Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen - Sideversjonshistorikk

Cnyborg: endrer onlyinclude, fungerte ikke pga mal

2023-08-08T06:40:51Z

endrer onlyinclude, fungerte ikke pga mal

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. aug. 2023 kl. 06:40
Linje 6:		Linje 6:
	Livstidsfangen Svartbækken ble i oktober 1874 løslatt etter å ha sonet syv år i [[Slaveriet i Trondheim]] for postrøveri. Det er noe uklart hvordan dette henger sammen, for allerede ved [[folketellinga 1865]] var han på slaveriet, så han må enten ha sittet i minst ni år – og da kan noe ha vært varetekt, ettersom man den gang ikke fikk fratrekk for det – eller han har vært der i to omganger.<ref>{{folketelling\|pf01038310011101\|Christoffer Nilsen Grinden\|1865\|Trondheim kjøpstad}}.</ref> Den første tiden tjente han til livets opphold som omreisende kremmer i områdene rundt [[Elverum]] og gjennom fattigstøtte.		Livstidsfangen Svartbækken ble i oktober 1874 løslatt etter å ha sonet syv år i [[Slaveriet i Trondheim]] for postrøveri. Det er noe uklart hvordan dette henger sammen, for allerede ved [[folketellinga 1865]] var han på slaveriet, så han må enten ha sittet i minst ni år – og da kan noe ha vært varetekt, ettersom man den gang ikke fikk fratrekk for det – eller han har vært der i to omganger.<ref>{{folketelling\|pf01038310011101\|Christoffer Nilsen Grinden\|1865\|Trondheim kjøpstad}}.</ref> Den første tiden tjente han til livets opphold som omreisende kremmer i områdene rundt [[Elverum]] og gjennom fattigstøtte.

	<onlyinclude>Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.		<onlyinclude>Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.</onlyinclude>

	En del barn betraktet ham likevel annerledes, noe [[Olaf Bull Aakrann]] mange år senere skulle fortelle:		En del barn betraktet ham likevel annerledes, noe [[Olaf Bull Aakrann]] mange år senere skulle fortelle:
	{{sitat\|Vi smågutter var relativt gode kunder hos ham. Jeg synes også å erindre at han enkelte ganger viste oss godhet og gav oss sukkertøy. Jeg ser ham ennå tydelig for meg når han med slepende gang og hoderysten passerte på veien forbi mitt hjem. Vi så etter ham. Han var jo en viss berømthet med sine 20 år på slaveriet. Jeg husker også hans antrekk. Han gikk i datidens store frakk, med skaftestøvler som rakk til kneet. Støvlene var trukket utenpå benklærne, og opp av støvleskaftet stakk en øks av størrelse som en alminnelig gjeterøks.~~</onlyinclude>~~ Den bar han alltid på seg.<ref>Peder Talbak, 1957. Avsnittet er nesten ordrett etter en artikkel Bull Aakrann skrev i ''Østlendingen'' 19. desember 1951. {{nb.no\|NBN:no-nb_digavis_ostlendingen_null_null_19511219_51_294_1}}.</ref>}}		{{sitat\|Vi smågutter var relativt gode kunder hos ham. Jeg synes også å erindre at han enkelte ganger viste oss godhet og gav oss sukkertøy. Jeg ser ham ennå tydelig for meg når han med slepende gang og hoderysten passerte på veien forbi mitt hjem. Vi så etter ham. Han var jo en viss berømthet med sine 20 år på slaveriet. Jeg husker også hans antrekk. Han gikk i datidens store frakk, med skaftestøvler som rakk til kneet. Støvlene var trukket utenpå benklærne, og opp av støvleskaftet stakk en øks av størrelse som en alminnelig gjeterøks. Den bar han alltid på seg.<ref>Peder Talbak, 1957. Avsnittet er nesten ordrett etter en artikkel Bull Aakrann skrev i ''Østlendingen'' 19. desember 1951. {{nb.no\|NBN:no-nb_digavis_ostlendingen_null_null_19511219_51_294_1}}.</ref>}}

	Etter løslatelsen skjedde det noe som varslet om at Svartbækken ikke hadde til hensikt å legge sin tungt belastede fortid bak seg: Skogeier Peder Dahl lot ved en anledning Svartbækken sitte på sleden under en skogstur. Han merket underveis at Svartbækken forsøkte å dra frem en øks fra støvleskaftet. Dahl reagerte med å slippe svepa i bakken, for deretter å be Svartbækken plukke den opp. Svartbækken hoppet da av for å hente svepa, men før han fikk kommet seg opp på sleden igjen, satte Dahl hesten i trav. Svartbækken klarte ikke å innhente ham.		Etter løslatelsen skjedde det noe som varslet om at Svartbækken ikke hadde til hensikt å legge sin tungt belastede fortid bak seg: Skogeier Peder Dahl lot ved en anledning Svartbækken sitte på sleden under en skogstur. Han merket underveis at Svartbækken forsøkte å dra frem en øks fra støvleskaftet. Dahl reagerte med å slippe svepa i bakken, for deretter å be Svartbækken plukke den opp. Svartbækken hoppet da av for å hente svepa, men før han fikk kommet seg opp på sleden igjen, satte Dahl hesten i trav. Svartbækken klarte ikke å innhente ham.
Linje 49:		Linje 49:
	Under deres behandling ble det opplyst at Svartbækken hadde tilbragt 41 av de siste 46 årene av sitt liv i forskjellige straffanstalter. Han var fem ganger blitt dømt for tyveri, hvorav to hadde medført livsvarig straffarbeid, men han var senere blitt benådet i begge tilfellene. Ifølge uttalelsen fra en lege som hadde undersøkt Svartbækken, hadde han ikke større mentale lidelser.<ref>[[Norsk Retstidende]] 1876 s. 86</ref>		Under deres behandling ble det opplyst at Svartbækken hadde tilbragt 41 av de siste 46 årene av sitt liv i forskjellige straffanstalter. Han var fem ganger blitt dømt for tyveri, hvorav to hadde medført livsvarig straffarbeid, men han var senere blitt benådet i begge tilfellene. Ifølge uttalelsen fra en lege som hadde undersøkt Svartbækken, hadde han ikke større mentale lidelser.<ref>[[Norsk Retstidende]] 1876 s. 86</ref>

	Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den [[20. november]] 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.		<onlyinclude>Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den [[20. november]] 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.</onlyinclude>

	Avisene i Hamar kunne den 10. januar 1876 melde at dommen skulle fullbyrdes «uten nådigst formildelse». Tidspunktet for henrettelsen ble også kunngjort: 25. februar 1876.		Avisene i Hamar kunne den 10. januar 1876 melde at dommen skulle fullbyrdes «uten nådigst formildelse». Tidspunktet for henrettelsen ble også kunngjort: 25. februar 1876.

Aslak Kittelsen: /* Litteratur og kilder */

2021-07-13T10:22:50Z

Litteratur og kilder

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. jul. 2021 kl. 10:22
Linje 85:		Linje 85:
	* {{Løtenboka 1}}, s. 378-379.		* {{Løtenboka 1}}, s. 378-379.
	* Sveen, Kåre: «Ei mordsak for hundre år sea», side 36-44 i ''Gammalt frå Stange og Romedal'' 1974, [[Stange Historielag]], Stange 1974. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2019051681032_001}}.		* Sveen, Kåre: «Ei mordsak for hundre år sea», side 36-44 i ''Gammalt frå Stange og Romedal'' 1974, [[Stange Historielag]], Stange 1974. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2019051681032_001}}.
			* Syversen, Odd Magnar: «Kristoffer Nilsen Svartbækken - Hittil ukjente opplysninger om morderen Svartbækkens liv», side 54-66 i ''Gammalt frå Stange og Romedal''. Utg. [[Stange Historielag]], Espa, 1983. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2020072881529_001}}.
	* [[Peder Talbak\|Talbak, Peder]]: ''Kristoffer Svartbækken: En tragisk menneskeskjebne''. Hefte, egen utgivelse, 1957.		* [[Peder Talbak\|Talbak, Peder]]: ''Kristoffer Svartbækken: En tragisk menneskeskjebne''. Hefte, egen utgivelse, 1957.

Aslak Kittelsen: /* Litteratur og kilder */

2021-07-13T10:20:12Z

Litteratur og kilder

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. jul. 2021 kl. 10:20
Linje 82:		Linje 82:
	* {{digitalarkivet-skann\|kb20070125310679\|SAH, Løten prestekontor, K/Ka/L0008: Ministerialbok nr. 8, 1860-1877, s. 509 (døde og begravde 1876)}}.		* {{digitalarkivet-skann\|kb20070125310679\|SAH, Løten prestekontor, K/Ka/L0008: Ministerialbok nr. 8, 1860-1877, s. 509 (døde og begravde 1876)}}.
	* {{WP-lenke\|Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen\|nb}}.		* {{WP-lenke\|Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen\|nb}}.
			* Evensen, Ottar: ««Skrækken varer dog ikke længere enn til skafottet» - Fakta og forestillinger om Kristoffer Svartbækken», side 175-216 i ''Alfarheim''. Utg. [[Elverum historielag]], Elverum, 2006. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015060581109_001}}.
	* {{Løtenboka 1}}, s. 378-379.		* {{Løtenboka 1}}, s. 378-379.
	* Sveen, Kåre: «Ei mordsak for hundre år sea», side 36-44 i ''Gammalt frå Stange og Romedal'' 1974, [[Stange Historielag]], Stange 1974. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2019051681032_001}}.		* Sveen, Kåre: «Ei mordsak for hundre år sea», side 36-44 i ''Gammalt frå Stange og Romedal'' 1974, [[Stange Historielag]], Stange 1974. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2019051681032_001}}.

Aslak Kittelsen: "uniformerer" omtalen av ham i teksten - det er litt forvirrende når han av og til kalles "Svartbækken", av og til "Grindalen"

2021-07-12T19:31:16Z

"uniformerer" omtalen av ham i teksten - det er litt forvirrende når han av og til kalles "Svartbækken", av og til "Grindalen"

Aslak Kittelsen: /* En beryktet kriminell */

2021-07-12T19:25:45Z

En beryktet kriminell

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. jul. 2021 kl. 19:25
Linje 11:		Linje 11:
	{{sitat\|Vi smågutter var relativt gode kunder hos ham. Jeg synes også å erindre at han enkelte ganger viste oss godhet og gav oss sukkertøy. Jeg ser ham ennå tydelig for meg når han med slepende gang og hoderysten passerte på veien forbi mitt hjem. Vi så etter ham. Han var jo en viss berømthet med sine 20 år på slaveriet. Jeg husker også hans antrekk. Han gikk i datidens store frakk, med skaftestøvler som rakk til kneet. Støvlene var trukket utenpå benklærne, og opp av støvleskaftet stakk en øks av størrelse som en alminnelig gjeterøks.</onlyinclude> Den bar han alltid på seg.<ref>Peder Talbak, 1957. Avsnittet er nesten ordrett etter en artikkel Bull Aakrann skrev i ''Østlendingen'' 19. desember 1951. {{nb.no\|NBN:no-nb_digavis_ostlendingen_null_null_19511219_51_294_1}}.</ref>}}		{{sitat\|Vi smågutter var relativt gode kunder hos ham. Jeg synes også å erindre at han enkelte ganger viste oss godhet og gav oss sukkertøy. Jeg ser ham ennå tydelig for meg når han med slepende gang og hoderysten passerte på veien forbi mitt hjem. Vi så etter ham. Han var jo en viss berømthet med sine 20 år på slaveriet. Jeg husker også hans antrekk. Han gikk i datidens store frakk, med skaftestøvler som rakk til kneet. Støvlene var trukket utenpå benklærne, og opp av støvleskaftet stakk en øks av størrelse som en alminnelig gjeterøks.</onlyinclude> Den bar han alltid på seg.<ref>Peder Talbak, 1957. Avsnittet er nesten ordrett etter en artikkel Bull Aakrann skrev i ''Østlendingen'' 19. desember 1951. {{nb.no\|NBN:no-nb_digavis_ostlendingen_null_null_19511219_51_294_1}}.</ref>}}

	Etter løslatelsen skjedde det noe som varslet om at Svartbækken ikke hadde til hensikt å legge sin tungt belastede fortid bak seg: Skogeier Peder Dahl lot ved en anledning Svartbækken sitte på sleden under en skogstur. Han merket underveis at Svartbækken forsøkte å dra frem en øks fra støvleskaftet. Dahl reagerte med å slippe ~~svepen~~ i bakken for deretter å be Svartbækken plukke den opp. Svartbækken hoppet da av for å hente ~~sveden~~, men før han fikk kommet seg opp på sleden igjen, satte Dahl hesten i trav. Svartbækken klarte ikke å innhente ham.		Etter løslatelsen skjedde det noe som varslet om at Svartbækken ikke hadde til hensikt å legge sin tungt belastede fortid bak seg: Skogeier Peder Dahl lot ved en anledning Svartbækken sitte på sleden under en skogstur. Han merket underveis at Svartbækken forsøkte å dra frem en øks fra støvleskaftet. Dahl reagerte med å slippe svepa i bakken, for deretter å be Svartbækken plukke den opp. Svartbækken hoppet da av for å hente svepa, men før han fikk kommet seg opp på sleden igjen, satte Dahl hesten i trav. Svartbækken klarte ikke å innhente ham.

	==Rovmord==		==Rovmord==

Aslak Kittelsen: /* En beryktet kriminell */ uthevet sitat

2021-07-12T18:38:31Z

En beryktet kriminell: uthevet sitat

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. jul. 2021 kl. 18:38
Linje 8:		Linje 8:
	<onlyinclude>Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.		<onlyinclude>Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.

	En del barn betraktet ham likevel annerledes, noe [[Olaf Bull Aakrann]] mange år senere skulle fortelle: ~~«Vi~~ smågutter var relativt gode kunder hos ham. Jeg synes også å erindre at han enkelte ganger viste oss godhet og gav oss sukkertøy. Jeg ser ham ennå tydelig for meg når han med slepende gang og hoderysten passerte på veien forbi mitt hjem. Vi så etter ham. Han var jo en viss berømthet med sine 20 år på slaveriet. Jeg husker også hans antrekk. Han gikk i datidens store frakk, med skaftestøvler som rakk til kneet. Støvlene var trukket utenpå benklærne, og opp av støvleskaftet stakk en øks av størrelse som en alminnelig gjeterøks.</onlyinclude> Den bar han alltid på seg.»<ref>Peder Talbak, 1957. Avsnittet er nesten ordrett etter en artikkel Bull Aakrann skrev i ''Østlendingen'' 19. desember 1951. {{nb.no\|NBN:no-nb_digavis_ostlendingen_null_null_19511219_51_294_1}}.</ref>		En del barn betraktet ham likevel annerledes, noe [[Olaf Bull Aakrann]] mange år senere skulle fortelle:
			{{sitat\|Vi smågutter var relativt gode kunder hos ham. Jeg synes også å erindre at han enkelte ganger viste oss godhet og gav oss sukkertøy. Jeg ser ham ennå tydelig for meg når han med slepende gang og hoderysten passerte på veien forbi mitt hjem. Vi så etter ham. Han var jo en viss berømthet med sine 20 år på slaveriet. Jeg husker også hans antrekk. Han gikk i datidens store frakk, med skaftestøvler som rakk til kneet. Støvlene var trukket utenpå benklærne, og opp av støvleskaftet stakk en øks av størrelse som en alminnelig gjeterøks.</onlyinclude> Den bar han alltid på seg.<ref>Peder Talbak, 1957. Avsnittet er nesten ordrett etter en artikkel Bull Aakrann skrev i ''Østlendingen'' 19. desember 1951. {{nb.no\|NBN:no-nb_digavis_ostlendingen_null_null_19511219_51_294_1}}.</ref>}}

	Etter løslatelsen skjedde det noe som varslet om at Svartbækken ikke hadde til hensikt å legge sin tungt belastede fortid bak seg: Skogeier Peder Dahl lot ved en anledning Svartbækken sitte på sleden under en skogstur. Han merket underveis at Svartbækken forsøkte å dra frem en øks fra støvleskaftet. Dahl reagerte med å slippe svepen i bakken for deretter å be Svartbækken plukke den opp. Svartbækken hoppet da av for å hente sveden, men før han fikk kommet seg opp på sleden igjen, satte Dahl hesten i trav. Svartbækken klarte ikke å innhente ham.		Etter løslatelsen skjedde det noe som varslet om at Svartbækken ikke hadde til hensikt å legge sin tungt belastede fortid bak seg: Skogeier Peder Dahl lot ved en anledning Svartbækken sitte på sleden under en skogstur. Han merket underveis at Svartbækken forsøkte å dra frem en øks fra støvleskaftet. Dahl reagerte med å slippe svepen i bakken for deretter å be Svartbækken plukke den opp. Svartbækken hoppet da av for å hente sveden, men før han fikk kommet seg opp på sleden igjen, satte Dahl hesten i trav. Svartbækken klarte ikke å innhente ham.

Aslak Kittelsen: Avsnittet der Bull Aakrann forteller om Svartbekken er sannsynligvis ikke fortalt muntlig til Peder Talbak, men nesten ordrett gjengitt fra Bull Aakranns avisartikkel fra noen år tidligere.

2021-07-12T18:37:33Z

Avsnittet der Bull Aakrann forteller om Svartbekken er sannsynligvis ikke fortalt muntlig til Peder Talbak, men nesten ordrett gjengitt fra Bull Aakranns avisartikkel fra noen år tidligere.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. jul. 2021 kl. 18:37
Linje 8:		Linje 8:
	<onlyinclude>Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.		<onlyinclude>Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.

	En del barn betraktet ham likevel annerledes, noe Bull Aakrann mange år senere skulle fortelle ~~Peder Talbak~~: «Vi smågutter var relativt gode kunder hos ham. Jeg synes også å erindre at han enkelte ganger viste oss godhet og gav oss sukkertøy. Jeg ser ham ennå tydelig for meg når han med slepende gang og hoderysten passerte på veien forbi mitt hjem. Vi så etter ham. Han var jo en viss berømthet med sine 20 år på slaveriet. Jeg husker også hans antrekk. Han gikk i datidens store frakk, med skaftestøvler som rakk til kneet. Støvlene var trukket utenpå benklærne, og opp av støvleskaftet stakk en øks av størrelse som en alminnelig gjeterøks.</onlyinclude> Den bar han alltid på seg.»<ref ~~name="Talbak"~~>[[Peder Talbak~~]]:~~ ''~~Kristoffer Svartbækken: En tragisk menneskeskjebne~~''~~, 1957~~</ref>		En del barn betraktet ham likevel annerledes, noe [[Olaf Bull Aakrann]] mange år senere skulle fortelle: «Vi smågutter var relativt gode kunder hos ham. Jeg synes også å erindre at han enkelte ganger viste oss godhet og gav oss sukkertøy. Jeg ser ham ennå tydelig for meg når han med slepende gang og hoderysten passerte på veien forbi mitt hjem. Vi så etter ham. Han var jo en viss berømthet med sine 20 år på slaveriet. Jeg husker også hans antrekk. Han gikk i datidens store frakk, med skaftestøvler som rakk til kneet. Støvlene var trukket utenpå benklærne, og opp av støvleskaftet stakk en øks av størrelse som en alminnelig gjeterøks.</onlyinclude> Den bar han alltid på seg.»<ref>Peder Talbak, 1957. Avsnittet er nesten ordrett etter en artikkel Bull Aakrann skrev i ''Østlendingen'' 19. desember 1951. {{nb.no\|NBN:no-nb_digavis_ostlendingen_null_null_19511219_51_294_1}}.</ref>

	Etter løslatelsen skjedde det noe som varslet om at Svartbækken ikke hadde til hensikt å legge sin tungt belastede fortid bak seg: Skogeier Peder Dahl lot ved en anledning Svartbækken sitte på sleden under en skogstur. Han merket underveis at Svartbækken forsøkte å dra frem en øks fra støvleskaftet. Dahl reagerte med å slippe svepen i bakken for deretter å be Svartbækken plukke den opp. Svartbækken hoppet da av for å hente sveden, men før han fikk kommet seg opp på sleden igjen, satte Dahl hesten i trav. Svartbækken klarte ikke å innhente ham.		Etter løslatelsen skjedde det noe som varslet om at Svartbækken ikke hadde til hensikt å legge sin tungt belastede fortid bak seg: Skogeier Peder Dahl lot ved en anledning Svartbækken sitte på sleden under en skogstur. Han merket underveis at Svartbækken forsøkte å dra frem en øks fra støvleskaftet. Dahl reagerte med å slippe svepen i bakken for deretter å be Svartbækken plukke den opp. Svartbækken hoppet da av for å hente sveden, men før han fikk kommet seg opp på sleden igjen, satte Dahl hesten i trav. Svartbækken klarte ikke å innhente ham.
Linje 52:		Linje 52:
	Avisene i Hamar kunne den 10. januar 1876 melde at dommen skulle fullbyrdes «uten nådigst formildelse». Tidspunktet for henrettelsen ble også kunngjort: 25. februar 1876.		Avisene i Hamar kunne den 10. januar 1876 melde at dommen skulle fullbyrdes «uten nådigst formildelse». Tidspunktet for henrettelsen ble også kunngjort: 25. februar 1876.

	Noen dager før denne datoen tilstod Svartbækken omsider mordet. Han fortalte at han angret og at han håpet på Guds tilgivelse.<ref ~~name="~~Talbak"/>		Noen dager før denne datoen tilstod Svartbækken omsider mordet. Han fortalte at han angret og at han håpet på Guds tilgivelse.<ref>Peder Talbak, 1957.</ref>

	==Henrettelsen==		==Henrettelsen==
Linje 83:		Linje 83:
	* {{Løtenboka 1}}, s. 378-379.		* {{Løtenboka 1}}, s. 378-379.
	* Sveen, Kåre: «Ei mordsak for hundre år sea», side 36-44 i ''Gammalt frå Stange og Romedal'' 1974, [[Stange Historielag]], Stange 1974. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2019051681032_001}}.		* Sveen, Kåre: «Ei mordsak for hundre år sea», side 36-44 i ''Gammalt frå Stange og Romedal'' 1974, [[Stange Historielag]], Stange 1974. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2019051681032_001}}.
			* [[Peder Talbak\|Talbak, Peder]]: ''Kristoffer Svartbækken: En tragisk menneskeskjebne''. Hefte, egen utgivelse, 1957.

Stigrp: lenke til "Dødsstraff"

2021-07-12T18:32:02Z

lenke til "Dødsstraff"

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. jul. 2021 kl. 18:32
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>{{thumb\|Svartbekken grav.jpg\|Kristoffer Svartbækkens grav på Løten.\|Jensens\|2007}}		<onlyinclude>{{thumb\|Svartbekken grav.jpg\|Kristoffer Svartbækkens grav på Løten.\|Jensens\|2007}}
	'''[[Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen]]''' (døpt [[9. september]] [[1804]], død [[25. februar]] [[1876]]) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i [[Elverum]], og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. </onlyinclude>		'''[[Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen]]''' (døpt [[9. september]] [[1804]], død [[25. februar]] [[1876]]) var den siste personen som ble [[Dødsstraff\|henrettet i Norge]] for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i [[Elverum]], og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. </onlyinclude>

	==En beryktet kriminell==		==En beryktet kriminell==

Aslak Kittelsen: /* Litteratur og kilder */

2021-07-12T17:50:40Z

Litteratur og kilder

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. jul. 2021 kl. 17:50
Linje 82:		Linje 82:
	* {{WP-lenke\|Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen\|nb}}.		* {{WP-lenke\|Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen\|nb}}.
	* {{Løtenboka 1}}, s. 378-379.		* {{Løtenboka 1}}, s. 378-379.
	* Sveen, Kåre: «Ei mordsak for hundre år sea» i ''Gammalt frå Stange og Romedal'' 1974, [[Stange Historielag]], Stange 1974.		* Sveen, Kåre: «Ei mordsak for hundre år sea», side 36-44 i ''Gammalt frå Stange og Romedal'' 1974, [[Stange Historielag]], Stange 1974. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2019051681032_001}}.

PaulVIF: /* Henrettelsen */

2021-06-25T21:01:23Z

Henrettelsen

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. jun. 2021 kl. 21:01
Linje 56:		Linje 56:
	==Henrettelsen==		==Henrettelsen==
	{{thumb\|No-nb digibok 2013031124002 0382 1.jpg\|Christopher Vølestad, bonde på Nergarden Vølestad. I ''Løtenboka'' (s. 378-379) fortelles det at var han som kjørte Svartbækken til retterstedet, og etterpå skal han ha frakta liket til kirkegården. Vølestad var «bred og tettvoksen», en hardhaus med «veldige krefter».}}		{{thumb\|No-nb digibok 2013031124002 0382 1.jpg\|Christopher Vølestad, bonde på Nergarden Vølestad. I ''Løtenboka'' (s. 378-379) fortelles det at var han som kjørte Svartbækken til retterstedet, og etterpå skal han ha frakta liket til kirkegården. Vølestad var «bred og tettvoksen», en hardhaus med «veldige krefter».}}
	Skafottet ble satt opp på Stormyra i [[Løten]], nær stedet for forbrytelsen; det var vanlig å la henrettelsen skje ved åstedet. 100 soldater fra Hedemarkens bataljon var utkommandert for å holde vakt ved retterstedet. <onlyinclude>Tidlig om morgenen 25. februar ble Grindalen fraktet med tog fra [[Hamar]] til [[Løten]]. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.		Skafottet ble satt opp på Stormyra i [[Løten]], nær stedet for forbrytelsen; det var vanlig å la henrettelsen skje ved åstedet. 100 soldater fra Hedemarkens bataljon var utkommandert for å holde vakt ved retterstedet. <onlyinclude>Tidlig om morgenen 25. februar ble Grindalen fraktet med tog fra [[Hamar]] til [[Løten]]. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra [[Berg stasjon (Løten)\|Berg stasjon]] til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
	</onlyinclude>		</onlyinclude>
	Kl. 07.55 hadde Svartbækken lagt seg ned på kne ved blokken og et hvitt tørkle ble knyttet for øynene hans. [[Skarpretter]] [[Theodor Larsen (skarpretter)\|Theodor Larsen]] hentet da diskré frem øksen, som pleide å ligge skjult for den dødsdømte. Hodet ble atskilt ved første hogg. Synet av dette fikk en rekke av de skuelystne til å besvime. Det gjorde et sterkt inntrykk da graveren grep hodet til Svartbækken og holdt det opp. Noen av dem som stod nærmest skulle mange år senere fortelle at de mente å kunne høre Svartbækken skjære i tennene, mens legene som var til stede hevdet at de kunne se enkelte krampetrekninger i ansiktet.		Kl. 07.55 hadde Svartbækken lagt seg ned på kne ved blokken og et hvitt tørkle ble knyttet for øynene hans. [[Skarpretter]] [[Theodor Larsen (skarpretter)\|Theodor Larsen]] hentet da diskré frem øksen, som pleide å ligge skjult for den dødsdømte. Hodet ble atskilt ved første hogg. Synet av dette fikk en rekke av de skuelystne til å besvime. Det gjorde et sterkt inntrykk da graveren grep hodet til Svartbækken og holdt det opp. Noen av dem som stod nærmest skulle mange år senere fortelle at de mente å kunne høre Svartbækken skjære i tennene, mens legene som var til stede hevdet at de kunne se enkelte krampetrekninger i ansiktet.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. jul. 2021 kl. 10:20
Linje 82:		Linje 82:
	* {{digitalarkivet-skann\|kb20070125310679\|SAH, Løten prestekontor, K/Ka/L0008: Ministerialbok nr. 8, 1860-1877, s. 509 (døde og begravde 1876)}}.		* {{digitalarkivet-skann\|kb20070125310679\|SAH, Løten prestekontor, K/Ka/L0008: Ministerialbok nr. 8, 1860-1877, s. 509 (døde og begravde 1876)}}.
	* {{WP-lenke\|Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen\|nb}}.		* {{WP-lenke\|Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen\|nb}}.
			* Evensen, Ottar: ««Skrækken varer dog ikke længere enn til skafottet» - Fakta og forestillinger om Kristoffer Svartbækken», side 175-216 i ''Alfarheim''. Utg. [[Elverum historielag]], Elverum, 2006. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015060581109_001}}.
	* {{Løtenboka 1}}, s. 378-379.		* {{Løtenboka 1}}, s. 378-379.
	* Sveen, Kåre: «Ei mordsak for hundre år sea», side 36-44 i ''Gammalt frå Stange og Romedal'' 1974, [[Stange Historielag]], Stange 1974. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2019051681032_001}}.		* Sveen, Kåre: «Ei mordsak for hundre år sea», side 36-44 i ''Gammalt frå Stange og Romedal'' 1974, [[Stange Historielag]], Stange 1974. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2019051681032_001}}.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. jul. 2021 kl. 19:31
Linje 19:		Linje 19:
	Dæhlin var da på vei hjem til sine foreldres gård i [[Stange]] etter å ha vært i [[Trysil]] for å selge korn. Dæhlin var blitt advart om at markedet trakk til seg en mengde tvilsomme folk som gjorde det utrygt å ferdes langs veiene, særlig nattestid. Men Dæhlin insisterte på å reise såpass sent, for han hadde hastverk.		Dæhlin var da på vei hjem til sine foreldres gård i [[Stange]] etter å ha vært i [[Trysil]] for å selge korn. Dæhlin var blitt advart om at markedet trakk til seg en mengde tvilsomme folk som gjorde det utrygt å ferdes langs veiene, særlig nattestid. Men Dæhlin insisterte på å reise såpass sent, for han hadde hastverk.

	Han satt og drakk kaffe med en annen hedmarking da ~~Grindalen~~ kom bort til bordet deres og gjorde seg ynkverdig nok til å vekke Dæhlins forbarmelse. Etter å ha spandert mat og kaffe på ~~Grindalen~~, tilbød Dæhlin ham skyss videre til Husum. Dæhlin lot også den gamle mannen kjøre hesten.		Han satt og drakk kaffe med en annen hedmarking da Svartbækken kom bort til bordet deres og gjorde seg ynkverdig nok til å vekke Dæhlins forbarmelse. Etter å ha spandert mat og kaffe på Svartbækken, tilbød Dæhlin ham skyss videre til Husum. Dæhlin lot også den gamle mannen kjøre hesten.

	Men det lå ikke for Svartbækken å vise takknemlighet. Istedet planla han å rane Dæhlin, selv om dette betydde å drepe bondesønnen. Etter to mil stanset Dæhlin ved en gård der det ble servert. Svartbækken sa han ikke ville ha, og gikk deretter videre mot en annen gård for å legge seg på lur i den kalde natten og vente på at Dæhlin skulle passere med sin hest og slede. Svartbækken ventet ikke forgjeves: Han gjorde noen lange hopp før han kom opp på siden av Dæhlins slede, for deretter å angripe 19-åringen med øksen. Svartbækken påførte Dæhlin fryktelige og dødelige hodeskader med sine øksehogg.		Men det lå ikke for Svartbækken å vise takknemlighet. Istedet planla han å rane Dæhlin, selv om dette betydde å drepe bondesønnen. Etter to mil stanset Dæhlin ved en gård der det ble servert. Svartbækken sa han ikke ville ha, og gikk deretter videre mot en annen gård for å legge seg på lur i den kalde natten og vente på at Dæhlin skulle passere med sin hest og slede. Svartbækken ventet ikke forgjeves: Han gjorde noen lange hopp før han kom opp på siden av Dæhlins slede, for deretter å angripe 19-åringen med øksen. Svartbækken påførte Dæhlin fryktelige og dødelige hodeskader med sine øksehogg.
Linje 39:		Linje 39:
	Under avhørene fortsatte Svartbækken å nekte kjennskap til mordet, men nå oppga han sitt fulle navn, og begynte å fortelle om sin bakgrunn. Ofte ble han svar skyldig når han skulle forklare bevisene som hopet seg opp mot ham, eller så grenset forklaringene hans til det latterlige. Stadig ble han tatt i selvmotsigelser og løgn, uten at dette fikk ham til å tilstå.		Under avhørene fortsatte Svartbækken å nekte kjennskap til mordet, men nå oppga han sitt fulle navn, og begynte å fortelle om sin bakgrunn. Ofte ble han svar skyldig når han skulle forklare bevisene som hopet seg opp mot ham, eller så grenset forklaringene hans til det latterlige. Stadig ble han tatt i selvmotsigelser og løgn, uten at dette fikk ham til å tilstå.

	I forhørsretten ga sorenskriveren ~~Grindalen~~ ordre om å ta på seg de klærne han hadde båret i en bylt natt til 1. mars. Politimennene visste at Dæhlin hadde vært en god del mindre enn Svartbækken, og klærne hans kunne derfor ikke passe den mistenkte. Svartbækken insisterte at klærne var hans, men de viste seg å være aldeles for små for ham. Heller ikke støvlene fikk han på seg, han fikk bare føttene halvveis ned. Han nektet for at støvlene var for små; ifølge forhørsprotokollen<ref>Deler av forhørsprotokollen er gjengitt i Kåre Sveens artikkel, se [[#Kilder\|nedenfor]]</ref> sa han forarget: «Det er løgn, jeg faar de paa!». Han halte og dro i støvlene, men fikk dem ikke på. Protokollen forteller: «Under dette hans arbeide hører man et meget sterkt smæl – han gjorde paa seg saa det randt lige ned paa gulvet». Forhørsretten ble uansett ikke overbevist av Svartbækkens anstrengelser.		I forhørsretten ga sorenskriveren Svartbækken ordre om å ta på seg de klærne han hadde båret i en bylt natt til 1. mars. Politimennene visste at Dæhlin hadde vært en god del mindre enn Svartbækken, og klærne hans kunne derfor ikke passe den mistenkte. Svartbækken insisterte at klærne var hans, men de viste seg å være aldeles for små for ham. Heller ikke støvlene fikk han på seg, han fikk bare føttene halvveis ned. Han nektet for at støvlene var for små; ifølge forhørsprotokollen<ref>Deler av forhørsprotokollen er gjengitt i Kåre Sveens artikkel, se [[#Kilder\|nedenfor]]</ref> sa han forarget: «Det er løgn, jeg faar de paa!». Han halte og dro i støvlene, men fikk dem ikke på. Protokollen forteller: «Under dette hans arbeide hører man et meget sterkt smæl – han gjorde paa seg saa det randt lige ned paa gulvet». Forhørsretten ble uansett ikke overbevist av Svartbækkens anstrengelser.

	Etter forhørsretten satt han i varetekt i Hamar distriktsfengsel.		Etter forhørsretten satt han i varetekt i Hamar distriktsfengsel.
Linje 47:		Linje 47:
	Tiltalen lød på mord og røveri. [[2. august]] [[1875]] ble det avsagt dom i underretten i Søndre Hedemarken. Retten anså bevismengden som betydelig og fant Svartbækken skyldig. Svartbækken ble dømt til «at have sit liv forbrudt». [[Christiania Stiftsoverrett]] stadfestet dommen [[20. september]] samme år. Deretter ble det anket til [[Norges Høyesterett\|Høyesterett]]. Han tilsto på dette tidspunkt ikke drapet, det skjedde først rett før henrettelsen.		Tiltalen lød på mord og røveri. [[2. august]] [[1875]] ble det avsagt dom i underretten i Søndre Hedemarken. Retten anså bevismengden som betydelig og fant Svartbækken skyldig. Svartbækken ble dømt til «at have sit liv forbrudt». [[Christiania Stiftsoverrett]] stadfestet dommen [[20. september]] samme år. Deretter ble det anket til [[Norges Høyesterett\|Høyesterett]]. Han tilsto på dette tidspunkt ikke drapet, det skjedde først rett før henrettelsen.

	Under deres behandling ble det opplyst at ~~Grindalen~~ hadde tilbragt 41 av de siste 46 årene av sitt liv i forskjellige straffanstalter. Han var fem ganger blitt dømt for tyveri, hvorav to hadde medført livsvarig straffarbeid, men han var senere blitt benådet i begge tilfellene. Ifølge uttalelsen fra en lege som hadde undersøkt ~~Grindalen~~, hadde han ikke større mentale lidelser.<ref>[[Norsk Retstidende]] 1876 s. 86</ref>		Under deres behandling ble det opplyst at Svartbækken hadde tilbragt 41 av de siste 46 årene av sitt liv i forskjellige straffanstalter. Han var fem ganger blitt dømt for tyveri, hvorav to hadde medført livsvarig straffarbeid, men han var senere blitt benådet i begge tilfellene. Ifølge uttalelsen fra en lege som hadde undersøkt Svartbækken, hadde han ikke større mentale lidelser.<ref>[[Norsk Retstidende]] 1876 s. 86</ref>

	Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra ~~Grindalens~~ prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den [[20. november]] 1875 fant de fem dommerne enstemmig at ~~«Svartbækken»~~ måtte idømmes dødsstraff.		Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den [[20. november]] 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.

	Avisene i Hamar kunne den 10. januar 1876 melde at dommen skulle fullbyrdes «uten nådigst formildelse». Tidspunktet for henrettelsen ble også kunngjort: 25. februar 1876.		Avisene i Hamar kunne den 10. januar 1876 melde at dommen skulle fullbyrdes «uten nådigst formildelse». Tidspunktet for henrettelsen ble også kunngjort: 25. februar 1876.
Linje 57:		Linje 57:
	==Henrettelsen==		==Henrettelsen==
	{{thumb\|No-nb digibok 2013031124002 0382 1.jpg\|Christopher Vølestad, bonde på Nergarden Vølestad. I ''Løtenboka'' (s. 378-379) fortelles det at var han som kjørte Svartbækken til retterstedet, og etterpå skal han ha frakta liket til kirkegården. Vølestad var «bred og tettvoksen», en hardhaus med «veldige krefter».}}		{{thumb\|No-nb digibok 2013031124002 0382 1.jpg\|Christopher Vølestad, bonde på Nergarden Vølestad. I ''Løtenboka'' (s. 378-379) fortelles det at var han som kjørte Svartbækken til retterstedet, og etterpå skal han ha frakta liket til kirkegården. Vølestad var «bred og tettvoksen», en hardhaus med «veldige krefter».}}
	Skafottet ble satt opp på Stormyra i [[Løten]], nær stedet for forbrytelsen; det var vanlig å la henrettelsen skje ved åstedet. 100 soldater fra Hedemarkens bataljon var utkommandert for å holde vakt ved retterstedet. <onlyinclude>Tidlig om morgenen 25. februar ble ~~Grindalen~~ fraktet med tog fra [[Hamar]] til [[Løten]]. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra [[Berg stasjon (Løten)\|Berg stasjon]] til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.		Skafottet ble satt opp på Stormyra i [[Løten]], nær stedet for forbrytelsen; det var vanlig å la henrettelsen skje ved åstedet. 100 soldater fra Hedemarkens bataljon var utkommandert for å holde vakt ved retterstedet. <onlyinclude>Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra [[Hamar]] til [[Løten]]. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra [[Berg stasjon (Løten)\|Berg stasjon]] til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
	</onlyinclude>		</onlyinclude>
	Kl. 07.55 hadde Svartbækken lagt seg ned på kne ved blokken og et hvitt tørkle ble knyttet for øynene hans. [[Skarpretter]] [[Theodor Larsen (skarpretter)\|Theodor Larsen]] hentet da diskré frem øksen, som pleide å ligge skjult for den dødsdømte. Hodet ble atskilt ved første hogg. Synet av dette fikk en rekke av de skuelystne til å besvime. Det gjorde et sterkt inntrykk da graveren grep hodet til Svartbækken og holdt det opp. Noen av dem som stod nærmest skulle mange år senere fortelle at de mente å kunne høre Svartbækken skjære i tennene, mens legene som var til stede hevdet at de kunne se enkelte krampetrekninger i ansiktet.		Kl. 07.55 hadde Svartbækken lagt seg ned på kne ved blokken og et hvitt tørkle ble knyttet for øynene hans. [[Skarpretter]] [[Theodor Larsen (skarpretter)\|Theodor Larsen]] hentet da diskré frem øksen, som pleide å ligge skjult for den dødsdømte. Hodet ble atskilt ved første hogg. Synet av dette fikk en rekke av de skuelystne til å besvime. Det gjorde et sterkt inntrykk da graveren grep hodet til Svartbækken og holdt det opp. Noen av dem som stod nærmest skulle mange år senere fortelle at de mente å kunne høre Svartbækken skjære i tennene, mens legene som var til stede hevdet at de kunne se enkelte krampetrekninger i ansiktet.