Kommunen hadde ikke erfaring med flyktninger – vi var de første. Men alle var snille.” De fikk et stort hus og god kontakt med naboer og sambygdinger. ”De norske barna kom også på besøk. Det var som en kafé, en klubb!”.		I Birtavarre fikk de mange gode venner. Familien roser særlig sosialsjefen i kommunen. ”Kommunen hadde ikke erfaring med flyktninger – vi var de første. Men alle var snille.” De fikk et stort hus og god kontakt med naboer og sambygdinger. ”De norske barna kom også på besøk. Det var som en kafé, en klubb!”.

	Menhaz forteller også at de trivdes svært godt i ~~Birtavarri~~. ”Det var snille folk der. Rolige og snille. Landskapet var vakkert, og menneskene vennlige. Vi måtte flytte på grunn av barna. Da de begynte på videregående skole ble reiseveien tre timer tur-retur! Langs en farlig vei. På den ene siden var det bratt fjell, så kom den smale veien, og så sjøen. Det var ikke noe hyggelig. Og barna ble triste av den lange mørketiden.” De eldste barna begynte å kjede seg, det var lite ungdommer i kommunen. Mest små barn og eldre folk. I Oslo forteller barna at det er ”flere av våre folk her”, og flere muligheter enn det var i ~~Birtavarri~~.		Menhaz forteller også at de trivdes svært godt i Birtavarre. ”Det var snille folk der. Rolige og snille. Landskapet var vakkert, og menneskene vennlige. Vi måtte flytte på grunn av barna. Da de begynte på videregående skole ble reiseveien tre timer tur-retur! Langs en farlig vei. På den ene siden var det bratt fjell, så kom den smale veien, og så sjøen. Det var ikke noe hyggelig. Og barna ble triste av den lange mørketiden.” De eldste barna begynte å kjede seg, det var lite ungdommer i kommunen. Mest små barn og eldre folk. I Oslo forteller barna at det er ”flere av våre folk her”, og flere muligheter enn det var i Birtavarre.

	Mahnaz og Rasoul flyttet til Oslo etter tre år i nord. ”Da vi dro, var alle triste”, forteller Rasoul. ”Alle gråt, både vi og de som kom på besøk. 3. august kom vi til Oslo”. Familien savner sine gode venner og naboer i ~~Birtavarri~~, men har beholdt kontakten med telefon og internett. De har også fått besøk nordfra. ”Kanskje flytter Rasoul og jeg til ~~Birtavarri~~ igjen når barna er store og flytter hjemmefra” smiler Mahnaz.		Mahnaz og Rasoul flyttet til Oslo etter tre år i nord. ”Da vi dro, var alle triste”, forteller Rasoul. ”Alle gråt, både vi og de som kom på besøk. 3. august kom vi til Oslo”. Familien savner sine gode venner og naboer i Birtavarre, men har beholdt kontakten med telefon og internett. De har også fått besøk nordfra. ”Kanskje flytter Rasoul og jeg til Birtavarre igjen når barna er store og flytter hjemmefra” smiler Mahnaz.

	I Oslo har barna skole i nærmiljøet, og de eldste har begynt å arbeide. Rasoul jobber på voksenopplæringa på Holmlia, og Mahnaz i en barnehage.		I Oslo har barna skole i nærmiljøet, og de eldste har begynt å arbeide. Rasoul jobber på voksenopplæringa på Holmlia, og Mahnaz i en barnehage. ”Jeg tenker at det er som om jeg var født i Norge” sier Rasoul.

	~~”Jeg tenker at det er som om jeg var født i Norge” sier Rasoul.~~
	”Jeg tenker at det er som om jeg var født i Norge” sier Rasoul.

	”Jeg sier til barna mine at det er ikke bare å komme hit og ha det trygt og få mat. Man må også gjøre sin plikt her, og bidra med det man kan. Jeg kan ikke dra tilbake til Afghanistan, for det kommer aldri til å bli fred der. Nå er jeg i Norge, og skal bli her.” Senere legger han til: Jeg føler meg som et barn som har to mødre. Begge to er snille, og begge to er bra. Snille mot meg, og mot familien min. Jeg er militær. Jeg liker ikke krig, men hvis noen angriper Norge, kommer jeg til å være førstemann ut for å forsvare dette landet.”		”Jeg sier til barna mine at det er ikke bare å komme hit og ha det trygt og få mat. Man må også gjøre sin plikt her, og bidra med det man kan. Jeg kan ikke dra tilbake til Afghanistan, for det kommer aldri til å bli fred der. Nå er jeg i Norge, og skal bli her.” Senere legger han til: Jeg føler meg som et barn som har to mødre. Begge to er snille, og begge to er bra. Snille mot meg, og mot familien min. Jeg er militær. Jeg liker ikke krig, men hvis noen angriper Norge, kommer jeg til å være førstemann ut for å forsvare dette landet.”
	[[Kategori:Veier til Norge]]		[[Kategori:Veier til Norge]]